Jeg var på en måte forberedt men samtidig ikke. Men jeg ble såret. Vårt uforpliktede "forhold" ble avsluttet. Fra hans side. Å holde ut på jobb i enda en time mens tårene presset på var tungt, ikke minst den lange veien hjem sittende nesten bakerst i bussen snufsende og den stille kampen mot tårene.

Jeg er såret.

Jeg tillot meg å falle. Og nå fikk jeg betale for det.

Vondt er det. Å like noen mer enn det de liker deg.

Men jeg burde være takknemlig han var ærlig, sa det ansikt til ansikt. Jeg skulle bare ønske han hadde sagt det et annet sted, på et annet tidspunkt. Eller kanskje ikke i det hele tatt..

Men..

Nå lurer jeg på om det er dette jeg egentlig vil ha. Innerst inne vet jeg vel allerede at ja, jeg vil gjerne ha et forhold. Og gjerne med ham, siden jeg er i ferd med å falle for ham. Men, igjen, så vil jeg ikke mase, jeg vil ikke være den som sier: Er vi sammen eller ikke?

Jeg prøver hardt å unngå akkurat det, fordi jeg vil ikke miste ham. Selv om vi ikke blir sammen så vil jeg fremdeles ha ham der, i mitt liv. Jeg vil ikke bli den som "presset" ham til et forhold. Det må skje naturlig, at begge vil det. Ikke kun den ene parten.

Innrømmelsen min er at jeg ikke er typen for uforpliktede forhold. Selv om jeg gjerne skulle ønske jeg var det. Noen ganger kan uforpliktede forhold være bra, andre ganger ikke.

Vi jenter, tenker for mye har jeg funnet ut. Etter helgens hendelser har jeg vært mer nervøs for hva som skjer mellom oss enn noen sinne. Jeg tenker mer og mer, jeg hindrer meg selv i å sende en sms fordi jeg maser mye til tider. Det vet jeg. Jeg vil ikke dytte ham vekk.

Tålmodighet er ikke min beste og fremste dyd. Men akkurat nå må jeg vel ta tiden til hjelp...

Uforpliktede forhold...in my a** .

Jeg har møtt en.

:)

Etter evigheter som singel, og perioder med bare kaos rundt mitt ørkenlignende kjærlighetsliv har det endelig begynt å spire noe. Bare litt, pittelitt men det er i gang.

Det var helt tilfeldig at vi møttes, gjennom min bestevenninne (en av mine mange flotte bestevenninner!) og ja jeg vet ikke, vi har vært ute et par ganger og ja jeg liker ham mer og mer.

Likevel vurderte jeg å kutte det ut en liten stund, fordi jeg ikke følte noe med en gang. Mot min egen vilje har jeg innsett at jeg forventet den klassiske kjærlighet ved første blikk tingen, jeg skjærer faktisk grimaser her jeg sitter og innrømmer det for dere og meg selv.

Jeg tenkte at jeg ikke følte noe først gangen, og jeg kanskje bare drev og lurte meg selv siden jeg har vært singel lenge og har klart å rote det noe helt fullstendig til med en annen.

Men likevel valgte jeg å satse litt, bare litt forsiktig for å se hva som skjedde videre. Og ja jeg føler litt mer og mer for hver gang jeg ser ham, han er morsom og snill og ja helt nydelig. I mine øyne i hvertfall. Jeg er ikke forelsket i ham, ikke enda. Jeg vil ikke utelukke at det vil skje, samtidig som jeg ikke vil ha for mye håp om at noe skal skje.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, forventet jeg den romantiske klisjeen. Jeg modner, jeg lærer at man ikke kan dømme alt, selv kjærlighet etter første møte. Så jeg er endelig kommet videre, kanskje ikke helt, men i hvertfall et lite stykke på vei.

Og jeg fortjener vel å føle meg litt spesiell og verdsatt av en gutt?

Ikke at hun ikke likte det grepet, tvert imot, noen ganger elsket hun, men andre ganger hatet hun det.

Kvelden var forbi, lykken var borte, alt som var igjen var tårer og smerte og ikke minst den kvalmen.

Hun dro hjem i sine egne tanker, prøvde å late som om alt var fint. Dagen gikk, ut på byn dro hun igjen, venninna pratet og lo, mens hun smårøykte og tenkte. Vi kan ikke være venner mere.. hadde hun sendt til ham. Likevel hadde han pratet videre med henne.

Hun kjente grepet igjen og likte det, selv om smerten var der. Hun ringte og pratet litt, sendte smser og prøvde å glemme kvelden før. Han ringte pratet og hilste på henne, blikket han gav henne, var et blikk hun hadde lengtet etter.

Venninnene dro hjem, litt kalde men lykkelige. Sorgen meldte seg først dagen etter da hun oppdaget at han fremdeles stod under det samme. Hun erkjente at hun fremdeles var i hans grep, sørget for at hun ikke kom seg videre. Så kom dagen, en venninne gav råd, for første gang kjente hun grepet slippe litt, ikke mye men litt.

Hun var lettet, kanskje hun nå hadde en sjanse, en sjanse til å komme seg videre. Fortiden var i ferd med å bli fortid og ikke noe som forfulgte henne hele tiden. Hun så seg i speilet og hvisket lavt for seg selv: Maybe if I told you the right words, at the right time youd be mine...

Hun ristet det av seg: And she´s moving on sa hun til seg selv.

Det var jeg som spurte om han ville kysse, jeg vet det. Og det var galt, det vet jeg utmerket godt.

Men det jeg ikke skjønner er...

hvorfor føler jeg meg så brukt? Så utnyttet og så såret?

Det er ingen logikk i det. Og jo mer jeg leter etter svar på det jo vanskeligere er det, jeg vil ikke tenke mer på det, jeg vil videre. Men jeg klarer ikke å bli kvitt den følelsen av å ha blitt utnyttet, ikke på en så alvorlig måte som man kan bli utnyttet på.

Mer følelsesmessig.

Det virker som han kysset meg fordi han var sint på henne, sint fordi hun kanskje hadde vært utro, og da jeg spurte så, så gjorde han det fordi han ville såre henne. Men alt det har gjort er å få meg til å føle meg som en idiotisk jenteunge som ikke klarer å gi slipp på noe.

Han vet at jeg noen ganger føler meg ensom, og nå som jeg har tenkt mye på dette vet jeg at det var derfor jeg gjorde det, selv om det var galt.

Jeg var ensom

Jeg er ensom til tider, ikke alltid men noen ganger.

Derfor er jeg sårbar, derfor gjør jeg dumme valg som jeg likevel ikke klarer å angre på i ettertid.

Det er det som kommer etter som ikke er så gøy å tenke på, som nå, etter kysset.

Jeg burde ikke ha gjort det. Selv om han anser seg selv som mer eller mindre singel. Han har en dame, en dame som kanskje har vært utro mot ham. Likevel kysset vi. Likevel kysset jeg ham.

Jeg burde angre.

Jeg vet det.

Men tingen er at jeg ikke gjør det. Det var vondt å innse at han ikke kommer til å gi opp sin dame, selvfølgelig ikke og det vil jeg ikke at han skal gjøre.

Min egen regel ble brutt uten anger. Selv om jeg vil angre, klarer jeg det ikke, selv om jeg vet det er galt, så sier hjertet mitt noe annet.

Det er rart det. Et fint kyss var det, men et galt et.

Et kyss er et kyss.