Til nå i dag har jeg pakka, plukka kirsebær, sett på teite program på Disney Channel, hørt på bra musikk ved pcen og eti. En forholdsvis inholdsrik dag.
Det største irritasjonsmomentet nå er at jeg har vært sjuk siden forrige mandag, og er fortsatt ikke kvitt sunfsinga. Men forhåpentligvis går det over.

Det irriterer meg også at Flogging Molly er fra USA og ikke fra Irland.

Jeg begynner på skolen i morra. Skal møte opp kl 11.00. Hah! Førsteklassingene må møte kl 09.30 :D

http://www.last.fm
http://www.last.fm/user/summertales

I tilfelle du ville kikke.

Men jeg har hatt en fin sommer - til tross for at jeg har jobba hele tida. Tida har gått veldig fort, og i det jeg har gjort ellers så har jeg hatt det gøy. Og det er bragd i seg sjøl når det gjelder meg. Ane skal takkes mye for det :D
Jeg har fløtta på rævva når det gjelder bolig også, så nå har jeg en hel leilighet for meg sjøl. I løpet av de totalt seks dagene jeg totalt har vært der, var jeg ikke hjemme første dagen, ikke hjemme andre dagen, og da hadde jeg overnatting på natta, var ikke hjemme tredje dagen og hadde overnatting på natta da også, var heller ikke imponerende mye hjemme den fjerde dagen. Femte dagen var jeg først på jobb, så hjemme på ettermiddagen, og sjette dagen var jeg sjuk og var hjemme helt til mamma henta meg rundt kl 18.
Så når jeg kommer tilbake til Notodden må jeg begynne å ordne litt. Skal få opp Pus, lagt klea mine i kommoden, og få rydda litt. Seinere en gang i tiden skal vi få opp min 42" TV og ordne med parabol. Må også få ordna noen hyller til dvdene mine og til diverse saker og ting på badet. Så begynner ting å komme i orden. Er kanskje ikke dumt å fylle opp fryseren med mat heller.

Men nå er jeg sulten, så da må vi ete.

Høsten 2005 stoppet vi på en bensinstasjon utenfor Notodden for å fylle på med godteri, bensin, aviser eller ett eller annet. Da jeg åpnet døra til bilen og skulle til å gå ut, ble jeg oppmerksom på en cd plate som lå på bakken. Den var ødelagt, trolig som følge av villet vold, og den bar den kryptiske påskriften "Mye bra country". Jeg gikk inn på stasjonen, men klarte ikke å rydde tankene fri for dramaet som måtte ha utspilt seg like utenfor, kanskje bare timer i forveien. Tilbake i bilen tok jeg varsomt opp cd-platen og løftet den mot himmelen en siste gang. Jeg tok dette bildet og sørget for at den ulykksalige platen endte sitt liv på en verdig måte - i søpla.

Hvorfor rørte platen ved mitt hjerte? 

Noen må på ett tidspunkt ha næret kjærlighet overfor musikken som var brent på denne platen. Det ligger arbeid og omtanke bak et brenneprosjekt. At vedkommende til og med har tatt seg tid til å titulere platen, vitner om at den på ett tidspunkt var et ønsket og kjærkomment innslag i en eller annen bil. 

Hva kan ha skjedd?

Kanskje var platen en gave fra en elskende til en annen? Kanskje tok kjærligheten slutt? Kanskje endret lytterens smak seg fra country til mer popinspirerte rytmer? Kanskje minnet countrymusikken om vonde barndomsopplevelser som plutselig fikk eieren til å vende seg mot sitt eget prosjekt? Dette er bare noen av mange plausible forklaringer. Svaret får vi aldri!

Forresten så har jeg meldt meg på en skrivekonkurranse - på oppfordring fra norsklæreren min. Det var morro. Jeg driter i om jeg vinner da. Premien er et digitalkamera. Det er to grunner til at premien er dum.
1. Jeg har allerede et digitalt kamera.
2. Det er bare stygge farger.

Men sett bort i fra premien hadde det vært litt tøft å vinne da. Men jeg driter litt i det likevel. Det tøffeste er at jeg fikk 5/6 på den novella jeg sendte inn. Det er det som er tøft.

På oppfordring fra meg selv har jeg begynt å lese ei bok som heter Lekestue. Roger Kurland har skrivd den. Jeg er veldig facinert av den. Språket er mer sløvt enn andre bøker, og det er tøft å lese siden man ikke kommer over det så ofte. Grunnen til at jeg bestemte meg for å lese akkurat den boka går som så:
For noen år siden ble det laget en NRK serie av boka. Mamma, som hadde lest boka før, skulle se på den. Jeg ville også, men mamma sa at jeg ikke fikk lov. Men selvfølgelig sneik jeg meg opp for å se jeg også, og mamma kunne jo ikke si nei etter min masing.
Nå husker jeg ikke mye av serien. Men jeg husker at jeg likte å sitte å se på. Derfor ville jeg lese boka. Og nå, når jeg har kommet litt ut i den, skjønner jeg veldig godt hvorfor mamma egentlig ikke ville at jeg skulle se serien.

SESONGENE HAR BEGYNT I USA IGJEN!!
Jeg er så lykkelig :D
Elskede CSI:NY. Det var deg jeg savnet mest, og det var deg jeg fikk tilbake først.

Kaka var veldig god. Det må nevnes. Det er i grunn derfor jeg skreiv God Kake i tittelen også. Men, som sagt, den smakte veldig godt. Min favorittdel av kaka er de bitene som mamma skjærer av rundt kantene. NAMNAM!
Det var koselig med besøk. Litt slenging av fornærmelser, og latterkramper er fint i hverdagen. Og jeg ser dem ikke så ofte heller.
Jeg har også spist gelè. Det var også godt.

Jeg er visst ikke så flink til det blogge-greiene som jeg trudde jeg var, men det bryr meg på Mars, og som de fleste som ikke kjenner meg veit, befinner jeg meg ikke der. Med de som kjenner meg, derimot, er det en annen sak. De vet jo så mye mer enn det som er lov. Fysjamei.

Jeg må pakke ned klæra som jeg, eller rettere sagt: mamma, har vaska. Og det er heller ikke jeg som skal pakke det ned. Det blir nok mamma det også. Jeg har en evne til å ikke være flink til å pakke. Så veit man det.

Det hele startet i vår, da søknaden til en lesbisk prest ble fjernet fra søkerbunken til den ledige stillingen som kapellan på Notodden. Oppfordringen kom fra flere hold om å arrangere et eget homofiliseminar. Dermed gikk Notodden Menighetsråd og Telemark Kyrkjeakademi sammen om et helgeseminar. Rundt 60 personer var innom på fredag og lørdag, og sokneprest Ravn Karsrud var godt fornøyd.
Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk den siste dagen av seminaret, var den lesbiske kvinnen som leste opp et brev for forsamlingen. Hun vil være anonym i mediene, men påpekte hvordan det var å få sitt livsvalg tatt opp til diskusjon, hvordan hun opplevde å få sitt liv delt opp i likning og praksis, og hvordan hun følte det å få sitt liv diskutert mot bibelens ord.
- Vi er ingen sak. Vi er levende mennesker med tvil og tro, sa hun og oppfordret kirken til å leve med to syn.

Les resten på varden.no