Homofile kan oppdra barn like godt som heterofile og er like gode omsorgspersoner som heterofile. Argumentasjonen med at foreldrene er primære sosialiserings agenter, og derfor må barna ha en far og en mor er ikke helt logisk å bruke som grunnlag for å si at homofile ikke kan oppdra barn. For sier man at homofile ikka kan oppdra ban pg.a mangelende primære kjønnsrolle modeller i familiien, så sier du også at enslige heterofile foreldre ikke kan oppdra barn. For barn av enslige heterofile, mangler også en far eller en mor.

Så derfor kan vi ikke argumentere med argumentet om primære sosialiserings agenter som grunnlag for at homofile ikke kan oppdra barn. Om vi alikavel velger å argumentere på den måten, så må vi ta konsekvenser av det vi egentlig sier og gå inn for at også enslige heterofile ikke kan oppdra barn. Om vi ikke er villig til å ta de konsekvensene, men fortsetter med å argumentere om primære sosialiserings agenter som grunnlag, så avslører den type argumentasjon at vi egentlig mener homofile ikke har samme verdi som heterofile. Og det er ikke en kristen holdning.

Om vi derfor ønsker å bevare en kristen innstilling i dette, og vi ønsker å beskytte barna fra å bli skadelidende, så må vi forandre partnerskapsloven så barns rettigheter i homofile parforhold blir sikret. Det er ikke det samme som å si at homofilt samliv er greit, men det er å følge vårt oppdrag som kristne å ta seg av og beskytte de svake i samfunnet, i dette tilfellet barna.

Hva med kunstig befruktning ? Om vi tillater kunstig befruktning av heterofile, så må vi også tillate det for homofile. Her igjen er det vi må være på vakt for hva vi egentlig sier, så vi kan forsikre oss at vi vet hvilke type holdninger vi formidler. Sier vi at heterofile kan få kunstig befruktning, men ikke homofile, så er vi igjen tilbake der hvor vi mener homofile har mindre verdi enn heterofile. Derfor så må det være en likhet uavhengig av legning i spørsmålet om kunstig befruktning.

Er kunstig befruktning akseptabelt ? Barn har rett på å kjenne sitt opphav, ved å nekte de den rettigheten gjennom kunstig befruktning, så påfører man barn smerte de ikke fortjener. Vi kan derfor si at kunstig befruktning er ikke akseptabelt, hverken for heterofile eller homofile.

Personlig så står jeg nå i en situasjon som jeg ikke har helt kontroll over. Den sommerjobben jeg trodde jeg skulle få fikk jeg ikke, så nå vet jeg ikke hva som ligger foran meg til sommeren. Enten får jeg en sommerjobb, eller så blir det en rolig sommer.

Selv om dette er en spennende situasjon hvor jeg ikke har helt kontrollen selv, så er jeg veldig trygg fordi jeg stoler på Herren. Jeg vet at Herren var fullt klar over at jeg ikke fikk den sommerjobben, jeg vet at Herren har planlagt noe annet for meg denne sommeren enn den jobben.

Så nå venter jeg i spenning på hva som vil skje denne sommeren, i frydefull spenning fordi jeg vet at Herren har kontrollen, jeg gleder meg til å se hva Herren har planlagt for meg denne sommeren.  Og jeg er veldig glad for at jeg er en kristen, ellers ville jeg vært bekymret for sommeren.

Hvordan klarer du deg, du som ikke har Herren og ikke er en kristen ?

Hva skal man da gjøre når man blir nødt til å tale i en forsamling, og man kjenner på denne redselen, men man er nødt til å gjøre det fordi det inngår i ditt yrke eller i din studie situasjon ?

Vanligvis, så sier vi kristne i slike tilfeller " stå på ordet! ", "proklamer ordet ! ". Utsagn som for de som sier det virker forståelige og fornuftige, men for oss som skal utføre f.eks en tale for en forsamling, så blir slike utsagn så skremmende enkle at vi ofte velger å ikke en gang prøve om det virker. Vi tør ikke ta sjangsen på at det kanskje ikke virker.

I dag, så var jeg i en slik situasjon at jeg var nødt til tale for en forsamling. Jeg gruet meg ganske mye, spesielt med tanke på at jeg aldri har talt foran forsamlinger før. Men denne frykten for å tale foran en forsamling, kombinert med presset om at jeg var nødt til å gjøre det, fikk meg til å velge den enkle kristne løsningen. Jeg valgte å stole på Guds ord, så jeg fant frem Hebr.13:5,6 og sa til Jesus at jeg er nødt til å gjøre dette, det skremmer meg, men jeg stoler på at når du har sagt dette i ditt ord, så stemmer det.

Når det ble min tur å tale foran forsamlingen, så gikk det faktisk helt fint. Jeg var helt rolig, jeg husket alt jeg skulle si, stemmen holdt og sprakk ikke av nervøsitet, og det beste av alt...jeg likte det. Jeg likte faktisk å stå foran en forsamling å tale.

Så jeg kan si av egen erfaring at en enkel tillit til Guds ord er faktisk nok.

I den forbindelse, så er det en del viktige ting vi bør huske på. Om den nye ekteskapsloven blir vedtatt, så bryter den med FN sine menneskerettigheter artikkel 16.1,16:3,18 og 19 i tillegg til at Norge ender opp med å si at FN er diskriminerende. Vi har da altså en situasjon hvor Norge mener vi vet bedre enn FN hva som er gode menneskerettigheter, det er en interessant situasjon for et land som altid har vært først ute til å kritisere andre land som har trodd og ment at de var flinkere enn FN til å definere menneskerettighetene.

Artikkel 16.1 og 16.3 beskytter ekteskapet til å være mellom mann og kvinne. Artikkel 18 og 19 beskytter oss kristnes rett til å si at homofilt samliv er synd. Om ekteskapsloven blir vedtatt, så vil uttalelser om at homofilt samliv er synd være diskriminerende og lovstridig siden Norsk lov sier det motsatte. Dermed mister vi kristne vår rett som vi har iflg.artikkel 18 og 19.

i denne debatten, så er det meget viktig at vi kristne er konsekvente i vår argumentasjon. To argumenter er blitt brukt av kristne som er ekstremt ulogiske, og egentlig med på å frata oss vår seriøsitet og mulighet til å bli tatt alvorlig.

Det ene er argumentet om at homofile ikke er gode omsorgspersoner for barn. Et slikt argument er grunnleggende ulogisk siden det forutsetter at alle heterofile er gode omsorgspersoner. De siste dagers nyhetsbilder viser desverre det motsatte. Vi må derfor erkjenne at her stiller heterofile og homofile helt likt, og homofile kan være like gode omsorgspersoner for barn som heterofile.

Det andre agrumentet er at et barn må ha en mor og en far. De trenger som vi har sett ovenfor, ingen mor og far for å få god omsorg. Om de trenger en mor og en far for å ha gode rollemodeller av samme kjønn som barnet, så forutsetter det at barn av homofile foreldre ikke møter positive rollemodeller av samme kjønn som barnet i barnets omgangskrets. Vi må erkjenne at en gutt som vokser opp med to mødre, vil møte gode positive heterofile menn som rollemodeller i form av lærere eller andre autoritetspersoner i samfunnet. Til og med innenfor egen familie i form av fedre til en eller begge av mødrene eller brødre, onkler, nevøer til en eller begge av mødrene.

Vi kan derfor ikke argumentere imot ekteskapsloven ved å si at homofile ikke er gode omsorgspersoner, og ved å si at barn MÅ ha mann og kvinne som foreldre. Vi må derfor erkjenne at vi kristne er nødt til å finne andre logiske brukbare argumenter mot ekteskapsloven, så vi er sikre på at vi blir tatt alvorlig.

Det er rart å tenke på at vi allerede er i Mars måned, og det går nå mot slutten av studieåret. Når jeg begynte her, så hadde jeg aldri trodd det ville gå så fort. Men jeg var også hele tiden veldig bevisst på at Herren var den som styrte dette, ikke jeg, og det er den utløsende faktoren til at dette studieåret har gått veldig fort.

Det er rart å se tilbake hvordan jeg har utviklet meg i dette studieåret som menneske ( og utvikler meg, det er jo enda to måneder igjen ). Når jeg kom hit, så var selvbildet mitt rimelig dårlig og den sosiale angsten var rimelig stor. Troen på meg selv var ganske dårlig, husker jeg tenkte at det var så viktig for meg å stå på den første emneprøven, fordi jeg følte meg så lite kompetent sett opp imot alle de andre som har gått på bibelskole i flere år.

Nå er selvbildet mitt iferd med å bygges opp, jeg ser hvordan Herrens tro på meg leder til at jeg tror på meg selv, og med et bedre selvbilde, så forsvinner den sosiale angsten litt etter litt.

I tillegg så er det så utrolig å tenke på hvordan det økonomiske har ordnet seg gjennom hele studieåret, mot alle ods. Jeg har jobbet bare 7 timer på ISS dette studieåret, så i praksis har jeg ikke hatt noen inntekt. Men jeg har klart det allikavel. Det stemmer med det jeg sa til Herren at jeg gikk hit til Ansgar som student, i tillit til at Han ville forsørge meg. Og Han sa at om jeg gikk til Ansgar som student, så ville Han ta seg av det økonomiske. Så Herren har vært, og er, trofast.

Ja, ja, det er to måneder igjen og jeg er MEGET spent på å se hva mere som Herren har på lager for de neste månedene. Herren Jesus  har vist seg å være MEGET god, MEGET trofast og MEGET nådig

Men når vi blir frelst, så sier 2.Kor 5:17 at alt er blitt nytt. Ikke litt er blitt nytt, men ALT er blitt nytt i et menneske som blir frelst og det gamle er forbi.

Dette at det gamle er forbi er en fundamental viktig ting vi ofte overser. Fordi det at det gamle er forbi, betyr at mennesket i praksis fødes åndelig på nytt. Og med en åndelig ny fødsel, så er også det gamle selvbildet forbi og det nye skal bli til.

Det legger et stort ansvar på den enkelte pastor, fordi du som pastor har i praksis ansvar for at de som kommer nyfrelste til din menighet får utvikle et godt nytt selvbilde som vil sikre de en trygg identitet som et Guds barn i det Gud kaller dem til.

I denne fasen rett etter at man blir frelst, og det nye selvbildet utvikles, så har en pastor ( eller en annen åndelig autoritets person som den nyfrelste har tillit til ), en veldig stor makt og stort ansvar for at selvbildet blir et friskt og sunt selvbilde. Om det gjøres rett, så vil pastoren kunne være med på å sikre at den nyfrelste vokser opp som en trygg sønn eller datter av Gud, istandsatt til å gjøre det Gud kaller vedkommende til. Men om det gjøres feil, så vil pastoren sikre at det vokser opp en usikker, redd nyfrelst sønn eller datter av Gud som mangler tillit til seg selv, til Gud og til andre kristne og står i fare for å aldri kunne klare å gjøre det Gud kaller vedkommende til.

Hvordan utvikles et godt selvbilde hos en nyfrelst ? Gi vedkommende kunnskaper om den kristne tro, de kunnskapene må komme fra deg som pastor så du vet hva han lærer. Ellers så risikerer du at han lærer noe som ikke er bibelsk riktig. Om vedkommende kommer til deg og har lyst til å ta initiativ i menigheten, så må du oppmuntre og fremelske dette under en bibelsk kyndig veiledning. Men viktigst av alt, lær vedkommende å vokse som en ny skapning i Jesus Kristus, som i tråd med 1.Johannes brev ikke lengre kan synde. Lær vedkommende å tenke positivt om seg selv, at Herren har tro på vedkommende og at Herren legger ned visjoner og drømmer i vedkommende som han/hun bør lytte etter fordi vedkommende får dette fra Herren.

Hva skjer om du som pastor ikke gjør dette ? Jeg ble frelst inn i en menighet hvor mitt nye selvbilde ikke fikk denne muligheten til å vokse og utvikle seg. Det har vært en tung tid å være en kristen med et så dårlig selvbilde, som har hatt lyst til å gjøre ting for Herren men ikke altid hatt selvbilde til å gjøre det. Men det er iferd med å forbedre seg for meg, fordi Herren jobber med meg og reparerer mitt selvbilde.

Så om du har opplevd det samme som meg, så vet jeg av egen erfaring at det er håp for deg. Be Herren om å reparere selvbildet ditt, lytt på Herren og la Han, ikke pastoren din eller andre åndelige autoriteter, definere ditt selvbilde.

Om du ikke har opplevd det samme som meg, så er du blitt velsignet med åndelige autoriteter i ditt liv som vet å ta ansvar for sine nyfrelste.

Et typisk ukesprogram i en karismatisk menighet er: Gudstjeneste søndag ( ofte med en forkynnelse som er helt urelevant om du kommer inn der som ufrelst. Det er m.a.o mulig å gå på møte i en kristen menighet som ufrelst og gå ut igjen, uten å ha fått høre noen ting om at du trenger frelse ), cellegrupper ( ofte bygget opp rundt sterke familie strukturer som er veldig vanskelig for mennesker utenfor familiene å komme inn i. Jeg har selv vært med i en cellegruppe som bestod av svogere, svigerinner, kjødelige brødre, søstre og barn.  Jeg var den eneste der som ikke var i familie med de andre ), kor øvelser, kafe for rusmisbrukere også ny gudstjeneste neste søndag med en ny forkynnelse som har ingen betydning om du kommer inn der som ufrelst. ) Hvor er tanken på de ufrelste ? Hvor er den utadrette virksomheten ?

Hvorfor er det mulig å få besøk av Jehovas vitner på dørene, se mormonerne og alternativ interesserte mennesker på torgene og i storgatene. Men de evangeliske kristne ser vi aldri,  det er aldri noen evangelisk kristne som ringer på og vil presentere evangeliet for deg. Er det rart at mennesker går fortapt i Norge ?

Ja i enkelte byer ser vi evangelisk kristne ungdommer i gatene på kveldstid og nattestid. Men hva med alle de menneskene som aldri er ute på den tiden av døgnet ? Skal ikke pensjonister, voksne og middelalderene mennesker få høre det gode budskapet ? Hvorfor ser vi ingen kristne som står og forkynner i gatene, på torgene midt på Lørdags formidag når flest mennesker er ute ?

For en tid tilbake var jeg med på et sommerstevne til et karismatisk kirkesamfunn. Det ble arrangert like ved E6 på et overnattingssted som brukes om sommeren til sekulære og religiøse mennesker. Mens stevnet pågikk så var campingplassen stengt, det var ikke noe reklame ved E6 som fortalte om at her var det en mulighet å få møte kristne og bli frelst. Om du var kristen og ikke kom fra dette kirkesamfunnet og ikke kjente til stevnet, så var det ikke muligheter til å få vite at der var det samlet brødre og søstre som du kunne få ta del i god forkynnelse sammen med.  Hvor var tanken på de ufrelste ? Hvor var tilbudet til kristne som kom kjørende langs med vegen om at her var det andre kristne ?

Jesus sier i ett av evangeliene at vi som er Hans disipler skal være ett, og det er uavhengig av kirkesamfunn. Når vi er ett, så skal verdenen se og skjønne at Jesus er Guds sønn iflg. Jesu egne ord.  Da blir det trist å høre pastorer som sier at de ikke kan samarbeide med enkelte kirkesamfunn, fordi disse kirkesamfunnene har vært så ondskapsfulle mot deres misjonærer i gamle dager. Er ikke vil kristne kallt til å tilgi det som har skjedd også søke å samarbeide, selvom vi ikke er enig i alt så lenge vi er enige i frelse av nåde ved tro og at Jesus er Guds sønn, født, ikke skapt av samme vesen som Faderen ? Eller betyr misjonsbefalingen så lite for oss kristne i dag ?

Om vi stiller oss opp i gatene og forkynner det gode budskapet, men samtidig nekter å samarbeide med andre kirkesamfunn, så motarbeider vi oss selv. Vi må erkjenne at vi lever i en nasjon som  er veldig på vakt mot sekter, og et kirkesamfunn som ikke vil samarbeide med andre kirkesamfunn, oppfyller alle kravene til å være en sekt.

Desverre så har vi en farlig utvikling innenfor enkelte karismatiske kirkesamfunn som begynner å bli mere opptatt av å ivareta seg selv fremfor å ivareta misjonsbefalingen.

Hva mener jeg når jeg sier at den gruppen ofte blir glemt ? Det jeg mener er at denne gruppen mennesker blir det tatt alt for lite hensyn til når man skal skrive søndagens preken. Det er desverre slik at alt for mye av forkynnelsen i Norges menigheter forutsetter at du har vært kristen en tid og kjenner til bibelen.

For å ivareta også denne gruppen med mennesker i en menighet, så er det pastorens ansvar å bygge opp i menigheten et tilbud for nyfrelste, en slags søndagsskole for voksne. Dette vil sikre at nyfrelste som kommer til menigheten får en opplæring i kristendommen og det de er frelst inn i.  Da vil de ha grunnlag for å utbytte av forkynnelsen i menighetens gudstjenester.

Som pastor så har du et ansvar for å ivareta alle i din menighet, og møte alles behov for åndelig mat utifra det nivået de befinner seg på. Om du ikke vil påta deg dette ansvaret som pastor, så sier du i praksis at du da bare er pastor for de som er godt åndelig utviklet. Og et slikt pastor bilde bryter ganske så fundamentalt med hyrde bildet i NT.

Jeg var med i en karismatisk menighet i et par år. Det var en fin menighet med sunn forkynnelse, trivelige mennesker og et godt miljø. Alt gikk bra så lenge livet mitt gikk bra, men når livet mitt ble problematisk, så ble også menighets forholdet problematisk.

Yrket mitt på den tiden involverte nattarbeide, i tillegg var jeg verneombud i bedriften, så jeg kunne ikke bare gå hjem og legge meg på morgenen. Mere enn en gang krevde stillingen min som teamleder og verneombud at jeg jobbet også mens andre var på jobb, selvom jeg hadde vært på jobb hele natta. I tillegg så slet bedriften min på den tiden med å finne nok ansatte, så jeg var ofte tvunget selv til å jobbe flere uker i strekk 6 dager pr. uke på nattarbeide. Som man kan forvente av en slik måte å jobbe på, så ble jeg veldig utbrent og sliten. Når jeg i tillegg jobbet lørdager, så var tanken på å gå på ettermiddags møter på søndagene for krevende for meg. Spesielt med tanke på at jeg burde være i seng to timer etter møtet var ferdig siden jeg skulle opp kl.02:30 for å gå på jobb.

Dette førte til at jeg sluttet å gå på menighetens gudstjenester i en lang periode.  På samme tid ble jeg som verneombud dratt inn i en større sak på jobben, og alt under ett gjorde at jeg ble enda mere utbrent og sliten. Jeg begynte å se behovet for at jeg trengte å ha noe sosial kontakt med menigheten min, og jeg trengte å få snakke med pastoren min for å få råd og veiledning i en vanskelig og tøff situasjon på jobben som også var iferd med å gå over til utfrysning og mobbing ifra enkelte overordnede.

Da opplever jeg å få beskjed om at om jeg ønsker sosial kontakt med menigheten, så må jeg begynne å komme på møtene, ( selv om menigheten var klar over at jeg ikke maktet det pg.a arbeidstidene ) og pastoren min ikke hadde tid til å snakke med meg. Dette opplevde jeg brøt så fundamentalt med bibelens foreskrifter av hvordan en menighet skal være, så jeg valgte pg.a det å melde meg ut ifra denne karismatiske menigheten.

Dette var min historie i kort form, jeg kunne ha fortalt mere, men det ville gjøre at det ville blitt for enkelt å identifisere menigheten.

Det jeg vil si til deg som er i samme eller lignende situasjon er følgende, jeg vet hvor tøff en slik situasjon er. Jeg vet hvor vondt det er å oppleve at den menigheten du stoler på, plutselig sier at de vil stille opp for deg men på deres betingelser. Jeg vet hvor smertefull en slik opplevelse er for Guds forholdet og jeg vet hva dette kan gjøre med selvbildet til et menneske. Så om du har opplevd, eller opplever lignende enten med deg selv, eller noen du kjenner, så skal du vite at du er ikke alene om å ha opplevd dette.

Herren fikk meg gjennom denne prosessen som ledet frem til at jeg meldte meg ut, og Herren bevarte meg gjennom denne prosessen. Jeg var på et tidspunkt så såret av denne menigheten, at jeg kunne lett ha valgt å vende Gud og kristendommen ryggen. Men Herren viste meg at Han ikke delte denne menighetens oppfatninger av hva som er rett måte å lede en menighet på i dette tilfellet, så jeg ble bevart gjennom dette pg.a Herrens godhet, kjærlighet og nåde. Og om du står i en liknende situasjon, så skal du stole på at Herren er med deg også og vil få deg igjennom denne situasjonen. Når det er tøft, vend deg da til Han så vil Jesus hjelpe deg og styrke deg.

Om du som er pastor / menighetsleder leser dette, så vil jeg si at du bør ta alvorlig det faktum at din menighet trenger en plan for hvordan dere skal følge opp medlemmer som kommer ut i vanskelige tider i sine liv som gjør dem utav stand til å gå på møter. Det nytter ikke å kreve at medlemmene skal tilpasse seg menigheten når de står oppi en krise situasjon i livene sine. Da er det eneste som fungerer at du som pastor / menighetsleder tilpasser deg og menigheten til medlemmene som er i vanskelige situasjoner. Om du ikke er villig til å gjøre dette, så må du også være forberedt på at resultatet kan bli at det aktuelle menighetsmedlemmet faller fra pg.a dine og din menighets handlinger.