Stadig flere kommuner deltar nå i spørreundersøkelser der innbyggerne blir bedt om å vurdere kommunens tjenester. I flere kommunale sektorer er det laget standardiserte opplegg for slike undersøkelser. Etter hvert bør det nok komme standardopplegg for bibliotekene også.

I mellomtida bør det som finnes av opplegg publiseres, slik at miljøet som helhet kan begynne å diskutere de faglige spørsmålene rundt brukerundersøkelser i folkebibliotek. Våren 2006 gjennomført biblioteket i Gjerdrum en ganske enkel undersøkelse - og jeg har nå lagt ut en lett redigert utgave av spørreskjemaet på nettet. Utformingen er bevisst tilpasset de vanligste brukerundersøkelsene i kommunal sektor - se Bedrekommune.no.

Dette opplegget kan brukes fritt for ikke-kommersielle formål.

Skjeve utvalg

Denne typen undersøkelser, der de som faktisk benytter en tjeneste, blir oppfordret til å vurdere tjenesten, må ikke oppfattes som representativ i statistisk forstand. Det skyldes minst tre faktorer:

• Bare de som bruker biblioteket, har mulighet til å svare
• De som bruker biblioteket ofte, har større anledning til å bli inkludert i undersøkelsen (gir overvekt av hyppige brukere)
• Bare de som har lyst til å svare, vil normalt levere svar (gir overvekt av utadrettede, voksne brukere)

De absolutte tallene vil derfor vanligvis være "for gode". De mest misfornøyde vil trolig droppe hele biblioteket, eller komme sjelden, slik at deres synspunkter har lav sannsynlighet for å bli fanget opp. Dessuten er de fleste mennesker høflige. De vet heller ikke hva biblioteket kunne levert av - f.eks. - fjernlåns- og referansetjenester.

Trender og sammenhenger

Det er hyggelig å få ros. Men vi lærer lite av bred og allmenn tilfredshet. Studer heller sammenhengene mellom tilfredshet på den ene siden - og kjønn, alder og familiesituasjon, på den andre.

• Hvem er mest og hvem er minst fornøyd?
• Hva er de fornøyd eller misfornøyd med?

Trender over tid gir også nyttig informasjon. Det er derfor lurt å gjenta undersøkelsen - f.eks. en gang i året - og da på omtrent samme tid og med samme opplegg for datainnsamling.

Ressurser

Eksterne

• ABM-utvikling (2003). Befolkningens vurdering av folkebiblioteket (PDF). TNS Gallup har gjennomført en årlig befolknings- og brukerundersøkelse av offentlige tjenester siden 1992. Femtitre ulike tjenester blir dekket. Denne ABM-rapporten formidler data fra 2003 om folkebibliotekene. Atten ulike variable ble målt. Summary (på engelsk).
• Kommunal- og regionaldepartementet (2003). Evaluering av brukerundersøkelser. Rapporten er laget av Statistisk sentralbyrå og Handelshøyskolen BI. - 229 s.

Plinius

• Brukerundersøkelser 2008

Det er ingen som har så fint hår som meg.

Neida.

---------

Er hun syk? Er hun skikkelig syk? Hun er Petra. Hun er bilen. Det er femåringen som spør, og har med stort alvor tatt seg til det faktum at en bil kan døpes.  Ja, hun er litt syk. Jeg tror det er noe med magen, øh, motoren. Ja, der fremme, vet du. Delene som får motoren til å gå. Aha, det blir som magen min det. Ja, nesten altså.

Magen min er jo ikke syk. Det blir den aldri.

Aldri? Nei, la oss ikke håpe det.

-----

Se! Jeg kan svømme. Jeg kan faktisk svømme. Langt avgårde. Fører du deg ikke fremover med hendene, spør jeg. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kan svømme  helt på ordentlig. Bare se.

Hendene følger bunnen.

Joda, sier jeg.

------- 

Ja, du vet han lillebroren til, la oss for nettets skyld, kalle henne Klara. Vet du at han ligner på meg? Tja, sier jeg. Kanskje litt. Ja, han gjør det. Han er skikkelig søt. Ja, sier jeg. Det er han. Kjempesøt, sier hun. Ja, sier jeg. Men han har bittelitt mindre øyne enn meg, så jeg er søtere.

Faktisk.

Faktisk, du.

---------

Hun regner kjapt, den lille ungen som snart skal bli skolejente. Hva er tre ganger fire, spør jeg. Tre ganger fire? Det er jo kjempelett. *tenkepause* Elleve. Elleve, sier jeg. Kan det stemme, da? Hun tenker igjen. Nei, det blir jo tolv.

Hahahahaha, bare tulla, jeg.

Åhå, sier jeg.

-------

La oss alle fylle fem. Det er da vi får troen på oss selv.

Datteren min spurte meg om du var syk. Om du var syk, fordi du ikke smilte når du så på henne og fordi du virket så trist. Jeg tenker også at du er trist. At du er trist og sliten og at blikket ditt viker fordi du har en sliten kropp med mange byrder. Mannen, eller ikke mannen, men faren til barnet ditt er langt der oppe et sted. Langt oppe der nord et sted, og du har ikke sett ham på en stund. Da jeg snakket med deg sist hadde du ikke sett ham siden flere år tilbake. Flere år tilbake da jentungen din var liten, og han hadde likt å vise henne frem til sin familie.

Han liker visst ikke det lenger. Jeg vet ikke hva han liker og synes nå, men han tar ikke kontakt med sin datter mer. Du synes det er trist. Du sier at det går bra, men jeg ser på deg at det sliter. Min datter sier at din datter ikke har så mange å leke med. Din datter er litt eldre enn min datter, og hun er redd for at hun skal bli ertet hvis hun leker med de som er yngre.

En dag hadde datteren din besøk av noen venninner, og jeg ble glad av synet. Jeg vet at det ikke skjer for ofte. Plutselig løp datteren din. Du så det ikke, men hun løp og hun gråt. Hun løp og hun gråt og hun gjemte seg for de andre. Satt der borte ved trappa. Hadde hodet i fanget og ville ikke si noe. De andre jentene forsøkte å snakke med henne. Hun svarte ikke. De forsøkte igjen. Hun svarte ikke nå heller. De andre jentene trakk på skuldrene. Gikk. Slengte seg over gjerdet, plukket opp syklene og forsvant.

Jentungen din satt på trappa. Tørket tårene. Sto der ute på veien. Jeg hadde sett det meste og spurte om det gikk bra. Hun svarte ikke. Hun spurte ikke etter min datter og hun var så usigelig trist. Da så jeg deg. Jeg så deg og husket hva du fortalte om hvordan du hadde hatt det. At du ikke fikk være med, og var så redd for at datteren din skulle oppleve det samme. Hvor vondt det hadde vært at ikke du fortalte. Du ville nemlig ikke si noe. Ville ikke si noe, siden moren din ble lei seg når du klaget, og ingen skulle vite at du hadde det vanskelig.

Datteren din er i deg. Hun går de samme skrittene fra lekeplassen. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke. De samme skrittene som jeg ser deg tråkke med blikket senket. Men jeg skimter en foreløpig forskjell. En spire til liv.  Datteren din ser opp i gråten. Hun ser mot de yngre. Smiler forsiktig mot en nesten jevnaldrende. Jeg tror hun tenker at hun skal klare det.

I morgen skal jeg invitere deg på kaffe. Si at jentungen din er fin, og at hun er redd for å fortelle. Minne deg på at hun ikke er deg, og at dere kan klare dette sammen.

I dag diskuterte de sykehjem og uverdighet. Tone Fleishers mor var dement, sterk pleietrengende og avhengig av sykehjemsplass. Dette var ettersom jeg forsto; i forholdsvis tidlig alder. Hun ble søkt til et godt sykehjem i Oslosk målestokk om man kan kalle noe det, og hun skulle få den beste pleie. Det fikk hun ikke. Hun falt og hun forsvant. Hun ble funnet igjen ved Ringveien. Helt alene. Da hun trengte legehjelp ble hun sendt til Legevakten. Alene. I en nattskjorte. En dement dame som mest av alt trenger trygghet og forutsighbarhet.

Hun var som andre demente avhengig av at omgivelsene tilrettelegger hverdagen. Der skal det være kjente mennesker, like rutiner og familiære gjenstander. Det er nok derfor de pakker vekk alt av personlige saker når personer med demens havner på sykehjem, og jeg tror også det er derfor personalet skiftes ut i hytt og pine. For å trygge pasienten.

Jeg har selv jobbet en helg på sykehjem. En hel helg, og jeg er sykepleier. Jeg slapp sykehjemspraksis den gang da jeg utdannet meg og var såre fornøyd. Som mange med meg. Det er ingen status i å jobbe på sykehjem for sykepleiere. Trist, men sant. Jeg har ingen problemer med å forstå at sykepleiere ikke vil jobbe et sted hvor de virkelig sliter seg ut. Aldri får utviklet sin faglige kompetanse. Alltid er underbemannet. Aldri får tak i legen. Møter andre sykepleiere en gang innimellom. Blir på grensen til baksnakket av mange pleiemedhjelpere og hjelpepleiere fordi man ikke deltar fullstendig i stellet.

Arbeidsmoralen forsvinner på den måten. Man vil, man vil, men får det ikke til. De pårørende sjokkeres. Ingen vil bli gamle. Vi som forstår hvordan  det er, hopper heller utav vinduet innen den tid. Hvem det går utover? Pasientene.

Du provoserer meg, Sylvia Brustad: Få bort all den politiske synsingen og la eldre få en verdig alderdom. Ikke lat som at du forstår og slutt å snakke de du tror har mest å si i saken etter munnen. Videre kan du ha dette i minnet: Du er eldre enn meg. Jeg gidder ikke å pleie deg under dagens forutsetninger. Jeg vet jeg har mange med meg. Vi sykepleiere. Vi sykepleiere som driver og utdanner oss til noe helt annet, fordi vi ikke har lyst til å være med på dette.

So long.

Jeg kjente henne ikke. Jeg kom nok ikke til å bli kjent med henne heller. Hun var så nydelig ung og vever, og jeg er av sorten som ikke går for nære. I alle fall ikke før  jeg blir bedt. Hun viste ingen tegn til å be meg inn, men jeg ønsket likevel å hjelpe. Jeg var såpass sikker på meg selv at jeg visste at jeg kunne bidra.

Det var ikke en lyd å spore. Ikke et knyst fra hennes sammenkneppete lepper, og det var ingen som holdt henne i hånden. Jeg strøk henne forsiktig over pannen. Hun viste ingen tegn til å like det jeg gjorde. Jeg la merke til at bena var slitne og hun virket langt eldre enn sine nitten somre. Uten hjelp skulle hun nå bli to.  Alene og med den dødelige sykdommen.

Vi forsto ikke hverandre. Jeg kunne ikke skimte mange likheter med det hun gjorde og hva jeg drev med for senest tre år tilbake. Det gikk så greit for meg. Jeg fikk støtte og omsorg. Kunne hyle så høyt jeg bare ville. Ingen hadde forsøkt å gjemme meg. Sagt at jeg ikke betydde noe, og at det var et avskum i den midtre delen av kroppen min. Det er ingenting av sykdommen i meg.

Hun lå på et av de midterste bordene. Tre jenter på den ene siden. Kanskje fire på den andre. Ingen gråt. Ingen ynkelse. Kun en hadde en hånd i sin. Jeg tror det var moren. På det knappe venterommet satt det riktignok en mann eller to. En mann eller to og mange barn. Barn som var drevet ut av kvinnene som ikke roper og som ikke gir ut noe av det som jeg og mine med meg kan slippe fri.

Du kan si at de ikke vet om annet. Men det må da gjøre vondt? Virke skremmende? Man må vel føle seg så uendelig ensom og redd der man ligger med apparater og målinger man aldri før har sett. Det nærmeste hun hadde vært teknologi var kanskje en mager gassflamme som var til å koke maten.

Det nærmet seg  slutten. Vi skjønte at selve forløselsen ville gå bra. Vi visste på samme tid at det kom til å bli tøft. Det neste året ville vise om den lille var bærer av det dødelige. Var hun ikke smittet nå, var sannsynligheten stor for at hun ville komme til å bli det. De livgivende dråpene som kommer etter forløselsen er en trussel mot selve livet. Men hva skal nittenåringen gjøre da? Hva er det verste av to onder? La den lille dø av sult, eller fore henne opp slik at hun dør av sykdommen noen få år senere?

I dag legger jeg bedre merke til spillet i ansiktene. Livet som leves. Det som har vært, er og skal bli. Blikket som ikke møter og luften som blir trukket inn i en nese som forsøker å puste seg frem her i livet.

Jeg tar meg i å stirre når jeg går der ute. Det er ikke så pent, aldeles ikke særlig høflig og jeg har fått høre det fra andre at jeg må slutte å glo. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være.

Jeg er en betrakter.

Hvor jeg er?

Prøv å snu deg.

I flere århundrer kjempet noen av Kristendommens talsmenn og vitenskapens talsmenn om en riktig måte å se verden på, helt til tro og vitenskap endelig ble to helt atskilte begreper (dette bildet har riktignok blitt skildret svært mer svart-hvitt av flere enn det egentlig var). Nå prøver sterke religiøse krefter i USA å nok en gang å blande begrepene, ved å angripe utviklingslæren som de hevder er ubibelsk. Også her i Norge er det noen kristne som mener at Intelligent Design (ID), er den sanne vitenskap.

Men hva er det egentlig som gjør at så godt som alle fysikere,matematikere, kjemikere, biologer, geologer, medisinere og astronomer avviser ID? Er det nødvendigvis fordi de benekter at det finnes en Gud? Eller er det ikke så enkelt?

Spør du en forsker hvilke tre grunnprinsipper vitenskapen er bygd på, vil han svare følgende:

- Observasjon: Grekerne innførte observasjonen, naturvitenskapens mest grunnleggende prinsipp. Store tenkere som Arkimedes og Ptolemaios prøvde å forklare hva som lå bak fenomenene de kunne iaktta med sansene. Kirkens ledere med sin "dogmatiske viten", var sterkt imot dette prinsippet, noe som skulle føre til dype konflikter.

- Eksperiment: Galilei var en av de første vitenskapsmennene på 1600-tallet som gjorde eksperimenter for å studere naturen. Ved å kaste små og store kuler ut fra det skjeve tårnet i Pisa beviste han at legemer faller like raskt uavhengig av vekt og tok ved det livet av Aristoteles gamle teori.

- Offentlighet: På Galileis tid skrev vitenskapsmennene på latin, men Galilei begynte å skrive på italiensk og innførte dermed prinsippet om offentlighet i vitenskapen. I dag blir forskningsresultater offentligjort i tidsskrifter.

Historie

Om vi ser tilbake på historien, har alle disse aspektene dessverre blitt kritisert grundig av kirkens ledere, fordi vitenskapens verdensbilde ikke har samsvart med den daværende kirkens tolkning av Bibelen.

På 1600-tallet benektet kirken i Europa tanken om et uoppdaget kontinent. Med henvisning til de hellige skrifter avviste kirkefaderen Augustin rundt år 400 enhver mulighet for det. Det vage argumentet fra Augustins side skulle være at Noas sønner hadde bosatt seg på hvert sitt kontinent, Europa, Afrika og Asia, følgelig kunne det ikke være flere verdensdeler.

En av de mest velkjente ofrene for kirkens vitenskapsmotstand var Galileo Galilei, som ble tvunget til å benekte sin tro om at solen var i sentrum, og ikke jorden, slik kirken hadde trodd at den var. Galilei hadde også vært så frekk å beskrevet objekter i et teleskop, som Bibelen ikke nevner.

Det kan høres absurd ut for oss idag, men grunnen til at noen av kirkens talsmenn motarbeidet vitenskapen, var ikke nødvendigvis at vitenskapen tilsynelatende motsa det som stod i skriften, men at det man observerte ikke ble nevnt der.

Med opplysningstiden på 1700-tallet ble det et endelig skille mellom religion og vitenskap. Mange anerkjente to ulike aspekter å se verden på, - en åndelig og en observerbar. En som gikk på tro, og en som gikk viten, eller rettere sagt: søken etter viten.

Er anerkjent vitenskap bare tro?

Det er nettopp dette som har vært et argument ID-bevegelsen bruker mot den etablerte vitenskapen: "Den beviser ikke viten, men snarere tvert imot sin tro på det den kaller for viten".

- All moderne vitenskap er basert på å formulere hypoteser og teste dem ved forsøk, skriver Jørn Madsen i Illustrert Vitenskap. Selv har ID-bevegelsen lite å vise til på det feltet. Dermed går kritikken tilbake mot dens tilhengere. Argumentet "tro om viten", betyr i vitenskapelige øyne "hypoteser som blir testet ut, og derved godkjent eller forkastet".

Dette vil med andre ord si at vitenskapen kan ha sterk tro på en teori lenge, som senere kan vise seg å være feil. Men dette som tilsynelatende er vitenskapens svakhet, er snarere tvert imot dens styrke. En etterfølger ikke dogmer, men en virkelighetforståelse som hele tiden utgjøres av forsøk av hypoteser. I følge fysikeren Thomas Kuhn (1922-1996), jobber forskerne innenfor såkalte paradigmer, det vil si at de forstår verden og tilrettelegger sin forskning innenfor grensen for samtidens overordnede teorier. Med tiden vil det imidlertid samles opp så mange avvikende resultater, anomalier, at en ny teori vil vinne frem fordi den har størst forklaringstyngde. En ny teori har avløst en eldre, det blir et paradigmeskifte.

Et helt grunnleggende argument for ID-bevegelsens påstand om en designer bak universet, er følgende fra teologen og filosofen William Paley: På samme måte som en kan se på en klokkes hensiktmessige konstruksjon at den er lagd av en urmaker, på samme måte kan man se på naturens kloke oppbygning at det står en guddommelig designer bak. Undertegnede mener dette er et ikke-argument i vitenskapelig sammenheng, fordi det ikke er etterprøvbart. Hvordan kan man bevise Gud? Og er dette vitenskapens rolle?.. Paleys argument er, slik jeg ser det, et filosofisk argument. Og det er verdt å tenke over. Men i forhold til vitenskapens rolle blir det vagt.

Rettsoppgjør med ID-bevegelsen

I USA i en liten skole i byen Dover i delstaten Pennsylvania, ble det vedtatt at elevene skulle få lære om et alternativ til utviklingsteorien, nemlig ID. Dette fikk 11 par foreldre til å gå til søksmål mot skolen, fordi de mente det var et forsøk på å snike religion inn i undervisningen.

20.desember 2005 falt dommen, da dommer John Jones IIIs dom, understøttet av en 139 siders domsavsigelse, konkluderte med at Intelligent Design ikke er vitenskap. I sin kjennelse viste dommer Jones blant annet til National Academy of Science som begge partene i saken aksepterte som den mest anerkjente vitenskapelige organisasjonen i landet. I kjennelsesdokumentet, anførte dommer Jones tre hovedargumenter for å avvise ID som vitenskapelig teori.

- ID bryter med den flere århundrer gamle regelen innen naturvitenskapen om å ikke vise til overnaturlige årsakssammenhenger.

- Begrepet Irreduktibel kompleksitet er et grunnleggende begrep for ID-bevegelsen. Biokjemikeren Michael Behe bruker begrepet i sin kritikk mot evolusjonsteoriens hevden om at organismer utvikler seg gradvis. Behe mener at noen funksjoner hos dyr alltid må ha vært slik, fordi evolusjonære mellomformer ikke har noen funksjon. Problemet med Behes påstand er at han trekker inn et argument han ikke kan bevise, Gud (med andre ord en hypotese som ikke kan forskes på). Derfor slår dommer Jones fast at dette argumentet ikke er vitenskapelig, men religiøst.

- Sist men ikke minst peker Jones på at IDs angrep på evolusjonsteorien hittil har blitt forkastet av hele det internasjonale vitenskapelige miljøet.

Forskningens rolle

Et av grunnprinsippene vi har vært inne på, er offentlighet. Det er viktig i møte med IDs offensiv at en imøtegår dens påstander i offentlighet, slik at mennesker ikke får et feil inntrykk av hva vitenskap egentlig går ut på.

Det kan i denne sammenheng være greit å konkludere med en del områder vitenskapen ikke kan gi svar på:

- Om vi har en sjel: Dette er et av de få områdene der filosofien og vitenskapen arbeider sammen. Dette må riktignok sies å være en gråsone, fordi en del filosofer mener at selve emnet er slik at det ikke kan granskes vitenskapelig, rett og slett fordi bevisstheten ikke kan undersøke seg selv.

- Politikk: Vitenskapen kan ikke avgjøre hvilken ideologisk retning vi skal følge. Den kan feks ikke avgjøre om vi skal satse på kullfyrte kratverk eller atomkraft, men den kan gi os kunnskap om ressurser og risiko.

- Hva fantes før Big Bang: Ved å observere galaksenes bevegelser og måle bakgrunnstrålingen kan vitenskapen regne seg bakover til big bang. Selv om det er naturlig å spørre hva som fantes før det, gir det egentlig ingen mening. Vi kan ikke vie noe om det som ligger utenfor tid og rom, og kan derfor heller ikke studere det rasjonelt.

- Finnes det en gud: Mange mennesker søker en mening med å være til, og noen finner svaret i troen på en skapt verden. Men gudsbeviser hører ikke hjemme i vitenskapen. Hvis man prøvde å utføre et forsøk, ville man alltid kunne tilbakevise et negativt resultat med å si at den allmektige gudommen ikke kan avsløres eller vil avsløres (eller en kombinasjon for den saks skyld).

Viktig er det å trekke frem vitenskapens rolle, i og med at det er så dagsaktuelt, og kanskje også dèt emnet der misforståelser lettest oppstår. Det kan nemlig neppe sies å være et enkelt diskusjonsområde. Men akkurat det faktum gjør det kanskje nettopp så viktig å få diskutert.

Edit: Innlegget har blitt redigert til en mer nyansert utgave i ettertid, som noen av dere gjerne har lagt merke til.

Kilde: Illustrert Vitenskap nr 18/2007