<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><!-- generator="wordpress.com" -->
<rss version="2.0"
	xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/"
	xmlns:wfw="http://wellformedweb.org/CommentAPI/"
	xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/"
	>

<channel>
	<title>novelle &amp;laquo; WordPress.com Tag Feed</title>
	<link>http://wordpress.com/tag/novelle/</link>
	<description>Feed of posts on WordPress.com tagged "novelle"</description>
	<pubDate>Mon, 08 Sep 2008 09:00:25 +0000</pubDate>

	<generator>http://wordpress.com/tags/</generator>
	<language>en</language>

<item>
<title><![CDATA[Pling]]></title>
<link>http://sult.wordpress.com/?p=7</link>
<pubDate>Sun, 07 Sep 2008 18:40:24 +0000</pubDate>
<dc:creator>Slørhale</dc:creator>
<guid>http://sult.wordpress.com/?p=7</guid>
<description><![CDATA[«Det kunne vært verre. Han kunne vært død.» Vi sitter på fortauskanten og røyker. Jeg røyker]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>«Det kunne vært verre. Han kunne vært død.» Vi sitter på fortauskanten og røyker. Jeg røyker ikke til vanlig, men nå ville jeg tatt i mot hva enn du tilbød meg, enten det var sigarer eller superlim. Juli er over oss som en evigvarende bastu. Alle blomstene har krøllet seg sammen og dødd. Alle bladene er fete, middelaldrene og mørkegrønne. </p>
<p>«Maria sa han så helt Passion of the Christ ut da hun fulgte ham på legevakten.» Du sier det på en måte som får meg til å skjønne at det Maria sa var mye mer brutalt direkte enn det du gjentar ovenfor meg. Ingen var så vakker som Jonathan. Å skulle snakke om en «vakker mann» hadde virket ganske absurd for meg, men det var før jeg traff ham. </p>
<p>Han hadde hud som fløte, både i farve og konsistens. Håret hans skiftet farve fra måned til måned. Første gang jeg så ham hadde han ildhår og lærklær, så kom mai og han skled over i grønt og dongeri. Den siste tiden hadde han vært lavendelfarvet, med tynne, flagrende haremsgevanter og smykker av speil og skjell. Ansiktet hans befant seg i skjæringspunktet mellom Barbie og Ken, med en dæsj Legolas for å gi det overjordiske preget. Øynene hans var sminket mer netthendt enn hos noen jente jeg visste og leppene minnet om innsiden på rosa orkideer. </p>
<p>Nå var han innlagt på psykiatrisk for å ha skåret opp hele seg; ikke bare de klassiske håndleddene og underarmene, ikke alle de usynlige stedene som leggene og innsiden av lårene. Han hadde jobbet seg systematisk fra livet og opp, latt barberbladet skamfere overkroppen, halsen, håndflatene og ansiktet. «Det ble visst flere hundre sting.» sier du. </p>
<p>Jeg kjenner at tårene kommer sprutende, uten lyd, som fra en høytrykksspyler. Det kjennes ut som om jeg er fire år og har mistet den peneste porselensdukken min i gulvet. Jeg gråter delvis fordi jeg er bekymret og lettet for Jonathan, delvis fordi destruktiviteten er så grusom i seg selv. Knust skjønnhet svir mye mer enn generell knusing, og det visste Jonathan også da han skar seg, det er jeg sikker på. Jeg huler fordi jeg fornemmer hva slags monster depresjonen hans er som krever slike ofre. </p>
<p>Du sier at det er en del av livet. «Hey, den som ikke har overlevd et par selvmordsforsøk før fylte 21, kan ikke kalle seg voksen. Alle forsøker å ta livet av seg i våre dager. Det er helt vanlig.» Vi er seksten og ingen av oss har prøvd å ta livet av oss før. Du snakker om møtet med barberblader og psykiatri som om det kan sammenlignes med urinveisinfeksjon, selvangivelse og trekking av visdomstenner. Ønsket om å dø er liksom noe uunngåelig.  </p>
<p>«Jonathan ville ikke dø, han ville gå i stykker» sier jeg. «Han ville nok begge deler,» sier du. «Ingen samler så mye valium uten å planlegge en dramatisk retrett. Men det er sikkert at han ikke planla å bli et vakkert lik.» Jeg skulle ønske du kunne gråte, du, også. Ikke bare kjederøyke og snakke dempet mens du holder meg i hånden. </p>
<p>Det er bare en uke siden Jonathan og jeg stod nakne sammen foran speilet, dyvåte av svette og prikkete av gåsehud. Jonathan var homofil, han likte bare ikke jenter på den måten. Vi var enige om at vi kunne være som venninner rundt hverandre, at det ikke betydde noe om han så meg uten klær. Han var nok ikke klar over hvor mye jeg slukte ham med øynene, hvor mye jeg fantaserte om den glatte rumpa, pianofingrene, kuken under det krøllete kjønnshåret. Hvis han visste det, tror jeg at han må ha likt det. Bare se, ikke røre osv.</p>
<p>Vi dusjet og skiftet sammen, byttelånte klær og klinte i fylla. Vi kommenterte kroppene til hverandre og poserte sammen foran speilet. Han sminket meg og satte opp håret mitt med tusen hårspenner, roser og kanner på kanner med hårspray. «Når jeg blir en rik og berømt kunstner, skal jeg kjøpe nye, pene pupper til deg, Maja.» sa han en gang han inspiserte dem. </p>
<p>Før vi skulle ut, hendte det at han stakk hånden sin i bhen min for å dytte dem riktig på plass, for å få full push-up-effekt og kløft. Jeg syntes puppene mine så ut som misfoster-bananer, men Jonathan beroliget meg. «Poteter,» sa han. «Poteter med brystvorter.» «Jeg burde hatt arr» hadde han sagt ved forrige ukes speilinspeksjon. Nå hadde han skaffet seg det. Jeg hater at Jonathan aldri gjør noe halvgjort.</p>
<p>«Vi bør besøke ham.» sier du. «Ta med en bok og noen blomster eller noe.»</p>
<p>Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke hvem han er etter dette. Den Jonathan jeg kjenner smører seg møysommelig med bodylotion hver kveld og napper uønskede kroppshår med pinsett. Jeg klarer ikke få bildet av ham som vokser brystkassen og bildet av ham som kutter opp brystkassen til å dreie seg om samme gutt. </p>
<p>Det at du holder rundt meg nå er en bisetning, en fjern detalj av trygge armer. Hele den glohete turen til blomsterbutikken er hånden din et umerkelig vedheng ved min. Hendene våre er sammenlimte av svette mens sommervikaren tuller vått dopapir rundt stilkene på rosene før hun pakker alt i silkepapir og cellofan. Silkepapiret er en anelse mørkere fiolett enn Jonathans hår. </p>
<p>Luften er stinn av tulipaner, liljer, krysantemum og blomster jeg ikke kan navnet på. Du stryker meg langs nakken og jeg skjønner at jeg gråter fremdeles. I bokhandelen foreslår du mange ubrukelige gavebøker og uleselig norsk krom, men jeg lar deg få lov til å komme med dumme forslag en stund. Airconditioneren får meg til å føle meg som om jeg har frostfeber, og hodet mitt klarner opp etter et par minutter i kulda. «Dorian Gray,» sier jeg. «Vi skal kjøpe Dorian Gray.»</p>
<p>Greit, de har den bare i en norsk oversettelse i magenta paperback. Greit, de pakker den i gullpapir med plastbånd i rødt. Vi har fremdeles roser og Dorian Gray til vår maltrakterte porselensprins og tårene har sluttet å presse på nå. </p>
<p>Vi kjører drosje til sinnsykehuset, som heter akuttpsykiatrisk ungdomsavdeling. Du forteller meg om moren din som tørker støv med truser som er for hullete til å brukes og om hunden din som fikk en hummer hengende etter nesen. Jeg fniser og skratter, selv om Jonathan henger mellom oss hele veien. Dette skal ikke være en fin tur. Det skal være finsk fjernsynsteater. Vi skal ikke le nå, det er feil.</p>
<p>To resepsjoner, tre kodelåser, fire overvåkingskameraer og en ransaking senere blir vi vist inn på et besøksrom med hvite møbler og gul saft i en mugge på bordet. En pleier kommer med tre plastglass og Jonathan. Han ser i gulvet hele veien inn. </p>
<p>Jeg har så mye jeg vil si. Jeg vil fortelle ham hvor vakker han er, selv med sting og plasterstrips i hele fjeset, med blodige øyenbryn og oppsvulmede lepper. Jeg vil prate om noe annet enn været og skolen den halvtimen vi får være her. Blomstene og boken får ham til å smile så jeg ser at sårene hans gjør vondt, men jeg har ingen ord å gi sammen med gaven. </p>
<p>«Shit happens,» sier du til ham. «Vi er glad du lever.» Når han blir hentet ut av pleieren klemmer han meg mykt og tar deg pent i hånden. Han ser liten og skjør ut et øyeblikk og jeg forstår plutselig hvor forelsket jeg har vært, forelsket som i en popstjerne, et fjernt prinsesseideal, en avgud. Følelsen tåler ikke den nye svakheten jeg ser i bildet og forelskelsen sprekker som en såpeboble. Han forsvinner ut av rommet og inn i det hvitveggede systemet igjen. </p>
<p>Vi spaserer hjem i sommerkvelden og bruker god tid. Det er levelig å være ute nå, og vi har mange sigaretter å røyke opp, mange timer å være stille sammen på. Du peker på en idyllisk flekk med liksompark og prydbusker med en falleferdig smiljernsbenk. Vi setter oss og blir fanget i mygg og skumring. </p>
<p>«Er det ikke rart, » sier du «hvordan folk sitter sammen i gamle filmer, sånn helt stille i slutten av filmen, også sier det «pling»,før de kysser i vei?» «Jo,» sier jeg. «Det er rart, men litt fint, også. » Du gir meg skjorten din så ikke myggen skal bite meg overalt, og gresshoppene surrer som besatt rundt oss. Aftershaven din har snart fortrengt magnoliaduften etter Jonathan. </p>
<p>«Pling», sier du. Så kysser vi.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Litteratursiden.dk anbefaler...]]></title>
<link>http://brianstorm.wordpress.com/?p=436</link>
<pubDate>Tue, 26 Aug 2008 09:44:28 +0000</pubDate>
<dc:creator>Brian P. Ørnbøl</dc:creator>
<guid>http://brianstorm.wordpress.com/?p=436</guid>
<description><![CDATA[Bibliotekar Jette S. F. Holst har på litteratursiden.dk skrevet en anbefaling af den nys udkomne sc]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Bibliotekar Jette S. F. Holst har på <a href="http://www.litteratursiden.dk/sw130214.asp" target="_blank">litteratursiden.dk </a>skrevet en anbefaling af den nys udkomne sci-fi antologi <a href="http://www.sciencefiction.dk/" target="_blank">'I overfladen - lige under overfladen 2'</a>. Her fremhæves bl.a. novellerne af H. H. Løyches (<em>I min faders hus)</em>, Patrick leis' (<em>Infektion</em>), Gudrun Østergaard (<em>Den grønne jakke</em>) og ikke mindst Kenneth Krabats fede novelle (<em>Historiens korte arm</em>).</p>
<p>...og så lidt blær. Holst skriver nemlig desuden:</p>
<blockquote><p>Af de nye forfattere kan jeg bl.a. fremhæve Brian P. Ørnbøl og novellen ’Stendrømme’ om kvinden, som bor i byen, der tilsyneladende fortsætter uendeligt. Hun drømmer om at komme ud af byen, og en dag tager hun af sted. Men det viser sig at blive en meget lang rejse.</p></blockquote>
<p>Det er jo herligt sådan at blive trukket frem :-)</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Pittate di scrittura]]></title>
<link>http://giovannacosenza.wordpress.com/?p=579</link>
<pubDate>Wed, 20 Aug 2008 08:51:57 +0000</pubDate>
<dc:creator>giovannacosenza</dc:creator>
<guid>http://giovannacosenza.wordpress.com/?p=579</guid>
<description><![CDATA[Non avevo mai letto niente - l&#8217;ignoranza non è mai poca - del mio amico di blog Attilio Del G]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p style="text-align:left;">Non avevo mai letto niente - l'ignoranza non è mai poca - del mio amico di blog <a title="Attilio Del Giudice" href="http://www.attiliodelgiudice.com/" target="_blank"><strong>Attilio Del Giudice</strong></a>, noto scrittore, oltre che pittore e filmaker. Molti lo conoscono per <em><a title="Morte di un carabiniere" href="http://www.unilibro.it/find_buy/Scheda/libreria/autore-del_giudice_attilio/sku-499028/morte_di_un_carabiniere_.htm" target="_blank"><strong>Morte di un carabiniere</strong></a></em> (Minimum Fax, 1998), <em><a title="Città amara" href="http://www.unilibro.it/find_buy/Scheda/libreria/autore-del_giudice_attilio/sku-496046/citta_amara_.htm" target="_blank"><strong>Citta amara</strong></a></em> (Minimum Fax, 2000) e <a title="Bloody muzzare'" href="//" target="_blank"><em><strong>Bloody muzzare'</strong></em></a> (Leconte, 2004), una trilogia che mette in scena le indagini del commissario De Grada e del brigadiere Capece, con invenzioni linguistiche che lavorano sulla mescolanza fra il dialetto casertano e l'italiano, come <a title="Carlo Emilio Gadda" href="http://it.wikipedia.org/wiki/Carlo_Emilio_Gadda" target="_blank"><strong>Gadda</strong></a> fece col romanesco. Più di recente ha pubblicato <a title="La vita incagliata" href="http://www.unilibro.it/find_buy/Scheda/libreria/autore-del_giudice_attilio/sku-12133671/la_vita_incagliata_.htm" target="_blank"><em><strong>La vita incagliata</strong></em></a> (Leconte, 2006) e <a title="Una barchetta di carta" href="http://www.unilibro.it/find_buy/Scheda/libreria/autore-del_giudice_attilio/sku-12949663/una_barchetta_di_carta_.htm" target="_blank"><em><strong>Una barchetta di carta</strong></em></a> (Gaffi, 2008).</p>
<p style="text-align:left;">Fra una nuotata e l'altra nel canale di Sicilia, in questi giorni mi sono letta <a title="Una barchetta di carta" href="http://www.unilibro.it/find_buy/Scheda/libreria/autore-del_giudice_attilio/sku-12949663/una_barchetta_di_carta_.htm" target="_blank"><em><strong>Una barchetta di carta</strong></em></a>. Un libro minuscolo, che poco ti chiede (in termini di ingombro fisico e tempo di lettura) e molto ti dà: se ho contato bene, <strong>11 fra racconti, novelle e ritratti</strong>, più <strong>un romanzo in miniatura</strong>, ripartito in ben 16 microscopici capitoli.</p>
<p style="text-align:left;">Tutte le storie sono ambientate in Italia, fra gli anni Cinquanta del secolo scorso e il decennio che stiamo vivendo. Dice Attilio nella nota introduttiva:</p>
<p style="text-align:left;">"Ho immaginato che gli anni, dal 1950 al 2000 e oltre, attraverso i pochi indizi che ero in grado di scorgere, potessero alimentare la materia narrativa delle mie fabule inquiete. In realtà è stato come portare un po' d'acqua dall'oceano e riempire il catino di casa per avventurarmi in un viaggio. Il viaggio di una barchetta di carta, in un catino, appunto."</p>
<p style="text-align:left;">In realtà ti immergi in quel catino e nuoti in mare aperto. E nuotando nuotando, ti vengono pensieri, ricordi e fantasie. A volte ti scopri a sorridere come una scema. Oppure senti gli occhi bruciare, credi sia l'acqua salata ma ti accorgi che è una lacrima.</p>
<p style="text-align:left;">E nuotando nuotando, incontri pesci che hanno i colori delle <a title="Pittate d'ogni giorno" href="http://attiliodelgiudice.wordpress.com/" target="_blank"><strong>Pittate d'ogni giorno</strong></a>. Una pittata apre gli anni Cinquanta:</p>
<p style="text-align:left;">"C'era un prete col basco e una bicicletta. Il prete pedalava come un pazzo su un filo, a cento metri d'altezza o, almeno, così sembrava a lui, tanta era l'ansia. In realtà, correva lungo una strada asfaltata di fresco e il suo bel profilo si specchiava, con rapidi flash, nelle finestre sbarrate dei pianoterra di giallastri caseggiati per civili abitazioni, che l'Istituto Case Popolari doveva assegnare, spulciando da una lunghissima lista di senzatetto." (p. 3)</p>
<p style="text-align:left;">Il ritratto de <strong>"La fachira"</strong> non è di quelli che si scordano:</p>
<p style="text-align:left;">"Nonostante l'età - diceva - mi mantengo agile e snella, perché sono moderata: un tè senza zucchero al mattino e un solo pasto al giorno alle sette di sera". In realtà era spaventosamente magra e, per questo, le mie sorelline e io la chiamavamo la fachira." (p. 12)</p>
<p style="text-align:left;">Con un'altra pittata comincia il romanzo piccolo piccolo, ambientato negli anni Novanta, che s'intitola <strong>"Lo scrittore e la realtà"</strong>:</p>
<p style="text-align:left;">"Quando Riccardo comprò quella casa di pietre, rude come una torre saracena, lontana dalle giungle d'asfalto e anche (almeno un mezzo chilometro) dall'unica stradina asfaltata dell'isola, gli parve di realizzare un desiderio che, nemmeno, sapeva di avere." (p. 71)</p>
<p style="text-align:left;">Però non devi credere che le pittate di Attilio stiano ferme a non fare niente. Si muovono moltissimo, invece. Guarda come l'<strong>"Autistico"</strong> diventa tale:</p>
<p style="text-align:left;">"- Statti zitto, che ne sai tu! - Così dicevano. Me lo dicevano sempre. Effettivamente che ne sapevo io, ma a starmi zitto non me ne teneva, per questo decisi di andare a parlare da solo nella mia stanza." (p. 31)</p>
<p style="text-align:left;">E che dire delle <strong>"Varianti del Male"</strong>, interpretate da Paco negli anni Ottanta?</p>
<p style="text-align:left;">"Paco nel suo campo era il migliore. Un artista s'era detto. Il suo campo, la professione che sin da ragazzo aveva esercitato con indiscutibile successo, era l'assassinio. Non per sé, per i fatti della sua vita, ma per altrui committenza." (p. 55)</p>
<p style="text-align:left;">
<p style="text-align:left;">
<p style="text-align:left;"><strong>Accadono cose strane nel catino di Attilio.</strong></p>
<p style="text-align:left;">
<p style="text-align:left;">
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA['I overfladen' &amp; 'ORDligt']]></title>
<link>http://brianstorm.wordpress.com/?p=427</link>
<pubDate>Fri, 15 Aug 2008 08:43:39 +0000</pubDate>
<dc:creator>Brian P. Ørnbøl</dc:creator>
<guid>http://brianstorm.wordpress.com/?p=427</guid>
<description><![CDATA[Sci-fi antologien &#8216;I overfladen&#8217;
I dag udkommer science fiction antologien &#8216;I over]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><strong>Sci-fi antologien 'I overfladen'</strong></p>
<p>I dag udkommer science fiction antologien 'I overfladen - Lige under overfalden 2', som man kan læse mere om i <a href="http://brianstorm.wordpress.com/2008/07/25/sci-fi-antologien-i-overfladen-er-udkommet/" target="_blank">dette indlæg</a>. I den forbindelse kan man høre et interview med redaktør af antologien, Carl-Eddy Skovgaard, der fortæller om sci-fi genren og bogen i P2's program Kulturnyt. Følg linket her, hvis du vil høre programmet: <a href="http://www.dr.dk/p2/kulturnyt" target="_self">P2/Kulturnyt</a>.</p>
<p> </p>
<p><strong>Magasinet ORDligt</strong></p>
<p>Ganske uden at jeg var klar over det, er der fundet plads til to af mine senryu-digte i den seneste udgave af online-poesimagasinet ORDligt. Man kan downloade hele magasinet som PDF-fil via dette link: <a href="http://foreningen-ord.dk/ordligt/ORDligt_nr_08.pdf">ORDligt nr. 8, 2008.</a></p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Bausünden in Wien werden nun strenger bestraft]]></title>
<link>http://dachbausuenden.wordpress.com/?p=93</link>
<pubDate>Wed, 06 Aug 2008 09:05:11 +0000</pubDate>
<dc:creator>Peter N.</dc:creator>
<guid>http://dachbausuenden.wordpress.com/?p=93</guid>
<description><![CDATA[Künftig werden in Wien Bausünden strenger geahndet. Wer einen überdimensionierten Dachausbau verw]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><strong>Künftig werden in Wien Bausünden strenger geahndet</strong>. Wer einen überdimensionierten Dachausbau verwirklicht oder die erlaubt Bauhöhe überschreitet, muss bei schweren Verstössen sogar mit einer Haftstrafe rechnen.</p>
<p><strong><a href="http://www.kurier.at/nachrichten/wien/180213.php" target="_blank">Der Kurier berichtet über einen Wohnturm in der Graf Starhemberggasse, der die in der Gegend übliche Bauhöhe um gute 11 Meter überschreitet</a></strong>. Der "Gummi-Paragraf" §69, der „unwesentliche Abweichung von Baubestimmungen“ regelt (<a href="http://dachbausuenden.wordpress.com/2008/06/24/dachausbau-in-wien-wie-geht-es-weiter/" target="_blank">er wurde mittlerweile geändert</a>), dürfte hier bei der Errichtung über alle Maßen strapaziert worden sein. Damit nicht genug, wurde das Haus sogar noch auf Stelzen gesetzt, um noch einige Meter Höhe herausschlagen zu können. Mittlerweile sind für dieses Gebäude schon drei Abtragungsbescheide beim Verfassungsgerichtshof eingelangt, eine Entscheidung über den Abriss steht aber noch aus.</p>
<p><img class="alignnone" src="http://farm4.static.flickr.com/3189/2681149441_049a1fdf2b.jpg?v=0" alt="" width="500" height="335" /></p>
<p>Bild von <a title="Link to zero novice's photostream" href="http://flickr.com/photos/davidecortassa/"><strong>zero novice</strong></a> - Der neugestaltete Eingangsbereich des Praters. Den Verantwortlichen drohen wohl trotz Novelle der Bauordnung keine Strafen.</p>
<p><strong><a href="http://wien.orf.at/stories/296117/" target="_blank">Laut Orf.at werden in Wien jährlich gut 20 ähnliche Fälle, wo die zulässige Bauhöhe überschritten wurde, von der Baupolizei bearbeitet</a></strong>. Dazu kommen noch zahlreiche andere Bausünden, etwa wegen Nichteinhaltung des Denkmalschutzes, bei denen die Baupolizei aktiv wird.</p>
<p><strong><a href="http://journale.apa.at/cms/journale/bauen/story.pdf;jsessionid=a9L9jeLTwWc-?doc=CMS1212678688557" target="_blank">Der Wiener Landtag hat nun einstimmig härtere Strafen für Bausünder beschlossen</a></strong>. Kommentar Wohnbaustadtrat Michael Ludwig: <em>"Schwere Bausünden sind kein Kavaliersdelikt. Wer das Leben von Menschen gefährdet, wer historische Gebäude ohne Bewilligung abbricht, muss künftig damit rechnen, mit entsprechender Härte zur Verantwortung gezogen zu werden. ... Bauwerber werden es sich künftig ganz genau überlegen, ob sie eine Übertretung der Wiener Bauordnung riskieren wollen. Immerhin drohen nun für schwere Bauvergehen ein Gefängnisaufenthalt von bis zu sechs Wochen und der Entzug der Gewerbeberechtigung"</em>.</p>
<p><strong>Die höchstmögliche Geldstrafe wurde von 21.000 Euro auf 42.000 Euro erhöht</strong>. Außerdem werden ausgesprochene Strafen der Gewerbebehörde gemeldet, was auch zur Überprüfung der Gewerbeberechtigung führen kann. Damit ist auch in den Raum gestellt, das die Gewerbeberechtigung bei Verstößen entzogen werden kann.</p>
<p>Weblinks zum Thema:</p>
<p><a href="http://www.wien.gv.at/vtx/rk?SEITE=020080328015" target="_blank">(Initiativantrag für) Novelle der Bauordnung </a></p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Mmm patate al cartoccio!!]]></title>
<link>http://nickblogg.wordpress.com/?p=135</link>
<pubDate>Wed, 30 Jul 2008 10:55:16 +0000</pubDate>
<dc:creator>Nick</dc:creator>
<guid>http://nickblogg.wordpress.com/?p=135</guid>
<description><![CDATA[Oggi mi sono dato alla cucina! Mi sono ricordato di un piatto delizioso che ordinavo ogni sera nelle]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Oggi mi sono dato alla cucina! Mi sono ricordato di un piatto delizioso che ordinavo ogni sera nelle steakhouse negli USA: una bisteccona da 12 oz + patata al cartoccio. Siccome non avevo la bisteccona, ho preparato solo le patate. Purtroppo queste sono patate novelle, mentre in America erano un pò diverse e con la buccia più spessa e grigia. Pensate erano così buone che le mangiavo con la buccia!</p>
<p>Ecco qui la mia creazione! 8 patate al cartoccio (senza cartoccio) da mangiare con la buccia e aggiungendo solo un pò di sale! Che delizia!</p>
<p><img class="alignnone" src="http://farm4.static.flickr.com/3278/2716715686_5523e47930_b.jpg" alt="" width="400" height="300" /></p>
<p>EDIT: Ho mangiato la patata piccolina in basso a destra! Mmm era favolosa!! Alla prossima per altri post di cucina!</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Positiv denken, positiv denken]]></title>
<link>http://keinvegetarier.wordpress.com/?p=424</link>
<pubDate>Tue, 29 Jul 2008 21:50:02 +0000</pubDate>
<dc:creator>Ulf</dc:creator>
<guid>http://keinvegetarier.wordpress.com/?p=424</guid>
<description><![CDATA[Hat irgendjemand von euch mal versucht, irgendeinen längeren Text zu schreiben?
Ich sitze gerade an]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p style="text-align:justify;">Hat irgendjemand von euch mal versucht, irgendeinen längeren Text zu schreiben?<br />
Ich sitze gerade an einem. Also nicht dieser Post, der wird ganz kurz. Ich meine eine Art Roman, einen erzählenden Text. Fiktion und so. Ich versuche mich zurzeit an einer Novelle. Sie hat eine tolle Grundidee und erfordert in der Erzählung einige Kniffe. 4 Monate überlege ich schon, wie man die Geschichte authentisch und packend erzählen kann, habe den Anfang in allen möglichen Perspektiven durchgespielt, bis ich endlich eine gefunden habe, die ich für perfekt halte.</p>
<p style="text-align:justify;">Jetzt bin ich an den Punkt gelangt, wo ich den ersten von drei inhaltlichen Teilen schreibe und es ist verdammt demotivierend den Müll zu lesen, den ich da fabriziert habe; dabei sind's erst 3 Seiten. Natürlich weiß ich, dass ich den Großteil später noch einmal neu schreiben werde, es ist bisher ja nur die erste Fassung. Die darf an sich ja schlecht sein. Dass diese Geschichte unter fünf überarbeiteten Fassungen bleibt, glaube ich sowieso nicht.</p>
<p style="text-align:justify;">Außerdem fürchte ich mich vor der Seitenanzahl. 3 Seiten klingt verdammt wenig und ich schreibe schon fast zwei Wochen (die letzte allerdings fast gar nicht) daran. Ich weiß, es ist lächerlich sich eine Seitenzahl als Ziel zu setzen, aber ich hätte schon gerne ungefähr 150 Seiten. Das bedeutet ich muss 50 Mal diese drei Seiten schreiben und 50 à zwei Wochen sind 100 Wochen, also knapp 2 Jahre. Eine lange Zeit und da ich dazu neige, meine Ideen irgendwann langweilig zu finden, bin gleich doppelt demotiviert.</p>
<p style="text-align:justify;">Aber man sollte möglichst positiv denken: In dem Taschenbuchformat, das ich mir für meine Novelle wünsche, würden meine 3 Seiten ganze 7,8 Seiten füllen. Das entspricht also einer geschriebenen Seite von mir 2,6 Seiten im fertigen Layout. Das entspricht dann ungefähr 38 Wochen. Klar, dass ich für meine Geschichte tatsächlich einen Verlag finde, ist unwahrscheinlich, aber man muss immer positiv denken.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Sci-fi antologien 'I overfladen' udkommer 15/8]]></title>
<link>http://brianstorm.wordpress.com/?p=399</link>
<pubDate>Fri, 25 Jul 2008 07:08:37 +0000</pubDate>
<dc:creator>Brian P. Ørnbøl</dc:creator>
<guid>http://brianstorm.wordpress.com/?p=399</guid>
<description><![CDATA[Det er blevet til en spændende og relativt omfangsrig antologi - den seneste udgivelse fra Danmarks]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><a href="http://brianstorm.files.wordpress.com/2008/07/ioverfladen.jpg"><img class="alignleft size-medium wp-image-402" src="http://brianstorm.wordpress.com/files/2008/07/ioverfladen.jpg?w=203" alt="" width="144" height="186" /></a>Det er blevet til en spændende og relativt omfangsrig antologi - den seneste udgivelse fra <em>Danmarks første Science Fiction forening. </em>Jeg modtog min udgave med posten for nogle dage siden, da jeg selv er repræsenteret med novellen <em>Stendrømme</em> i antologien. Jeg er positivt overrasket over kvaliteten i novellerne - og hvis du er til sci-fi, så er antologien virkelig værd at investere i.</p>
<p>Du kan læse mere om foreningen på deres <a href="http://www.sciencefiction.dk/" target="_blank">hjemmeside</a> og du kan downloade pressemeddelelsen her: <a href="http://brianstorm.files.wordpress.com/2008/07/pressemeddelelse-i-overfladen-lige-under-overfladen-2-ny2.pdf" target="_blank">pressemeddelelse 'I overfladen'</a>.</p>
<p>Der er både nye og kendte navne blandt de 20 forfattere i bogen, som udkommer den 15. august 2008. Her følger indholdsfortegnelsen. Er der måske nogen du kender?</p>
<ul>
<li>Kenneth Krabat - Historien korte arm</li>
<li>Richard Ibsen - Ting tager tid</li>
<li>Flemming R. P. Rasch - Mission til Eden</li>
<li>Arash Sharifzadeh Abdi - Myten om planeten Turus</li>
<li>Patrick Leis - Infektion</li>
<li>Søren E. Hemmingsen - Bidrag til danmarkshistorien</li>
<li>A. Silvestri - When the Music's over</li>
<li>Nikolaj Højberg - O-puslespillet</li>
<li>Camilla Wandahl - Kælderfødt</li>
<li>Ellen Miriam Pedersen - Bemyndiget</li>
<li>Rasmus Wichmann - En post-apokalyptisk novelle</li>
<li>Camilla Fønss Bach Friis - Du er min bedste ven</li>
<li>John Peter Andersen - Krydsning</li>
<li>Brian P. Ørnbøl - Stendrømme</li>
<li>Gudrun Østergaard - Den grønne jakke</li>
<li>Manfred Christiansen - Sket er sket</li>
<li>Sara tanderup - I overfladen</li>
<li>Lars Ahn Pedersen - Afhøring af offer nr. 5</li>
<li>Dan Mygind - Christians København</li>
<li>H. H. Løyche - I min Faders hus</li>
</ul>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Party people]]></title>
<link>http://damsted.wordpress.com/?p=327</link>
<pubDate>Thu, 17 Jul 2008 21:05:31 +0000</pubDate>
<dc:creator>Patrick Damsted</dc:creator>
<guid>http://damsted.wordpress.com/?p=327</guid>
<description><![CDATA[Så er der sommerferie -og for de få men trofaste læsere, plejer jeg at lægge et link til en af d]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Så er der sommerferie -og for de få men trofaste læsere, plejer jeg at lægge et link til en af de bedre og tidligere historier, der har optrådt på mine skiftende blogs. I år er det novellen <a href="http://damsted.wordpress.com/files/2008/07/partypeoplenovelle2.doc">Party People</a>. God fornøjelse og tak, hvis du vælger at læse med. <a href="http://damsted.wordpress.com/files/2008/07/partypeoplenovelle2.doc"></a></p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[3 ° puntata]]></title>
<link>http://vetroacciaio.wordpress.com/?p=13</link>
<pubDate>Tue, 01 Jul 2008 16:14:21 +0000</pubDate>
<dc:creator>vetroacciaio</dc:creator>
<guid>http://vetroacciaio.wordpress.com/?p=13</guid>
<description><![CDATA[La stanza era male illuminata, claustrofobica, pareti grigie e il solito grande specchio alle spalle]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><a href="http://vetroacciaio.wordpress.com/files/2007/04/vetroacciaio1.jpg"><img class="alignleft size-medium wp-image-4" src="http://vetroacciaio.wordpress.com/files/2007/04/vetroacciaio1.jpg?w=300" alt="" width="191" height="156" /></a>La stanza era male illuminata, claustrofobica, pareti grigie e il solito grande specchio alle spalle che lasciava presagire il famoso doppio specchio.</p>
<div>Laudonia era seduta su quella sedia metallica già da due ore e dallo stesso tempo non faceva altro che rispondere alle solite domande della bella detective che in quell'istante era seduta di fronte a lei e la fissava dritta negli occhi.</div>
<div><!--more--></div>
<p align="center">
<p align="center">
<p align="center">
<p align="center">
<p align="center">
<p>"Allora sig.ra Riley...ricominciamo daccapo! Perchè stava scappando?" Laudonia nonostante la situazione fosse contro di lei cercava di mantenere un controllo ed un fermezza che da qualche giorno sembrava aver perso, decise di recuperare e di tornare ad essere come sempre.<br />
"Senta detective...noi non ricominciamo un bel niente! E' vero stavo andando via...ha visto la mia faccia? Ha visto queste braccia?...".<br />
"Si le abbiamo viste ma non l'aiutano sa...anzi le peggiorano soltanto la situazione...lei è stata picchiata e probabilmente dall'uomo che ora giace in obitorio con la testa spaccata! Abbiamo movente e intenzionalità...lei mi sembra piuttosto lucida ed in grado di intendere e di volere!"<br />
Laudonia si stiracchiò sulla sedia raccogliendosi i capelli tra le mani lasciandoli poi ricadere fluenti sulle spalle.<br />
"E' vero...quel figlio di puttana meritava di morire! E se ne avessi avuto il coraggio lo avrei ucciso con le mie stesse mani! Ma non sono stata io...ero in albergo e pronta a partire ma per fuggire da lui e dalla sua improvvisa violenza che nel giro di due giorni mi ha rovinato un'intera esistenza che pensavo fosse perfetta...intoccabile!" Un leggero velo di lacrime le apparve sugli occhi marroni, la disperazione cominciava a montarle dentro come un uragano e non le piaceva affatto.<a href="http://vetroacciaio.files.wordpress.com/2008/07/interrogatorio3.jpg"><img class="alignright size-medium wp-image-16" src="http://vetroacciaio.wordpress.com/files/2008/07/interrogatorio3.jpg?w=257" alt="" width="257" height="178" /></a></p>
<p>Claudia parcheggiò la sua auto nel parcheggio dello studio legale dell'avvocato suo e del defunto marito.<br />
Una volta raggiunto il piano, venne fatta accomodare nel comodo e accogliente salotto antecendente l'ufficio principale.<br />
Claudia inizio' subito ad innervosirsi strofinandosi ripetutamente le mani una contro l'altra e passeggiando nervosamente su e giù per la saletta, per fortuna i suoi passi nevrotici erano attutiti dalla moquette, al telefono l'avvocato Spencer era stato assolutamente misterioso ed evasivo, le aveva solo detto che doveva andarla a trovare perchè voleva informarla di una cosa di vitale importanza.<br />
Una voce maschile autoritaria e sicura la stava già chiamando ma lei non sentiva persa com’era  nei suoi pensieri, l'avvocato le poggio' la mano tozza sulla spalla con delicatezza, lei ebbe un sussulto ma subito si ricompose sorridendogli, l'avvocato la fece accomodare in ufficio riempiendole una tazza di caffè caldo dal bricco poggiato sul minibar accanto alla finestra.<br />
"Allora Claudia...come stai oggi? Come ti senti?"<br />
Esordì lui in tono deciso ma dolce al tempo stesso.<br />
"Sinceramente Bradley non so cosa risponderti...credevo di avere una vita...un lavoro...un marito e una famiglia in arrivo ma...ora non ho piu' niente...tutto spazzato via come una folata di vento!"<br />
"Hai ancora il tuo lavoro...sei una stilista in gamba e piena di talento...stavi per avere una griffe tutta tua…puoi ricominciare da questo!"</p>
<p><a href="http://vetroacciaio.files.wordpress.com/2008/07/studioscalise-g.jpg"><img class="alignleft size-medium wp-image-17" src="http://vetroacciaio.wordpress.com/files/2008/07/studioscalise-g.jpg?w=300" alt="" width="300" height="232" /></a></p>
<p>"Ti ringrazio e...si in effetti ci stavo pensando ma sono talmente svuotata in tutti i sensi che non so proprio cosa fare!"<br />
L'avvocato apri' un cassetto in basso dell'enorme scrivania in massiccio mogano e ne tiro' fuori un fascicolo.<br />
"Forse posso aiutarti...sapevi che James aveva redatto un testamento?" Claudia ricevette la notizia come un pugno nello stomaco.<br />
"James?...Un testamento?...Non è possibile...era un semplice impiegato di banca come...come è possibile?"</p>
<p>La detective stava per ricominciare la raffica di domande nei confronti di Laudonia quando un collega entro' di soppiatto e attrasse la sua attenzione, i due borbottarono qualcosa per qualche secondo, poi la detective torno' verso Laudonia.<br />
"Lei è fortunata sa...qualcuno le ha pagato la cauzione...è libera...per ora!"<br />
Laudonia era visibilmente sorpresa.<br />
"E chi ha pagato?"<br />
"Non lo so...pare sia giù ad aspettarla...puo' andare ma si ricordi che lei rimane la principale indiziata...tutto conduce a lei".<br />
Laudonia si alzò e per un istante ebbe un cedimento nelle gambe ma passo' altrettanto in fretta.<br />
Quando scese nell'atrio del dipartimento trovo' con sua enorme sorpresa Julia che l'attendeva impaziente.<br />
"Non posso crederci...e tu da dove sbuchi fuori?" Julia le sorride dolcemente.<br />
"Ho sentito la notizia al telegiornale...sei piuttosto famosa a quanto pare...e...non te lo so spiegare ma...dopo l'altra sera in quel bar non ho fatto altro che pensare a che strana coincidenza potesse essere stata e quindi sono corsa qui subito." Laudonia salì in taxi con Julia incredula e stupefatta anche piu' della notizia dell'uccisione del marito.<br />
"Qualcuno lo ha ammazzato sapendo bene che la colpa potesse ricadere su di me...non riesco a capire perchè e chi possa essere stato anche se se l'è meritato quel figlio di puttana!...Grazie Julia...sei il mio angelo custode!"<br />
"Bè anche tu lo sei...l'altra sera tu e l'altra donna mi avete salvata da quel pazzo ubriacone quindi diciamo che siamo pari."</p>
<p>"Claudia...tuo marito ti ha lasciato due milioni di dollari in titoli di stato...e queste sono le chiavi di una villa con piscina che aveva acquistato per te e vostro figlio...si trova appena fuori città...è tutto tuo adesso...puoi disporne come e quando vuoi!" Claudia continuava ad essere esterrefatta, scoppio' in un pianto convulso e disperato non sapeva se essere felice oppure ancora piu' disperata, in quel momento si trovava davvero ad una svolta decisiva e doveva decidere, era giunto il momento.</p>
<p>Laudonia abbraccio' affettuosamente Julia sul portone di casa sua, ora poteva tornare a casa, la sua casa non piu' con il defunto marito Maurice, ora era libera, finalmente.<br />
"Mi raccomando, risolvi con il tuo appartamento e appena puoi trasferisciti pure da me c'è spazio e...non mi va di stare sola ok?" Julia annuì tornando verso il taxi.<br />
Laudonia entro' in casa, regnava un forte odore di chiuso, la casa era disabitata da tempo ormai, da quando si era sposata.<br />
Accese subito tutte le luci, tiro' giù le lenzuola che ricoprivano i mobili ormai impolverati e apri balconi e finestre per un doveroso ricambio di aria.<br />
Il telefono squillo' piu' volte, corse a rispondere.<br />
"So chi ha ammazzato tuo marito!...Ho visto tutto...ma da adesso in poi sei nelle mie mani!" Laudonia si sentì agghiacciare totalmente.<br />
"Chi parla?...Chi sei?...Pronto!...Pronto!"</p>
<p style="text-align:right;">continua...</p>
<p style="text-align:right;">
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Dachausbau in Wien - Wie geht es weiter?]]></title>
<link>http://dachbausuenden.wordpress.com/?p=8</link>
<pubDate>Tue, 24 Jun 2008 10:33:13 +0000</pubDate>
<dc:creator>Peter N.</dc:creator>
<guid>http://dachbausuenden.wordpress.com/?p=8</guid>
<description><![CDATA[
Dämmert die Nacht für Dachausbauten herein&#8230;
Am Dachausbau haben in Wien in den letzten Jahr]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><img class="alignnone" src="http://farm4.static.flickr.com/3275/2602099848_4f40c42e3f.jpg?v=0" alt="" /></p>
<p>Dämmert die Nacht für Dachausbauten herein...</p>
<p>Am Dachausbau haben in Wien in den letzten Jahren viele Firmen gut verdient. Viele groß, ja zu groß geratene Dachausbauten wurden aber auch zum Ärgernis für Mieter und Nachbarn und kritische Betrachter. Vereinzelt wurden sogar schon Stimmen laut, die den Status der Innenstadt als Weltkulturerbe gefährdet sahen. <strong>Seit Anfang Juni gibt es nun eine Novelle zur Wiener Bauordnung</strong>, die von SPÖ, ÖVP und den Grünen getragen wird, und die den "Wildwuchs" in den Griff kriegen soll.</p>
<p><strong>Ein großes Problem stellte bisher der berüchtigte §69</strong> („unwesentliche Abweichung von Baubestimmungen“) <strong>dar</strong>:  Auch als "Gummi-Paragraf" bezeichnet, lag es in der Hand der Wiener Bezirke, den Flächenwidmungsplan im Einzelfall völlig zu unterlaufen. Die Interpretation davon, was eine "unwesentliche Abweichung" darstellt, entsprach allzu häufig dem Planungswunsch der Investoren.</p>
<p><img class="alignnone" src="http://farm4.static.flickr.com/3254/2602099166_0448306c3a.jpg?v=0" alt="" /></p>
<p>...oder herrscht weiterhin Sonnenschein?</p>
<p><a href="http://diepresse.com/home/panorama/oesterreich/388089/index.do" target="_blank">Künftig wird das so nicht mehr so einfach möglich sein</a>. <strong>Denn nun muss ein Gutachten vorgelegt werden</strong>, das beweist, dass die größere Dimensionierung (als laut Widmung vorgesehen) zu einer Steigerung der Wohnqualität führt. Und: Wenn ein Bauprojekt den Zielen des Flächenwidmungsplans gar nicht entspricht, dann darf auch keine Genehmigung mehr erteilt werden. Grundsätzlich bleibt die Entscheidungsgewalt aber nach wie vor bei den Bezirken.</p>
<p><strong>Dem Wildwuchs der letzen Jahre an Dachausbauprojekten in der Innenstadt wurde nun durch einen neuen Berechnungsmodus ein Riegel vorgeschoben</strong>. Gleichzeitig sollen Hausbesitzer in einkommensschwachen äußeren Bezirken aber dazu animiert werden, verstärkt Dachausbauten vorzunehmen. Von Seiten der Stadt erhofft man sich dadurch offenbar den Zuzug von Besserverdienenden in diese Gegenden.</p>
<p>Links zu Webseiten:</p>
<p><a href="http://www.wien.gv.at/baupolizei/" target="_blank">Baupolizei Wien (MA 37)</a> - zuständig für die Bewilligung von Bauvorhaben und die Überwachung von Bauwerken</p>
<p><a href="http://www.wien.gv.at/ma64/" target="_blank">MA 64</a> - schafft die rechtlichen Voraussetzungen für die Grundstücksbebauung in Wien, erteilt Baubewilligungen für die Republik Österreich.</p>
<p><a href="http://www.wien.gv.at/stadtentwicklung/architektur/" target="_blank">MA 19</a> - Fachdienststelle für Architektur und Stadtgestaltung, für alle baulichen Belange des Wiener Stadtbildes zuständig.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Lust auf Lesen]]></title>
<link>http://secondlitart.wordpress.com/?p=145</link>
<pubDate>Sat, 21 Jun 2008 08:07:53 +0000</pubDate>
<dc:creator>regulaerni</dc:creator>
<guid>http://secondlitart.wordpress.com/?p=145</guid>
<description><![CDATA[Heinrich Detering hat die Novelle &#8220;Schweigeminute&#8221; von Siegfried Lenz rezensiert.
]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Heinrich Detering hat die Novelle "Schweigeminute" von Siegfried Lenz <a href="http://www.faz.net/s/Rub79A33397BE834406A5D2BFA87FD13913/Doc~EB30259607E694C26A923103434F508BD~ATpl~Ecommon~Scontent.html">rezensiert</a>.</p>
<blockquote><p>"Die eigentümliche Spannung von Siegfried Lenz' Novelle ergibt sich kaum aus ihrer schlichten Fabel, sondern wesentlich aus der Ökonomie des Erzählens, einer kammermusikalischen Genauigkeit und Diskretion. Wie in Martin Walsers in mancher Hinsicht vergleichbarer Geschichte vom „Fliehenden Pferd“ entsteht das Geflecht der Leitmotive und Dingsymbole wie von selbst aus der Aufmerksamkeit für die realistischen Details. Wie dort die Bodenseelandschaft unmerklich zum Bedeutungsraum wird, so hier die Küstenlandschaft der Ostsee. Es ist die Landschaft Storms und Andersens, eine kleine und randständige, mit knappen Strichen gezeichnete Hafenstadt nahe der dänischen Grenze, die zum Schauplatz der Tragödien wird. Und es sind die im Wortsinne elementaren Gewalten, die das Leben bestimmen - aber erzählerisch zurückgenommen ins Kleinformat des Alltäglichen."</p></blockquote>
<p>Lassen auch Sie verführen, die Geschichte zu lesen.<br />
<a href="http://www.amazon.de/Schweigeminute-Siegfried-Lenz/dp/3455042848/ref=sr_1_1?ie=UTF8&#38;s=books&#38;qid=1214035588&#38;sr=1-1">Siegfried Lenz: „Schweigeminute“</a>. Novelle. Hoffmann und Campe Verlag, Hamburg 2008.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Geschichten aus Lurruken, Teil V: Flucht nach Maggir]]></title>
<link>http://kaltric.wordpress.com/?p=71</link>
<pubDate>Mon, 16 Jun 2008 17:24:44 +0000</pubDate>
<dc:creator>kaltric</dc:creator>
<guid>http://kaltric.wordpress.com/?p=71</guid>
<description><![CDATA[Eine neue Geschichte ist fertig. Thematisch völlig Horror, gebe ich hier mal als Auszug den Prolog ]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Eine neue Geschichte ist fertig. Thematisch völlig Horror, gebe ich hier mal als Auszug den Prolog sowie das erste Kapitel wieder:</p>
<p style="margin-bottom:0;" lang="de-DE" align="center"><span style="font-size:x-large;">Andre Schuchardt</span></p>
<p style="margin-bottom:0;" align="center"><span style="font-family:Verdana,sans-serif;"><span style="font-size:medium;">präsentiert</span></span></p>
<p style="margin-bottom:0;" lang="de-DE" align="center">
<h1 class="western">Flucht nach Maggir</h1>
<h1 class="western"><span style="font-size:x-large;">Geschichten aus Lurruken, Teil V</span></h1>
<p style="margin-bottom:0;" align="center">V.0.3.150608</p>
<p style="margin-bottom:0;" lang="fr-FR" align="center"><span style="font-family:Verdana,sans-serif;">© 2008 Andre Schuchardt</span></p>
<p style="margin-bottom:0;" align="center"><span style="color:#0000ff;"><span style="text-decoration:underline;"><a href="mailto:kaltric@gmx.net"><span style="font-family:Verdana,sans-serif;"><span lang="fr-FR">kaltric@gmx.net</span></span></a></span></span></p>
<h2 class="western" style="font-style:normal;"><span style="font-family:Arial,sans-serif;">Prolog</span></h2>
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify">
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify"><span style="font-family:Arial,sans-serif;"><span style="font-size:x-large;"><span lang="de-DE"><span style="font-style:normal;">M</span></span></span></span><span style="font-family:Arial,sans-serif;"><span style="font-size:small;"><span lang="de-DE"><span style="font-style:normal;">ein Name? Aber was tut der zur Sache? - Doch seid euch gewahr, dass ihr hier das Vergnügen mit Laudar Rennois aus dem Dorfe Nouán nah des Amantkammes habt. Und ich... - ja, ich diente den Söhnen und Töchtern Tóls und Omés bereits so lange ich vernünftig zu denken vermag – zumindest ehedem tat ich dies, doch nun kann ich es nicht mehr. Jedenfalls erinnere ich mich noch gut an unsere Kriegerin Míjousa und natürlich auch an unsere liebe Herrin und Retterin Umean. Am besten jedoch erinnere ich mich – und dies ganz und völlig zu meinem allergrößten Leidwesen! - an den Sohn Niráce Jardgeault, den letzten der Herrscher Líans. Auch wenn ich diese Erinnerungen schon oft und lange versucht habe zu verdrängen und zu vergessen, bisher war es mir nicht vergönnt. Zu meinem tiefsten Bedauern gelang es mir noch nicht – denn in diesem meinem hohen Alter habe ich noch immer so ein entsetzlich gutes Gedächtnis wie in meiner frühesten Jugend – ein gar grausamer Fluch, so will es mir nun erscheinen - und deshalb – ja, deshalb breche ich hiermit schließlich mein mir selber gegebenes Gelöbnis des ewigen Stillschweigens, entsinne mich noch einmal tief gehend all dieser schrecklichen Geschehnisse und schildere es euch, da ihr ja der Warnung nicht hörig wart, auf dass ihr es an die Öffentlichkeit bringt und ich endlich meine Ruhe und meinen inneren Frieden finde, und es allen noch folgenden Söhnen und Töchtern Tóls und Omés eine Lehre und auch Warnung sein möge!</span></span></span></span></p>
<p style="margin-bottom:0;font-style:normal;line-height:200%;" lang="de-DE" align="justify"><span style="font-family:Arial,sans-serif;"><span style="font-size:small;">Lasst mich mit dem Abend des 22. Tages des Jahres 2977 beginnen, einem wunderschönen Tóltag des jungen Frühlings, an welchem Niráce aber den Grundstein zu seinem späteren Fehler und Verderben legen sollte, der unser aller Untergang hätte bedeuten können. Damals, als ich noch einfacher Kammerdiener am Hofe Líans war. Doch bekam ich alles interessante des Palastlebens stets von irgendwo her immer noch als einer der ersten mit. Die Ereignisse des besagten Abends nun zum Beispiel, trug mir später das aufgeregte Geplapper der stets neugierigen Dienstmädchen zu hören, deren Aussagen geordnet mich nun zu den folgenden Schlüssen führen. In dieser stürmischen Nacht nach dem schönen Tag nun also, beschloss der Sohn mit seinen engsten Vertrauten, Beratern und Kriegsführern die Rückeroberung des Hafens Begót, dessen Verlust er doch schuldig war; welches er doch Jahre zuvor aufgrund seiner stümperhaften Herrschaft verloren hatte – oder besser gesagt, aufgrund seines Fehlens an Herrschaft und seiner ständigen Suche nach irgendwelchen dunklen Gestalten, die ihm angeblich irgendwo auflauern und umbringen mochten und anderem, das alles zu sehen nur er in Stande war – ach, dieser arme Wahnsinnige! Um Begót nun wieder, wie er es nannte, unter die Ordnung und das Recht von Lían zu bringen und es zu befrieden, wollte er ausziehen.</span></span></p>
<p><a title="http://kaltric.wordpress.com/biblio/galr5-fluchtmaggir" href="http://kaltric.wordpress.com/biblio/galr5-fluchtmaggir" target="_self"><span style="font-size:small;"><span style="font-family:Arial,sans-serif;">weiter</span></span></a></p>
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify">
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify">
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify">noch weiter? kontaktiert mich.</p>
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify">Diese und weitere Geschichten auch auf:</p>
<p style="margin-bottom:0;line-height:200%;" align="justify"><a title="www.keinVerlag.de/kaltric.kv" href="www.keinVerlag.de/kaltric.kv" target="_blank">www.keinVerlag.de/kaltric.kv</a></p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Unterschiede auf die es ankommt!]]></title>
<link>http://ug02.wordpress.com/?p=7</link>
<pubDate>Thu, 12 Jun 2008 15:08:11 +0000</pubDate>
<dc:creator>MUW-Betriebsratsmitglied</dc:creator>
<guid>http://ug02.wordpress.com/?p=7</guid>
<description><![CDATA[Konfrontation
Wir stellen hier sowohl den Wissenschaftsteil im Regierungsprogramm als auch das bishe]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><strong>Konfrontation</strong><br />
Wir stellen hier sowohl den <a href="http://ug02.files.wordpress.com/2008/06/wissenschaft-im-regierungsprogramm.doc">Wissenschaftsteil im Regierungsprogramm</a> als auch das bisher gültige Universitätsgesetz dem Ministervorschlag zur UG-Novelle gegenüber :</p>
<ol>
<li><strong>Bisheriges Gesetz versus Minister Novellierungs-Entwurf:<br />
</strong><span style="color:#333333;"><a href="http://ug02.files.wordpress.com/2008/06/konfrontation-ug-vs-ug-novelle.pdf">Gegenüberstellung UG vs. UG-Novelle</a></span><span style="color:#333333;"><strong> </strong></span></li>
<li><strong>Regierungsprogramm versus Min</strong><strong>ster Novellierungs-Entwurf:</strong><br />
<a href="http://ug02.files.wordpress.com/2008/06/vgl_regprogramm_vs_ministerentwurf1.pdf">2008/06/Vgl Regprogramm vs. Ministerentwurf.pdf</a></li>
</ol>
<p><strong>Geht Ihnen im Entwurf etwas ab?<br />
</strong>Die Demokratisierung der Verwaltungen der Renommier-Unis? Die Karrieremodelle für junge WissenschafterInnen? Oder die gesetzliche Realisierung der Versprechen aus dem Programm der Regierungskoalition? Dann erheben Sie Einspruch bis zum 14. August 2008.</p>
<p><strong>Am 15. August ist es zu spät!<br />
</strong>Wenn der Minister bis zum 14. August keine Meldungen (<a href="http://ug02.files.wordpress.com/2008/06/termin-erledigung.pdf">Aufforderung</a> zur Meldung) bekommt,<br />
<a href="mailto:christine.perle@bmwf.gv.atbegutachtungsverfahren@parlament.gv.at">christine.perle@bmwf.gv.at<br />
</a><a href="mailto:begutachtungsverfahren@parlament.gv.at">begutachtungsverfahren@parlament.gv.at</a><br />
 wird er der irrigen Meinung sein, dass keine Bedenken gegen seinen Novellierungsentwurf bestünden.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Kringler, undulater og bokstaven P - utkast, del 1]]></title>
<link>http://synsing.wordpress.com/?p=20</link>
<pubDate>Wed, 11 Jun 2008 23:28:47 +0000</pubDate>
<dc:creator>synsing</dc:creator>
<guid>http://synsing.wordpress.com/?p=20</guid>
<description><![CDATA[Mojs gumlet interesseløst på en kringle og betraktet det rumlende jordskjelvet på den andre siden]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p class="MsoNormal" style="text-align:justify;line-height:150%;">Mojs gumlet interesseløst på en kringle og betraktet det rumlende jordskjelvet på den andre siden av veien. Asfalten hadde slått sprekker langt ned i den grusede avgrunnen, og stener av varierende størrelse prydet gangfeltet som om det skulle være et uavgjort parti bondesjakk. Vinduet i lokalet som de siste årene hadde rommet Biverts skobutikk hadde for lengst inntatt plassen blant stenbrikkene, og der lå det makelig, skjønt ristende, plassert som solreflekterende partikler – som en askepotts knuste drømmer. Bivert selv hadde for anledningen søkt ly under sin brunbeisede disk, hvor han huket seg nervøst sammen og ventet på at de verste skjelvene skulle døse av slik at han kunne løpe ut på toalettet uten å bli overfalt av hyller. Midt i nervøsiteten kan man tenke seg at han rakk å irritere seg over at han ikke tok seg tid til det vante toalettbesøket i lunsjpausen. Bivert var nemlig en særdeles tradisjonsbunden mann. Forretningen hadde han overtatt etter sin far, som i sin tid overtok den av sin onkel. Man kunne dessuten si om Bivert at han var en nokså irritabel skapning. Hans behov for rutiner hadde vært yndet vitsemateriale den gang han flyttet tilbake til den lille byen etter tyve år som lojal ansatt i postvesenet et sted i Finnmark.</p>
<p class="MsoNormal" style="text-align:justify;line-height:150%;">Mojs sukket, la det ene benet over det andre og myste ut mot åsen i vest. Utsikten ville vært vakker, hadde det ikke vært for all røyken som steg opp fra den enorme forsamlingen av sorgtunge grantrær. Mellom vinduet og disse bedrøvede trærne var det ikke stort annet å se enn skjeve hustak. Noen med store piper. Noen med store sprekker. Enkelte tak hadde simpelthen lagt seg ned på bakken med et slags demonstrativt brak og etterlatt huller i den altfor velkjente bysilhuetten. En høyhælt trio av hysteriske kvinner klikket og klakket seg hektisk forbi vinduet der Mojs satt og betraktet det hele med stoisk ro. Det klirret svakt i rødvinsglassene som hang i kø oppunder det lave taket. Katten strakk på seg, kikket seg rundt med fryktløse øyne, gjespet og la seg til rette i en vattert kurvstol borte ved de støvete bokhyllene. Mojs blåste på teen sin og fisket frem en hvit, ren sigarett fra etuiet. Tente den med vante bevegelser og blåste røyken inn i rommet. Den formet seg til de utroligste ting. En kabaretartist. En gitar. En traktor. Så forgjengelig, så vakkert.</p>
<p class="MsoNormal" style="text-align:justify;line-height:150%;">Himmelen utenfor var rosa. Inne var den flaskegrønn. Den store, hvite P-en som var gipset opp på langveggen talte spesielt tydelig i dag. Mojs nikket mot den, skålte og reiste seg stødig. Skrittet opp furutrappen til lyden av skravlende undulater og et gjøkur som frenetisk signaliserte at det fremdeles hang med i tiden. Myke skosåler mot ru parkett, et lys ble tent og et gressbelagt teppe med symmetriske linoleumsfelter åpenbarte seg. Linoleumet hadde kommet til syne en tirsdag i firetiden, og etter dette flyttet katten ned i første etasje på permanent basis. Mojs la seg på magen på gulvet med seks elfenbensfargede terninger i høyre hånd, en kulepenn med påtrykt logo fra et lokalt hotell i venstre og en moderat vannskadet yatzyblokk foran seg. Seks perfekte geometriske figurer trillet vilkårlig over underlaget og landet med tretti oppadgående prikker. Mojs noterte fornøyd, kastet igjen. Nitten denne gangen. Blokken ble dekorert med målrettede striper i blått blekk. Utenfor ble en trailer knust og en vaskemaskin flakset muntert nordover i lyskrysset uten tanke på verken trafikksikkerhet eller naturlover.</p>
<p class="MsoNormal" style="text-align:justify;line-height:150%;">I Biverts skobutikk hersket det glade vanvidd. En stamkunde forsøkte å søke tilflukt i en lærduftende eske, men innså raskt at situasjonen var både umulig og absurd. Deretter tok hun til å synge. Gamle sanger fra skoletiden, falskt, med ufrivillige kunstpauser hvor metalliske dunkelyder trampet en rytme som i beste fall var skjev. Den velkledde damen knipset med øynene, ristet på hodet og veivet med armene, og gjenopptok stadig de små sangstumpene av svært varierende kvalitet og relevans. Slik ble hun sittende en times tid, mens innehaveren omsider hadde manøvrert seg ut på det trange gjestetoalettet hvor han fremdeles oppholdt seg da taket knirket advarende før det takket for seg og senket seg over dem begge med resolutt styrke. Det ble meget stille der inne.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Polsk Hushjelp]]></title>
<link>http://kalanton.wordpress.com/?p=77</link>
<pubDate>Mon, 09 Jun 2008 17:49:57 +0000</pubDate>
<dc:creator>kalanton</dc:creator>
<guid>http://kalanton.wordpress.com/?p=77</guid>
<description><![CDATA[I en rekke av gode seksuelle opplevelser har jeg her en historie som jeg vil fortelle til deg. Det e]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p align="justify">I en rekke av gode seksuelle opplevelser har jeg her en historie som jeg vil fortelle til deg. Det er faktisk ikke mer enn 10 minutter siden alt sammen skjedde. Det er ikke alle opplevelser eller historier for den saks skyld som trenger å vare så særlig lenge. Det er mer det som skjer enn hvor lang man bruker som spiller en rolle for om det blir bra eller ikke, eller?</p>
<p align="justify"><!--more--></p>
<p align="justify">Saken er den at min samboer har funnet en polsk hushjelp som en dag i uken dukker opp hjemme hos oss for å vaske huset, bytte sengetøy og slike andre huslige oppgaver. Dette er aktiviteter jeg selv ikke deltar i, og som min samboer siden hun arbeider så mye, dermed måtte finne en til å hjelpe seg med.</p>
<p align="justify"><img src="http://www.erotikknett.no/images/rsgallery/display/10562.jpg.jpg" alt="naken" width="488" height="673" /></p>
<p align="justify">Hun er ikke noe fin altså. Denne polakken kan være rundt 35, og er egentlig litt for kraftig for min del. Men hun er alltid like hyggelig, og hun gjør visst nok en god nok jobb ifølge min samboer. Polakken får 100 kroner i lommen svart, og pleier som regel å være her i tre – fire timer.</p>
<p align="justify">Bortsett fra alder og kropp, er hun egentlig heller ikke akkurat vakker. Kort fortalt er hun grei, men ikke noe jeg ville ha snudd meg etter på gaten. Men jeg visste at hun var begeistret for meg, og det er kanskje ikke så veldig rart. Jeg er ikke akkurat stygg, og har av flere hørt at jeg kan være ganske sexy. Men nok skryt fra min side.</p>
<p align="justify">I dag tidlig reiste min samboer på arbeid, og det siste min samboer sa til meg før hun forsvant ut døren var at jeg ikke måtte glemme at hushjelpen skulle komme i dag. Jeg har hjemmekontor, og pleier som regel å derfor sitte hjemme og holde på med mitt. I tilfelle jeg kom til å gå ut måtte jeg i så fall huske å legge husnøkkelen i blomsterpotten før jeg gikk.</p>
<p align="justify">Men jeg hadde ingen planer om å stikke ut i dag, så jeg var hjemme da det banket på døren. Hushjelpen ropte <em>hello</em> på engelsk før hun kom inn i stuen hvor jeg sitter borte i det ene hjørnet. Vi hilste på hverandre, før hun så satte i gang med arbeidet sitt. Jeg fortsatte videre på det jeg holdt på med, og etter tre timer tok jeg meg en pause, og reiste meg fra skrivebordet mitt.</p>
<p align="justify"><img src="http://www.erotikknett.no/images/rsgallery/display/2001-11181220-011.jpg.jpg" alt="" width="408" height="633" /></p>
<p align="justify">Polakken kom inn i stuen, smilte og spurte om det gikk bra. Hun visste at jeg skrev bøker, noveller og også arbeidet som tekstforfatter for en rekke kjente musikere. <em>Yes</em> svarte jeg, og smilte vennlig tilbake til henne. <em>What do you write about,</em> spurte hun meg om<em>?</em></p>
<p>Jeg snudde meg mot henne, og det gikk en faen i meg da jeg sa at jeg skrev en erotisk novelle hvor jeg ble sugd av en polsk hushjelp for 500 kroner. Hehe, hun ble helt satt ut. Og ikke visste jeg hvorfor jeg sa det jeg sa. Helt frisk i hodet er jeg nok ikke, men det var kanskje noe som lå i underbevisstheten min?</p>
<p align="justify"><em> 500, that’s a lot of money, I wouldn’t mind if you ask me, </em> sa polakken overraskende. Jeg skvatt da jeg hørte ordene, og med en gang visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare. <em> So, if I ask you for a blowjob, and you get 500 for the job, you say yes? Noone could know! </em>Hun så på meg. Og nikket bekreftende med hodet mens hun sa ja på engelsk.</p>
<p align="justify">Jeg så meg rundt, gikk bort og trakk gardinene for vinduene slik at ingen kunne se inn i leiligheten. Jeg satte meg ned i på kontorstolen min, og sa selvsikkert <em>ok</em>. Jeg trakk opp en femhundrelapp fra buksen min, og strakte den mot henne. Hun kom bort til skrivebordet og rundet enden av det før hun sto bak bordet hvor jeg også nå satt.</p>
<p align="justify">Hun grep femhundrelappen, nappet den ut av hånden min, og smilte. Jeg så på henne, og tenkte at hun var jo ikke litt pen en gang. Hun var nesten stygg, men likevel ble jeg steinkåt. Hun ba meg om å kneppe opp knappene i buksene mine, noe jeg også gjorde. Jeg dro buksene av meg slik at de lå rundt anklene mine, før jeg dro av meg trusen min. Kuken min var allerede stivnet hen, og sto rett opp og ut. Jeg satte meg ned på kanten av stolen min, regulerte ned høyden på stolen, og så på henne som sto rett over meg. <em>Get down on your knees,</em> ba jeg henne om å gjøre. Hun nikket, og satte seg ned rett foran meg på sine knær. Jeg så hvordan denne mindre pene og altfor store polske kvinnen selv ble litt kåt i det hun grep rundt den store kuken min. Med et fast grep holdt hun kuken min, og begynte sakte å runke meg. Jeg stønnet ettersom hun faktisk var veldig flink. Det var ikke noe vanskelig å kjenne at dette hadde hun gjort før. Hun er gift, så mannen hennes er en heldig mann for å si det slik.</p>
<p align="justify">Dråper piplet ut fra toppen av kuken min, og jeg lukket igjen øynene mine i det hun lot kuken min gli inn i munnen hennes. En våt deilig tunge slynget seg rundt den harde kuken min, og jeg stønnet høyt ut i rommet da kuken min gled helt inn i munnen hennes. Munnen hennes lukket seg rundt kuken min, og mens hele kuken min var inne i munnen hennes kunne jeg kjenne hvordan hun presset munnen sin rundt kukstammen min.</p>
<p align="justify">Sakte lot hun kuken gli ut igjen, før hun atter en gang tok imot hele kuken min. <em>You can come in my mouth if you want to, </em>sa hun på gebrokkent engelsk, og runket kuken min sakte opp og ned. Jeg var allerede blitt så jævlig kåt at jeg ikke klarte å snakke, og derfor bare nikket til henne at jeg hadde forstått.</p>
<p align="justify">Hun la munnen sin over kukhodet, gjorde mellomrommet mellom leppene sine mindre, før jeg kjente at hun trakk munnen sin over kukhodet mitt. Jeg gled enda en gang inn i den varme og våte munnen hennes. Bestemt begynt hun å suge kuken min, og jeg presset underlivet mitt mot munnen hennes, og stakk den helt inn i henne, og sprutet den varme sæden min inn i munnen hennes.</p>
<p align="justify">Hun tok i mot satsen som kom, og svelgte hver eneste dråpe som jeg klarte å sprute ut. Hun slikket pikken min rein for alle safter, før hun reiste seg opp fra gulvet. <em> Your dick is very nice. If you will, we can do this when I come, ha?</em> Jeg bare smilte og nikket til henne.</p>
<p align="justify">Hun samlet sammen sakene sine, sa farvel for denne gang og forsvant ut døren. Og det er bare et kvarter nå siden hun gikk herfra. Jeg sitter tilbake med en pung som har fått tømt seg, en halvfeit kuk som nettopp har sprutet seg ferdig, og er egentlig ganske så tilfreds. Nå har jeg klart å få meg en blowjob en gang i uken med denne polakken. Og bare for å si det, det er faen med verdt hver eneste krone. Denne hushjelpen her kan jobben sin for å si det mildt.</p>
<p align="justify">Kanskje jeg kan komme tilbake en annen gang, og fortelle hva som eventuelt har skjedd? Og bare for å ha sagt det også, jeg gleder meg allerede til neste gang, hehe…</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Ørnbøl goes sci-fi]]></title>
<link>http://brianstorm.wordpress.com/?p=377</link>
<pubDate>Thu, 05 Jun 2008 06:35:37 +0000</pubDate>
<dc:creator>Brian P. Ørnbøl</dc:creator>
<guid>http://brianstorm.wordpress.com/?p=377</guid>
<description><![CDATA[Greetings earthlings!
For nogen tid siden blev jeg via Kenneth Krabats blog opmærksom på en novel]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p><strong>Greetings earthlings!</strong></p>
<p><a href="http://brianstorm.files.wordpress.com/2008/06/greyufo.gif"></a><a href="http://brianstorm.files.wordpress.com/2008/06/homepage3_ufo.gif"><img class="alignleft size-medium wp-image-379" style="float:left;" src="http://brianstorm.wordpress.com/files/2008/06/homepage3_ufo.gif?w=244" alt="" width="193" height="142" /></a>For nogen tid siden blev jeg via <a href="http://www.menneske.dk/krabat/" target="_blank">Kenneth Krabats </a>blog opmærksom på en novellekonkurrence udskrevet af <a href="http://www.sciencefiction.dk/" target="_blank">SFC - Danmarks første science fiction forening</a>. Foreningen udskrev sidste år en lignende konkurrence, og resultatet blev udsgivelsen af anotologien <em>Lige under overfladen. </em>I år - formentlig til august - udkommer så opfølgeren, der foreløbigt hedder <em>I overfladen - Lige under overfladen 2.</em></p>
<p>Sandelig om ikke min novelle <em>Stendrømme</em> røg gennem nåleøjet og ind i antologien. Det er jeg naturligvis mægtig glad for.</p>
<p>P.t. har jeg fået antaget et par noveller i forskellige sammenhænge. Nu er det spændende, hvilken en, der først bliver udgivet - det bliver nemlig også min første officielle novelleudgivelse.</p>
<p>Så blev man sgu sci-fi forfatter :-)</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[ROMAN von eine Woche - SCHNELLBUCHROMAN - von KLAUSENS]]></title>
<link>http://klausens.wordpress.com/?p=35</link>
<pubDate>Thu, 29 May 2008 04:58:28 +0000</pubDate>
<dc:creator>klausens</dc:creator>
<guid>http://klausens.wordpress.com/?p=35</guid>
<description><![CDATA[In seiner Romanovelle geht Klaus K. Klausens der Frage nach,
wie man zu einem Buch steht, wenn es en]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">In seiner Romanovelle geht Klaus K. Klausens der Frage nach,</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">wie man zu einem Buch steht, wenn es entsteht, ohne sich aber</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">dann in dem Buch verlieren zu wollen. Klausens weiß, was das</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">Buch ist - er weiß auch, was es ihm bedeutet. Aber wissen nicht,</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">was uns dann bringen kann, sein Werk. Er aber schreibt</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">unverbrüchlich weiter und weiter, bis das Werk sein Ende nimmt.</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">Herminessa, die Waisin, trifft auf Shorty, den Drucker und Verleger:</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">Ein Projekt zweier Welten und diverser allgemein schrecklicher</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">Wahrheiten macht das Beziehungskonstrukt schwierig ... und die</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">Realität seltsam. Der SCHNELLBUCHROMAN bildet als Werk im Werk</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">einen wichtigen Schlüssel. Mit großem Mut aufgelegt und dann verlegt,</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">wird der SCHNELLBUCHROMAN das Lesen in seiner Langsamkeit</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">ganz anders erfahrbar machen (... was auch im Gehen funktionieren</div>
<div style="text-align:left;margin-left:80px;width:808px;">soll, wie Klausens immer wieder betont.)</div>
<div style="text-align:justify;margin-left:80px;width:808px;"></div>
<h1 class="headlinebig" style="margin:0;">Schnellbuchroman</h1>
<p class="headline" style="margin:0 0 8px;">Romanovelle</p>
<p style="margin:0 0 8px;">ISBN 978-3-8370-4004-3, Paperback, 120 Seiten,</p>
<p style="margin:0 0 8px;">Preis € 10,00</p>
<p><big>Dieser Roman wurde binnen 7 Tagen = 1 Woche geschrieben und auch korrigiert.</big></p>
<p><big>Außerdem wurden in dieser Woche das Cover in dieser Zeit gestaltet ...<br />
und auch der Backcovertext sowie der "Klappentext" auf Seite 3 geschrieben.</big></p>
<p><big>Alles von KLAUSENS daselbst, der auch Klau&#124;s&#124;ens heißen könnte.</big></p>
<p><big>KLAUS K. KLAUSENS ist einer der Autoren und Kunstschaffenden, die immer wieder in tausenderlei Facetten und Formen auftreten. Sein Name verändert sich ununterbrochen und zeigt so an, dass an diesem Künstler und Schriftsteller nichts wirklich habhaft ist, sondern dass alles Sein den Verlust des Jetzt bedeuten kann. Klausens schreibt Gedichte, erstellt Texte aller Art, betreibt Blogs und Homepages und ersinnt sich außerdem Bücher, Kunstwerke, Fotoseriellos ... sowie Töne und Worthülsen aller Art. Erst die Nachwelt wird beurteilen können, ob er jemals zu ihrer Vorwelt dazugehörte. Insgesamt ist es ein großer Jammer, was wir hier alles lesen müssen. Dennoch: Dieser Mensch hat ein Recht zu wirken.</big></p>
<p>klau&#124;s&#124;ens, nun endlich der roman?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">es ist der erste!</span></p>
<p>von wievielen?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">das wissen wir nicht ... ein anderer ist schon so gut wie fertig.</span></p>
<p>der jetzige roman heißt SCHNELLBUCHROMAN?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">aber ja!</span></p>
<p>wie schnell war er denn?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">eine woche! - und dabei habe ich noch anderes gemacht. es war mehr wie ein spiel.</span></p>
<p>aus dem spiel wurde ernst?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">beim schreiben dachte: das musst du in einer woche fertig machen.</span></p>
<p>hast du es?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">ja, ich habe eigentlich 3 tage nur die story geschrieben, dann an der story gefeilt, dann korrigiert, dann noch ein cover gemacht, das ganze layout, dann die vorlagen fertig, und dann musste unbedingt noch alles am 9.5. an die druckerei, damit es auch binnen einer woche angeschlossen ist. (fehler eingeschlossen! teil des spiels!)</span></p>
<p>ein roman von einer woche?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">ich nannte das buch im untertitel "romanovelle", ein neues wort - die erste romanovelle der welt vielleicht.</span></p>
<p>von dir?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">aber ja doch - der künstler der immer neuen erfahrungen und ideen.</span><br />
klausens?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">und "klau&#124;s&#124;ens"! auch klau-s-ens oder klau/s/ens oder klau(s)ens. in diesem fall KLAUS K. KLAUSENS.<br />
</span><br />
du änderst deinen namen?</p>
<p>wir - denn wir sind zwei in einem, zweitklausens! - unsere namen schillern, wie das leben goethet.</p>
<p>wo finde ich etwas zum buch?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">z.b. bei mir, also bei uns: </span><a href="http://www.klausens.com/schnellbuchroman.htm" target="_blank">http://www.klausens.com/schnellbuchroman.htm</a></p>
<p>wo kann ich das buch = den roman = den SCHNELLBUCHROMAN bestellen?</p>
<p><span style="font-weight:bold;">z.b. hier: bei </span><a href="http://www.libri.de/shop/action/productDetails/7439923/klaus_k_klausens_schnellbuchroman_3837040046.html" target="_blank">libri.de</a><span style="font-weight:bold;">.</span></p>
<p><img src="http://data.blogg.de/1087054/images/cover_front_buch_klaus_k_klausens_schnellbuchroman_2_x_284.jpg" alt="" /><img src="http://data.blogg.de/1087054/images/cover_front_buch_klaus_k_klausens_schnellbuchroman_2_x_284.jpg" alt="" /></p>
<p><a title="http://abnahm.gratis-homepage.de/" href="http://abnahm.gratis-homepage.de/" target="_blank">http://abnahm.gratis-homepage.de/</a></p>
<p><a title="http://barnbarer.homepage24.de/" href="http://barnbarer.homepage24.de/" target="_blank">http://barnbarer.homepage24.de/</a></p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[With You]]></title>
<link>http://trineamalie.wordpress.com/?p=224</link>
<pubDate>Tue, 20 May 2008 18:19:29 +0000</pubDate>
<dc:creator>trineamalie</dc:creator>
<guid>http://trineamalie.wordpress.com/?p=224</guid>
<description><![CDATA[Idag hadde vi halvdagsprøve i matte, å en ting kan jeg si den gikk rett til helvete, men håper je]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Idag hadde vi halvdagsprøve i matte, å en ting kan jeg si den gikk rett til helvete, men håper jeg består sånn at jeg får værtfall en 2'er i karakterboka, jau, jeg har mattevansker så det forklarer 2'ern min. Hadde også 2 timer skrivestund i norsken, der vi skulle skrive referat, situasjonsrapport osv, novellen var av Ingbjørn Anbjørnsen og var helt forferdelig å skrive om, jeg skrev 2 kladder, å hadde 15 minutter på å føre det inn, gjett hva som skjedde? jo, jeg fikk skrivesperre. Å nå har jeg vondt i hånda. Haha =D</p>
<p>Har ikke skjedd så veldig mye idag. Leste igår at Kjell Kristian Rike er død, å det er jo et tap for skiskytingen, skiskyting blir ikke det samme uten han. Serr. ;\</p>
<p>Ser ikke ut som ting går min vei lengre heller, faen altså. Hvorfor klarer jeg alltid å fucke opp noe som kan komme til å bli bra? Tror ingen kan svare meg på det. Føler alt er forandra, men det kan jo bare være noe jeg føler å som ikke er sant. Vet ikke jeg. Men jeg håper ikke det, for faen, det er ikke verdt det. Gleder meg til lørdag, vi får se hva som skjer da, håper ingenting er fucka! Værsåpliiis gud. &#60;3</p>
<p>Chris Brown - With you, minner meg om <em>deg</em>, vennen ;¤</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[die Fremde]]></title>
<link>http://lesenutten.wordpress.com/?p=66</link>
<pubDate>Fri, 09 May 2008 17:29:26 +0000</pubDate>
<dc:creator>buchhälter</dc:creator>
<guid>http://lesenutten.wordpress.com/?p=66</guid>
<description><![CDATA[Als Albert um sechs Uhr früh erwachte, war das Bett neben ihm leer, und seine Frau war fort. Auf ih]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Als Albert um sechs Uhr früh erwachte, war das Bett neben ihm leer, und seine Frau war fort. Auf ihrem Nachttisch lag ein beschriebener Zettel. Albert langte nach ihm und las folgende Worte: "Mein lieber Freund. Ich bin früher aufgewacht als du. Adieu. Ich gehe fort. Ob ich zurückkommen werde, weiß ich nicht. Leb wohl. Katharina."</p>
<p>Albert ließ den Zettel auf die weiße Bettdecke sinken und schüttelte den Kopf. Ob sie nun heute wiederkam oder nicht – es war ja doch ziemlich gleichgültig. Er wunderte sich weder über Inhalt, noch über Ton des Briefes. Es war nur ein wenig früher gekommen als erwartet. Vierzehn Tage hatte das ganze Glück gewährt. Was lag daran? Er war bereit.</p>
<p>Langsam erhob er sich, warf den Schlafrock um, tat ein paar Schritte zum Fenster hin und öffnete es. Die Stadt Innsbruck lag in friedlich stillem Morgenschein zu seinen Füßen, und in der Ferne ragten unruhige Felsen in das blaue Licht. Albert kreuzte die Arme über der Brust und sah ins Freie. Ihm war sehr weh ums Herz. Er dachte, wie doch alle Voraussicht und selbst ein vorgefaßter Entschluß ein schweres Geschick nicht leichter, sondern nur mit besserer Haltung tragen ließen. Er zögerte eine Weile. Aber was sollte er jetzt noch abwarten? War es nicht das beste, gleich ein Ende zu machen? War nicht schon die Neugier, die ihn quälte, ein Verrat an seinen Vorsätzen? Sein Los mußte sich erfüllen. Entschieden war es doch schon gewesen, als er vor zwei Jahren beim Tanze das erstemal den kühlen Hauch der geheimnisvollen Lippen seine Wangen streifen fühlte.</p>
<p>Er erinnerte sich, wie er in jener Nacht mit seinem Freunde Vincenz nach Hause gegangen war. An alles mußte er denken, was ihm Vincenz damals erzählt hatte; und der zarte Ton früher Warnung klang ihm wieder im Ohr. Vincenz wußte mancherlei über Katharina und ihre Familie. Der Vater war als Oberst eines Artillerie-Regimentes während des bosnischen Feldzuges in den Freiherrnstand erhoben worden und fiel durch die Kugel eines Insurgenten. Ihr Bruder war Kavallerie-Leutnant gewesen und hatte sein Erbteil rasch durchgebracht; später opferte die Mutter, um den Sohn vor dem Schlimmsten zu bewahren, ihr ganzes Vermögen auf; das half aber nicht für lange, und bald darauf erschoß sich der junge Offizier. Nun stellte der Baron Maaßburg, der als Bräutigam Katharinens galt, seine Besuche in dem Hause ein. Man brachte das nicht nur mit den nunmehr erklärt ärmlichen Verhältnissen der Familie in Zusammenhang, sondern auch mit einer merkwürdigen Szene, die sich während des Leichenbegängnisses zugetragen hatte. Katharina war einem ihr bis dahin ganz unbekannten Kameraden ihres Bruders schluchzend in die Arme gefallen, als wäre er ihr Freund oder Verlobter. Ein Jahr später wurde sie von einer heftigen Schwärmerei für den berühmten Orgelspieler Banetti erfaßt. Er verließ Wien, ohne daß sie ihn jemals gesprochen hatte. Eines Morgens erzählte sie ihrer Mutter den Traum, daß Banetti zu ihnen ins Zimmer getreten, auf dem Klavier eine Fuge von Bach gespielt, dann rücklings zu Boden gestürzt und tot dagelegen war, während sich die Decke öffnete und das Klavier in den Himmel schwebte. Am selben Tag traf die Nachricht ein, daß sich Banetti in einem kleinen lombardischen Dorf von der Kirchturmspitze in den Friedhof hinabgestürzt hatte und tot zu Füßen eines Kreuzes liegen geblieben war. Bald darauf begannen sich bei Katharinen die Anzeichen einer Gemütskrankheit zu zeigen, die sich allmählich bis zu tiefster Versunkenheit steigerte; nur der dringende Widerstand der Mutter und deren fester Glaube an die Genesung Katharinens hielt die Ärzte davon ab, das Mädchen in eine Anstalt zu bringen. Ein ganzes Jahr brachte Katharina tagsüber einsam und schweigend hin; aber nachts erhob sie sich zuweilen aus dem Bette und sang einfache Lieder wie in früherer Zeit. Allmählich, zum größten Staunen der Ärzte, erwachte Katharina aus ihrem Trübsinn. Sie schien dem Leben, ja der Freude wiedergegeben. Bald nahm sie Einladungen, zuerst nur in engere Zirkel an; der Bekanntenkreis breitete sich wieder aus, und als Albert sie auf dem weißen Kreuz-Ball kennenlernte, war sie ihm von einer solchen Ruhe des Gemütes erschienen, daß er den Erzählungen seines Freundes auf dem Heimweg nur zweifelnd zu folgen vermochte.</p>
<p>Albert von Webeling, der früher nicht sehr viel in der Welt verkehrt hatte, war durch den guten Namen seiner Familie, durch seine Stellung als Vize-Sekretär in einem Ministerium leicht in die Lage versetzt, in den Kreisen Katharinens Zutritt zu finden. Jede Begegnung vertiefte seine Neigung für sie. Katharina trug sich immer einfach, aber ihre hohe Gestalt und ganz besonders ihre einzige, ja königliche Weise, das Haupt zu neigen, wenn sie jemandem zuhörte, verlieh ihr eine Vornehmheit von ganz eigener Art. Sie sprach nicht viel, und ihre Augen pflegten oft, wenn sie in Gesellschaft war, wie in eine für die andern unzugängliche Ferne zu blicken. Die jüngeren Herren behandelte sie mit einiger Unachtsamkeit, lieber unterhielt sie sich mit reiferen Männern von Rang oder Ruf. Und, wieder ein Jahr, nachdem Albert sie kennengelernt hatte, verlobte sie das Gerücht mit dem Grafen Rummingshaus, der eben von einer Forschungsreise in Tibet und Turkestan heimgekehrt war. Damals wußte Albert, daß der Tag, an dem Katharina einem andern die Hand zur Ehre reichte, der letzte seines Lebens sein würde, und er, dessen Dasein bis zu seinem dreißigsten Jahr unbeirrt hingeflossen war, begriff mit einem Male alle Gefahren und allen Wahnsinn, in die heftige Leidenschaft den besonnensten Mann zu stürzen vermag. Von seiner Nichtigkeit Katharinen gegenüber war er völlig durchdrungen. Er hatte sein anständiges Auskommen und konnte als Junggeselle ein recht behagliches Leben führen, aber Reichtum hatte er von keiner Seite zu erwarten. Eine sichere, aber gewiß nicht bedeutende Laufbahn stand ihm bevor. Er kleidete sich mit großer Sorgfalt, ohne jemals wirklich elegant auszusehen, er redete nicht ohne Gewandtheit, hatte aber niemals irgend etwas Besonderes zu sagen, und er war stets gerne gesehen, ohne jemals aufzufallen. Und so fühlte er, daß ein Wesen, geheimnisvoll und gleichsam aus einer andern Welt wie Katharina, sich tief zu ihm herablassen müßte, wenn er sie gewinnen wollte, und daß sie jedenfalls von ihm verlangen durfte, ein unverdientes Glück teuer zu bezahlen. Da er sich aber zu jedem Opfer bereit wußte, schien er sich auch allmählich ihrer würdig zu werden. Eines Morgens erfuhr er, daß der Graf nach Galizien abgereist war, ohne sich erklärt zu haben; mit einer Entschlossenheit, die sonst seine Art nicht war, hielt er den rechten Augenblick für gekommen und begab sich zu Katharina.</p>
<p>Wie weit schien ihm nun jene Stunde zu liegen!</p>
<p>Er sah das Zimmer im Schottenhof vor sich, weitläufig und gewölbt, aber niedrig, mit alten, gut gehaltenen Möbeln, sah den vereinsamten dunkelroten Fauteuil am Fenster stehen, das offene Piano mit den aufgeschlagenen Noten, den runden Mahagonitisch, darauf das Album mit dem Perlmutterdeckel und die Visitenkartenschale aus Alt-Meißner Porzellan. Und er erinnerte sich, wie er in den geräumigen Hof hinuntergeblickt hatte, durch den eben viele Leute aus der Palmsonntagmesse aus der gegenüberliegenden Schottenkirche kamen. Während die Glocken läuteten, trat Katharina mit ihrer Mutter aus dem Nebenzimmer herein und war nicht so erstaunt über seinen Besuch, als er eigentlich erwartete. Sie hörte ihm freundlich zu und nahm seinen Antrag an, kaum in größerer Bewegung, als wenn er die Einladung zu einem Ball überbracht hätte. Die Mutter, immer mit dem verbindlichen Lächeln der Schwerhörigen, saß still in der Diwan-Ecke und führte ihren kleinen schwarzen Seidenfächer manchmal ans Ohr. Während des ganzen Gesprächs in dem kühlen, sonntagsstillen Zimmer hatte Albert die Empfindung, als wäre er in eine Gegend gekommen, über die durch lange Zeit heftige Stürme gejagt hätten, und die nun eine große Sehnsucht nach Ruhe atmete. Und als er später die graue Treppe hinunterschritt, ward ihm nicht die beseligende Empfindung eines erfüllten Wunsches, sondern nur das Bewußtsein, daß er in eine wohl wundersame, aber ungewisse und dunkle Epoche seines Lebens eingetreten war. Und wie er so durch den Sonntag spazierte, von Straße zu Straße, durch Gärten und Alleen, den Frühjahrshimmel über sich, an manchen fröhlichen und unbekümmerten Menschen vorbei, da fühlte er, daß er von nun an nicht mehr zu diesen gehörte, und daß über ihm ein Geschick anderer und besonderer Art zu walten begann.</p>
<p>Jeden Abend saß er nun oben in dem gewölbten Zimmer. Zuweilen sang Katharina mit einer angenehmen Stimme, aber beinahe völlig ausdruckslos, einfache, meist italienische Volkslieder, zu denen er sie auf dem Klavier begleitete. Nachher stand er oft mit ihr bis zum späten Abend am Fenster und sah in den stillen Hof hinab, wo die Bäume grünten und knospten. An schönen Nachmittagen traf er manchmal im Belvederegarten mit ihr zusammen; dort war sie meist schon lang gesessen und hatte den Kinderspielen zugesehen. Wenn sie ihn kommen sah, stand sie auf, und dann spazierten sie auf den besonnten Kieswegen auf und ab. Anfangs redete er manchmal von seiner früheren Existenz, von den Jugendjahren im Grazer Elternhaus, von der Studienzeit in Wien, von Sommerreisen, und er wunderte sich nur über die Schattenhaftigkeit, in der beim Versuch erinnernden Gestaltens ihm selbst sein bisheriges Leben erschien. Vielleicht lag es auch daran, daß Katharina allen diesen Dingen nicht das geringste Interesse entgegenbrachte. Seltsame Dinge ereigneten sich, die an sich ohne Bedeutung sein mochten, die aber jedenfalls ohne Erklärung blieben. So begegnete Albert eines Tages um die Mittagsstunde seiner Braut auf dem Stephansplatz in Gesellschaft eines in Trauer gekleideten, eleganten Herrn, den er früher nie gesehen hatte. Albert bleib stehen, aber Katharina grüßte kühl, und ohne sich um ihn zu kümmern, ging sie mit dem fremden Herrn weiter. Albert folgte ihr eine Weile, der Herr stieg in einen Wagen, der an einer Straßenecke auf ihn wartete, und fuhr davon. Katharina ging nach Hause. Als Albert sie abends fragte, wer jener Herr gewesen wäre, sah sie ihn befremdet an, nannte einen ihm gänzlich unbekannten polnischen Namen und zog sich für den Rest des Abends auf ihr Zimmer zurück. Ein anderes Mal ließ sie abends lang vergeblich auf sich warten. Endlich erschien sie, als es zehn Uhr schlug, mit einem Strauß von Feldblumen in der Hand und erzählte, daß sie auf dem Lande gewesen und auf einer Wiese eingeschlafen sei. Die Blumen warf sie zum Fenster hinab. Einmal besuchte sie mit Albert das Künstlerhaus und stand lang mit ihm vor einem Bild, das eine einsame grüne Höhenlandschaft mit weißen Wolken darüber vorstellte. Ein paar Tage darauf sprach sie von dieser Gegend, als wäre sie in Wirklichkeit über diese Höhen gewandelt, und zwar als Kind in Gesellschaft ihres verstorbenen Bruders. Zuerst glaubte Albert, daß sie scherzte, allmählich aber merkte er, daß das Bild für sie in der Erinnerung gleichsam lebendig geworden war. Damals fühlte er, wie sich sein Staunen in ein schmerzliches Grauen zu verwandeln begann. Aber je unfaßlicher ihm ihr Wesen zu entgleiten schien, um so hoffnungslos dringender rief seine Sehnsucht nach ihr. Zuweilen gelang es ihm, sie von ihrer Jugend reden zu machen. Doch alles, was sie berichtete, Erzählungen wirklicher Geschehnisse und Geständnisse ferner Träumereien, schwebte wie im gleichen matten Schimmer vorüber, so daß Albert nicht wußte, was sich ihrem Gedächtnis lebendiger eingeprägt: jener Orgelspieler, der sich vom Kirchturm herabgestürzt hatte, der junge Herzog von Modena, der einmal im Prater an ihr vorübergeritten war, oder ein Van Dyckscher Jüngling, dessen Bildnis sie als junges Mädchen in der Liechtenstein-Galerie gesehen hatte. Und so dämmerte auch jetzt ihr Wesen hin, wie nach unbekannten oder ungewissen Zielen, und Albert ahnte, daß er nichts anderes für sie bedeutete als irgendeiner, dem sie in einer Gesellschaft zu einer Runde durch den Saal den Arm gereicht hätte. Und da ihm jede Kraft gebrach, sie aus ihrer verschwommenen Art des Daseins emporzuziehen, fühlte er endlich, wie ihn der verwirrende Hauch ihres Wesens zu betäuben und wie sich allmählich seine Weise zu denken, ja selbst zu handeln, aller durch das tägliche Leben gegebenen Notwendigkeit zu entäußern begann. Es fing damit an, daß er Einkäufe für den künftigen Hausstand machte, die seine Verhältnisse weit überstiegen. Dann schenkte er seiner Braut Schmuckgegenstände von beträchtlichem Wert. Und am Tage vor der Hochzeit kaufte er ein kleines Häuschen in einer Gartenvorstadt, das ihr auf einem Spaziergang gefallen hatte, und überbrachte ihr am selben Abend eine Schenkungsurkunde, durch die es in ihren alleinigen Besitz überging. Sie aber nahm alles mit der gleichen Freundlichkeit und Ruhe hin, wie früher den Antrag seiner Hand. Gewiß hielt sie ihn für reicher, als er war. Im Anfang hatte er natürlich daran gedacht, auch über seine Vermögensverhältnisse mit ihr zu reden. Er schob es von Tag zu Tag hinaus, da ihm die Worte versagten; aber endlich kam es dahin, daß er jede Aussprache über dergleichen Dinge für überflüssig hielt. Denn wenn sie über ihre Zukunft redete, so tat sie das nicht wie jemand, dem ein vorgezeichneter Weg ins Weite weist; vielmehr schienen ihr alle Möglichkeiten nach wie vor offen zu stehen, und nichts in ihrem Verhalten deutete auf innere oder äußere Gebundenheit. So wußte Albert eines Tages, daß ihm ein unsicheres und kurzes Glück bevorstand, daß aber auch alles, was folgen könnte, wenn Katharina ihm einmal entschwunden war, jeglicher Bedeutung für ihn entbehrte. Denn ein Dasein ohne sie war für ihn vollkommen undenkbar geworden, und es war sein fester Entschluß, einfach die Welt zu verlassen, sobald ihm Katharina verloren war. In dieser Sicherheit fand er den einzigen, aber würdigen Halt während dieser wirren und sehnsuchtsvollen Zeit.</p>
<p>Am Morgen, da Albert Katharina zur Trauung abholte, war sie ihm geradeso fremd, als an dem Abend, da er sie kennengelernt hatte. Sie wurde die Seine ohne Leidenschaft und ohne Widerstreben. Sie reisten miteinander ins Gebirge. Durch sommerliche Täler fuhren sie, die sich weiteten und engten; ergingen sich an den milden Ufern heiter bewegter Seen und wandelten auf verlorenen Wegen durch den raunenden Wald. An manchen Fenstern standen sie, schauten hinab zu den stillen Straßen verzauberter Städte, sandten die Blicke weiter den Lauf geheimnisvoller Flüsse entlang, zu stummen Bergen hin, über denen blasse Wolken in Dunst zerflossen. Und sie redeten über die täglichen Dinge des Daseins wie andre junge Paare, spazierten Arm in Arm, verweilten vor Gebäuden und Schaufenstern, berieten sich, lächelten, stießen mit weingefüllten Gläsern an, sanken Wange an Wange in den Schlaf der Glücklichen. Manchmal aber ließ sie ihn allein, in einem matthellen Gasthofzimmer, darin alle Trauer der Fremde dämmerte, auf einer steinernen Gartenbank unter Menschen, die sich des duftenden Blütentags freuten, in einem hohen Saal vor dem gedunkelten Bild eines Landsknechts oder einer Madonna, und niemals wußte er in solcher Stunde, ob Katharina wiederkehren würde oder nicht. Denn unablässig und untrüglich in ihm wie der Schlag seines Herzens war das Gefühl, daß nichts sich geändert hatte seit dem ersten Tag, daß sie frei war wie je und er ihr völlig verfallen.</p>
<p>So kam es, daß ihr Verschwinden heute früh nach einer Hochzeitsreise von vierzehn Tagen, daß auch ihr seltsamer Brief ihn nur erschüttert hatte, ohne ihn eigentlich zu überraschen. Er hätte sie und sich zu erniedrigen geglaubt, wenn er geforscht hätte. Wer sie ihm genommen hatte, ob eine Laune, ob ein Traum, ob ein lebendiger Mensch, war ja völlig gleichgültig; er wußte nichts und brauchte nicht mehr zu wissen, als daß sie ihm nicht mehr gehörte. Vielleicht war es sogar gut, daß das Unvermeidliche so früh gekommen war. Sein Vermögen war durch den Kauf des Hauses auf das Geringste zusammengeschmolzen, und von seinem kleinen Gehalt konnten sie beide nicht leben. Mit ihr von Einschränkungen und von den gewöhnlichen Sorgen des Alltags zu reden, wäre ihm in jedem Fall unmöglich gewesen. Einen Moment fuhr es ihm durch den Sinn, von ihr Abschied zu nehmen. Sein Blick fiel auf die Bettdecke, wo der beschriebene Zettel lag. Der flüchtige Einfall kam ihm, auf die weiße Seite ein kurzes Wort der Erklärung hinzuschreiben. Aber in der deutlichen Empfindung, daß ein solches Wort für Katharina nicht das geringste Interesse haben könnte, stand er wieder davon ab. Er öffnete die Handtasche, steckte einen kleinen Revolver zu sich und gedachte, irgendwo hinaus vor die Stadt zu wandern, um dort mit Anstand, und ohne jemanden zu stören, seine Tat zu verüben.</p>
<p>Ein Sommermorgen von dunkelblauer Klarheit und vorzeitiger Schwüle lag über der Stadt. Albert ging geradeaus fort. Er war noch nicht hundert Schritte weit vom Hotel entfernt, als er Katharinens Gestalt vor sich erblickte. Sie hielt ihren grauseidenen Sonnenschirm in der Hand und ging langsam des Weges. Die erste Regung Alberts war, in eine andere Straße abzubiegen; aber eine Macht, die heftiger war als alle seine Vorsätze und Überlegungen, drängte ihn, ihr zu folgen, um sich nun doch die Gewissheit zu verschaffen, der er vor einer Minute noch mit Gleichgültigkeit gegenüberzustehen geglaubt hatte. Er bekam sogar einige Angst, daß sie sich umwenden und ihn entdecken könnte. Sie nahm den Weg dem Hofgarten zu, er hielt sich in gemessener Entfernung. Jetzt war sie bei der Hofkirche angelangt, deren Tor offenstand. Sie trat ein. Albert folgte ihr nach einigen Augenblicken. Er blieb in der Nähe des Eingangs im tiefen Schatten stehen; er sah, wie Katharina langsam durch das Mittelschiff zwischen den dunklen Bildsäulen der Helden und Königinnen hindurchschritt. Plötzlich hielt sie inne. Albert entfernte sich von dem Platz, wo er bisher gewartet, und schlich in einem weiten Bogen hinter das Grabmal des Kaisers Maximilian, das gewaltig in der Mitte der Kirche ragte. Katharina stand regungslos vor der Statue des Theodorich. Die Linke auf den Degen gestützt, blickte der erzene Held wie aus ewigen Augen vor sich hin. Seine Haltung war von erhabener Müdigkeit, als sei er sich zugleich der Größe und der Zwecklosigkeit seiner Taten bewußt, und als ginge sein ganzer Stolz in Schwermut unter. Katharina stand vor der Bildsäule und starrte dem Gotenkönig ins Antlitz. Albert blieb einige Zeit in der Verborgenheit, dann wagte er sich vor. Sie hätte die Schritte hören müssen, aber sie wandte sich nicht um; wie gebannt blieb sie auf derselben Stelle. Leute kamen in die Kirche, Fremde mit roten Reisebüchern, man sprach neben ihr, hinter ihr, sie hörte nichts. Es wurde eine Weile stiller, Katharina stand wie früher, in ihrer Bewegungslosigkeit selber einer Bildsäule gleich. Eine neue Viertelstunde und wieder ein verging. Katharina rührte sich nicht.</p>
<p>Albert ging. Am Ausgang wandte er sich noch einmal um; da sah er, wie Katharina an die Statue herangetreten war und mit ihren Lippen den erzenen Fuß berührte. Eilig entfernte sich Albert. Er lächelte. Ein Einfall kam ihm, der ihn mit einer Art von Rührung erfüllte und dessen er sich freute. Nun hatte er noch etwas für die Geliebte zu tun, bevor er dahinging. Er nahm den Weg zu einer Kunsthandlung in der Bahnhofstraße; dort fragte er, ob eine Bronzenachahmung des Theodorich in natürlicher Größe zu beschaffen sei. Ein Zufall wollte es, daß eine solche vor einem Monat fertig geworden war; der Besteller, ein Lord, war gestorben, und die Erben weigerten sich, das Kunstwerk zu übernehmen. Albert fragte nach dem Preis. Er entsprach ungefähr dem Rest seines Vermögens. Albert gab seine Wiener Adresse an und erteilte genaue Weisung, in welcher Art ein Vertrauensmann der Firma die Aufstellung im Garten des Häuschens besorgen sollte. Dann empfahl er sich, eilte durch die Stadt, nahm den Weg durch die Vorstadt Wilten gegen Igls zu, und im Wäldchen erschoß er sich, gerade als die Sonne Mittag zeigte.</p>
<p>Katharina kehrte erst einige Wochen nach diesem Vorfall nach Wien zurück. Indessen war Albert in der Grazer Familiengruft beigesetzt worden. Am Abend ihrer Ankunft stand Katharina eine geraume Weile im Garten vor der Bildsäule, die unter hohen Bäumen einen schönen Platz gefunden. Dann begab sie sich in ihr Zimmer und schrieb einen längeren Brief nach Verona postlagernd an Andrea Geraldini. So hatte sich nämlich ein Herr genannt, der ihr von der Hofkirche aus gefolgt war, als sie Theodorich den Großen verlassen hatte, und von dem sie ein Kind unter dem Herzen trug. Ob das auch der richtige Name des Herrn war, erfuhr sie nie; denn sie erhielt keine Antwort.</p>
<p>- Arthur Schnitzler</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[sen middag]]></title>
<link>http://phalloides.wordpress.com/?p=454</link>
<pubDate>Thu, 17 Apr 2008 23:17:31 +0000</pubDate>
<dc:creator>phalloides</dc:creator>
<guid>http://phalloides.wordpress.com/?p=454</guid>
<description><![CDATA[Mars går over til april. Påsken er over. Et sceneskifte skjer der ute. Kroppen min har ennå ikke ]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p align="justify"><a href="http://phalloides.files.wordpress.com/2008/04/hoggorm-20-blogg.jpg"></a>Mars går over til april. Påsken er over. Et sceneskifte skjer der ute. Kroppen min har ennå ikke oppfattet det. Den er vintertung - har ikke funnet vårens våknende rytme. Jeg har mistet tiden. Eller jeg beveger meg ikke lenger med den.<!--more--> Bare lusker etter med en udefinerbar tafatthet og motvilje. Befinner meg i nummenhetens tredemølle. Beveger meg sakte, og kun i den hensikt å holde balansen. Må ikke sovne og falle. Må ikke dø mens jeg ennå lever.</p>
<p align="justify">Det er også noe med blikket, og med den bøyde nakken her jeg går. Jeg ser ned. Hele tiden. Ikke opp og fram, men ned. Og jeg ser ingenting. Ingen verdens ting. Med unntak av to skotupper som pulserer sakte inn og ut av synsfeltet. De er mine. Skoene er mine. Begge to. Og de beveger seg taktfast med søvndyssende treghet. De vil ikke noe. Beina pendler sedat. Har ingen vilje til å bryte mønsteret, skifte retning eller endre takt.</p>
<p align="justify">Det irriterer meg, litt - ikke nok til å vekke meg, men litt - at den skittengrå snøen jeg tråkker på, ustanselig, bare inneholder noen prosent mer vann enn min kropp. Vi er plagsomt like snøen og jeg, i disse aprildager. Vi vil nøyaktig det samme. Og vi beveger oss i samme retning. Det er rett og slett noe galt med snøen, og med tiden. Noe jeg må finne ut av. Jeg føler det er avgjørende viktig for meg.</p>
<p align="justify"><a href="http://phalloides.files.wordpress.com/2008/04/kvitveis.jpg"><img class="alignnone size-full wp-image-456" src="http://phalloides.wordpress.com/files/2008/04/kvitveis.jpg?w=468" alt="" width="468" height="325" /></a></p>
<p align="justify">For en vinter siden gikk jeg også her. Gikk med de samme skoene. Men jeg så dem ikke. For snart en vinter siden, før hodet falt forover og ble hengende tungt fra en stram nakke, ble sinnet også speilet av det jeg så. Ikke et par triste og skeivtråkkede sko som nå, men av frisk og bejaende natur. Detaljer og helhet skiftet på med å få meg til å vokse. Vokse inni, og vokse inn i, på en god måte. Jeg var helt på bølgelengde med tiden og hadde ikke behov for klokke.</p>
<p align="justify">Akkurat nå vet jeg at jeg skal spise middag om to timer. Om ganske nøyaktig to timer. Om fem kvarter skal jeg begynne å lage middag. Det kan jeg se uten å løfte det tunge hodet. Alt jeg må gjøre er å pendle klokkearmen inn i synsfeltet et øyeblikk, vri litt på underarmen og holde den i ro et par sekund. Lett som bare det. Det skjer helt naturlig og uanstrengt. Dette er faktisk en av mine spesialiteter på vinteren. Ingen behøver å fortelle meg hva klokken er mellom høst og vår.</p>
<p align="justify"><a href="http://phalloides.files.wordpress.com/2008/04/blaveis3.jpg"><img class="alignnone size-full wp-image-457" src="http://phalloides.wordpress.com/files/2008/04/blaveis3.jpg?w=468" alt="" width="468" height="349" /></a></p>
<p align="justify">For tre måneder siden måtte jeg le, høyt og lenge. Det var en underlig ting å gjøre mot slutten av januar. Tjuefemte januar, for å være nøyaktig, rett etter 18.30-nyhetene på TV2. Årsaken var at en bekjent ringte og ville ha meg med i et lystig lag. Jeg liker den form for humor, mellom høst og vår. Og jeg har egentlig ikke noe problem med å innrømme at jeg lo, høyt og lenge. Men jeg pådro meg akutte nakkesmerter av ristingen og takket nei. Ikke for det, jeg tar gjerne en dram eller to. Men det går faktisk an å drikke uten å ha det morsomt.</p>
<p align="justify">Nakken er bra nå. Litt stive skuldre, men ikke verre enn at jeg i dag, for første gang siden slutten av november, gikk ut. Gikk ut uten å skulle handle mat eller reise til jobben. Jeg hengte ganske enkelt på meg ryggsekken med fotoutstyr og gikk gjennom skogen langs elva. Og jeg kan ikke huske at skoene forstyrret synsfeltet en eneste gang. På underlig vis har hodet reist seg igjen, som på en nyvannet blomst som har tørstet lenge. Jeg har nå både hals, hode og overkropp, ikke alt i en klump. Jeg tror jeg vil si det så sterkt som at våren kom til meg i dag, og den luktet og smakte befriende friskt.</p>
<p align="justify">Kanskje hadde jeg et smil om munnen der jeg gikk. Det vet jeg ikke. Det jeg vet, er at kroppen våknet. Jeg vet ikke helt om det er mulig, men jeg tror smilet våknet inni meg. Jeg smilte inni meg. For det viste seg å bli en dag der antagelser ble bekreftet. Da jeg svingte av stien med en følelse av at hoggorm lå og solet seg ved tuftene av en gammel boplass, var det med optimisme. Så jeg stiltret fram. Nysgjerrighet og optimisme. Og det viste seg å stemme. Bare få meter fra der hvor jeg forventet å finne orm, lå to hoggormer side om side og varmet seg under solen. Synet gledet meg stort. Det var så riktig. Så greit å forutse.</p>
<p align="justify"><a href="http://phalloides.files.wordpress.com/2008/04/hoggorm-20-blogg.jpg"><img class="alignnone size-full wp-image-455" src="http://phalloides.wordpress.com/files/2008/04/hoggorm-20-blogg.jpg?w=468" alt="" width="468" height="283" /></a></p>
<p align="justify">Med rolige bevegelser rigger jeg fotoapparatet opp på stativ og tar mine bilder. Alt stemmer. Jeg har nådd igjen tiden og er blitt vår. Hele jeg er blitt vår. Endelig kan jeg spise sen middag igjen.</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[Cupido nr. 4/2008]]></title>
<link>http://framandkar.wordpress.com/?p=60</link>
<pubDate>Sat, 12 Apr 2008 10:47:04 +0000</pubDate>
<dc:creator>Tarald</dc:creator>
<guid>http://framandkar.wordpress.com/?p=60</guid>
<description><![CDATA[Nytt nummer av Cupido er på vei til en kiosk nær deg, hvis det ikke står i hyllene allerede. Unde]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Nytt nummer av Cupido er på vei til en kiosk nær deg, hvis det ikke står i hyllene allerede. Under tittelen "Dikt fra en "fremmed"" intrvjues jeg over fire sider (to sider intervju, en side bilde og en side dikt), og overraskende mye om boka mi og skriving generelt. Jeg syns bladet fortjener honnør for det. Det er et grundig og skikkelig intervju, og mye bedre enn de som har stått på trykk i avisene. Så vidt jeg vet har de aldri tidligere intervjua en diktdebutant, kanskje ingen poeter overhodet.</p>
<p>I tillegg har jeg ei novelle på trykk i dette nummeret, "Mellom blokkene", en av de bedre og mest utfordrende jeg har skrevet. Regn med å bli opphissa, uansett preferanser.</p>
<p>Det finnes altså minst to gode grunner til å kjøpe dette nummeret av Cupido. I tillegg er det mye pent å se på og spennende lesestoff ellers også. Anbefales!</p>
]]></content:encoded>
</item>
<item>
<title><![CDATA[På besøk hos Olaug og gjensyn med egne gjenferd]]></title>
<link>http://framandkar.wordpress.com/?p=12</link>
<pubDate>Mon, 17 Mar 2008 23:51:50 +0000</pubDate>
<dc:creator>Tarald</dc:creator>
<guid>http://framandkar.wordpress.com/?p=12</guid>
<description><![CDATA[Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde.]]></description>
<content:encoded><![CDATA[<p>Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde. Og sia hun nå bor i Odda og jeg befinner meg på påskeferie en times busstur unna, dro jeg på besøk i dag.</p>
<p>Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.</p>
<p>Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket "Få meg på for faen", basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien - de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.</p>
<p>Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye  kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida.  Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.</p>
<p>I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.</p>
<p>Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret - og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.</p>
<p>For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.</p>
<p>Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.</p>
<p>(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)</p>
]]></content:encoded>
</item>

</channel>
</rss>
