Først hadde vi 2 - 3 timer på buss, så 3,5 timer med tog. Da var vi fremme hos venner, (dette oppholdet skal jeg fortelle mer om i et annet innlegg). Magnor var veldig tålmodig og jeg er kjempe glad for bærbare PCèr, for han brukte den til å se film. ;)

 Rommet vi fikk på hotellet bare preg av at hotellet var gammelt. Men vi var der for å treffe venner og ha det moro. For Magnor sin del er det viktig å ha faste måltid, for at magen ikke skal gi han trøbbel. Så her inntar vi medbrakt. :)

 
Polarlekene er vinteraktivitetsleker for funksjonshemmede. Og vi var samlet 78 personer, brukere og ledsagere. Polarlekene i Saltdalen hadde i år 25 års jubileum, slik at noen av de som var med hadde mange venner her. Også vi som bare hadde vært med i 2 år hadde fått mange gode venner.

 Her går Magnor den korte løypa.

Lekene består av kort skiløype på 400 meter, lang skiløype på 800 meter, ski-gåstativ løype, staffet og aking. Alle hadde muligheten til å være med å konkurrere på sitt nivå.

 Starten for staffeten, 7 lag til sammen.

Staffeten består av fire etapper først skigåing kort løype, så aking, så skigåing lang løype og til slutt aking. Det laget så da kom først i mål vant.

 Hundekjøring

Hundekjøring er alltid et morsomt tiltak. For de som var rullestolbrukere ble det ordnet en lengre ut med hundeslede.

  Lappesteking.

Ingenting er vel bedre en bålkaffe, nystekte lapper og soialt etter en fin dag ute. Arrangemangskommiteen lager stemning vært år, og alle synes dette er veldig trivelig.

 Biljardspill

Vær kveld var det dans og spill i peisestua / bar. Her var det et biljardbord som Magnor likte veldig godt. Og mange var med han å spilte. Det ble også danset til levende musikk, en-manns-orkester fra distriktet. Mange fant seg her kjæreste noe som er veldig kos, Magnor holdt seg denne gang til biljard og kjøkkentjeneste. :) Han var veldig ivrig på å hjelpe "jentene" i serveringen. Dette er jo noe han jobber med til vanlig så dette var noe som ga han følelsen av å være viktig. Personalet skal ha skryt for at de ga rom til å få "hjelp" , tusen takk til dem for det. :)

 Premiutdeling

Alle fikk deltakermedalje. Så var det medaljer for 1, 2 og 3 plass kort - og lang løype, og glasspokaler for 1, 2 og 3 plass på staffeten.  Magnor vant kort løype og fikk gullnedasje, gleden var stor.

Her mottar Magnor både deltager medalje og gull medalje for kort løype. Tror dere han koser seg........ han fikk jo klemme damene............en premie i seg selv. ;)

Siste kvelden vi var på Polarleir hadde vi opptreden fra alle som måtte ønske dette. Og Magnor er en stor faan av DDE, slik at han sang Det går likar no , han fikk alle med. Vi måtte opp å stå og klappe og vinke med hendene. Ingenting å si på trøkket.

 Narvik - koret

Det var ei stor gruppe fra Narvik, og de hadde eget kor. Jeg tar av meg hatten for ildsjelene bak denne gruppen. De sang nydelig og fikk stående applaus.  ( håper alle på bilde tilgir meg for at jeg har publisert bilde uten å innhente tillatelse fra alle) Det var mange andre som også bidro med flotte opptredner. Man blir varm om hjerte når man er så beriket at man får være med å dele slike stunder. 
Polarleir vil jeg anbefale alle å delta på, det er en uke med mye moro og menneskelighet.

 Hjemreisen.

Slike uker har en fredag, og da var alt over. Vi tok toget hjem, slik alle de andre på leiren gjorde.
Jeg vil i et annet innlegge fortelle mer om Magnor og han sykehusbesøk under lekene.

 Takk til Siv, Randi og Kjell - Arne som har holdt på med dette i 25 / 20 år. Slike ildsjeler trenger vi flere av.

Sandesjøen sett fra sørgående hurtigrute.

Vi kjøpe middag og fikk da spist etter mye om og men. Magnor tåler ikke krydder og dressing og derfor bestilte han seg hamburger uten dette. Kokken var nok ikke helt på "nett" denne dagen, for det måtte fire hamburgertallerner til før de greide å lage en uten krydder og dressing. ;) Selv om de utrykkelig hadde fått klar beskjed. Magnor ble en smule sur.

Etterpå var det rolig stund på dekk der Magnor brukte sin mor til forskammel. :)

Det var en fantastisk dag med mye flott natur.

Noe ungdommen ikke ennå skjønner å sette pris på. ;)

Vi hadde en herlig dag sammen. :)

Så er det lange avstander her i Nordland, så for å spare meg selv litt tenkte jeg å ta Hurtigrutenopp til Bodø. Da tar vi bil og oss selv på hurtigruten og får en fin tur, og start på skoleåret. :)
Men så kommer NAV Trygd inn i bildet, for de skal dekke reisen, og det skal de godkjenne før jeg får reise.
Mannen på NAV er en koselig kar som MÅ følge sine "spillereler", ellers hadde vi nok reist som vi ønsket. Så nå har jeg sjekket priser på fly opp mot Hurtigrute, og jeg skal fortelle dere det at dette tar tid.

Uansett Magnor og jeg skal ha en fin tur med Hurtigruten, slik at vi får en fantastisk reise nordover. Vi lar da ikke byråkratiet forstyrre våre muligheter til å glede oss. :)

Så nå må jeg igjen ta en ny ringerunde for å høre om lege, kommune og PPT har sendt inne rapporter om tilrettelegging og hjelpebehov. Dette MÅ til for at skolen overhode skal få overført midler slik at Magnor og andre funksjonshemmede kan få gå på skole.
Så må jeg selv lage en perm med div informasjon.

Jeg gjør alt dette for at Magnor skal få samme mulighet som andre ungdommer til å gå skole der han ønsker. At det medfører ekstra arbeid for meg, tar jeg som en utfordring. :)

Men dagen startet noe på tverre. For da Heidi hadde kjørt på jobb i går knakk den ene vindusviskeren. Og hva gjør man med bil uten vindusviskere her på Helgeland?????
Her regner det kraftig i perioder.
Så da var det å ringe etter "skysskar" kl 07.45 i dag. Og min kjære pappa stiller opp, selv om han nok kunne tenkt seg å nyte pernsjonist tilværelsen en slik morgen i sin varme seng. :)

Så kom vi oss da avgårde, Heidi på jobb og jeg for å hente Magnor på avlastningen. Slik at pappa kunne kjøre oss til flyplassen.
Og vi har fått ny flyteminal her...........noe forvirrende, men vi kom nå igjennom uten alt for store problemer.
Etter en del turbulens kom vi oss ned i Bodø. Drosje til sykehuset, inn i kiosken for å finne oss noe å spise, og så ned på hørsel til time.

Mamma, jeg går dit selv, for nå kan jeg veien!

Ja kjære vene kan du det. Han loset oss riktig frem og vi ble tatt imot og vist inn på et kontor.
Vet dere hvor varme slike kontor blir etterhvert som minuttene går????
Men det brydde ikke Magnor seg om, han flørtet og skøyet slik at damen flere ganger glemte hva hun holdt på med. De lo seg skakk både hun og Magnor.
Etter 1 1/2 time kom vi oss ut derfra, drosje til flyplassen, og da kan dere tro Magnor satte inn støtet. :)

Han stilte seg opp ved Avgangsskjermen og stoppet alle for å få hjelp til å finne flyet til Brønnøysund. Kjære vene Brønnøysund sto ikke på skjermen, men Magnor fikk mange samtaler med utallige personer. Han storkoste seg. ;) (Vi måtte lande på Mo og det var det navnet som sto på skjermen) ;) Jeg skal innrømme at jeg satt et stykke unna å beskuet hans fremgangsmåte, men da han stoppet en elektriker som jobbet der, denne fyren var nok en kjærlig far for han så på Magnor og så på skjermen og så begynte han å se etter personel som kunne hjelpe denne gutten. Da fant jeg ut at jeg skulle gi meg til kjenne. ;)
Dette er Magnor sin måte å snakke med folk på, slik får han kontakt, for det er ingen som kommer bort til han for å spørre hvordan han har det.

Vi kom oss på flyet og fikk en turbulens tur hjem igjen. Magnor dro igjen til avlastningen og jeg hjem.
På fredag er det igjen en ny sykehustur, denne gang Sandesjøen.

I kveld er det bare Heidi og meg. Magnor dro på avlastningen i dag og skal være der ei stund fremover. Mor og sønn trenger dette, men så viser det seg at vi har to sykehusbesøk denne uken, så mor må stille opp å være med. Det er nok det tryggeste for både mor og sønn. ;)

Viste dere at det er mange måter å lage et bål på? Ta en titt her.
Børge Auslang kan Kunsten å tenne bål.

Ønsker alle en strålende aften, nyt kvelden og kos dere sammen.

Og jeg missunner ikke bonden han arbeidsdag akkurat nå. For han starter ved hanegal (når mobilen alarmerer), og tar ikke kveld før solnedgang (og her er snart sola oppe hele døgnet).
Det er ei nydelig lukt ute nå, for nyslått gress og litt regn gir en aroma som er helt nydelig.

Denne karen kom på besøk en dag, han trodde nok han kunne ta snartveien gjennom stua mi, men hadde ikke beregnet at vinduene var lukket. Så jeg fikk gi han en hjelpende hånd, og den fløy så videre hvor enn han nå skulle.

Denne har stått i min hage i snart 18 år, har aldri hatt blomst på den. Men i år er det tre blomster. Er de ikke vakre?

Og valmuen, den er da så fargerik og glad.

Sist jeg var på jobb var dette min arbeidsoppgave. Fyre opp steinovnen slik at det kunne bakes rundstykker og brød. For dere som aldri har smakt brød som er stekt i steinovne anbefaler jeg dere å prøve, om dere noen gang kommer til dette. For det er nydelig godt.

Så er det blitt ferdig enda et sjal, dette heklet i englemasker / kjærlighetsknuter.
Har brukt Evilla kunstgarn.

Evilla garnet gir en flott effekt.

Dette er hva jeg fikk av min Strikkekompis fra Norsk Strikkeforum denne månden. Jeg har alt begynt å strikke tøffler av dette Opal garnet. :)

Og som dere ser så blir det tid til spaserturer sammen med Magnor innimellom. Og turer med solskinn og en sånn glad gutt gjør hverdanen til en stor glede.

Ha ei riktig fin helg alle sammen.

Når et funksjonshemmed barn skal løsrive seg fra disse båndene, er det ikke alltid like enkelt. Og det har jeg fått erfare i disse dager. August 2007 flyttet Magnor inn i leilighet sammen med en kompis. Dette var noe han selv ønsket og ville, og kommunen la alt til rette for at han skulle få dette.
Men ting går ikke som alltid slik man ønsker, og kommunen har ikke alltid styring på alt som skjer. Derfor har Magnor flyttet hjem igjen, og jeg holder på å tømme leiligheten.

Soverommet ble i dag helt tømt. (bilde er tatt for tre dager siden)

Alle skap tømt.

Bare stuen igjen.

Da jeg kom hjem i dag med et flyttelass, sier Magnor: " Mamma, jeg elsker deg"
Magnor, mamma er også glad i deg. 

Det å løsrive seg fra foreldrene når man er funksjonshemmed er en større prosess en det normalt er. Magnor vil være like stor som sine søstre, og leve som han ser andre ungdommer lever.
Når kvelden kommer og han er trøtt er han bare en liten gutt, som liker å ha mamma i nærheten.
Når magen gir besvær, og når verden går på tverke, da er det greit å ha mamma nært.

Av og til synes jeg det er sårt når jeg ser på Magnor`s to søstre, som bare er 1 og 2,5 år eldre enn han hva de får til, og opplever. Og så ser Magnor sine begrensede muligheter, det er sårt i et morshjerte.

Men vi får legge slikt til side og se fremover, får tenke som så at Magnor fikk iallefall prøve å bo sammen med en kamerat slik alle ungdommer får oppleve en eller annen gang i livet.
Så er det bare å finne nye muligheter og prøve noe annet. Og det neste er folkehøgskole til høsten.

I går kveld var Magnor på hjemmefest sammen med Heidi og hennes kamerater. Da han kom hjem var det en glad og lykkelig gutt som sovnet. :)
I kveld er det pizza, tv og familiekos. Ha en fin lørdagskveld alle sammen. :)

Heidi og Magnor hadde benket seg foran tv`n, og de levde seg meget godt inn i kampen. :)

Så ble det 1 - 0 til Sverige, desverre er det ikke lyd til dette bilde, men jeg kan love dere at alle fikk det med seg. :)

Så ble det seier til Sverige til slutt, og Magnor kunne trykt legge seg med sin svenske landslagstrøye på. ;)

Siden jeg nå ikke er den store fotball fanatikeren, lagde jeg heller mat til oss. Og da fikk jeg brukt mine nyinnkjøpte krus og fat. Disse falt jeg bare pladask for, må nok være fargen ;) .
Jeg er tilhenger av rødt så det var ikke vanskelig å bestemme seg for disse.

Da ønsker jeg alle en riktig god natt. :)

Alle ansatte ved skolene tror jeg gjør så godt de kan, men i dagens skole er det blitt så store "utfordringer" og lite etterutdanning / kursing at de greier ikke å gjøre skolen inkluderende 100%.

Derfor kan det bli i mange tilfeller en skole som driver oppbevaring. Og da mener jeg at "våre" elever blir oppbevart i skolen istede for å få opplæring i skolen. Jeg vet nå at jeg nok setter begge mine bein i et "hummlebord", men dette er min mening og den kan ingen ta fra meg. For lærerene vet ikke hvordan de skal inkludere en elev med spsielle behov, samtidig som de skal gi de ordinære elevene den opplæring de har krav på. Og i mange klasser er flertallet elever som trenger tilrettelagt undervisning.

Etter fire år så har jeg på en måte "gitt opp" denne "kampen" med å få Magnor`s skoledager slik at de er til det beste for han. Men så viser det seg at man ikke kan "slappe" av ennå, så jeg har igjen måttet opp på barriæren og kjempet for min sønn i skolen. Og nå håper jeg det er den siste gang for denne skolen. For nå trenger jeg sommerferie før vi setter igang på et nytt sted. :)

Jeg er sliten og mener at det har jeg lov til å si. :)

Og vet dere hva nummeret på drakten var 10 og bak står Ronaldinho. :) Da gjør det ingen verdens ting at sokkene har ulik farge. ;)

Også jeg fikk pakke. Hadde jo gått å ventet på pakke, så derfor var overraskelsen stor da jeg så hvem som var avsender. Og denne pakken var så overraskende at tårene kom hos meg. Konstant Strikkekløe var avsenderen, og jeg ble veldig glad for den. Så 1000 takk Åse for den flotte pakken.

Jeg lar bildene fortelle.

Neste dag tok vi ferja over til Lødingen.

Det ble en spennende tur, for her hadde vi ikke kjørt før. Vi kom inn i Harstad kommune, og kjørte over Tjeldsundbrua.

Så kom vi da endelig til Soltun Folkehøgskole.

Det første som møtte oss var tre katter, noe Magnor satte stor pris på. Så kom de ansatte og vi fikk omvisning på skolen. Magnor fikk se hybelen som han skal "bo" i til neste skoleår.

Ikke store rom, men som de sa de skal kun sove der. Resten av dagen er opplagt med program og aktiviteter. De hadde både gymsal, basseng og kantine, noe Magnor mente egentlig var nok for han. :)

Skolen har stall og hester, og elever som har egen hest kan ta den med. Det var igjen noen elever da vi var der, for de hadde fått 1 mnd kurs nå slik at de kunne være mere ute nå på våren.

Magnor mente at her kom han nok til å trives selv om mamma var 65 mil unna. For da vi kom hjem hadde vi kjørt 136 mil. :)

Dette bilde er fra ferjeleiet på Lødingen.

Fra huset til tante.

På tur over Kråkmofjellet da vi reiste sørover igjen. Vi hadde alle årstider på vår reise nordover. På Saltfjellet snødde det med kraftig vind. :)

Det ble noen måltider på div veikroer. Her sitter vi på Kobbelva vertshus.

Det ble en lengre stopp på Rognan der vi har mange venner. Vi ble invitert på pizza stekt i steinovn. Og det vil jeg bare si dere, det er noe spesielt. De pizzaene er veldig gode.
Vi var også en kveld på grillparty med vin og koselige folk. Det er så godt å komme til venner der vi slapper av og føler oss velkommne.

De hadde laget luftgevær konkurranse til ungene og ungdommene. :) Og dette satte Magnor veldig stor pris på. Dette var tøfft. ;)

Også disse dagene måtte ta slutt og vi måtte kjøre hjem. På vår tur over Saltfjellet måtte vi stoppe og vente på mange av denne arten.

Så kom vi endelig hjem etter 136 mil i bil. Det har vært en lang og slitsom tur, men hva gjør vel det når vi har så mange venner som tar imot oss. Og Magnors glede over skolen og turen veier opp alt av stive muskler og slitne øyner. ;) Jeg føler meg glad og veldig fornøyd over at vi hadde denne turen Magnor og jeg.

Og når man så tar kontakt med hjelpeapparatet får man høre at man må vente å se. Jeg orker ikke vente lengre. Noe må skje nå.

Saken er at Magnor har nå slitt med magen sin i et par år. Han har fått konstantert magekatar. Han går på diett og medisiner. Men alikevell hjelper det ikke, og han har opp til flere ganger vær uke store magesmerter. Vi går stadig å tar nye prøver hos legen for å finne noe der, men alle prøver er fine. Jeg har hatt mange samtaler med skolen, og mange og lange samtaler med personalet i leiligheten. Vi finner ikke ut av det.

Men nå gir jeg meg ikke. Magnor må få sjekk og det nå. Så nå er det håp om at hjelpeapparatet får igang hjulene. Jeg skal dytte på hver dag. ;)

Så i mellomtiden baker vi kanelsnurringer og loff. Lager krydder fattig mat, og spiser loff. :)
Dette skal gå bra, og jeg gir meg ikke før Magnor får hjelp for sine problemer.

Men i Magnor`s planer har vi jo hatt med at han en dag skal få egen leilighet. En leilighet som bare er hans, og som han skal få innrede etter hans ønsker. Dette har vi snakket om lenge nå, og kommunen har vel hatt disse planene på bordet de siste 6 - 8 årene. Men nå er det en realitet. Snekkerne er på plass og man kan se at det en gang i nær fremtid kommer til å bli hus her.

Her blir det leiligheter for et bokollektiv for 6 personer. Alle har egen leilighet, med et felles areale der det er personale til enhver tid. Vi har vært med siden tegningene kom på bordet, slik at jeg føler at kommunen har samarbeid godt.

Det er ikke alltid så lett å skal ta valg for ens barn på snart 20 år. Søstrene til Magnor flyttet ut da de var 16 år, og har siden tatt egne valg med noe veiledning fra meg som mor. ;) Men for Magnor blir dette anderledes, han har ikke så mange valg muligheter som søstrene. Slik at han og jeg i samarbeid må gjøre det som vi tror blir til det beste for han fremover. For tilbuden om skole, arbeid og fritid står ikke i kø og venter på han.

Jeg jobber nå for å finne et skoletilbud til høsten som gir Magnor mening. Desverre har vi ikke lykkes å finne en skole som ser muligheten til Magnor, bare de som ser hans begrensninger. :(  Men jeg gir meg ikke, og har i dag sittet i møte med kommunens folk. Jeg velger å se positivt på Magnor`s muligheter til høsten, selv om noen i systemet mener noe annet. Dette skal gå bra, og Magnor skal få en hverdag med mening.

Det å se at byggingen har kommet igang gir meg tro på at dette får kommunen til, denne gangen!

Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.

Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.

Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.

Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.

Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!

Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthånd­verk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?

Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.

Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.

Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.

Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.

At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?

Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.

Så da fant Heidi på at hun kunne ta skoledagen med Magnor her hjemme.

Vi kontaktet skolen og de syntes det var helt greit. Bare vi lagde en folder av dagen med bilder og ord.

Og her ser dere kokkeduoen som har okkupert mitt kjøkken i dag.

Meny:
Koteletter med kokte poteter
Kokte gulrøtter og brokkoli
Brun saus
Tyttebær

Dessert:
Skjokoladekake

Potetskrelling er jo ikke det morsomste Magnor gjør, men han er flink. :)

Morsommere med kakebaking. ;)

Ja da var det klart for å spise, velbekomme!

Og jeg synes det er bra at alle tre koser seg for nå har vi hatt nok av sykdom og bekymringer. Var til legen i dag der jeg fikk konstantert lunge - og bihulebetennelse. Heldigvis var alt bra med Magnor og ørene så helt supre ut.

Så nå er jeg på pencilinkur, og håper at alt retter på seg igjen. Og som der skjønner så blir det ikke mye strikket for tiden. :)

Uansett så må man jo bare stå på. Og i dag skulle jeg på møte ang min sønn. Som de fleste vet så har jeg en sønn på snart 20 år som har Down Syndrom. Dette møte var med kommunens folk og gjaldt min sønn`s leilighet. Skal vi fortsette å leie etter skoleslutt, skal vi fortsette samboerforholdet til hans kompis osv. Og som mor synes jeg det er vanskelig å vite hva min sønn ønsker. Selv om jeg prøver etter beste evne å ivareta han interesser, vet jeg jo ikke helt sikkert at det er dette han vil.

Så jeg tok en prat med min sønn og lurte på om han fortsatt ville bo sammen med sin kompis?

Svaret var: "Nei"

Jeg forklarte enkelt og greit hva han da hadde som valg, og hva som da ble høstens tilbud.

"Mamma, jeg er snart 20 år og vil være for meg selv"

Okei, diskusjonen var da ferdig debatert fra hans siden, siden tv`n program var mer i hans interesse da. Så da sitter jeg her da og skal ta et valg, må vurdere helheten i dette. Magnor er i dag sliten og lei, har slitt med forkjølelse og ørevondt. Gikk tidlig til sengs, og da oppdaget jeg infeksjon på hans øye.
Min tanke var da at vi trenger snart en lege.

At jeg forteller dette i min blogg, dette er jo veldig privat, er nok for å vise hva man som foreldre til et funksjonshemmed barn må ta i vurdering selv om barnet er i voksen alder. Jeg har også to andre voksen barn uten funksjonshemming, også de har sine daglige problemer som de gjerne vil lufte med mor, men der vet jeg at de selv tar sine valg. For min sønn er det jeg som tar valgene, noe som til tider kan være vanskelig.

Sammen skal nok min sønn og jeg treffe de riktige valgene, og jeg vet at vi har kommunen med når vi har bestemt oss.

 Magnor og søsteren lagde en nydelig middag til oss i kveld. For søsteren hadde i dag vært på gjesteopptreden på Hotell Og Nærings linjen hvor Magnor går. Og der oppdaget hun at Magnor`s oppgave i dag var å lage 1-2-3 boller og se film. Dette syntes hun var så ille for Magnor at hun like godt satte seg selv og han i arbeid når de kom hjem. Fikk desverre ikke tatt bilde, men det var løvbiff med fløtegratinerte poteter, salat og sjysaus til. Helt nydelig.
Så i mandagens utfordring å kontakte skolen for å få vite hva innholdet i skoledagen til Magnor består av. 1-2-3 mat stå iallefall ikke i opplæringsplanen til Magnor.

Så fredag før Polarleir var vi igjen til kontroll på Øre-Nese-Hals. Vi håpte begge på at nå var alt bra, for vi har brukt dråper og gjort alt som legene har bedt oss om de siste 6 mnd. Magnor gledet seg til å få nye høreapparat. Nå skulle hans hverdag bli bedre lydmessig.

Derfor var sorgen stor da vi fikk beskjed om at betennelsen var gått gjennom tromhinnen, og Magnor måtte på en tre-dagers pencilinkur. Pluss dråper selvfølgelig. Så måtte vi komme tilbake om en uke. Og det ble da midt i vårt Polarleker opphold.

Jeg gråt inni meg på Magnor`s vegne.

Tredagers penicilinkur sier seg selv at det er sterkt for magen. Og det kan jeg love dere at det ble for Magnor, han lå til sengs store deler av både tirs- og onsdag. Gutten har konkuranse innstingt slik at han slet seg igjennom alle renn. Men du så sliten han var etterpå.

 DDE gir trøst når man har vondt.

Torsdag var vi igjen på sykehus.

Vi er så heldige å ha mange venner, slik at vi fikk noen til å kjøre oss. Slik at dagen ble lettere for Magnor.
Så satt vi der igjen, på Hørselsentralen og Øre-Nese-Hals. Denne gangen krysset jeg alt for at tingen skulle være ordnet. Legen var hyggelig, men desverre var Magnor da ikke særlig samarbeidsvillig. Så det måtte to leger til for å gi klarsignal for nye apparat. Men venstre øre er ikke bra.

Vi fikk klarsignal for nye apparater.........phuuuuuu.
Nå var jeg så sliten at hadde de nå sakt nei, hadde jeg nok vrælt til dem.

Så etter 2,5 timer i varme lokaler der Magnor sliter med magen, og jeg full av influensa, fikk vi endelig gjort det som vi skulle gjort i oktober 07. Sykehus og leger er fatastiske å ha, men du verden så lei vi er.