Han søkte litt på youtube, og fant denne versjonen, verdt å høre på i et par gode høretelefoner. Dette er så bra.

Гимн России

Den som la ut dette har skrevet:

I found a wonderful version of the Anthem of Russia, and thought I should share with you all :)
Sorry I did not put many pictures. I wanted you to focus more on the song rather than the photographs. However, the pictures I did chose for this video I hope you will like. I tried to pick really good ones that would match the mood of the music. They are taken in both Moscow, and St.Petersburg. I got them off the site sxc.hu

Music: Russian Anthem - by State Symphony Orchestra

Rett før jeg bare er nødt til å legge meg ned på gulvet i fosterstilling, fordi alt er så mye mer enn jeg kan takle, tåle, forstå og leve med.

Rett før jeg veiver med det hvite flagget, flagget som skriker - Javel! Greit! Jeg overgir meg. Ser du det?

I øyeblikket rett før, så skjer dette.

Jeg finner.

Jeg har faktisk ikke funnet Radka på Youtube før, jeg.

Og så husker jeg og tenker og lever og er og så går det med ett an å være til uten at det kjennes ut som om man rives i fillebiter.

Radka Toneff - The moon is a harsh mistress

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om de siste dagenes innlegg. Jeg mener hvert ord. Jeg mener at noen trenger å få det grusomme sparket som trengs for at de skal forstå at det de gjør er ondskap. For jeg klarer faktisk ikke levende forestille meg at man kan gjøre slike ting mot andre mennesker, samtidig som man tar inn, jeg mener

virkelig tar inn,

hvordan det ødelegger andre.

Så, i kveld skal bøkene få samle litt støv, inntil jeg fortsetter med neste runde med forberedelser.

Slapper av noen timer, hører på

Jason Mraz - I'm Yours

Well you done done me and you bet I felt it
I tried to be chill but you're so hot that I melted
I fell right through the cracks
and now I'm trying to get back
Before the cool done run out
I'll be giving it my bestest
Nothing's going to stop me but divine intervention
I reckon it's again my turn to win some or learn some

I won't hesitate no more, no more
It cannot wait, I'm yours

Well open up your mind and see like me
Open up your plans and damn you're free
Look into your heart and you'll find love love love
Listen to the music of the moment maybe sing with me
i love peaceful melody
It's your God-forsaken right to be loved love loved love loved

So I won't hesitate no more, no more
It cannot wait I'm sure
There's no need to complicate
Our time is short
This is our fate, I'm yours

I've been spending way too long checking my tongue in the mirror
And bending over backwards just to try to see it clearer
My breath fogged up the glass
And so I drew a new face and laughed
I guess what i'ma saying is there ain't no better reason
To rid yourself of vanity and just go with the seasons
It's what we aim to do
Our name is our virtue

I won't hesitate no more, no more
It cannot wait I'm sure
There's no need to complicate
Our time is short
this is our fate, I'm yours

Well no no, well open up your mind and see like me
Open up your plans and damn you're free
Look into your heart and you'll find the sky is yours
Listen to the music of the moment come and dance with me
A lá one big family (2nd time: A lá happy family; 3rd time: A lá peaceful melody)
It's your God-forsaken right to be loved love love love

I won't hesitate no more, no more
It cannot wait, I'm sure
There's no need to complicate
Our time is short
This is our fate, I'm yours

No please, don't complicate
Our time is short
This is our fate, I'm yours

No please, don't hesitate
no more, no more
It cannot wait
The sky is your's!

Fine Janis. Labile Victoria. Høyt oppe, så litt ned. Så opp igjen. Alltid, heldigvis.

Beina løper som trommestikker og det er bare så vidt jeg klarer å følge med.

Lurer på hvor jeg kommer til å havne til slutt.

Manic Street Preachers - Ocean Spray

Oops. Nå ble jeg hengende litt på youtube og fant en sang til av MSP. Pokker, jeg er visst på vei til å bli uendelig soft. For jeg liker denne også:

Manic Street Preachers - The Everlasting

Hører på sangen, og gauler In the beginning (...) dumdidum (...) Eeeeverlaaasting.

Østerrike atter en gang rammet av en tragedie av syke dimensjoner. Jeg kan jo ikke vite det sikkert, det kan jo bare de involverte, men jeg tror at dersom noen i min familie hadde laget en egen leilighet under selve huset og sørget for at det ble født intet mindre enn syv barn der, så kan det hende jeg hadde merket det.

Nå vet med ett liksom alle at biodrivstoff ikke er bra, verken for regnskogene, verdens matvareproduksjonssituasjon eller for atmosfæren. Det er rart med de såkalte etablerte sannhetene.

Here today, gone tomorrow.

Jeg gleder meg til å sette meg ned om en drøy måned. Inntil videre blir det vel lettere sporadiske oppdateringer av denne siden. Huhum. Hver gang jeg har sagt dét har jeg hatt hyppigere postefrekvens enn normalt, så da kan det jo hende det heller blir mer enn mindre.

Men nå, tilbake til lesing om AS, ASA, DA, ANS og andre særdeles morsomme ting. Først skal jeg høre på:

Pavarotti / Panerai: O Mimì tu più non torni

La Boheme 1972 Berlin Philharmonic under Karajan. Luciano Pavarotti (Rodolpho) and Rolando Panerai (Marcello).

- Men, altså – nå tar du jo grunnleggende feil..

- Nettopp. Greit.

- Greit?

Og så ser han ut av vinduet og hun stirrer i taket og ingen sier noe, før en sier et eller annet og så snakkes det i enstavelser og så er det så man enten kan tenke Jon Fosse, eat your heart out

eller bare høre på noe gammel musikk som får blodomløpet igang igjen.

BAD RELIGION -  AMERICAN JESUS

]]> http://vicblogg.wordpress.com/?p=477 Wed, 09 Apr 2008 21:26:02 +0000 Victoria http://vicblogg.wordpress.com/?p=477 Min plass på veven. Min plass.

Min tur. På flere språk, for eksempel svensk.

I kveld er jeg gladere enn jeg har vært på ufattelig lenge.

Så.

Og denne var jo litt fet, da. Og jeg liker den fikki-fikki-fikki (=sånn det høres ut i mitt hode)-Missy Elliot-sounden.

Madonna feat Justin Timberlake and Timbaland - 4 Minutes

Og, jeg må ha med Missy.

Missy Elliot - The Rain (Supa Dupa Fly)

Hør, Timba - da. Aha, aha.

Og denne, hehe, jeg husker jeg var på vei til jobb - det var sol, det er flere år siden, jeg var så bitteliten, men på jobb skulle jeg, og jeg gikk med sånn fancysmancy skjørt og en slik søt liten bluse som man bruker når man skal late som man er flinkere enn man er. Men på hodet hadde jeg store hodetelefoner med lyd og bråk og faen, og jeg gikk i sola og hørte på

Missy Elliott - One Minute Man (feat. Ludacris & Trina)

Og så denne da. Oh yay, me like.

Missy Elliot - 4 my people

For selv om den er litt sånn nå er vi nesten på treningssenter-ish og kom igjen nå jenter, vi orker en repetisjon til - så er det kult, da. Prøv selv, hopper du ikke av dette så kan du ikke hoppe.

Turboneger - All my friends are dead

Energyboost!!!

Antony and the Johnsons-You Are My Sister

En pause midt på dagen, med god kaffe og Antony and the Johnsons gjør underverker. Da blir jeg klar for å gyve løs igjen, det er helt sikkert.

Fin dag, dette.

Veldig fin dag.

The Cardigans - I need some fine wine and you, you need to be nicer

The Cardigans - Sick and Tired

Denne gjør at jeg vipper hodet opp og ned, og så er liksom ikke ting så gæli allikevel.

Drama-Victoria

Sliten-Victoria

Å-dette-kommer-aldri-til-å-gå-bra-Victoria

Jeg tenker som vanlig for mye. På ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg er bare sånn, jeg var verre før og bedre nå, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å slutte med å tyne-tyne-tyne mine egne grenser på den måten jeg driver med akkurat nå.

Akkurat nå.

For en vits.

Det har jo alltid vært slik og er egentlig er jeg snillere mot meg selv nå for tiden enn jeg noensinne har vært. Men jeg er

så

trøtt

Og det jeg noen ganger blir så livredd for er at det ikke er til  noen nytte. Vil jeg ende opp i pluss, vil jeg ende opp i en vegg?  Nei. Jeg skal ikke det. Men, må bite tenner hardt sammen nå, ellers tror jeg at jeg kan bli svimmel på ordentlig.

Når man roer seg ned med kaffe, har man kanskje misforstått noe fundamentalt om koffein.

Innser at tankene jeg hadde i går kveld, om at "det er jammen ekstremt godt å komme igang igjen etter ferien" er slike tanker jeg skal legge av meg. For det er ikke helt riktig. Nå, for eksempel, hadde jeg kjempelyst til å skrive noe fint og nesten-klokt her inne, men så kommer jeg ikke på noe fordi hjernen oppfører seg som  overstresset og hysterisk allerede fire timer etter jeg startet opp for dagen.

Må bare gjøre ferdig-mantraet suser i hodet.

Jeg må slappe av i fem minutter, lage en kaffe, og høre på

The Beatles - The Long and Winding Road

Kommer plutselig tilbake med noen semi-smarte betraktninger og meningssynsinger.

Må bare bli ferdig med et par oppgaver først.

Dette er en sang jeg har postet tidligere, men det er kanskje den låta som gir meg den største lykkefølelsen av alle:

Modjo - Lady (Hear Me Tonight)

Og så hører vi på Jamiroquai, vi er cosmic girls from another galaxy!

Vi avslutter med

Stardust - The Music sounds better with You

Det blir bare mer og mer tydelig for meg at jeg er litt lost en eller annen gang på nittitallet når det kommer til hva jeg tenker er

god

musikk

Men, herregud.

Jamiroquai.

Modjo.

Stardust. Jeg elsker det. Så funky, så morsomt, så gøy.

Nå må mamma slutte med knottingen, vi har visst noe dansing å ta oss av ;-)

Jeg har lyst til å dra på Moon Sand-handling. Først skal vi på café, så skal vi gå ned til vannet og så skal vi se om vi finner noe månesand. Månesand er en slags type sand man kan lage de mest vidunderlige figurer og sandslott av, man kan gjøre det innendørs eller utendørs og det skal visst ikke være så veldig sølete. Viktigst: det skal visst også være veldig moro. Sønnen på åtte lekte en del med dette hos en kompis for noen år siden, og han ble i alle fall veldig glad for at jeg har lyst til å bringe sandmagien inn i det Victorianske hjem.

Jeg googlet litt, og havnet rett på en amerikansk side, hvor det var en rekke forbrukeromtaler av dette produktet. Det var 177 foreldre som hadde sagt sin mening om månesanden, og de spenner fra "Wow! This is great!" til "Ohhhh, messy!" Aller best likte jeg denne kommentaren, fra en far i Oregon:

For real children, not androids

For those whose children play videos all the time so as to not make a mess or need to be entertained, I implore you to not buy this product and then write what a mess or how boring it is. This is a sand-like product! It acts like sand! The limits of stimulation are the child's imagination. It's great. It can be molded. It is not permanent like clay or Play-Doh. It will come apart, just like sand as it dries. Clean up is a vacuum cleaner or dust buster away. My children and I spend hours playing with this. We bought a shallow, large, inexpensive plastic container with lid, and it is perfect to play with and in. I play with it without the children. It is honest fun.

Jeg er overbevist! Selvsagt vil dette være mer klissete enn å sette på en DVD eller wii. Men so what? Jeg gleder meg i alle fall til veslejenta har lagt seg i kveld. Jeg skal ikke skrive den oppgaven jeg burde ha gjort ferdig i anvendt mikroøkonomi, i kveld skal jeg leke med månesand.

Hurra!

Og hvis det blir så sølete at jeg blir nesten-nevrotisk (det hender jo at dét skjer) så skal jeg sette på denne sangen her, og så regner jeg med at det går bra allikevel.

Stan Getz & Astrud Gilberto - The Girl From Ipanema (1964)

Og, dersom ikke det skulle hjelpe - så har jeg en kur for alt. Jeg elsker ham, jeg. Mafia-mannen:

Frank Sinatra - Fly Me to the Moon

God påske, folkens :-)

Hør her, da. A-ma-zing ;-)

Jeg blir i alle fall hoppende og jublende glad, og det har jeg blitt av denne låta helt siden jeg var 18, og gikk ut og drakk øl på et sted som het Legenden. Legenden var et slikt sted som mange savnet, etter den smått kapitalistisk anlagte eieren valgte å droppe stedet til fordel for et disco som stort sett spilte Ooops I did it again og desslike.

På Legenden derimot, der var det grunge og rock og rap og faen, og så var det punk og moro og selvsagt

Jamiroquai - Virtual insanity

Og jeg husker det var så godt å komme dit, altså man kunne helt fint gå ut alene, for i det samme øyeblikket man kom inn døra der, så var man nesten hjemme, kunne rope

Hello Family!

- og der satt omtrent alle jeg ville se, og de som ikke hadde kommet ennå, kom etter hvert de også.

Og så satt vi der, hoppet litt rundt, drakk øl og pærecider og pappvin, livet var generelt godt og i løpet av kvelden ble livet enda bedre å leve og så kunne vi høre på mer bra musikk og tenke at

bedre

kan

man

ikke

ha

det

- og det var mye sant i det.

 Smashing Pumpkins - Bullet With Butterfly Wings

Ikke minst var Legenden et sted hvor mange var helt på min planet, der var det full forståelse for utsagn som

Jeg savner Kurt Cobain, jeg! Stort tap. Stort!

Nå er det 2008 - men resten av kvelden skal jeg tilbringe med Kurt.  

Nirvana - Unplugged part 1

Nirvana - Unplugged part 3

Nirvana - Unplugged part 4

Jeg fant raskt gleden av å ha min egen lille publiseringskanal på internett. Bloggen ga meg mulighet til umiddelbart å få utløp for meninger om så mangt. Jeg har jo alltid vært skrudd sammen slik at jeg knapt nok kan se en nyhetssending eller et debattprogram på TV, uten nærmest å krype rundt på gulvet, eller sitte igjen som en liten forknytt ball i sofaen.

Det er så mye urettferdighet.

Det er så mye uinteressant vi fores med, kan hende som et filter, slik at vi ikke skal kunne ta inn all urettferdigheten.

Så. Bloggen ble et slags lite minitalerør. Her kunne jeg hyle ut om alt jeg mente, og herrejemini, til slutt blogget jeg ikke om nyheter jeg hadde lest eller sett, men tilslutt så jeg nærmest på nyheter for å kunne blogge om det etterpå. Det er jo smått komisk, men jeg merket raskt at formidlingstrangbehovtrollet kom og tok meg.

Etter en stund ble dagene så innmari travle. Slik er det nå også.

Derfor har jeg etter hvert begynt å skrive om helt andre ting, selv om jeg fortsatt er like engasjert i alle mulige ting jeg ser, får med meg eller bare bivåner på lang avstand. Selv om det er lenge siden jeg har skrevet noe om at jeg provoseres enormt mye av folk som går forbi folk i nød eller fare, eller at Drammens Tidenes mine-meninger-spalte er til å kaste opp av i all sin FrP-uvitenhet, så bryr jeg meg fortsatt.

Men jeg merker nå, at jeg synes det er så godt å kunne skrive litt om de tingene som er nærmere meg, ting jeg tenker på, ting som former hodet mitt slik at jeg er den jeg er, ting som gjør at jeg utvikler meg til den jeg skal bli.

Å! Jeg er vel bare begynt å bli litt soft.

Men hva så?

Jeg trenger litt feelgood.

Lauryn Hill - I Gotta Find Peace Of Mind [MTV Unplugged]

Lauryn Hill - I Find It Hard To Say (Rebel) [MTV Unplugged]

Jeg har behov for steder hvor jeg kan tenke høyt om noe annet enn det MSM kan gi meg av input. Jeg tror jeg trenger å krype inn i en liten tenke-skrive-stue, og bli der en stund, slik at det kanskje kan bli noe annet ut av den lynraske knottingen min på pc-tastaturet enn sporadiske bloggposter om det som faller meg inn der og da.

Som veldig mange andre bloggere, bærer også jeg på en liten drøm om epos og storslåtte sagaer.

Fugees - Ready or not

Fugees - Killing me softly

Og, ja -denne må jeg også ha med. Fordi den er så vakker og fin.

Lauren Hill - You're just too good to be true/Can't take my eyes off you

Pardon the way that I stare. There's nothing
else to compare. The sight of you leaves me
weak. There are no words left to speak.
But if you feel like I feel. Please let me know
that it's real. You're just too good to be true.
Can't take my eyes off you.

Lauren Hill er fantastisk.

Og da jeg først hadde begynt på den lille Lauren-hyllesten:

Lauren Hill - Zion

Nå har jeg tydeligvis bare den fantastiske musikken inne i hodet, og om det er et sunnhetstegn får det nesten være opp til spesialisthelsetjenesten å bedømme. Siden de uansett i mange tilfeller påberoper seg monopol på denslags.

Kent: Om du var här 

Portishead: Roads 

 Portishead: Only you

Når dagene går i ett og det er travle tider, er det godt å ta seg noen småpauser.

Dette er også en fin liten pausesang. Den har jeg også i hodet nesten hele tiden. Den beste feel-good-cardigans-i-love-it-sangen. Ever.

The Cardigans: Lovefool (Selvsagt)

The Cardigans: My Favorite Game

Jeg vet ikke, men det kan godt hende at det er derfor, for jeg har alltid vært litt følsom for våren, det er et eller annet med den som gjør at alt blir så hjerteskjærende på en fin og rå måte samtidig. I alle fall har jeg de siste dagene hatt et veldig opp-ned-opp-ned-type-humør.
Jeg husker jeg pleide å hate våren. For, da kom alt så sterkt. Farger, andres latter, hele tiden en bunsj med bekreftelser på at livet mitt ikke var slik andres liv tydeligvis var, og den konstante følelsen av manglende ro og av Sylvia Plath festet seg. Nå er det ikke slik, lenger. Heldigvis, for det var veldig slitsomt. Men jeg har fortsatt litt mer labilitet i meg når snøen blir borte og alt liksom kommer frem igjen på nytt, og derfor er jeg så glad for ting som dette:

I høst kommer hyllestplaten til Saint Thomas hvor artister som Sivert Høyem, Ane Brun og Ravi bidrar med egne versjoner av gamle Saint Thomas-låter. Det var Rådet for psykisk helse som tok kontakt med plateselskapet Racing Junior for et framtidig samarbeid. Resultatet ble opprettelsen av Saint Thomas minnefond.

Hele artikkelen kan leses her. 

Og her kan du høre et klipp av mannen vi ikke lenger har. Jeg synes han var fin, jeg.

For det hele handler, tenker jeg, om kunnskap og om forståelse. For, jeg tenker at jeg selv hadde hatt det mye mindre trøblete dersom kunnskapsnivået om ulike plager hadde vært større i befolkningen. For, med kunnskap kommer gjerne innsikt, og innsikten rommer gjerne en forståelse for hvorfor andre mennesker er som de er, reagerer som de gjør.

Og jeg tror det er lettere å slappe av, lettere å puste, dersom man slipper å være så veldig bekymret for hvordan andre vil se på deg, kanskje se ned på deg, hvis såkalt svakhet avsløres.
Kan vi ikke bare være mennesker, liksom.

Eh, ja - det er Ramones igjen, ja.... :-D

Jeg kan ikke ha det bedre enn kombinasjonen Bono og Joey Ramone, jeg.

My funny valentine ~ Keith Jarrett Trio

Å, hør da! Sjekk så kult US3 og Cantaloop er!!

Kall gjerne dette innlegget en liten minireaksjon på alle bloggkranglene som forsurer for oss alle, er det virkelig nødvendig å pisse så fælt på andre mennesker? Er vi virkelig så smålige at vi ikke klarer å hevde oss, løfte oss selv opp - uten å presse andre ned på veien?? Hva med å bruke mindre energi på å krangle og heller mer tid på å bygge litt broer??

Jeg tyr til alle triks, denne sangen må i alle fall jeg hoppe litt opp og ned av, slik har det vært siden jeg hørte den første gang. Minner meg om bekymringsløse dager for lenge siden, og noen ganger er det ok å fremkalle den følelsen igjen. Var vel mer en state of mind, kanskje?

Green Day!! Basket Case :-)

Ta med Stevie Wonder på veien også - og ha en god dag.

Og se - Pavarotti og Barry møtes på halvveien!! Kanskje vi kan klare det også? Hæ?

Blir det dårlig stemning i dag, er det i alle fall ikke min skyld!