Er det ikke på tide at det blir ryddet opp i vekterbransjen snart, sånn at det er mulig å føle seg trygg med vektere rundt seg på kjøpesentre og sånn? Det er jo snart ikke politi igjen noe sted, så vekterne er all den tryggheten vi kan få.

Dette er en trist utvikling....

Taliban sier de har fulgt hans bevegelser og at dette var nøye planlagt. Det er for jævlig. Her ønsker vi å hjelpe, men vi mister våre egne, ofte unge menn. Har selv en sønn i militære som har blitt lokket med høye lønnsslipper for å reise ned. Propaganda! Høy lønn for et ødelagt liv. Kanskje et liv du aldri får eller et liv i psykiatrien når du kommer hjem.

Hvem betaler eventuelt for deg når forsvaret fraskriver seg ansvar for videre behandling etc.

Jeg mener at nå får det være nok. Jeg ønsker alle unge et godt og langt liv, Nordmenn som Afghanere, men kan vi fortsette med å gamble med deres liv? Nei mener nå jeg. Jeg føler at dette er en krig vi ikke kan vinne og jeg syntes selvfølgelig synd på alle de uskyldige innbyggerne i Afghanistan som bare ønsker fred.

Jeg spør! Mener dere andre at vi skal fortsette med å sende unge menn, som så vidt har begynt sitt liv ned til totalt kaos, død og fordervelse for at vi selv skal føle at vi gjør noe bra? Jeg mener nei. Skal vi sende noen ned, så må det være godt voksne erfarne menn ikke unge menn/gutter.  Når du er 20 så er du en gutt, ofte en gutt som ikke har noen livserfaring å ta med seg på veien.

 Jeg har selv aldri følt den fortvilelsen og er så livsglad at jeg aldri har tenkt tanken på å velge det bort.

Det sies at selvmord er en bevisst og ønsket handling som personer foretar seg for å skade seg selv og at de fleste mennesker har tenkt tanken men ikke satt tanken ut i praksis.

Hvorfor blir ikke dette fanget opp? Er de så gode skuespillere at de klarer å skjule slike store problemer. De må jo være psykisk syke.

Jeg har tidligere sett på de som tar selvmord som meget sterke personer. Det er en definitiv handling og har ingen vei tilbake. Er de ved sine fulle fem? Er de sterkere enn de tror.

Jeg tror at det å miste et barn ved at det velger bort livet må være et vanskelig traume å komme over. Jeg håper as Norge kan bli flinkere til å fange signaler og kanskje ikke kreve så mye av sine unge som vi gjør i dag. De lever under et konstant press i form av å yte, karakterer, lekser, prestere i idrett osv.

Jeg ønsker at mine barn skal bli lykkelige barn med et langt liv foran seg.

Der de gikk rundt ved Oslo S, Skippergata og Karl Johan og så all elendigheten, klarte hun ikke helt og identifisere dette med sin egen sønn. Dette var ikke hans liv. Her så hun bare elendighet og mange skjebner. Dette var ikke hennes sønns liv. Men hun lurte nok seg selv og forstod at han hadde nok hold mye skjult for henne og at dette kunne bli hans permanente liv om ikke han tok til vettet.

Etter alle samtalene med sønnen hadde hun forstått at det ikke hjalp å si ”ta til vettet ellers havner du også nederst i Skippergata”.  Her var det rusen som styrte og rusen som eide.Og den eide ham så sterkt at hun bare hadde lyst til å gråte.

Er det ALLTID foreldres ansvar at besteforeldre treffer sine barnebarn? Jeg syntes det går begge veier og at det kommer an på besteforeldrenes alder og helse.

Du føler innimellom at du stanger hodet i veggen når det alltid er du som må ringe, ta turen etc. Det er mange foreldre som har en hektisk hverdag med barn, arbeide, barns fritidsaktiviteter og innimellom skal vi faktisk vaske klær og hus. Skal vi da på toppen av det hele ha dårlig samvittighet for at det ikke er vi som klarer å følge opp barn/besteforeldres kontakt?

Noen menneskers liv er ofte mer komplisert en andres og jeg syntes da besteforeldre som eventuelt er pensjoner, ikke har små barn, kunne ta turen innimellom. For mye forlangt?

Jeg forventer ikke barnepass i hytt og pine, men kanskje at barnet husker sine besteforeldre fra gang til gang.

Det hadde vært koselig om den annen part hadde tatt initiativ og til.

Hva syntes dere?

Det var søndag og klokken var blitt seks på kvelden. Solen skinte og det var varmt i Oslo. Det var april og kveldene begynte å bli lysere.

Det kunne ha vært en fin kveld for hovedstaden lå badet i et lys fra solnedgangen og det kunne vært et godt sted å være men slik var det ikke for Henne.  Hun hadde fått med seg den midterste sønnen til Oslo, for å lete etter den eldste sønnen på 21 år.

Han hadde havnet på skråplan for mange år siden og hadde testet ut narkotika innimellom behandlinger. Han hadde vært rusfri i lange perioder, men deretter falt utpå igjen.

Grunnet til at de hadde reist inn til Oslo var at Han skulle inn til behandling dagen etter og dette var trolig han siste mulighet om han ikke ville havne på gata. Hun hadde vært i kontakt med stede han hadde vært i påvente av behandling, for å høre om han var der. Dette hadde de ikke kunnet informere om grunnet taushetsplikten. Hun hadde nesten bedt på sine knær om en indikasjon på om hun kunne ta det med ro eller om hun skulle reise ut for å lete etter ham, men det kunne de fortsatt ikke gi.

Hun var helt satt ut. Hun følte seg som en overgriper, og det var ikke første gang, og hun prøvde å fortelle grunnen til at hun ønsket denne informasjonen. Hun sa at hun visste at han hadde ruset seg på lørdagen, dagen før og at hun da hadde snakket med ham på telefon hvor han innrømmet dette. Han hadde møtt en gammel kamerat i Skippergata og da var det gjort. På søndagen hadde de reist ut for å besøke en gammel rusvenn som også var til behandling, men etter det besøket ble mobilen slått av. Hun tror det var fordi han var sur på henne. Hun sa det var dumt å besøke vennen og at de egentlig hadde en avtale om at hele familien skulle besøke ham. Hun forteller videre de ansatte at dette er det første tegnet på at han ruser seg, det at mobilen er av Hun sier videre at hun tror at siden han skal inn til behandling, så skal han bare ruse seg en siste gang. Dette er så typisk for narkomane, bare en siste gang. Alt dette forteller hun institusjonen, men nei de kan ikke gi noen indikasjoner på om han er der eller ikke. Da blir hun forbanna og sier ”da drar vi utenfor og spør noen av de andre beboerne da”. Da ble det fart i skravletøyet, men hun legger bare på. Hun gråter og tenker på alle de tårene hun har grått i alle disse årene. Rart hun ikke er blitt gal, syk eller hard. Eller har hun blitt det,

Det er ting hun er ening med seg selv i og det er at hun er blitt usikker og har vanskelig med å stole på folk, Stemmer det de sier eller ljuger de?Hun kunne fable om dette i timevis…..

Politiet i dag får mye kritikk, men de gjør også en god jobb og det kommer ikke alltid fram i pressen. Ifølge "Rolf" fra Bærum gjorde politiet en glimrende jobb da han følte at psykosen nærmet seg. Han ringte politiet og de var på plass i løpet av en halv time. "Rolf" uttaler til Budstikka at politiet behandlet ham svært respektfullt og innga en stor trygghet gjennom en 20 minutters samtale.

"Rolf" har senere fått hjelp i form av behandling. Jeg må rose disse polititjenestemenn med nok et godt utført oppdrag og jeg tror det er mange i "Rolfs" tilfelle som ikke hadde vært blant oss om det ikke hadde vært for onkel politi. Det er sjelden det kommer fram i media når politiet gjør noe bra, men folket er raske med å kritisere når folk ikke er enige.

Jeg vil også rette en finger til all helsepersonell som reserverer seg mot "slik ubehag" det er å hente inn en psykisk syk. Det er faktisk politiet som er de nye sosialarbeiderne her i landet

http://www.liveleak.com/view?i=343_1206967836

De ruslidende som ikke får hjelp da Norge har for få plasser og når de først får hjelp, så er det ikke noen kontinuitet i det. Først inn til avrusning i 14 dager, og så er det ikke ledig for videre behandling. Ja så er det inn igjen med hospits og rus og ingen behandling før man er blitt avruset igjen. Hallo sier nå jeg. Her brukes det faktisk noen kroner. Penger som man like godt kunne kastet ut av vinduet, siden det ikke er noen oppfølgning eller tanke bak det hele.

Hva tenker politikerne på? Hva med å samarbeide? Hva med å planlegge.

Planlegge så de har nok bemanning, så bestemor får dusje og kanskje en rødvin på lørdagskvelden. Tross alt hun betaler for dette, og har nesten aldri gjort annet enn betale og investere. Takknemlighet er blitt et fremmedord, dessverre.

Planlegge så folk ikke blir så psykisk syke at de blir en utgiftspost for AS Norge hele sitt liv. Planlegge så det er en viss kontinuitet når det gjelder rusomsorgen. Så folk får hjelp over tid og ikke stykkevis og delt. Planlegge så behandlingen er behandling og ikke oppbevaring.Tenk også på alle de som ikke tør å gå ut etter at det stod i avisen at det er tryggere å gå rundt i New York enn i Oslo by. Hva med å sette inn litt penger til politiet så de igjen kan synes i bybildet og folk kan føle seg trygge. Jeg vil bare si at den regjeringen vi har i dag ikke har vært til mye hjelp, men heller satt oss tilbake. Alle vil mele sin egen kake og snakke høyest. Flytte vetrinærhøyskolen til Ås? Ja det var Åslaugs kommune. Sv, nei hjelp! Det partiet demonstrerer faktisk mot seg selv. Ja da har vi Jens da. Kommet svekket ut? Ja jeg syntes han blir mindre og mindre og kvinnene tar makta. Jeg må bare komme med et budskap! Bruk penger på de trengende her hjemme på berget, for det trengs. Ikke send alt vi har ut av landet eller sylt det ned. Bruk noe på de som har bygd opp vårt land og på svake, så de har en mulighet.