Så jeg fortsetter å løpe. Og i går var det en ordentlig solskinnsdag. Jeg slutter tidlig på jobb tirsdagene, og hadde hele ettermiddagen der på toppen av Sandviksfjellet. Dermed var det bare å bestemme seg for at når det er måneder uten 'r' i, så må løpeturen følges av et bad. Og bade gjorde jeg. Etter å ha sittet noen kvarter og vurdert det, satte jeg først den ene foten uti, så den andre, og en stund etter det igjen, hele meg. Det var godt kaldt, men vi i familen Salen har lange tradisjoner med tidlige bad, så de sterke adjektivene kan ikke bli tatt i bruk en solskinnsdag i mai. Jeg svømte noen tak frem og tilbake, plasket litt rundt, konstanterte seieren, årets første bad, og så var det opp og tørke i solen.

Etterpå var det å løpe ned igjen. Det går nedover Skredderdalen for min del, i hui og hast fra stein til stein, og flott og norsk med elv ved siden av. På ørene har jeg "Great ideas of Philosophy", en forelesningsrekke av Professor Daniel N. Robinson, produsert av The teaching company. I dag kom jeg til forelesning nummer 42 av 50, og fikk på vei bort til Stoltzen en halvtimes innføring i filosofien til Friedriech Nietszche, og på vei ned en gjennomgang av den liberalistiske tenkningen til John Stuart Mill. Dette er imidlertid ingenting, virkelig vilt ble det da jeg hørte språkkurs i hindu fra Pimsleur nedover.

I dag var en ny solskinnsdag, og jeg gav meg selv den bonus å løpe en gang til. Tiden opp Stoltzen ble 7 sekunder dårligere, men fortsatt akseptabel. På toppen ventet nytt bad, ventet i ordets rette forstand, man må jo sitte litt og tenke først. I tillegg var det publikum, tjukt av utlendinger fra Frankrike og andre land, som sikkert ikke hadde fått med seg at det var solskinnsdag. Men når det er publikum, slipper du i hvert fall å se ut som du fryser når du går uti, det må se enkelt og liketil ut. Det er best slik. Og jeg svømte litt ekstra rundt, som den selvsagteste ting av verden, som det jo også var. Det var jo en solskinnsdag, og en bonustur, jeg feiret årets første bad ved å bade en gang til.

Og jeg blandet sammen filosofiforelesningene, det var i dag jeg hørte Nietzsche og Mill, i går var det Hegel og Hegelianerne, og det estetiske og geniet i romantikken. Forresten var det også 60, og ikke 50 forelesninger i alt, så jeg har fortsatt litt igjen.

Jeg prøver å få inn et bilde fra GoogleEarth. Vi får se om jeg lykkes...

Og den opptredenen skulle altså være dagen etter. Så det var bare å komme seg hjem i rimelig tid fra Humorlaboratoriet, komme seg i seng og opp å ha arbeidsdag onsdagen, fra kvart over åtte til fem over to, den dagen skulle jeg gjerne gjort om til en fridag, jeg hadde jo strengt tatt ikke tid, men sånn var det, og så var det hjem og fikse manus. På humorlaboratoriet prøvde jeg noen mer hverdagslige observasjoner enn jeg har for vane, men det fungerte dårlig, så vitsene og observasjonene jeg skulle prøve på Ricks, var jeg nødt til å pakke bedre inn. Så det holdt jeg på med fra jeg kom hjem til jeg gikk bort på Ricks sånn litt over åtte. Deretter hadde jeg en liten time til showet begynte, og ytterligere en time til jeg skulle på, til å lære meg manuskriptet.

Dette var jo egentlig for liten tid, til showet der jeg liksom skulle slå til og vise at jeg fortsatt kunne, men mer tid hadde jeg ikke, og slå til måtte jeg, det var rett og slett ganske viktig. Det var derfor ordentlig godt når det satt som en kule fra start til mål. Publikum er jo ingen steder vennligere mot meg enn på Ricks, og en slik flying start er alt jeg trenger, da fungerer det, da går det. Og i går gikk det altså noe så til de grader. Til og med de delene jeg hadde planlagt det litt mislykket for et senere poeng, lo publikum så voldsomt at det var det senere poenget som falt til jorden. Da er det gøy å være komiker.

Etterpå hadde vi oss en god fest. Takk til publikum og alle de andre i stand up Bergen. Det var veldig gøy. Denne gangen var jeg så konsenrert om mitt eget, at jeg ikke fikk med meg i det hele tatt hvordan det gikk med de andre, de får ha meg unnskyldt.

Til alle potensielle publikummere i Bergensområdet er det storkveld 28. mai. Da skal vi opptre med showet vi reiser til humorfestivalen i Stavanger med. Christoffer Scheldrup, Grim Moberg, Vidar Hodnekvam og Thomas Nesse er med, foruten meg, og stand up Bergen har ubeskjedent valgt å kalle showet "Bare det beste". Showet går i storsalen på Ricks med plass til 450 publikumere, og billettprisen er for anledningen satt ned til 50 kroner. Her er det bare å komme!

I går da vi kom hjem så vi Istid 2, eller Ice age 2, som det kanskje bør hete, siden det var den engelske versjonen vi så. Normalt er jeg velvillig innstilt til tegnefilmer, men her kan jeg nok si, at den første var bedre. Kvelden før så vi Roboter, eller Robots, kanskje, og igjen, vil jeg si, at som ved vanlig film, synes jeg at man i dag er mer opptatt av å vise frem alt man har av effekter og teknikk, enn å lage en skikkelig historie. I tegnefilm kan jo dette av og til bli kompensert for gjennom uhøytidelig lek og moro, men i Robots ble det litt vel mye amerikansk moral, etter min smak, og i Ice age 2, så virket leken og moroen til å være plassert der, for å dekke over at her hadde de ikke gjort skikkelig jobb med handlingen. Kvelden før der igjen så vi forresten Kill Bill 1 og 2, det var i hvert fall skikkelig håndverk, selv om kanskje Tarrantino mer hadde laget filmen for seg selv, enn for publikum.

I dag er en dag for ingen ting som helst i Oslo. Vi har spist en lang frokost, og vi har vært en tur i butikken, og det er stort sett det hele. Sånn kommer det til å fortsette. Klokken snart er det middag, og i kveld går busen fra Rosenhof til Gardemoen klokken 2017. Flyet går klokken 2205, og 2300 er jeg i Bergen.

Neste gang til Oslo blir om et par uker, i forbindelse med kurs.

I dag var det konfirmasjon for Jenny. Fra familien Salen og forgreininger møtte vi fulltallig opp, og det gjorde man visst fra alle andre forgreininger også, så det ble godt besøkt og en verdig konfirmasjon. Tonje og jeg tok bussen til hotell Clarion på Mastemyr, der mor og far lå, Trude og Lars med familie også var. Der spiste vi frokost, hotellfrokost, mens mor og far var og overvar selve konfirmeringen.

Etterpå var det ut og leke seg litt i finværet,  før middagen. Sofie og Daniel hadde fått seg noen slags gjøglersett, en slik med to pinner og en tau i mellom, og en liten dings man kan snurre frem og tilbake og kaste opp i luften, sånt gjøglerne holder på med, og så Daniel, da.  Sofie hadde fått seg en slags tallerken, som det gikk an å snurre på en pinne, og hun viste godt forholdet mellom leke og selskapskjole, da leken falt i bakken og hun tørket den på kjolen. Om vi tar med prisen på leken og på kjolen, så viser det at hun vil få et godt forhold til penger også.

Konfirmasjonsmiddagen var coldtbord, den var førsteklasses, bare litt uheldig at den kom så tett på hotelfrokosten. Det var også mange taler og sanger, og uten forkleinelse for de andre, vil nok prisen gå til bror Joakim og Jørgen som hadde laget sang til søsteren på melodi "Forelsket i læreren", og fremførte helt alene med refreng og koring og pappa Anders på kontrabass. Tøft gjort. Forsamlingen viste for øvrig en usikker vilje på å være med, men på grunn av en litt uklar melding fra Joakim før han begynte, var vi ikke helt sikre på hva han ville.

Jeg må vel også si, her, at den første, større, offisielle seremonien jeg var med på, var konfirmasjonen til min tante Nina (som er mor til Jenny), da hun var 14 (selvsagt) og jeg var 7 helt på begynnelsen av 80-tallet. Da husket jeg Nina nektet å smile fordi hun hadde tannregulering (om jeg ikke husker feil), og satt der veldig voksen (for meg) og var veldig hovedperson. Mor og tante Trine hadde laget sang på melodi "Tenke sjæl" av Trond Viggo, og fortsatt assosierer jeg den sangen til den konfirmasjonen og mor og Trines versjon av den. Også denne gangen, for Jenny, var det forbausende mange som hadde valgt akkurat denne melodien, og også deler av teksten og poengene i den. Og Jenny satt litt sånn som jeg husket Nina, men Nina så jeg som 7-åring og Jenny som 34-åring. Du verden som verden forandrer seg, og som den ikke forandrer seg i grunnen. Her vil jeg også trekke frem Jennys tale, som ble lest lynraskt og med ungdommens intensitet, verken de store ord eller de store følelser ble holdt igjen. Tøft gjort av Jenny også.

Men det er greit nok med middag og taler, mange setter nok likevel mest pris på pausene. Her var det lett i finværet på Langhus. Det var i tillegg en hel skog av unger å leke med. Like ved var det for eksempel en maurtue, og jeg ser med glede at jeg får overført min begeistring for dette vesenet til både Trude og Tones barn. Det gjelder selvfølgelig om å studere når mauren går inn og ut av gangene i tuen, og å ta noen av maurene opp på en pinne, og se på dem nærmere. De som ser en maur bære et eller annet til tuen, må rope, slik at de andre kan styrte til og følge med.

Så var det tid for kaffe, og for kaker, en tid som nokså glidende ble avløst av mer tid ute. Nå gjaldt det om å løpe om kapp, og å fange hverandre. Det gjaldt også om å kaste kongler på tre. Så var det å løfte hverandre og stupe kråke, og klatre opp og ned stubber. Ungene storkoste seg, og det er jo det det gjelder om når ungene er med, da har de voksne også det kjekt. Og så vidt jeg registrerte Jenny, så hadde hun en venninne også invitert, og gikk med henne og diskuterte venninneting.

Konfirmasjonen ble avsluttet hjemme hos Nina og Anders. Hunden Whinny fikk kamp mot Nina og Anders hund, Ayla, en kamp som varte alle de timene vi var der. Ungene var også mer eller mindre med på leken, eller på andre leker, det var alltid et eller annet prosjekt å holde på med. Vi voksne fikk etter hvert nok med å sitte bedagelig og følge med, og oppmuntre og snakke med dem.

Klokken sånn cirka litt før ti var alt slutt. Mor og far kjørte Tonje og meg hjem til henne, mens alle de andre kjørte hver til sitt (forresten virket det som den alltid utholdende Bjørnsen-familien kom til å holde ut en stund til her også). Nå har mor og far tatt med seg litt flyttelass fra Tonje, og reist hjem til hotellet. Tonje og jeg skal følge opp tradisjonen fra dagene her, med å se en liten film.

Gratulerer til Jenny som ble konfirmert, og takk til Nina og Anders som inviterte meg til festen. Det var veldig gøy, og godt arrangert. Bilder vil følge...

Nå er jeg hos min søster Tonje, i går var en rolig dag med film og Peppes Pizza i omvendt rekkefølge. På vei ned til pizzaen møtte vi på en død rotte, og reagerte helt korrekt, ved å prøve og se alvorlige ut og ta bilde av det.

I dag hadde vi besøk av min andre søster Tone, og familien hennes. Planen er en tur i Frognerparken, og den planen har vi nå fulgt. Og jeg har endelig, endelig lyktes i å laste opp bilder, så her er i stedet for tekst, bilder fra turen.

 I morgen er det konfirmasjon, og i dag blir det en rolig kveld med biljard og mer film.

Posten er fortsatt under arbeid...

Det begynte som vanlig kvelden og natten før, som vanlig ble jeg sittende litt utover natten med diverse ting, som vanlig fikk jeg ikke pakket det minste, og som vanlig skulle jeg på jobb kvart over åtte. Jeg hadde møter og timer hele dagen fra kvart over åtte til fem over to, flyet til Oslo skulle gå ti på halv fem, den seneste flybussen jeg kunne ta, ti på tre. Jeg tenkte å få unna skoledagen, komme meg raskt hjem og pakke, og sove og lese litt på manuskriptet for kvelden på reisen. Slik gikk det så langt, så langt, så langt i fra.

På jobben dukket det nemlig opp en pussig sak, som jeg skal ta for meg skikkelig i en senere bloggpost, det kunne rett og slett blitt en skikkelig diskusjon. Det ble det på skolen, og den var ikke så lett for meg å få ut av hodet på reisen, så den tenkte jeg på, mer enn manuskriptet for kvelden. Og klassen jeg hadde i historie, vi snakket om velferdsstaten, og ti minutter før timen sluttet, lanserte jeg pensjonsforliket, som uventet fanget klassens fulle engasjement, det der syntes de var urettferdig, med at man skulle få pensjon enten man jobbet eller ikke, og at det skulle gjelde bare 15 år, altså kanskje ikke for dem, men så var de litt mer med på det når de skjønte det var LO og arbeiderne, og ikke rikfolk og næringsdrivende, nei, det ble rett og slett diskusjon ut over timen, slik at jeg allerede før jeg kom hjem, var på etterskudd.

Så var det å pakke i en hast, og komme seg til flybussen. Endelig kunne jeg slappe av. Eller det kunne jeg ikke, for av alle busser, kom en kjenning fra gammel av på, Sigrid heter hun, og etter et par stopper, mannen hennes, Ingvar, og så måtte jeg snakke med dem. De skulle for sikkerhets skyld også med samme fly som jeg, så det ble ingen hvile før Oslo, og heller ingen lesing av manuskriptet, som strengt tatt ikke var helt klart.

Og i Oslo sviktet telefonen, av alle dager, så var Netcom nede nettopp denne dagen, slik at jeg ikke kunne ringe eller sende meldinger, og heller ikke skjønte jeg at Netcom var problemet, jeg registrerte bare at min telefon ikke virket. Mens andre telefoner - åpenbart virket. Og jeg kom også til å tenke på, at jeg hadde avtalt denne kvelden i kjent stil, jeg hadde skrevet noen mailer for noen uker siden, de hadde sagt det var greit. Det var ikke kommet noen bekreftelser siden det, eller kontakt, og ikke hadde jeg telefonnummeret til kontaktpersonen heller. Og når jeg skal si det rett ut, så hadde jeg også glemt navnet. I tillegg var den forholdsvis oversiktlige t-banen ute av drift, så jeg måtte ta de forholdsvis uoversiktlige bussene, samtidig som jeg fikk vite at det begynte klokken 1900, og ikke 2000, som jeg hadde trodd. Nå hastet det med å lære manuskriptet.

Og på Dattera til Hagen, der jeg skulle opptre, der hadde hun som solgte billetter ikke hørt noen ting om at det skulle komme noen komiker fra Bergen. Så fikk vi den fine situasjonen, der jeg skulle si "jeg var i kontakt med han ---" og så hadde jeg glemt navnet. - Glenn Erlend? sa hun etter en stund, - ja, sa jeg, - han er i New York.

Velvel, det ble litt av en start, jeg skulle inn på bakrommet og kontakte Jonas, men på bakrommet var ingen Jonas, og heller ingen andre, og det var også litt uklart om dette egentlig var et bakrom. Nei, det var ganske så hektisk, og ikke hadde jeg fått spist, og ikke hadde jeg fått sovet, og ikke hadde jeg fått konsentrert meg skikkelig om manus, og nå skulle det snart begynne. Jeg skulle heldigvs på etter pause, sånn litt over ni, så jeg rakk å få kjøpe meg en burger, og gå litt frem og tilbake utendørs og pugge hva jeg skulle si, inne er det alltid så mye snakk på bakrommet, og jeg hadde jo virkelig ikke lenger tid. Jeg måtte jo lære meg det jeg skulle si.

Så var det på, så var det min debut som komiker utenfor Bergen by, mitt inntrykk er at mange blant publikum og i alle fall blant de andre artistene, lurte på "hva i all verden var dette for noe," og der er jo svaret at det er "Eivind Salen, komikeren". Den debuten der, jeg kan bare si, den føyer seg pent inn i min katalog over hva jeg har gjort. Sånn er jeg, sånn er jeg bare, i lengden er det morsomt.

Neste opptredener blir 6. mai på Humorlaboratoriet og 7. mai på Ricks.

I dag er det spesielt inviterte som skal opptre, og jeg er en av dem. Det var jeg sist gang også, på femårs jubileet, og da var det veldig gøy. Det blir det sikkert denne gangen også.

Programmet finner dere her: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/143

Og prisen er som alltid 30 kroner. Klokken 2000 i Teatergarasjen. Det er ingen som vil angre på at de kom.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er "Kohoutek", "Auctioneer (Another engine)" og "Old man kensy" fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, "Pilgrimage" og "West of the fields" og egentlig "Catapult" som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, "Pretty persuasion", "Letter never sent" og "Little America" fra Recokning, og "Just a touch" fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille "West of the fields" en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille "Pop song '89" fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina...), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en hobby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Kveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Kveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

Dessverre har jeg fortsatt litt problemer med å legge til bilder på postene mine. Eller litt problemer er en overdrivelse, jeg klarer det ganske enkelt ikke. Men når jeg en gang får det til, vil dette avsnittet bli erstattet av noen nydelige solskinnsbilder fra turen.

Jeg traff Marte på slutten av 90-tallet, da hun kom til Bergen for å studere, og snart begynte i Studentteateret immaturus. Det var akkurat i den perioden hvor jeg hadde begynt å gjøre det bra der, jeg var leder i teatersportgruppen, og var med i lørdagsopertørene, og hadde rolle i Forholdsregelen, der Marte kom inn som sufflør. Den første tiden var Marte sufflør hvert eneste semester, et hat trick med 6 personer søker en forfattern, Forholdsregelen og vanvittige ting skjer. Hun begynte også med teatersport, akkurat i tide til å bli med utbrytergruppen vår, Trang trikot, og spille teatersport på News i Bergen hver mandag. Samtidig ble Astrid leder for lørdagsoperatørene, og det var et nokså tett miljø her, med teatersport, hovedproduksjon og lørdagsoperatører. Marte og jeg ble rett og slett riktig gode venner. Martes venninne, Ingrid, som hun bodde sammen med, må også nevnes her, Ingrid og jeg dannet Teaterskapet, som siden ble til Salen teater, altså den halvprofesjonelle teatertruppen vår. Marte var midt i sentrum eller rett i utkanten av alt mulig.

Siden har Marte vært kilden til riktig mange av vennene jeg har. Når jeg regner etter, og teller med venners, enner, så blir det riktig, riktig mange venner. Hun flyttet sammen med Ida, Maren og Elin i hvert fall, og Erna Synnøve selvsagt, som alle sammen er blitt så gode venner at jeg fortsatt har noenlunde kontakt med dem, selv om de bor i forskjellige byer, eller som Erna, rett borti gata her. Vi var også et flott miljø, som alltid ble samlet hver gang Marte kom på besøk over fra Oslo, som hun flyttet til, og vi lovet hverandre at vi skulle treffes også uten Marte, noe vi aldri har klart særlig bra. Det er Marte som er limet.

Og nå gifter hun seg med Hernan. Jeg traff ham bare lite grann da jeg forrige gang var i Oslo, og stakk innom på besøk for vafler, så vidt jeg husker. Han virket som en riktig fin type, og hvem skulle vente annet, når Marte valgte ham. Bryllupsfesten blir i juni, den er satt av på kalenderen, og det blir en heidundrende fest eller selskaplighet eller hvilket ord hun nå vil foretrekke, med Marte som alltid som den selvsagte kjernen. Det er kjekt hun av og til samler oss i festligheter som dette.

Til da og for alltid er det bare å ønske all mulig lykke! Gratulerer!

I går var det altså Stavanger-kveld, og jeg skrev som vanlig på og forandret på og øvde på mitt materiale helt frem til jeg gikk hjemmefra litt over åtte, når jeg skulle vært der sikkert litt før åtte. Allerede da, allerede før halv ni, var det kø utenfor av folk som var avvist, fordi det var fullt, og som ventet på fintelling om de kanskje kunne slippe inn allikevel. Og jeg skjønte jo øyeblikkelig at alle jeg mer eller mindre hadde invitert, neppe hadde nubbesjans til å slippe inn, da jeg slett ikke hadde nevnt de kanskje måtte kjøpe billetter på forhånd, og sikkert ikke ville komme tidligere enn like før. Så det var dumt, det var dumt, jeg får det bare ikke inn i hodet at disse kveldene blir utsolgt. Og så setter jeg bare halvhjertet opp en av dem jeg tror på gjestelisten, og håper det beste, jeg får ikke engang alltid sagt at jeg har satt dem opp på gjestelisteplassen, så det er temmelig håpløst. Jeg beklager, jeg beklager, det var mye morsomt dere gikk glipp av, dere som måtte snu.

Det var altstå fem Stavangerkomikere i går, fire av dem fra Stavanger by, de kjørte etter hva jeg forstod i bilen til Rune Bjerga, og så jeg, som bor her i Bergen, og ikke er fra Stavanger, men fra Sandnes. I tillegg kom Grim Moberg, fra Voss og Bergen og Stand up Bergen, han var konferensier. Det var mange fine folk blant komikerne denne gangen, og det var riktig kjekt å sitte på bakrommet og høre skikkelig Rogalandsdialekt, snakk som er noe, en dialekt som inviterer til humor uten å måtte presse på i det hele tatt. De har også fått montert TV-skjerm nå på bakrommet, slik at vi kan sitte der og se på dem som er på scenen.  Dessverre får ikke jeg benyttet den noe særlig, da jeg vanligvis må gå frem og tilbake på gulvet og terpe på og finne ut av innslaget mitt. Ut i fra det lille jeg fikk sett, klarte de andre seg bra, og ut i fra det jeg hørte etterpå, klarte de seg meget bra, og det tror jeg på, for det var fine folk. Mange av dem vil vi treffe igjen på humorfestivalen i juni, sjekk posten "Opptredener 2008" som ble postet mandag 7. april, eller heng med fremover for mer og morsom informasjon.

Denne gangen var det første gang jeg skulle på etter pausen, min plass har vanligvis vært siste før pause. I tillegg var det trangt om plassen, så jeg ble spurt om det var mulig å korte ned mitt til ti minutter om det gikk an, men det var ikke så altfor farlig, det var bare jeg og Per Inge Torkildsen som skulle på etter pause, og Grim konferansier sa at han alltids kunne korte ned litt på sitt om det ble for langt, så jeg skulle ikke tenke på det om jeg hadde planlagt lenger. Planlagt og planlagt, frøken blomst, jeg er jo aldri riktig sikker på hvor lang tid det tar det jeg har forberedt, men denne gangen hadde jeg en følelse av at jeg hadde mer stoff enn jeg hadde pleid. Så jeg tenkte jeg skulle korte ned hvis det var mulig, jeg er jo helt enig i at det aldri må bli for langt. Det er jo himmelstormende forskjell mellom "Han kunne bare holdt på lenger," og "han skulle gitt seg litt tidligere", og vi har det fine, tankevekkende spørsmålet om ikke alle show ville blitt bedre, om de dårligste delene var kuttet ut.

Jeg forandret i alle fall hele starten min rett før jeg gikk på, den opprinnelige starten går til de evige harddisker, hvis jeg ikke serverer en variant av den en annen gang, min nye start med oppmerksomheten rettet mot at her måtte vi ha tempo, og publikum kanskje måtte klappe litt mindre, og jeg kanskje hoppe over noen vitser, gikk veldig bra, publikum er jo så velvillige, og i går ble det i hvert fall for meg et absolutt høydepunkt da jeg i en historie fikk besøk og det ringte på dørklokken, og jeg holdt mikrofonen mot publikum, og de sa rett og slett dingdong. Ding dong, sa publikum. Og jeg ble så revet med at jeg lot det ringe på helt til publikum begynte å kjede seg av det, da var det på tide å lukke opp, nei, det der var en opplevelse. Ideen om å gjøre mer ut av lyden av ringeklokken kom på øvingen til humorfestivalen, i forbindelse med en annen historie, der det også ringer på, du kan gjøre mer ut av det der "ding dong", sa de andre, og jeg tenkte, vel, det er helt rett. Takk til dem, og takk til publikum.

Etter showet var det som vanlig ut, og i dag er det torsdag og som vanlig fri. Stand up Bergen har nå fått seg egen blogg, der det etter hvert vil bli lagt ut bilder og forskjellig fra showene og andre ting i regi av gruppen. Foreløpig er den bare under oppbygging, men når den er ordentlig oppe og går, vil den selvsagt få en link her fra meg. Inntil videre får dere nøye dere med hjemmesiden.

http://standupbergen.no/

Neste show er 23. april, der det blir celebert besøk i fra Finland, tenk det, en finne! I tillegg stiller et sterkt lag fra Bergen, med Thomas, Anders, Selda og Rune J, der Anders er et nytt bekjentskap for meg, og Selda har jeg ikke sett på scenen ennå. Og til dem som vil se på, er det bare å kjøpe billetter først som sist, det blir sikkert og fortjent utsolgt.

Lørdag hadde jeg en post om reiseplaner, her følger en post om planene for opptredener fremover. Gledelig å melde er at det vil omtrent like mange opptredener som reiser, og mange ganger vil de to være sammenfallende. Så nå er det sjanser enten mine kjente og ukjente lesere bor i Bergen, Oslo, Sandnes eller Stavanger, innen juni har jeg stått på en scene alle disse stedene.

Først ut er Ricks nå på onsdag, det er stand up Bergen som inviterer til Rogalandskveld med Per Inge Torkildsen som hovedattraksjon. De andre fra Stavanger er Jan Rune Holdhus, Rune Bjerga og Terje Torikldsen, og Grim Moberg fra Voss og Stand up Bergen skal være konferensier. Det blir riktig gøy, og jeg skal være med, og har som vanlig skrevet et splitter nytt, lite innslag som vil bli vist bare denne ene gangen. Så dette er sjansen, det er klokken 2100 på Ricks. Og rett som det er blir det utsolgt.

http://standupbergen.no/?vis=369

Neste opptreden er også i Bergen, men det er ikke stand up komikk, det er opplesning. Og det blir i Teatergarsjen på Prøveromet mandag 28. april. Det er 10-års jubileum, og veldig kjekt at jeg blir invitert til å være med. Jeg har jo vært aktiv på Prøverommet omtrent så lenge det har eksistert, og i hvert fall etter år 2000 har jeg hatt en til to opptredener hvert semester, som oftest med opplesning, men også med andre ting. Det har vært kjempegreier for meg. Det har rett og slett hatt betydning. Så prøverommet er et konsept jeg håper vil fortsette i mange år til. 5-års jubileet var riktig gøy, så det er bare å ta turen, det kommer til å bli mange flinke som opptrer denne kvelden.

To dager etter er det stand up igjen, denne gangen i Oslo. Onsdag 30. april debuterer jeg utenbys på Prøverøret. Det falt seg så fint at det var langhelg sammen med konfirmasjon og denne opptredenen, og dermed reiser jeg, selv om dette mest er et lavterskeltilbud (etter som jeg har forstått det, korriger meg gjerne om jeg har misforstått) der komikere kan prøve ut nye ting. Det er jo helt greit for meg, for jeg har jo nye ting hver gang uansett.

Tre dager etter Oslo er det Stand up i Bergen igjen, som vanlig på Ricks, som vanlig klokken 2100, denne gangen onsdag 7. mai. Hovedattraksjonen er Jon Inge Hjørnevik, som jeg ikke kan innrømme annet enn at leser morsommere dikt enn jeg. Han har rett og slett finurlige dikt, og han leser dem og snakker rundt dem på en måte som rett og slett viser vei, sånn skal det gjøres. Andre høydepunkt denne kvelden er Vidar Hodnekvam, som er med på laget til Stand up Bergen til humorfestivalen i Stavanger. Og så skal jeg være med, med et splitter nytt show, spesialskrevet for denne ene kvelden og bare denne. Velkommen skal dere være.

http://standupbergen.no/?vis=289

Deretter blir det en liten pause frem til torsdag 5. juni, hvor jeg av alle steder skal opptre på Sandnes. Tenk det, min hjemby, på Bryggeloftet eller hva det kaltes, herlighet, jeg har ikke hørt om det en gang. Det er på Humorfestivalen, og jeg skal være med på usett og urørt scenen, siden jeg strengt tatt er debutant utenfor Bergen. Vi er noe sånt som 8 stykker fra Bergen som skal spille på denne scenen, og mange av dem er riktig ivrige etter å markere seg som komiker, og mange av dem har også noe å markere. I tillegg til oss fra Bergen er det sikkert mange lokale håp som vil prøve seg, så her tror jeg det blir nokså kort tid på hver av oss, men jeg skal i hvert fall fylle min tid godt med nytt stoff.

Hovedattraksjonen for oss på Humorfestivalen er imidlertid showet vi ubeskjedent har kalt "Det beste av det beste" (de er da Bergensere, de andre), og det blir på sementen i Stavanger. Og dette blir både fredag 6. og lørdag 7. juni. Da blir det Grim Moberg, Thomas Nesse, jeg, Vidar Hodnekvam og Kristoffer Scheldrup som skal opptre, et stjernelag med nokså forskjellig stil og humor, og vi har flere måneder før vi skal på, allerede begynt å øve. Det blir det beste av det beste, det beste av Stand up Bergen viser det beste vi har gjort, og til og med jeg har fått strengt beskjed om å bruke stoff jeg har brukt før. Og det er helt greit, ingen i Stavanger har jo sett det.

Så det blir altså et flott forspill på Usett og urørt i Sandnes torsdagen, og full fest med Stand up Bergen i Stavanger fredag og lørdag.

Det er datoene som er i boks.  Jeg skal ikke være den som holder igjen på forventningene.

 Jeg tenkte at en slik dag, må jeg i alle fall ikke komme for sent, denne gangen skal jeg være hos min kamerat, Martin, klokken elleve, og da må jeg gå hjemmefra senest kvart på. Etter å ha laget frokost og kakao og nistepakke og spist frokosten og pakket, og alt det rotet som hører med når jeg skal gjøre alle disse tingene før jeg skal et sted, kom jeg meg ut litt over elleve og var hos ham litt etter. Denne gangen stod han utenfor og ventet, ikke fordi han var så forbausende klar til å gå, men fordi han måtte i butikken først. Jeg skulle ordne middagen, han skulle ordne resten, og det hadde han kort og godt ikke ordnet.  Jeg hadde også ordnet middagen med en lei feil, det var som alltid pølser og pølsebrød, men da jeg kjøpte dette fredagen, hadde jeg lagt både brødet og pølsene i samme skuff, og det blir jo feil, og til turer som dette, der alt skal være topp, blir det i hvert fall feil. Så vi måtte kjøpe nye pølser også.

Alt dette her ble greit gjort, vi hadde fortsatt 10 minutter til bystasjonen, og kunne rett og slett spasere, det var til og med tid til å skifte litt tøy før vi gikk på bussen, det var altfor varmt for stilongs, tenk det, tenkt det. Dette var noe annet enn forrige søndag, dette var så visst dagen å rekke bussen på, slik vi gjorde, og timen opp til Furedalen gikk som en føyk. Der var den unnagjort.

Og på vei oppover standardløypa på Kvamskogen, var det bare å lette seg for klær, verken lue eller hansker eller jakke eller knapt nok genser var nødvendig, det var ski i t-skjorte vær. Og veien opp til Tvillingtoppene eller hva det heter, Såta, gikk som en lek, en lett lek, for første gang spiste vi ikke engang lunsj før vi var helt på toppen. Vi var der på et blunk. Og vi hadde altfor mange krefter til bare å fullføre runden ned igjen

Så da var det bare å ta til høyre, for første gang i vårt liv til høyre, der på toppen. Opp til snaue villfjellet hvor vi aldri har vært før. Men først var det lunsj og kakao, jeg fikk velfortjent ros for kakaoen, jeg hadde som sist tatt alle forholdsregler med den, og laget den nøyaktig etter oppskriften, og til og med kjøpt inn ekstra helmelk for den, alt var gjort pinlig korrekt, bortsett fra altså kakaoen selv, som fortsatt var noen år for gammel. I tillegg hadde jeg noen baguetter med skinke, rikelig med skinke, og majones og tomat, og agurk, overdådig skal det være, og overdådig var også utsikten, ned mot Hardangerfjorden, sol og snø og fjell, og varmt nok til å sitte fortsatt uten jakke. Nei, det var fortsatt en helt grei erstatning.

Deretter var det opp, videre opp, rett opp, fjellveggen opp. Heldigvis stilte Martin meg et spørsmål som engasjerte meg noe så til de grader, slik at jeg ikke la merke til hvor bratt det egentlig var, jeg pleier jo strengt tatt å bli litt nervøs når det blir altfor bratt. Store deler av denne skituren skulle jeg bruke til å tenke om jeg hadde et ambivalent forhold til så bratte skrenter, at man må borre stålkantene på skiene inn for ikke å ramle som følge av reneste tyngdekraften, eller om jeg simpelthen ikke liker dem. Store deler av turen trengte jeg ikke engang lure, jeg liker det ikke. Som sagt, kom jeg denne gangen godt opp første kneiken før jeg skjønte hvilken felle jeg var gått i, og trengte bare være nervøs siste biten. Nervøsiteten ble imidlertid forsterket av at jeg svært, svært, svært uheldig mistet skien. Heldigvis mistet jeg den på et strekk jeg gikk godt sidelengs, så den rant ikke ned, men ærlig talt, for det første var det ikke noe særlig å måtte feste skien igjen, der i fjellveggen, for det andre, så var jo dette noe vanskelig å la være å tenke på resten av bakken opp. Når som helst kan skien ramle av, og da er det lang, lang, lang vei ned.

Men vi kom oss jo opp, og jeg skal ikke overdrive verre enn å si at dette er en helt vanlig løype, det var tjukt av folk som gikk eller rant ned, mens vi gikk opp, det var ikke verre enn som så, men det var heller ikke bedre enn at det ble skikkelig ille for meg, da vi selv måtte snu og ned igjen. Det gjaldt imidlertid ikke ennå. Foreløpig gikk vi på i godt mot. Målet var å finne en vei rundt, på oppsiden. Først var det riktig langt opp, bratte fjellveggen var en ting, men det fulgte også et langt strekk med slakere og lengre oppoverbakker, det hadde vært greit nok, verre var det at det aldri ble tegn til mulighet for å ta til høyre, som vi måtte om vi skulle komme oss ned til NAF-hytta igjen. Det var tross alt der vi hadde begynt, og vi hadde også gravd ned skitrekket der, så vi måtte ned dit, og kunne ikke for eksempel ta en sjanse og satse på en runde til et annet busstopp, noe min kamerat og jeg utmerket kunne vært troende til å ta sjansen på, i hvert fall jeg.

Frarøvet slike muligheter, tok vi til høyre uansett. Jeg skal ikke underslå at det var jeg som presset på her, det går sikkert en løype, sa jeg, her er en løype, sa jeg, der er det folk, sa jeg, alt sammen litt usikkert. Det var riktignok antydninger til skispor, og det var tilløp til bevegelse i horisonten, men det var kanskje litt drøyt å kalle det løype. Derimot er det ikke i det hele tatt drøyt å kalle det skikkelig bra å gå der, det var helt topp, nydelig flatt, eller slakt nedover, førsteklasses norsk høyfjellsterreng, karrig og vilt, og stor utsikt i alle retninger. Nede til høyre så vi langt ned til de toppene som vanligvis er de høyeste vi når på disse turene, til venstre så vi villfjell og ukjent terreng, dessverre med et juv i mellom, og det begynte vel å ane oss at også ferden fremover vil ende i et juv. Denne aningen ble nok forsterket av Martins gode argument at om dette var en løype, ville nok flere ha gått den, her var ingen andre enn vi. Likevel gikk vi rett frem til det var dønn umulig å komme lenger. Da snudde vi.

Så var det samme vei tilbake, like fin, men i motsatt retning. Jeg hører til blant dem som ikke kan fordra å gå frem og tilbake på turer, jeg kan ofre mye for å få en sløyfe, what so ever, her var det bare ikke mulig. Vi måtte jo rekke bussen, den gikk klokken sju, og klokken begynte jo å bli litt, etter all den skigåingen. Selv om det var rett frem og rett tilbake, klarte vi vel også å gå en aldri så liten omvei, ikke så store sakene, men nok til at vi mistet litt tid på det også. Og vi hadde jo pølsene, vi måtte jo spise pølsene. De spiste vi like før det bratteste nedrennet. Nå var solen gått vekk, nå var det blitt overskyet, men ikke tungt og med regn, og ikke særlig kaldt, men dog, men dog.

Tja, middagen, kokte pølser, som alltid. Chicago-pølsebrød, nåja, nåja, de smuldret. Martin hadde med spade, og insisterte på å lage sitteplasser og støttevegg av snøblokker, det var jo en fin måte å få unna ventetiden til vannet kokte, og det var også godt å sitte på. Så måltidet var bra, som alltid og ventet, men etterpå ble det litt problemer.

Det var cirka en time til bussen gikk nede fra NAF-hytta. Og vi var så langt unna den, som vi aldri har vært før. Martin mente likevel det ville gå greit, det var jo bare å renne rett ned, noe det jo ikke var, som det viste seg i hvert fall for meg. Den bratte skrenten vi hadde gått opp, var jo ikke blitt slakkere nå som vi skulle gå den ned, og for meg ble det der altfor mye. Det ble tverrski, det ble stålkant i snø, steg for steg, like tungt ned som opp, og langt skumlere, langt lengre, det tok jo aldri slutt, det bare fortsatte å fortsatte, og etter å ha gått en evighet med venstresiden ned, ble det å måtte bytte, og hvordan det gikk til, kan jeg verken huske eller beskrive, men det må ha gått, for her sitter jeg og skriver. Jeg vil igjen minne om at dette er en løype blant mange, både barn og gamle hadde passert, og vært nødt til å komme seg ned her, jeg skjønner ikke hvordan det går, de renner frem og tilbake, jeg gjør det gjerne med slalomski eller ski jeg behersker, men med fjellskiene mine går ikke sånn som det der for meg, det går en grense for bratthet, og den var for meg her godt passert.

Da vi kom ned dette henget, eller rettere sagt, jeg kom ned, min venn hadde jo vært nede en stund, i alle fall, å snakke om å rekke bussen, var ikke lenger noe spørsmål, den var gått, eller gikk nå. Så vi måtte uansett ta neste, om det gikk noe, det hadde vi ikke sjekket, utenom Martin, som mente å huske at det gikk en buss sånn cirka litt før elleve eller noe sånt, i alle fall lenge etter den vi skulle rekke klokken syv. Klokken var omtrent syv der oppe på fjellet. Så vi kunne bare bruke tiden, og kjøre hele runden, og lage oss rikelig med kaffe, det var ingenting å haste ned etter. Jeg var litt skjelven etter slitet og frykten, og rant nok ikke særlig elegant nedover, det begynte jo også å bli litt mørkt, og vanskelig å se, og tror dere ikke det var enda et slikt heng å komme opp? Fatter ikke at vi skal måtte gjøre slikt opprør mot tyngdekraften. Før vi tok fatt, var jeg ved godt mot, dette var da ingenting mot storfjellet jeg nettopp hadde bakset med, men når man står i veggen, er det ikke så nøye om det er ti eller førti meter ned, falle vil man bare ikke. Og dette lille, fillehenget hadde dårligere plass til å plassere staver og ski, jeg klønet skikkelig opp dit, det skal jeg innrømme, og jeg var fullt og helt bestemt på at slike heng, det liker jeg ikke, det vil jeg unngå, det er ikke noe for meg, og det nytter ikke å innrømme noe annet.

Men vi hadde en skitur å fullføre, og den fullførte vi. Vi rant et stykke ned, og serverte oss selv kaffe. Vi hadde hatt med halvannen liter vann hver, i solvarmen var alt drukket opp, nå måtte vi lage kaffe på snø, og etterpå smelte snø til drikke, det var ingen sak, det hører med til sjarmen. Og nå som vi hadde tatt, laget vi ikke bare en liten snøbenk med støtte, vi laget en hel levegg, en hel borg, nærmest, av snøblogger, for å sitte godt og lunt, og vente på bussen på fjellet, i stedet for nede ved veien. Vi hadde også appelsin og kjeks og sjoklade, vi led ingen nød, det var en førsteklasses mellomstasjon, og med noen velrettede karatespark rev Martin hele greiene ned igjen, før vi rant videre.

Nå var det blitt helt mørkt, og vi så ikke annet enn konturene av løypa. Ingen av oss hadde med hodelykt, vi skulle jo hjem klokken sju i april, hvem skulle trodd på mørke da? Men mørke ble det altså, og nede i løypa ble det de vanlige problemene med å finne mest effektive vei til NAF-hytta, den finner vi aldri, og heller ikke denne gangen, det ble opp og ned og tull og tøys mellom busker og trær og steiner, og rundt på jakt etter broer i elver, og tull og tøys, og alt i mørke, men det gikk jo fint, og hører med, det er kjekt med skiturer som har litt forskjellig innhold. Det hadde i alle fall denne.

Vel nede på bussholdeplassen, ved NAF-hytta, var det som ventet ingen folk, alt var stengt, og det var heller ingen bussrute. Vi var der kvart på ti, så om det gikk en buss i ti-tiden, ville vi rukket den. Martin brukte siste rest av mobilbatteriet på å forsøke å finne frem til busstider via opplysningen, til busselskapet, og alle mulige finurlige løsninger, uten det minste hell, det hører med, det hører med. Etter å ha ventet godt en time kom bussen sånn litt før elleve, det var god plass og vi gikk på, hjemme var vi ved midnatt, en real skitur var gjennomført. Det blir for enkelt å kalle dette en helt grei erstatning.

*****

Wordpress har omlagt systemet sitt, og jeg har litt problemer med å finne ut av det. Jeg får ikke lagt ut bilder, og for hver endring jeg gjør, er jeg aldri riktig sikker på om jeg får lagret det, enn si publisert det. Derfor blir noen poster nå disse dagene lagt ut før de er helt ferdige. Til denne posten ligger mange fine bilder klar, inntil jeg finner ut av det, får dere nøye dere med denne beskrivelsen av et bilde:

Jeg sitter i en slags snøborg, det som vi i barndommen ville kalt en snøborg, det er fire fem etasjer godt utskårne eller utspadde snøblokker, jeg sitter på en benk av like godt utspadde blokker, og jeg har en plastkopp i hånden og skjer rundt halsen, det er helt mørkt, og bildet er tatt med kraftig blitz. Slik ventet vi på bussen et stykke oppi fjellet, litt opp for Furedalen skitrekk...

Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.

Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:

"Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!"

Stotrende forsøkte jeg å si at "Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og... "

"Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!"

Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.

[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling - så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]

Først en liten detalj, jeg har funnet ut at jeg kan bestemme "tidsstempelet", som det heter, selv, og dermed ikke trenger å være bundet av når jeg poster innlegget, slik jeg har trodd. Jeg er historiker, og vil ikke rote for mye med dette, det som er skrevet den dagen, skal postes den dagen, og sånn skal jeg ha det. Men i dag bestemte jeg meg for å gjøre et unntak, og plasserte månedens film, som jeg jo uansett ikke klarer å få til ennå, til den eneste dagen i måneden hvor jeg ikke hadde postet noe, det vil si 14. mars. Der står det nå en kort, morsom tekst om problemene, og vil komme en kort, morsom film der jeg leser opp teksten "Eivind ligger på sofaen". Med det får jeg ryddet plass til dagens skitur, som ble så mislykket, at det ikke ble noen skitur i det hele tatt.

Jeg og min venn, Martin, har faste rutiner for skiturene våre. De går til Kvamskogen, og de går med buss, og det er alltid om søndagene. Vanligvis går sesongen frem til påske, der min venn, Martin, tar skiene hjem til Sandnes og lar dem stå der. Siden påsken kom så tidlig i år, og vi bare fikk tatt en eneste skitur før den, og den attpåtil var i regnvær (forresten, det siste der, har nullnix å si), så bestemte vi oss for å forlenge sesongen litt og ta noen turer også etter påske. For eksempel i dag.

Tekstmeldingene frem og tilbake er enkle: "Jeg kommer kl 1100, du ordner middag, jeg ordner resten" og greit. Og vi spøker alltid litt med at vi forventer at vi kommer presis, og at vi straks er klar, og jeg fikk denne gangen også med at jeg forventet han ikke tullet og tøyset med å stille klokken, eller trengte å pakke eller noe sånt, da jeg kom, presis, og kort og konsist svar. Jeg er sånn noenlunde i seng i går, og kommer meg opp kl ca kvart over åtte, gammel tid, kvart over ni, ny tid, og rekker søndagsfrokosten med egg og rundstykker og te, og lage kakao, og det ene og det andre, og det blir jo litt travelt, etterhvert, og det er alltid så mye å pakke, og det er det ene, og det andre, vi har alltid pølser til middag, men hva om vi ikke har det i dag, jeg må ha med talrikslådaen, men den finner jeg ikke, den leter jeg etter, finner den ikke, jeg slutter å lete, finner en annen tallerken, finner bestikk, det tar tid, det tar tid, og det er det ene, og det er det andre, og jeg har jo te, jeg liker ikke å helle ut te, men jeg må jo pusse tenner, og det er så mange ting å tenke på, og aldri kan jeg gå, aldri kommer punktum.

Så går jeg, vanligvis pleier jeg som jeg nettopp skrev i en tidligere post, at jeg vanligvis kommer meg ut når jeg skal være fremme, denne gangen kom jeg meg ut litt etter, altså litt over elleve, og jeg hadde ikke med penger, og måtte ta ut penger på veien, og det gjorde jeg, og jeg hadde ikke med klokke. Men det skulle gå greit, bussen går halv tolv, og det er bare bort til bystasjonen. Og min venn, Martin, er sånn noenlunde klar da jeg kommer, men jeg må opp en tur å se litt, avtale litt, er det noe ekstra, vann, kanskje? litt sånn, så går vi, og heller ikke han har klokke. Klokken over Dickens på torgallmenningen er 1121, det er god tid, vi kan gå rolig.

Ved Lundegårdsvannet bygger de bybane, og det må vi gå rundt, vi må gå litt klønete rundt, og vi går og snakker og diskuterer, han studerer jo pedagogikk, hva i all verden driver han med der, det har vært påske, jeg har vært i bryllup, det er litt av hvert å diskutere, så kommer vi til bystasjonen, det er ett minutt igjen, vi må kanskje løpe litt, jeg har ikke klokke på meg, det går sikkert bra, vi har vært verre ute enn dette, han løper litt, jeg også, men ikke sånn at det blir stress, ikke sånn at vi rekker bussen. Ikke sånn at vi rekker bussen. For i det vi kommer ut på plassen, går bussen, vi ser at den går, rettere sagt, han ser det, og løper etter, mens jeg tar dette helt med ro, og tror at dette jo ikke kan være sant, vi skulle jo til fjellet denne dagen.

Velvel, virkeligheten talte jo her sitt tydelige språk. Bussen var gått. Men er det noen som ikke mister hodet her på denne planeten, så er det vi, hva skal vi gjøre nå er et helt greit spørsmål. Vi står fullt pakket for skitur, alt er klart for skitur, skitur må det bli, men er det umulig, så er det umulig, er det mulig, ordner vi det. Neste buss er uaktuell, andre busser er uaktuelle, eneste muligheten er hvis vi kan ta et tog til Arna, og ta igjen bussen der, det er teoretisk mulig, siden toget går gjennom Ulriken, mens bussen kjører rundt Åsane, hvis toget går nå med en gang, går det fint. Så vi går for å ta toget, der neste tog til Arna går 1205, altså for seint. Det er fordømt, det er fordømt.

Og det bringer meg minner om en annen og langt verre situasjon, da jeg skulle på intet mindre enn et stevnemøte, jeg hadde truffet henne på en fest og fått henne straks med til Voss med en gang, slett ikke verst, slett ikke verst. Og jeg skjønte jo det var spesielt viktig å rekke toget nå, det var veldig viktig, så jeg måtte beregne å være på stasjonen klokken 1115, når toget gikk 1130, så jeg kom meg hjemmefra klokken 1115, og var på stasjonen klokken 1130, da toget gikk. - Vi rakk det akkurat, sa jeg med et smil, mens hun stod og ristet på hodet og toget gikk. Det der ble et veldig godt blide på hele vårt forhold, akkurat sånn gikk det også.

Men det var mange gode år siden. Nå var det jeg og min venn. Vi holdt som alltid hodet kaldt, men i denne situasjonen hjalp ikke engang det, det var jo ingenting vi kunne gjøre. Vi sjekket toget til Voss, det gikk kl 1300, som det også gjorde den gang for mange gode år siden, vi så opp mot byfjellene, nei, nei, det var regn, det var bart, til og med på Ulriken var det bare flekker av snø, og hvis ikke engang banen gikk, som vi ikke riktig visste, ville det bli veldig langt å gå, bare for å bevege seg lite grann frem og tilbake på flekkene vi eventuelt fant. Skituren var en tapt sak. Og jeg som sprang så tappert opp Stolzen fredag, i snø vi kunne gått på ski i som bare det, slik er vestlandsværet, slik er vestlandsværet, og nå stod vi der altså med ski og pakning, men uten transportmuligheter til steder med snø.

Så da var det ingenting annet å gjøre --- eller det var selvsagt mange andre ting å gjøre, men vi gjorde ingenting annet, enn å gå hjem til ham med skiutstyret hans (og mitt - vi prøver igjen neste søndag), og så til meg der det står fire gitarer (hvorav én er hans - han tok den ikke med sist), og dem spilte vi på, dem spilte vi på. Nistepakken, sjokladen og appelsinen spiste vi, da det var middagstid, kokte vi pølsene vi hadde planlagt, og serverte dem med pølsebrød, ketchup og sennepp, som planlagt, som planlagt. Og klokken 1850, da bussen skulle gå fra Kvamskogen, spilte vi to avslutningssanger (Driver 8, Don't cry no tears, Barestool blues, Pop song 89 og Swan, swan hummingbird - akkurat to, som dere ser), og så gikk han.

Dette er hva jeg kaller en virkelig mislykket skitur. Men til virkelig mislykket å være, var det helt greit.

Det var imidlertid ikke mine tapre løpeturer opp til Sandviksfjellet jeg tenkte å skrive om. Det var et tappert møte i Nordnes sjakklubb, et bilde på idealismen og hverdagsånden som fortsatt finnes i Norge, et eksempel på vårt daglige tapre liv. Det skulle altså være årsmøte i Nordnes sjakklubb, sjakklubben jeg er med i, årsmøte i Nordnes bydelshus kl 1830. Og jeg var som vanlig for sen, jeg har det med å komme meg av gårde når jeg skulle være fremme, og denne gangen ble jeg litt sen til og med til det. Klokken var litt over halv da jeg gikk hjemmefra. Og det snødde tett, jeg tenkte i all verden, skal jeg løpe i dette, det er ille nok å gå i, enda det bare var de få meterne fra der jeg bor på Nordnes til bydelshuset der. Det var sånt meningsløst vestlandsvær, lass på lass med snø, sent i mars, og ingen sjanse for at det skal bli liggende 24 timer, og uansett hvor mye det snør, vil vi aldri kunne gå på ski eller bruke snøen til noe.

Med et hufs og et grøss gikk jeg inn døren på Nordnes bydelshus, den karakteristiske ristingen, for å få av snøen, og fordi man fryser litt og endelig er i varmen. Men på Nordnes bydelshus var det ikke så veldig varmt, og ganske mørkt og helt tomt. Det var bare en mengde dører, hvorav de fleste var låst. Så jeg fulgte de dørene som var åpne, og endte etter å ha gått gjennom en god del av dem opp i et rom som fortsatt var mørkt, men der var det folk. Nordnes sjakklubb.

Det var tre stykker som var kommet, og når jeg også kom, var vi fire. De hadde også fåtttak i en til på telefon, som var på vei, men satt fast i trafikken i snøværet. Fem. Og uansett måtte vi vente på rommet vi skulle få, for det var en barnehage der frem til sju. Vi kunne bare vært i det rommet vi var, men der virket altså ikke lyset. Så ble vi da sittende der i mørket og vente, vente, noen gikk ut og røykte, jeg gikk inn i alle åpne rom. I ett av dem var en gammel innrammet plakat, en reklameplakat for et hotell, kanskje det gamle bruksområdet for Nordnes bydelshus? Hva vet jeg? Det var i hvert fall "5 minutes from the haven", "in the most beautyfull party (sic) of the town". Og det stod også på tysk og fransk, og på dansk, som den gang var norsk.

Etter en stund kom sistemann, og vi kunne gå inn og ha årsmøte. Det vil si, vi måtte først sette ut stoler og bord, for barnehagerommet vi skulle være i, var helt tomt, det var bare kasser og hyller med leker langs veggene, og barnestoler på to bord i et hjørne. Så vi hentet stoler og bord, 8 stoler, i tilfelle det kom flere, og vi måtte også moppe gulvet, siden skoene våre var så snøete og slapsete, og vi gjerne ville være venner med dem vi leide av. Og det er norsk hverdagsånd.

Så begynte møtet. Ingen hadde med seg sakspapirer, og han som holdt møtet og hadde innkalt, hadde ikke tatt kopi, for det hadde han gjort i fjor, og da hadde alle bare kastet det med en gang. Det ble valgt ordstyrer, det ble ham, eller han ble valgt, eller ingen hadde innsigelser, det var helt greit, men da han først var valgt, var det ikke så lett å styre noe særlig, for praten gikk om løst og fast og om sjakk og om det man kom på å si. En annen post var årsberetning, den var det ingen som hadde laget, og det var heller ikke så mye å lage, for det hadde ikke vært noen aktivitet. Vi hadde bare hatt et lag i vestlandsserien, og dette laget rykket ned i andre divisjon, noe som var en tung dag for Nordnes sjakklubb.

Deretter var det økonomi. Det var ikke laget noe budsjett, for det var ingen utgiftsposter som var kjent på forhånd, ingen visste om det ville bli holdt noen turnering, og ingen var engang riktig sikre på hvor mye det kostet å leie lokalet, men vi hadde noen penger på konto og det var helt greit. Det var også en sak om at vi hadde fått igjen noen penger for en reise til Førde, det var 750 kroner fra forbundet, og de skulle deles ut til dem som hadde reist og hadde hatt utgifter, men hvem var nå det, og når var denne reisen, og hvem kjørte bil og hvem satt på, og spleiste de som satt på for bensinen? Da ingen husket noen ting, kom det et godt forslag om bare å sette disse pengene inn på konto for fremtidige reiseutgifter, og som alle forslag, ble det raskt vedtatt.

Deretter var det en tung og viktig sak, godt plassert på eventuelt, denne saken var reelt tung og viktig, og den var fra et par år tilbake, men det er ingenting å skrive på en blogg, så derfor - ti stille med en.

Så var det bare å velge nytt styre og å underskrive protokollen. Tre av dem som var der ble leder, nestleder og revisor, de to andre, hvorav den ene var jeg, skrev under protokollen, som altså i følge reglene for  Brønnøysundregisteret er nødt til å underskrives av uavhengige medlemmer, eller hvordan det var. Og der skrev vi under på det eneste virkelige vedtaket som ble gjort, at vi nå skulle ha 100 kroner i vervepremie for alle dem som fikk nytt betalende medlem til Nordnes sjakklubb. Så om noen lesere er interessert, ta bare kontakt, jeg skal ikke være vanskelig, vi kan godt dele vervepremien i hver vår øl.

Etterpå gjorde vi det eneste vi kan, nemlig å spille sjakk, og sånn vi spilte, viste vi at vi kunne ikke det heller. Alle partiene ble avgjort av stygge feil, der hele offiserer forsvant i et trekk, det gjaldt i hvert fall alle mine partier. Dette var lynsjakk, og vi kunne jo egentlig merke fra først til sist at ingen der egentlig hadde kommet for å holde årsmøte, vi var kommet for å spille lynsjakk. Og det gjorde vi da årsmøtet var slutt.

Sånn har vi det i Nordnes sjakklubb. Velkommen til oss, it's the best party in town.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Og slik ser de pene notene ut:

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

Det var en godt utnyttet påske, besøk hver dag, der det ikke var tur, og mye tradisjonell familiehygge. Jeg har skildret den helt greit i tidligere poster, og ingenting er forandret i ettertankens lys, stemningen gjelder fortsatt.

Jeg tok flaggruten hjem, jeg var som vanlig litt sent ute med å bestille fly, og jeg hadde dessuten gitarer jeg måtte skifte, den i Bergen hadde jeg satt meg på, eller den ene av gitarene mine i Bergen hadde jeg satt meg på, mens den ene av gitarene mine hjemme hadde jeg fortsatt ikke satt meg på, så da byttet jeg, slik at jeg nå har to sprukne gitarer hjemme på Ganddal og tre hele gitarer her i Bergen.

Flaggruten er norsk stemning. Det er matpakke i en pose, kaffe på termos, brus på plastflaske, jeg hadde med meg MP3-spiller med foredrag om "Great ideas of philosophy", men batteriet gikk ut før jeg fikk hørt ferdig ett eneste ett av dem. Så da gikk den planen fløyten. Men jeg hadde heldigvis med meg diskmann også, med påskekantater av den store mester Johan Sebastian Bach, de tre største gjør seg best med fulle navn, men Bach ringer jo også flott uten Johan Sebastian foran, så jeg tar tilbake det der, og det ville bli en fin kontrast med denne store kunst på en norsk ferge, eller flaggrute, men det gikk ikke dette heller, for jeg hadde glemt diskmannen. Dermed ble det bok, og det var også av en mester, Thomas Mann, og Dr. Faustus, den beste boken jeg ikke har lest, ingen over, ved siden eller i nærheten, den skriver jeg mer om når jeg har lest den ut, i dag kom jeg bare noen titalls sider videre om den store - jeg vil bare kalle ham Arnheim, men det er Musil, Adrian Leverkühn heter han her, og i sekvensene jeg leste gikk han på kostelige forelesninger på teologistudiet sammen med sin venn, fortelleren. Det har gått 126 sider, og handlingen har ikke egentlig kommet i gang, typisk Mann.

Men dette var ikke stor kunst, stor musikk og store romaner, dette var kontrastene til det, Flaggruten. Og i dag var fortelleren - jeg kaller ham fortelleren, det passer så godt sammen med den store kunsten, jeg sikter til han som snakker over høytaleren, han som ønsker oss alle velkommen til "Vingtor", og sier nå anløper vi "Kobbervig", og ber alle passasjerer kjøpe "billetta". Han var i så godt humør i dag, om det var finværet eller helligdagen, eller begge deler, som han gang på gang påpekte, "Velkommen til Vingtor denne kjempefine dagen", "Det e' andre påskedag og som dåkke ser strålande ver, så eg ønske dåkke en behagelige reise", og på engelsk "it's second eastern holliday and a beautyfull day", uten jålete forsøk på å skjule at han var fra Haugesund. "Då vil eg ønska velkommen te dei passasjerane som gjekk på i verdens finaste by, Haugesund, kan dåkke kjøba billetta i billettkontore, nedre dekk, barbord sia. Så e' dokke veldig greie". Hans Haugesunddialekt var mer klingende enn min gjengivelse av den, og bildet blir heller ikke komplett, lydbildet altså, det blir ikke komplett uten at dere hører det over et høytaleranlegg som rett som det er detter ut, rett som det er mister lyden, rett som det er gjør det umulig å høre hva vår kjære forteller forteller oss.

Som for eksempel når han skulle ha Quiz, i anledning dagen, "de' e' andre påskedag, så her komme dar en kviss". Så ramlet lyden ut, og vi kunne bare antydningsvis høre at hvis vi klarte å svare riktig på spørsmålet vi ikke hørte, så ville vi vinne en premie vi ikke visste hva var. Men vår tapre forteller prøvde på ny, med et langt, tungt sukk tok han fatt på de samme setningene han nettopp hadde sagt, "ja, de gjekk visst gale, [tungt sukk, eller: pust tungt og langt inn, pust fort og lenge ut]..." og så viste det seg at premien var en is og en brus i kiosken. Det er norsk ferge, med utenlandsk påvirkning, kviz og greier. Jeg tenkte jeg skulle prøve å vinne denne konkurransen, for jeg hadde bare med meg en halv liter brus, og den hadde jeg for lengst drukket opp. Men spørsmålet var, han der som hadde vært med i "Skal vi danse", han het "Jens", eller hva han het, og de hadde et band som alle hadde hørt om, det het "Madaga", eller hva det het, jeg har hørt om Bach og innspillingene til Karl Richter og var helt fortapt på denne båten, i denne konkurransen hadde jeg ingenting å gi, vinneren ble den som først kom bort i kiosken og sa navnet på kompisen til denne "Jens", som var med i dette bandet alle hadde hørt om.

Etter en kort stund kom vinneren bort, han het Arne, og han sa navnet "Josef" over høytaleranlegget som ikke sviktet ham, og fikk for det en brus og en is og "de' e' heilt rektikt" og det man med rette kan kalle spredt applaus på oppfordring fra fortelleren vår. "Gje an en god applaos", og vi gav ham etter en flau, liten pause en god norsk applaus på fem, seks klapp hver.

Før turen var det litt uro med billetten. For å spare papir og rot og penger, og fordi det bare er sånn jeg er, skrev jeg ut de to billettene tur-retur på hver side av samme ark, og stod dermed uten kvittering for hjemreisen da dette arket ble tatt fra meg på vei ned. Og i god Eivindsk, bekymringsløs ånd, ventet jeg med å gjøre noe med dette problemet inntil i går kveld, da jeg sjekket om det gikk an å skrive ut en ny, noe som ikke gikk. Det eneste jeg reiste ut med, var en kvittering på at jeg hadde kjøpt billetter en eller annen gang, og lenken til kvitteringen med tid og dato. Så det var jo ikke sikkert det ville gå helt smertefritt, men det gjorde det og vel så det, på billetkontoret og kaien sa de at det var bare å ta med utskriften jeg hadde, det gikk helt fint, det gjorde ingenting at det ikke stod tid eller dato eller til eller fra eller noe som helst på utskriften, det så ut som det viktigste var å ha et papir, og det var det visst også, for når jeg leverte dette papiret på vei i land i Bergen, så brettet kontrolløren ikke engang arket ut. Det er norsk ferge.

Og så er jeg hjemme i Bergen. I morgen er jobb, evinnelig jobb, matematikk og historie, onsdag er jobb med til og med møte, og torsdag er det gudskjelov fri igjen. Det passer fra, for onsdag er det show med stand up Bergen igjen, og der har jeg tenkt med innom for å se hva de andre driver med, før jeg selv skal på neste gang.

Nå er det imidlertid middag og kaffe med litt ekstra i anledning det er andre påskedag. I morgen kommer ny korttekst dere alle kan glede dere til.

Det er fristende å skrive Bymarkå, for det er jo det vi sier, og skal vi først skrive bokmål, er det i hvert fall for meg mer naturlig å skrive Bymarken. Og da er vi på østlandet med en gang, neida, det var i Bymarkå vi var, Bymarkå på Sandnes, turområdet langs etter Gandsfjorden, kanskje det fineste Sandnes har å by på, og en sikker påsketradisjon for kjernefamilien Salen. Det er mor, det er far, det er jeg, og det er av og til min søster Tonje, vi tar ut om morgenen og kommer hjem om kvelden, og skal spise alle de viktigste måltider ute. Dette er storturen.

I år kom storturen sent i påsken, men tidlig på året. Svært tidlig, så tidlig at den neppe i vår levetid vil komme tidligere, og så tidlig at det ikke var mye liv i maurtuene, ikke mye fuglesang. Det er liksom noe som hører med dette, å sjekke aktiviteten i maurtuene, og å høre fuglesangen, og hvert år prøve å anslå hvilke fugler vi hører. Vi er ikke noe til eksperter, og klarer stort sett kjøttmeis og bokfink, og strever veldig med alle andre, men vi kjenner igjen flere når vi bare får sett dem, og er også ivrige på å fotografere og å sjekke fuglebok, det hører med, det hører med. Men i år var det dødt, ikke en bokfink, ikke en kjøttmeis, for fugler og maur var det fortsatt vinter.

Og sånn turen skulle gå, er det vanskelig å være uenig med dem. Det tok liksom litt tid å komme ordentlig i gang. Turen sier seg jo selv, vi parkerer oppe ved Dale, det som før var et sykehus, nå er et asylmottak, og derfra er det et par hundre meter i skogen til første lille bergknaus. På den spiser vi frokost hver gang, og på veien dit pleier bestandig fuglene å ønske oss velkommen og maurene viser oss hvordan de arbeider, naturen yrer av liv, og vi er på vei inn i den. Nå var det liksom bare å gå. Det tok sine tjue miutter, kortere enn noensinne.

Til frokost var det steinbakt brød, godt pålegg, egg og kaffe, det skulle virkelig være kaffe, og etter at vi glemte kopper på en tur til Melshei fredag, en tur jeg ikke har skrevet om her på bloggen, men som vi like fullt gjennomførte, en liten mellomtur, på den glemte vi kopper, enda vi hadde satt kopper frem på bordet for å ta dem med. Denne gangen hadde vi både satt kaffen frem på bordet, og skrevet opp på lapp at vi måtte ta den med, men vi glemte likevel å ta den med, og dermed ble det frokost og kaffe - uten kaffe. Det ble allikevel en førsteklasses frokost, egg som var det kokt profesjonelt, og steinbakt brød så godt at selv hjemme ville vi kommet ut av tellingen hvor mange skiver vi spiste, ute i det fri er appetitten også fri, vi spiste hele brødet mor og far og Tonje og jeg, brunost, gulost og syltetøy, smør, kaviar, enkelt og greit og 10-12 skiver, og vi hadde kakao, frokosten tok en time, og klokken 1230 var turen ennå ikke begynt.

Jeg har ikke nevnt det, men det var en viktig del av denne turen at Tonje var småsyk. Allerede solskinnsdagen i går, på grillturen, satt hun innpakket i jakker og klær og alt mulig, så det var helt klart at noe var galt, og hun gikk slapt og sakte og var ikke den farten og livet hun pleier å være. Så det ble ikke til at hun og jeg gikk i forveien, oppover fjellsiden i stedet for på stien, rundt omkring og hytt og vær, i stedet for rett frem, vi gikk på stien hele gjengen, jeg foran, de andre etter. Og når forspranget ble for stort, satt jeg meg ned og ventet. Det var mor og far som ble underholdt av Tonje denne gangen.

Vi har en fast rast, det er ved viken, cirka loddrett ned fra lifjellsenderen, en knøttliten vik, forresten, men det er antydning til en liten steinstrand der, det er noen svaberg, det er et bittelite nes, og det er en sitteplass med godt le for vinden, der er det lunt og varmt. Der setter vi oss, og tar en kopp kakao eller en toddy rett-i-koppen, og finner på et eller annet med sjøen, om det er å balansere på en planke over steinene, om det er å vasse litt, eller (sjelden) svømme litt, eller hva vi måtte komme på, i år ble det litt forsiktig vassing og hopping fra stein til stein.

De siste par årene har det alltid vært antydninger om at vi kanskje bare skulle gå frem og tilbake langs Gandsfjorden, i stedet for å gå opp, over Lifjellet, etter at vi har kommet bort til den egentlige Bymarken. Det er jo ved fjorden det er vakrest, og det er nokså slitsomt å gå opp det 250 meter høye fjellet, og på andre siden slutter det med skogsvei og ikke så særlig spennende. For meg er jo ikke dette noe spørsmål i det hele tatt, vi skal selvsagt rundt hele veien, og 250 meter opp er jo bare midt i blinken, og frem og tilbake samme vei er ikke noe jeg tar opp til vurdering, sånt gjør man bare ikke. Men jeg er ikke alene om å gjøre denne avstemningen, og denne gangen var jo Tonje med, og hun var vitterlig småsyk, og når det i tillegg begynte å snø lite grann, var det en del som talte for enkleste løsning. Desto kjekkere var det at vi valgte full pakke enda en gang.

Og med det endret turen fullstendig karakter. Der den tidligere hadde vært en bedagelig rusletur, i kaldt vær, pluss én grad, men med solgløtt og helt greit, ble det nå skikkelig gåing i skikkelig ruskevær. For det økte på oppover, det snødde og det blåste, og vi måtte stadig ta pauser fordi Tonje var syk og ble sliten. Det tok tid å komme seg opp, og vanligvis blir man belønnet for slitet med en praktfull utsikt over Sandnes og Stavanger, og sjøen og øyene bortenfor, nå var det bare skyer og hvitt og snø.

Men når vi først har kommet opp hit, er det ikke snakk om, da er det middag ved Dalevatnet, og fra Lifjell til Dalevatnet er det et stykke å gå. Det er et herlig terreng å gå i, med stein og lyng og stier overalt, men i dag var det is og glatt, og ikke bare gratis å komme seg frem. Særlig da vi kom ned i den lille dalen, der løypene deler seg for dem som vil ta kort løype uten å gå over hele Lifjell, der nede, og så opp igjen over haugen, før vi kan gå ned den bratte bakken til Dalevatnet, der snødde det tett og var helt hvitt på bakken. Og Tonje måtte hele tiden ta pauser når det gikk oppover.

Det var altså en aldri så liten kamp om å komme seg frem, der humøret før kom gratis, måtte vi nå kjempe litt for humøret. Det var ikke noen stor kamp, og heller ikke noen stor tur, men det var litt mer enn bare ingenting. Det var snø og det var minusgrader, og det var Tonje som var litt syk. Men så fort oppoverbakkene var unnagjort, holdt hun noenlunde tempo, da var det mor og far som ble hengende bak, Tonje og jeg kom lenge før dem til Dalevatnet. Og vi gikk straks i gang med å gjøre klar til middagen. Vi tok på oss ekstra genser, vi spiste litt kanelruller, vi holdt oss aktive og ble ikke kalde. Eller ble ikke apatiske, er riktigere å si, for kalde ble vi.

Så kom mor og far, og det ble pastarett på primus, førsteklasses mat, i snøvær, minusgrader og vind. Var maten for varm, var det bare å holde den litt opp i været. Alt er jo gratis i solskinn, men det er kjekt når naturen byr på litt motstand også, når vi kan kjempe litt i all vennskapelighet. Pastaretten ble selvsagt spist til siste rest, alle var glade, og alle var kalde.

Deretter gjensto bare den siste sjarmøretappen, det siste strekket gjennom skogen, det som nesten ikke teller med, der det bare er å komme seg hjem. Tonje og jeg var langt foran, mor og far bak. Til bilen kom vi sånn cirka litt over sju, eller hva det var, en hel dag ute i det fri, nok en dag godt benyttet. Det er klart, når det snør og er minusgrader er det gjerne fristende å bli inne, men man er gjerne inne hundre dager i året og vel så det, disse dagene flyter bare sammen, det er dagene ute vi husker, dager det skjer noe.  Det gjør det vel verd å kave litt.

Vi klarte fullt hus denne påsken her. Tur torsdag, fredag, lørdag og søndag. Det er akkurat som det skal være. I morgen reiser jeg til Bergen igjen, og kommer ikke tilbake til kjære Rogaland igjen før en trippel i slutten av mai med barnedåp, Dylankonsert  og humorfestival når det er blitt juni.

Disse grillturene går så langt tilbake som jeg kan huske, og er uløselig knyttet til min barndom. Vi reiste til stranden, og stranden var Hellestø, og vi hadde med oss ved og vi kuttet bjørkekvister på veien. Vi brant bål, og vi grillet pølser, tjukke pølser tredd inn på pinnen, og alltid skulle vi miste en og annen pølse i sanden, slik at det knaste litt, alltid skulle skinnet bli litt brent, slik at det knaste litt, alltid var det mors frokostbrød og solo, det var år etter år, og like utenkelig at ikke skulle bli, som at selve påsken ikke skulle bli.

Og plutselig en påske skulle vi i stedet reise til skogen og grille pølser. Dermed ble en rekke av strandtradisjonene umulige, fotballkampen mellom meg og min far, lengdehopp i sanden, klatring i knausene, muligheten for årets første sjøbad, det ene og det andre, vi skulle grille pølser i skogen. Første gang ble på Brekko, siden har det blitt på Bråstein. Og på Bråstein ble det denne gangen også.

Disse turene har endret litt karakter etter at Trude og Tone begynte å få egne barn. Tidligere var det jo alltid vi som spilte hovedrollen, nå er det neste generasjon som spiller hovedrollene, og sånn må det også være. Gamle tradisjoner erstattes med nye, og noen tradisjoner må vente litt til barna blir gamle nok til å ta del i dem. Men fra parkeringsplassen bak med Bråsteinsnuten eller hvordan det best kan forklares, til høyre fra E39 kort etter Høyland kirke, alle som har vært der vet godt hvor det er, fra denne parkeringsplassen er et lite å stykke å gå, før vi kommer til Figgjoelven, en liten kulp der, hvor grillingen skal foregå. På dette strekket regjerer Tonje og jeg, barnefamiliene må ta en kortere vei fra den andre siden av elven, Tonje og jeg kan gjøre som vi alltid har gjort, vi kan følge våre tradisjoner med ikke å se en tømmerstokk uten å balansere på den, ikke et klatretre uten å klatre opp (vi vet nøyaktig hvilket tre vi må opp i på dette strekket, det ligger like ved det lille vannet, ved foten av Bråsteinsnuten, sørvestsiden, furutre) ikke en idé uten å gjennomføre den, der er det liv og røre som det skal være i skogen.

Da vi kom frem i dag, var Trude og Lars med familie allerede kommet frem, og bålet var påtent, og snart etter kom Tone og Torben med familie + hund, og vi var første gang samlet hele gjengen inkludert nyfødte Benjamin og schäferen Whinny. Det var store greier. Og noen hadde lagt en tømmerstokk fra tre til tre, så Tonje måtte klatre på den, det var ingen vei utenom. Den knakk imidlertid ganske snart, så fullt ut fikk vi ikke utnyttet den. Samtidig måtte pølsene grilles, og barna hadde tusen millioner ideer som måtte gjennomføres, det var blant annet is på vannet, og så var det to båter på land, og noen kvister, og mer trengte ikke de. Og ikke jeg heller forresten, jeg skal ikke underslå min egen rolle i dette, det er noe eget med den iveren et barn kan legge for dagen, når det gjelder å knekke is med en pinne, denne leken tok ganske enkelt ikke slutt, og så kastet vi bare pinnene utpå. Noen pinner knakk isen, og det var jo skikkelig gøy, mens andre ganger fløt pinnene bare over isen, og kanskje bort til vannet der isen ikke lenger var, og det var jo også skikkelig gøy. Og så var det jo så varmt, og så tenkte jeg det, at det ville bli skikkelig gøy å gå ut å hente pinnene igjen, og av med sokker og sko, og ut i vannet med begge bein. Det er jo ikke kulden og isen som er verst her, det er den mudrede bunnen, selv om kulden og forresten isen også er ille.

Men vi må ikke glemmer grillingen. Akkurat i denne stemningen er det pølsegrillturene skal foregå i, plutselig husker vi at vi ikke må glemme grillingen, og må løpe bort, det er den ene pølsen etter den andre, selvsagt detter pølsene av nå også, selv om de ikke har noe strandsand å ramle i, så nå merker vi jo ikke lenger forskjell om pølsene har ramlet av eller ikke. Denne gangen hadde min søster Trude noe nytt, pinnebrød, het det visst, og det skulle vi bare tvinne rundt pølsene etter de var grillet, og så skulle vi grille dem en gang til, det vil si, steike brødet, eller deigen, som det var. Og det var skikkelig godt. Skikkelig godt.

Tradisjonen for pølsegrillingen er ganske enkelt den, at når du har steikt en, så skal du steike en til, og sånn skal du fortsette. Det er viktig med god appetitt, og på disse grillturene blir det alltid litt aktivitetet mellom pølsene, så maten kan bli fordøyd. Min aktivitet ble tatt hånd om av Daniel, den eldste til Trude, og Andreas, den eldste til Tone, de fant ut at det var morsomt å helle isvann og muddervann fra Figgjoelven på mine bare ben, og som det så lærerikt er med barn, det som er morsomt en gang, er morsomt hver eneste gang uten unntak og uten opphold og uten ende. Og Figgjoelven blir jo ikke tømt av små brusflasker og barnehender, og Daniel lurte sin onkel så grundig ved å si at dette var varm brus, og Andreas sin onkel så grundig ved å si at han bare skulle vaske bort det andre skitne vannet, og det tok altså ikke slutt dette.

En annen morsom lek som ikke tok slutt, var å sitte på de to båtene som var varme på solsiden, og kalde på skyggesiden, og så klarte alle fire barna, Daniel, Andreas, Sofie og til og med Sara lite grann, å lure sin onkel ved å si at på skyggesiden var det bare å ta hånden. Men så var det jo iskaldt! Og det var morsomt hver gang, og så ble det enda morsommere da Daniel fant ut at han kunne holde hånden min fast der, før morsomhetene nådde sitt toppunkt, da Andreas fant frem til finten å si: "Hvis du tar hånden der, så skal ikke jeg holde den fast." Og så lurte han meg bare, uten unntak og uten opphold.

Men det var jo mye mer å finne på også, det var for eksempel kongler der, og de kunne vi kaste mot et tre og se hvem som traff, og lage cup. Plutselig hadde noen funnet en gammel ball, og da kunne vi jo sparke fotball og la hunden være med. Her og der var det en unge som datt og slo seg lite grann, flere hadde seg vel også et uhell i vannet og opp igjen, rett som det var brøt verden sammen, fordi ikke alt gikk som ønsket, det var noe gråt og trøst også, men stort sett har vi jo ikke tid til sånt. Det er en verden å utforske, og den trenger ikke å være større enn en kulp i Figgjoelven like ved Bråstein.

Vi var der fra elleve til halv fem. Vi fikk akkurat den solen vi hadde planlagt, tenk at vi satt og spiste grillpølser i t-skjorte noen av oss, to dager etter at vi hadde sittet nedsnødd i Brekko bare et par mil unna, og knapt noe særlig høyere opp, sånn er vestlandsværet, og sånn liker vi det. I morgen er det frokostturen, en tradisjonsrik tur som er ny, men som så til de grader er kommet for å bli. Der er det alltid sol, der er det alltid egg, og der er det alltid en eller annen overraskelse fra mor til middag. Den turen, og den posten er i morgen. 

Finværet var denne påsken fra mandag til onsdag, da var det sol og varmt og skyfritt hver dag. Men det var arbeidsdag for dem som ikke er lærere, så det ble ikke noen turer på oss. Utfluktene skjedde til søstrene mine, til Tone, som har fått seg leilighet og hund, og som inviterte til middagsbesøk tirsdag. Onsdag, altså i går, var det bursdagsselskap hos Trude og Lars, det var Sofie som fylte 4 år, og vi møtte opp alle mann for å feire. Mandag, når vi nå først tar dagene for oss, kom Tone på besøk med sine små barn, og det var varmt nok til at vi kunne leke barbeint på terrassen. Leken var helt grei, som også denne bloggen er, Andreas på fire år holdt i den ene enden av et hoppetau, jeg holdt i den andre, og så løp vi. Av og til dro vi, eller den ene dro den andre, av og til slapp den ene, og så skulle den andre fange tauet, og av og til kom også Sara på 2 inn og kastet en ball. Det skal ikke mer til, 2, 3 eller 4 timer gikk, hvem vet.

Så var det altså i dag, da påsken for alvor var begynt, med skjærtorsdag, turdag, og Rogalandsværet satte inn støtet med snøvær og vind, og selv på Ganddal snø på bakken. Vi i familien har noen tradisjonsrike påsketurer, og de har et visst hierarki. Viktigst er pølsegrillingen, der hele storfamlien er med, dernest kommer frokostturen, der det skal være helst tre måltid, og i alle fall egg til frokost (da vi det ene året fant oss selv koke middag på primus like ved siden av bilen, fant vi ut at det kanskje var like greit å droppe lunsjen, det ble rett og slett ikke tid når frokosten skal være lang nok). Vi er på ingen måte værsyke, men pølsegrilling er vanskelig i regnvær, og kokt egg utendørs smaker best i solskinn, så disse turene har prioriteten. Altså ble det ekstraturen i dag (et eventuelt forslag om å droppe turen bare for å være hjemme, ville blitt oppfattet som en spøk).

Også ekstraturene har et visst hierarki, i alle fall er det noen holdepunkt, noen alternativ som er fremtredende enn andre, noe som går igjen, for eksempel tur til stranden hvis været er skikkelig møkk, og lengre turer og høyere opp i fjellet, hvis været er bra. Av skog og hei og natur liker vi godt Melshei, Kringleli, Foss Eikeland (som jeg uttaler det, det heter kanskje Fosseikeland) i den rekkefølgen, med flere fine alternativ, og på stranden er Sele med hengebroen suveren nummer 1, med Ølberg og bunkersene og Orre med fritidshuset og de fineste sanddynene som nærmeste alternativ. I dag var skog og natur det eneste som ble diskutert, vi var innstilt på å gå litt, og kjente, kjære Melshei ble satt opp mot nyere, friskere Brekko. Melshei er nærmere, lavere og helt sikkert varmere, Brekko er et stykke å kjøre (3 mil fra Ganddal) og høyere og helt sikkert kaldere (men derimot varmere enn Kringleli, som også er i høyden, men med åpnere landskap, og mer utsatt for vind, som det vitterlig var denne dagen, det var bare å se ut). Det tegnet seg til at far hellet mot Melshei, fordi der vet v