Här kommer en liten guide:

Läget: tänk lite mindre stad. Motell som ligger i de populäraste resorterna (Sedona, Grand Canyon) kostar skjortan. Man övernattar bara där om man absolut måste. Kolla ändå upp staden du har tänkt övernatta i på förhand. Ibland kan en stad som ser ut som en stad på kartan vara två korsande gator och då hittar man inget motell. Tänk på att reservatmotellen ibland kan vara mindre skojiga.

Boka på förhand? Det är inget måste om man håller sig till städer med lite fler motell och tar in någolunda i tid (senast 18.00-19.00). Kan ändå löna sig att kolla upp om man vill hitta det billigaste.

Vad ska man ta med sig? Motelltäckerna brukar vara jäkligt tunna så ta med en extra filt på vintern.

Här kommer lite bilder från mormonstaden och motellet. Blommig tapet och allt - just så föreställer jag mig en typisk mormonstad. Statyn föreställer en man som hette Lewis. Han grundade staden en gång i tiderna.

Agnes (Ashley Judd) er på flukt fra sin voldelige eksmann. Hennes nye kjæreste, Peter (Michael Shannon), er på flukt fra militæret og fra insekter som han er overbevist om har overtatt kroppen hans.
De søker tilflukt i ett skittent motell, og snart ser også Agnes insekter krype frem overalt
Det er dermed duket for en real gyser med alle de kjente ingrediensene.

Ashley Judd spiller nok en gang en halvalkoholisert dame med samlivsproblemer, men rollen som Agnes takler Ashley på en utrolig god måte. Ashley får frem Agnes sine gode og dårlige sider og samspillet med Michael Shannon er tilstede absolutt hele tiden. Dialogene i filmen er utrolig bra skrevet.

Selve filmen er noe treg i starten, men når den først kommer i gang fengsler filmen deg. Du kjenner kilingen av små insekter på armene dine, og du tar del i den psykotiske tilstanden Agnes og Peter havner i.

William Friedkin, mannen bak filmer som The Exorcist, Cruising, The guardian og Rules of engagement har laget en psykososial thriller med få spesialeffekter. William Friedkin har fått frem menneskers iboende fascinasjon og redsel for små kryp på en helt genial måte. Han har klart å lage en genial film på en enkel og billig måte, hele plottet foregår på samme motell rom.

http://www.filmforumet.no/

Hopp over dette avsnittet om du ikke er spesielt opptatt av musikk.
Det er en del som har spurt meg om hvorfor vi skal til Macon (ettersom de færreste har hørt om byen). Så jeg tar meg tid til å forsøke og forklare På denne turen gjennom sørstatene har vi vært innom fødeplassen til de fleste populære musikkformene fra forrige århundre. Jazz, Blues, Rock og Country. Alt dette kommer mer eller mindre fra sørstatene og da gjenstår det som simpelthen kalles Sørstatsrock. En sjanger som stjeler hemningsløst fra alle de forannevnte sjangere På slutten av sekstitallet ble denne sjangeren "oppfunnet" av brødrene Allman og resten av bandet deres i nettopp Macon. Bandet het selvfølgelig the Allman Brothers Band. Et annet og kanskje mer kjent band innen sjangeren er Lynyrd Skynyrd. Det var dagens forelesning i musikkhistorie og nå tilbake til reisebrevet.

Macon viste seg å være en koselig liten by (ca. 100-tusen innbyggere) og siden vi ikke hadde planlagt så nøye hvor vi skulle bo tok vi turen ned til turistsenteret. Vi kom frem fem minutter etter stengetid men fikk likevel hjelp til å komme oss til et Best Western-motell med rabatt på kjøpet. Etter innlosjeringen tok jeg en tur ned til kirkegården for å finne gravstedene til Duane Allman (gitaristen) og Berry Oakley (bassisten) fra ... ja, the Allman Brothers Band.

Lina er ikke like levende opptatt av sørstatsrock generelt og Allman spesielt som meg så hun ble igjen på motellet for slappe av ved bassenget. Etterpå forsøkte vi å ta oss en tur ned i byen for å finne en restaurant men det viste seg at det ikke var lett å finne en åpen restaurant etter klokka sju i Macon. Så vi dro opp igjen til motellet og sjekket ut tilbudet i restauranten/baren der. Maten var vel ikke all verden å skryte av men det var en fin bar på en sliten måte. Dama bak disken kunne teksten på alle sangene fra jukeboksen og sa ikke nei til en tequila eller to og visste hva vi ville ha. Tja, det ble i hvert fall koselig sent.

På tirsdag var målet å komme seg til Savannah som er endemålet for turen. På veien ble det mye mat og mange omveier. Vi startet med å besøke Georgia Music Hall of Fame, nede i sentrum av Macon. Lengden på besøket ditt trenger strengt tatt ikke å være lenger det tar å si Georgia Music Hall of Fame. Ikke fordi det er få kjente artister fra Georgia (jeg nevner i fleng: Otis Redding, Ray Charles, R.E.M og selvfølgelig Allman) men fordi det var veldig lite informativt. Etterpå insisterte jeg på brunch på H&H Restaurant. I grunnen bare fordi dama som driver stedet pleide å lage mat for Allman når de turnerte på søttitallet. Hva kan jeg si om maten, en halv fritert kylling med mais, bønner og collard (har ikke helt funnet hva det er men det ser ut som kokt spinat og smaker verre). Med andre ord et realt sørstatmåltid.

Via et par oppslag i reisebiblioteket oppdaget vi, at vi var bare noen å miles unna Juliette som er den nesten forlatte byen som har den opprinnelige "Whistle Stop Cafe" kjent fra bok og film. Dermed ble den den omvei dit for å se hvordan det virkelig så ut. Ettersom brunchen fortsatt lå tungt i magen ble det ingen stekte grønne tomater på oss men en liten dessert hadde vi jo plass til. Resten av turen gikk på kryss og tvers av Interstaten og vi passerte både Dublin og Statesboro før vi kom frem til Savannah. Min tidligere nevnte forkjølelse hadde i løpet av natten nådd orkanstyrke 5 med mulighet for økning. Med andre ord måtte Lina kjøre hele etappen, i tilfelle jeg skulle få et nyseanfall. Hun loset oss trygt inn på the Promenade Hotel, som ligger nede i "gamlebyen", og som vi fikk en god deal på fordi de holder på å pusse opp, uten det ser ut til å berøre oss.

Dagens uminneverdige samtale(r)
Lina: Do you have any available rooms for this and the following two nights?

Resepsjonisten: No, I'm sorry we're fully booked through the weekend

Stian: Hrmph!!!

Gjentas til du blir lei, og reiser ut på motellstripa ved innkjøringa til byen, booker deg inn på et av de vanlige gjennomfartsmotellene og bruker resten av kvelden på å finne et hotell i sentrum via det fantastiske internettet. Til slutt fant vi et rom på Holiday Inn, vi har til og med oppgradert til "Lake View". Om det koster? Ikke spør, for nå er vi klare for to knalldager i Austin, og resten av overnattingene blir nok booket på forhånd.

En avstikker til Tombstone - "The town to though to die" fra Interstaten var en morsom opplevelse. Selv om byen en temapark har de klart å bevare den mer eller mindre orginal slik den ble etablert som gruveby i 1877. Men det er skyteepsioden hvor Wyatt Earp og Doc Holiday drepte tre mistenkte kvegtyver 26 oktober 1881, som har gjort byen legendarisk. Historien har ikke blitt enig om hvorvidt Wyatt Earp var den noble sheriffen som vernet om byen sin eller om han bare var en en cowboy på lik linje med kvegtyvene han drepte. Uansett lever byen i dag godt på hendelsen. To ganger om dagen spiller skuespillere sheriff og cowboys til ære for turistene. Vi opplevede opptakten i den støvete gaten, finalen kostet litt dollars og det var vi for kjipe til å betale og fortsatte heller videre mot El Paso.

I dag var vi kjørt 700 miles, inkludert en 50 miles avstikker for litt trøbbel i Tombstone, og er endelig i Texas. Etter gårsdagens kjipe motell-opplevelse satset vi på en kjede denne gangen. Nå er vi tygt innslosjert på Super 8. Rommet er fint, rent og billig, men vi har har en del romkamerater i form av kakerlakker. Og de er STORE (Texas size). God natt...

Det var på høy tid med litt klesvask så vi cruiset bort til nærmeste bensinstasjon (50m men det regnet jo fortsatt) og bunkret opp med en sixpack, Doritos og vaskepulver. Så alt ble det en trivelig kveld på motellet med klesvask, øl og fire epsioder CSI på rappen mens vi kjente at musklene ble stølere.

Nå går turen videre til Austin og GPSen vår sier at raskeste veien er 1150 miles (185 mil) som faktisk er litt lenger enn det vi har kjørt tilsammen så langt. Derfor må vi nok regne med en overnatting underveis. Vi starter med noen kilometer langs den berømte Route 66.