Så här ser det ut när man sitter inne i minneslunden och tittar ut. På stenen står det "JAG ÄR VÄGEN, SANNINGEN, LIVET". Vackert.

Jag är inte religiös så att jag tror på Gud, men jag tror på nåt större.

Jag gillar inte att gå i kyrkan just för att de predikar Bibeln som "den enda sanningen" i många avseenden. Våra präster - Hilding och Gunilla - är dock annorlunda anser jag, deras tal kan jag lyssna på i flera timmar.

Men jag gillar kyrkor och kyrkogårdar just för att de är trivsamma. Visst, det ligger en massa döingar där, men det är fridfullt att strosa runt i en vacker miljö.

Det är även intressant att se så många livshistorier samlade på ett och samma ställe. Alla namn, familjegravar och orter.

Stöde kyrka är även en av få i Sverige som är vända åt fel håll. Ett kyrktorn ska peka åt väster men vårat pekar åt öster. Det är för att den står på älvbanken och när de byggde den så började tornet sjunka ner i Ljungan. Då beslutade man att vända på den.

Dog, det var VM-tittelen som betyr noe, og Kortsjnoj var som alltid med i neste syklus også. Her slo han greit ungareren Portisch i kvartfinalen med sifrene 6 – 3, men så var trekningen uheldig. Han var satt opp mot sjokktalentet Garri Kasparov, den unge superstjernen som hadde tatt steget nærmest direkte inn i verdenseliten så fort han fikk lov til å slippe til i utlandet, og som allerede 21 år gammel var ratet som nummer 2 i verden, etter Karpov. Kortsjnoj var for øvrig nummer 3. I den andre semifinalen skulle Sovjeteren Smyslov spille mot ungareren Ribli, og det ble nærmest regnet som en bagatell. Smyslov var 10 år eldre enn Kortsjnoj, og var blitt verdensmester så tidlig som 1957, og hadde blitt regnet som gammel og under de aller beste både på 1960- og 1970-tallet, før han nå altså spilte seg frem til en semifinale i kandidatturneringen[1]. Ribli ble ikke engang regnet som den sterkeste av ungarerne, og var aldri verken før eller siden i nærheten av en slik prestasjon han gjorde nå. Han tapte også greit mot gamle Smyslov (6,5 – 4,5).

Her er det imidlertid Kortsjnoj som er hovedpersonen, og han ville jo ikke vært seg selv, om det ikke hadde blitt litt kontroverser rundt kampen mot Kasparov. Denne gangen er det imidlertid russerne som roter det til for seg, godt hjulpet av sjakkforbundet FIDEs president, Campomanes fra Filippinene. Før kampene kan begynne, må det avtales spillested, og her får partene gjerne noen alternativ å velge mellom, og så avgjør presidenten. Problemet denne gangen, var at Campomanes bestemte at kampen skulle spilles i Pasadena i California, et spillested ingen av kandidatene hadde listet opp. I tillegg var dette midt under den kalde krigen, og året før Sovjetunionen boikottet de olympiske lekene i Los Angeles, som en takk for sist til amerikanerne som boikottet deres leker i Moskva 4 år før. Både Kasparov og Smyslov ble nektet å stille opp, og da Kortsjnoj likevel startet partiet lørdag 6. august som det stod på programmet, var ingen Kasparov til stede, og han dukket heller ikke opp. Både Kasparov og Smyslov ble dømt til nederlag, og det så ut til å gå mot finalekamp mellom Kortsjnoj og Ribli om retten til å møte Karpov i tittelkamp. For sikkerhets skyld ble Ribli blankt nektet utreise for en slik kamp, det kommunistiske styret i Ungarn hadde ingen ønsker om å tråkke storebror Sovjet på tærne.

Så hvordan skulle nå denne konflikten løses? Skulle ikke-eksisterende Kortsjnoj møte Karpov direkte til finale? Og ville Karpov i det hele tatt da møte opp? Det stod riktig mye på spill, og Sovjetunionen truet endog med å forlate hele sjakkorganisasjonen FIDE og starte sitt eget forbund sammen med Østblokk-landene og enkelte land fra den tredje verden. Og verken Sovjetmyndighetene eller Kortsjnoj var kjent for å inngå kompromiss, og FIDE-president Campomanes var kjent som en villstyring som kunne finne på hva det måtte være. Og jeg har ikke engang nevnt sponsorer og det amerikanske sjakkforbundet, som hadde tapt store penger på å investere i en match som aldri ble noe av.

Jeg velger igjen å bruke en part i saken som kilde. Briten Raymond Keene, en god venn av Kortsjnoj og gjennom mange år hans sekundant, skriver i boken sin ”The London contest” akkurat om denne matchen. Kapittel 2 er nok trolig skrevet av hand medforfatter, Lawson, for der blir det skrevet hvordan Keene nærmest egenhendig tar flyet til Moskva, og får til en avtale først med de Sovjetiske styresmaktene, siden også med FIDE. Det blir lagt stor vekt på hvor samarbeidsvennlig Kortsjnoj er, Ribli blir knapt nevnt med et ord, og kampene blir berammet til London året etter. Og hvorfor gikk Kortsjnoj med på spille en match han allerede hadde blitt tildømt seieren i? Det er klart at han i forhandlingene med russerne hadde gode kort på hånden, men de hadde også noe å tilby som han ønsket. For eksempel hadde han fortsatt kone og barn igjen i Sovjetunionen. Og han hadde et ønske om oppreisning, i det minste at han skulle få lov til å delta i turneringer med de beste sovjetspillerne igjen. Alt dette kom betimelig i orden etter at Kortsjnoj hadde stilt opp mot Kasparov. Pengeproblemet var det for øvrig ingen problemer å få løst. Interessen for sjakkmatchen var ikke blitt mindre etter alle konfliktene.

I kampen på brettet ble Kasparov mye for sterk. Riktignok vant Kortsjnoj overraskende det første partiet med svart, og hadde et visst overtak i den første delen av matchen, men så kom Kasaprov tilbake og vant til slutt 7 – 4. Det var dog ikke så bittert for Kortsjnoj å tape for Kasparov, som det var for Karpov. Kasparov var en fighter som han selv, han er dessuten jøde (han heter egentlig Kimovich), og han var allerede godt i opposisjon til Sovjetsystemet og en svoren fiende av Mr. Anatolij Karpov. Kasparov var på en måte arvtageren, og de neste ti årene dominerte Kasparov og Karpov sjakkverdenen totalt, og spilte alle VM-matcher seg i mellom. Kortsjnoj var stort sett nummer tre, før neste generasjon kom og overtok utfordrerrollen fra 1990-tallet av.

Men i motsetning til alle andre spillere som debuterte på 1940-tallet, faktisk, så har ikke Kortsjnoj lagt opp ennå. Han er fortsatt Viktor ”den grusomme”, og spiller på førstebordet til Sveits i hver eneste internasjonale turnering, og har et spilleprogram ungdommen vil miste pusten av. I en alder av 76 år har han fortsatt over 2600 i rating, i Norge er det bare Magnus Carlsen som har mer, i hele Norden er det bare en håndfull som kan regne seg som en bedre spiller enn denne ville gamlingen. Han stilte for øvrig opp i verdensmesterskapet for seniorer i 2006, og feide alle andre motstandere av brettet og tok en suveren seier med 9 poeng av 11 mulige. Han kunne fått flere om han ville, men etter å ha tatt 7,5 poeng på de første åtte kampene, cruiset han inn til sin første VM-tittel med tre remiser (uavgjorte).

Og han har slett ikke mistet sin kampvilje, og kjemper fortsatt med alle midler både på og utenfor brettet. I 2004 stilte han opp i Norge, i romjulsturneringen i Drammen, og møtte der en purung Magnus Carlsen som enda ikke helt hadde tatt steget opp i verdenseliten. Det skulle forresten bare mangle, han var jo bare 14 år, mens Kortsjnoj altså var 74. Kanskje skulle man vente litt god sportsånd og vennlighet fra gamle Kortsjnoj mot lille Carlsen? Men den gang ei, Magnus Carlsen noterte trekkene sine feil, og trodde han hadde gjort 40 trekk, når han i virkeligheten hadde gjort 39. Det er kritisk, for etter 40 trekk får man ny tid på klokken. I stedet for å gjøre lillegutt oppmerksom på dette, ventet Kortsjnoj til tiden gikk ut, stoppet klokken, og krevde seieren. Hans eget notatskjema, besto av uleselige kråketær som umulig kunne vise Carlsen hvor mange trekk som var gjort. Typisk Kortsjnoj, og han er selvsagt tilgitt, det er slik vi forventer av ham, og han var en stor attraksjon i Drammen[2]. Dessuten var det en god erfaring for unge Carlsen, han hadde bare godt av å lære at i toppsjakken blir det ikke gitt ved dørene. I hvert fall ikke når motstanderen er Viktor ”den grusomme” Kortsjnoj. Født og oppvokst i Leningrad i Stalin-tiden, lærte sjakk under tyskernes blokade av byen, og kjempet siden mot alt og alle både på og utenfor brettet gjennom et helt liv. Det er Viktor Kortsjnoj, den beste sjakkspilleren (sammen med kanskje Keres og Bronstein) som aldri ble verdensmester.

Jeg skulle gjerne avsluttet med en liten film av Kortsjnoj. Jeg har DVD-en hans, og det er en fryd å se hvordan godt over 70-åringen godter seg over sine viktige seire gjennom historien, og forklarer hva som foregikk på og utenfor brettet. Men det er det vanlige problemet, at jeg ennå ikke får overført fra store avi-filer til små filer som passer til youtube. Så jeg må foreløpig låne fra en film andre har lagt ut. Det er en reklamefilm, så da blir jo alle glade, og det er reklame for noe så sunt og godt som melk.

Tidligere deler

I: http://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/

II: http://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/

 

1970-tallet ble innledet med en slags landskamp mellom Sovjetunionen og resten av verden. Slike kamper var forresten nokså vanlige i denne perioden, i flere idretter, og virkelig berømte er jo hockeykampene mellom Sovjet og NHL i 1972 og 1974. Det var mote å la det kapitalistiske og kommunistiske system måle krefter slik på idrettsbanen, og det stod fryktelig mye prestisje på spill på begge sider. Sjakkampen ble kalt ”The match of the century”, og var organisert som en vanlig sjakklandskamp. De ti beste spillerne fra Sovjet skulle spille mot de ti beste fra resten av verden på 10 bord, de to beste på første bord, de to nest beste på andre, og så videre ned til tiende bord[1]. I tillegg skulle man ha to reserverer hver. Det er klart, at i en egosentrisk sport som sjakk, går ikke slikt uten stridigheter. Det er berømt hvordan Bobby Fischer og dansken Bent Larsen kranglet om hvem som skulle sitte på førstebord for verdenslaget, en krangel som nokså overraskende endte med at Bobby Fischer gikk med på å spille på andrebordet. Men det er vel så interessant å lese om hvordan Kortsjnoj i sin egen bok beskriver forholdene på Sovjetlaget. Normalt kunne man jo vente seg litt samarbeid, at man hjalp hverandre med åpninger og utvekslet litt erfaringer om motstanderne, premien for å vinne var jo betydelig også for sovjeterne, og ikke minst var problemene som ventet ved tap brysomme. Likevel skriver Kortsjnoj om hvordan spillerne godtet seg over hverandres nederlag, og ikke hjalp hverandre en millimeter. At han skriver dette, sier vel så mye om Kortsjnoj, som om de andre, men han skriver boken sin under meget spesielle omstendigheter, som vi senere skal se i denne posten.

Tross prestisjen og rivaliseringen var denne landskapen likevel bare en vennskapskamp. Interessante innbyrdes resultat var at verdensmester Spasskij utspilte førstebordsspiller for verdenslaget Bent Larsen, i Larsens egen åpning, i et av sjakkhistoriens mest berømte partier. Etter dette overlot Spasskij førstebordet til reserven Leonid Stein, som tapte. Vi fikk også et forvarsel om Fischers enorme spillestyrke, etter at han hadde vært praktisk talt borte fra sjakken noen år, han slo ultrasolide T. Petrosjan 3 – 1. Vår mann Kortsjnoj tapte på tredjebord 2,5 – 1,5 mot ungareren Portisj, og spilte i følge seg selv helt elendig. Sammenlagt ble resultatet 20,5 – 19,5 i Sovjetrussernes favør, et resultat verdenslaget nok hadde størst grunn til å være fornøyd med, spillestyrken tatt i betraktning. Og den knepne seieren førte til hissige diskusjoner i russiske sjakkmiljøer, om de kanskje var i ferd med å gi fra seg hegemoniet?

Men det var altså bare en vennskapskamp. Virkelig alvor ble det først da kampene om verdensmestertittelen kom i gang. Her var det Fischer markerte seg med den vanvittige serien 6 – 0 mot Taimanov og 6 – 0 mot dansken Larsen, i de to første kampene, og Taimanov etterpå ble strippet for alle rettigheter som sjakkspiller, og for sikkerhets skyld også skilte seg med konen. Hele den sovjetiske sjakkeliten skrev også under et skriv som fordømte Taimanov og hans oppførsel, og dårlig oppførsel var det alltid mulig å finne på folk man skulle ta. For eksempel ble det foretatt ransaking av Taimanovs bagasje, og der ble det funnet vestlige bøker og romaner av den kontroversielle forfatteren Soljenitsyn, dermed hadde man også en formell grunn for å ta ham. Det skulle ikke være vanskelig å tenke seg hvilken side Kortsjnoj tar i denne konflikten, han skulle jo snart finne seg selv i en lignende situasjon.

Først var han imidlertid direkte involvert i kandiatmatchene, det var han eller Petrosjan som skulle spille mot Fischer om retten til å møte Spasskij i tittelkamp. Det er denne kampen jeg skrev litt om i går, der sportskommiteen i Sovjetunionen skal ha spurt hvem av de to som hadde størst sjanse mot Fischer. Kortsjnoj skal ha svart unnvikende, Petrosjan at han øynet noen muligheter, og dermed ble Kortsjnoj dømt til å tape. Jeg ser også engelsk wkipedia refererer til denne hendelsen[2], det samme gjør flere andre, men det kan godt være de alle benytter samme kilde, og da har det liten verdi. Jeg holder på det jeg skrev i går, her vet vi ikke hva som skjedde, men jeg tviler på at en person som Kortsjnoj ville gå med på å tape en så viktig kamp, som retten til VM-tittelen, og attpåtil mot en gammel erkefiende som Petrosjan. På den annen side, utover 1970-tallet blir forholdet mellom Kortsjnoj og Petrosjan så surt, at det godt kan være det har skjedd noe her, som vi ikke vet. Og hva vi vet, er at Kortsjnoj tapte kampen, og Petrosjan gikk videre til å møte Fischer, hvor han tapte 6 – 1. Det er også et faktum at Kortsjnoj opplevde en stor sjakklig nedtur på begynnelsen av 1970-tallet, og etter tapet mot Petrsojan, ikke klarte å hevde seg i de aller største turneringene, sånn som før. Inntil neste kandidatmatch.

Vi har nå kommet til 1974-75. Bobby Fischer er verdensmester, og har ikke spilt et eneste parti siden han tok tittelen. Ingen vet hva han har brukt tiden til, ingen vet hvor god han er nå, og ingen kan være riktig sikre på om han i det hele tatt vil stille opp til en ny tittelkamp. Og hvis han gjør det, så er det klart at et nytt nederlag for Sovjetrusserne vil være uutholdelig. Vi går like inn i semifinalene. Allerede er det bare russere som gjenstår, og oppsettet er som følger: Den ene kampen er den falne mester, Boris Spasskij mot det nye stjerneskuddet, Anatolij Karpov. Her er ingen tvil hvem som var systemets favoritt. Boris Spasskij hadde falt utenfor regimets nåde etter tapet mot Fischer, det var utilgivelig, og da ble på vanlig måte alle hans andre egenskaper straks brukt mot ham. Mens Anatolij Karpov var som skreddersydd for oppgaven. Han støttet åpenlyst regimet, han var medlem av kommunistpartiet og tok til og med oppgavene der alvorlig, i motsetning til dem som bare meldte seg inn, for lettere å komme seg gjennom byråkratiet ved søknader og andre forespørsler. Spillestilen til Karpov var også akkurat som Sovjetstyret ville ha det. Han var perfeksjonist, gjorde så godt som aldri feil, og hvert eneste trekk han gjør er instruktivt og logisk, hvert parti er glimrende eksempler for dem som skal lære seg sjakk, hvordan sjakk skal spilles. Han tar omtrent aldri sjanser, men er likevel ingen forsvarsspiller som Petrosjan. Karpov sørger alltid for å ødelegge motstanderens muligheter, før han bygger opp sine egne. Men han bygger opp sine egne også, han spiller aktivt, og motstanderen må finne seg i en seigpining der han til slutt rett og slett slipper opp for gode trekk, og like godt kan gi opp. Karpov er maskinen, han vinner uten følelse, og gir sindige svar i kommunismens ånd under intervjuer, selv rett etter at seieren er sikret. Karpov var idealspilleren, og i 1974 var han bare 23 år. Han parkerte Spasskij i sin semifinale.

Da var det mer kamp i ordets aller retteste forstand, mellom Kortsjnoj og Petrosjan. På godt sjakklig vis begynte sverdslagene lenge før motstanderne satte seg ved brettet. Det er viktig hvor kampen spilles. Petrosjan ønsket Moskva som sist, men Kortsjnoj visste at Petrosjan der hadde et landsted hvor han ville ha det som kongen på tronen, mens han selv måtte bo på hotell ”med sovjetisk service” som han så kjekt skriver det i sin egen bok.[3] Så kampen skulle stå i Odessa, og det er ikke måte på som Kortsjnoj gir Petrosjan inn i dette kapittelet og i andre kapitler i boken sin, og også konen hans får gjennomgå. En balansert fremstilling var tydeligvis ikke Kortsjnojs agenda, og det gjør det vanskelig for oss, når vi skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde. I hvert fall, Kortsjnoj beskylder Petrosjan for uvanen med å sitte og riste med beina under partiet, i følge Kortsjnoj så sterkt at både bord og brett og brikker rister. Kortsjnoj klager, men han får ikke dommerne med seg, og vi vet da også at Kortsjnoj klager på alt mulig. Og Petrosjan gir seg ikke med ristingen, så Kortsjnoj sier det direkte til ham ”slutt med det!” Dermed leverer Petrosjan protest, sjakkspillere skal jo ikke snakke med hverandre under partiet, og det er jo en regel som er temmelig rimelig. Kortsjnoj får for dette en advarsel. Så følger flere partier, og Petrosjan gir seg ikke med ristingen. Og Kortsjnoj, hva skal han gjøre med det, han har jo allerede klaget, og vet at Petrosjan har fått medhold. Om ristingen før var en uvane som skjedde ufrivillig, var den nå noe som skjedde høyst frivillig, for Petrosjan visste det forstyrret ham, mente Kortsjnoj. Og så skriver han nesten litt søtt i boken sin: ”Then I uttered the sacred and in the same time naive words: This is your last chance!”[4] Det er ikke godt å vite hva Kortsjnoj ville følge opp med, men det virket i alle fall, Petrosjan sluttet med ristingen, og Kortsjnoj vant kampen. Men det fikk et etterspill, Petrosjan leverte offisiell protest og krevde at Kortsjnoj skulle bli diskvalifisert fra turneringen, fordi han hadde snakket under partiene. Appellkomiteen forkastet protesten, men gav Petrosjan medhold i den grad at Kortsjnoj måtte be om unnskyldning for oppførselen sin, noe han kort og greit gjorde. En unnskyldning koster ingenting, det er poengene som teller, og Kortsjnoj hadde vunnet kampen.

Så var det finale mot yndlingen Anatolij Karpov. Vinneren skulle spille mot Fischer i tittelkamp. Kortsjnoj hadde og har en noenlunde jevn score mot amerikaneren, mens Karpov aldri hadde spilt mot ham. Likevel var Karpov systemets favoritt, i tillegg til det jeg allerede har nevnt, var Karpov arbeidersønn fra Zlatoust, ved Uralfjellene, i hjertet av Russland, og russer så langt tilbake som anene går, mens Kortsjnoj som han selv skriver hadde russisk pass, men jødisk fremtoning[5]. Denne kampen ble spilt i Moskva, i Karpovs hjemby. Karpov fikk også velge medhjelpere på øverste hylle, ved siden av hans faste trener Furman, som også hadde trent Kortsjnoj, hadde han også superstjernen Geller og den lovende Kozov. En stor spiller som Polugavskij ble av Karpov veiet, og funnet for lett. Kortsjnoj spurte sin venn Bronstein, som også var jøde, og som på høyden av sin karriere var en av tidenes beste sjakkspillere, men Bronstein avslo, fordi at om han hjalp Kortsjnoj, kunne han ikke rapportere fra kampen i avisen. På bakgrunn av at han hadde besøkt Kortsjnoj for å motta denne forespørselen og hva som ellers foregikk under besøket, mistet han retten til å rapportere uansett, og forlot Moskva. Alle som hjalp Kortsjnoj, visste at de med det ville miste velvilje hos myndighetene, så Kortsjnoj skriver hvordan enkelte forsøkte å hjelpe ham i smug, og hvordan han til slutt endte opp med to nokså ukjente sjakkmestere – som han uansett ikke stolte på. Velvel, alt dette er småtterier.

Det er interessant å lese hvordan denne og senere kamper mot Kortsjnoj blir fremstilt i boken til Karpov. Den heter på norsk ”Den niende raden”, og tittelen spiller på det at sjakkbrettet har åtte rader, og så sitter spillerne liksom på den niende, og det er der Karpov har sin store styrke, i følge medforfatter Aleksander Rosjal. Den er utgitt i Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-tallet, altså mens regimet fortsatt hadde full kontroll, slik at denne boken blir en del av systemet. Og den er på norsk utgitt av Falken forlag i 1984, så dette er så godt som det blir. Her får Kortsjnoj gjennomgå fra første stund[6]. Alle fordelene Karpov får, blir ikke nevnt med et ord, i stedet ramser de opp alle de urimelige protestene Kortsjnoj kommer med og hvor mye bråk og støy han lager, og hvor overbærende Karpov og hans leir er mot disse provokasjonene.

En meget spesiell situasjon oppstår i parti nummer 21 (av 24) på stillingen 3 – 1 til Karpov. Den ellers så solide Karpov gjør en stygg feil allerede før han har kommet ordentlig ut av åpningen, i trekk 13 er han allerede fortapt og før det har gått 18 trekk mister han dronningen. Dette er forferdelig pinlig og ydmykende for Karpov. Perfeksjonisten som tidlig gikk opp i ledelsen 3 – 0 og så ut til å vinne om han ville, har plutselig fått problemer, og ser nå ut til å rakne helt. Å gi opp før det har gått 20 trekk skjer bare ikke på dette nivået, og å spille videre med dronning under hører heller ingen steder hjemme. Da er det den berømte situasjonen oppstår, der Karpov truer Kortsjnojs tårn med en løper, og Kortsjnoj reiser seg opp og spør turneringslederen om det er lov til å rokere, når tårnet er truet. Hendelsen har vært mye diskutert. Hvordan kan en spiller som har brukt hele livet sitt på sjakk, og som befinner seg i den aller øverste verdenseliten, kunne finne på å spørre om helt elementære regler, som hvordan brikkene har lov til å flytte? Det er uhørt. Men psykologisk er det briljant, det steker Karpov skikkelig der han sitter, som Pokerspilleren som spør hva som er best av hus og flush, som den som slår en som hater å tape og spør ”vinner jeg hvis jeg gjør slik?”, Karpov ble selvsagt rasende over hendelsen. Dog – Kortsjnoj sier at han faktisk ikke var sikker på denne regelen, den hadde aldri oppstått før for ham, og om han hadde prøvd å ta rokade uten å få lov, så hadde han vært nødt til å flytte kongen etter regelen ”rørt brikke må flyttes”. Så om han var det minste i tvil, er det klart han må spørre, om det tar seg aldri så dårlig ut. Jeg overlater igjen til leseren å gjøre seg opp en mening.

Karpov vant til slutt denne matchen 3 – 2, Kortsjnoj vant selvsagt det omtalte partiet, Karpov gav opp etter trekk 19 (for dem som kan sjakk, partiet har dere her http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1067831) , og så endte de tre siste uavgjort. Etterspillet var at Karpovs leir leverte en protest mot Kortsjnojs oppførsel. Denne ble tatt til følge, og Kortsjnoj ble strippet for rettigheter og måtte finne seg inn i å bli nektet utenlandsreiser for ett år fremover[7]. Kanskje var dette siste dråpen i begeret til Kortsjnoj, eller kanskje vi heller skal si det sånn, at regimet gjorde helt rett i å nekte Kortsjnoj utreise, for neste gang han reiste, hoppet han av til Nederland.

Samtidig var Karpov blitt verdensmester, siden Fischer nektet å stille opp under de betingelser som kunne bli tilbudt ham, og derfor sa fra seg tittelen sin. Vi har dermed en virkelig helt og en virkelig skurk for sovjetsystemet. Bakvaskelsene mot Kortsjnoj var nå uten ende. Nyhetsbyrået TASS publiserte en rapport der alt Kortsjnoj hadde sagt var grunnløst, at han ikke hadde noe å klage for, at sportsmyndighetene hadde lagt absolutt alt til rette for at han og alle andre stormestere skulle kunne utvikle seg på best mulig måte, og videre i samme stil. Rapporten ble bare publisert i utlandet, i Sovjetunionen sluttet man å nevne Kortsjnoj.

Kortsjnoj skulle være en person som ikke eksisterte. Sovjetstaten nektet sine spillere å delta i turneringer hvor Kortsjnoi også deltok. Så alle turneringsarrangører måtte her avgjøre om de ville ha med Kortsjnoj, eller Sovjetstjernene, og resultatet ble at Kortsjnoj ble bortimot avskåret fra de sterkeste internasjonale turneringene. De forsøkte også å få ham diskvalifisert fra VM-turneringene, men det klarte de ikke, og dermed måtte de møte den ikke eksisterende personen likevel. Og den første personen han møtte på veien mot ny tittelkamp, var den gamle erkefienden Petrosjan. Både Kortsjnoj selv og alle andre rapporter sier at spillerne var så anspente, at de knapt klarte å flytte brikkene. På denne utmerkede bloggen står det at Petrosjan led under alt han hadde gjort mot Kortsjnoj, og omtrent ikke orket å vinne av skyldfølelse. Kilden er Kortsjnoj selv bare for et par år siden, og når Petrosjan døde i 1984, etter offentlig å ha gått ut med en unnskyldning til Kortsjnoj, er det ingen grunn til å tro at Kortsjnoj lyver her. http://www.chessvault.com/2006/04/29/victor-korchnoi-at-the-chess-bridge/ (bloggen er på engelsk)

Finalen var mot Anatolij Karpov, systemets mann. I vest fikk ikke denne kampen så mye oppmerksomhet som den mellom Fischer og Spasskij, men det skyldes bare at Fischer var eksepsjonell, i virkeligheten stod vel så mye på spill her. For Sovjeterne ville det være en katastrofe å tape for denne avhopperen og dette ikke-mennesket. Tonen mellom partene var iskald. Alt ble diskutert, alt ble klaget på, og fra begge sider gjorde man sitt beste for å provosere motstanderen ytterligere. For eksempel ble Karpov servert youghurt under kampene, og Kortsjnoj protesterte, fordi han mente hvilken sort youghurt Karpov fikk, var en kode for hvordan han skulle spille stillingene han hadde. Begge parter hadde også en psykolog med seg blant publikum, og anklaget motstanderens psykolog for å forstyrre – eller endog hypnotisere seg. Disse opptrinnene, og utallige andre, er i og for seg uskyldige, men det var også spill utenfor brettet av mer alvorlig art.

Verst for Kortsjnoj var at når han hadde hoppet av, så hadde han selvfølgelig ikke fått resten av familien med seg. Det var ikke vanlig å ha familien med på utenlandsreiser, og i hvert fall ikke for uhåndterlige folk som Kortsjnoj. Igjen kan vi ikke vite helt hva som er sant, og hva som er bakvaskelser. Men Kortsjnoj spilte under et visst press, at om han var frekk nok til å beseire Sovjetsystemets yndling, så kunne kone og barn vente seg alt systemet hadde å by på av vanskeligheter. Engelskmannen Keene er blant dem som går langt i å hevde at dette var hovedårsaken til at Kortsjnoj tapte.

For sjakkampen endte med nytt nederlag for utfordreren. Matchbetingelsene var førstemann til 6, og uavgjorte resultat skulle ikke telle med. Karpov åpnet som han hadde for vane meget sterkt, og ledet 4 – 1 etter 17 partier og 5 – 2 etter 27. Han trengte da bare vinne ett til, mens Kortsjnoj måtte vinne 4. Mange av disse partiene har forresten flotte historier rundt seg, for dem som vil sjekke dem nærmere. For eksempel nekter Karpov å håndhilse på Kortsjnoj før det 8 partiet, da Kortsjnojs leir nettopp har levert youghurt-protestene, hvorpå Kortsjnoj blir rasende og spiller dumdristig og taper. Så det er ikke bare i moderne sjakk håndhilsing er et diskusjonstema[8]. Nåvel, Kortsjnoj kom tilbake og utlignet til 5 – 5 i løpet av bare fire partier. Før Karpov satte punktum med en seier i parti nummer 32. Betegnende nok har denne viktige matchen bare 3 sider i Karpovs 319 sider store bok.  Og siste side er bare en liste med hyllesterklæringer fra vestlige sjakkmestere, pluss et tillegg som sier en del om sovjetsystemet

”Det eneste vi vil tilføye, er det de utenlandske sjakkspillere ikke kunne si. Anatolij Karpov har vist både sine mesterlige sjakkevner og sin sovjetiske karakter som menneske. Han har gjort en storartet innsats, og kan nå pryde seg med i tillegg til de to verdensmedaljene sine i gull, også Den røde fanes orden”.[9]

Så var det på ny ut i kulden for Kortsjnoj, før neste verdensmestersyklus tre år etter. På ny møtte Kortsjnoj Petrosjan i første runde, på ny vant han, og han fulgte opp med å slå ut russeren Polugavskij og tyskeren Hubner, før Karpov ventet igjen i finalen. Betingelsene var de samme, førstemann til seks, og russerne var denne gangen sikre på sin mann, som nå var blitt 30 år og i sin aller beste alder som sjakkspiller. Kampen har fått tittelen ”Massakre i Merano”, og denne matchen bruker Karpov 12 sider på i boken sin. Flaggspørsmålet hadde vært blant mange betente spørsmål forrige gang, for hvilket flagg skulle statsløse Kortsjnoj spille for? Det endte med at de spilte uten flagg. Om hvordan det gikk i Merano skriver Karpov:

”Denne gangen hadde ikke vår delegasjon noe i mot at utfordreren spilte for det sveitsiske flagget. Dersom sveitserne selv ikke hadde noe i mot at en slik smålig figur spilte for deres flagg, så la ham gjøre det. Det er de som vil synes det er flaut.”[10]

Og så følger side opp og ned om hvordan Kortsjnoj forsøker alle mulige utfall ved brettet og utenfor brettet, og hvordan Karpov kjølig finner mottrekk og utspiller Kortsjnoj – på og utenfor brettet. Kampen er aldri spennende, Karpov vinner til slutt 6 – 2, og Kortsjnoj har spilt sin siste tittelkamp. Igjen finnes dem som hevder at Kortsjnoj ble lovet å få ut sin familie, hvis han tapte kampen, blant annet på engelsk wikipedia, men jeg mener det ikke var noen grunn til å gå på slike vilkår her for det sovjetiske systemet. Karpov var rett og slett bedre. Han var et produkt av å være dyrket frem av det beste Sovjet hadde å by på av trenere og sjakkspillere. Da Sovjetdominansen begynte å bli mindre utover 1960-tallet og det ble en påfallende mangel på yngre spillere, gikk alarmen, man måtte finne nye, og den beste de fant, var Karpov. Særlig etter at han hoppet av, stod Kortsjnoj nokså alene mot dette systemet. Riktignok fikk også han hjelp av internasjonale stjerner, som for eksempel briten Raymond Keene, men det var ingenting mot det arsenal av stjernespillere som stilte opp for Karpov. Og Karpov kunne fritt reise til alle turneringer han ville, mens Kortsjnoj altså bare kunne delta der resten av verdenseliten ikke gjorde det. Likevel var det under disse betingelsene og som en forholdsvis gammel mann han klarte å kvalifisere seg til kamp om VM-tittelen. Det sier litt om viljestyrken, og evnen til å mobilisere og kjempe med alle midler for å nå sitt mål. Og det krever også enormt å stå i mot det presset som ble bygget opp rundt kampene hans, og som han selv også var med på å bygge opp. Det stod alltid så mye på spill når Kortsjnoj spilte sjakk – og det var akkurat sånn han likte det.

Og karrieren var ikke over med dette. Del III kommer i morgen.

(http://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/)

(http://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)

---

[1] I en landskamp er det vanligvis 4 eller 5 spillere, men prinsippet er det samme. Dette er vanlig prinsipp for lagsjakk.

[2] Her er siden: http://en.wikipedia.org/wiki/Viktor_Korchnoi. Det kan dog være denne opplysningen vil bli fjernet der, det kan til og med være den blir fjernet av meg!

[3] s. 98 i boken. ”Chess is my life”

[4] s. 101.

[5] S. 104. Flere av besteforeldrene til Kortsjnoj er ukjente, men den ene av dem bodde i hvert fall i et jødisk distrikt utenfor Kiev, og det gjør man nok ikke uten å være jøde. Dermed er Kortsjnoj 1/4 jøde, som var det tallet nazistene brukte for å avgjøre hvem som skulle i dødsleir og hvem som skulle overleve. I tillegg hadde Kortsjnoj en besteforelder som var polsk, og det er heller ikke særlig populært i Russland.

[6] For de som virkelig er interessert, etter kapittelet om denne matchen mot Kortsjnoj, følger et lite slags etterord skrevet av medforfatter Rosjal. Det begynner med litt generelle beskrivelser om hva som kjennetegner en sjakkmester, om det er naturtalent, hardt arbeid, viljestyrke og alle slike ting. Så følger en elegant overgang der store sjakkspillere blir sammenlignet med store, som Mozart, Paganini og Tsjaikovskij. Og så viser det seg at hele dette etterordet bare er skrevet for å sverte Kortsjnoj: ”Snakker vi da om Kortsjnoj, er det nærliggende å sammenligne ham med Salieri (...) Gjennom dette ser man også Kortsjnoj slik denne stormesteren viser seg for oss i det han reiser seg og forlater sjakkbordet. Når en snakker med Kortsjnoj etter spillet, blir en forbløffet over hvor irritabel han er. Hadde det bare vært for dette. Men han overøser en også med edder og galle og viser seg i hele sin subjektivitet. Dette greier han, som profesjonell å holde inne med under kampene, om enn i mindre grad enn de fleste andre stormestere.  Når er snakk (sic) om hans unge og begavede motspiller og seierherre, så greier ikke Kortsjnoj bestandig å skjule helt elementær misunnelse, som gir seg uttrykk i hans stadige forsøk på å finne frem til mangler hos andre mennesker. Her kan det jo innvendes at Saliere innrømmet at Mozart var genial...” Og slik fortsetter det ytterligere to sider. I min utgave står dette på side 119 til 123, med overskriften ”Komplekser”.

[7] Mer presist sagt ble han ekskludert fra å kunne representere Sovjetunionen i sjakk på grunn av ”upassende oppførsel”, og han fikk redusert lønn. Han ble også nektet å publisere sjakkartikler, og han ble nektet å motta utenlandske tidskrift, inkludert jugoslavske og engelske sjakkblader. Og på toppen kom det vanlige for folk stemplet av regimet, alle som hjalp dem fikk selv problemer, noe som bidro til ytterligere isolasjon. Og det forsmedelige å se at alle virkelige venner som står opp for deg, blir straffet for det. Jeg tenker for eksempel på Keres, som inviterte Kortsjnoj til en internasjonal sjakkturnering i Latvia – og fikk en reprimande for det.

[8] En liten digresjon det der. På youtube kan man søke Short Cheparinov for å se en årsfersk variant av samme tema.

[9] Side 232

[10] S. 235.

Denne posten er skrevet til ære for den første kommentaren fra noen utenom familien. Den kom fra ei som har sin egen blogg hun har kalt ”I begynnelsen var ordet”, og hun la til og med igjen en link til posten min som hun likte. Posten var om sjakkspilleren Bobby Fischer, og hun syntes han hadde et morsomt og interessant liv, spesielt tatt i betraktning av at han bare var en sjakkspiller. Kommentaren hennes finner dere her:

Bobby Fischer er lett å skrive om. Han er liksom helten, den ukjente amerikaneren som nærmest på egen hånd tar opp kampen mot hele det Sovjetiske sjakkhegemoniet, og som ender opp med å vinne selveste VM-tittelen på den mest spektakulære måten den noensinne er vunnet. Og han endte sitt liv som mange av de aller største heltene gjør, skikkelig tragisk, bare tenk etter selv, om det ikke er slik. Dagens mann – hovedpersonen i denne teksten – passer ikke så godt inn i det tradisjonelle heltemønsteret. Han var selv Sovjeter, han var selv med i systemet som kjempet mot Fischer, han ble aldri verdensmester og han har greit kommet seg gjennom alle små og store tragedier han har opplevd, og han lever fortsatt i beste velgående og gjør ingenting annet enn å spille sjakk. Hans navn er Viktor Kortsjnoi, hans tilnavn er ”den grusomme”, og han er en fighter og slugger som ikke står tilbake for noen, verken på eller utenfor brettet.

Viktor Lvovitsj Kortsjnoj ble født i 1931 i Leningrad. Det er allerede verdt å ta en pause. 1930-tallet er tiåret der Josef Stalin setter i gang sine enorme utrenskninger, og hundretusenvis blir arrestert og sendt i straffeleir eller skutt – i Leningrad alene. Og i 1941, da Kortsjnoj er 10 år gammel, blir Leningrad beleiret av tyskerne. I løpe av de tre årene beleiringen varte, dør noe sånt som 1 million mennesker der. Av dødsleirene er det bare Auschwitz som kommer opp i høyere tall. Beleiringen var nådeløs, tyskerne sperret alle veier inn til byen, med det resultat at millionbyen ikke fikk nye forsyninger av noe slag, og selv et minstemål av fantasi strekker til for å forestille seg hvordan det må være, uten mat, vann, brensel og strøm, gjennom beinharde russiske vintre. Viktor Kortsjnoj har senere flere ganger sagt med et smil, at når han overlevde denne blokaden, så skal han nok klare seg gjennom det meste av prøvelser som måtte finnes i sjakkverden.

De første skrittene som sjakkspiller gjorde Kortsjnoj i sin hjemby Leningrad, betegnende nok midt under krigen, i 1943. Han gjorde rask fremgang, og ble sovjetisk juniormester i 1947, ett år før Sovjetunionen sprenger sin første atombombe, og Stalin setter i gang sine neste store utrenskninger. Jeg synes det er meget spennende å tenke på, hvilke forhold sovjetiske sjakkspillere, forfattere, kunstnere og andre egentlig levde under, da de virket og blomstret i denne tiden. Og jeg vil bare med forbehold mene det var en fordel å være fra Sovjetunionen, om du ville slå gjennom som sjakkspiller. Riktignok var konkurransen, matchingen og treningen bedre enn noe annet sted i verden, suverent bedre, men nåløyet for å komme seg til toppen var ualminnelig trangt.

Da Kortsjnoj ble seniorspiller på 1950-tallet, var Sovjetsjakken dominert av etablerte stjerner som Botvinnik, Smyslov, Keres, Bronstein, bare for å nevne en liten håndfull av de mest berømte, av de spillere en sjakkentusiast kan kose seg med partiene til, som folk flest koser seg med en god film. I tillegg kom de nye håpefulle av samme generasjon som Kortsjnoj, som Spassky, Petrosjan og Tal, for bare å nevne dem som siden ble verdensmestere. Sovjetunionens dominans var bortimot total. Frem til 1973 da Fischer spilte mot Spassky, var ingen spillere utenom Sovjetunionen involvert i en tittelkamp[1]. Og for å spille i kandidatturneringene som kvalifiserte til tittelkamp, var det bare tillatt med fire spillere fra hvert land. Det vil si fire spillere fra enorme Sovjetunionen. Jeg liker å si det sånn, i dag er fire av de fem beste nasjoner i verden republikker fra det tidlige Sovjetunionen, og resten av nasjonene opp til topp ti består stort sett av spillere fra det tidligere Sovjetunionen.[2] For å delta i øvrige internasjonale turneringer var kriteriene omtrent like strenge. Men her var det ikke det internasjonale sjakkforbundet FIDE som la hindringer i veien, her var det strenge Sovjetiske restriksjoner på utenlandsreiser som hindret de aller fleste håpefulle å reise.

Det var altså litt av en motstand Kortsjnoj måtte overvinne for å få seg en internasjonal karriere, og for å få spille om mestertittelen, som var målet hans. Og han måtte kjempe både på og utenfor brettet. For som jeg nevnte i posten om Bobby Fischer, var sjakk også politikk for den sovjetiske kommuniststaten. Det diskuteres fortsatt i dag hva som egentlig foregikk, og senest i den nyeste utgaven av norsk sjakkblad som jeg fikk i postkassen i går, står det rett frem at Kortsjnoj ble kommandert til å tape mot Petrosjan i kampen om retten til å møte Fischer i kandidatfinalen, og at han som kompensasjon fikk utreise til tre større internasjonale turneringer. Riktignok tapte Kortsjnoj kampen, og riktignok er det ytterst få som kan si noe om hva som egentlig skjedde, og de som kan det, har alle sammen motiv for å vri og vrenge litt på sannheten, men jeg tror ikke et øyeblikk Kortsjnoi ville la seg presse til å tape en sjakkamp om noe så gjevt som den fortsatte kampen om VM-tittelen. Og i alle fall ikke for en gammel erkefiende som Petrosjan. Artikkelforfatteren i sjakkbladet, Arne Danielsen, referer til boken ”Russian versus Fischer”, av Dmitry Plisetsky og Sergey Voronkov, en bok som nok må sies å være nokså partisk. Jeg refererer til en annen bok, like partisk, av Kortsjnoj selv, og han skriver at (etter at de første åtte partiene er endt uavgjort) ”mange spøkte med at ingen av oss ville vinne kampen og møte Fischer, og noen mente [den sovjetiske] sportskommiteen ikke hadde bestemt hvem de ville sette opp mot Fischer ennå. I vesten var det mange som tenkte på denne måten, og som ikke ville tro at partiene våre ble spilt på alvor. Bare de som kjenner meg godt, vet at jeg virkelig prøvde, men at jeg bare ikke fikk spillet mitt til å flyte”.[3] Kortsjnoi er for øvrig blant dem som går lengst i å hevde at hans sovjetiske konkurrenter samarbeidet seg i mellom, og at det sovjetiske systemet favoriserte sine yndlinger på alle tenkelige måter, og la alle mulige hindringer i veien for vanskelige folk - som han selv.

Sovjetsystemet dyrket utøvere som kunne symbolisere idealbildet av sovjetmennesket. Han skulle være systematisk, korrekt, kontrollert og en mester i sin sport, eller sitt fag. Den ideelle sjakkmesteren var Mikhail Botvinnik, den alltid korrekte, bebrillede ingeniøren, som så sjakk som en vitenskap, og studerte sjakkstillinger som han studerte faget sitt. Han var så korrekt at selv fiendene hans respekterte hans, og det er forholdsvis få som klager på alle privilegiene han fikk, med stadige returmatcher hver gang han tapte verdensmestertittelen, og nærmest frikort til alle turneringer han ønsket å stille opp i. Det var riktignok få, han var så systematisk at han bare stilte opp i de aller, aller viktigste turneringene, som oftest bare kampen om verdensmestertittelen, og ellers studerte han sjakkstillinger eller arbeidet med ingeniørstillingen sin. En annen favoritt var Smyslov, som det også er vanskelig å mislike, han stod som regel utenfor alle kontroverser, og hadde en spillestil der alle trekk ser enkle ut, men det er bare fordi han hadde en så velutviklet følelse av hvor brikkene skulle være, og at han så på sjakk som en elegant, vakker kunstform, slik som sangen, hans andre store lidenskap. Armeneren Tigran Petrosjan passet også godt inn i idealbildet, han tok aldri en sjanse i partiene sine og gjorde omtrent aldri feil, noe som førte til at han svært sjelden tapte, men også til at han ikke ofte vant. Kortsjnoi, derimot, var en kampspiller. Han gikk like frivillig i angrep som i forsvar, så lenge partiet kunne få en avgjørelse ved det. Han var aldri redd for å ta den bonden som ble bydd frem, men som ville føre til en dårlig stilling for ham selv en 40-50 trekk fremover, før han eventuelt ville få en fordel med å lede med en bonde. Han likte også psykologisk krigføring, og kjempet like tappert utenfor brettet, som på det, og det er ikke alltid like greit å skille de berettigede protestene hans, fra de uberettigede som bare skal bringe motstanderen ut av likevekten. Det er klart, en slik person gjorde det ikke bra i Sovjetsystemet. Og han fikk også sine fiender blant spillerne, noe som i Sovjetsjakken kunne få meget direkte konsekvenser, da det er fort gjort å tape et parti, hvis man selv ikke har sjansen til en betydningsfull plassering, men man kan ved å tape sørge for at en god venn får det! Korchnoi er i boken sin full av eksempler på at han selv er utsatt for nettopp slike komplott.[4]

Gjennom 1960-tallet er Viktor Kortsjnoj helt i vannskorpen på å spille seg frem til en tittelkamp, og han vinner flere sterke turneringer, både nasjonale og internasjonale. Men i turneringene er det alltid noen av mesterne som ikke er med, og å nesten spille seg frem til en tittelkamp, holder ikke til å skrive seg inn i historiebøkene som en av de aller største. Han kan med en viss rett skylde på helseproblemer, på problemer med de sovjetiske styresmaktene og på konspirasjoner sine motstandere i mellom, og dette får stå som et kjennetegn på Kortsjnoj i denne tidlige fasen av karrieren. Det er spesielt å kalle det karrierens tidlige fase, i 1971 er han vitterlig 40 år, men på Kortsjnoj er en slik betegnelse helt på sin plass.

Utover 1970-tallet skal Kortsjnoj slå ut i full blomst. Både som kontroversiell person, og som sjakkstjerne. I perioden 1960-65 ble Kortsjnoj notert i bøkene til KGB, han hadde invitert en tysk dame på kino under et utenlandsopphold, og han hadde vært en tur på casino under et annet. Dette førte en periode til at han fikk problemer med utreisetillatelsene. Med full rett, kan man si, for disse små forbrytelsene var småtteri mot hva han siden kom til å gjøre. Han kommer så visst til å skrive seg inn i sjakkhistoriebøkene, både som en av de aller største, og som deltaker i en av de bitreste tittelkampene som noensinne har funnet sted. Og her er som vi vet, konkurransen hard.

Del to av Kortsjnojs liv og karriere kommer i neste post.

(II:  http://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/)

(III: http://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)