Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren "ikke-video". Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Denne gangen en sang jeg ikke kjente fra før; Love on the Rocks, fra filmen "The Jazz Singer". Nok en gang har jeg funnet en ikke-video, en del av filmen der Neil leverer en sterk vokalprestasjon.

"Ikke-video" = en video som ikke er kul eller effektfull, gjerne bare stillbilde(r), eller som her; sangeren sitter med en gigantmikrofon midt i fjeset mesteparten av "videoen". Det fine med ikke-videoen er at musikken får stå aleine. For min del, som syns mange musikkvideoer er pretensiøst tull, er det et pluss.

Det er noe med denne stemma; ei spennvidde som favner fra det lavmælt myke til det overveldende sterke, uten en eneste falsk eller anstrengt tone. Dette er gull, vet du, smeltet gull i øregangene; vondt og vakkert på én gang. Nyt, kjære lytter, nyt ...

(og spill den igjen, mens du ser på ingenting)

De av dere som har fulgt denne serien, vet at det er slik jeg liker det: at musikken får stå i sentrum. Jeg må faktisk beklage at jeg ikke fant en genuin "ikke-video" denne gangen.

Denne sangen går til alle dere som har lyst til å grine litt. Det er godt å grine. Grin om du er ulykkelig og trenger å få det frem. Grin om du er lykkelig og trenger å flomme over litt. Grin om du er litt sentimental og nostalgisk, slik denne sangen gjør meg, og trenger å hulke litt over hvordan verden var og har forandret seg.

Ja, dette er en typisk hulkesang, en slik en vi liker å høre seint en kveld, eller muligens: tidlig en søndag morgen, i senga, dovne og deilige, mens vi reflekterer over livet.

Ha en fin dag!

Jeg skjønner nå at jeg har viklet meg inn i noe jeg ikke ante rekkevidden av, da jeg begynte å blogge en gang før jul. Det er følelser i dette her, følelser som vokser og trives og kommer til uttrykk i det vi gir hverandre. Det er "snålt" (som Vibeke sa i en kommentar her) at vi skal skape så sterke og gode følelser hos hverandre, og at vi klarer å skape en samtale som inneholder så mye engasjement og klokskap, uten noensinne å ha sett hverandre. Det er snålt, men det er fint. Jeg liker det. Takk!

Nå vil jeg gjerne gi dere noe helt spesielt, en gave av det unike slaget. Jeg vil at dere skal få en liten sang. Dette er en sang fra meg til alle dere! Ja, til deg også, så følg med nå:

Se for deg at jeg står der, 45 år, skalla, tannløs og en tanke dryg rundt midjen. Jeg har på meg en tettsittende sykkelkortbukse og en skimrende showjakke i brodert kinesisk gullsilke. Til munnen holder jeg en nyinnkjøpt oppvaskbørste fra Jordan (spesialdesignet). Og jeg synger av hjertens lyst.

Og om du virkelig vil ha denne gaven innunder huden, ja da vet jeg hva du kan gjøre:

Start sangen igjen, og syng med!

Syng så høyt du kan foran skjermen din, så synger jeg med foran min! La oss synge i kor, og forestille oss hvordan vi ser ut når vi gjør det!

(og skriv gjerne din fantasi om hvordan DU ser ut her, når du synger med i sangen om kjærligheten)

Figurene elsker dere også!

Så de kommer med en egen liten gave, helt av seg selv, et lite innblikk i det de gjør når de virkelig har det godt. Dette er et sjeldent innblikk i figurenes intime liv, så jeg håper dere setter pris på den fullkomne åpenheten og totale tilliten de viser dere:

Dette er kjærlighetens gave!

Den er til deg!

Vær så god!

:)

________________________________

Sangen? "Som en gummiboll" med M. A. Numminen, en fantastisk finsk sanger!

Et nytt skritt på veien her, med sangen Shilo, en sang om gutten som hadde en fantasivenn; Shilo. Vennen Shilo kom alltid når han ropte. Når andre sviktet var det fantasivennen han vendte seg til: When no one else would come, Shilo you always came!

Stemma til Neil Diamond står veldig godt til denne litt såre fortellingen.

Som vanlig har jeg funnet en video-som-ikke-er-video. Denne gangen er det noen primitive fraktal-lignende bilder i bevegelse. Ikke noe å se på. Men musikken og sangen er flott. Len deg tilbake og lytt.

Åh, denne serien er bare så deilig å lage! Den ene låta etter den andre dukker opp fra min ungdoms dal, og får hjertet til å skjelve. Stemmen er sterk, musikken flott og minnene fiiine!

Videoen er helt enestående denne gangen! Virkelig helt enestående! Roen og dybden i den, det meditative billedspråket, den subtile hentydningen til fortidens utilgjengelighet, og den geniale måten musikken kommer i forgrunnen på! Har sjelden sett en video som passer så godt til en musikk jeg bare vil HØRE!

Og jeg gir den til deg helt gratis! No strings attached! Lytt mann, lytt!

Så vi arrangerte figurtur til Mærrapanna, alle oss i familien Sleivkjeft. Herr og Fru Sleivkjeft, Tante Sonde og Sleivsønn, og hans Kompis med Lillesøster. Vi var seks stykker i bilen som dro nedover for å se Mærrapanna. Det var litt trangt, men turen er ikke så lang, og med de nye ekstrasetene helt bakerst gikk det veldig bra.

Mærrapanna er dette stedet ut mot havet hvor lyset er så fantastisk og svabergene så store, og hvor det bor ville slektninger av oss.

Her ser dere Herr og Fru Sleivkjeft ved bergveggen på vei bort til selve Mærrapanna. I bakgrunnen ser dere en merkelig skallemann vi hilste på. Han sa han var fra hele Norge og hette Tomtass. Et fint navn, men uvanlig blant folk, tror vi. Det er egentlig hyggelig å møte folk, syns vi. De er jo veldig rare, men vi syns det er viktig at vi figurer aksepterer det. Folk finnes tross alt over alt, så det blir litt vanskelig å ikke akseptere dem, liksom. Nesten som å irritere seg over fuglesang, noe jeg kjenner en figur som gjør (men den figuren er riv ruskende gal, spør du meg).

Nåvel, vi løp og spratt og kvitret oss videre utover, til selve Mærrapanna. Sleivsønn, som har en farang gående med gjemsel, måtte selvsagt forsvinne for oss når vi nådde det første krattet. Det førte til en omfattende leteaksjon hvor alle sammen løp rundt og ropte, og Tante Sonde ble veldig, veldig bekymra. Hun gikk i hælene på Fru Sleivkjeft og maste om at han sikkert var falt i sjøen eller hadde falt og slått hodet mot noen steiner, og vi måtte få tak i politiet og redningshelikopter og kalle ut heimevernet for å lete før det var for sent!

Til sist snudde Fru Sleivkjeft seg mot henne med blanke øyne og sa at det ikke akkurat hjalp at Tante Sonde snakket på den måten. Det var faktisk bare veldig fælt og ufølsomt!

Det var liksom ikke så veldig hyggelig akkurat da, akkurat, men akkurat da tittet Sleivsønn frem fra krattet og sa Titt-titt, her er jeg!

Og da ble alle glade, og Tante Sonde lo den nervøse latteren hun alltid ler når bekymringene hennes likevel ikke slår til. Tante Sonde er nemlig veldig bekymra hele tida. Hun er den mest bekymra figur vi vet om. Likevel er det selvsagt hyggelig å ha henne med på tur. Hun har jo ingen andre, stakkars, og blir egentlig veldig, veldig glad over å bli invitert med på våre figurturer.

Og det er jo ingenting vondt i henne.

Kompis var veldig fornøyd med at Sleivsønn hadde gjemt seg, fordi Kompis elsker å lete. Han var fyr og flamme og ville absolutt leke gjemsel med Sleivsønn (og alle andre, men vi voksne ville heller sitte og se på utsikten og drikke litt varm sjokolade).

De lekte gjemsel en hel halvtime, og det var svært vellykket. Sleivsønn elsker å gjemme seg og Kompis elsker å lete, så det var aldri noen krangel om hvem som skulle gjøre hva. Og når Sleivsønn var så flink til å gjemme seg at Kompis (som, ærlig talt, er elendig på å lete) aldri noengang fant ham, var begge i et lykkeland de trodde aldri skulle ta slutt.

Her er et bilde vi klarte å knipse av Kompis som leter (legg merke til Sleivsønn som kikker opp i bakgrunnen). vi hanket inn begge to like etter dette bildet (til store protester selvsagt, men vi tok dem når vi så dem), og fortsatte utover mot selve svabergene. Lillesøster hadde sittet på fanget til Tante Sonde (som var litt bekymra for den lille, vevre pikefiguren) og var sovnet. Nå våknet hun og var lite fornøyd. Tante Sonde mente hun var sulten, men Lillesøster hadde fått både varm sjokolade og banan og brødskive før hun sovnet.

Herr og Fru Sleivkjeft lyttet til Tante Sonde, kikket på hverandre, smilte overbærende og sa Nei, nå går vi!

Selveste Mærra bor her ute, og vi møtte henne som planlagt, på det høyeste punktet på svabergene. Der de begynner å skråne nedover mot blankfjellet og brenningen. Hun bor fantastisk til, i hvert fall sånn på våren og sommeren.

Når høststormene setter inn og vinterfrosten kommer byksende fra havet er det nok mindre fint å bo her ute. Da må man være en villfigur som Mærra for å tåle det. Slike bloggfigurer som oss passer fint her ute en solfylt vårdag, men ville nok bli både bleke og flate en vinterdag i vinden.

Uansett; vi måtte bare ta et gruppefigurbilde med alle sammen (det ble tatt med selvutløser. Vi tok flere, men dette er det beste ... det eneste der alle ble med). Dere ser altså oss alle samlet rundt villfiguren Mærra. Tante Sonde står øverst til høyre (litt utålmodig, for hun hadde glemt veska si ved bordet der vi drakk sjokolade). Herr og Fru Sleivkjeft er oss til venstre for Mærra. Midt foran er Sleivsønn, som er blitt veldig flink til å stirre inn i fotografiapparatet når vi skal ta bilde. Kompis syntes det var kjempemorsomt å løpe frem til fotografiapparatet og si Bø!

Det var forresten her Lillesøster begynte å skrike. Vi vet ikke hvorfor, men hun likte ikke å bli tatt bilde av. Lillesøster virket slett ikke som en vever pikefigur når hun åpnet kjeften og satte på sirenene. Vi skulle gitt henne mat, sa Tante Sonde, som om vi ikke hadde matet henne i det hele tatt.

Herr Sleivkjeft var jo kjæreste med Mærra før han traff Fru Sleivkjeft, og Mærra er jo en fantastisk figur, så han insisterte på å ta et bilde av henne aleine også. Her er figurbildet av Mærra. Litt av en figur, eller hva? Uten bark hadde hun gått rett inn på midtsidene i Alle Figurer! (Alle Figurer er et "illustrert billedblad" for maskuline figurfyrer, for dere som ikke vet det) Det var først når vi kom hjem Herr Sleivkjeft oppdaget at både Tante Sonde sin hale og ei skrikende Lillesøster var med på bildet.

Det er bare såå hyggelig å møte Mærra! Hun er morsom og kunnskapsrik, og har et eget lag med unger. De syns hun er både bedårende og spennende (det syns nok Herr Sleivkjeft også, fremdeles). Og Fru Sleivkjeft ser på henne som ei veldig god venninne (etter at de to hadde en dyp samtale om alle Herr Sleivkjeft sine svake sider for to år siden). Det var som om det knapt hadde gått en eneste dag siden sist. Vi så henne sist på seinsommeren i fjor, da vi seilte forbi i den flotte figurseileren til Herr Snurrbunn. Det var forresten litt av en tur!

Mærra husket forresten Herr Snurrbunn veldig godt, og spurte hvordan det gikk. Vi fortalte den tragiske historien om Snurrbunn og figurseileren og supertankeren utenfor Lindesnes. Ulykken figurerte på nyhetene i oktober, men Mærra har ikke TV, og lytter bare til værmeldinga på radio, så hun hadde ikke fått med seg noe. Hun ble litt stille når vi fortalte det. Vi fikk bekreftet våre mistanker: Herr Snurrbunn hadde nok bedåret henne litt i fjor sommer. Det var trist å tenke på at de to kunne funnet hverandre, men at nå var den sjansen tapt.

Mærra ble ikke med oss ned på svabergene. Hun måtte være litt for seg selv, sa hun, og det respekterte vi. Mærra har en flott figur, men innvendig er hun ei vakker sjel med tanke for figurers liv og skjebne. Det gikk nok innpå henne at Herr Snurrbunn var revet bort fra oss før tida.

Lillesøster hylte som besatt og blødde fra et skrubbsår på haka. Såret var et ganske lite et, det sluttet å blø nesten med det samme, men det var stort nok til å sette igang de store katastrofesirenene. Kompis gjemte seg bak noen busker (i bakgrunnen på bildet), så det var ganske tydelig hva som hadde skjedd. Han ville ikke si unnskyld for å ha dyttet Lillesøster ("fordi hun er dum"), men den slags ville ikke Herr Sleivkjeft høre på. Og når Herr Sleivkjeft spiller på de dypeste strengene er det lite en figurgutt kan gjøre annet enn å føye seg og gjøre som Herr Sleivkjeft vil. Kompis kom til sist med et trassig Unnskyld da! Herr Sleivkjeft ga ham en overfladisk formaning om å ikke gjøre det igjen, og dermed var krisa over.

Det vil si: Lillesøster sluttet jo ikke å skrike. Nå var hun virkelig varm i kjeften ...

Sleivsønn og Kompis klatret selvsagt på kampesteinen som ligger nedpå selve Mærrapanna. Vi fikk tatt bilde av dem, jublende, på toppen av steinen, med Tante Sonde masende om at de måtte være forsiktige i bakgrunnen. Her ser dere bildet, i full størrelse, siden vi syns Sleivsønn er så flott på det.

Sleivsønn ropte: Jeg er kongen på toppen!

Ja, nå var vi helt nede på selve Mærrapanna, og da skjedde det et mirakel! Ja, et utrolig, fantastisk, figurhoppende mirakel!!!

Når vi kom ned til brenningen hoppet Tante Sonde ned på steinene og stilte seg opp i vinden og sjøføyka og SMILTE!

Ja, det er sant: Tante Sonde smilte!

Du kan tydelig se det på bildet Herr Sleivkjeft knipset. Han var veldig fornøyd med det bildet. Det er jo en verdenssensasjon, sa han. Fru Sleivkjeft hysjet på ham og sa at han ikke skulle tulle med slikt. Det er rørende, sa hun, veldig rørende! Og så snufset hun litt og snudde seg vekk.

Det er egentlig litt trist også. Etterpå, når vi satt på bordet ved kampesteinen og drakk resten av sjokoladen, fortalte Tante Sonde at hun alltid hadde drømt om havet. Hun sa "havet" med så rar stemme at alle sluttet å drikke, og bare så på henne. Men du har jo vært ved havet før, sa Fru Sleivkjeft. Da ristet Tante Sonde på hodet og sa Nei, aldri. Hun sa det så lavmælt og vemodig at både Herr og Fru Sleivkjeft fikk klump i halsen.

Kompis ropte Ædda-bædda! Har ikke vært i havet! - så vi jagde ham og Sleivsønn ned i brenningen for å se etter småkrabber. De ble selvsagt suppe blaute, men de hadde det helt herlig, og Herr Sleivkjeft hadde tatt med skift til dem i ryggsekken.

Det var fint å sitte her nede, ikke minst fordi brenningene overdøvde skrikingen til Lillesøster. Hun stabbet rundt, falt og slo seg noen ganger, og skreik hele tida. Vi prøvde å trøste, men det var umulig, så vi endte med å spøke om at skrikingen var naturtilstanden hennes. Akkurat da skreik hun opp igjen, fordi ei flue hadde landet på skoen hennes, og da sprutet vi alle sammen ut i latter. Sleivsønn hadde munnen full av varm sjokolade, som han sprutet på ryggsekken til Herr Sleivkjeft. Heldigvis lå ikke fotografiapparatet der akkurat da!

Tante Sonde smilte igjen etterpå også, når hun gikk ned igjen og stirret i bølgene. Det var utrolig fint å se, Herr og Fru Sleivkjeft satt igjen oppe ved bordet og tok hverandre i hendene når de så hvor glad Tante Sonde ble. Det varmet.

Men det var kaldt i vinden, og Lillesøster ville ikke stoppe å skrike, så vi bestemte at det var på tide å dra hjemover.

Vi stoppet ved bommen og fikk tatt et fint familiebilde av Sleivkjeftene. Tante Sonde tok bildet, fremdeles smilende (Sleivsønn lurte på hva det var med Tante, men vi hysjet på ham).

Og så gikk vi til bilen, satte oss inn, la tepper over de kalde ungene og kjørte hjem. Lillesøster sluttet å skrike straks hun kom inn i bilen, og før vi var ute på motorveien sov hun søtt i baksetet. Tante Sonde satt ved siden av Lillesøster og smilte, og holdt henne i hånda, og stirret ut av vinduet. Hun sa ingenting og vi sa ingenting, Sleivsønn og Kompis spilte gameboy helt bakerst, og alle var ganske så fornøyde med figurturen.

PS: Herr Sleivkjeft tok selvsagt mange flere bilder på turen. Det nye fotografiapparatet måtte jo prøves ut! Ikke alle bildene ble like vellykkede. Her er ett hvor hånda til Sleivsønn kom i veien når Herr Sleivkjeft skulle ta bilde av noen fine røtter.

___________________________________

For deg som kan tenke deg en tur til Mærrapanna (anbefales), så ligger stedet i nærheten av Fredrikstad. Det har morsomme klatretrær, fantastisk flotte bergvegger og huler og lekeplasser og svaberg, og det heter "Merrapanna" på de fleste kart. Det er fint å bade der på sommeren.

Du finner kort omtale og kart på Oslofjorden Friluftsråd sitt nettsted.

En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.

Når han kommer til "I am, I cried! ... And I am lost, and I can't even say why", da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!

Sukk!

MEN ...

Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt "ikkevideo"), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer'n:

Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang ...

Sukk!

Jeg har anstrengt meg for å finne den dårligste videoen, selvsagt, hvor sangen får stå mest mulig for seg selv, sammen med trompetene. Lytt og nyyyyt!

Rører virkelig ved noe helt innerst i hjertet mitt, denne musikken. Skjønner absolutt ikke hvorfor Neil Diamond virker å være glemt ...

Nåvel, har bestemt meg for å gjøre mitt. Kommer til å kjøre en serie med Neil Diamond her, av musikalske og nostalgiske årsaker. Det er massevis av fine sanger å ta av. Håper dere vil like det.

______________________________

Ved den store dammen like innenfor inngangen lå disse to jentene det meste av dagen. At det var januar brydde de seg mindre om. Det er jo sol, jo! - sa de, viste tunge, rullet med øynene og kniste avsindig.

Andre var mer opptatt av å studere trærne i parken. Disse to guttene fant hverandre i en felles interesse for botanikk, og var nesten ikke til å få fra hverandre. Derfor var heller ikke overraskelsen stor når de på slutten av dagen kom leiende hånd i hånd, kyssende og lykkelige, og klare for å flytte sammen.

Vi hadde store forventninger til møtet mellom disse to. De er såå like og ville ha såå stor glede av hverandre, men akk! Ingen av dem er særlig snakkesalige, så de klarte ikke oppdage hvor like de var. Vi fikk presset dem til å stå sammen på dette bildet, men så gikk den ene for å snuse på blomster og den andre for å lytte til fuglesangen. Sukk!

Hele utflukten blei avsluttet med en picknik på gresset, med voksne og barn fra begge familier i vilter omgang. Det var begynt å skye over, men stemningen var høy og maten god! Det var en perfekt avslutning på en fin dag. Figurene følte de hadde funnet gode venner i London, og Moore-familien ville gjerne komme til bloggen på besøk. Når vi gikk derifra var det både latter og tårer, og masse gode klemmer!

_______________________________________

Kew Gardens er et fantastisk sted. Henry Moore er en spennende kunstner. Å vandre rundt i Kew med skulpturene til Moore mellom de flotte trærne er en fin opplevelse for hele familien.