Til tiden der ingen uro eksisterer

Hva kan Tornerose gjøre med situasjonen? Nothing.

Klarer hun å glemme prinsen med det første? Nope.

Er det tusen tanker og spørsmål i hodet? Ja

Har hun følelser som smetter rundt inni kroppen som en jojo? mhm

Liker hun han fortsatt like mye? Dessverre

Har Tornerose flaks? Definitivt ikke her i livet.

Suger livet noen ganger? Jepp.

Jeg har lyst å rope hvorfor, hvorfor, hvorfor til at noe perfekt bare glipper mellom hendene mine... men i stedet renner det stille tårer nedover kinnet i jevn flyt.  Trist...

Så klarer jeg vel dette også..

Tornerose må orke slikt igjen og igjen. Ho må være den sterke. Ho må tåle og tåle.

Håper jeg iallefall har gjort litt inntrykk på prinsen. Bittelitt...så kan jeg varme meg over tanken og tenke tilbake på det lille som var. Noen magiske timer og minutter.  

Takk for flygeturen!

I liked it...

Og forresten.. det er lov å drikke vin når man er trist. Så det så. Og høre på fine og triste sanger

Og chanel, du får seriøst finne fram boka di, her blir det ikke mye action fremover

...men jeg lærer aldri. Fordi jeg naivt tror at lykken en dag skal slutte å fly sin vei. Stikke meg som et insekt, så jeg blir infisert for alltid.

Jeg våkner alene og legger meg alene. Du er ikke lenger her. Gutten med rosebukettene. Aldri noensinne har jeg fått så mange buketter, du var alt hva en jente drømmer om. Den ene buketten avløste en ny, gaver kom i ny og ned, men på overraskende tidspunkt så man alltid ble kjempe glad og rørt. Gjerne var det små ting som skulle gjøre livet mitt litt enklere og lystigere siden jeg var syk, men ennå ikke visste hva som feilte meg. Du var klart mer enn bare blomster. Ubeskrivelig nesten. Det var sykdommens skyld dette bruddet. Sykdommen gjorde oss ulike. Sykdommen passet ikke inn i din optimistiske og aktive verden eller i forhold til alle dine planer for dagene og livet. Sykdommen min ble din bremsekloss. Det var ikke dette du hadde drømt om.

Vi gikk hand i hand opp til Monolitten. Vår monolitt. Det var der vi hadde truffet hverandre første gangen etter å ha snakket lenge sammen på nett. Den gangen det sa pang og jeg ble forelska fortere enn jeg trodde var mulig. Han førte meg til Monolitten med trygge skritt, mens han holdt meg i hånda og sakte strøk over tommelen min. Spenningen i magen begynte å vokse til enorme høyder. Det var i ferd med å mørkne, bare lyset fra lampene rundt la et vakkert sløv over podiet med Monolitten i midten. Rundt oss stod nakne statuer og var vitne det til som skjedde. Han gikk ned på kne og satte ord på den nakne sannhet. Det var meg du elsket. Meg du ikke kunne leve uten. Meg du ville ta med deg inn i livets slutt, meg du ville ha med deg på hvert lille steg du tok. Hjertet mitt brant. Jeg følte meg så full av kjærlighet for denne gutten som stod på kne foran meg. “Vil du gifte deg med meg Tornerose? “ . Ordene kom med et vakkert smil om munnen. Dette hadde han gledet seg til lenge, det kunne jeg se på øynene hans. Jeg husker ikke at jeg sa ja, for jeg var så forfjamset. Men jeg gjorde visst det. Flere ganger. Jeg felte noen tårer også, og kysset varmt og godt mannen som skulle bli min. Bare min. Vi kyssa bak Monolitten.

Jeg kom hjem fra jobben, svimmel og kvalm som jeg alltid var på den tiden. Du hadde et annet ansikt nå. Det var hardt, kaldt og lyste mot meg. “ Ikke kom for nærme nå for da klarer jeg ikke gjennomføre dette” fortalte blikket. Det kom som ut av vinden, ut fra intet. Det var et regelrett sjokk. Du tok av deg forlovelsesringen og la den på bordet og sa bare “det er slutt”. Jeg tror nesten jeg lo, og tenkte på hva slags dårlig spøk dette var og sa ”slutt å tull da”. Men hardheten fortsatte. Du sa du ikke ville bli lykkelig med meg. Du sa ikke så mye mer. Jeg krabbet bort til deg i soffan, prøvde å stryke på deg eller se deg i øyene med et mildt blikk for å endre hele situasjonen. Skru tiden tilbake. Late som ingenting hadde skjedd. Men det var ikke reversibelt. Blikket ditt forble hardt.

En dag så jeg kjolen med stor K i vinduet. Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe kjole såpass tidlig, men denne måtte bare sees. Han var med meg. Jeg var ikke så nøye på at han ikke skulle se meg i brudekjolen, at det skulle bety ulykke. Ikke han heller. Kjolen var vakker, så vakker at jeg fikk “må ha"- trangen i meg med en gang. Organzastoffet med de flotte blomsterbroderiene i sølv lå florlett over tyngre stoffer. Overdelen var kroppsnær og gjorde magen flat og bysten flott. Han fikk et blankt uttrykk over øyene da jeg kom ut fra prøverommet med kjolen, sløret og tiaraen. Han mistet taleevnen, det gjør han jo aldri. Men denne gangen gjorde han det. Han felte en tåre og sa “den tar vi”. Han sa han aldri hadde sett meg vakrere. Jeg følte meg vakker også, ubeskrivelig vakker og rørt over orda til min fremtidige ektemann. Bryllupsplanleggingen gikk sin gang, gjestelister ble skrevet, bordkort, invitasjoner og sanghefte ble designet og laget. Jeg elsket det! Å utfolde meg med vakre detaljer og lage vårt bryllup, var som i en drøm. 9 juni-07 skulle bryllupsdagen være. På hjemplassen min. Vi skulle komme til festen i båt mens min fiolinspillende venninne skulle spille med i robåten. Akkurat som bryllupsfesten i Hardanger. Detaljene var mange og perfekte.

.

Jeg har aldri trodd jeg skulle være nærmere å dø enn da. Det gikk jo ikke an å leve uten han, det gjorde virkelig ikke det. Alle følelsene skylte så kraftig over meg som jeg aldri før hadde opplevd, hysterisk gråt, sinne, apati, sjokk. Jeg var knust. Og det i tusen biter. Det føltes som hele kroppen ville revne. Den kunne i og for seg bare gjort det uten at jeg hadde kjent smerte, for de innvendige smertene var så uutholdelige. Slik lå jeg i mange måneder. Som om hele verden hadde stanset. Jeg stirret apatisk i taket, jobbet med å bare kjenne på litt og litt av de overveldende følelsene. På likt var de nemlig dødelige. Kroppen hadde ikke krefter igjen. Han var hard og ville ha meg ut av leiligheten vår. Fort. Men jeg var syk og ting gikk sakte. Dessuten måtte jeg sortere og rydde i hvert eneste skap, for alle våre ting var blandet og innfiltrert i hverandre. Alt beholdt du, hus, biler, verdigheten. Jeg satt igjen like tom utenpå som inni meg. Jeg ropte til Gud: Jeg skjønner virkelig ikke dine veier. Og gi meg mannen min tilbake. Nå! Og jeg husker jeg klamret meg fast i han og ropte "ikke gå!". Men han gikk...

.

Men jeg er stolt. Det har vært en lang vei. En tung vei. Men jeg klarte det. Det har vært et hardt stykke arbeid å komme dit jeg er i dag. Jeg har vært igjennom alle følelsene som går an, og sikkert enda litt til. For å overleve første halvåret tok jeg han med i tankene og livet mitt overalt. Jeg sa natta til han da jeg la meg, og liksom snakket til han og fortalte ting. Å gi slipp så tidlig klarte jeg nemlig ikke. Å skulle slutte å håpe var uttenkelig. Tiden jobbet hele tiden for meg. Jeg ønsket likevel sårt at den skulle gå fortere, eller at jeg kunne forflytte meg i tid, til den plassen det ikke var vondt lengre. Men allikevel, tiden gjorde minnene vagere. Og det trengtes.

Folk sa jeg var sterk. Jeg følte meg svak, svak. Men ser i dag at jeg var sterk som maktet å bare puste, når selv pusten fremkalte smerter i hele kroppen. Smerten over alt jeg hadde mistet.

I dag dukker du mest opp i drømmene mine, men også tankene mine titter du innom av og til. Men denne gangen med den nye jenta di inni bildet. Håpet er slukket for lengst nå. Jeg tror du er lykkelig. Jeg har sluttet å se på bilder av oss. Det er for vanskelig. Det er bedre å sette ett lokk på alt. Men brudekjolen henger fortsatt i skapet hjemme hos mamma. Skulle kanskje vært solgt? Bordkortene og brudestæsjet pent i eskene sine. Ringen i hvitt gull med diamant ligger i skuffen, etter å ha båret den på overtid ett år. Jeg har ikke orket å gjøre noe med tingene. Og det er greit. Alt til sin tid.

.

Jeg angrer ingenting. Du gav meg sjansen til å elske på en måte jeg aldri hadde elsket før. Du gav meg den flotte opplevelsen av å bli fridd til. Du gav meg følelsen av å være høyt, høyt elsket. Jeg ville aldri vært det forruten.

Så har vi ikke ett års bryllupsdag i dag. Men en flik av hjertet mitt har du fortsatt, og jeg litt av ditt. Jeg vil nok aldri glemme deg, og vår tid sammen. En del av deg vil være med meg resten av livet. Ikke på overflaten, men i tankene og i hjertet. Der ingen kan se.

Takk for alt!

Jeg har lagd meg en verden som ikke finnes.

Tårene rant da jeg pratet med deg. Men du så det ikke. Sikkert like greit. Ellers ville du kanskje blitt så trist du også. Jeg føler jeg har investert så mye, vi har jo nesten snakka sammen hver dag så lenge og gjort så mye fint sammen. Og det kjennes så hjerteskjærende å la alt bare gå opp i luft. Eller er jo ikke sikkert ALT går opp i luft. Du ville jo være min venn. Spørsmålet er om jeg klarer det, eller om det bare blir å langpine seg selv? Men samtidig trenger jeg deg, liker jeg deg, og vil ikke miste deg som venn. Vi har det altfor kjekt sammen. Det er utrolig hvor mye tristhet og såre følelser en kan bite i seg for å slippe å miste, helt..Så kanskje jeg bare må bite tennene sammen, fortsette å treffe deg, men samtidig begynne å løsrive meg. For jeg må jo det. Det er jo jeg som har et problem, ikke du.

Vi har jo dater planlagt for et år fremover. Så mye vi skulle gjøre..Dra på operaen sammen å ta bilder, grille, drikke uteøl, dra på orgelkonsert (fordi vi begge har en syk fasinasjon for orgel), sykle i marka (om jeg ble frisk nok), gå turer, se filmer, spille bilspill- til jeg blir rød i toppen av engasjement, jeg skulle knuse deg på ny i Setlers, vi skulle lage så mye god mat siden vi har så lik matsmak, og delt den over en flaske vin og gode samtaler. Vi skulle ha musikkveld og mimre til gamle slagere. Jeg skulle få se deg live i uniform og skjeggstubber. Jeg skulle bli så frisk at vi skulle trene sammen. Jeg skulle lære meg Mad World på piano, for da ble du solgt.

Jeg har følt at jeg har levd sammen med deg! Jeg har glemt symptomer og gått flere meter enn jeg har gjort på mange år. Endorfinproduksjon (pga deg) har kanskje vært mitt narkotika, og smertestillende. Jeg har delt den store gleden det var å føle meg bedre med deg. Jeg er veldig takknemlig for det. Da vi møttes hadde du en beroligende effekt på meg. Jeg slappet av og kunne være meg selv. Du tok meg trygt på skulda da jeg ble svimmel, og sa vi ikke skulle stresse. Jeg fikk ligge på sofan resten av kvelden. Mens du fikset med mat. Du er jo så snill.

Jeg skulle ønske at situasjonen var en annen. Men jeg kan ikke tvinge deg til å elske eller forelske deg, eller til at noe ved meg skal berøre deg. Jeg kan bare være meg. Dessverre var det ikke nok. Forelskelse kan være det fineste og det verste om den ikke blir besvart. Men jeg er glad jeg tok sjansen selv om jeg er trist nå. Selv om jeg akkurat nå ønsker en forflytning i tid, til de dagene det ikke er vondt å tenke på deg og oss. Men jeg våget denne gangen, men tenker smertelig over om jeg orker sånt igjen... Kjærlighet er en risikosport som det ikke finnes maken til. Det gjør noe med en. Lager noen sår om man gang på gang blir skuffet.  

Kunne du ikke i allfall ha vært en drittsekk, så ville det blitt enklere? Men det er du ikke....

...Som din dag er, skal din styrke være... Heldigvis!

Føler et intenst behov for å slippe å være sterk hele tiden. Etter jeg ble enslig etter bruddet med samboer så har jeg måtte fikse alt. Jeg har ikke kunnet tillate meg å legge meg ned, være syk, samle krefter så jeg kan bli frisk. Nei, for jeg må hele tiden måttet ta meg sammen. Hente krefter jeg nesten ikke har. Ha et klart hode. Det skal søkes om det ene og det andre. Tusen telefoner skal taes. Finne løsninger. Flyttinger og ned og utpakking er det jeg som må gjøre. Uføresøknader, særfradrag og restskatter. Biler som ikke vil funke med en gang jeg setter meg i dem. Man skal krangle med leger som ikke gjør jobben sin. Man skal være sterking å kreve utredning den ene og den andre plassen. Man må kjempe for å bli trodd, nesten uansett hvor en er eller forsvare hvorfor man ikke tar den eller den behandlingen.

Tusen ting å ta stilling til. Mennesker som plager en så en aldri får ro, hver dag, mange ganger om dagen. Og nå selvfølgelig; blitt sagt opp av leiligheten fordi jeg fortalte huseier at hun ikke hadde lov å sette opp husleien med 1000 kr, men konsumindeksen. Dermed sparker hun meg på ræva ut. Jeg har brukt timesvis på å lese husleieloven, Nav-paragrafer, kopiert og styret med alle papirer som skal sendes i hytt og pine i årevis. Søkt og fått avslag. Anket og fått avslag. Ventet på ergoterapaut i ni måneder. Familie som har nok med sitt. Så lenge jeg er sterk og biter tenna sammen, så går det eller? Jeg er usikker. Jeg føler jeg lever på randen noen ganger. Ting vokser meg over hodet. Jeg vil bare hvile. Jeg vil bare at noen skal si; Tornerose, nå skal vi fikse alt for deg. Du trenger ikke løfte en finger. Du skal bare få hvile deg til krefter igjen".

Men sånn er ikke virkeligheten.Det er ikke alle som har noen som stiller opp for en.

Når kan jeg få være svak?

Den som sier man har mye tid når man er syk tar helt feil. Man er egentlig i 100% stilling med å være sterk og fikse alskens problemstillinger. Ja, som det er sagt tusen ganger før; Man skal virkelig være frisk for å være syk i dette landet...

Jeg håper det kommer en dag hvor jeg bare kan få være svak....

Her ligger jeg som prinsessen på erten i sengen med deilig nytt sengetøy... mens hjemmehjelpen svinser rundt med skurekost og støvsuger og gjør det fint hos meg. Ganske snodig opplevelse i grunnen. Det er første dagen med "praktisk bistand" som det så fint heter. Jeg har grudd meg til denne dagen, hvordan det vil føles at en annen "tar over" mine oppgaver. I mitt eget hjem. Jeg som er en stå-på-person, jeg som aldri har vært lat og alltid hadde ett prosjekt på gang. Det gikk til et punkt hvor jeg innså at hvis jeg skal bli bedre, så måtte jeg søke hjelp. Enkelt husarbeid kunne ta uker og gjorde så jeg ikke orket lystbetonte ting. Det var et stort steg å ta, en del kameler og stolthet å svelge. Jeg har grudd meg og bekymret meg.

"Ka e du redd for?

Ting har gått bra før,

det har du jo sett.

Så mange ganger"

(Lytt til Sigvart Dagsland )HER

Men nå er hun her, og det føles bra. Hun er rolig og behagelig i snakk og bevegelser. Det var ikke noe å bruke dager på å bekymre seg for. Jeg er fortsatt den samme jenta, med eller uten hjemmehjelp. Jeg får et nydelig rent hjem, hvor lenge er ikke det siden sist? Jeg får handleposene hjem av seg selv, og middag på bordet. Jeg føler meg som prinsessen på erten. Men kommanderer og klager, det gjør jeg ikke. For det er ingen "ert" å klage på. Men et snev av lykke og tilfredshet streifer innom. Nå skal jeg bli bedre form!

Det slår meg gang på gang, dette motsetningsfulle og kontrastfulle livet. På nytt i dag.

På spaserturen ned til begravelsen kom jeg på at jeg både hadde vært i denne kirken som en markering av livets begynnelse, bryllup og nå livets slutt. Dager med så vidt forskjellig stemninger. Lykkens dager og sorgens dager. Jeg røres ved idet jeg kommer inn i kirken, de dype tonene fra orgelet i det jeg øyner kisten med alle blomstene, blir voldsomt og overveldende. Øynene fylles med tårer, samtidig fylles hjertet med glede over at så mange ønsker å ta farvel med et menneske. Hvite blomster i hjerteform, hilsener så rørende vakre på bannerne. Mange jobber med å svelge sine hulk.

Begravelser er som livet, motsetningsfullt. Noen skal leve videre, noen avslutter reisen her. Blandingen av sorg, savn og håp fyller alle som er møtt opp. Et håp om at den døde har det trygt og godt. Men for de nærmeste, et savn som skal gå gjennom marg og bein i tiden som kommer.

Ingen kan vel skrive under på klisjeen "livet er en dans på roser"?

Nei livet er komplekst, kanskje derfor det blir så spennende å leve. Det er roser så vakre, men torner som fort kan stikke deg til blods. Sommerne som får oss til å nyte og føle oss unge, men i skumringen kommer også plagsomme mygg som forstyrrer idyllen. Prangende hager, men aldri uten ugrass.

Gjennom hele livet flytter vi oss fra motpol til motpol, eller en plass midt i mellom. Kanskje som en pendel?

Livet er en blanding av lyse dager og mørke dager.

Noen dager vekst, andre dager tilbakesteg.

Noen dager sår vi, andre røsker vi opp med rota.

Vi danser av glede, andre dager er vi stille av motløshet og tomhet.

Noen dager med sterk storm, andre dager solgangsbris.

En dag kropp, en dag støv.

Livets pendel er ustanselig.

Jeg er glad jeg fortsatt eier livet. At min pendel kan fortsette, et stykke til.

Alle disse dagene som gikk og kom, ikke visste jeg at de var selve livet..

Idag er det to som mangler pappan sin. Et stort barn og et lite barn.

Det lille barnet strever med å forstå hva det innebærer at pappa aldri skal komme tilbake. Kan et lite barn forstå det? Det lille barnet er hvit i ansiktet, preget av at han vet. Han har likevel evnen til å klare å koble ut, leke det bort, gi seg selv ett fristed. Ett sted hvor alt føles trygt og forutsigbart, fordi han styrer over leken. Det tar tid å modnes og forstå at ingen er herre over døden. Lillegutten sier han har vondt i benet, så magen, plutselig litt i armen. Men egentlig er smerten i hjertet ditt vennen, men du har aldri kjent på denne smerten før. Det er grimt å tenke på deg idag lillegutt.

Det største barnet kan ikke koble ut med lek som den lille. Men hun tenker tilbake på alt. Lar glimt, opplevelser, situasjoner, samtaler og bilder dukke opp i tankene. Kjenner på følelsene som kommer opp henne. Lar kroppen fylles av glede for alle disse delte stundene med pappan sin. Hun tenker på et levd liv, og en pappa som kjempet til siste slutt. Hun trenger også bearbeide sorgen over er å se noen visne. Men oppi alt er hun lettet over at han har fred... og ingen sorg og smerter lenger.

Men disse pappane er ikke helt døde, de vil fortsette å leve videre i hjertene til alle som var så glade i dem. I hjertene til den store og den lille.

Per Arne Dahl skriver:

Hver gang vi nevner dem som er gått bort, høster vi frukter av deres liv. Hver gang de døde blir omtalt, hedrer vi deres minne. Vi bærer frukter av de dødes livstre når vi nevner deres navn.

Tankene går til dere og deres familier ikveld.

Måtte sorgen i hjertene være til å bære...

og de gode minnene alltid leve..

R.i.p