Kognitivt fungerer jeg heller ikke som før, jeg sliter med ord, konsentrasjon og utholdenhet innefor dette. Dvs. at kjære ting som det å lese bok, se film, strikke, lytte til musikk har blitt noe jeg nesten ikke gjør lenger. Så nå er det pc'en som brukes mest, rastløse klikk for å finne korte innlegg som jeg makter å lese.

Nå har jeg kommet til mitt problem, jeg finner ikke lenger glede i å sitte ved pc'n hver dag i de timene jeg er våken. Så noe må gjøres for at jeg skal finne gleden tilbake, ellers er jeg redd for at depresjonen innhenter meg.

Er det noen ME'ere som har noen gode tips?

Jeg kunne kanskje ha brukt mer tid til å blogge? Hmm.

Men hva blogger man om når livet inneholder så minimalt?

PS! Bytt ut man med life! Viktig!

I fjor høst  sluttet jeg brått med Lyrica, som visstnok skulle hjelpe mot smertene mine, resultatet ble at jeg ble deprimert og snublet ned i sorte hull hele tiden. Dette maktet jeg ikke og sluttet, med påfølgende abstinenser, ja for disse såkalte "ufarlige" medikamentene gir grusomme abstinenser, det er helt skrullete! Denne uken kom det jo frem i Aftenposten at det jeg fryktet selv faktisk er sant: http://www.aftenposten.no/helse/article2236821.ece

Mitt siste prosjekt nå er å slutte med smertestillende og beroligende som jeg har brukt i ca ett år nå, erfaringen min er også den samme der, man blir sykere av å ta de etter en stund. Jeg har ikke misbrukt disse preparatene, likevel må jeg slite meg gjennom avvenning og abstinenser, helt siden 2003 har jeg fått medikamenter som har gjort ting verre i følge min subjektive oppfatning. AD, epilepsimedisiner, smertestillende og beroligende. Men når man er så syk som man blir med ME, så er man selvfølgelig alltid ute etter å finne en "kur"

Målet for 2008 er å greie meg på minst mulig av medikamenter. Jeg vil selvsagt ta allergitbl. o.l. og kosttilskudd, håpet er at sykdommen min nå etter så mange år er på veg mot å brenne litt ut og at det er bedre dager i vente.

Så nå jobber jeg bevisst og målrettet samtidig som jeg sliter med abstinenser, men jeg gir meg ikke. Jeg vil ha det bedre, ikke leve som en zombie på medikamenter man hele tiden må ha mer av.

Forhåpentligvis får jeg krefter til å poste mer her og i det hele tatt være mer aktiv, tiden får vise. En dag om gangen, sakte men sikkert.

 Jeg savner min kreative side!

 Uansett, det jeg ville frem til er at jeg kjenner at jeg er på vei til å bli det treet i skogen, usynlig og lydløs. Inne i meg er det nesten et ønske om det, samtidig frykter jeg det. Det er uansett et fakta at jeg betyr mindre for endel personer som betød mye for meg tidligere.

Jeg elsket å treffe venninner, sitte på cafè, spise god mat sammen, sitte under ett pledd foran tv'n og le av de samme tingene og lette hjertet samtidig. Det var altså for godt til å vare. 

Hva skal til for å akseptere at den delen av livet ble tatt i fra en?  Den jenta jeg var er nå blitt til ett stort hulk som ligger i magen og bare venter på å slippe fri.

Hodet mitt som før var fullt av ord er nå sørgelig tom for de, selv de enkleste ordene må letes etter. Å skrive i bloggen har blitt skummelt, fordi pussig nok, har jeg ikke mistet evnen til selvkritikk. Den har blomstret opp.

Dette er skriblet ned på grunn av smerter som holder meg våken og gjør meg sliten og ukritisk.

Hørte du dette? Ser du meg?

Hvorfor behandler de oss sånn? Vi har en sykdom som er virkelig, en diagnose. Også kan de ingenting og flere er ikke villige til å lære! Pasienter må vente i over ett år for å få en diagnose for det er så få som stiller den. Og det blir faktisk færre. Og der kommer alternativene inn, det finnes hundrevis av forslag på kurer og behandlinger. Dyre behandlinger. ME pasienter er så desperate at de er villige til å betale mye for å finne en kur, finne noe de han håpe på. Og det har mange useriøse behandlere funnet ut og står klar til å melke alvorlig syke mennesker for penger. Det er skammelig! Både det at det helsevernet, den behandlingen vi burde ha krav på, på lik linje med andre alvorlig syke ikke er der. Og at de kan sitte og se på at dette skjer.

Jeg har jobbet som sykepleier i over 10 år og jeg kan ikke forstå hva det er legene som fornekter denne sykdommen tenker på? Skal de ikke lytte til pasienten? Hva er det de lærer i løpet av studiet? At de er guder og sitter med makt til å benekte den pasienten de har foran seg? Blir de ikke opplært til å hjelpe? Lytte?

Jeg har gitt opp egentlig, resignert og jeg har null håp. Og den respekten jeg før hadde for leger er borte. Det finnes selvsagt unntak, men det er så få at man kan faktisk ikke regne de med. Så takk kjære leger for at dere holder igjen og gjør det umulig for meg å tro på en fremtid som frisk eller iallefall bedre.

Redde seg den som kan!

I will let you down
I will make you hurt

I wear this crown of thorns
upon my liar's chair
full of broken thoughts
I cannot repair
beneath the stains of time
the feelings disappear
you are someone else
I am still right here

what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt

I will let you down
I will make you hurt

if I could start again
a million miles away
I would keep myself
I would find a way

Jeg følte at nine inch nails forteller like bra som meg for tiden, men jeg foretrekker Johnny Cash til å utføre det.

Min bønn til dere som ikke er rammet av denne sykdommen er, sett pris på hver dag du kan forlate huset, at du er behøvd i en jobb, du kan gå på en konsert og drukne i musikken, bevege deg mye, kjenne behaget etter en treningsøkt. 

 Og Bjarne Håkon Hanssen som mener at de trygdede burde få seg en jobb, i dag må jeg dessverre gi deg fingeren!

Selv om man egentlig er såpass syk at det er nok i seg selv, så tenker man på mye når man ligger bundet til sengen eller sofaen. Jeg tenker ofte på det med skyld og skam, for det er en følelse jeg lever med hele tiden midt oppe i all elendigheten. Jeg bidrar ikke til samfunnet på noen som helst måte, men får støtte av det likevel. Og det gir meg skyldfølelse. Mange vil si at, slapp av du er syk da er du unnskyldt. Men jeg vil så gjerne. Jeg er grønn av misunnelse på de som kan gå på jobb, hente barn i barnehage, delta i barnas fritidsaktiviteter, det er de som holder samfunnet levende. Det er meningen at det skal være slik. Men her sitter jeg, jeg har ikke hentet datteren min i barnehage på flere år, det må mannen gjøre. De tre siste månedene har jeg kun vært utenfor døren for å dra på legebesøk,  jeg greide å dra til frisøren på en god dag, jeg hadde et langt tykt hår jeg ikke lenger greide å stelle så det måtte bort. Jeg sørger litt over det enda, men har det mye lettere nå. Men tilbake til min deltakelse i samfunnet. Er jeg med på å stigmatisere meg selv som en underyter? En av null verdi? Kanskje jeg gjør det.

Men samtidig hva gjør samfunnet for mennesker med min sykdom? Hva gjør de for at jeg skal kunne bli en bidragsyter igjen? Forsker de på sykdommen? Utdanner de helsepersonell som kan hjelpe oss? Anerkjenner de sykdommen min? De har vel oppdaget oss, lovet oss noe, men svært lite har blitt gjort. Antallet leger som setter ME diagnoser er snart lik null.Ventetiden for å få en diagnose er på over ett år! Jeg har en lite ettertraktet sykdom, få leger vil ha oss som pasienter vi er vanskelige og blir sjelden friske. Og vi er flest kvinner. Jeg har gått hos samme fastlege i fem år og kjempet for anerkjennelse like lenge, for min fastlege har ikke trodd på ME som en sykdom. At jeg fikk min diagnose er takket være andre leger og spesialister utenfor hans praksis. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg har fortsatt å gå til samme lege når han ikke tror, da vil jeg svare deg at sannsynligheten for å finne en annen som tror og har kunnskaper om sykdommen er forsvinnende liten. Man vet hva man har...

 Så min bønn i dag blir, hjelp oss, se oss og tro oss! Vi ønsket oss ikke dette. Vi har den samme drømmen om å kunne delta som alle andre. Nå er vi vissent løv liggende på is som bildet mitt viser, hjelp oss å friskne til.

Tro oss!

Som dere sikkert skjønner av bloggen, så er det tunge dager. Mye angst, uro, smerter. I disse periodene isolerer jeg meg helt. Jeg er fullstendig avhengig av å fokusere på å leve/overleve. Men jeg savner og skulle ønske at noen av og til la seg på puten ved siden av meg og spurte meg om hvordan jeg har det? Er det tøft? Kanskje strøk meg litt på pannen og bare var der. Det krever intens styrke å gjennomgå dette, for det er ikke første gang og slett ikke siste. Hadde noen delt litt forståelse og medfølelse når man ligger der, så hadde det gjort mye nytte. Ikke mye prat, men delt forståelse av hva det er jeg går gjennom. Jeg er redd for at dødsangsten skal komme igjen, da blir jeg full av faen og vil helst komme den i forkjøpet. Den har vært fraværende siden i fjor høst, mye fordi jeg bevisst unngår å tenke for mye og prøver mest å bare være. Det stjeler også krefter som jeg ikke har, dette gjør at jeg får kort lunte og tåler dårlig "press" fra familien og det kan være alt fra enkle spørsmål til diskusjoner som kommer fordi den andre parten ikke forstår hva som skjer inne i meg.

Dette har blitt meg, livet mitt. Hva faen skjedde? Jeg vil ikke dette mer, det er så mange planer, ønsker som aldri blir oppfylte. Hjelp meg, noen!

Mannen liker ikke å snakke om dette så jeg brenner litt inne med følelsene og føler meg veldig alene i det å takle sykdommen. Jeg er isolert, jeg greier ikke snakke så mye i telefonen for det tapper meg for krefter, så den eneste voksenkontakten jeg har er mannen. Jeg kan nok bli litt slitsom for ham i mitt behov for kontakt og jeg virker masete.

Smertene har også vært verre de siste dagene, hele kroppen verker og lar meg ikke glemme ett sekund. Jeg blir litt manisk av dette greier ikke helt å baregå og legge meg og finne roen til å sove. Pc'en blir redningen når det gjelder å bruke tiden til noe, jeg sitter pal og trykker håper å finne noe som kan gi trøst, fylle mitt behov. I tillegg er en nettvenninne med ME veldig syk og det går inn på meg, jeg bekymrer meg for henne. Hun er en som forstår og som jeg forstår, vi går gjennom mye av det samme og jeg er glad jeg møtte henne på nett.

Jeg får slutte å tenke og bare være en stund. Det må vel roe seg litt igjen slik at jeg slipper sånne dager.

Trekker pusten dypt og fortsetter med å overleve.

Snakk om livet på solsiden, det er knallvær ute jeg stakk nesetippen ut på verandaen og solen stekte og varmet i huden. Inne sitter jeg med ME og et sterkt ønske om å hive opp dørene, kaste ut mann og barn på tur og vaske hus med musikk på full guffe. Men det forblir en drøm. Datteren er sur, mannen er sur og snart surner jeg også. Hvor blir det av regnet?

I all min iver over å ha fått blogg, pc'n inn på soverommet sånt så har jeg greid å pådra meg betennelse i den ene skulderen, arbeidstillingen er nok ikke den beste og timene kan bli mange foran pc'n. Så jeg må sette ned tempoet i noen dager og prøve å finne en bedre arbeidsstilling.

I'll be back!

 Jeg vet ikke om dette kommer til å kun bli en sykdomsblogg, mest sannsylig ikke. Jeg har meninger om mye og mangt som ikke har med sykdommen å gjøre. Det gjelder bare å finne kreftene til å skrive og håpe på å bli inspirert nok til å gjøre det. Tittelen på siden min er vel ment litt ironisk, håpet er at det engang skal bli sant.

 Foreløpig har jeg valgt å holde bloggen litt skjult fra omverdenen, redselen for å ikke strekke til sitter dypt og hardt. Vi får se om motet øker etterhvert.