Først en kort oppsummering av saken: FNs klimapanel og summen av samlet relevant forskning har påvist to komplekse sammenhenger: 1) Det er et sammenfall mellom mengde CO2 i atmosfæren og temperaturen på jorda. 2) Mengden CO2 i atmosfæren er økende – etter all sannsynlighet som følge av menneskelig aktivitet. Av dette følger mange scenarier, og her er ulike forskningsgrener- og miljøer uenige om konsekvenser, utfall og grad av tiltak. En ting ser likevel ut til å være sentralt: mindre CO2-utslipp kan vise seg å være nødvendig for artenes evne til å overleve på jorda (herunder også menneskeheten).

So, whats the problem? Penger, grådighet og ønske om makt. Vi lever i ett samfunn så perfeksjonert at det eneste som kan føre befolkningen til randen av revolusjon er bensinprisøkning på noen kroner literen. Dette som følge av en politisk agitasjonskampanje som har til hensikt å få folk til å føle sin frihet truet av staten og dens medløpere (venstrevridde journalister, miljøvernere, innvandringsliberale osv.) Tar man to kroner mer for bensinen raserer man fullstendig økonomien til gjennomsnittsnordmannen som dermed ikke har råd til sine to årlige golfturer til Spania. 

Vi er alle ofre. Hovedregien i denne offerrollestrategien har Siv Jensen og FrP. Hun vet godt at folk holder kjeft så lenge de er kjøttmette og sangrialykkelige. Derfor fortsetter FrP å lete etter enkle metoder for å vende individet mot folket, selvet mot felleskapet og lommeboka mot fornuften. Ett grep er å fremstille klimadebatten som et desperat grep konstruert av staten (og de tidligere nevnte venstrevridde medhjelperne) som et middel i det ultimate mål: Å begrense individets frihet ved å stjele skattepenger og å tjene seg søkkrike på nordmenns undefundige trang til å bosette seg "der ingen skulle tru at nokon kunne bu" (hvor man som kjent er avhengig av bil med billig bensin).

Dette klinger selvsagt som musikk i ørene hos grådighetskulturens øverste fyrster. Øystein Stray Spetalen vil mer enn gjerne legge til rette for seg selv, og han kjenner mange andre som også ønsker seg selv best. 

Sitat VG-nett: I en kjedebrevlignende e-postaksjon ber investor Øystein Stray Spetalen sine rike venner videresende et foredrag hvor det fastslås at for høye CO2-utslipp ikke er farlig for klimaet.

Dette er mildt sagt betryggende å høre. Foredraget har hann fått fra sin barndomsvenn Fridtjof Bettum, sønn av skipsreder Bjørn Bettum , blant annet kjent for sitt gråsoneforhold til den såkalte skjulte "Jahre-formuen". Penger. Penger. Penger. Spetalens venner innbefatter samfunnsrefseren og kirketaleren Rimi-Hagen, samfunnsstøtten Rema-Robert og Høydehopperen(!) Steinar Hoen. Da skulle argumentasjonen være godt forankret!

Bellona, Frederic Hauge, Ole Mathismoen, et samlet relevant forskningsmiljø, alle "venstrevridde" journalister, miljøbevegelse, bekymrede småbarnsforeldre, isbjørner på svalbard og det som er igjen av Jostedalsbreen -beklager, men kapitalen har talt. Den vil ha mer av det gode og mindre av det plagsomme. Så hold kjeft!

Jeg jobber i Oslo sentrum og går i blant i turnusvakter, noe som ofte innebærer en kjapp pizzabit eller burger på Karl Johan/Egertorget etter kantinens stengetid. I natt måtte jeg motvillig konstantere at begrepet "Paradegate" har fått nytt innhold. 

Det er ingen hemmelighet at Oslo har et prostitusjonsproblem, men graden av synlighet varierer fra dag til dag. I natt var det værre enn noensinne. Ved Egertorget var det meg og tretti horer. På femti meter, slafsende på en pizzabit, ble jeg stoppet fem ganger. Ved ett tilfelle var det to jenter som dro i armen min. Jeg gjør mitt beste for å unngå dem, men i natt var "ulveflokken" aggressiv. Jeg kjenner at jeg blir forbanna. Jeg blir krenket som mann, jeg blir deprimert på byens vegne og jeg blir usigelig trist av å se jentene. 

To forhold forstyrrer meg ved dette. For det første: Tilbudet av horer må på ett eller annet nivå stå i stil med etterspørselen. Er jeg grunnleggende naiv eller finnes det et så stort marked for horer på Egertorget? For det andre: Egertorget? Ikke akkurat noe hopp-inn-i bilen sted. Tar man t-banen hjem sammen?

Hvorfor må menn finne seg i dette? Tenk deg situasjonen hvor tretti menn henger rundt midt i sentrum og drar i tilfeldige kvinnelige forbipasserende? 

Jeg har aldri opplevd noe lignende noe sted i verden, og jeg skammer meg over Oslo. Kan noen være så snill å forklare meg mekanismene bak dette?

Aftenpostens kommentator sier: "Det er kanskje rart at noen ønsker å vifte med irakske flagg på 17. mai, men det er enda rarere at de ikke får lov" Andedammen er enig. Men håhå, folket (les: det skriveføre segmentet som hiver seg over nettavisenes debattfora i rødthvittogblåfarget blodtåke) freser sin vrede. Makan til frekkhet.

Debattforumbingo:

Jeg introduserer herved spillet "debattforumbingo". Spillet er en avart av "bullshitbingo", populært blant ansatte når sjefer og styreledere skal holde års- eller festtaler. Man starter med et nettavisinnlegg som inneholder enten: A) Innvandrer eller flerkulturell person / organisasjon som stiller spørsmål ved en eller flere etablerte norske sannheter. B) Utspill fra regjeringen som antyder økte skatter, eller C) Innspill som rokker ved alle nordmenns kjære og nære forhold til våre dype, biologisk nedarvede 1000-årige kristne grunnverdier.

Siden dette innlegget er fremprovosert av den årlige 17. mai-debatten holder vi oss til eksempel A i denne omgang. Ta utgangspunkt i saken og les den nøye. I dette tilfellet dreier det seg om at Leder Athar Ali i Norsk Innvandrerforum mener utenlandske flagg og drakter vil gjøre 17. mai-feiringen mer fargerik og inkluderende. Han lurer følgelig på om det er ok at barn viser sin tilhørighet til flere kulturer ved å gå med to flagg i toget. Et ypperliig utgangspunkt for "debattforumbingo". Fyll opp kaffekoppen, kvess blyanten og lag et rutenett som vist i figur 1 (under)

Rutenettets størrelse kan selvsagt varieres etter ønske. For enkelhets skyld holder vi oss til ni celler i dette eksempelet. Det neste du må gjøre er å tenke ut et antall fraser du forventer å finne i gjeldende debattforum. Antallet fraser må sammenfalle med antallet celler i matrisen. (figur 2)

Til å begynne med kan det virke litt vanskelig, men med litt debattforumtrening finner du kjapt de rette frasene. Det er nemlig overeraskene ofte de samme som går igjen og igjen og igjen... Så åpner du selve julegaven, debattlenken. Du scroller deg nedover mens du frydefullt krysser ut de cellene som inneholder ord du finner i innleggene (figur 3)

Spillet kan spilles i flespillermodus på fest, eller alene. Vinneren er den som først får krysset ut en hel rekke eller annet avtalt gøyalt mønster (figur 4).  

Andedammen ønsker deg lykke til!

Nylig fikk vi oppleve demokrati i praksis. Tolv busser med surkristne sørlendinger ankom hovedstaden (en metode berhørig kommentert i serien Uti vår hage) for å spre sitt "kjærlige" budskap om evig frelse. Andedammen mener: Vi må innse at sjansen for å bli født er så liten, at de som faktisk blir det må slutte å plage hverandre!

Jeg avviser herved Guds eksistens som en neurologisk feilkobling i hodene på de troende. På samme måte som kaffeelskende påstår at kaffe gjør dem godt, på samme måte som pyromaner føler glede, på samme måte som møll ikke kan la være å brenne seg på lyspærer. Der har du troen på den evige Gud. 

En opplevelse jeg aldri glemmer: I 1997 bodde jeg like sør for London mens jeg studerte illustrasjon. Min venn "Moif" og jeg ble utkommandert til den overhypede utstillingen "Sensation" i Royal Academy of Art i London. Utstillingen markerte trolig toppunktet i cool-britannia bevegelsen som sammensmeltet kontemporære storheter som Kate Moss, Damien Hirst, Damon Albarn og Gallagher-brødrene i en felles tro på at Storbritannia ville gjenopfinne seg selv etter gruvestreiker, Murdoch og falklandskrig.  Alle studentene var fjetret over Marcus Harveys "Myra" og andre åpenbare provokasjoner eksemplifisert gjennom Chapmans vinylinstallasjon. "Moif" var ikke imponert. I møtet med Damien Hirsts Hai hadde han kun en kommentar. "What a waste of shark!" 

Han ville ha sagt det samme om syndefloden.

Finnes en eneste leser som humrer for seg selv mens han leser "..nybakt, jahaha- akkurat som bollene... ja den var skarp og treffende du hmhmhm..."

Høsten 2005 stoppet vi på en bensinstasjon utenfor Notodden for å fylle på med godteri, bensin, aviser eller ett eller annet. Da jeg åpnet døra til bilen og skulle til å gå ut, ble jeg oppmerksom på en cd plate som lå på bakken. Den var ødelagt, trolig som følge av villet vold, og den bar den kryptiske påskriften "Mye bra country". Jeg gikk inn på stasjonen, men klarte ikke å rydde tankene fri for dramaet som måtte ha utspilt seg like utenfor, kanskje bare timer i forveien. Tilbake i bilen tok jeg varsomt opp cd-platen og løftet den mot himmelen en siste gang. Jeg tok dette bildet og sørget for at den ulykksalige platen endte sitt liv på en verdig måte - i søpla.

Hvorfor rørte platen ved mitt hjerte? 

Noen må på ett tidspunkt ha næret kjærlighet overfor musikken som var brent på denne platen. Det ligger arbeid og omtanke bak et brenneprosjekt. At vedkommende til og med har tatt seg tid til å titulere platen, vitner om at den på ett tidspunkt var et ønsket og kjærkomment innslag i en eller annen bil. 

Hva kan ha skjedd?

Kanskje var platen en gave fra en elskende til en annen? Kanskje tok kjærligheten slutt? Kanskje endret lytterens smak seg fra country til mer popinspirerte rytmer? Kanskje minnet countrymusikken om vonde barndomsopplevelser som plutselig fikk eieren til å vende seg mot sitt eget prosjekt? Dette er bare noen av mange plausible forklaringer. Svaret får vi aldri!

Snakkes

Alle menneskene, alle tilskuere, alle banda, alle guttene, alle blikkene. Usikre, tøffe og jeg var der. Kanskje danse, litt dårligere enn de andre. Håpefull, men ikke etter mer enn to sekunders øyekontakt. Så kunne jeg dra hjem og være forelska på nytt. Dagdrømme om en ny. Og liksom-angre. På at jeg ikke sa noe, gjorde noe eller holdt blikket litt lengre. Sånn som alle venninnene gjorde. Som om jeg hadde turt. Være aggressiv hjemme over hvor kjedelige de var. På rommet, skru opp lyden. Kle meg opp for en ny.  For det kunne jo hende, plutselig kunne han være der. Eller han andre. Rart lite forandres, så rart at lite forandres, ikke rart at lite forandres.

Jeg har meg meg folk jeg å, uten at det er noen mening med det.

Mamma sutrer over pappa.

Jeg sutrer over å ha for lite penger, og for lite gøy. Gi meg noe å le av.

Jeg har lagt meg rundt 2330 i hele sommer. Plussminus. Stadig med en litt bitter følelse av å legge seg når det er så lyst ute og at jeg egentlig bare burde vært ute med en kasse pils sammen med folk som ville være sammen med meg, og ikke legge seg før to timer før jobben begynte , for så å kjøre på igjen neste dag.  I går var det plutselig blitt mørkere. Ihvertfall var det første gangen jeg oppdaga det. Hva hadde jeg gjort med sommern?

Jeg vet det jo, og det er ingen bitterhet. Jeg kjenner hvordan vikariatet i sommer har gjort noe med meg, på en berikende måte. Føler jeg kan mestre faget bedre, vet jeg kan når jeg vil.Og merker at folk tror på meg. Det er deilig.

Men min angst over at ting skal ta slutt dukker alltid opp. Fjorårets sommer i Sofienbergparken, frognerparken, Qba, gloria flames, jeg hater å tro at det er noe som skal ta slutt på bekostning av en karriere, et yrke , en levemåte?

- idag vurderer jeg å stikke på byen alene her i trondheim. det er sommer, det er storås festival. Alle jeg kjenner er på storås, ALLE. Jeg jobba idag, ble ferdig med mandagssending. Hvor er noen å feire med HALLO???!?!?!!

Jeg ser på Liveearth-konserten og lurer på om dette faktisk er gjort på pur non-proffit for andre en moder jord sjæl. Ingen som tjener seg bittelitt rik engang? Uten reklameinntekter ingen moro. Men det er noe med den følelsen av samarbeid som gir meg frysninger. 7 kontinenter, w-o-w lissom. craaazy. Men det er fascinerende. Og en berusende fellesskap følelse som sikekrt ligner den de hadde de som heila Hitler på starten av 40tallet. Vi- en begevelse- mot noe. Jeg har mine tvil. Redde jorda. Mange flotte ord. For mye egoisme.

-----------------

ensomhet. jeg tenkte på det når jeg løp forbi en mann i en litt for ren joggebukse. Hadde han pressa den? Han kunne ihvertfall ikke ha barn tenkte jeg. Da har man ikke tid til å stryke joggebukser. Jeg vet ikke hva det var som gjorde meg så sikker på at han hadde gjort det selv. Kanskje det var måten han gikk på.

nettverk. det kan ikke være noe særlig å flytte uten å ville det selv. Folk har en stor barriere mellom det å jobbe sammen, og det å henge sammen på kveldstid. Fordi det er en ganske liten del av befolkningen som er mellom familiestiftings og ferdigstudert. Som i tillegg ikke er i et tøffelforhold. Det tenker jeg kan bli vrient. Den perioden der.

Også slo det meg hvor usannsynlig bortskjemt jeg er på omgangskretsen hjemme. At det ikke har gjort seg selv, og at det tar tid. Jeg er rik.