En underskriftskampanje settes i gang førstkommende mandag. Klikk deg inn på organisasjonens hjemmeside, last ned, print ut, skriv under og send inn.

Frist for innsendelse av ark med underskrifter er 22. august. Dokumentene sendes til Mental Helse Norge, postboks 298, sentrum, 3701 Skien

Underskriftskampanjen tjuvstartes på fredag utenfor Stortinget i forbindelse med Rebabilitering/habiliterings-aksjonen. Anne Grethe K vil være tilstedet der.

Livet går opp og ned for alle.

En av tre personer vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske helseproblemer. Det er mange flere som rammes av dette enn av kreft. Faktisk er det så mange som rammes av dette, at det er fristende å si at det er normalt å slite psykisk en eller annen gang i livet. De fleste kjenner en eller flere som har slike utfordringer i livet sitt. Så hvor den tanken kommer fra, at de som sliter psykisk på en eller annen måte er annerledes, det forstår jeg rett og slett ikke.

Fortsatt er det mange myter knyttet til psykiske problemer og lidelser. Og den mest hardnakkete er nok at det skyldes en svakhet hos den enkelte når man rammes. Noen snakker om en genetisk svakhet, andre snakker om sosial arv og manglende styrke til å håndtere kriser. Uansett er det slik at det er en feil eller mangel hos den enkelte som gjør at man begår den ”feilen” å bli rammet av dette. Kan vi ikke slå det fast en gang for alle: dette kan ramme alle. Heldigvis vil de fleste av oss som rammes av disse helseproblemene finne måter å leve med det. De fleste kommer seg. Noen vil trenge mye hjelp for å få et liv med gode og meningsfylte fellesskap, de aller fleste kommer langt med litt profesjonell hjelp og støtte fra dem rundt.

Mental Helse kjemper ikke bare for dem som har psykiske problemer og deres pårørende. Vi kjemper like mye for at samfunnet skal få en form og et innhold, slik at det ikke blir mer av disse problemene. Vi kjemper like mye for at ”normalene” i dette landet skal samsvare med de menneskene som bor her.

Landsstyret har gitt sentralstyret et oppdrag. Oppdraget er å lansere en underskriftskampanje, for å sikre en helsetjeneste som skal kunne ivareta også den psykiske helsa til det norske folk. En underskriftkampanje for å kreve fortsatt øremerking av midler til psykisk helse i statlige og kommunale budsjetter. For pengene salderes bort, til og med i en opptrappingsperiode skjæres det ned på budsjettene til de psykiske helsetilbudene. Selv om dette med rette kan kalles et folkehelsetilbud. Nei dere, nå må det mobiliseres!

La oss starte en folkebevegelse. En folkebevegelse for et samfunn som er varmt nok og sterkt nok til å ivareta alle. Klarer vi å skape et samfunn som er godt nok til å ivareta dem som sliter mest, ja da har vi et samfunn som er godt for oss alle sammen. Alle har en mental helse. Er det ikke slik at det er dem som tror de ikke har det, som virkelig har et problem?

Anne Grethe Klunderud

landsleder

(Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet. Dersom du allerede engasjerer deg innen dette feltet, har du kanskje fått den på mail allerede? Hvis ikke: sett av tid til å lese, skru på tankekvern, sett av tidspunkt og møt opp 10.juni!)

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.
– vi bærer psykisk helsearbeid videre
I 2008 er det ti år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp. Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt siste år, og Tidsskrift for psykisk helsearbeid er i sin femte årgang. Det er god grunn til å stoppe opp, og se både fram og tilbake.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH) vier nr. 2, 2008 til ettertanke og framtidsvisjoner i psykisk helsefeltet, og ønsker samtidig velkommen til seminaret «Vi bærer psykisk helsearbeid videre».

Seminaret finner sted tirsdag 10. juni 2008 kl. 9 – 16 i Håndverkeren kurs- og konferansesenter,
Rosenkrantzgt. 7, Oslo. Kr. 200,- betales direkte i døren.

Redaksjonen i TPH har utarbeidet syv visjoner og utfordringer for psykisk helsearbeid framover:

• Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk
virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk
helse.

• Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av
hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.

• Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i
folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

• Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må
være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

• Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering
og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

• Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte
makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste
kompetanse.

• Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en
ledelse – forankret lokalt.

Visjonene blir diskutert i TPH nr. 2, 2008, og vi har invitert artikkelforfattere og andre til å legge frem sine visjoner under seminaret.

Blant disse er:

*Professor Jan Kåre Hummelvoll, Høgskolen i Hedmark
*Politisk rådgiver Audun Pedersen, Bergen kommune
*Førstelektor Gry Bruland Vråle, Høgskolen i Buskerud
*Hege Orefellen – menneskerettighetsutvalget, LPP
*Generalsekretær Mette Kammen, Mental Helse Norge
*Førsteamanuensis Bengt Karlsson, Høgskolen i Buskerud
*Generalsekretær Sunniva Ørstavik, Rådet for psykisk helse.

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre

organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.

Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet.

Vil gjerne anbefale denne filmen.

Så den for et par dager siden, og jeg synes den var veldig bra. Nå er det jo ikke akkurat noen verdenshemmelighet at jeg er mer enn litt fascinert av Nelson Mandela - og det gjelder vel for mange.

[det er nesten synd at jeg ikke helt klarer å le av BUSH når jeg tenker på Mandela, dere husker dette, ikke sant :-) - men det er jo en annen sak. ]

Jeg har ikke veldig store kunnskaper om Sør-Afrika under apartheid, men jeg har lest litt, om opprettelsen av ANC, de sentrale personene der, om konfliktene med PAC - en del ting som blir nevnt i filmen. De som vet litt om det fra før, har utbytte av det under filmtittingen. Og i livet ellers, sikkert. Det er aldri negativt å kunne ting.

Jeg leste denne boka, utdrag fra Wikipedia her:

Long Walk to Freedom is an autobiographical work written by Nelson Mandela, and published in 1995 by Little Brown & Co. The text describes his early life, coming of age, education and 27 years in prison. The last chapters of the book describe his political ascension, and his belief that the struggle continues against apartheid in South Africa. Les resten

Se filmtrailer:

Snakker meg på viddene. Jeg skulle jo bare si:

Se film!

Sjekk ut mer om filmen HER

Anbefaler også Bharfots anmeldelse av samme film.

I den anledning vil jeg nå fortelle litt om en nettjeneste for folk som sliter.

 (klikk på logoen for mer info)

Si det med ord er en tjeneste som ble opprettet i 2006. På nettsiden kan du blant annet lese:

Hva kan jeg sende melding om?

Du kan skrive om det som er viktig for deg. Vi er til for alle, og ingen saker er for små eller store. Mental Helses hovedarbeidsområde er i vid forstand psykisk helse.

For noen vil det å dele tanker med et medmenneske være det viktigste. Det at noen leser det du skriver, ”å bli sett”. Andre kan ha behov for å drøfte med et medmenneske hvordan en kan komme seg videre i livet og hva som finnes av muligheter og tilbud om støtte på veien. En del mennesker sliter med angst, depresjon, ensomhet, selvmordstanker, selvskading, rusproblemer, sorg og konflikter. Mange trenger støtte og motivasjon for å takle hverdagen. Det er også en del som sliter med relasjoner til andre mennesker, eller er pårørende til noen som sliter.

Det er Mental Helse Norges hjelpetelefon som driver Si det med ord. Hjelpetelefonen startet opp i 1992, og er et døgnåpent telefontilbud til mennesker i krise og andre mennesker som trenger å snakke med noen. Det fantastiske med tjenesten er at den aldri stenger, det sitter alltid noen der til å ta i mot samtalen.

For en samtale på ca 30 minutter vil det, fra fasttelefon, koste ca 6,- kroner. Fra mobiltelefon blir det litt dyrere og NetCom har nå tatt initiativ til at alle med abb. fra NetCom ringer helt gratis. Telenor, få ut fingeren av jorda!

Hjelpetelefonens nummer: 810 30 030

I tillegg til å være medmennesker med erfaring i å snakke med mennesker i krise, har Hjelpetelefonen også en landsomfattende database med oversikt over hjelpetilbudene der DU bor. I 2005 besvarte Hjelpetelefonen 42000 samtaler, og samtaleantallet øker stadig. Dette er et tilbud folk trenger.

Men. Telefon er ikke et kommunikasjonsmiddel som passer for alle.

Noen trives bedre med å skrive, og da tenkte jeg på dere bloggere.

For, jeg finner ikke en grunn i verden som kan få meg til å tro at bloggere sliter mindre med sin psykiske helse enn andre mennesker. Dersom du tenker at dette er noe for deg, så klikk på logoen. Dersom du tenker at dette kan være noe for noen av dine nære, eller noen av dine ikke fullt så nære, klikk. Og nei, jeg tjener ikke noe på det, selv om det nesten kan virke sånn.

Jeg er glad Mental Helse opprettet tilbudet, jeg er stolt av det.

Ikke minst fordi dette er et tilbud mange unge mennesker har stor glede av. Det var jo dessverre slik, at Hjelpetelefonen ikke akkurat ble nedringt av unge mennesker under 30 år.

Jeg påstår ikke at en mail til Si det med ord vil endre livet ditt. Men noen ganger føles ting mindre kaotisk etter man har satt ting ned skriftlig, og noen ganger kan det være akkurat det man trenger.

Litt mindre kaos. Og, følelsen av at noen leser og responderer på en måte som gjør at du føler deg sett, er jo også godt. Det er mange som trenger det.

Og. Det er ikke sånn at man må være alvorlig syk for å skrive. De små tingene er like viktige, og det er jo så viktig at det finnes slike lavterskeltilbud - så kanskje de små tingene

ikke

vokser

seg

så

vanskelig

store.

I fjor var temaet for verdensdagen barn og unges psykiske helse. Siden det er så viktig å sette fokus på at barn og unge sliter, er temaet videreført: i år er det ungdoms psykiske helse som skal settes på agendaen.

Mental Helse Ungdom

Mental Helse Ungdom ble offisielt stiftet i mars 2005. Dette er landets første ungdomorganisasjon, for, med og av ungdom som selv har opplevd å slite, ungdom som er pårørende – for eksempel barn av psykisk syke, og ungdom som ikke har opplevd dette selv, men ønsker å støtte og bidra. For, det er jo ikke slik at man må være syk for å være medlem av Mental Helse Ungdom. Organisasjonen setter viktige politiske temaer på dagsorden og for mange unge er det spennende å få lov til å være med på å forme et samfunn og et system, som ikke i stor nok grad ivaretar unge menneskers psykiske helse.

 Alle har en psykisk helse

Hensikten med verdensdagen er at ungdom skal få en bevissthet om at psykisk helse er noe alle har. På samme måte som vi har en fysisk helse vi må ta vare på, må vi også ta vare på den psykiske helsen vår. Dessverre er det jo ofte slik, at vi først snakker om den psykiske helsen vår – etter at noe er blitt galt.  Men, da er det jo ikke helse – men ”uhelse”!

I ungdomstiden går livet ofte opp og ned. Mange har det slik, at det kan være helt svart den ene dagen, for så at det blir bra igjen dagen etter. Det er helt normalt at det svinger, det betyr ikke at noe er galt. Hvis man skal ha en viktig prøve på skolen, for eksempel en eksamen eller en tentamen, eller hvis man skal ha oppkjøring til førerkortet, så er det normalt at man blir stresset og nervøs. Kanskje sover man dårlig, kanskje er matlysten mindre. 

Hvis kjæresten gjør det slutt, er det naturlig å oppleve tristhet. Dødsfall i familien eller blant andre nære, kan føre til sorg. Dette er menneskelige følelser. Dette er slik vi er satt sammen. Det er jo like naturlig for oss å føle sorg, som det er å være glad.

Men. Vi kan sammenlikne det med en forkjølelse. Er man slapp, har feber og snufser i en uke, så går man ikke til legen, da tenker man ofte at dette går over om noen få dager. Men, hvis forkjølelsen setter seg fast i brystet, hvis man ikke blir bedre, hvis feberen fortsetter å være høy – da går vi til legen.

På samme måte kan vi si, at dersom tristheten etter bruddet med kjæresten ikke går over, og at sorgen er så stor at man ikke klarer å gjøre det man skal i løpet av dagen, så må man gå til lege.

Hvis man ikke får igjen matlysten, eller man fortsetter å ha problemer med søvnen, så må man gå til lege.

For noen er det jo også slik, at dårlig matlyst kanskje ikke er ”dårlig matlyst” men slanking. Og hvis slanking kommer ut av kontroll, slik at man ikke lenger klarer følelsen av å ha mat i magen, da er det viktig å gå til lege.

Det samme gjelder for tanker om selvmord og selvskading. Jo før jo heller!

Det er jo mye bedre å gjøre noe med dette før man er blitt fryktelig syk.

Men, for mange så er det så vanskelig å oppsøke hjelpeapparatet.

Ungdomstiden er spesiell. Det er så mange ting man skal klare. Mange opplever at det er mye stress og press, at det er mange forventninger til dem og store krav til det de skal prestere. Man skal liksom være perfekt, frisk og vellykket. Aller helst skal man gjøre det bra på skolen, være sunn, være kul, være populær, ha mange venner, ha mye penger, ha mye stasj… Dette blir jo fryktelig slitsomt, og mange, mange – ja, de aller fleste – kan jo ikke leve opp til dette.

Mange har foreldre som stiller skyhøye krav. Foreldre som er overopptatt av skole- og idrettsprestasjoener, og heller står med kritisk blikk på stoppeklokka i stedet for med åpne armer for å gi en klem, den gangen løpet ikke gikk så bra.

For noen unge er det lærere og skolen som stiller urimelige krav til prestasjoner og atferd. Er det nå en gang slik, at alle barn og unge lærer best mens de sitter stille? Vi vet at det ikke er tilfelle. Det er mange eksempler på kreative barn som er blitt stemplet som urokråker og forstyrrende elementer i klassen. Hva om skolen heller hadde videreutviklet denne kreativiteten, godtatt at noen lærer bedre mens de står eller går, enn når de sitter. Menneskekroppen er tross alt ikke skapt for å sitte i ro i timevis av gangen.

Skolen er viktig. Unge mennesker tilbringer store deler av dagen på skolen. Mental Helse har sammen med en rekke andre organisasjoner, og i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet, utviklet undervisningsprogrammer som skal sette psykisk helse på dagsorden i skolen. Unge mennesker kan da få lære mer om hva det vil si å slite, hvordan de kan stille opp for hverandre og undervisningsprogrammene bidrar med en oversikt over et hjelpeapparat, som for mange virker som en jungel.

Men! For at skolen skal kunne bruke disse programmene, så må de sette av tid til det. Og, ledelsen på mange skoler er av den oppfatning, at de har for lite tid til å kunne sette av dager til dette. Dette er ikke bra! Samtidig er det noen skoler som er av en helt annen oppfatning. Et svært godt eksempel, er Ulsrud skole i Oslo, som gjennomførte Mental Helses undervisningsprogram like før eksamen. De visste at det var nettopp da elevene trengte det som mest. Dette er et eksempel til etterfølgelse, for vi kan rett og slett ikke ha en skole som ikke har tid til å sette fokus på elevenes helse.

Foreldre stiller krav. Skolen stiller krav. Treneren, hvis man driver med idrett, stiller krav. Men mange unge stiller de sterkeste kravene til seg selv. Ungdom forventer utrolig mye av seg selv. På en eller annen måte, må vi ta et oppgjør med trangen til å bli kjendis, leder eller idol. Media har et stort samfunnsansvar her.

I Norge i dag er de aller fleste ungdommer friske. Men samtidig har omtrent en av fem av alle ungdommer plager i større eller mindre grad. Om lag ti prosent sliter slik at det går ut over det de gjør til daglig, som kontakt med venner, skolegang, fritidsaktiviteter og så videre. Dette er mange!

Ikke alle disse trenger behandling over tid, for mange er det nok med en samtale eller to med helsesøster. Å sette ord på ting er viktig. Det samme å føle at man blir sett, hørt, forstått og tatt på alvor. Det virker banalt, gjør det ikke?

Men, når mange unge faktisk ikke føler at de blir sett, hørt, forstått eller tatt på alvor, så er ikke det lenger banalt, men helt sentralt.

Vi må stille krav om at psykisk helse og forebygging av psykiske plager prioriteres. Vi må ha flere helsesøstre inn i skolen. I tillegg er det ungdom som etterlyser ”helsebrødre”, ja – for mange gutter ville det vært enklere å oppsøke helsepersonell på skolen, hvis de kunne få snakke med en mann. Men, dette forutsetter jo at myndighetene faktisk bevilger penger til å ha helsepersonell i skolen. På mange skoler har de helsetilbud to timer annenhver uke, dette er ikke nok.

Det er ikke bare for lite, det er rett og slett for dumt. For vi vet at forebygging kan hjelpe, vi vet at det hjelper å snakke. Vi vet at åpenhet bidrar til å fjerne tabu og stigma.

Og mens myndighetene bruker tid på å bestemme seg for om de ønsker å prioritere unge menneskers psykisk helse, skal vi tale i hjel tabuene, ikke tie.

Tenker at det er liv som skiller seg fra andre, foreløpig ville vel min egen selvbiografi vært like kort som en aforisme, men uten det store gullkorn-poenget. Jeg har ikke kommet så langt i boken, året er blitt 1956 og ANC er kommet inn i en fase hvor vissheten om at de fredelige demonstrasjonene og talene ikke gir regjeringen motstand nok i det hele tatt, stadig blir sterkere.

Denne boken er sikkert av de som vil befeste seg i minnet som en av de bøkene jeg er glad for å ha lest. Og, for å i det hele tatt kunne skrive om den boken, må jeg først lese den ferdig. Det er igrunnen tragisk. Vi er nok mange som vet foruroligende lite om Sør-Afrika.

Så, en liten bokomtale kommer siden.

Mens jeg leste i stad, fikk jeg en ekkel følelse i kroppen og jeg tenkte på Øverlands ord som et mantra:

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

(klikk her for å lese hele diktet) 

Mandela og ANC mobiliserte enkeltmennesker, siden folket og det internasjonale samfunn. Det var en vilje til kamp for rettferdighet, selv om motstanden mot myndighetene var farlig.

Da jeg gikk på videregående snakket vi om aktisvisme i en samfunnskunnskapstime. Jeg husker det godt, for hele samtalen sjokkerte meg så veldig. Vi snakket om Vietnam-krig, studentopprør i Kina og andre store hendelser hvor mennesker har funnet sammen for å demonstrere. For å forklare fraværet av liknende engasjement nå, husker jeg flere sa at det ikke lenger finnes slike store saker å kjempe for.

Det gjør det!

I motsetning til Sør-Afrika under apartheid-tiden og enormt mange andre steder i verden med sensur, undertrykkelse av ytringsfrihet og straff for å mene noe eget, så har vi i Norge en helt enorm mulighet til å organisere oss, ytre oss, stå sammen og kjempe for det vi tror på. Man skal være medlem av en temmelig ytterliggående nazistisk (f.eks saken med Hvit Valgallianse for noen år siden) organisasjon i Norge, før det legges sterke føringer og idømmes straff.

Så. Hvorfor mener en del mennesker at vi  ikke lenger har noen klare kampsaker?

Det er jo så lett, å unnskylde seg ved at vi får inn så mye av verdens elendighet, rett inn i stua, CNN, BBC, NRK, Al J. Ja, huff. Med så mye lidelse rett inn i stua, så er det jo helt naturlig at vi skal sette oss ned på ræva og si at det ikke finnes kampsaker igjen!

På denne måten ender vi opp i et stort tomrom, hvor vi ikke kan gjøre noe for verden.

 [uansett hva vi gjør, så hjelper det ikke uansett, jeg vil heller hjelpe gamle og syke i mitt eget land, vi fortjener å ha det bra i Norge fordi vi er så....flinke etc].

Ikke kan vi gjøre noe for naboen vår heller.

[hvis naboen er fattig i et land som Norge får han skylde seg selv, naboen er lat, naboene har for mange barn, jeg tør ikke spørre naboen om han trenger hjelp for jeg vil ikke trenge meg på, jeg vil ikke dele med naboen for jeg har så lyst til å spise hele indrefileten selv]

Bare for å opplyse om det åpenbare: innholdet i klammene er ikke mine meninger om verken verden eller naboen, men landet vårt er fullt av folk som mener dette eller noe tilsvarende.

Hvis jeg kan komme med en oppfordring til tankevirksomheten knyttet til nært forestående valg, må det være: dele med andre. Nå.

Foreningen !les sine hjemmesider finner du her: Foreningen !les

Norsk Bibliotekforening
Espen Ophaug

Bibliotekarforbundet
Liv Evju

Biblioteksentralen
Niels Damgaard

Skolebibliotekarforeningen i Norge
Marit Aasbrenn

Utdanningsforbundet
Tove Hauge

Elevorganisasjonen

Norske barne- og ungdomsbokforfattere
Lise Männikkö

Den norske Forfatterforening
Anne Oterholm

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Fagforbundet

Kulturforbundet

Foreldreutvalget for grunnskolen

Norsk Skolelederforbund

Foreningen !les

Norsk Oversetterforening

Dag Hareide i Nordisk forum for mekling og konflikthåndtering sier at ideelle og religiøse organisasjoner sliter mer med konflikter enn ordinære bedrifter og myndighetsapparatet. Meklingseksperten gir idealismen skylden. Til Vårt land sier Hareide at innholdet i konflikter ofte tilsløres i organisasjonene, og at det er vanlig å velge en strategi hvor konflikter dekkes over, snarere enn at de løses. Han mener mye av grunnen er at det i de ideelle, frivillige organisasjonene "ikke er lov til ikke å like hverandre" og at dette er en arena hvor man lett kan slippe til i et omfattende styreverv, uten å ha fått tilstrekkelig informasjon på forhånd om hva vervet innebærer og at opplæringen underveis kan være mangelfull. Hareides påstander bekreftes av jurister i LO og Fagforbundet.

I artikkelen kommer også andre til orde, synet er ikke ensidig når det gjelder at konfliktene er verre i organisasjonene enn i bedriftene. Imidlertid, og dette er min mening, tror jeg at konflikter har en tendens til å vokse seg større enn nødvendig i organisasjoner, fordi ledelsen ikke er profesjonell nok til å løse konfliktene tidlig. Jeg tror også at et styre uten kompetanse i konflikthåndtering stiller svakt, dersom det oppstår situasjoner hvor det er nødvendig å tenke sak, og kun sak, og under konflikten legge gammelt kameraderi fra seg.

Pessimistisk? Nei, snarere realistisk. Da jeg som idealistisk ildsjel med ett befant meg i et styreverv, så jeg ganske raskt at konstellasjonene var et faktum og at styre-hverdagen var langt tøffere enn jeg kunne ant på forhånd. Supermann hvisket meg i øret på et tidlig stadium: - Du er på vei inn i et ormebol. Jeg sa høyt og tydelig tilbake: - Hæ? Hva snakker du om? Jeg ante rett og slett ikke at konflikter ville bli en del av styrevervet, jeg tenkte naivt - hardt angrepet av idealisme. Det tok ikke så altfor lang tid før jeg måtte innrømme overfor Supermann at han nok hadde hatt rett. Denne gangen også. Jeg husker jeg ble overrasket og litt trist, jeg hadde da ikke trodd dette skulle være en konfliktarena, tvert om! Nå sitter jeg en stund etterpå, og er mer overrasket over egen naivitet.

Det er et problem at saker ikke drøftes skikkelig. Det er et problem at det ikke er grunnlag for at saker kan drøftes på en god, real, redelig og skikkelig måte; Nettopp fordi det i de ideelle organsisasjonene er stor grad av kommunikasjonssvikt. At slike organisasjoner bidrar til økt samfunnsengasjement og personlige opplevde følelser av mestring er positivt, men kan også skape problemer, fordi stort fokus på enkeltsaker og allianser lett tar fokus vekk fra struktur og rammer.

Allianser er i organisasjonslivet ikke et udelt negativt begrep. Å danne politiske allianser, å finne sammen med andre som tenker likt eller ulikt, jobbe sammen mot et felles mål, det er viktig. Allianser på systemnivå, som når en organisasjon innenfor et bestemt felt arbeider sammen med relevant departement eller direktorat, bidrar til medbestemmelse og inflytelse. Allianser på individnivå kan også være nyttige, men allianser styremedlemmene i mellom kan fort bli farlig, i ordets milde betydning. Farlig fordi det er lett å bli ledet inn i et kameratskap det er vrient å finne veien ut av, noe som i enkelte tilfeller gjør at beslutningene er fattet på forhånd, allerede før diskusjonen tar til.

Hva er det som skjer, når mennesker som i utgangspunktet er innstilt til et verv benytter dette til å bedrive en privat maktkamp med skjult agenda? Hva er det som gjør at mennesker som er valgt i tillit, snur 180 grader og arbeider mer for å mele egen kake enn for det som en gang var det viktigste: selve saken? Er det så enkelt at maktsituasjoner utfordrer det verste i oss?

Det er mye spennende litteratur om makt og organisasjonsendringer. For meg har det vært svært lærerikt å lese mer om dette temaet. Jeg har forstått mer av spillereglene, jeg har lært mer om hvordan jeg kan bryte spilleregler jeg ikke liker, men på en måte som blir hørt. Min nærmest banale idealisme førte meg flere ganger inn i situasjoner hvor jeg ble emosjonelt satt ut, jeg kunne ikke fatte at ting ble gjort på den, den eller den måten og jeg klarte ikke å holde meg, jeg måtte si det. Det var ikke alltid like populært. Jeg husker jeg satt slukøret tilbake, og jeg kunne ikke skjønne at det gikk an å misforstå det jeg nettopp hadde sagt, å omtolke det jeg selv anså som et vennlig råd, til et personlig angrep.

Min opplevelse er at kuren mot konflikter er kynisme, dog en "positiv kynisme", som gjør det enklere å skille sak og person, som bidrar til en erkjennelse om at det er lov til å være regelrytter, at vedtekter skal følges selv om det blir dårlig stemning og noen føler seg støtt. Jeg tror at et lynkurs i selvtillit og kartlegging av subjektiv mestringsevne ville løst en hel del.

Og, kommunikasjon. Ikke minst. Kommunikasjon i alle ledd, er nærmest blitt et mantra. Men, slik det fungerer i praksis blir det som det reneste bullshit-bingo å regne. For, skal kommunikasjonen fungere, må den i det minste være ærlig, og det forutsetter at også de ubehagelige sakene kommer opp og debatteres tidlig.

Hvis noen vet om en organisasjon

• uten hvisking og tisking på hotellrommene
• uten folk som møter en med brede smil for så å vrenge ansiktet i en grimase etter man har gått
• hvor man ikke blir stilt ledende spørsmål fordi folk håper man skal svare feil, slik at man kan arresteres etterpå
• hvor et puslete styreverv ikke blir sett på som et maktmiddel for personlig vinning

...ja, da vil jeg gjerne vite om det. Det hadde vært interessant. For, dersom det jeg har hørt er riktig, så er posisjonering og selvelsk en altfor stor del av de ideelle og politiske organisasjonene. Dessverre.

Forøvrig finnes det på nettet en mengde informasjon om hva denne gruppa bestående av en gjeng engasjerte ungdommer har fått til. Jeg skal legge ut linkene ved første anledning, for her er det mye bra. Å, så godt med folk som ikke bare snakker, men som handler. Og, som ikke gjør det FOR å få oppmerksomhet fra media, men rett og slett får det fordi det de gjør er så bra at det ikke kan overses. Jeg digger disse folkene her.