Forr trekker en direkte sammenheng mellom de reformene som Clemet innførte som undervisningsminister, og den norske skolens bekymringsverdige scroring på den nylig gjennomførte PISA-undersøkelsen. Dette mener Clemet er en særdeles urettferdig og feilaktig vurdering, noe jeg egentlig ikke kan annet enn å si meg enig i.

KUNNSKAPSLØFTET: Den viktigste reformen i skolen som den forrige regjeringen startet, og som ble videreført av den nåværende regjeringen, er det nye læreplanverket kalt Kunnskapsløftet (LK06). I motsetning til forrige læreplan L-97, setter Kunnskapsløftet klare mål for undervisningen som foregår rundt om i landets grunnskoler. L-97 ga snarere en beskrivelse av undervisningen og tok ikke sikte på å definere kompetansemål for elevene.

Dette medførte også, i kjølvannet av den påfølgende PISA-undersøkelsen, økt metodefrihet for lærerne. Det var ikke lenger definert i læreplanen hvilke undervisningsformer som skulle benyttes for å innfri kompentansemålene. Dette ble overlatt til den enkelte skolen og den enkelte læreren. Slik ble retningslinjene for fremgangsmåter i undervisningen desentralisert og overlatt til fagpersonene som tross alt er opplært til å planlegge og gjennomføre undervisning av ulikt slag.

DIFFERENSIERING: At denne omleggingen fremstilles som et angrep på den offentlige fellesskolen, også kjent som enhetsskolen, er en noe merkelig problemstilling. Det fundamentale i enhetsskolen er at alle elever fra alle ulike klasselag skal gå i den samme, offentlig finansierte skolen, hvor tykkelsen på foreldrenes pengebok ikke har noe å si for mulighetene til det enkelte barnet. At man overlater ansvaret for å legge opp undervisningen best mulig tilpasset den enkelte skoleklassens behov (for det er enorm forskjell på skoleklasser) til lærerne og skolene, ser jeg mer som en fordel enn som en ulempe.

Det har lenge vært et problem i skolen at differensiering har vært vanskelig fordi undervisningen er tilpasset nivået til en gjennomsnittselev som ikke eksisterer. Dette var også kjernen i kritikken mot den forrige læreplanen L-97. Det hele ble så fastlåst i et generalisert progressjonsmønster at de svakeste elvene, så vel som de sterkeste, manglet oppfølging. Kunnskapsløftet legger mer opp til at den enkelte elevens behov settes i fokus, og dermed skal undervisningen tilpasses den enkelte elevens nivå; enten det er en særdeles sterk eller en særdeles svak elev.

LÆRERTETTHET: Problemet i denne debatten føler jeg er at kritikerne fra venstresiden blendes av det faktum at det er en borgerlig regjering som har klekket ut Kunnskapsløftet. Faktum er nemlig at det er snakk om en meget god læreplan, langt bedre enn sin forgjenger L-97. SV har også innsett dette, og snakker i dag varmt om den nye læreplanen så vel som å gjennomføre den. Ved å sette klare mål for undervisningen skaper man ikke automatisk vinnere og tapere i skolen.

Det viktigste problemet man nå står ovenfor er at lærertettheten i skolen er for liten til å kunne gjennomføre den individuelle oppfølgingen som en slik ambisjon krever. Skal man opprettholde enhetsskolen må avstanden mellom læreren og eleven bli mindre. Det er ikke slik lenger at læreren står og foreleser om teller og nevner og genitivsregelen på generell basis. Man må ta hensyn til de forkjellige nivåene som elevene i den samme klassen ligger på. Man må ta hensyn til at ikke alle lærer like godt på samme måten. Dermed må læren variere undervisningen slik at elever med ulikt utgangspunkt klarer å henge med i alle svingene, både de som lærer best ved å lytte, å se, å arbeide alene, sammen med andre, etc.

En umulig oppgave? Nettopp! Så lenge én lærer skal ta hånd om 28 elever helt alene.

UTJEVNING: Så vi er tilbake til utgangspunktet: Hvordan gi alle elevene i enhetsskolen like gode muligheter uavhengig av den enkeltes utgangspunkt? Gi lærerne mer fagkompetanse? Vel, det hjelper svært lite at læreren har utrolig høy kompetanse i fagene han underviser i, så lenge han ikke har mulighet til å bruke denne kompetansen. Dermed er den viktigste prioriteringen å øke lærertettheten i skolen, ikke å heve kompetansenivået. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig å øke lærernes kompetansenivå, men man må tross alt gjøre en prioritering.

Skolen er kanskje det stedet fremfor noe annet hvor utjevning av klasseforskjeller kommer tydeligst frem. Skolen trenger flere undervisningstimer og flere lærere for å gjennomføre en slik målsetting. En tendens i den norske skolen er at den fungerer mot denne hensikten: skolen reproduserer sosiale forskjeller fremfor å utjevne dem. Ballasten som elevene har med seg hjemmefra er like viktig som ressurslikheten som ligger i den offentlige fellesskolen. Men hvordan utjevne forkjeller som er et resultat at ballast fra de ulike hjemmene som befinner seg i ulike sosiale klasser?

FOKUS: Mer tid på skolen. Mer profesjonell oppfølging av elevene og mindre læring basert på at foreldrene må slite på sine mangelfulle kunnskaper for å hjelpe barna sine med hjemmeleksene. Leksehjelp i skolens, og det offentliges regi; eventuellt med hjelp fra frivillige organisasjoner. Og ja, dette blir gjennomført. Men hvor henter man kompetansen til å gjennomføre dette fra? Jo, økt lærertetthet, atter en gang.

Det er her Høyre og også Venstres skolepolitikk bommer. De fokuserer mer på å ha svært kunnskapsrike lærere enn å ha nok lærere. Norge er kanskje et av de landene i verden med høyest lærertetthet, men vi er også et av de landene i verden som legger mest vekt på variert og inkluderende undervisning. Vi har en enhetsskole med et fantastisk utganspunkt til å bli verdens beste skole for absolutt alle. La oss heller dyrke den enn å rive den ned og privatisere.