I denne redegjørende artikkelen vil jeg se nærmere på Google Book Search, heretter kalt GBS. GBS er navnet på den amerikanske innovasjonsbedriften Googles prosjekt om å kopiere, indeksere og publisere bøker fra alle verdens bibliotek. Selskapets ultimale mål er å «arbeide med forleggere og biblioteker for å lage en omfattende, søkbar, virtuell kortkatalog over alle bøker i alle språk som hjelper brukere med å oppdage nye bøker og forleggere med å oppdage nye lesere». Jeg vil spesielt se på motstanden GBS har møtt fra bibliotekbransjen og rettighetshavere.

Kritikk fra bibliotekene

I kronikken ”Det digitale Nasjonalbiblioteket” av 29. mars 2006, forteller nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein at Nasjonalbiblioteket vil starte «systematisk digitalisering av alle [sine] samlinger med tanke på ha mest mulig innhold tilgjengelig på nett.» To år tidligere har den amerikanske innovasjonsbedriften Google lansert tjenesten Google Print, senere omdøpt til Google Book Search. Googles mål var å samle all verdens trykte kunnskap i en samlet, søkbar database, og de ville begynne med fem amerikanske universitets- og offentlige bibliotek.

Skarstein påpeker selv i kronikken hvordan Nasjonalbibliotekets satsning må sees i sammenheng med Googles tidligere annonserte planer. I kronikken skriver hun at NB ønsker å være like tilgjengelige for nettsurfere som «søkemotorer som Google og andre som har ”stjålet” og videreutviklet bibliotekenes forretningsidé». Det kan altså se ut som om NB ser på Googles lansering som en trussel mot bibliotekets utlånsmonopol. Sammen med Lucien Scotti, sjefen for internasjonale forhold i det franske nasjonalbibliotekets, ønsker Skarstein et europeisk initiativ som skal gjøre det samme som Google. Lucien Scotti formulerer sin skepsis på denne måten: «Problemet er at et firma fra den kommersielle verden, nærmest et monopol, får kontroll over tilgang til kulturarven. De som er best i stand til å sette pris på den europeiske kulturen er europeerne selv.» I tillegg har Jean-Noël Jeanneney, det franske nasjonalbibliotekets president, rettet sterk kritikk mot den språkimperialismen han mener Googles prosjekt, villet eller ikke, fører med seg.

Google Book Search og rettighetshaverne

Mens konfliktlinjen mellom GBS og bibliotekene dreier seg om hvilken tilbyder som burde kontrollere kulturarven, er den juridiske konflikten mellom BGS og rettighetshaverne av en mer grunnleggende karakter. For å forstå hvilke problemstillinger GBS reiser i Norge, kan det derfor være fruktbart å se på de konfliktene og rettslige tvistene som har oppstått i USA. Amerikansk og norsk opphavsrettslovgivning er ikke automatisk sammenlignbar, men gjennomgangen av konflikthistorien kan gi et bilde på hva GBS egentlig er, og ikke minst hva norske forleggere, forfattere og rettighetshavere reagerer på.

Google Book Search består av et partnerprogram for forfattere, utgivere og andre teggighetshavere, kalt Partner Program, og et samarbeidsprosjekt mellom GBS og biblioteker kalt Library Project. Under førstnevnte program gir rettighetshavere GBS autorisasjon til å skanne den fulle teksten, og gjennom avtaler mellom rettighetshaver og GBS blir det bestemt hvor mye av teksten som skal kunne leses og lastes ned via internett. En bruker kan da få tilgang til teksten gjennom å søke på ord, fraseringer eller verselinjer som finnes i verket. Her finnes det ingen problematikk knyttet til de opphavsrettslige spørsmålene, da publisering aldri forekommer uten gjennom juridisk avtale mellom partene, og/eller overføring av rettigheter som følger opphavsretten. Denne ordningen rommer bøker som er opphavsrettslig beskyttet, og som fortsatt er in print, det vil si i normal markedssirkulasjon og ”ivaretatt” av forlegger/forfatter. Dette kan vi kalle bokkategori A.

Når det kommer til biblioteksprosjektet ville Google opphavelig skanne alt materiale fra universitetsbibliotekene på Harvard, Stanford, Oxford og Michigan, samt New York Public Library[1]. Som jeg kommer tilbake til, har GBS imidlertid utvidet og utviklet bibliotekssamarbeidet kraftig det siste året. Essensen i dette prosjektet er at brukeren kan søke etter boktitler, forfattere og fraseringer, og vil kunne få en oversikt over hvilke bøker søkeordet hans fines i. For bøker som har falt i det fri, (bokkategori B) altså hvor vernetiden har utløpt, kan brukeren lese samtlige sider, og endog lagre boksidene lokalt på sin egen datamaskin. For bøker som fortsatt er beskyttet av opphavsrett men som ikke er i normal sirkulasjon (bokkategori C), kan brukeren få tilgang til bibliografisk informasjon, og i noen tilfeller lese noen ytterst få (kommer an på skriftstørrelsen, men maksimum fire) linjer. Søkemotoren finner stedene i boken hvor søkeordet finnes, og gir altså brukeren et lite utdrag, en såkalt snippet (stump). Systemet skal også være godt sikret mot misbruk, da en bruker som gjentatte ganger forsøker å søke i boken for å sniklese, vil bli utestengt fra nettstedet.

Det finnes forskjellige estimater på hvor mange prosent de forskjellige kategoriene utgjør, men i følge Online Computer Library Center fordeler det seg slik: Av de 18 000 000 bøkene Google har skannet i universitetsbibliotekene og New York Public Library, utgjør kategori A 9 prosent, kategori B 16 prosent og kategori C 75 prosent. Selv med de mest liberale estimatene, er mindre enn 20 prosent av bøkene fortsatt in print, og kun rundt 20 % prosent er falt i det fri. Dette betyr at minst 60 prosent av alle bøkene er bøker som forleggere og utgivere ikke vil gå inn med i GBS, og som lesere mest sannsynligvis ikke vil finne. GBS hevder at kun ved å fysisk skanne og indeksere hvert eneste ord av samlingen fra de fem bibliotekene vil titlene oppdages og igjen komme i den brede sirkulasjon.

11. august 2005 annonserte Google at GBS stoppet opp. De ville vente med å skanne bøker underlagt opphavsrett til november samme år. I Jonathan Bands artikkel om de juridiske aspektene ved Googles tidlige Print-prosjekt, heter det at bakgrunnen for arbeidsoppholdet var at den amerikanske forfatterforeningen - Authors Guild (AG) - og den amerikanske forleggerforeninen - The Association of American Publishers (AAP) -, varslet søksmål på grunnlag av de mente var brudd på opphavsretten (Band 2006). GBS foreslo at AAP og AG kunne gi beskjed om hvilke titler de ikke ville ha skannet, med lovnad om at søkemotoren ville respektere forleggernes ønsker. Forleggere og forfattere som ikke ville ha sine bøker med i publiserings- og søkeprosjektet, fikk altså frist til november med å gi beskjed. Patricia Schroeder, som da var president i AAP, uttalte at pausen “does nothing to relieve the publishing industry’s concerns.” Hun hevdet videre at Googles prosedyre med positivt definert tillatelse “shifts the responsibility for preventing infringement to the copyrightowner rather than the user, turning every principle of copyright law on its ear.” (Ibid) Søksmålene kom likevel: Fra AG i september 2005, og fra fem forlag tilknyttet AAP måneden etter. Begrunnelsen for søksmålet var at GBSs virksomhet måtte regnes som «massive copyright infringement» (Band 2006), altså et massivt brudd på opphavsretten.

Argumentene forfatterne og forleggerne førte var følgende: Google spurte ikke om lov til å kopiere. Google tjente penger på kopieringen[2]. I likhet med de norske lovene, sier ikke amerikansk opphavsrett at di må ha tillatelse for å kopiere noen andres verk. Om du siterer innenfor god skikk, eller i den noe utvidede fair use-doktrinen, trenger du ikke tillatelse. Det er heller ikke ulovlig å profitere ved hjelp av andres åndsverk: Om du skriver en fagbok, og bruker sitater, tjener du indirekte penger på siteringene, og du spør heller ikke om lov. Søksmålene varsler derfor et oppgjør med opphavsrettslige og juridiske prinsipper.

Rettshistorisk bakgrunn

For å gi bakgrunn til den juridiske problemstillingen kan to saker tjene som eksempel. Her finnes det nemlig problemer som strekker seg tilbake til internettæraens vaklende begynnelse. Et amerikansk musikkselskap, Mp3.com, utviklet en teknologi som gjorde det mulig for cd-kjøpere å aksessere musikken de hadde kjøpt uavhengig om de hadde cd-platen med seg eller ikke. De lastet inn sin cd-plate i datamaskinen, og gjennom noe som heter Beam it-teknologien, gjenkjente et program cd-en, og ga dermed brukeren tilgang til en sentralt lagret versjon av den. Tjenesten var strengt beskyttet med passord, og ingen andre enn de som lastet inn en butikkjøpt cd fikk tilgang til musikken. For å kunne fasilitere musikkavspillingen måtte Mp3.com kopiere 50 000 cd-plater til sine lokale servere, slik at de kunne tilby musikken til sine kunder. Plateselskapene saksøkte og ville diskutere følgende spørsmål i retten: Hvem autoriserte den opprinnelige kopieringen av de 50 000 cd-platene[3]. Svaret var selvfølgelig ingen, og dermed ble Mp3.com dømt til å betale erstatning. Den samme grunnleggende problemstillingen ser ut til å gjelde i da det kommer til GBS: Ingen har autorisert kopieringen selskapet må gjennomføre for at brukere fritt kan søke i verkene.

Kelly versus Arriba Soft Corp[4] er imidlertid en annen relevant sak. På internett har det lenge vært praksis at søkemotorer tar såkalte thumbnails, altså små utgaver av et originalt større bilde, og viser disse bildene til brukeren. Brukeren kan så trykke på thumbnailen og bli brakt videre til det originale bildet. Dette er altså en måte å indeksere på. Dommen fra denne saken hevder at thumbnailen, altså den transformerte utgaven, ikke var et fullverdig substitutt for det originale bildet. Ingen ville bruke thumbnailen i bildets sted. Tvert om: indekseringen både beskyttet rettighetshavernes interesser, og økte samtidig interessen for bildet. Bruken ble altså ansett for å falle innunder fair use-doktrinen.

GBS og fair use

Google tilbyr heller ingen fullverdig kopi av bøkene, men reduserer dem til et mindre egnet medium. Snippeten, eller stubben, kan ikke sammenlignes med boken i seg selv. Prinsippet er at transformasjonen reduserer det originale verket til å bli noe annet, mindre egnet for vanlig bruk, men mer egnet for søk. Den norske sitatrettens forestilling om god skikk er imidlertid litt annerledes enn den den amerikanske fair use-doktrinen. Fair use har å gjøre med fire hensyn: (i) Verkets karakter, (ii) brukens karakter, (ii) hvor mye som er sitert og (iv) om du ødelegger det faktiske eller potensielle markedet til rettighetshaveren.

Verken medlemmene i AG eller AAP hevder at de taper penger på Googles tilgjengeliggjøring, men flere av foreningenes medlemmer reagerer imidlertid på at de ikke får ta del i inntektene som GBS genererer. AG og AAP sier også at de kunne skape en tilsvarende tjeneste, og at GBS derfor ødelegger det potensielle markedet. I sin korte dokumentarvideo Is Google Book Search Fair Use[5], hevder professor Lawrence Lessig ved Stanford Law School at dette kravet kan være ener rimelig da det kommer til de 9 prosentene av bøkene som fortsatt er in print. (Som jeg har vært inne på tidligere er det mulig dette prosenttallet kan være høyere.) Men Lessing hevder videre at for de bøkene som er under opphavsrettslig beskyttelse, men ikke in print, blir det vanskeligere. Jusprofessoren forklarer dette med systemet som katalogiserer hvem som har opphavsrett i USA. Du kan ikke spørre om tillatelse fordi eiendommens eiere ikke er registrert i noe oversiktelig register. Copyright i USA strekker seg tilbake til 1923, og alt utgitt etter det kan være beskyttet av opphavsrett. Det finnes imidlertid ikke et register over hvilke utgivelser som er beskyttet av opphavsrett, og derfor finnes det heller ingen enkel måte å få oversikt. Det er derfor vanskelig å hente inn tillatelse fra hver enkelt rettighetshaver før du publiserer. Dette er noe av den samme bakgrunnen som førte til tvangslisens i Norge i forbindelse med rikskringkastingens umulige prosjekt om å hente inn partikulær tillatelse i et hvert publisertingstilfelle. Om tillatelse må hentes inn før kopieringen, er det altså praktisk umulig å skape det markedet GBS ønsker.

Her står saken nå, da ingen av søksmålene har til nå blitt testet for retten. Fra august 2006 til mars 2007 har Google imidlertid knyttet til seg i overkant av 120 nye bibliotek, med totalt 43,2 millioner titler, gjennom sitt biblioteksprosjekt[6].

Nasjonalbibliotekets digitalisering

Forfatteren Erik Newth har tidligere uttalt at mens «Google digitaliserer verdenslitteraturen, diskuterer de norske aktørene hvem som skal oppnevne utvalget som skal planlegge seminaret som skal drøfte lokaliseringsproblematikken knyttet til et eventuelt nasjonalt digitalt bokdepot.» Den 25. april i fjor åpnet imidlertid Nasjonalbibliotekets elektroniske biblioteksdatabase. Her lover NB «bøker i fulltekst og et brukervennlig søkesystem.» Etter eget utsagn vil NB bruke «mange år» på å digitalisere alle samlingene, men vil gjennom løpende publisering gjøre alt materiale tilgjengelig. Selv om hastigheten og brukervennligheten ikke kan måle seg med GBS, er nylanseringen et tegn på at NB tar digitaliseringen på alvor.

I motsetning til GBS, har NB også inngått en avtale med en rekke norske rettighetsorganisasjoner, blant annet Den norske forleggerforening og Den norske Forfatterforening. Avtalen gir NB mulighet til å tilgjengeliggjøre rettighetsbelagt materiale i digital fulltekstversjon. I avtalen omtaler begge parter prosjektet som et pilotprosjekt, og om ikke partene føler prosjektet går som ønsket, oppheves den 30. september 2008. I avtaleperioden har NB fått fullmakt til å tilgjengeliggjøres innhold som fortsatt er rettighetsbelagt. NB skal vise verket i et lavoppløselig digitalt bildeformat, men ikke legge til rette for utskrift, eller nedlasting og kopiering av materialet til leserens eget datautstyr. Undertegnede har testet systemet, og det er ikke overraskende umulig å sikre seg fra nedlasting og kopiering av bilder som publiseres på en nettside. Det er derfor også uproblematisk å få tatt gode utskrifter av materialet. Det har ikke kommet noen offentlig omtale av prosjektet fra rettighetshaverne ennå.

Omtrent samtidig som NB lanserte sin søketjeneste, kom nyheten om at Google Book Search har etablert seg i Norge, og forsøker å knytte avtaler med norske forlag[7] Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt forteller likevel ikke (utelukkende) om en konkurranse mellom to aktører som vil kontrollere det samme markedet, men om bevisstheten av at nasjonale alternativ i offentlig regi kan ta vare på interesser som det ikke er garantert at GBS vil gjøre i fremtiden, som f. eks gratis tilgang til kunnskapen. Et annet viktig poeng er nasjonalbibliotekenes oppveiing for den store overvekten av engelskspråklig litteratur som Google har skannet. Men rivaliseringen mellom offentlig og kommersiell, nasjonal og global, Google og Nasjonalbiblioteket kommer uansett i skyggen av de juridiske spørsmålene om bruks- og kopirettigheter. Diskusjonen om og reform av opphavsrett kommer virkelig til å bli stridsspørsmålet i tiden fremover.

Der GBS har opprettet avtaler om skanning av biblioteksmateriale, har de satt følgende vilkår: Alle bibliotekene får beholde en egen kopi av det materiale GBS skanner hos dem. Kopien kan bibliotekene selv gjøre tilgjengelig via sine nettsider, og bibliotekene kan også la andre aktører skanne det samme materialet. Det eneste bibliotekene ikke får lov til, er å gi eller selge de ferdig skannede filene til Googles konkurrenter. Derfor oppsummerer internettkommentator Jan Omdahl debatten da han sier at «dette er en av de gylne anledningene hvor det er smart og relativt risikofritt å si ja takk, begge deler».