nedenom-og-hjem « WordPress.com Tag Feed

I need to meet my faith face to face, and ask him if I was put here to play playstation games.

sorthonning — Tue, 18 Mar 2008 23:59:27 +0000

Hvorfor kan ikke tingene bare være som de alltid har vært? Det er ikke det samme når jeg ikke lenger kan prate med deg. Vi er kanskje i en forandringsprosess begge to. Jeg ser det samme gamle smilet, men likevel, det er ikke som det en gang var, da det var oss to mot resten av verden. Jeg kan ikke lenger se på deg og du kan heller ikke være her. Ved veikryssets start er du på vei mot høyre, mens jeg er på vei fremover. Og jeg som ønsket å dele veien med deg. Det blir så ensomt uten dere at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men ingen har en tidsmaskin. Om vi bare hadde hatt en tidsmaskin!

Jeg er på vei til å skjønne det nå. Etter den samtalen. Ikke den samtalen jeg ønsket, men der du nektet å innse at du har forandra deg. Hva er det du er så redd for?

Min kjære venn døde den 18.mars 2008 i troen på seg selv og ingen andre. Du var alt man kunne ønske og jeg vil savne deg for alltid. Jeg visste at våre veier ville skilles før eller seinere, men at det skulle skje så fort, det ante jeg ikke. Hvordan kan et slikt menneske forsvinne så fort? Det er så vondt at du aner ikke og jeg sitter her å forbanner meg over at jeg ikke klarer å gråte. (Fader, jeg må være så vanvittig følelsesløs, samtidig som jeg vet så godt at jeg er det totalt motsatte). Kjære deg, at du ikke hadde samvittighet til å si noe? (Så mange spørsmål, men så vanvittig få svar) Men at du ikke kunne si noe slik, bare skjære tvert? Jeg vet du har problemer med å snakke om slike ting. At du ikke snakket med meg. Om at du forsvinner så fort. (Og om det er for godt) Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det. Jeg vil ikke minst klare å tilgi meg selv, for det. Takk for det gode vennskapet vi hadde. Husk at jeg fortsatt bryr meg. Ring meg en dag, om du ønsker det. Husk at jeg er glad i deg. Rest in peace.

Folk faller som fluer for tiden. Føler at folk er på vei. Det gjelder ikke minst dere. Jeg orker ikke å ha så dårlig samvittighet hver gang, for jeg føler ikke at jeg gjør noe feil. For jeg vet ingenting. Snakk til meg!

Rettferdigheten er ikke, den ligger i koma

sorthonning — Sat, 12 Jul 2008 02:52:40 +0000

I dag er dagen jeg har gitt opp planen min. Asiaplanen min. Hun som lovte å stå som kausjonist vil ikke likevel og ikke vil hun ta opp lånet for meg. Jeg orker ikke å kjempe mer. Jeg føler at ingen i familien uansett har troa på meg. Jeg har utsatt og utsatt det. Mye på grunn av nettopp pengeproblemer. Jeg har syntes det har vært skummelt og nå ser jeg at jeg sa at jeg skulle det, for å være... Ja, hva da? Aner ikke. Dessuten dro fetteren min. Han som er så flink hele forbanna tiden. Han som alltid gjør det rette.

Og jeg er så forbanna sint på meg selv, for det har jo bare vært et narrespill. Som sagt, det er i dag jeg innser at slaget er tapt. At jeg aldri kommer til å reise dit. Iallefall ikke med det første. Jeg føler med som en taper i livet akkurat nå. Ting virker så lett, men det er jo ikke det.

Jeg ville bare få det til...

Shut up when I'm talking to you

sorthonning — Thu, 10 Jul 2008 03:09:56 +0000

Jeg føler.... Jeg føler jeg har mista deg så jævlig. Og jeg savner deg. Jeg angrer nesten. Nei, jeg angrer faktisk. Og jeg angrer så sykt mye at du ikke aner. Det er min egen skyld at jeg mista deg. Det var jeg som tok første skrittet. Når hun er den første som sendte melding. Og du sendte ikke en melding i det hele tatt. Jeg vet ikke, jeg kunne kanskje fortalt deg det. Jeg vet ikke. Det var noe eget med deg. Jeg følte du forsto, men nei. Ikke nå lenger. Ikke på en stund lenger. Jeg føler folk sitter å synes jeg er latterlig fordi jeg drikker.

Og jeg tenker på deg hver dag der jeg sitter i bilen, på vei ut for å levere. Jeg tenker at denne gangen, DENNE ganger er det du som kommer ut av døre for å ta i mot, men hver gang tar jeg feil. Jeg har begynt å vende meg til det nå. Jeg sitter å tenker, de siste femhundre meterene, at det er ikke deg. At jeg kommer til å ta feil. Men jeg vil ha en siste klem. En siste klem fortjener jeg. En siste klem der du forklarer alt. For noe er det å forklare, er det ikke?

Jeg kan ikke lenger sitte å vente på deg. Da føler jeg heller for å henge med deg. Naiv? Det er jeg som har vært faen så naiv. Jeg trodde... Jeg skjønner ikke at jeg var så forbanna dum i det hele tatt. Jeg trodde alt endelig var i ferd med å ordne seg. Jeg burde skjønt det for en måned tilbake, om ikke mer. Jeg prøver, men vettu hva? Jeg orker det ikke lenger. Jeg orker ikke å havne på det nivået jeg var før jeg flytta vekk. Jeg orker ikke å gå rundt å være dødsparanoid. Og jeg gidder ikke gå rundt å være falsk. Jeg kunne sagt det, men orka ikke la frokosten gå til helvete, men mulig du skjønte noe. Jeg vet ikke.

Og jeg syns synd på deg, men ikke på samme måte som andre gjør.

Aner du i det hele tatt at dette er til deg? Og ja, jeg er som alle andre, men jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skal skjerpe meg nå. Iallefall prøve. Det er bedre å prøve å feile, man lærer jo stadig av erfaringer. Men man lærer som regel av de dårlige erfaringene og jeg føler jeg alt har altfor mange DÅRLIGE erfaringer. Jeg har venner som er enige og jeg er evig glad i han for det. Du er og blir den BESTE! <3

Fjortis? Se til helvete å se på folk! Yay! :D Jaaa!

Du skjønner hva jeg mener du... Men hold kjeft!

In a way I lost all I believed in

sorthonning — Sat, 05 Jul 2008 15:34:45 +0000

Fant dette på PostSecret. Om du trykker på bildet kommer du rett til ukens PostSecret.
Leser du de? Jeg ønsker meg alle bøkene.

Legger noen ord på bordet, jeg har nok av dem jeg ikke vil ha

sorthonning — Sat, 05 Jul 2008 15:23:14 +0000

Slitsomt! Jeg vil være glad, smile og bare løpe rundt å gjøre masse gøy, men så er jeg i elendig humør uten noen spesielt grunn. Og når folk spør, svarer jeg at jeg har det helt greit. Hvorfor? Fordi jeg ikke klarer å forklare hvorfor jeg er sånn. Iallefall ikke muntlig. Jeg klarer ikke å si det jeg egentlig vil si. Iallefall ikke til mennesker. Og det plager meg, det også. Også er jeg dødsparanoid. Jeg har opplevd så mye dritt med folk opp gjennom årene at jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Jeg tenker at folk sier ting bare for å være hyggelig. Vi sier til hverandre at det bare er å si ifra om det er noe. Bare å ringe om man trenger å snakke. Men det er ingen som gjør det, egentlig. Og jeg ser at folk ikke har det bra, men jeg orker ikke å hjelpe folk som ikke vil bli hjulpet. Og jeg vil bli hjulpe selv, men klarer det ikke. Jeg prøver alt jeg kan å stole på mennesker, men midt oppi det har alle innerst inne nok med seg selv.

Og hver gang jeg går rundt her
Minner om deg
Hver gang jeg går rundt her
Minner om deg og jeg 

Henger fast i tid og sted
Har gjort det før
Ingen tvil om det
Hva er det vi gjør
Har gjort det før
Har følt det før
Jeg har følt det før
- Postgirobygget "Hver gang jeg går rundt her"

Viss-Vass-helvete

sorthonning — Tue, 13 May 2008 03:33:15 +0000

Fy fader, jeg er så skuffa over deg at det halve er nok. Du sitter å snakker så mye bullshit at du aner ikke. Og om noe av det er sant, så er du en jævla løgner. (og jeg er ikke bedre. Jeg vet det.) Men nå handler det ikke om meg, det handler om deg. Du veit du bare kan si det? Men du er fanken i meg så feig som de venna dine sier. Ja, jeg er forbanna, så har du en fantastisk dag bør du stoppe å lese... Iallefall... Deg, du! Men du aner ikke at det er deg det gjelder, gjør du vel? Du aner ikke at det er du som er problemet. Jeg har prøvd å unngå det i tankene mine lenge. Jeg har prøvd å skjule ting for meg selv lenge. Men etter nå... Jeg klarer ikke mer. Jeg trodde vi var ferdig. At du hadde sagt unnskyld, men jeg tror ikke jeg er istand til å tilgi noe mer. Jeg vet at jeg bare ødelegger meg selv. Og jeg vet du også syns det. Riktignok en annen du. Du veit hvem du er ;)

And if I scream don’t let me go

sorthonning — Thu, 10 Apr 2008 11:03:24 +0000

Jeg har bygget livet mitt på en løgn. Det er slik det føles. Eller.. Det er ikke bare en løgn, men en hel haug av løgner. Jeg er livredd, men jeg tør ikke å si for mye til folk, for de bare ler av det. Jeg føler at enten er folk drit lei av å snakke om det, eller så bare ler de av det. Og det er ikke så gøy å bli ledd av, er det vel? Nei, det var det jeg trodde.

Jeg eier ikke selvdisiplin for fem flate øre. Ikke klarer jeg å spise sunt, ikke klarer jeg å stoppe å bite negler. Ikke klarer jeg å gjøre skolearbeidet og jeg vil ikke gå på en jobb jeg ikke liker eller som er kjedelig. Jeg klarer ikke en gang å komme meg til butikken for å få bytta den jævla boksen til tven.

Derfor lager jeg andre personer av meg selv, du veit hva jeg snakker om. Det er derfor jeg har denne ekstra bloggen. For dette er bare en ekstra-blogg. Den sanne meg finner du et annet sted ute i den vide internett-verdenen.

jeg er livredd. Jeg er redd for å ende opp alene. I en støvete, liten leilighet. At jeg skal sitte der stor og feit, mens alle andre lever gode liv (ikke nødvindigvis hele tiden, men mesteparten). At jeg stitter der stor og feit, helt alene. Dårlig med penger på grunn av en utdannelse jeg ikke tok og alle pengene går bort til mat. Trøste-spising. Kjede-spising. Jeg klarer overhode ikke å slappe av når jeg tenker på sånn. Verden går så fort avsted. Plutselg er eksamensdatoen der og jeg er overhode ikke forberedt.

I'll do my best now, but you've been gone for so long

sorthonning — Mon, 07 Apr 2008 05:23:09 +0000

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter.... Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden... Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It's the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt... Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She's pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg... It's a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I've got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I've been a liar and I know I've been a fool
I hope we didn't break yet, but I'm glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk :)