Vel og merke står ikke vekterne og spyler rett på narkomane, men på trappa - ikke sant, det er en forskjell der, men den er ikke så stor.

Spyler bort narkomane

På sett og vis forstår jeg at Byporten og KLP Eiendom er interesserte i at folk skal komme uhindret inn på senteret. For det kan jo selvsagt by på store problemer i forhold til hvor komfortabelt det føles for kundene, å bruke fire tusen kroner på sko rett etter man har måttet gå i sikksakk mellom de narkomane.

Eller mennesker, da. Som også er en betegnelse det går an å bruke.

Det er kanskje mer behagelig å bruke masse penger når man bare kan tenke på gode ting, på jordbær, på sommer, på spa, på venninnekvelder, på pene blomster, på renhet, på uberørt natur og p4, istedet for å faktisk av og til være nødt til å måtte ta inn en annen del av verden, en annen type virkelighet enn den man lever livet sitt i selv.

Jeg er så trett av at det er grupper i samfunnet hvor kampene og tiltakene mot marginalisering ikke ser ut til å virke. For bare bytt ut ordet narkomane i Aftenpostens overskrift med

innvandrere

homofile

jøder

frp-velgere

overvektige

Og, spylemenneskene kan si hva de vil. De kan si at det ikke dreier seg om at det utelukkende er narkomane de vil spyle vekk, men at de ikke vil at folk generelt skal sitte der.

- Med folk, mener du da de narkomane?

- Nei, utenfor Byporten og i trappene er det alle mulige slags folk, ikke bare narkomane. Vi har hatt noen episoder utenfor Egon hvor narkomane har vært til sjenanse for publikum, men vi mener ikke at de narkomane utgjør et særskilt problem for oss, sier Holsveen.

Lurer på om jeg skal ta med meg en vennegjeng en kveld, jeg. Så kan vi sette oss ned trappa og så skal jeg sjekke ut om de spyler med en gang det setter seg ned folk.

Og hva menes det egentlig med dette skillet mellom narkomane og folk?

Er ikke narkomane folk?

Jeg skjønner Byporten, for Byporten er ikke opptatt av noe annet enn sin egen profitt, og det kan jeg forstå, siden Byporten er et kjøpesenter og kjøpesentra ikke trenger å være opptatt av så mye annet enn at cash is king og at det skal komme mer penger inn enn det går penger ut. De leker ikke butikk. De er butikk.

Men folk som handler der, de forventer jeg bedre av. Folk som er på shoppingtur bør tåle å se at det sitter noen slitne folk i trappa. Turister, operafantaster, shoppingfruer og vanlige folk.

Vanlige folk er de verste.

Folk er fæle i flokk.

Folk tillater seg å trakassere andre som ikke er som dem.

På mange områder har vi kommet et stykke på vei. Kjønnsnøytral ekteskapslov, bygging av moskeer, erkjennelse av at fedme er et helseproblem og ikke et symbol på at man er svak og uten viljestyrke. Jeg er glad for det. Det betyr at vi er på rett vei. Men, i forhold til hvordan folk i flokk omtaler mennesker med rusproblemer, er folk så respektløse og så lite villige til å tenke seg om før de snakker og mener og tenker

at det er

en skam

Noen snakker om at man kan si ganske mye om et samfunn, ved å se på hvordan samfunnet behandler sine svakeste. Jeg tror det er mye rett i det. Med det mener jeg ikke at Norge er et land som behandler sine svake så mye dårligere enn andre land, men vi har vel egentlig et ganske så godt utgangspunkt til å forbedre den hjelpen vi gir til de som sliter mest.

Det etableres tilbud, tiltak, væresteder.

Det er vedtatt en ventetidsgaranti for unge psykisk syke og unge rusmisbrukere (under 23 år).

Vi er midt inne i en opptrappingsperiode for rusfeltet.

Så, det skjer noe. Det skjer ikke fort, det skjer ikke nok, men det skjer noe.

Når skal det begynne

å skje noe, også

inne i hodene

på

folk?

In countries where women occupy an equal position to men in society, such as Sweden, there was virtually no gender gap in maths ability. However, in countries with lower levels of gender equality, such as Turkey, the boys performed better in maths tests than the girls.

Godt likestilte Sverige kom altså godt ut på testen, mens lite likestilte Tyrkia kom dårlig ut. Forskerne bak denne undersøkelsen mener at disse resultatene kan være med på å forklare hvorfor gapet mellom amerikanske gutter og jenters matematikkunnskaper blir stadig mindre.

Men det var ikke bare matematikkunnskaper forskerne så på, de undersøkte også lesekunnskaper. Man har antatt at gutter er flinke i matematikk som følge av biologiske fortrinn, mens jenter har fortrinn når det gjelder språkkunnskaper. Mens man fant at likestilte jenter gjorde det like godt som gutta i matematikk, fant man derimot ut at likestilte jenter gjorde det enda litt bedre enn gutta på leseresultater i likestilte land:

(...) the girls produced better reading scores than the boys in all the countries looked at, but did even better in countries with higher levels of gender equality.

Det kunne vært interessant å vite hvordan gutter i likestilte land ligger an i forhold til gutter i mindre likestilte lands matematikkunnskaper, men siden jeg ikke har tilgang til den originale publikasjonen om denne forskinga så vet jeg ingenting om dette. Det ville jo være alldeles fortreffelig om det viser seg at gutter også tjener på å leve i likestilte land når det gjelder matematikkunnskaper.

Men hva som enn er, siden gapet mellom gutter og jenter ikke finnes i likestilte land tyder det meste på at jenter IKKE er utrustet med mindre matematikkunnskaper enn gutter fra naturens side. Egentlig overrasker jo ikke resultatet meg som har ingeniørmatematikk i bagasjen og som har hatt mange flinker kvinnelige medelever og medstudenter og som har sett jenter halvt dåne over tanken på matematikk. Tror du eller læreren din at matematikk er for vanskelig for deg så er det kanskje gode muligheter for at det går troll i ord?

Men det overrasket meg at jentene skåret så mye bedre på lesing i likestilte land. I og for seg vil jeg heller ikke bli overrasket om at det finnes en eller annen feilkilde her. Det kan handle om undervisning som gir fortrinn til jenter for eksempel.

Dette var i alle fall gode nyheter og så får vi bare se hva mer de eventuelt finner.

Forresten er tallene basert på de forhatte PISA-undersøkelsene [her].

Via New Scientist: Exploding the myth that boys are better at maths

- Englene åpenbarte seg for barna. De lærte å se skytsenglene til kuer, sauer og hester.
Kilde: - Märtha holdt engleskole for barn

- På bakgrunn av de siste dagers presseoppslag om Astarte Education - eller Engleskolen som noen kaller oss - vil vi få presisere: Astarte Education er tuftet på tanken og ideen om at et hvert menneske har sin egenart og sin egen indre kraft. Det gjelder naturligvis både voksne, ungdom og barn. I alle livets faser har vi behov for å bygge vår identitet, vårt eget jeg. Astarte Education er opptatt av å tilrettelegge, med ulike metodikker og verktøy, for at det enkelte individ både for egen del og i sin relasjon med andre - mennesker og natur - finner sin egen sannhet, sin kjærlighet. I ungdomsårene er det kanskje viktigere enn noen gang, og Astarte Education vil gi sitt bidrag til ungdoms personlighetsutvikling, skriver Samnøy i en epost til Dagbladet.no.
Kilde: Engleskolen svarer på kritikken

Bildene er tatt i mars i år. 35 okser og storfe hadde sultet ihjel (kilde).

Jeg gir selvsagt ikke Prinsesse Märtha ansvaret for det, men det er noe grunnleggende galt med Prinsesse Märthas og Elisabeth Samnøys livssyn og virksomhet. Jeg lurer på hvordan de forklarer for barn hvordan dyretragedier som det vi ser over kan skje. Hvor var skytsenglene da disse dyra trengte det som mest?

Jeg er ellers på nåværende tidspunkt bortenfor det punktet der jeg kan diskutere på en hyggelig måte.

PS: Hvis bildene i bloggposten ble for sterke står du fritt til å gi et bidrag til Dyrebeskyttelsen Norge. Kontonummer finner du på deres sider her:

http://www.dyrebeskyttelsen.no/publikum/donasjon.shtml

Nå er jo sko et produkt som vanligvis ikke er særlig miljøvennlig. Her snakker vi et ukjent antall dyr som må bøte med livet, mange deler, mye plast, nylon og gummi og en god posjon disse-delene-må-vi-lime-veldig-godt-sammen ... sånn bare for å nevne noe og da har vi ikke engang nevnt alt som skal til for å få skoene i de fargene vi vil ha dem. Det er derfor hyggelig å oppdage skoprodusenter som tilbyr miljøvennlige sko, om enn kanskje bare ikke-fullt-så-dyre-miljø-og-helseskadelige-sko. Bianco er en slik produsent. I deres kolleksjon finnes det nå tre par damesko merket "Eco-Friendly":

Eco-Friendly! The extraction of this vegetable-tanned leather is accomplished by means of completely natural processes that guarantee the total respect of the environment. The leathers used for the vegetable tanning come from cattle destined for the alimentary system; no animal is sacrificed for the tanning of its skin. Vegetable-tanned leather becomes even more beautiful to see and touch with time. It protects our skin from allergies and rashes. Look for our VegiTan products in the Bianco Footwear shop near you.
Kilde.

Disse skoene er altså farget med plantefarger; når jeg leser det som står over her tør jeg nesten ikke tenke på hvordan man gjør det ellers. Denne plantefargen loves også å være bra for å unngå allergier og utslett.

Biancos tre "Eco-Friendly"-skomodeller er:

Comfy Slip in Sandal (NOK 450,-)

Elisabeth Shoe - Vegitan (NOK 800,-)
Denne finnes også i svart [her].

og ...

Elenor Pump (NOK 900,-)

Nå mangler riktig nok Bianco-skoene noen ekstern miljø-/helsemerking, men det er makt i de forbrukende føtter så om du er på jakt etter nye sko og gjerne også vil være med på å gjøre skoindustrien bedre for helsa- og miljøet så velg sko som på et eller annet vis er miljø-merkede og om skobutikken ikke har noen miljø-merkede sko så etterspør det likevel.

Dessverre fant jeg ingen mannesko merket med "Eco-Friendly" inne hos Bianco. Bianco kan for øvrig herved se seg anmodet til å gjøre de mange hundre andre skomodellene sine "Eco-Friendly" også.

Oppdatering: Som dere skjønner er jeg ingen stor skoentusiast. De fleste skoene mine er joggesko eller liknende. Nei, jeg jogger ikke.

Det er greit det, Kristin, jeg stemte deg tross alt inn.

For en som bor i den gjennomsiktige delen av bygde-Norge er det ingen overraskelse at politikere har minst like mange svin på skogen som alle andre. Innimellom lurer jeg på om de har en litt større svinefarm der ute i skogen enn alle andre. Politikerforakten min vris stadig vekk noen knepp om.

Nå kan den som er uten synd kaste første sten. Ooops! Nei, det blir nok ikke så mange som kan stille til valg da, nei.

Nå skal vi være veldig glad for at det er folk som har lyst og faktisk gidder å ta på seg politiske verv. Det er lite action og mest sakspapirer og gjennomgang av ganske trøtte ting de driver med. Regulering av det ene og regulering av det andre. Slite litt i pengene, kjempe litt for sine egne hjertesaker, prøve å få hjula til å gå rundt.

Noen må gjøre jobben.

Men det er en smal sti. Vi forventer litt mer av politikerne våre, og jammen er jeg ganske enig i det. Når arbeiderpartipolitikeren velger å bruke "svarte" håndverkere, men samtidig forventer at alle andre skal sørge for at momsen blir betalt for de samme tjenestene så går det på troverdigheten løs. Det er politikerne som setter premissene for oss andre, om de ikke tror på og følger sin egen politikk, hvem skal det da?

Haga har fått mye pepper. Jeg har ikke fulgt godt nok med til at jeg kan gjøre meg opp en dom der, men det overrasker meg at politikerne hver gang de blir fersket for noe blir like overrasket ... eller hva de nå blir.

En annen kunst er å legge seg flat. Da bare spørs det om man mener det eller om man legger seg flat for å tekkes. Det siste slår ikke så godt an.

Av og til kan man ha god grunn til å bryte lovverket. Det kan være at man er fullstendig uenig med lovgivinga og at det er en bevisst protest. Slikt kan det stå respekt av om grunnen og argumentasjonen er god nok.

Av og til bryter man lovverket fordi man ikke visste bedre.

Svært ofte bryter vi loven bare fordi vi kan og fordi vi tjener på det. Sjansene er gode for at vi aldri blir fersket.

Men tilbake til regjeringa. Den har vært et underlig skue, og sjefen for hele bøtteballetten er statsminister Jens Stoltenberg. Jeg er personlig veldig usikker på hva han nå egentlig har greid å bidra med i løpet av regjeringstida si. Kan noen fortelle meg hva Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet egentlig har fått til av positive ting for samfunnet?

OK. Jeg er vel farget av mine SV-stemmende øyne. Misforstå meg rett, jeg er ikke SV-er, til det er jeg for lite enige med dem, men SV er stadig det partiet jeg er minst uenig med sånn generelt.

Grunnen til at SV fikk stemmen min ved siste stortingsvalg var fordi de var tydeligst på å ta vare på miljøet. Og de har kjempet en hard kamp om miljøet, og kampen har kanskje vært hardest mot medregjeringspartiet Arbeiderpartiet.

Det er lenge siden vi har hørt særlig snakk om gasskraftverkene nå. Det pussige i den saken var all pepperen SV fikk for å ikke ha fått godt nok gjennomslag for kravet om rensing fra dag 1, det var jo de andre partiene som burde ha fått pepper for å ikke være enige med SV.

(Ok, henger min trofaste leser med ennå?)

Jeg har sterke meninger, men politikk som system er ikke min sterke side. Til det er den førnevnte politikerforrakten for stor.

Jeg får dog ganske ofte høre at jeg er et politisk menneske. Bare så synd at jeg nok hadde fått hjerteinfarkt på første kommunestyremøte om jeg noen gang ble valgt inn.

Man gjør så godt man kan. I gjennomsnitt har vi det som plommen i egget her i Norge. Samtidig er vi ganske bortskjemte. Man merker det når man har medstudenter fra Øst-Europa og Afrika. Vi er vant til at systemet ordner opp.

Og det er der jeg av og til tenker at det norske folk oppfører seg og tenker overfor "systemet" og Staten som forvorpne tenåringsbarn overfor sine foreldre. Det er de som har ansvaret. I alle fall ikke vi.

Men sånn er det ikke.

Det er du, jeg og alle andre som faktisk bestemmer hva slags samfunn vi vil leve i.

Vil vi ikke at bestemor skal visne bort i et hjørne på sjukehjemmet, at barneskoleelevene skal måtte stå og se på tomme og tørre basseng og puste inn muggen luft i klasserommene, at unger i utviklingsland ikke skal få skolegang fordi de må jobbe, at verden skal kveles i et tjukt lag av søppel og forurensing så er det vi som må bestemme oss for at slik vil vi ikke ha det.

Men jeg kjenner jeg blir matt. For for at vi skal få bestemt at sånn vil vi ikke ha det må mange nok være enige i at dette skal vi gjøre noe med. Og det er ikke enkelt.

Og nå har jeg sporet helt av fra der jeg var.

Det skremmer meg at samfunnet greier å være mer opptatt av at en minister har tjent noen tusen for mye på et stabbur enn av at vi er midt i en gedigen utfordring i forhold til miljø og sikkerhet. Klimaforandringene som vi er midt i vil potensielt føre til mange konflikter og til at store mengder med mennesker må finne seg nye steder å bo. Og de skal ha mat.

Haga har ikke drept noen. Hun har i verste fall vært grådig, i beste fall uvitende. Hun har definitivt vært uklok.

Nordmenn flest er akkurat nå mest opptatt av bensinprisene. Det skal veldig mye til for at vi nordmenn ikke skal ha mat på bordet.

I en verden der matvareprisene stadig øker og de fattigste mister maten sin burde en norsk regjering oppfordre folk til å spise litt mindre kjøtt og litt mer korn og grønnsaker. Det skal til ganske mange kg med korn for å produsere ett kg med kjøtt. Eller hva med ølet?

Jeg skal forsøke å runde av her.

Aller aller aller mest er jeg irritert på politikere som ikke gjør som de burde fordi feilene deres tar fokuset vekk fra de viktige sakene. Norsk politikk er irriterende navlebeskuende. Hvor er de smarte og bevisste politikerne som kan greie å få folk flest til å skjønne at det er de, vi, folket, som må handle?

[publisert uten korrekturlesing]

Jeg burde ha vært forberedt på at det ikke ville være stående ovasjoner for innlegg hvor jeg først

• sier at jeg ser på en mann som drepte en pedofil som en helt
  
• for så deretter å begrunne hvorfor jeg faktisk mener at pedofile oppfører seg umenneskelig

Det er jo ikke særlig pent av meg.

Nei, det er ikke det. Det er ikke pent. Men det var ikke meningen, heller.

Om å fremstille seg slik en forestiller andre helst vil se en.

Jeg tror mange opererer litt slik på nettet. Sier noe, mener noe, diskuterer og debatterer på en slik måte at det skaper et lite helhetlig bilde av hvordan en selv virkelig er som person. Jeg har sikkert gjort det, i alle fall tror jeg at jeg har klart å fremstå som en mye mer rettferdighetssøkende og godhjertet person enn jeg egentlig er. Ikke sånn å forstå at det som står skrevet ikke er sant, men at det er mye lettere å fremstå som en "Do good"-er før man er nødt til å begrunne hvorfor man mener det man mener.

For.

Det er jo slik at dersom jeg hadde holdt meg til å si det at

jeg synes alle mennesker bør behandles likt og de har samme verdi

og deretter ikke sagt noe om at

men pedofile, derimot, de er ikke verdt det samme - på grunn av det de har gjort (noen av dem vel og merke, man kan jo være pedofil uten faktisk å forgripe seg på barn. Tanker og fantasier er visst nok i forhold til diagnosekriteriene)

så hadde ikke hele argumentasjonen min falt på sin egen tilsynelatende urimelighet. Da hadde jeg også sluppet å ha kommentarfelt hvor kommentatorer lar meg sitte igjen med følelsen av at det er noe fundamentalt galt med menneskesynet mitt.

Men, deretter kan jeg tenke, at jeg sikkert har godt av det. Jeg har faktisk godt av å utfordre hodet mitt, klare å reflektere over at det jeg mener er rettferdig og godt ikke nødvendigvis er det.

Hvordan skal man lese slike innlegg?

Det finnes det vel ingen mal på.

Jeg er ikke opptatt av at alle skal mene det samme som meg uansett.

Men, jeg blir jo lettere oppgitt av at folk leser dette som en nedrig oppfordring til å drepe pedofile, ta loven i egne hender og en form for gatejustis. Jeg oppfordrer ikke til drap. Men det er jo ok å slenge ut slike antydninger når man ikke gidder/ønsker å svare for seg. (Eller hva, Knele-"Jan"?)

Jeg skrev et annet innlegg også. Et innlegg hvor jeg forsøkte å vise at enkelte folk gjør ting mot andre, som er så ille at det lar meg sitte igjen med tanken om at jeg ikke ser på livene deres (overgripernes) som like mye verdt som den jenta de skadet.

Jeg kommenterte inne hos Lin at jeg synes det er beundringsverdig med folk som er så rene og noble i tankegangen sin, at de ikke lar folks handlinger spille inn på en slik måte at menneskers verdi kan settes opp mot hverandre. Jeg vet ikke om den kommentaren ser ironisk ut når den leses av andre,den var ikke slik ment i alle fall. De som ikke skiller på den måten, de klarer noe jeg ikke får til.

Jeg mener at alle i utgangspunktet er akkurat like mye verdt, Herregud, da spiller det ikke noen rolle om du er sånn eller slik, ser ut på den ene eller den andre måten, og du er rik eller fattig. Det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, og det spiller ikke noen rolle for meg hva du tror på.

Men, i det øyeblikket du misbruker barn seksuelt, da er du ikke mye verdt for meg. Da spiller det ikke noen rolle for meg at du gjør masse annet som er bra - ja, når du ikke har sex med barn, da.

Folk får ha sine egne grenser, men der går min.

Men, hvordan kan jeg - dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi - tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?

Dét kommer jeg tilbake til i del 2.

Velkommen til del 2.

Del 2 er ganske mye vanskeligere enn del 1.

I går da jeg skrev posten om mannen som drepte en pedofil, tenkte jeg at det ville komme noen reaksjoner. Vel og merke var det ikke for å få reaksjoner posten ble skrevet, selv om mitt temmelig ekstreme syn på saken kanskje tyder på dét.

For jeg mener jo at mannen som drepte den pedofile faktisk gjorde en god gjerning. Hvordan kan jeg se på drap som en god gjerning - og samtidig forfekte et syn om at jeg ønsker samfunn hvor likeverd mellom mennesker er en forutsetning?

1. Mannen var ikke et menneske

Jeg kunne jo selvsagt ha ment at mannen var et udyr og dermed ikke et menneske og avsluttet med det.

Men, det blir for lettvint.

2. Det er mange måter å drepe på - hvilken er verst?

Jeg kjente

en gang

en jente.

Hun var min venn.

Mitt enormt sterke hat rettet mot pedofile dreier i stor grad om henne. Hun lever ikke lenger, fordi hun ble så vanvittig syk av å ha gjennomlevd de overgrepene som var en del av hennes hverdag fra hun var 2-3 år (kanskje mindre) og frem til hun var omlag 16.

Den dagen hun døde og i dagene som fulgte, merket jeg at jeg ikke hadde noen problemer med å sile ut hvilke personer jeg ser på som mennesker, og hvem jeg bare vil vondt. Jeg ble nesten desperat, ringte min gamle psykiater. Sa jeg var nødt til å snakke med henne om den råskapen og ondskapen jeg hadde lyst til å utsette overgriperne for. Jeg fikk en glans i øynene av å tenke på å bruke en drill, bore franske treskruer inn i knærne på de jævlene, de jævlene som ble kåte av en jente på 2,3,4,5,6,7,8,9,....,16 år - og som sikkert ikke ga seg av noen annen grunn enn at det med ett ble mulig for henne å ta fysisk, psykisk og verbalt igjen. I tillegg ble det jo vanskeligere for dem å røre henne, siden hun fra 16-årsalderen bodde på institusjon, siden hun var så skadet av det hun hadde vært nødt til å ha som en del av sin oppvekst, sin hverdag.

Jeg merket at jeg for første gang i mitt liv opplevde en følelse av et hat så rent, så sterkt og så oppslukende at det var som om tanken på å reise med fly, reise med buss, ringe på, se svina åpne døren, og bruke så mye vold som overhodet mulig med lyden av Agnus Dei gjallende inne i hodet, smile og se de jævlene inn i øynene og si

-Hei! Det er jeg som er Victoria - og dere er kanskje klar over at vi har noe uoppgjort?

[Samuel Barber: Agnus Dei (Adagio for strings)]

[[Når jeg står der foran dere og dere hører gjenklangen av at jeg har Agnus Dei inne i hodet, da er dere i alvorlig trøbbel]]

virket hypnotiserende. Jeg visste at dersom jeg ikke hadde hatt egne barn selv, så hadde jeg dratt opp og torturert de jævlene. Jeg klarte jo faktisk å være så jordnær at jeg evnet å tenke på at mine egne barn ikke ville ha stor nytte av en mamma på Bredtvedt.

Dette kan virke veldig usympatisk av meg.

Men verden er nå en gang slik, at det ikke er så lett å få dømt folk for å gjøre slike ting som det de gjorde.

Man kan velge å snu seg vekk, slik hun opplevde utallige eksempler på gjennom hele barndommen. Mange visste. Ingen grep inn. Det hadde selvsagt vært en god del enklere å få de svina dømt mens overgrepene fortsatt skjedde, og om ikke det: mens hun fortsatt var i live. For hvem dømmes i det norske rettsapparatet, basert på gamle dagboknoter skrevet av en jente som hadde mange ulike personligheter?

Den interesserte kan lese mer om dissosiativ identitetsforstyrrelse her.

Der står det blant annet:

(...)innebærer at de forskjellige personligheter forvalter ulike tanker, minner, følelser og atferd.

Dette ble en del av problemet, siden noen av identitetene faktisk fornektet at overgrepene hadde funnet sted. Hun fryktet konsekvensene av dette i en eventuell rettssak. Tenk å være der, ha muligheten til å få overgriperne dømt, dissosiere og deretter fornekte overgrepene. Tanken ble for vanskelig, hun anmeldte ikke.

Jeg skrev at det kan virke som om det er usympatisk av meg å gå med tanker om å ville torturere andre folk. Mon det. I alle fall lurer jeg på om det var mer usympatisk av dem, den gangen (eller de gangene) de løp etter den lille jenta i skogen, hun var fire år, i trusa, hun løp og de løp, forskjellen var at hun var et lite barn og de var voksne menn med hagle.

Nettopp, med hagle løp de etter den lille jenta. Og ja, de skjøt. Ikke på henne, men rundt. Skremme litt. Slemme, voksne menn.

Om det var før eller etter de spilte poker om hvem som skulle ta henne først, det vet jeg ikke.

Om det var før eller etter de tvang henne til å suge dem etter tur, det vet jeg heller ikke.

Jeg vet faktisk ikke om det var før eller etter de sydde henne inn i en død elgskrott heller.

Men jeg vet at det var før noen av dem stod i begravelsen hennes og leste dikt om at de savnet den lille solstrålen sin så veldig. Jeg var også der. Jeg dro ikke tilbake for å torturere noen, men jeg forsøkte virkelig så godt jeg kunne å gi dem blikket.

Blikket som sier at

så lenge jeg lever og jeg vet det jeg vet, så vil jeg at du aldri noensinne skal kunne føle deg trygg igjen.

Å oppleve noe sånt på ganske så nært hold, har gitt meg en reise inn i det umenneskelige. Kan hende er det urettferdig overfor andre overgripere og incestutøvere, kan hende er det urettferdig mot den muligens tyske mannen som jeg overhørte var blitt drept av "Bartje". Kanskje er den ufattelige ondskapen jeg hørte henne fortelle om noe særegent, kanskje er dette en historie som ville ha skrevet seg inn som en av de verste. Kanskje er ikke de aller fleste overgripere så ille som hennes var.

Kanskje. Kanskje ikke.

Kanskje er det slik at man kan kjøpe sex av en åtte år gammel gutt, en gutt som får en liten seddel mens halliken hans får en fet bunke sedler, uten at man er en ond person.

Men vet dere hva? Jeg tror ikke det, jeg.

Det finnes et sted hvor omsorg for andre fordi de er mennesker opphører, et sted hvor moralen slutter å virke, det finnes steder hvor etikk ikke lenger gjelder etter den samme kutymen og det finnes ondskap hinsides fattevene.

Barn er barn.

Men folk er faen meg ikke alltid mennesker.

Jeg er ingen stor romantiker, det vil si, jeg bekjenner meg ikke til den romantiske perioden i norsk litteratur, jeg er heller ingen ivrig diktleser, i hvert fall ikke norsk lyrikk, og jeg har ikke lest mer enn bare de aller mest kjente verkene til Wergeland. Så jeg er ikke den som har mest uttalerett. Men med den spinkle kunnskapen jeg nå en gang har, vil jeg benytte Wergelands fødselsdag til å fremheve Wergelands argeste konkurrent - Welhaven.

Johan S. Welhaven (1807-1873) ble født i Bergen, men hadde tyske (på farssiden) og danske (på morssiden) besteforeldre. Han skulle dyrke det Europeiske, der Wergeland dyrket det norske. Det var bare en av mange skillelinjer mellom de to. I norsk skole er det gitt utallige oppgaver der elevene skal diskutere romantikkens kunstsyn ut i fra dikt av Wergeland og Welhaven, gjerne diktene Mig selv, av Wergeland og Digtets aand, av Welhaven, en oppgave elevene vanligvis skygger unna, hvis de har noen som helst mulighet for det. De som forsøker seg, overdriver gjerne friheten til Wergeland, og bundetheten til Welhaven. Det pleier i det hele tatt være vanskelig for elevene å snakke positivt om besteborger Welhaven, som tilhørte eliten og skrev for eliten, og rett etter selvstendigheten mente vi burde knytte oss til Danmark og Europa, heller enn å dyrke vår egen kultur og litterære egenart. Han var på feil sted til feil tid, kan man si, i Norge mellom 1814 og nasjonalromantikken. Selv om vi nå har blitt mye mer ironiske og mange (i hvert fall blant unge) må smile litt når vi synger "ja, vi elsker", så står nasjonalismen fortsatt sterkt, med 17. mai feiringer uten forbehold og i hvert fall skal vi holde oss unna det europeiske, vi er et nasjonalistisk land. Og Wergeland er en mann av folket, eller, riktignok ikke, han er prestesønn, men faren Nicolai Wergeland var blant de edsvorne menn på Eidsvoll, og det er så godt som det blir. Welhaven er mann av fiffen. Vi har foreløpig en klar 2 - 0 til Wergeland.

Og Wergeland setter fint inn 3 - 0 med diktet Mig selv mot Digtets aand, der Wergelands dikt er lett og fint og fritt, som liksom bare bobler over av livsglede og optimisme, med verselinjer som

Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

altså, når Wergeland lukter på et grønt blad, glemmer han bare alt annet, i skjær sinnsopplevelse. Mens Welhaven, på sin side, i Digtets aand, liksom skal si det uutsigelse, og skal gjøre det i strenge former slik:

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.

Sånn fortsetter Welhavens dikt, og sånn fortsetter også Wergelands. Det første - altså Wergelands - er en samling ytterst kraftfulle sammenligninger om hvor godt Wergelands humør er, og hvor rikt følelseslivet er, og det er ikke noe rim eller noe strengt metrisk system, han koster endog på seg et halleluja! i strofe 15. Etter punktum. Det andre - altså Welhavens - er en samling strenge strofer med rim i andre og fjerde linje og streng metrikk, 15 i tallet, der han forsøker å uttrykke hva han selv føler, men hva diktet skal uttrykke, digtets aand, som er det uutsigelige. Lykkes han, får diktet evig liv, som det slutter. Man skal ha lest ganske mange dikt før man skjønner poenget med det her, mener jeg. 3  - 0.

Velvel, så hvorfor foretrekker jeg likevel Welhaven, eller jeg omformulerer spørsmålet mens jeg skriver det, å si at jeg foretrekker Welhaven er en overdrivelse, jeg foretrekker Wergeland, men jeg mener sånn forsiktig at begeistringen for Wergeland er kraftig overdrevet i dette landet her, og skepsisen mot Welhaven er også ufortjent. Jeg mener det forsiktig, for jeg er ingen ekspert på emnet, som sagt, men ta nå dette litt ubehjelpelige diktet Digtets aand. Jeg sier ubehjelpelig i alle beste mening, fra en som selv strever med ordene, og mye mer enn Welhaven. Men jeg må liksom alltid smile litt, når jeg leser dette diktet. Det er jo av de aller største tema, den evige kunsten i det forgjengelige livet, og hvorfor i det hele tatt skrive, hva er egentlig poenget med det hele, både i livet, og i kunsten, egentlig? Og den sanne romantikken holdt på forbilledlig vis kunsten høyere enn livet, gjennom kunsten kunne dikteren skape noe som vil vare evig, i motsetning til det skrøplige livet som forfaller og dør, og slik får en sørgelig mangel på mening for alle som bruker for mye tid på å tenke gjennom det.

For Welhaven er også dette målet. Det skal gå fra leser til leser, og der intet mindre enn "blive lig den Ild/ der låg i Dikter-Sjelen/ før Strofens Liv blev til". Det er altså denne ånden, det uttsigelige, som diktergeniet gjennom diktet klarer å skape, og som ved overføringen fra leser til leser er sikret evig liv. Det er dette som er dikterlykken, "Der gjør en Digter varm/ mens Aanden i hans Sanger/ svæver fra Barm til Barm". Det er sant og flott, men det er bare gjort så mye bedre av de store klassikerne, norsk er ikke det letteste språket å skrive lyrikk i, og det er for mye forlangt at en liten befolkning skal frembringe de aller største diktertalent i de aller største tema, det hjelper ikke, jeg må dytte litt på for å bli grepet av Welhavens dikt. Da blir jeg til gjengjeld lite grann grepet. Og å fremsi det uutsigelige, altså det som egentlig ikke kan uttrykkes, det er jo den store kunstens mål. Det andre kan vi si selv.

Tilbake til bursdagsbarnet, Henrik Wergeland, og hans dikt, Mig selv. Det har ingen sånne større kunstneriske mål som Digtets aand hadde, Mig selv skal bare få frem et øyeblikks stemning, forevige den, kan man si. Og han holder overhodet ikke igjen på hvor godt han har det, og hvor lite som skal til for å føle denne ubegripelige gleden over livet. Her skriver jeg ubegripelig og mener det, jeg nevnte det grønne bladet Wergeland kunne lukte på, og så glemme både venner og fiender, litt rart, siden han vel egentlig hadde lettere for å få fiender enn venner. Her er en annen: Jeg hade? Naar en Fugl flyver over mit Hoved, er mit Had flux tusind Alen borte./ Det flyder hen med Sneen, det gaaer med de første Bølger fra Land og langt ud i Havet. Jeg oversetter: Hvis Wergeland er opprørt, glemmer han hele greiene, om en fugl flyr over hodet hans. Og jeg vil til og med angripe sitathiten: Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.  Jeg liker ikke den heller, den er finere enn den er sann, og slike setninger liker ikke jeg.

Og for virkelig å angripe Wergeland, vil jeg på ny hente frem hvorfor dette diktet ble skrevet. Det er i anledning en liten feide med Morgenbladet, og deres redaktør Alfredo Bredo Stabell, Stabell har visst påstått at Wergeland er i slett lune, og Wergeland skriver dette voldsomme dikt som svar. Alle disse panegyriske uttalelsene er altså skrevet for å bevise at Wergeland ikke er i dårlig humør. Tro det den som vil, om diktet ikke kan leses ironisk eller som godt skjult hån mot Stabell, så er diktet sjanseløst, hvis det da ikke kan reddes ved å leses helt utenom kontekst. Men hvordan kan det leses utenom kontekst, når Wergeland skrev det og sendte det til Morgenbladet for å få det trykket der, og hvor det - forståelig nok - ikke ble trykket. Det hadde jo også tatt seg ut. Jeg liker - i ironisk henseende - spesielt godt denne: Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte. Tenke seg om noen man kranglet med, hadde svart noe sånt.

Men allright, Digtets aand er et ærlig, men delvis mislykket forsøk, mens Mig selv er et uærlig, men særdeles vellykket ett. Dog har Wergeland mange andre dikt (i hvert fall noen) jeg liker skikkelig godt, og mye bedre enn noen av Welhaven sine. Og min aller største favoritt er Til foraaret, det er, selv når jeg leser det nå, i denne stemningen her, skikkelig gripende, det er særlig begynnelsen og slutten som treffer meg:

O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 
Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Det er en inderlig, fortvilet lengsel der, slik jeg leser det, og mye mer troverdig enn fremvisningen i Mig selv. Setningen: "Ingen har elsket dig ømmere enn jeg" er rett og slett godt funnet på, enkelt og rytmisk og ømt, og godt med subjektet alene i verden. Og slutten

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal

redde mig - mig, der elsker dig saa ømt.

Det er et godt ord å slutte med. Og rytmen og gjentakelsen får til en forsterket virkning, også i kontrast med det mer kompliserte som står like ovenfor, og det helt enkle, redde meg - meg, der elsker deg så ømt. Takk til Wergeland for dette diktet, og gratulerer med 200 års dagen.

Dere finner diktene her:

http://dikt.org/Mig_selv

http://dikt.org/Digtets_Aand

og vaaren:

http://dikt.org/Til_Foraaret

Selv vil jeg bare gratulere!

Det blir litt sånn "Å, hurra!" og "Det skulle for faen bare mangle" om hverandre.

For, dette er jo bra - men det skulle da bare mangle.

I løpet av alle de diskusjonene som har rullet og gått, både i blogger og andre fora, så er jeg flere ganger blitt helt lamslått av enkelte kristenkonservatives evne til å forsvare videreføringen av diskrimineringen av homofile. For det er diskriminering, samme hvor mye argumentene har hatt variert fra "av hensyn til barna" og "det store syndefallet".

Holdningene som er blitt utvist i denne saken, har vært temmelig skremmende.

Kontrasten til denne sangen, en sang jeg husker fra da lillesøstera mi var med i barnekor, er jo ganske så dramatisk. Sangen går omtrent som dette her, omtrent fordi jeg ikke husker helt ordrett, men langt fra dette skal det uansett ikke være:

Gud skapte jorda vår rund

Den har ingen topp og den har ingen bunn

Så snurrer den rundt slik at alle kan få

En dag og en natt og slik veksler det på

Og ingen er foran og ingen er bak

Det burde jo være den enkleste sak:

Å se at vi alle har samme verdi

Så enkel var Skaperens filosofi

En enkel, fin, liten sang - hadde jeg hatt noen form for musikalske skills, så skulle jeg ha skrevet opp hvordan den går, sånn rent notemessig, men det ville jo bare ha blitt tull og rør. Bare se på de enkle strofene. Ingen er foran, ingen er bak - likestilte, faktisk.

Og alle mennesker har samme verdi, og det var filosofien til Skaperen.

Selv er jeg ikke troende, jeg trenger dermed ikke forhold meg til Gud, men mer til Hvermann. Og for og være ærlig, så er det ikke Gud som virker å være det store problemet, men snarere "Hvermann".

Men, hvordan kan jeg - dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi - tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?

Dét kommer jeg tilbake til i del 2.

Kabalmysteriet, av Jostein Gaarder

Dette er den enkleste boken av de 5, og passer godt for folk som ikke liker å lese bøker. Det er en barne- og ungdomsbok lagt opp som en slags fantasifull, filosofisk kriminalroman, der Gaarder får vist sin entusiasme for livet og verden vi lever i. Det er en parallellhandling, der far og den 12 år gamle jeg-fortelleren av en sønn, reiser nedover Europa mot Athen, for å finne moren som forsvant for 8 år siden for å finne seg selv. Underveis får sønnen tak i en bok i en bolle, en "bollebok", som handler om en bakersønn som strander på en øde øy. Han har bare en kortstokk med seg, og bruker tiden til å legge kabal, og etter hvert blir kortene levende for ham. Som levende går de rundt på øya og snakker og driver på, men stiller ikke det viktigste spørsmålet, som er hvem de er og hvor de kommer fra. Parallellen går helt direkte til oss mennesker, vi er kanskje også produkt av en eller annens fantasi, og går omkring uten å stille de viktigste spørsmålene. Den eneste som gjør dette er jokeren, både i kortstokken, og blant oss mennesker. Tja, dette med fantasi har også sin parallell til hovedpersonen, jeg-fortelleren, Hans Frode, som kanskje også bare dikter opp historien om bolleboka og dvergen, det er antydninger til det mot slutten av boken. Sånn er romanen full av hint og filosofi og antydninger og teorier, og er hele tiden drivende og spennende, men det er en barnebok og underholdningsbok. Gaarder tar noen snarveier og gjør noen forenklinger, som ingen ville gjort i en bok jeg leser frivillig.

Jeg leste denne boken første gang da jeg studerte nordisk en gang på 90-tallet. Det er en artig bok, som kan få opp leselysten til folk som vanligvis ikke liker å lese bøker.

Herman, av Lars Saabye Christensen

Dette er selve skoleromanen. Siden Beatles kanskje er litt lang, er dette kanskje den romanen som blir mest brukt i norsk skole. Den fungerer ypperlig. Den har fullt av litterære og språklige virkemidler det er lett å forklare elevene, og lett for elevene å forstå. Synsvinkelen er personal, den blir fortalt gjennom Herman, og siden Herman er akkurat litt passe rar, er det lett å se hvordan handlingen blir påvirket av fortellerstemmen. Komposisjonen har tre atskilte deler, høst, vinter og vår, og slik får elevene lært hvilken symbolsk betydning årstidene har (eller kan ha i litteraturen). Det er en oppvekstroman, og handler om å finne seg selv, eller akseptere seg selv, og det blir tydelig symbolisert av Herman som mister håret, og først ikke aksepterer det, og siden gjør det. Han blir da også en dynamisk hovedperson. Og han blir litt diskutabel. Det er lett å diskutere forholdet mellom Herman og hvilken som helst av bipersonene, og det er mange fine håravfallssymboler å få øye på. Vi kan spørre elevene om de kjenner seg igjen i Herman, og få diskusjoner ut av det. Denne romanen mangler ikke på noe.

Men skal man lese en tøff oppvekstroman, les heller Destroyer, av Lars Ramslie. Den er skikkelig.

Tatt av kvinnen, av Erlend Loe

Dette er en roman jeg leste i fjor, og som ikke akkurat har satt seg fast i hodet. Det er et sikkert tegn på at den ikke har gjort noe inntrykk, den går inn og ut, den er en konsumroman. Erlend Loe har sin karakteristiske, enkle og naive skrivestil, både i språket og i personskildringen, særlig i de mannlige hovedpersonene. Denne mannlige hovedpersonen er et typisk eksempel, han har ikke kontroll over eget liv og forstår ikke særlig mye av det som skjer, og han gir liksom opp på forhånd å skaffe seg denne forståelsen. Den kvinnelige hovedpersonen, Marianne, går inn og ut av livet hans, uten at hans egne ønsker har noen innvirkning på det. Det er jo artig nok. Med denne og andre romaner - særlig Naiv.Super, selvsagt - har Erlend Loe blitt den store 90-tallsforfatteren, eller ikke den store, ingen skal få meg til å kalle Erlend Loe en stor forfatter, men hans måte å skrive på står godt sammen med dette tiåret. Man har en rekke med ting, den nye mannsrollen, det å orientere seg i en stadig mer komplisert verden, og ironien som forsvar mot et norsk samfunn av velstand og overflod, der man likevel er ulykkelig. Han er en flott ungdomsforfatter som passer i skolen, og det gjør denne boken også.

Mannen som elsket Yngve, av Tore Renberg

Og dette er nok den kuleste av romenene. Tore Renberg er en kul forfatter, som skriver kult. Handlingen er lagt til tiden og stedet jeg selv vokste opp, Rogaland på slutten av 80-tallet, romanen fra Stavanger, jeg fra Sandnes, romanen lite grann tidligere enn jeg. Men jeg kjenner igjen skolen, skoleturer, hva som var kult og ikke, ord og uttrykk, skjønt, romanen er jo skrevet etter år 2000 (2003), og hva som er lov nå, var ikke helt lov da. Ord og uttrykk er nok litt forsterket, men det er jo også kult. Det holder lenge mål at alt er så kult, det er greit å lese en roman som har samme forhold til omverdenen, som hovedpersonene i den. Den dabber av gårde, er ikke så nøye, som hovedpersonene spiller i band og er opptatt av politikk, uten å være all verden i noen av delene. Jeg hører til dem som synes kulheten tar helt overhånd mot slutten, jeg oppfatter den som utenpåklistret, romanen har ikke bygget opp til en slik slutt, den er overdrevet på en måte romanen ikke åpner for. Men det er kult å bryte litt regler, og dette er en kul bok. Som passer for dem som ikke er så opptatt av å lese bøker.

Innestengt i udyr, av Olaug Nilsen

Dette var utfordringen for elevene, og boken jeg likte best. jeg synes sant å si denne går utenpå alle de andre. Dette er den eneste jeg føler jeg vet mer etter å ha lest den, enn før. Der alle andre av disse fem liksom viser seg som forfattere, "se hva jeg kan", er det nærmest stikk motsatt i Nilsens bok, "se hva jeg ikke kan". Der de fire mannlige hovedpersonene i de fire mannlige romanene stiller seg litt på siden av verden, de har liksom sine problemer, men det er ikke så nøye, er den kvinnelige hovedpersonen i den kvinnelige romanen intenst i den, og problemene hysterisk viktige, de er altoppslukende. De har vel alle fire romanene en slags jeg-forteller, men der alle de fire andre har full kontroll på språket og formen, er språk og form helt oppløst hos Olaug Nilsen. Her er en hovedperson som ikke har kontroll over noen ting, og kaoset i tekstoppsettet står helt i stil med kaoset i hovedpersonens indre. Den naive flukten og forenklingen som hos Loe er litt kul og litt morsom og litt ufarlig, er hos Nilsen noen høyst ukule og temmelige umorsomme historier om to griser, mener jeg å huske, Griseline og en til, der forenklingen er alt, og forsøket på ufarliggjøring er hysterisk. Dette er en person som intenst ønsker å klare seg i verden, men like intenst føler hun mangler ressursene til å gjøre det. Olaug Nilsen klarer i sin debutbok å gi dette en helt ny form, og det synes jeg er ordentlig godt gjort.

Regjeringens forslag til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov ble igår [11.juni 2008, min anm.] diskutert og vedtatt av Odelstinget. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt la i sitt innlegg vekt på at loven vil gi personer med nedsatt funksjonsevne et rettslig vern mot diskriminering. Loven inneholder også en tilgjengelighetsdel som gir en plikt til universell utforming av våre felles fysiske møteplasser og omgivelser.

Det går med andre ord framover her i landet. Noe av det viktigste og udiskutabelt beste ved denne loven er at man nå vi sikre en universell utforming av det offentlige rom. Dvs at det offentlige rom skal være tilgjengelig for flest mulig:

Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Plikten omfatter virksomheter rettet mot allmennheten. Universell utforming sikrer derfor ikke bare tilgjengelighet, men tilgjengelighet på likeverdige vilkår. Tilretteleggingen skal skje gjennom hovedløsningen slik at virksomhetens alminnelig funksjoner skal kunne benyttes av flest mulig. Også for eksempel gravide, foreldre med små barn og mange eldre vil dra fordeler av bedret tilgjengelighet i form av et universelt utformet samfunn. I enkelte situasjoner er ikke generelle tilretteleggingskrav tilstrekkelig for å sikre alle personer med nedsatt funksjonsevne tilgjengelighet. Det er foreslått plikt til individuell tilrettelegging der hvor universell utforming ikke tilgodeser alle, på områdene arbeidsliv, skole og utdanning, barnehage og visse kommunale tilbud.

Det er jammen meg på tide at man fikk dette ned på papiret. Og her er det på sin plass å sende dere bort til Flopsy for å lese hennes post om en kursdag om universell utforming:

En busspendlers bekjennelser om universell utforming @ Lighthouse on driftwood

Les hele lovendringen her:

Ot.prp. nr. 44 (2007-2008 ) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)

Bilde: hebedesign @ Flickr

Da debattene om kvinners rett til å stemme foregikk på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mangel på argumenter mot. Man var bekymret for biologiske konsekvenser og man mente at stemmerett for kvinner var mot Guds ord.

Biskop J.C. Heuch fra Kristiansand markerer seg fort som en av de mest innbitte motstanderne av stemmerett for kvinner. Han mener en kvinne som opptrer offentlig forbryter seg mot sin natur, og at en offentlig kvinne er det samme som en prostituert. Han er dessuten redd for de biologiske konsekvensene. Vil ikke kvinnene utvikle seg til et slags tredje kjønn hvis de slippes til i politikken?
Kilde: Stemmerett.no

I dag er det en utenkelig tanke for de fleste av oss at vi kvinner ikke skulle få lov til å stemme ved Stortings- og kommunevalg. Det skorter fremdeles ikke på dem som advarer mot likestilling og feminisme, men hvor hadde vi egentlig vært foruten?

I dag skal Stortinget igjen bestemme seg i en viktig likestillingssak, nemlig forslaget om felles ekteskapslov for heterofile og homofile par. Argumentene er omtrent de samme i dag mot å likestille homofilie par med hetrofile par som det for snart 100 år siden var mot stemmerett for kvinner. Argumentene holdt ikke den gang. La oss håpe de heller ikke holder i dag.

Mer om stemmerett for kvinner her:

http://www.stemmerett.no

Men hva ventet Elisabeth og ungene hennes?

En mediehverdag som også holder folk fanget. Jo, jeg har selv vært blant dem som leste nettavisenes daglige oppdateringer om saken. Jeg greide ikke la være. Ja, jeg så også på deler av dokumentaren om kjelleren, men jeg greide ikke se hele. Jeg satte meg heller ikke ned for å se den. Det føltes feil. Jeg tenkte "Jeg håper at Elisabeth og ungene har sagt at det er greit at denne dokumentaren er laget". De har neppe blitt spurt. Kanskje er de glade for at folk får se. Hva vet jeg, men noe føltes lite respektfullt. Jeg slo av TV'n.

Saken skal dissekeres. Mennesker skal dissekeres. Vi har en trang til å forstå, men jeg mistenker at kikkertrangen og trangen til å hovere er minst like stor. Historiene om kjelleren fortelles ikke med ofrenes stemmer, de fortelles med kikkerens trang til å vite.

Kanskje er det likevel til det beste at folk får "sitt"? Kanskje er det greit at vi blir så overgjødde på opplysninger om saken vi bare trekker på skuldrene og sier "Åjah, de der som satt i kjelleren, ja", og så er ikke det noen stor greie lenger. Kanskje er det det som skal til for at Elisabeth og ungene hennes skal kunne få slippe fri fra fengsel nummer to?

For det er det som skjer nå. Det har vært lassevis av pressefolk som har slått leir rundt sykehuset i Amstetten der Elisabeth og ungene er. Det er visstnok også utlovet et ganske stort beløp i dusør for det første bildet av Elisabeth og ungene. Visstnok har selv ansatte på sykehuset latt seg friste og forsøkt å ta bilder. Slikt er jo lett i vår tid med kameraer på enhver mobil. Samfunnet de har vært isolert fra, må de nå beskyttes mot.

Det gjør meg kvalm. Her har det mennesker som har blitt frarøvet friheten i årevis. En tenåring har blitt utsatt for overgrep og fornedrelse, blitt en voksen kvinne, måttet føde barn - alt i fangenskap - og her sitter vi og okker oss og fordømmer denne fæle mannen, men så holder vi den samme kvinnen og ungene hennes i fengsel sjøl. I de ukene som har gått og i aldri så lang tid framover, kanskje for alltid, vil det være umulig for dem å bevege seg fritt og ubemerket i samfunnet. De tre ungene som har levd i frihet har også blitt stengt inne i mediefengselet av et elskverdig media som har vist bilder av dem. Åtte mennesker, en bestemor, en datter og seks barnebarn er nå frarøvet sin frihet, fordi vi vil vite og fordi vi vet.

Det er bare et par år siden forrige gang Østerrike sjokkerte oss. Tenåringen Natascha Kampusch dukket plutselig opp igjen etter å ha vært savnet siden hun var barn. En mann hadde holdt henne fanget i et lite rom. Sånn sett er det i seg selv med på å forklare alt oppstyret rundt Fritzl-saken. Hva kunne være verre enn å kidnappe en liten jente og holde henne fanget i et lite rom i årevis? Jo, å holde sin egen datter fanget i et lite rom, voldta henne og sette barn på henne for så å holde noen av barna fanget og tafra moren de andre. Man kan undre seg på hva som kan bli verre enn det. Vi må vel regne med at vi en dag får svaret.

Eller kanskje vi har svaret? Samfunnets dobbeltmoral er i alle fall en god kandidat. Vi ser splinten i vår brors øye, men ikke bjelken i vårt eget. Et kjennetegn for overgripere er deres manglende respekt for deres ofre. Samfunnet greier heller ikke å respektere de samme ofrene. Samfunnet står ikke klart med åpne armer for å ta vare på og verne om ofrene. Vi sender pressefolk. TV-team. Avisfotografer. Alt som kan krype og gå og som kan tenkes å tjene en slant på å være der og være våre forlengede ører og øyne. Og når alt ståket har lagt seg har vi også krav til ofrene. De skal være verdige ofre, og her har jeg lyst til å avslutte med å sende dere inn til bloggeren Anathemas knallgode bloggpost om Natascha Kampusch:

"Samfunnet og den sterke kvinnen - Kampusch i media"

I dag var det godt og varmt ute og jeg og mamma lå i hagen og solte oss. Jeg pleier egentlig ikke bare ligge og sole meg, rett og slett fordi det er helt ufattelig kjedelig, men i dag hadde jeg funnet en bok som jeg skulle lese i. Og det er jeg glad for, for jeg har funnet en gullgruve. Den heter "Dune" og er skrevet av Frank Herbert. En klassiker som jeg enda ikke har fått oppleve, før nå.

Den er rett og slett helt fantastisk. Dette er ikke sånn typist romstasjon-science fiction som jeg har lite til overs for (Star Trek, Babylon 5, Battlestar Gallactica) men veldig annerledes.

Alt foregår på en ørkenplanet som er det eneste stedet i universet hvor det finnes et bestemt råstoff som heter melange. Dette råstoffet brukes til alt og av alle, og hele sivilisasjonens eksistens er avhengig av tilgang på dette råstoffet. Jeg lukter en stille kritikk av oljeavhengigheten til vår sivilisasjon.

Så er det en ung prins som blir sendt ut i ørkenen sammen med moren sin for å dø. En grådig baron angriper hertugen (prinsens far) sin by på planeten for å overta kontrollen over krydderutvinningen (melange er et slags krydder). Det hele styres egentlig av keiseren, men hertugen har ordre fra han til å styre produksjonen på planeten.

Jeg har ikke kommet særlig lenger, men det ser ut til å bygge seg opp til en revolusjon ledet av prinsen. I ørkenen bor nemlig urinnboerne på planeten som støtter prinsens kamp mot baronen.

Jeg gleder meg til å lese videre og til å se TV-serien og filmen etterpå. Jeg tviler på at de har klart å lage dem like bra som denne boka, men det er alltid koselig å se en film som du har lest boka til.

Dune av Frank Herbert anbefales alle på det sterkeste. Også hvis du vanligvis ikke liker science fiction slik som meg. Den er rett og slett helt fantastisk.

Jeg kom plutselig over et PC-spill som er under utvikling som heter Battlefield Heroes. Dette ser ikke ut som vanlige skytespill, men ser ut som en tegnefilm og har en fullstendig useriøs stil over seg. Det kommer ut i sommer og det er faktisk gratis. Så nå vet jeg i alle fall hva vi og gutta skal linke på i ferien!

Det ligner kanskje litt på Halflife-moden Team Fortress, bare at dette ser utrolig mye kulere ut. Det virker som det skal være noe linende de andre Battlefield-spillene, bare totalt useriøst og humoristisk. Passer meg perfekt, for jeg elsker spill som Worms og Sam & Max og Evil Genius.

I løpet av sommeren skal man kunne laste det ned fra spillets nettside og bare begynne å spille, helt gratis. Det er sikkert noe reklame inni der en plass, men det kan ikke være for overdrevent mye. Det er sjelden spill skriker moro så høyt som dette.

Jeg liker egentlig ikke multiplayer skytespill noe særlig, men dette har jeg falt fullstendig for allerede før det har kommet ut. I tillegg tror jeg det må ha tidenes mest fengende theme-sang, eller i alle fall en av dem som går deg mest på hjernen. Jeg plystrer ikke på annet for tiden. Bare hør selv i traileren til spillet:

Her er også en gameplay-video fra spillet:

Jeg hørte om denne saken først på radio, der jeg fikk et opptak av Solstads angrep på Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, og jeg syntes Solstad fikk sagt det riktig så godt i det lille utdraget jeg fikk høre. Det er klart Selbekk skulle stå til ansvar for det han hadde gjort, men i stedet var det altså utenriksministeren som måtte stå til ansvar, fordi han ikke klart nok forsvarte ytringsfriheten. Etter innslaget med Solstad, var det et intervju med Lars Gule, der Gule nærmest lo av Solstad, som ikke entydig hadde forsvart ytringsfriheten, som om det var helt opplagt at Solstad her hadde feil, og forresten hadde han ingen argumenter heller. - Det var jo artig, tenkte jeg, - for meg var det jo like opplagt at Solstad hadde rett.

Så nå skal jeg ha et aldri så lite angrep mot ytringsfriheten, og ikke minst den norske versjonen av den. Det er noen som må ha gjort noe rett i dette landet her, siden ytringsfriheten har blitt et uangripelig argument, slik at hvis du bare får overbevist om at du gjør noe i ytringsfrihetens navn, så er du fritatt fra all kritikk. Det er tvert i mot kritikerne som skal kritiseres, og uten at noen trenger argumentere for at ytringsfriheten skal være så fordømt mye viktigere enn alle andre verdier, blir de som ikke uforbeholdent støtter enhver ytring i ytringsfrihetens navn, kjeftet til veggs av et nokså samlet mediekorps. For meg er det ingen innlysende sannhet at ytringsfrihet skal gå foran toleranse og respekt, for eksempel, og heller ikke at det skal gå foran liv og helse.

Og før disse antydningene til kritikk av ytringsfriheten skal føre til en storm av folk som skal belære meg om hvor viktig ytringsfriheten har vært i kampen for demokratiet og mot diktaturet, og det ene og det andre, med eksempler fra historien, skal jeg si at også jeg har lest litt historie, og jeg fortsatt mener det ikke er innlysende at ytringsfriheten skal gå foran liv og helse - selv ikke i land der ytringsfriheten er et problem. Det er etter min mening et riktig vanskelig spørsmål, det der, om man skal komme med en ytring, om den er aldri så rett, om den vil føre til at du setter eget og andres liv i fare. Mener dere virkelig det, dere ytringsfrihetens forkjempere, at liv ikke spiller noen rolle, så lenge man får si hva man vil?

I saken som Solstad tok opp, ble spørsmålet om å sette liv og helse i fare aktualisert av noe så banalt som å trykke noen enkle karikaturtegninger. Disse tegningene hånet muslimenes religion, for ikke-religiøse nordmenn er ikke det noe å ta på vei for, men for troende må det være helt uutholdelig å få det de holder aller helligst krenket, med den eneste forklaringen "at dere blir så sinte når vi gjør det". Jeg har fortsatt ikke sett en eneste annen forklaring på disse tegningene, enn at nå skal vi lære muslimene hva ytringsfrihet er for noe, at nå skal vi vise dem at vi fortsatt våger. Jeg synes bildet blir fint når vi kaller muslimenes reaksjon også for ytringer, altså de ytrer seg ved å sprenge bomber og sette fyr på ting, hvorfor er det vi i vesten som skal definere hva som er en akseptabel ytring og hva som ikke er det? Muslimene holder sin rett til hevn like selvsagt, som vi holder vår rett til ytringsfrihet. Men hos muslimene er det fundamentalistene og ekstremistene som holder på og forsvarer slike standpunkt, hos oss er det et så godt som samlet mediekorps.

Posten er ikke helt ferdigskrevet.

Men det var altså ikke tullete ment, det er et forslag satt frem og vedtatt i fullt alvor, det skal gjennomføres, og det har kostet millioner av kroner. Desto morsommere blir det. Norges fotballforbund har altså vedtatt at det norske fotballandslaget skal spille med en drage på brystet i stedet for flagget. Og som de sier: Dragen snor seg om logoen til det norske fotballforbundet. Se det ja. Bjørn Høydal, senior designer (jada, i to ord), har sagt det så dumt at han fortjener å få navnet og utsagnet spredd overalt hvor det er mulig:

- Det er umiddelbart gjenkjennelig som norsk, og kommuniserer kampånd, styrke, kontroll, lagspill og ytelse, forteller senior designer Bjørn Høydal. (http://www.nrksport.no/fotball/1.5732518)

En drage umiddelbart gjenkjennelig som norsk? En drage som kommuniserer kampånd og kontroll? Lagspill? Var det ikke dragene som fanget vakre jomfruer, slik at ridderne måtte komme og hente dem, da? Og var det ikke slik, at vi hadde sørgelig få riddere i Norge? For ikke å snakke om sørgelig få drager?

Nei og nei og nei og nei, nå har talentløsheten tatt helt overhånd i norsk fotballforbund også. Sjelden har noen demonstrert hvor liten peiling de har, som norsk fotballforbunds representant, som skulle forsvare drager og vikingtiden, og vel neppe vet noe særlig om verken det ene eller det andre. Nei og nei og nei og nei, sjelden har vi så konsekvent sett et godt symbol bli byttet ut med et dårlig, flagget var jo noe alle nordmenn kunne forstå og føle var vårt, men en drage, folkens, en drage.

Symptomatisk nok fikk fotballforbundet dette gjennom og lanserte drakten mens topplederne var i Moskva for å se Champions league, ingen høring eller skikkelige vedtak eller noe sånt styr, bare bruke millioner av kroner på å lage logoen, og la det stå til, la det stå til. Flagget skal for ordens skyld i nakken. I nakken, folkens. Flagget på brystet, blir nå flagget i nakken. Så nå skal våre fotballspillere stå og holde seg for dragen når nasjonalsangen spilles...

Det blir ikke morsommere enn dette. Endelig skal landslagets begredelige resultater på banen bli matchet av begredelige resultater fra styrerommet, nå er det omsider begredelig alt. Men nå kan vi i hvert fall tenke at de representerer ikke landet lenger, de representerer Norges fotballforbund. Og at fotballforbundet taper, det er rett og slett helt i orden.

Folk i Norge har det rett og slett atfor godt. Staten sørger for at alle får gå på sykehus hvis de trenger det, og at alle får gå på en like god skole uten at foreldrene sin formue skal bestemme hva slags utdannelse du har mulighet til å få.

Norge er rett og slett et fantastisk land å bo i. Men setter vi pris på det? Neida. Vi griner og syter, for vi er så livredde for at vi må bidra med noe at bare tanken får oss til å tisse i buksa.

Derfor fins det så mange idioter som stemmer på Frp. De veit rett og slett ikke hvor godt de har det. De tar alle de godene som staten gir dem gjennom å betale skatt og avgift for gitt. De vil bare ha og ha, men tenker ikke på at alt dette faktisk kommer fra en plass.

Tenk at det fins sosialklienter som stemmer på Frp. Det er helt ufattelig, men det fins. Og det fins faktisk ganske mange av dem.

Tenkt så bra at vi har et samfunn der folk tar vare på hverandre. Der de sterke tar vare på de svake. De rike betaler mer skatt enn de med lite penger. Det er flotte ordninger som tar vare på de som ikke er så heldige å være oppvokst i en rik familie med foreldre med god utdannelse som kan gi dem et godt grunnlag.

Tenk at uansett hvor fattig du er så har du like mye rett til å være på det samme gamlehjemmet som en gammel skipsreder som synger på siste sjømannsvisa.

Vi har en krise i verden, nemlig at temperaturen stiger og det kommer til å bli både flere store flomkatastrofer og matmangel i de fattige landene, for ikke å snakke om vannmangel. Altså er det igjen de landene som vi rike har utnyttet i alle år som må ta den verste støyten.

Og vi hyler og skriker om noen få øre dyrere bensin.

Jeg sier ikke at mamma ikke respekterer privatlivet mitt, men hun har likevel lurt på hva som er oppi den låste skuffen min. Med andre ord: hun vet at den er låst, hun har altså prøvd å åpne den. Når jeg sier at det har hun ikke noe med, protesterer hun ikke. Men hun spør igjen senere. Hun er tydeligvis veldi nyssgjerrig på hva som er i den hemmelige skuffen.

Jeg tror de fleste har en hemmelig skuff en plass, enten det er lås på den eller ikke. Den er for de hemmelige tingene mine. De tingene som jeg faktisk ikke vil at mamma skal vite om. Det betyr ikke at de er farlige. Det betyr bare at jeg ikke vil at hun skal vite om dem. Det er bare noen småting, men det er mine småting.

Og nei, det er ikke narkotika. Og innerst inne vet hun at det ikke er det. Hun burde vite at jeg ikke er sånn.

Jeg skal fortelle hva som er i skuffen. Dels fordi det ikke er noe farlig, og dels fordi mamma knapt vet hva Internett er, så sjansen for at hun kommer og leser det her er omtrent null.

1. En pakke med kondomer. Jeg har aldri brukt dem, men de er der i tilfelle. Mamma burde vel egentlig være glad for at de er der.

2. En lommekniv. Egentlig ikke hemmelig, den bare er der.

3. En dorull. Ingen kommentar.

4. En liten flaske vodka. OK, den er kanskje litt på kanten, men jeg drikker omtrent aldri da. Og det er vanskelig å få tak i når du ikke kjenner noen over 20.

5. Et bilde av meg og ei jente. Hun vet ikke at jeg tok vare på det. Ei jeg var mye med før. Vi var ikke sammen, men var gode venner før ungdomsskolen. Jeg savner det.

Det var alt. Egentlig ikke så mye å være bekymret for. Men det betyr ikke at mamma trenger vite om dem fordi om. De er mine små hemmeligheter, og de har jeg rett til å få ha i fred.

]]> http://undreverset.wordpress.com/?p=1319 Tue, 13 May 2008 17:18:11 +0000 Undre http://undreverset.wordpress.com/?p=1319 What has happened to the ranking lists belonging to no.wordpress.com?

This is totally wrong:

It just does not make any sense that only two Norwegian bokmål blogposts should be listed in a list that normally has had 100 blogposts listed.

And as if that was not enough:

There are only six blogs listed in the Norwegian bokmål Blogs of the Day-list where there used to be 100 blogs.

Both the BotD-list and the top posts-list say that the ranking is done by some "special formula":

Top Blogs

The most popular WordPress.com blogs are ranked here according to a special formula.

These formulas do obviously not work for the Norwegian blogs.

WordPress.com, could you please go back to the old system, whatever it was, or just count the number of times blogs and blogposts are viewed?

***

Disclaimer: Dette selvsagt ikke til forkleinelse av de bloggene som nå er på listene.

***

Update:

I see that there are a 100 blogs listed both on the BOTD-list and the top blogs list today! Yay!

Det er mange som tror at rasisme ikke er et problem i Norge, men det er ikke rett. Hver dag omtrent er hører jeg at folk sier "neger" uten at de tenker seg om et sekund. Unten å tenke på at det ordet er utrolig krenkende for veldig mange mennesker.

Hvis jeg skal begynne å snakke om ordet "neger" kan jeg begynne med å fortelle om bestekompisen min. Vi kaller han for Kazi, fordi det ekte navnet hans er vanskelig å uttale. Han kommer fra Albania, men har bodd mesteparten av livet i Norge.

Sånn sett er han egentlig ikke "neger", for han er ikke spesielt mørk, men han får høre det likevel. Det er utrolug hvor ofte folk bemerker at han ser annerledes ut, og det er mange ganger at folk sier rett ut mens han hører det at de ikke gidder å henge med "negeren".

Naive normenn tror at ordet "neger" er så "vanlig" nå at det ikke er krenkende. Det er helt feil. Det er utrolig krenkende. Det er nedlatende mot en gruppe mennesker kun fordi de har mørk hudfarge, eller i allefall mørkere hudfarge enn folk fra Norge.

De som bruker ordet "neger" gjør det bevisst. De ser de ser på det som et vanlig ord som ikke er vondt ment, men de vet at de lyver.

Jeg har snakket mye med en sånn "neger", fordi han er min beste venn. Vi forteller hverandre ting som vi ikke sier til noen andre, og vi har snakket sammen om dette også. Og ja, han har grått. Det har vært hardt for han å tåle hverdagsrasismen.

Det er fremdeles vanskelig å være "neger" i Norge.

(Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet. Dersom du allerede engasjerer deg innen dette feltet, har du kanskje fått den på mail allerede? Hvis ikke: sett av tid til å lese, skru på tankekvern, sett av tidspunkt og møt opp 10.juni!)

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.
– vi bærer psykisk helsearbeid videre
I 2008 er det ti år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp. Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt siste år, og Tidsskrift for psykisk helsearbeid er i sin femte årgang. Det er god grunn til å stoppe opp, og se både fram og tilbake.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH) vier nr. 2, 2008 til ettertanke og framtidsvisjoner i psykisk helsefeltet, og ønsker samtidig velkommen til seminaret «Vi bærer psykisk helsearbeid videre».

Seminaret finner sted tirsdag 10. juni 2008 kl. 9 – 16 i Håndverkeren kurs- og konferansesenter,
Rosenkrantzgt. 7, Oslo. Kr. 200,- betales direkte i døren.

Redaksjonen i TPH har utarbeidet syv visjoner og utfordringer for psykisk helsearbeid framover:

• Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk
virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk
helse.

• Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av
hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.

• Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i
folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

• Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må
være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

• Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering
og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

• Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte
makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste
kompetanse.

• Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en
ledelse – forankret lokalt.

Visjonene blir diskutert i TPH nr. 2, 2008, og vi har invitert artikkelforfattere og andre til å legge frem sine visjoner under seminaret.

Blant disse er:

*Professor Jan Kåre Hummelvoll, Høgskolen i Hedmark
*Politisk rådgiver Audun Pedersen, Bergen kommune
*Førstelektor Gry Bruland Vråle, Høgskolen i Buskerud
*Hege Orefellen – menneskerettighetsutvalget, LPP
*Generalsekretær Mette Kammen, Mental Helse Norge
*Førsteamanuensis Bengt Karlsson, Høgskolen i Buskerud
*Generalsekretær Sunniva Ørstavik, Rådet for psykisk helse.

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre

organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.

Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet.