Jeg regner med at en eller flere av denne postens lesere mot slutten enten vil himle med øynene, riste på hodet eller nekte å tro at jeg har noe særlig til liv å snakke om. Det synes jeg er helt greit. Jeg kan nemlig finne på å gjøre det samme tilbake.

Jeg har ikke alltid vært en streiting altså. Det synes jeg er viktig å påpeke, at jeg har vært på begge sider av den smale linje. Dessuten hender det jo at jeg stikker over til den andre siden; ”kom over til den andre siden, her har vi muffins!”. Slike ting som nybakte muffins eller en fyllekule med gode venner forekommer i mitt liv også. Det er bare ikke så ofte.

Før vi går videre, så kan jeg like godt bekjenne mitt i overkant streite liv, og det viktigste først; jeg er a-menneske. Jeg blir usigelig trøtt allerede klokken ti om kvelden, og det er veldig få aktiviteter som prioriteres foran det å skli døsig og fornøyd ned mellom laknene for litt kvalitetssøvn. Dette medfører ikke overraskende at jeg våkner tidlig og opplagt omtrent hver morgen, klar som et egg for dagens aktiviteter.

Jeg røyker ikke, men jeg drikker en kopp kaffe før frokost, samtidig som jeg leser e-post og nettaviser. Denne timen er gull.

Jeg spiser veldig sunt. Fet mat gjør meg uvel. Hamburgere frister aldri, jeg har samme forholdet til fast-food som barn har til grønnsaker og fisk. Jeg er en snobb. En matsnobb. Jeg liker ikke prefabrikkert mat, det smaker ikke særlig godt for en som har velutviklede smaksløker. Jeg kan smake tilsetningsstoffene nemlig, og det er uæh. I tillegg synes jeg det er lekende enkelt å lage maten min selv. Jeg har sågar bedrevet litt catering, og har lært mange triks av en kokk som hadde læretiden sin på Bagatelle. Som hans assistent var det jeg som lagde rødvinssausen og creme bruleen. Og jeg kjøper aldri annet enn kvalitetstomater. Heller færre ingredienser, og høyere kvalitet på de få, hvis jeg handler på budsjett.

Jeg trener. Jeg har trent hele mitt liv, og jeg elsker å bruke kroppen min på en sånn måte at jeg kjenner at jeg har en. Dessuten er endorfinrushet mitt foretrukne drug. I perioder kan jeg bli litt lei, så da tar jeg en pause, eller jeg skrur ned frekvensen. Den dagen det ikke er morsomt lengre, slutter jeg bare. Trikset er å holde det på et nivå man trives med. Jeg planlegger tross alt ikke å bestige Mount Everest eller gå alene på treski over Grønland.

Jeg drikker omtrent ikke alkohol. Sist jeg drakk, var 2. juledag. Da var jeg på den årlige ribberocken i hjembyen min, Moss. Kjempeartig, siden jeg alltid treffer en skokk kjentfolk jeg aldri ser ellers. Men altså, grunnen til at jeg drikker så sjelden, er fordi jeg har et veldig beskjedent behov for å ruse meg, i tillegg til at jeg synes de aller fleste alkoholdrikker smaker skjit. Til og med Strawberry daiquiris har sin begrensede sjarm. Og la oss innrømme det, folk blir markant dummere i fylla. Meg selv inkludert.

Siden jeg ikke er så glad i fet mat, så spiser jeg sikkert noe annet usunt, tenker du. Sjokolade og godteri, kaker og muffins! Jepp, søtsaker er mine svakheter. Men jeg spiser ikke mye av dette heller jeg. Raffinert sukker gjør meg slapp og umotivert, så jeg holder meg unna det, stort sett. Og søthungeren forsvinner når det raffinerte sukkeret ikke lenger fyller opp karbohydratlagrene. Jeg elsker søte appelsiner og fersk ananas, og anser det som luksusmat, selv om det ikke utgjør de store summene i matbudsjettet mitt. Er jeg en helsefreak? Vil ikke si det. Jeg spiser uanstendige mengder hvitt kjøtt og fisk. Så noen vegetarianer blir jeg aldri. Jeg aner faktisk ikke om mine matvaner er helseriktige eller ikke, men det er de som passer meg og min kropp.

Har jeg overhode noen svakheter? Noen laster å bekjenne? Klart det! Men de markedsfører jeg selvsagt ikke. OK da. Det hender jeg ser på tv. Ikke ofte riktignok, men det hender. Og jeg lar meg like ofte friste til å se American Idol og Frustrerte Fruer, som Brennpunkt eller Redaksjon EN. Jeg har nok like mange laster og lyster som alle andre.  Summen av laster er konstant, og stadig økende, også for meg. Mine er bare ikke de samme som for folk flest kanskje?

Og en annen ting: Jeg befinner meg vekselvis mellom ytterpunktene asosial, og utpreget sosial. Jeg har aldri hatt sosialangst eller problemer med å få meg nye venner. Jeg har heller aldri vært redd for å være alene eller kjedet meg i mitt eget selskap. Faktisk så har jeg like stort behov for alenetid, som jeg har behov for folk.

Nå hender det faktisk at en og annen sjel blir provosert av livsstilen min. Jeg er for lite selvdestruktiv eller noe. Til dem vil jeg si: like lite som du makter å se for deg at du skal leve et liv uten røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv, like lite ønsker jeg å leve MED røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv. Min livsstil er høyst frivillig. Minst like frivillig som din. Og jeg nyter min. Nyter du din?

I rest my case  :-)

Åh! Glemte en siste svakhet jeg har. Jeg har kronisk reisefeber. Alle de pengene jeg ikke bruker på fyll, røyk og ferdigmat, bruker jeg på reiser. Til helgen reiser jeg hit: