Framtiden lar altså vente på seg. Det ser ut til at det enda er noen år til hydrogenbasert energi, leviterende hus og kolonier på Mars. I mellomtiden får vi stadig raskere bredbånd, flatere tv'er og bittesmå duppeditter som kan romme alle sangene i verden. Og det er jo noe. Den teknologiske revolusjonen marsjerer framover. Derfor vil jeg innmari gjerne vite hvorfor jeg midt oppi all denne herligheten ikke kan farge håret grønt?!

Ved tidligere anledninger har jeg farget håret rosa og en gang blått. Problemet var at fargen gikk ut nesten med en gang. Den rosa fargen overlevde i det minste to-tre hårvask før det ble oransj. Den blå fargen gadd ikke en gang vente på hårvasken og ble sittende igjen i putevaret og etterlot meg med grålilla hår i beste pensjonist-stil. I mitt naive sinn tenkte jeg at det hadde noe med at jeg hadde kjøpt et hårfarvemiddel av dårlig kvalitet og at der ute fantes det et fargestoff som kunne gi meg knallfarget hår på permanent basis. I det siste har jeg altså gått og fantasert om grønt hår. En artig fornyelse og en hyllest til våren tenkte jeg. Stort var derfor sjokket da den hyggelige mannen på Adam & Eva informerte meg om at joda, de hadde grønn farge, men den ville neppe holde gjennom mer enn to-tre hårvask. Slik er det nemlig med disse unaturlige fargene. De er vannbaserte og dermed akk så forgjengelige. Jeg merker at jeg har problemer med å akseptere dette. 30 år etter punkens inntog i motebildet og dette er det beste de kan tilby meg? Man skulle tro at 30 år er mer enn nok tid til å kunne utvikle et produkt som lot en farge håret permanent i en hvilken som helst farge? Mens jeg venter på selvstøvsugende gulv og frokost i pilleform vil jeg i det minste kunne ha hårfarge som ikke smitter over på alt som er av putevar, håndklær og klesplagg. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg dette før så kunne jeg byttet ut alle de årene med fjasete hf-studier med en grad i kjemi og revolusjonert hårfargebransjen. Framtidens freaks og punkere trenger meg.

Det som muntret meg opp i dag var den vakre Agyness Deyn. Hun er en av de nyeste og hotteste motemodellene fra Manchester, England. Jeg pleier ikke å bry meg så mye om mote eller modeller, men da jeg snublet over en video med henne på YouTube, ble jeg særdeles begeistret. En modell med sjarm, unik klesstil, vanvittig tøft hår (vil ha sånn!) og ikke minst god musikksmak (X-ray Spex!) har gjort dagen min lysere.

Jeg er litt fascinert av slike memer som flyter rundt i bloggland. Plukket opp denne hos Our Deathpunk Life. Dette er altså en utmerket sjanse for dere lesere til å få et bedre innblikk i Rullerusks forvirrede verden.

1. Hva var den første tanken som slo deg da du så deg selv i speilet i morges?
Nok en gang en psycho sovesveis...

2. Når er neste gang du kommer til å ha sex?
Antakelig når jeg og en attraktiv person av det motsatte kjønn blir fulle nok sammen

3. Skriv et ord som rimer på FUCK?
Pøkk?

4. Favorittplanet?
Jupiter. Mest fordi jeg liker å si ordet... jupiterjupiterjupiterjupiterosv.

5. Hvem er den fjerde personen på tapt anrop-listen din?
Min gode venn Irja

6. Hva har du som ringelyd?
"Let's go to bed" med The Cure

7. Hva har du på deg?
Svart og hvit 60-tallskjole og korte svarte tights

8. Setter du deg selv i bås?

Jeg prøver stadig å komme meg ut av båser bare for stadig å avsløre meg selv som klisje gang på gang... så ja.

9. Hvilket merke er det på skoene dine?

Roots. Veeldig søte

10. Hva er best - lyse eller mørke rom?
Lyse

11. Hva synes du om den personen du rappet denne meme-tingen fra?
Interessant

12. Hvis du er alene i et rom med to senger, hvilken velger du å sove i?
Den bredeste, jeg liker å ligge på tvers

13. Hva gjorde du rundt midnatt i går?
Gjorde et forsøk på å sove

14. Hva står det i den siste sms-en i innboksen din?

bare send beskjed på sms eller nett

15. Hvem er den siste personen du så i dag?
En av mine bibliotekar-kolleger

16. Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
"Hæ?" "Whatever" "Utmerket"

17. Hvem er den siste som fortalte at han/hun elsker deg og når skjedde det?
Eks-kjærsten min før vi slo opp

18. Hva er den siste hårete tingen du tok på?
Hodet mitt. Prøver desperat å holde det under kontroll

19. Hvilke rusmidler har du inntatt i løpet av de siste tre ukene?
Alkohol, alkohol og mer alkohol

20. Hvor mange ufremkallede filmruller har du liggende?
øøøh... fem... tror jeg..

21. Din favorittalder i livet så langt?

Jeg liker å tro at ting stadig blir bedre. Kan hende jeg bare lurer meg selv. Mitt lykkeligste år var da jeg var 16. Men jeg vil ikke tilbake.

22. Hvem er din verste fiende?
Stort sett meg selv

23. Hva har du som skjermbilde på din personlige computer?
Logoen til webcomicen FreakAngels

24. Hva er det siste du sa til noen i dag?
Kjempefint. Mange takk for hjelpen.

25. Velg mellom en million kroner og evnen til å fly.
Fly. Jeg elsker å ha flydrømmer, de er best.

26. Liker du noen?
Jeg liker mange svært godt

27. Siste sangen du hørte på?
"Is there a ghost" av Band of Horses

28. Hvis den siste ukjente personen du snakket til plutselig ble fly forbannet på deg, hva ville du gjøre?
Antakelig blitt ganske lei meg og så blitt sint og spurt hva pokker som var problemet til vedkommende

29. Hvem kunne du tenke deg å dra til så det sang, midt i ansiktet?
Ehm, ingen. Føler meg lite aggressiv for tiden

30. Hva befinner seg nærmest din venstre fot akkurat nå?
Alle ledningene som er koblet til PC'en min

Svaret på det spørsmålet kom raskt etter et lite søk på Underskog. De cinematekiske guder har hørt Rullerusks rop etter en passende aldersmarkering. Tirsdag 6. mai vises Sixteen Candles med Ms. Molly Ringwald i hovedrollen på Cinemateket i Filmens Hus.

Sixteen Candles er en av de mange klassiske ungdomsfilmene som ble laget John Hughes på 80-tallet. Handlingen utspiller seg i løpet av Samantha Bakers 16-årsdag. Å bli sweet sixteen burde være en flott begivenhet. I stedenfor presterer hele familien å glemme bursdagen hennes fordi de er altfor opptatt med å planlegge storesøsterens bryllup. Så følger intriger som involverer hemmelig forelskelse, seksuell desperasjon, kjekke fotballspillere og håpløse nerder i en herlig blanding. Og det å fylle 16 ble noe spesielt likevel.

Sixteen Candles er en ganske morsom og sjarmerende film, selv om det er Pretty in Pink som fikk meg til å bli en virkelig fan av Molly Ringwald. Med sin frapperende kombinasjon av rødt hår og brune øyne, furteleppe, snappy replikker og unike klesstil er en Molly en pike som alltid får meg i godt humør. Hun er en særdeles god kur for jenter som føler at de har vært gjennom en del strabaser i det siste. Som Buffy sier i "What's my line Part Two" (min favorittepisode i sesong 2 av Buffy the Vampire Slayer): "After all of this is over, I'm thinking pineapple pizza and teen video movie fest. Possibly something from the Ringwald oeuvre."

Jeg velger i dag samme løsning som Buffy. Selv om jeg har en mistanke om at noen venner planlegger noe mer alkoholholdig senere på dagen. Vi får se. Hittil i dag har jeg fått masse hyggelige gratulasjoner, deilig kake og skinnende sol. Og det føles ganske bra ut å bli 27.

Her er en Molly Ringwald-tribute jeg fant på YouTube, til tonene av "Pretty in Pink" framført av The Psychedelic Furs. Hm, deilig!

Jeg er altså forelsket i Berlin. Jeg vil tilbake. Så fort som mulig. Jeg vil ha kule barer med billig øl og spisesteder for vegetarianere overalt. Det eneste problemet ville være at med den enorme mengden fantastiske klesbutikker som finnes der hadde jeg vært nødt til å leve på knekkebrød og vann og lite annet...

Jeg er altså litt matt (men lykkelig) om dagen etter lange dager med gatevandring og sene kvelder på barer i Prenzlauer Berg og Krauzberg, men vil snart få fart på dette kreative lille hjørnet mitt igjen.

Jeg er litt rastløs i hodet mitt om dagen. Konsentrasjonen er ikke på topp og det gjenspeiler seg litt her på bloggen. Jeg har ikke helt roen som skal til for å sette seg ned og skrive et ordentlig stykke tekst. Så nå blir det litt vimseblogging i stedet. Jeg vil for eksempel hive meg på bølgen av alle de som maser om at nå er det vår. Helga som var beviser det. På lørdag ble jeg dratt med ut på hytta for å gjøre den klar for sommeren. Sammen med en del av den øvrige familie feide jeg ut biller og edderkopper og skrubbet rekkverk fri for grønske. Med en våghalsethet en trapesartist verdig, klatret jeg opp på stige inne i en busk for å vaske glassrutene som er satt opp foran terrassen for å hindre at nordavinden kommer og tar oss når vi sitter ute med kaffe og kryssord, selv på de litt kjølige dagene. Det var fint å være på hytta igjen. Sol var det og. Lukta av sjø og tang var på plass og plantet tanker om sommer i hodet mitt. Et bedrag ettersom jeg måtte ha både skjerf og hette på der jeg gikk og snuste inn Oslofjorden, mens jeg prøvde å befri den ene verandaen fra konglenes invasjon.

Mine illusjoner om vår som snart blir sommer regnet og blåste bort på søndag. Jeg fikk trøst i et annet sikkert vårtegn; sesongens første hjemmekamp på Fredrikstad Stadion. At man må ha ullundertøy og alle supporterskjerfene sine surret rundt hals og hodet gjør ingenting når man kan stå og brøle og synge i kor, og når FFK i tillegg scorer og vinner så er alt bra og varmen sprer seg i kroppen.

En annen årsak til rastløsheten i disse dager er at jeg skal reise. I morgen drar jeg til Berlin. Riktignok bare for fem dager, men jeg får en snev av reisefeber likevel. Jeg har ikke vært i Berlin på ti år og gleder meg veldig. Forhåpentligvis vil det dukke opp noen fine reportasjer fra turen her i neste uke. I anledning Berlin-tur vil jeg dele et stykke tysk kultur, et dikt av Bertolt Brecht.

DET VIL JEG SI
Jeg har spurt meg selv: hvorfor snakke med dere?
Dere kjøper kunnskap for å selge kunnskap.
Dere vil ha tak i billig kunnskap
som dere kan selge dyrere. Hva skal dere med
kunnskap som er mot kjøp og salg?

Det dere vil er å seire. Hva skal dere med
kunnskap som er mot de seirende?
Det dere vil er: ikke å bli undertrykt.
Det dere vil er: å undertrykke.
Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang.

Dere adlyder alle som lover dere
at dere skal få befale.
Dere ofrer alt for at ofre skal finne sted.
Jeg har spurt meg selv: Hva kan jeg si dere?
Jeg har tenkt: det vil jeg si dere.

Kanskje er det fordi det har blitt sjelden vare at det å få post føles litt ekstra stas. Det er ikke ofte det dukker opp noe spennende i den grønne lille boksen som henger i oppgangen vår. Heldigvis, takket være nettbank og avtalegiro er det ikke så ofte at det dukker opp noe kjedelig i den heller. Stor var derfor min overraskelse da jeg åpnet postkassa i dag og fant ikke mindre enn tre brev adressert til meg. Hver av dem var i seg selv en stor glede på hver sin måte.

Det første brevet var et kort som fortalte meg at min eldste kusine og samboeren hennes skal gifte seg i august og at jeg og min kjære er invitert. Kusinen min er det eneste søskenbarnet jeg har som er eldre enn meg (1,5 år) og ettersom vi alltid har hatt et godt forhold og jeg ikke har noen eldre søsken føles hun litt som storesøsteren jeg aldri hadde. Hun og forloveden fikk en nydelig datter i sommer og jeg har sett fram til at de skulle gifte seg. Jeg elsker å gå i brylluper, ikke bare fordi det ofte innebærer gratis alkohol, men fordi jeg kan grine hemingsløst og være så sentimental jeg bare vil uten at noen synes jeg er rar.

Det andre brevet var fra Billettservice og inneholdt billettene jeg har bestilt til meg, moren min og stefaren min. Nå har jeg håndfast bevis på at vi alle tre skal se Leonard Cohen på Bislett Stadion 1. juli. Ettersom moren min var den som introduserte meg for Cohen føles det passende at vi går på denne konserten sammen. Jeg aner at dette kan bli nok en anledning til å grine. Tror jeg kommer til å miste kontroll over tårekanalene så fort han setter i gang med "Dance me till the end of love" eller "Take this waltz". Cohen er godt over 70 nå, men jeg har full tiltro til at han fortsatt kan få en dame til å bli ganske så mo i knærne.

Det tredje kortet var fra min tante og onkel som jeg ikke har sett eller snakket med på nesten ett år. De takket meg for julekortet jeg hadde sendt dem og fortalte litt om hvordan det går med deres del av familien. Kortet oppfordret videre til at jeg måtte komme på besøk og at vi snart burde møtes i anledning farmors bursdag. Bursdag er alltid en strålende anledning til å endelig få sett og spist kake sammen med den familien du ikke treffer i det daglige.

Takk til familien min og til postvesenet for å ha gjort dette til en fin dag. :)

Post

Jeg liker å gå i fjellet. Det å bare tenke på bevegelsen du gjør. Komme seg fram, komme seg videre. Beskytte deg mot kulda og vinden. Nyte sola og utsikten, og ikke minst stillheten.  Uansett, jeg skal ikke si noe mer om gleden over vidde, påskekrim og sjokolade holdt mellom frosne fingre. Jeg vil bare si at jeg er tilbake. Den stille uke er praktisk talt over. Jeg har vært på Outland i dag og kjøpt en bunke med nye tegneserier. Interessante nettsteder blir konsumert. Det blir med andre ord snart nye fine oppdateringer her på skravlebloggen. Så følg med.

Jeg var altså særdeles misfornøyd med tingenes tilstand, men fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med det ble resultatet en masse syting og bjeffing mellom meg og den kjære. Men etter kommentaren han ga meg skjønte jeg at nå var det nok. Så jeg bestemte meg for å bli positiv. Første skritt var rett og slett å slutte å klage. Altså noen ganger må man klage litt for å ting ut. Men stort sett kjører man seg selv bare enda lenger ned av å bitche om alt som er galt. Og jeg merket raskt at når jeg brukte mindre tid på å snakke om hvor kjipt jeg hadde så følte jeg faktisk bedre. Jeg fikk også mer tid til å tenke på hvordan jeg kunne forbedre situasjonen min. Som å være mer diplomatisk angående min kjæres sokkesamling og bli flinkere til å gjøre hyggelige ting sammen med ham. Være mer positiv på jobben og ta initiativ for gjøre den mer interessant. Skrive mer på bloggen for å få kreativt utløp. Sove mer for ikke å være fullt så trøtt og grinete.

Nå er det en uke siden jeg innførte disse forsettene og jeg føler meg betraktelig bedre allerede, og jeg tør påstå at det har blitt bedre stemning i nerderedet. Selvsagt er ikke alt peachy keen, men livet er definitivt søtere.

PS. Jeg søkte på "positiv" i Google Bilder for å finne en illustrasjon til denne posten. Fikk mye rare treff som bilder av deLillos, Einar Gelius og sexpirator(?) Cecilie Kjensli. Men jeg fant også dette bildet som jeg syntes var ganske fint og kunne passe som illustrasjon.

Jeg går faktisk relativt ofte rundt i leiligheten og titter på hyllene mine med bøker, tegneserier, cd'er og lp'er. Jeg liker å lese på ryggene, huske ting knyttet til dem. Det eneste jeg har å utsette på leiligheten jeg bor i nå er at jeg ikke har plass til bokhyller i stua. De står på kontoret/gjesterommet. Men jeg passer på å besøke dem innimellom, stryke dem over ryggen, ta dem ut, lese litt, finne fram til favorittpartier.

Da jeg var liten var noe av det mest spennende jeg visste å gå på jakt i mammas platesamling. Den mystiske lukta av vinyl, papp og støv.

Når jeg besøker noens hjem for første gang vil jeg ved første anledning sjekke hva som befinner seg i huset av bøker og cd'er. Dette er en utmerket måte å bli bedre kjent med et menneske. Å be om å få sjekke noens spilleliste og browserhistorie blir bare ikke det samme (kunne vært fare for å bli litt for avslørende...)

Å være i rom fylt av bøker og musikkalbum gir alltid en følelse av velvære og trygghet (meget mulig en av grunnene til at jeg ble bibliotekar). Jeg tror jeg føler at de er mitt skjold av åndsliv som skal beskytte meg mot den skumle virkeligheten. De blir små kulturelle talismaner som skal holde de onde åndene unna; kjedsomhet og åndelig død.

En bekjent som lånte tegneserien av meg sa etter å lest dem at han forsto hvorfor jeg likte den; karakterene ser jo ut som meg.. :) Jeg vet ikke heelt om det stemmer. Det er i hvertfall mange år siden jeg sluttet å gå i lakkbukser, svarte blonder og naglehalsbånd til daglig. Uansett, jeg skriver bare dette for å ha en grunn til å poste noen fine bilder på blawghen min. Skulle gjerne sagt noe mer inspirert om serien, men det må bli en dag jeg ikke er fullt så trøtt.

Den fantastiske begivenheten er selvsagt dokumentert og lagt ut på YouTube. Se, lytt og nyt.

http://youtube.com/watch?v=V7UcU1i56cg

Jeg fikk se The Cure live for første gang på Arvikafestivalen i 2002. Jeg måtte dra på festivalen i Sverige alene ettersom ingen andre skjønte hvilken fantastisk mulighet dette var. Ikke hadde jeg hørt om så mange avde andre bandene som spilte heller. Det hadde ingen betydning, jeg skulle se The Cure live koste hva det koste ville. I følge andre jeg senere har møtt som også var der, så var ikke konserten all verden. Jeg aner ikke hva de prater om, for jeg syntes det var fantastisk.

Likevel er det med skrekkblandet fryd at jeg ser fram til kveldens konsert. Robert har nå vrengt ut sine klagesanger i nærmere 30 år. Vil stemmen hans være like intens? Vil håret være like stort? Den utsmørte leppestiften like rød? Vil de (skrekk og gru) spille mange låter laget etter 1996?

Jeg vil intenst håpe på det beste og gjøre mitt for å nyte denne kvelden, og vil forhåpentligvis ikke bare lukke øynene og fantasere meg til Drammenshallen i 1987.