Dette er kanskje den naturlige, andre halvdelen av mitt innlegg som argumenterte omkring fildeling. Mitt tabloide spørsmål av Holmgang-karakter blir denne gang: ’Er vi i ferd med å bli en kulturelt tilbakestående nasjon?’ Okay, det var kanskje å ta litt hardt i.

Platesjappen Apollon ble opphav til en sønn på nyåret, med det klingende navnet Apollon. Den originale butikken har i alle år vært en hjørnestein blant musikere, konsertarrangører og andre musikalsk orienterte i Bergen. Og den nye butikken i Neumannsgate er noe så sjeldent som et virkelig alternativ til både opphav og mer aggressive konkurrenter. To etasjer musikk, med klassisk og jazz på gatenivå, samt metal, rock og prog i andreetasjen. Det hører med til historien at betjeningen er levende leksikon på sjangrene som ivaretas, og at man kan boltre seg på egen røykebalkong. Men det aller snodigste er at halve avdelingen er viet cd’er med samme prisnivå som Platekompaniet. Når jeg endelig, som forbruker i hjembyen, kan bade i slik luksus, slår det meg hvor fattige på kulturelt mangfold vi egentlig er.

At utvalget minsker jo større grad av privat monopolisering, sier seg selv. Når det kun er etterspørselen som bestemmer utvalget, ligger varene som selger minst, tynt an. Noen vil hevde at platebutikkenes skjebne er totalt irrelevant, med tanke på elektronisk overføring og distribusjon. Det er derimot ikke fullstendig irrelevant for butikkeiere, ansatte, samlere og musikere. Fremdeles er salg det viktigste for artister og plateselskaper, og det selges definitivt mest over disk. Enn så lenge.

Dette innlegget tar for seg problematikken på vestlandet, for det meste Bergen, ettersom det er dette området jeg kjenner best - og har forutsetninger for å kunne gjengi eksempler fra. Argumentasjonen er imidlertid høyst gangbar for resten av landet også, ettersom dette på ingen måte er noe vestlandsfenomen.

Det første eksempelet er derimot ikke fra denne kanten av landet. Jeg livnærte meg en periode på to år i Tromsø, hvor jeg raskt knyttet kjennskap til den kulturelle livskilden som gikk under navnet Platebaren Feedback. Jeg tilbrakte sikkert timevis i butikken under mitt opphold, vandrende langs reolene, mens jeg vendte på cd’er og leste Egon Holstads finurlige anbefalinger på gule lapper. En original cd-sjappe å bli glad i med andre ord. To år etter mine tokt var det allerede slutt. Jeg hadde vansker med å begripe hvordan den stusselige og trange versjonen av Platekompaniet på Steen & Strøm hadde utkonkurrert Feedback. Det var først idet Holstad pekte mot plateselskapene at brikkene falt på plass.

Platekompaniet har nemlig stor makt overfor selskaper og distributører. Og denne makten blir forsterket for hver eneste skive de selger. Trussel om utsalgsnekt presser plateselskapene til å senke distribusjonsprisene. I Feedbacks tilfelle måtte butikken ut med flere kroner til plateselskapet enn hva Platekompaniet solgte den for. Dette misforholdet tæret på både finansielt overskudd og sameksistensen med platebransjen. Da hjalp det heller lite at daværende EMI-sjef Per Eirik Johansen syntes det var leit at mangfoldet forsvant.

At prisene faller er jo vel og bra, tenker vi som forbrukere. Produktet var jo i utgangspunktet for dyrt – om vi tenker på en effektiv kamp mot gratis nedlastning. Denne saken har altså to sider, men aller helst burde jo butikkene få den samme varen til samme pris. Men så enkelt er det ikke. Platekompaniet har per i dag 21 utsalgssteder, i tillegg til nettbutikk. Kjeden har slukt så å si all konkurranse, og i Bergen sitter nå vi igjen med kun to alternative kjeder, hvorpå kun en i bykjernen. Tidligere nevnte Apollon har to foretak i sentrum (som i realiteten opererer uavhengig av hverandre), mens Musikkverket søker seg til kjøpesentrene i periferien. En og annen enslig butikk er riktignok å finne, men de blir færre og mer desentraliserte. Platekompaniets hovedutsalg, som ligger på Torgallmenningen, er en stor butikk med variert utvalg. Apollon er nisjebutikk, mens Musikkverket er minste felles multiplum, med dertil begredelig utvalg.

For bare noen år siden så ting ganske annerledes ut. Vi hadde Apollon (riktignok bare en enkelt avdeling), Platon Musikk (med tre filialer), Free Record Shop (som tok over lokalene etter Akers Mics konkurs), Playcom og Hysj Hysj. Av disse er kun Apollon tilbake, mens Free Record Shop har evakuert til kjøpesenter i Åsane. Jeg kan jo samtidig nevne platesjappen til Mikal Telle, som også ble lagt ned. Om man ser etter flere butikker i sentrum, må jeg henvise til tre brukthandlere.

55% av all musikk selges av de store kjedene, med Platekompaniet som ledende aktør (en fjerdedel av kjedesalget). Tilsvarende for dagligvare er 99% (!), og platekjedene siger sakte mot samme mål, om da ikke forbruksvanene endres så radikalt som det spås av enkelte. Jeg vet at mine forbruksvaner vil bestå av nedlastning, til nød sampling, med formodning om påfølgende innkjøp i butikk.

Jeg vil ikke påberope meg noen form for wallraffing akkurat, men fikk som mange andre et lite innblikk gjennom jobbsøknad til Platekompaniet, med påfølgende prøve. Som rock- og metalentusiast var prøven temmelig vanskelig, med fokus på de mest populære artistene (samt noen få feinschmecker-alibi). Krevende altså, til tross for min iherdige mysing over ukens vg-liste. Jeg levnet min tilværelse som ansatt i platekompaniet små sjanser. Merkelig nok kom jeg videre til intervjuet, og det ble vurdert dit hen at jeg hadde gjort det bra på prøven - idet jeg spurte om de ikke hadde forvekslet navn og resultater. Det kom imidlertid frem under intervjuet, tross mine anstrengelser for å tone dette ned, at jeg var tilhenger av tungrock. Og noen øyenbryn ble ufrivillig hevet idet jeg antydet en kommende konsert med Slayer.

Jeg fikk ikke jobben, og velger å tro at det ikke utelukkende kan ha skyldtes mine musikalske preferanser, ettersom butikken faktisk har en reol med metal. Men jeg er heller ikke fremmed for tanken om at mine sjanser ville bedret seg om jeg hadde erklært min fascinasjon for Muse (som jeg faktisk liker), Interpol og andre ’hotte’, nye band. Jeg setter for øvrig pris på at ekspeditørene har inngående kjennskap til produktene de fører, slik tilfellet er på Apollon (og var på Feedback). Her om dagen var jeg innom Musikkverket, hvor jeg spurte etter den nye til Darkthrone. Ekspeditøren ba meg stave navnet mens han fiklet med pc’en. Jeg får håpe det var dysleksien det sto på.

NRK meldte for en tid tilbake at Platekompaniet tar seg betalt for å anbefale plater overfor kundene sine. Platekompaniet plukker ut musikken de har lyst til å anbefale - og gir artistene tilbud om å betale for å bli anbefalt i annonser og butikk. Et annet moment Ballade og NRK omtalte var Platekompaniets praksis med å føre opp nyutgivelser på sin Topp 15-liste basert på forventet salg. Altså ikke en oversikt over reell omsetning, men et lukrativt reklameboard.

Dette sier seg nesten selv for min del, og gjelder antakelig det meste av bransjen. Hvor ofte har du sett anbefalinger av totalt ukjente artister? Eller nisjemusikk? Hos Platekompaniet er det derimot lettere å få ’gjennomslag’ for slik eksponering. For om lag ti-tolv tusen kan du få platen din anbefalt i den enkelte butikk.

Forbrukerombudet mente at Platekompaniet ikke drev med villedende markedsføring. Men vel å merke kun gjennom et dementi fra gründer Egil Dahl, og ikke gjennom innhenting av opplysninger fra andre deler av bransjen.

Sett bort fra mistankene om fiksing av lister, gjør ikke Platekompaniet noe galt rent prinsipielt. I hvert fall ikke noe man kan ta dem på. De knebler markedet fullstendig lovlig. Platebutikker konkurrerer på linje med alle andre bransjer, men konkurransen er så hard at mangfoldet taper terreng. Jeg må spørre meg om vi ser konturene av en musikalsk Wal-Mart, et kulturelt monopol? Dette er jo også tilfellet i krigen mellom dagligvarekjeder, hvor utvalget skrumper inn – fordi nisjene ikke lønner seg. Salget av underholdningsprodukter som film, spill og musikk har da også gjort sitt inntog her.

Jeg har ingen annen kur eller botemiddel på utviklingen enn at du oppsøker butikken som best ivaretar dine behov, eller som du faktisk trives i. Om det er Platekompaniet, så er det helt i orden. Om du bare har Platekompaniet, så er det ikke i orden. Om plateselskapene også hadde grodd litt baller, så hadde det ikke vært å forakte det heller.

I det ordnede samfunnet som Norge er, opplever de aller fleste av oss en dragning mot mystikk og underholdning, og jo mer vi konsumerer, jo mer blaserte blir vi - og vanskeligere å tilfredsstille. Så hvorfor ikke slå seg i korn med den tidligere så fryktinngytende Lucifer? Guden for individualisme, fri tanke, opprør, frykt, forakt, hat og destruktivitet. Guden for samfunnets fremmedgjorte, et ikon for alt som går på tvers av kristne tanker, normer og levesett.

De ideologiske og musikalske impulsene var mange. Bach, Grieg, Beethoven og J.R.R. Tolkien var alle gudfryktige menn, mens filosofene Nietzsche og Jung muligens, samt Wagner hadde sitt på det tørre i så måte. Blant de senere musikalske forbildene var Venom, Bathory og Hellhammer - som alle skilte mellom bandets image og sin egen person. Av mer marginal innflytelse var Anton LaVeys Church of Satan og hans Sataniske Bibel, samt Aleister Crowley - som begge gjerne ble avvist som for humane og utvannet. Brygget ble eksplosivt på alle måter, og ble musikalsk omtalt som det sosiale motstykket til krig.

Naturen og det esoteriske ble fremhevet av bandene som en kilde til inspirasjon, logisk nok, ettersom som naturen er ensbetydende med kaos, mystikk og mangel på tilhørighet. Den ville fjellheimen står i skarp kontrast til velordnete hageflekker, eller det konforme om du vil. Ungdomsopprør hadde blitt perfeksjonert sidens rockens inntog på femtitallet, og neste steg ville være å fornekte samfunnet selv, derunder alle dets normer. Øystein Aarseth, en av scenens hovedmenn, hadde sin bakgrunn fra kommunismen - i seg selv et uttrykk for opprør mot det besteborgerlige, mens mange av hans likesinnede etter hvert omfavnet den rake motsetningen på den politiske skalaen.

Norge har siden middelalderen vært et sedat og nøkternt samfunn. Politisk sett i favør for reformisme fremfor revolusjon, den grad at begrepet har gått inn i dagligtalen som noe eksotisk og positivt. Revolusjonær benyttes som et superlativ. Mot dette bakteppet av tradisjonisme og søvndyssende, passiv religiøsitet, vokste det frem en følelse av stagnasjon blant kreativ, intelligent og fremmedgjort ungdom. Ungdomsopprør retter seg alltid mot status quo, men alltid fra ulike utgangspunkt. Men etter hvert som samfunnet blir mer sekulært, tøyes grensene for protestens form, og det er ikke noe virkelig opprør om man ikke overgår tidligere generasjoner. Ideologien denne gruppen baserte seg på den endelige seier over erklærte fiender, til tross for at det i ytterste konsekvens var samfunnet selv - og et hysterisk media fungerte som drivstoff. Man kan nesten si at motkulturen levde i eskatologisk forventning, ettersom et politisk/religiøst/kulturelt (om enn umulig) gjennomslag ville føre til en naturlig oppløsning på ideologisk basis.

Som kjent suges enhver motkultur opp i mainstreamen med tid, når det nettopp er motkulturens individer som skal definere den rådende kulturen. Det som har gått ut på dato er ufarlig. At satanismen og dens kulturelle eksport, svartmetallen, skulle lide samme skjebne som punken, streifet nok ikke tenåringene - til det var de for ekstreme. Men de tok feil, og bandene er i dag blitt stuereine. Ingen løfter så mye som et øyenbryn om du kjøper den siste til Darkthrone. Sjangeren har sine sorte får, og så fort man har fordømt disse kan man sette i gang med å fordøye platene, med samfunnets velsignelse. Bandene ble som forventet ikke oppløst, men høstet heller fruktene av sitt arbeid - og tilpasset seg markedet gjennom storstilt fråtsing i kameler. Hvorfor dette kompromisset? Jo, sjangeren hadde brutt ut av undergrunnen, så hvorfor la oppkomlinger kapitalisere på et produkt som tilhørte oppfinnerne? I tillegg hadde flere medlemmer blitt voksne eller sonet sine dommer, mens andre så potensialet for mer subtil påvirkning gjennom å nå ut til flere. Men om man skulle slumpe til å skrape litt i materien, får man faktisk mer dritt under neglene enn forventet.

I utgangspunktet skulle man tro det var vanntette skott mellom mystisismen, okkultismen, misantropien og nihilismen som utgjorde den første black metalen, og nazismen. Og blant de aller fleste utøverne gikk det et klart skille. Men et fåtall band og personer mente imidlertid å spore et logisk sprang til norrøn mytologi (eller rettere sagt religion), og derfra var veien kort til sosialdarwinisme og ekstrem nasjonalisme. Dette til tross for at tilhengere av en så subversiv ideologi utvilsomt ville blitt tildelt sin dose zyklon-B i 1943.

Men hvordan forsvarer man et hopp fra et absolutt anti-religiøst standpunkt til dyrkelse av æsene? Og burde ikke ondskapens disipler i stedet holde med jotnene? For ikke å snakke om den uforlignelige motsigelsen i sammenblandingen av kristen symbolikk og norrøn gudelære. Det norske flagget er ikke noen gammel innretning, og laget med korset som mal, mens det inverterte korset, Peterskorset, ikke er et sjeldent skue innen katolisismen. I dagens sekulære samfunn er i tillegg troen på djevelen forbeholdt dypt kristne. Det kan også argumenteres for at Bård Eithuns drap på en homofil i Lillehammer, i seg selv ligger i grenselandet til streng bibelsk dogma. Varg Vikernes har i det siste forsøkt seg på forklaringer på den pan-germaniske ariske rases overlegenhet, gjennom betraktninger om UFOer, Atlantis og det som enda mer tåkete er, inspirert av Quislings Universisme. Hitler og hans bande trodde også at de ariske folkeslagene var utenomjordiske i all sin suverenitet, inkludert et opphold i Himalaya, før det var trygt å emigrere til India. Med andre ord en bortimot pinlig rekke av religiøse, politiske og historiske blemmer og oppspinn selv scientologene ville gapt av.

Felles for mange aktører er et fullstendig infantilt behov for å forsvare og intellektualisere rampestrekene fra ungdommen som et ledd i en mer grandios plan. Å desperat holde på en viss aura av mystikk blir for undertegnede bare patetisk. Gjennom å rettferdiggjøre kirkebrenning i en historisk kontekst, opererte ’satanistene’ på samme måte som fundamentalistiske muslimer og kristne - hvor historiske hendelser og kjensgjerninger utgjør både argumentasjon og motivasjon. En ting er å være historisk interessert, en helt annen er å la historien legitimere dogmatikken.

Dreiningen mot fascisme lå selvsagt latent i den absolutte fornektelsen av samfunnets verdier, og første etappe var en relativt harmløs romantisering av norrøn mytologi, ispedd et mer eller mindre ektefølt kristenhat. Den store forskjellen på miljøene er at nazistene vil hevde at det kjemper for et gode, mens satanistene utelukkende er destruktive. Begge gruppene har imidlertid det til felles at de dyrker og kultiverer hatet. Nynazistene opererer i troen på at det historisk norske/germanske er andre kulturer overlegen.

Kristian Vikernes forandret scenen, gjorde den offentlig kjent og formet publikums oppfatning gjennom media. Han tok ansvar for kirkebrenninger i kryptiske ordelag, mye for å promotere sitt band, dels for å høyne sin status i miljøet. Han rivaliserte etter hvert med Øystein Aarseth om rollen som ideologisk guru, hvorpå Vikernes myrdet ham. Rettssaken ble en sensasjonspreget sirkus, og Vikernes skiftet fornavn. Vel bak lås og slå tok han avstand fra sin fortid som satanist, og konverterte til ny-hedning, hvorpå han forherliget det rene, ariske norske og de norrøne gudene. Han iførte seg en militant, nazistisk uniform foran media, og startet den norske varianten av Allgermanische Heidnische Front, Norsk Hedensk Front. I 1997 ble det avslørt et komplott hvor en såkalt Einsatzgruppe, med nynazisten Tom Eiternes i spissen, skulle frigjøre Vikernes gjennom en væpnet aksjon. Alt finansiert av Vikernes mor, Lene Bore. Det later til at Vikernes er fanget i sitt eget behov for oppmerksomhet gjennom å sjokkere med stadig nye stunts, alltid trygt forankret i det ekstreme.

Særlig i slaviske kulturer som Polen og Russland har sort metal vært ensbetydende med nazisme (jmf. Graveland), noe som er temmelig ironisk med tanke på at den tyske

ledelsen betraktet slaverne som untermensch. Meningen var at disse folkene skulle fungere som det tyske herrefolkets slaver i

provinsene. Vikernes famøse flukt fra fengselspermisjonen hadde ettersigende det siktemål å verve seg til kamp mot tsjetjenerne, eller ’asiatene’ som han nedlatende kalte dem. Alt sammen i nettopp slavernes tjeneste.

Gylve Nagell, kjent fra Darkthrone, Storm og Isengard, tilkjennegjorde sin stolthet over å tilhøre den ariske rasen. ’Transilvanian Hunger’ hadde sloganet ’Norsk Arisk Black Metal’ påskrevet, noe som kjapt forsvant med reutgivelsene. I tillegg ønsket han å inkludere et notat inni coveret om at enhver som uttrykte misnøye med platen var en jøde. Plateselskapet Peaceville nektet å promotere albumet med den inkluderte teksten, men bandet gjorde muligens ikke saken bedre gjennom å hevde at begrepet ’jøde’ betyr ’idiot’ på norsk i unnskyldningen som fulgte. Nagell hevdet riktignok at han aldri hadde hatt sympatier for verken rasisme eller nazisme, og bandet fremsto fullstendig apolitiske etter denne kontroversen.

Ulver ga i den tidlige fasen uttrykk for en ny-hedensk verdensanskuelse. For å sitere Garm: ’Kristendommen er en patetisk religion skapt for svake mennesker, og som Odins sønner ser vi det på som vår plikt å ta tilbake det som engang var vårt.’ Jan Axel Blomberg, bedre kjent som Hellhammer, gikk hardere til verks: ‘ Black Metal er for hvite folk’.

Siste stunt i denne føljetongen sto Taake for idet vokalist Høst entret scenen i Essen, Tyskland med et påmalt swastika. Det falt ikke i god jord, og bandet unnskyldte seg med at handlingen bare var ment som provokasjon. Fullstendig pubertalt, men også i tråd med Sid Vicious bruk av symbolet. Bandet har i ettertid opplevd en massiv boikott fra festivalarrangører. Saken er ekstra lei, ettersom jeg finner mitt mest lokale band glimrende rent musikalsk.

Men hvor mye er egentlig image? Man kan nesten si det er der den virkelige mystikken ligger. Når ideologien ganske enkelt næres gjennom å sjokkere og bryte tabuer, er det ikke godt å vite hvor mye som er ektefølt. Vi kan bare forholde oss til de utsagn og handlinger som kommer til veie. Selv har jeg en mistanke om svært mye posering, dog de primitive holdningene stempler bandene uansett.

Rett skal være rett, det finnes mange band som baserer sin musikk på norrøne stemninger, utelukkende fordi de finner historiske inspirasjoner. Eksempelvis Enslaved, Windir, Helheim og Einherjer har/hadde alle en kunstnerisk tilnærming til temaet. Og som nettopp kunstnerisk uttrykk fungerer black metal glimrende. Og det er derfor jeg mer enn gjerne også låner øre til mer tradisjonelle BM band som Satyricon, Old Man’s Child, Dimmu Borgir, Emperor, Darkthrone, Taake, Immortal, Throne of Katarsis, Carpathian Forest, Gorgoroth, Aeternus og Mayhem.

Denne bloggen heter Niflheim, som drar veksler på den kalde siden av den mytologiske verdenen, og er et uttrykk for fascinasjon og interesse for norsk mytologi og historie. Denne interessen er bortimot sunn, og underholdende for enhver nysgjerrig - så lenge man ikke drar politiske slutninger tilpasset nåtiden. For disse fungerer mytologien som et verktøy og et mål. Hva ellers gjelder religion er mitt synspunkt at folk må få tro nøyaktig hva de vil, så lenge de ikke misjonerer eller gjør politikk ut av det. Jeg mener evolusjonsteorien demmer opp for kristendommen i større grad enn satanisme, men kan strekke meg til et agnostisk ’livssyn’. Jeg holder mulighetene åpne med andre ord.

Jeg registrerte at Kerry King i kjent stil kom med harde utfall mot black metal i dagbladet her om dagen. Poenget hans om å avstå fra drap støtter jeg helhjertet, men den godeste gitaristen har et håpløst utdatert bilde av den norske scenen. Kanskje han også burde satt seg ned med musikken, som et supplement til sensasjonspressen?

I prinsippet kunne bandene sunget om My Little Pony for min del, men jeg setter strek ved Burzum og andre med åpenlyse nazistiske sympatier. Så fort musikken tar form av rasistisk propaganda og ekstremistisk politikk, bør det boikottes eller bekjempes. Jeg kjøpte ’Filosofem’ basert på en bra anmeldelse, men det blir med det.

Ulovlig fildeling av opphavsrettslig beskyttet media foregår i stor skala på nettet, gjennom mange ulike tjenester. Dette gjelder spill, bøker, musikk, programvare, film og liknende åndsverk. De store firmaene forsøker selvsagt å kvele fildeling med alle midler tilgjengelig, det være seg blant annet reklamekampanjer og rettslig påtale. Jeg vil se nærmere på platebransjen siden dette tilsynelatende er den mest aggressive aktøren i dette spillet.

Et historisk tilbakeblikk er påkrevd når man tar denne slagmarken i skue. Alle husker vel Napster? Tjenesten gjorde seg gjeldende da mp3-formatet kom på banen mot slutten av 90-årene, og millioner av mennesker kunne nå laste ned sin favorittmusikk gratis. Med teknologien som fantes kunne de deretter brenne ut filene på en audio-cd, laste ned platecover og vips, så hadde man et nyutgitt album til odel og eie nesten fullstendig gratis! Platebransjen opplevde naturlig nok et dupp i salget, og gikk bananas. Noen artister, som Mötley Crüe, Limp Bizkit (grøss) og Dave Matthews støttet tjenesten og framskrittet, mens andre kastet seg på bølgen av søksmål. Industrien tvang etter mange måneder napster i kne, og tjenesten gikk dukken.

Da napster takket for seg, poppet det opp mange nye ’peer2peer’ klienter. Disse hadde i større grad sikret seg mot juridiske angrep, med et desentralisert nettverk. Om platebransjen ville angripe tjenesten, ble de henvist til den enkelte bruker som lastet opp, eller seedet om du vil. Det desentraliserte nettverket het Gnutella, og mange p2p tjenester benyttet seg av dette. Eksempler er Kazaa, Emule, Bearshare, WinMx, Shareaza etc. Disse tjenestene tilbyr alt av media, ikke bare musikk. Siste skudd på treet er bittorrent, som er enda sterkere sikret mot rettslig påtale.

Men hva er egentlig denne ’plateindustrien’ som bekjemper fildeling med slik innbitt forakt? Platebransjen er ganske enkelt den delen av musikkbransjen som tjener på å selge innspilt musikk. Det lovende bandet hyres, for deretter jobbe med utpekte produsenter og mixere i studio. Plateselskap sørger for reklamekampanjer, trykk og design, og tar mesteparten av inntjeningen. Mindre band tjener for det meste sine penger på turnering. Det vil alltid være en viss spenning mellom artister og label, ettersom det er et gi og ta-forhold. Artistene sitter på talentet, mens selskapet sitter på pengesekken. Ofte griper selskapet inn for å gjøre produktet mest mulig salgbart.

Verdens musikkmarked domineres av kun fire store aktører, som kontrollerer 70% av markedet. Fordelingen er slik: Universal Music Group 25.5%, Sony BMG 21.5%, EMI 13.4% og Warner 11.3%. De resterende 28.4% går til resten (kilde: Wikipedia). Vi kan snakke om et oligarki, med kun noen få virkelig store profitører. Og disse selskapene har økonomiske muskler til å møte det det anser som trusselen. Og det er her rettsalene og reklameboardsene skjendes.

Selv Goebbels ville rynket på nesen over det siste, og vel omtalte, initiativet til den norske bransjen; ’Piracy Kills Music’. Propagandaen strander allerede i tittelen. Musikk er et uttrykk for kultur, gratis eller momsbelagt, og har eksistert uavhengig av økonomien fra det første menneskelige grynt til grammofonen. Om Universal hadde gått konkurs, ville dette antagelig ikke brydd stort andre enn arbeiderne og bransjefolket selv. Selv om plateselskapene gjerne skulle hatt hegemoni på musikk som uttrykksform, så er dette faktisk ikke tilfelle. Musikken er ikke avhengig av firmaer, det er overraskende nok omvendt. Som jeg senere vil argumentere for, er Universals forestående konkurs sterkt overdrevet. Dette handler om smuler, kanskje tilmed et brød - i en bugnende handlevogn. Det handler om number one, og under tvil number two. Fans er til for plateselskapet, og den som måtte tro noe annet er fremdeles ikke blitt lobotomert.

’You wouldn’t steal a car’ messes det fra tv’en idet dvd’en settes i. Det skjebnetunge budskapet rettes også mot dem som faktisk har gjort det eneste lovlige og kjøpt produktet. Selv om jeg altså ønsker å holde meg unna diskusjonen rundt andre former for media enn musikk i denne omgang, så vil jeg nevne at produkter av såpass lav holdbarhet som film og dataspill har et poeng med tanke på salgstap. Å kjøpe en film jeg allerede har sett er noe jeg sjelden gjør, og dataspill er totalt utelukket. Mistenkeliggjøringen av vanlige forbrukere er uansett skivebom, og det frister faktisk mer til nedlastning enn det preventerer.

Rettsvesenet er under konstant beleiring av advokater som stevner og fører rettsaker mot både enkeltpersoner og nettselskaper. Ofte møter de utilbørlig hard motstand, spesielt i land hvor konglomerater har mindre beskyttelse enn individer. Kripos jobber stadig på vegne av internasjonale selskaper, men har varierende suksess.

Vi befinner oss i en medieskapt massepsykose hvor samtlige vil og kan være rockestjerner - til nød bare kjendis. Alle vil ha sine overskrifter og bilder i avisen og et tilstrekkelig alibi for å leve ut sin hedonisme med god samvittighet.

Og med verktøy som pro-tools, billig brukt utstyr og myriader av dataprogrammer, samt passende publiseringsalternativer som Urørt, Myspace og Youtube har vi etter hvert begynt å oppleve effektene av den kollektive streben etter oppmerksomhet. Det begynner å bli et gammelt fenomen, men det skader ikke å minne om naturlovene. Flesteparten av nettkjendiser og strebende artister besitter et mer middelmådig talent enn eliten. Og for å komme til poenget; platebransjen har ikke evner, i noen vesentlig større grad enn resten av oss, til å spå hva som slår an. Ergo signes artister og band over en lav sko, for ikke å si sandal. Resultatet er et sprengmettet marked, hvor hver eneste musikalske nisje består av tusener av artister. Hver gang jeg plukker opp et musikkmagasin, blir jeg utsatt for selskapenes reklamering for ferske artister. Dette er jo helt i orden, men når antallet nye oppdagelser antar dimensjoner av hundrevis i måneden, går man etter hvert så lei at man gjerne dropper å følge med. Markedet er med andre ord på sprengmettet at det står i ferd med å implodere.

Ikke bare signeres band i latterlige kvanta, men de overføres også mellom selskapene i langt større grad. Når bandet ikke selger tilfredsstillende mengder plater, får de ofte fyken av selskapet og melder overgang til et annet, som er villige til å jenke forventningene. Dette er musikkindustriens vesen, og har pågått lenge, men når et band først har blitt signert later det til at de sitter tryggere enn høyesterettsdommere. De kan selge dårlig, virke uinteressert i sine få fans og låte enda verre, men jaggu er de ikke likevel i stallen til et mer eller mindre shady plateselskap. En slags omvendt Darwinisme, selv om det selvsagt skal anerkjennes at det mest suksessfulle artistene opplever en annen verden av servilitet.

Et kjapt eksempel på massesigneringen er den norske black metal-boomen post Varg Vikernes. Så å si samtlige band som var villige til å iføre seg hjelm og ringbrynje på scenen hadde en tysk kontrakt i vente. Resultatet var en lunken utvanning av produktet, som støtte bort kjøpere. Stort sett bare en håndfull band kunne holde det gående uten de evige medlemsskiftene og de ukentlige opprettelsene av nye band for å få endene til å møtes.

Slik fungerer det også i de mer kommersielle kanalene. Utgangspunktet for salg er selvsagt større når man selger et produkt tilpasset minste felles multiplum, men også disse kjøperne er kritiske, i den grad at bransjen oppretter og hyper artister på samlebånd.

La oss kikke kort på tv-konkurransen ’Idol’. Etter den første norske konkurransen sitret det av fryd blant bransjeaktørerene som deltok. Kurt Nilsen oppnådde enorm popularitet, som ikke har sunket nevneverdig med årene. Nettopp fordi han hadde noe så sjeldent som virkelig talent. Men det skulle ikke gjenta seg. Pengene lå nå i å maksimere den korte og hektiske populariteten til artistene, umiddelbart etter programmets sesongslutt.

Artistene som produseres underveis er altså døgnfluer, og flere deltakere må promoteres, ikke bare dem som når toppen. Og om de flopper fullstendig, står det alltids et annet selskap klart med sikkerhetsnettet.

Så det riktige svaret på dette regnestykket fra platebransjens perspektiv, blir som følger: Vi har en omfangsrik stall av artister, noen garanterte storselgere, noen lovende (men foreløpig middelmådige) og til slutt de nysignerte - de vi ikke er sikre på. Endatil har man også overtatt noen som ikke lyktes på forrige label, som vil få mer tid og reklamekroner enn tidligere. Men stort sett vil de fleste artistene på et fremskredent selskap promoteres i større eller mindre grad. Nisjeartister i dertil grundig utpekte fora, mens de mest kommersielle og omtalte kjøres over hele linjen. Om ikke annet forteller denne vanvittige ekspansjonen at bransjen er i rivende utvikling, slik det gjerne er med firmaer som fyller hyllene med stadig flere produkter.

Mindre selskaper satser i større grad på en fast stall, kvalitet fremfor kvantitet, og nyter godt av nettets nyvinninger. Aldri før har jungeltelegrafering vært så effektivt. Trikset ligger i å penetrere den kollektive støyen. Blant de senere fremstøt er nettselskapet, hvor all distribusjon foregår over nettet. Men også mer beskjedne aktører har kastet seg på bølgen med pennestrøk i hytt og pine.

Vordende artister på sin side har aldri hatt en lettere jobb med å produsere proffe demoer og profilere seg selv. Jeg skal ikke gå videre inn på metodene mange band benytter seg av for å utnytte deler av en annen bransje når det gjelder profilering, kjent som specwork. Det får bli en annen post.

Men også etablerte band vet å benytte seg av nettet. Nettsider har lenge vært en rimelig og effektiv form for markedsføring, men ganske nytt er såkalte ’street teams’ - mest av alt en lettere kynisk perversjon av Turbonegers ’Turbojugends’. Ideen er at fansen tar seg av markedsføring bak linjene, og dermed sparer bandet for utgifter. Vel og bra, men tilhengerne bør være klare over at inntjeningen utelukkende tilfaller bandet og selskapet. Det er også godt mulig at den fysiske klappen på skulderen fra bandet uteblir.

Omsider kommer jeg til hovedpoenget. Platebransjen, gjennom sin salgspolitikk, har så til de grader vært med på å undergrave musikken som produkt. Eller rettere sagt salg av innspilt musikk. Gullrushet har ikke skjedd over natten, men i de senere år har det tyktes til betraktelig. Plateindustrien er tilsynelatende rådville og desperate, og hver gang dupp i salget forekommer, skrikes det opp om sjørøveri. Å simpelthen innrømme at produktet ikke holder mål, tross alle reklamekronene, er like utenkelig som at en diktator ville innrømmet at han var nettopp det. Da bør det være lettere å gjøre en annen innrømmelse, nemlig at produktet er for dyrt, kunstnerisk verdi eller ei.

Nei, da er det lettere å kjøre i gang enda et rettsoppgjør, eller enda en gigantkampanje, som artistene har med å stille seg bak. Og selvsagt, de som har alt å tape gjør det med større glede enn de som har alt å vinne.

La oss forestille oss Lars Ulrich hjemme i sin villa i San Fransisco. Året er 2000, og etter flere år med moderat kommersiell suksess, blir vår danske venn mer og mer frustrert. Han ser nye og fremadstormende band gli forbi i kappløpet - foran Metallica, verdens største metalband! Han setter seg ned foran pc’en og finner ut at låten ’I Disappear’ - fra soundtracket til ’Mission Impossible 2’ - ligger tilgjengelig på napster. Faktisk så ligger hele albumkatalogen forsvarsløs til nedlastning. Lars blir arg og plukker opp telefonen til management, bandet, aviser, plateselskap, agenter og Gud vet hva.

Resultatet blir at Metallica fronter et søksmål mot tjenesten. Joda, Lars husket å ringe advokaten sin også. Første skritt var å printe ut en liste over 300 000 Metallica-fans som skulle bannes fra nettverket. I tillegg til napster, saksøkte de også Yale University, UCLA og Indiana University, for deres manglende blokkering av tjenesten på sitt interne nettverk. Det endte med at bandet og napster inngikk forlik utenfor rettslokalet. Napster gikk med på å blokkere mange brukere ute, og underskrev herved sin dødsdom.

Men den rettslige suksessen hadde et bitter ettersmak. Hva angikk ’public relations’ ble et mareritt, og Lars ble ofte fremstilt i media som bare ’Lar$’. Metallica ble sett på som grådige og ute av stand til å levere varene. Spesielt ille var det at Metallica tidligere hadde surfet på et image som de reneste Robin Hood. Bootleg-taper og video av konsertene var noe de stilte seg likegyldige til, til ergrelse for plateselskapet. Bandet hadde nå et fryktelig inntrykk å rette opp, og pr-sirkuset som fulgte med utgivelsen av ’St. Anger’ gjorde noe av jobben. Helt til man hørte platen selvsagt.

Moralen er at det koster å kjempe mot teknologi, vaner og fans. Er folk først blitt vant til å kunne laste ned hva man ønsker gratis, så er dette et gode de vil kjempe for med nebb og klør.

Selvsagt er det tøft for artistene å måtte finne seg i dårligere økonomiske premisser, og samtidig verne om sitt åndsverk. Spesielt om vi snakker om genuint dyktige musikere som legger sin sjel i produktet. Men om prisene på det fysiske eller digitale produktet hadde blitt så lave at folk faktisk tok turen innom platesjappen, ville det lønt seg på sikt. Men dette er en utopi, og i virkeligheten har artistene lenge vært skadelidende i en lite fleksibel og grådig plateindustri. Tallene er fremdeles beksvarte blant de største firmaene, men mye vil alltid ha mer. Vi snakker tross alt om bransjen som mente kassettspillere med record-knapp var fanden selv.

Men er virkelig fildeling så ille som plateselskaper skal ha det til? I mange tilfeller har det dukket opp nettbutikker som selger filer like lovlig som cd-sjappen. Prisene er lavere enn i den fysiske butikken, men ikke lave nok. Man sitter ikke igjen med et fysisk produkt som en cd-plate med cover og booklet, og distribusjonskostnadene er deretter. Hvis ikke prisene går ned betraktelig, vil ikke disse tjenestene kunne konkurrere med gratistjenestene.

I tilfeller har faktisk fildelingstjenestene økt salget. Et eksempel er albumet ’Kid A’ fra Radiohead. Platen var kunstnerisk og introvert i formen, og var ikke forventet å selge. Derfor droppet labelen alle reklamefremstøt. Men platen ble hyppig utvekslet på napster, og salgstallene steg opp fra intet. Selskapet nektet å anerkjenne napster for publisiteten, ettersom det ikke er praksis å kreditere et firma du saksøker.

Og hvem kan laste ned en liveopplevelse? Selv om platesalget går trått, kan man likevel bygge opp en tilhengerskare via nettet. Dette borger ofte for godt fremmøte i konsertsammenheng, som nettopp er det området band henter størsteparten av sine inntekter. At all PR er god PR er ikke nødvendigvis helt sant, men alt er bedre enn den PR’en Metallica pådro seg i kampen mot napster.

Så fort bandet vokser og blir større får det fort et nærmere forhold til sitt plateselskap. Ofte ender band opp i situasjoner der de må levere album etter avtale, og hvis man fra et kunstnerisk perspektiv ikke er hundre prosent fornøyd, sitter man kun tilbake med håpet om inntekter. Da blir blir sviktende salg fort en pine. Man er berømt nok til å selge, men føler at de gratis tjenestene hindrer salget.

Så hva er mitt forhold til fildeling? Lesere er ofte tjent med en redegjørelse for forfatterens egeninteresser og motiver bak argumentasjonen. Objektivitet er uansett en illusjon.

Ikke er jeg kommunist (som det tidligere har blitt mer enn antydet), ei heller voldsomt liberalistisk. Jeg liker ideen om at artister kan tjene penger og leve av talentet sitt, og jeg produserer selv åndsverk gjennom jobben min som grafiker. Jeg er begeistret over nettets muligheter, og laster ned absolutt all musikk av interesse. Og uhørt nok med skinnende samvittighet. I tsunamien av utgivelser er det bare å forvente at man i det minste skal ha en munnfull, en mulighet til å gjøre seg opp en mening om produktet. De fleste band er fullstendig innforstått med dette, akkurat som matprodusenter som sampler tiramisuen sin til forbipasserende. Om jeg aldri hadde hørt en lyd av bandet, ville jeg naturlig nok ikke kjøpt platen. Dette gjaldt også på åttitallet, når publikum byttelånte og kopierte kassetter. Nedlastning fungerer som gratis reklame, men desto den beste reklame for en artist som først og fremst lever på sin audible presentasjon.

Og om jeg skulle slumpe til å like produktet, så kjøper jeg - før eller senere. Jeg føler jeg har moralsk legitimitet til å veive rundt den oppfordringen til andre. Kall meg gjerne fossil, men jeg er svak for det fysiske produktet. Skinnende plastikk og forseggjorte cover er ting jeg setter pris på. Jeg har etter hvert akkumulert godt over tusen skiver og betalt meg inn på over hundreogfemti konserter. Både platebransje og artister har levd herrens glade dager på lommeboken min. Jeg skal ikke formane noen til å legge igjen adskillige tusenlapper på landets platedisker, dette er min private sykdom. I følge undersøkelser er ikke dette noe problem uansett; nedlastere kjøper fire ganger så mye musikk som resten av markedet. Å utelukkende laste ned, og aldri støtte favorittartister er litt juks.

I tidligere dager var organer som BBC kjapt ute med forby musikk selv med de vageste seksuelle hentydninger. Samme medieorgan er også blitt berømte for å nekte spilling av Sex Pistols hit 'God Save The Queen'. De kunne derimot ikke manipulere salgslistene, men sørget for at tittellinjen forble blank. Politiet trakasserte også bandet under deres fremføring ombord en båt i Thempsen. Kanalens blottla sin agenda også gjennom intervjuer med bandet, hvor programlederne etter beste evne forsøkte å drite dem ut. Den ønskede virkningen på den yngre garde var selvsagt fullstendig fraværende.

Da 'Relax' med Frankie Goes To Hollywood ble nektet spilt på Radio1 i England, gikk også denne singelen rett til topps. Det ble pinlig klart at totaltforbud virket mot sin hensikt.

Utrolig nok har også klassisk musikk, uten et eneste ytret ord, blitt funnet for kontroversielt for massene. Den Israelske indignasjonen over tyskere er fremdeles høyst levende, og den dag i dag er det skandale å oppføre et stykke av Wagner eller Beethoven.

I den vestlige kulturen er det per i dag først og fremst stygt språk som bekjempes. I motsetning til film, redigeres lyrikkene i både musikkvideoer og på plate. Ofte står plateselskapet selv bak dette, for å kunne få musikken spilt hos enkelte tv-kanaler og radiostasjoner. Noen mediekanaler tar imidlertid saken i egne hender. Tidligere opplevde lytteren det mildt sagt irriterende 'bleep'et; rett og slett en pipelyd som kvalte det virkelige ordet. Etterhvert klippet man bare ut ordet, slik at kun instrumentene kunne høres. Live radio og tv er mer innfløkt, men dette har man løst med tidsforsinkelse, hvor man vil ha tid til å redigere bort banning, bare bryster og andre audiovisuelle overgrep.

Om man gløtter på en video av en noenlunde kredibel hip-hop artist, blir sensuren påfallende plagsom etterhvert. Rapping var et agressivt fenomen, som tok for seg sosial urettferdighet og hat overfor politi og rivaliserende gjenger. Språket ble dermed noe saftig. I denne spede starten ble sjangeren neglisjert av markedskreftene, men da tekstene endret seg til annonsørplasser for dyre biler, smykker og klær, manglet det ikke på spilletid.

Men fremdeles er det noen artister som i anfall av nostalgi blir stygge i munnen. Dermed er det fortsatt bruk for slike språklige familie-filter. Listen over ord og betydninger offentligheten ikke kan tåle omfatter fortsatt seksualliv, men også henvisninger til vold, rasisme, kuler og krutt.

Omtrent all musikk av Rage Against The Machine ble ansett som upassende av Clear Channel etter 9/11. Andre band som også ble nektet spilletid var Black Sabbath, AC/DC, Alice In Chains, The Clash, Dio, Guns n' Roses, CCR, The Doors etc. etc. Tilsynelatende var det viktig at lytterne ikke skulle bli påminnet noen av verdens realiteter.

Men jeg vil ta en kikk på utfordringene hard rock og metal har møtt. De mest kontroversielle musikksjangrene har selvsagt opplevd motbør de også. Man kan si at det hele begynte i 1985 med The Parents Music Resource Center (PMRC). Dette var en amerikansk kommite grunnlagt av en rekke kongresshustruer. Banden ble ledet av Tipper Gore (kona til senere visepresident Al). Deres misjon var å opplyse ansvarlige foreldre om alarmerende trender.

Kommiteen hevdet at rock oppfordret og glorifiserte vold, narkotika, selvmord og kriminalitet gjennom deres tekster, og hadde som mål å sensurere og aldersregulere utgivelser. De mente musikken var et utslag av moralsk forfall, i første rekke nedbrytningen av kjernefamilien. I deres forenklede forestillingsverden ville barn av skilsmisser være ekstra mottakelig for påvirkning utenfra.

PMRC ble opphavet til stickeren som vi alle har sett. 'Parental advisory: Explitic lyrics eller contents'. Denne skulle gi foreldre en pekepinn på hvilket materiale barna deres var i besittelse av. Men før denne stickeren kunne nå markedet, måtte Recording Industry Association of America (RIAA) overtales. PMRC skaffet seg selvsagt fiender underveis, blant andre Frank Zappa, Dee Snider og Jello Biafra, og disse argumenterte med at tiltaket var i strid med the First Amendment. Det fantes dessuten ingen klare standarder når det gjaldt moral, og de fryktet at kommiteen ønsket å kontrolle og forby deler av plateindustrien. Spesielt Zappa utmerket seg, med uttalelsen om hvordan PMRC behandlet flass med å kappe av hodet.

Samme år fikk Tipper Gore presset sin mann, daværende senator i Tennesee, til offentlige høringer i senatet omkring pornografisk innhold i musikktekster. 15 låter var plukket ut, og gjerne referert til som 'the filthy fiftheen' i media. Her følger listen:

Cyndi Lauper - “She-Bop” [Sex and Masturbation]
Venom - “Possessed” [Occult]
The Mary Jane Girls - “In My House” [Sex]
Black Sabbath - “Trashed” [Drug and Alcohol Use]
Mercyful Fate - “Into the Coven” [Occult]
Def Leppard - “High ‘n’ Dry” [Drug and alcohol use]
W.A.S.P. - “Animal (Fuck Like a Beast)” [Sex]
Madonna - “Dress You Up” [Sex]
Twisted Sister - “We’re Not Gonna Take It” [Violence]
AC/DC - “Let Me Put My Love Into You” [Sex]
Motley Crue - “Bastard” [Violence]
Vanity - “Strap on Robby Baby” [Sex]
Judas Priest - “Eat Me Alive” [Sex]
Sheena Easton - “Sugar Walls” [Sex]
Prince - “Darling Nikki” [Sex and Masturbation]

Mange historier trenger en helt, og det var Dee Snider fra Twisted Sister som ble motstandernes poster-boy. Dee ankom høringene i et klesvalg som minnet mest om en transvestitt. Men han hadde forberedt seg grundig, og svarte godt og kontant på spørsmålene fra Al Gore. Snider fortalte kommiteen at han var en kristen mann, og han ikke kunne se noen sammenheng mellom banning og religion.

Allerede før høringene var ferdige bestemte RIAA seg for å virkeliggjøre PMRC drømmer, og gikk med på explicit-merket. Wal-Mart var raskt ute med å nekte å ta inn plater som bar dette merket, og ivrige politikeren forsøkte å kriminalisere salg av slike utgivelser til mindreårige.

PRMCs iherdige arbeid må i ettertid dømmes som en total fiasko. Amerikanske band kunne nå gå mye lengre, så lenge de hadde stickeren på coveret. Stickeren ble et forsvar mot kritikk, og ble av enkelte sett på som et kvalitetsmerke. RIAA pålegger ikke lengre sine kunder å føre merket, men oppfordrer stadig til det. Dessuten er det idag mange, mindre, plateselskaper som holder RIAA utenfor produksjonen - og som dermed ikke fører merket.

Fremdeles opplever noen band totalt forbud. Amerikanske Cannibal Corpses tidlige album er uønsket i både Tyskland og Australia. Mye grunnet deres coverart, som gjerne fremstiller gørr, blod og innvoller i fri utfoldelse. Band som Slayer Metallica har opplevd kritikk og søksmål i forbindelse med sine tekster.

Noen band og artister vet å sko seg på situasjonen. De vekker oppmerksomhet gjennom å virke så frastøtende som overhodet mulig. De vet godt at en krangel med de sensurerende organene skaper blest, samtidig som de kan nyte martyrstatus overfor sine fans.

I dagens politisk korrekte samfunn er selvsensuren enorm. Det handler om å nå så mye kjøpekraft som mulig. Man er også uhyre redd for å støte fra seg selskaper, distributører og potensielle sponsorer. Penga rår her også gitt.

Det har allerede vært skrevet spaltemetre på spaltemetre om denne talentkonkurransen i alle medier, men jeg føler for å løsne på ventilen uansett. Igår trakk Iselin seg, som første deltaker noensinne. Jeg har kjennskap til denne informasjonen ettersom de nidkjære tabloidene sørger for å holde meg oppdatert til enhver tid. Jeg trenger ikke følge tv-sendingene i det hele tatt. Kongeriket fikk seg altså en knekk, men The show must go on lizm.

Den virkelige tragedien er at avisene flesker til med ene 'nyheten' etter den andre om et fenomen som gikk ut på dato en gang i 2004. Virkelige hendelser må vike, dette er tross alt sensasjonsstoff! Man kan nesten lure på om mediehusene gjør dette som en kompistjeneste overfor tv2.
Tv2 er en kanal som har tapt seg grundig i profittens blodtåke. Kanalens kultursatsninger og egne produksjoner finansieres gjennom tomlene våre. Reklamepengene holder ikke lenger, nå skal vi på død og liv være en del av programmet, interaktive til krampen tar oss. Kanalen har for øvrig også tapt terreng på importerte tv-serier, så det er ikke rart at gullkalven 'Idol' ruller over skjermen for fjerde gang.

Tv2 er riktignok ikke klassens versting i så måte, men ønsker de egentlig å sammenlikne seg med TvNorge og Tv3?

Tv2 har latt programmets boblende suksess beruse deres gangsyn, og har krampaktig forsøkt seg på konseptet innenfor andre settinger. Floppen 'Vil du bli filmstjerne' var dørgende intetsigende, mens 'Skaperen' er et bevis på at konseptet ikke er noen universalløsning. De fire første episodene av 'Skaperen' ble viet audition, men da 18 oppfinnere var klarert for videre deltakelse, gikk luften fullstendig ut av programmet. Hva gjør vi videre? Jo, mere snakk, mindre handling. Mye skrik og lite ull, eller store ord og fett flesk. Konseptet ble dratt en smule i 'Skal vi danse', man hoppet over audition-runden, og lot våre nest fremste kjendiser radbrekke diverse danser i profesjonelt selskap.

Deltakerne i TvNorges 'Dansefeber' er i det minste flinkere å danse, men det heseblesende programmet er sydd over den samme råtne lesten, som begynner å lukte så vondt at øynene blør.

Hva blir det neste? Vil du bli bygdetulling?

Dette er kjent stoff, men jeg plukker likevel fra hverandre 'Idol' for bedre innsyn. Hele smørja begynner med at tv2 lanserer audition i noen utvalgte storbyer. Her møter det opp tusenvis av håpefulle med ambisjoner om sine fiftheen minutes of riksdekkende shame. De har stjerner i gluggene, og drømmer om å få trynet påklistret et cd-cover, til salgs vis a vis av Liv marit Wedvik på Esso.
Den buktende køen deler en felles drøm om en lysende pop-karriere; å kunne leve av sin lidenskap. Det er nesten så man blir varm om hjertet og klam i øyekroken.

Køen siles av de ansatte i programmet, de tar først videre de helt håpløse og de som faktisk kan synge.
Mellomsjiktet, altså de som synger greit, men ikke wunderbart, siles på to premisser. Deltakere med fullstendig manglende selvinnsikt og store fakter slippes inn, det samme gjelder deltakere som har kledd seg blendende moteriktig - og fremstår som 'kule'. Selv bumerket storfe kan vise til mindre grad av flokkmentalitet enn gutter som kler seg etter Beckham-malen.

Vel inne hos dommerpanelet blir de unge lovende møtt av en gjeng av grinete, feterte gamliser. En broket forsamling av produsenter, musikkritikere og profilerte radioverter, som for harde livet oser kynisme, svette og såkalt musikalsk erfaring. Dessverre eier de ikke et språk som kan konvertere vokale prestasjoner til konkrete anliggender. Det er ikke lett, og som regel blir det svevende og klisjefylt. Musikk er usynlig, og hadde de bare krøpet til korset og ganske enkelt sagt at 'dette liker jeg ikke', ville premissene for bedømmelsen vært ok. Istedet får vi servert gloser som 'det lille ekstra', 'attityde' og liknende oppstøt som forvirrer mer enn de forklarer.

Bedre blir det ikke av at dommerne kjefter opp deltakere, vel vitende om at de utelukkende er sendt videre for å drite seg ut på tv. Slaktofrene låter selvsagt som en ambulanse, og kanalen vet å benytte seg av klippene i egenreklamen. De trenger også dommerreaksjoner av negativ karakter for å beefe opp dramatikken. Og midt oppi hele sulamitten står programlederne. De styrer programmet med særdeles ustø hånd, lirer av seg de frykteligste blødmer og horrible sketsjer. Det er pinlig, og tankene går til de pårørende i denne tunge stunden. Samtidig er de deltakernes ad-hoc støtteapparat, de er med på både oppturer og nedturer, alltid med en klem og litt tafsing på lur.

Man kan kanskje la seg forlede til å tro at dette handler om å finne den beste deltakeren. At det handler om kunstnerisk verdi, å finne en ekte artist som har noe på hjertet og kan formidle dette på en genuin måte. Bare tanken blir latterlig innenfor disse rammene. For dette er så til de grader gjennomkommersialisert at MacDonald's fremstår som en rotnorsk kulturbærer i sammenlikning. Alle på settet har en agenda, alle tjener på dette, med unntak av deltakerne som faktisk skaper programmet.
Men i stedet for å kreve sin del av kaken, suser de omkring i en kosmisk, nebular stjernetåke så kraftig at den ville gitt de fleste astronomer brente netthinner gjennom skopet. Svært ofte har dommerpanelet og tv2 sammenfallende interesser når det gjelder deltakerne. De skaper fra første dag profiler, gjennom innslag om utvalgte deltakere. Dette kalles hype, og dommerne stiller seg lydig bak. Utover i finalerundene blir agendaen klarere, men må hele tiden konsolideres for eventuelt nye seere. At samtlige gjenværende deltakere går tenorene en høy gang, får vi til stadighet høre.
Men plutselig kommer slakten. Dommerne jobber for å påvirke stemmene, og selv om X sang bedritent, er hun likevel kveldens
beste. Y sang tålelig bra i mine ører, men blir behandlet som en spedalsk. Som oftest er det flere spedalske enn friskmeldte, men dette er jo bare for å verne om sine favorittbiter.

Så er årets Idol halt i land og verden står klar til å omfavne vinneren. Eller? Finalen er den samme lidelsen hvert år. Foran et hav av fjortiser og enda yngre skrikhalser, står en rørt finalist tilbake og stotrer 'Dette er heilt sinnsykt' i det uendelige. Da har skokken allerede spydd ut en 'idol' samleplate som har solgt til gull, og har blitt kjendiser. Etter at 'idolet' har overbevist oss om hvor sinnsykt det hele er (som om det virkelig trengtes), skal året 'idol'-låt festes til tape. Låten er alltid produsert av en i dommerpanelet, som også har opsjon på å spille inn plate med vinneren.

Man kan ikke forvente oss allverden av de yngste. Barn er lett påvirkelige, og blir fullstendig overkjørt av hypen. Media fungerer som en bulldozer som kverner både barn og foreldre til medgjørlig beinmel, og selv om 'idolets' produkt låter som en diarestorm i en hundekjeksfabrikk, går salget forrykende.
Men ting er i bedring. Kurt solgte heftig bra, men så er han også den eneste brukbare vinneren så langt. En flott stemme, folkelig og karismatisk - også med sans for raffinert hyttearkitektur. Det er nesten så man lurer på hvordan han kunne havne i så dårlig selskap. Nå hadde mannen riktignok en karriere på trappene med Fenrik Lane før han ble innrullert i den første sesongen av programmet, noe som styrker hans kredibilitet - om enn marginalt.

Kjartan ble fort omtalt som en flopp da han ikke maktet å selge like mye plater som verdensidolet. Kanskje ikke så rart når han var i besittelse av like mye utstråling som en svamp. Enda dårligere salgstall opplevde Jorunn med sitt makkverk. Idol er på hell, og det jeg skimter et lite lys i enden av tunnellen.

'Idol' er et råttent konsept, uansett hvor mye man maser om win-win. Det er oss, die völke, som lever med støyen, utslippene og plastikkverdiene. Som om ikke det var nok, vi sponser det også.