Stardust er noe så sjeldent som en oppriktig morsom eventyr-film (ja, ok, jeg har ikke sett veldig mye eventyrfilm, men hva sier man ikke for retoriske poeng). Den er ikke bare litt morsom, den får inn fulltreffer etter fulltreffer, og leker seg uhøytidelig gjennom handlingen, aldri usikker på hvor den skal.

Nå har jeg nok for de mest innbitte film- og/eller tegneseriefans der ute avslørt meg som amatør, for hadde jeg vært litt mer inn i det, hadde jeg selvfølgelig visst at romanen Stardust var skrevet av Sandman-skaper Neil Gaiman, noe som om ikke annet burde fortalt meg at jeg ikke hadde å gjøre med en hvilken som helst forfatter.

Selv har jeg ikke lest veldig mye Gaiman, men det lille jeg vet ville nok likevel ikke forberedt meg på hvor enkelt, lyst og trivelig Stardust-universet er. Uhyggelige ting skjer der også, fra kongsdøtre som holdes fange hos onde hekser, brødre som dreper hverandre i kamp om tronen, og hjerter som skjæres ut, men alt fremstilles så rett-frem, så selvfølgelig, og lite grafisk, med en evig humoristisk undertone, noe som gjør at latteren sitter lett gjennom hele filmen. Men jeg bør kanskje starte med begynnelsen.

Tristan Thorn bor i grensebyen Wall, hvor en lang steinmur skiller menneskenes England fra det magiske landet Stormhold. I kampen om sin utkårede, Victorias, hånd, lover Tristan å forsere veggen for å hente en stjerne de ser falle fra himmelen. Stjernen viser seg å være ung kvinne, Yvaine, som jaktes på av hekser som ønsker seg hjertet hennes for å få evig liv, og kongssønner som kjemper om tronen. Tristan og Yvaine legger ut på flukt tilbake til Wall, og kommer på veien ut for det ene hinderet etter det andre.

Selv om plottet er helt greit, er det alt det andre som presser denne filmen helt i toppsjiktet innen eventyr-sjangeren. Karakterene er fantastiske, fra den sosiopatiske kongen som oppfordrer sønnene til å drepe hverandre for tronen slik han selv gjorde, via den sjarmerende kapteinen med sans for pomp og prakt, til det fantastiske mini-gjensynet med britiske offices' Ricky Gervais, her som shady skraphandler. Clare Danes skinner bokstavelig talt som den falne stjernen Yvaine, og Michelle Pfiffer spiller den mektige, stadig mer desperate, men slu, heksa Lamia.

Dialogene er morsomme, handlingen gjør stadige vendinger, samtidig som vi hele tiden vet hvor vi skal. Kjemien kunne sikkert vært sterkere mellom Tristan og Yvaine, og de kunne sikkert brukt mer tid på å utdype hvor fint de hadde det sammen, men man tar seg i å bli oppriktig grepet av vendingene i forholdet dem i mellom.

Det at så mange roller, også små, fylles av kjente skuespillere, gir filmen et inntrykk av å være en slags forening over et godt manus, samtidig som det bare er en fordel at rollen som Tristan spilles av forholdsvis ukjente Charlie Cox.

Alt i alt var filmen svært bra, og jeg tror jeg kommer til å like den bedre hver gang jeg ser den (det er nemlig den type film man med fordel kan se om igjen, siden den var morsom også). Jeg har selvsagt sett bedre filmer, og det er mulig den fikk et stort fortrinn ved at jeg hadde såpass lave forventninger til den i utgangspunktet. På en skala fra 1-20, vil jeg likevel plassere den blant den beste fjerdedelen, på en foreløpig 16.