Jeg våkner med et sug i magen som gjør fingrene og tærne mine numne, og litt fremmede. Energien samler seg i mellomgulvet, og jeg kan kjenne at hjertet har forandret seg. Det har vokst siden i går, og det kjennes veldig mykt, mens alt rundt har strammet seg.

Jeg er overlykkelig for at det endelig er sommer. Denne måneden starter eventyrlig bra for meg som elsker sol og varme. Jeg kan til og med leve med at jeg har tre ekle eksamener som venter, og at jeg har tatt på meg et oppdrag som egentlig ligger utenfor mitt kompetanseområde. Solen skinner. Alt er vel.

Jeg tenker på kvelden før. Jeg tenker på ham. Er det vanlig å våkne smilende, selv før hjernen er klar nok til å huske? Var det hendenes bevegelser som fanget meg? Var det noe han sa? Kanskje har jeg bare drømt meg bort. Kanskje er det bare våren som vekker lengslene i meg så sterkt at jeg fantaserer vilt. Kanskje var det lyden av stemmen hans. Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Morgenstundene mine starter tidlig med deilig nylaget espresso i en stor tekopp. Jeg har satt av hele mai til å repetere pensum. Mens jeg sitter og leser Eriksons teori om identitetsdannelse, dukker min egen ungdomstid opp i bevisstheten. Fant jeg noen gang ut hvem jeg ville være? Er livet mitt egentlig et resultat av at jeg er i en evig tilstand av moratorium? Jeg husker spørsmålene, men jeg husker ikke svarene. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Jeg lurer på hva han tenker. Tenker han på meg? Hvis han tenker på meg, når begynte han med det? Var det når vi satt ved siden av hverandre på seminaret, og ivret etter å stille seminarleder de samme spørsmålene, eller var det når jeg strakte ut armen og berørte ham for aller første gang? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Jeg vinglet veldig når jeg var tenåring. Jeg ville bli fotograf. Jeg ville bli kokk. Jeg ville bli journalist. Jeg ville være tøff. Jeg ville være myk. Jeg ville ikke bry meg om andre. Jeg ville ikke at andre skulle bry seg med meg. Jeg ville bli elsket, og jeg ville være usynlig. Jeg ville alt, jeg ville ingenting. Jeg hadde vært en drøm av et studieobjekt for Erikson.

Han er som en magnet på meg, og jeg gjør ingen motstand. Han trekker meg til seg. Det er som om jeg er et lite barn, ute av stand til å utøve egen vilje. Jeg hengir meg til ham, men han vet det ikke. Må jeg holde det hemmelig? Vil han bli skremt om han forstår? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Selv om selve eksamensmåneden er noe herk, synes jeg juni er hakket verre. Jeg trenger egentlig ferie den måneden, etter å ha holdt ut med alt hva nervøsitet og ekstrem konsentrasjon har gjort med kropp og sjel i flere uker. Jeg lengter etter å nyte friheten og sommeren. Men jeg er student, og må jobbe for å erstatte studielånet som ikke utbetales om sommeren. Samtidig er jeg lykkelig over å ha fått oppdrag helt uten at jeg har anstrengt meg. Jeg er i sannhet et privilegert menneske.

Han har kysset meg! HAN HAR KYSSET MEG!

Jeg leser om motivasjon og selvforståelse. Hvilke krefter er det som driver meg videre i livet mitt egentlig? Jeg har aldri forsøkt å systematisk analysere meg selv på dette før. Nå gjør jeg det. Jeg begynner med å kartlegge mine interesser. Jeg har et stort spenn, oppdager jeg. Er det dette som er grunnen til at jeg føler meg truffet av Eriksons psykososiale moratorium? Har jeg blitt værende i dette rommet der ingenting er avklart, og alt står åpent? Dette må jeg finne ut av fort, føler jeg. Helst før jeg er ferdig med studiene, i det minste. Det er kjekt å vite hva man skal bli, før man har blitt det, er det ikke?

Når leppene hans legger seg over mine, er det som om jeg har fanget dagslyset under huden min, og verden utenfor forsvinner i et slags grått og utydelig slør. Alt samler seg på innsiden. Han dekker meg med kroppen sin, og porene mine suger ham grådig inn. Hvorfor vil jeg hele tiden ha mer? Er dette normalt? Vil han fremdeles være der når jeg åpner øynene? Vil jeg noensinne få nok? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Jeg finner trøst i å lese om Marcia’s ideer om identitetsutvikling. Han synes nemlig Erikson er for opphengt i forestillingen om at kriser er nødvendige for identitetsdanningen, og han synes også at Erikson er for rigid med dette at fasene må følge en bestemt rekkefølge. Det jeg kan konkludere med etter å ha lest dette, er at jeg så visst har en identitet, og ikke en ubestemmelig og ullen masse der personligheten skulle vært. Jeg har et dynamisk indre liv, og dette manifesterer seg fysisk ved at jeg jevnlig skifter retning. Verre er det ikke.

Burde jeg ikke være for gammel til dette? På innsiden har jeg en karusell. Jeg trodde karuseller hørte ungdomstiden til. I det minste forsøker jeg å innbille meg at jeg er for gammel til å være redd, selv nå når jeg føler meg som et barn igjen. Kan man være både stor og liten samtidig? Kan jeg hengi meg til dette vidunderlige og sugende begjæret, uten å miste meg selv? Jeg vet ikke. Men ett forstår jeg: Ingenting er større enn dette uforståelige.

Rart å tenke på at sola gikk ned for aller siste gang i går.
Rart å tenke på at den aldri kommer tilbake.

Over oss er stjernene og under oss er jorda som blir kaldere og kaldere og kaldere.

Snart er det ikke mer mat. Snart er det ikke mer drikke.

Bålet blir mindre. Vi flytter oss nærmere. Det er ingenting vi kan gjøre. Det er ingen flere sanger og alle historiene er forlengst fortalt.

Bare tausheten og tomheten er tilbake.

*

Fredrik Hossmann

Altså: dagens anbefaling: Magic Penny

Og dessuten denne, en historie som inneholder polyamori. Under broen.

*

Ha gode dager

efterårsstormen
lægger sit tømmer op
til strandfogeden

Tonen var ikke helt naturlig? Han hadde nettopp blitt fortalt at hans dyrebare samboer skulle på et av de sjeldne besøkene ut av den klamme og mørke kjellerleiligheten de bodde i.  Han så mildt på meg mens jeg fortalte nok en gang at jeg skulle til en venninne for å drikke te og se på Åpen Post. Og jeg kjente allerede nå at dette ikke kunne gå bra. Jeg var i grunn forbauset over at jeg hadde klart å lyve såpass overbevisende. Det føltes pussig nok som en seier. Men det kom nok ikke til å ende like bra. Jeg studerte ansiktet hans, kroppsbevegelsene. De var helt normale.

   - Takk! Kos deg selv, og hils Lars fra meg. Du kommer hjem i morgen, ikke sant?

Jeg latet som jeg pustet normalt mens jeg ventet på svaret. Hvis han hadde mistanke om at jeg løy, så var dette siste sjanse for ham til å avsløre meg før han gikk. Han bøyde seg frem og kysset meg på kinnet, fisket opp bagen i samme bevegelse, og åpnet ytterdøren.

-         Ja, jeg er hjemme i morgen ettermiddag en gang. Ha det da!

-         Ha det!

Jeg var bare nødt til å gjøre dette, det var helt åpenbart, og jeg skjønte at det ville få konsekvenser, men det formet seg ikke en eneste reflektert tankerekke i hodet mitt, alt gikk på intuisjonen. Jeg var i en merkelig tilstand av redd og sterk på samme tid. Og nå som han endelig hadde gått, så var det lettere å kjenne at jeg gledet meg. Men samvittigheten stakk selvsagt, jeg hadde jo løyet, og jeg visste meget vel at det ikke ble siste gangen, jeg måtte jo fortsette å lyve om denne kvelden i lange tider fremover.

Dårlig samvittighet kunne jeg leve med, i hvert fall akkurat denne, så jeg tok ikke særlig notis av den. Den hindret meg i alle fall ikke i å gjøre det jeg hadde planlagt. Jeg skulle til Karin, men jeg skulle ikke dit for å drikke te og se på TV. Karin skulle ha fest, og jeg skulle nyte situasjonen til fulle. Jeg gledet meg spesielt til at morsomme Martin skulle komme, jeg hadde hilst på ham før, og han fikk meg til å føle meg som en dronning med all oppmerksomheten han ga meg. Mens jeg stod ivrig på badet og pyntet meg, fantaserte jeg hemningsløst om hvordan kvelden skulle forløpe., og Martin hadde en sentral rolle. Han kom til å flørte med meg, det var jeg sikker på!

En busstur og en trikketur senere. Jeg var litt nervøs idet jeg trykket på ringeklokka til Karin. Jeg var veldig nervøs faktisk. Det var så utrolig sjelden jeg omgikk andre mennesker på denne måten, som regel var jeg jo bare hjemme alene, eller sammen med samboeren min. Av og til hadde vi besøk av hans venner, eller broren hans. Det var sjelden jeg selv fikk besøk.

-         Hei, velkommen!

Klemmen jeg fikk av Karin der i døråpningen gjorde meg litt tryggere. Karin var veldig utadvent, trygg og populær. Jeg lot det smitte litt over på meg selv, og det ga meg akkurat nok selvtillit til å entre stua med rak rygg og et fast blikk. Et blikk som søkte etter Martin. Men Martin var ikke å se. Jeg kjente desperasjonen bre seg i mellomgulvet, og jeg hadde plutselig ikke en dritt å si. Smilte stivt idet jeg hilste på de andre. Jeg kjente dem ikke noe særlig, og spesielt jentene gjorde meg usikker. De var så inni hampen perfekte liksom. Kjørte full pakke; pene, slanke, velkledde og morsomme. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle gripe an situasjonen. Jeg visste veldig godt at jeg ikke klarte å være spennende nok for dem. Jeg hadde vært alvorlig syk de siste fire årene. Jeg hadde ikke nettopp hatt den kuleste sommerjobben ever, og jeg hadde ikke vært ute og reist for pengene. Jeg hadde ikke begynt på Blindern, og jeg var ikke drita full på Chateu Neuf forrige helg. Det eneste jeg hadde å spille på var ikke disse jentene interessert i.

-         Hallo folkens!

O lykke! Det var Martin som akkurat hadde kommet inn døren. Jeg rette meg opp, og søkte øynene hans med mine. Jeg var desperat etter anerkjennelse, etter øyenkontakt, etter smilet hans. Herregud så patetisk jeg følte meg. Desperasjon kan føre til så mangt. I dette tilfellet hadde den ført meg til å søke anerkjennelse fra et menneske som ikke egentlig kjente meg, som ikke visste noe om mine fire år som syk og isolert, men som allikevel en gang hadde fått meg til å føle meg både morsom og spennende. Planen var at han skulle gjenta det. Jeg følte meg trygg på at han likte meg. Han hadde en personlighet jeg kunne spille på, han var sympatisk, oppmerksom og kjapp i kommentaren. Akkurat som meg. Og i tillegg var jeg en mester i å legge til seksuelle undertoner. Alt dette gikk rett hjem hos Martin. Jeg kjente til hans type fra før, dette hadde jeg gjort mange ganger før. Med andre, i en annen tid. Nød lærer naken kvinne å spinne.

Det ble som jeg hadde håpet. I løpet av kvelden lo jeg masse, jeg flørtet med Martin og Martin flørtet tilbake. Herregud, jeg følte meg endelig helt normal! Som en som eksisterte, en som andre kunne le sammen med, og som betydde noe. Hva som helst. Og det som var deiligst av alt, var det faktum at også Martin hadde kjæreste, og noe annet enn denne uskyldige flørtingen ville det ikke bli noe av. Det var jo derfor jeg kunne gjøre dette, for alt jeg ønsket meg var litt oppmerksomhet. Jeg var ikke egentlig interessert i Martin. Jeg hadde samboer, og han eide meg med hud og hår, det var ikke noe igjen til andre.

- Husk å gå rett hjem nå da!    

Jeg stod i gangen ferdig påkledd til turen hjem, tonen blant alle festdeltakerne var lett skrålete, og jeg smilte overbevisende tilbake. Festen hadde vært fullstendig vellykket, og jeg kjente samvittigheten gnage igjen, til tross for at jeg var litt bedøvet av alkoholen. Jeg visste jo at jeg ikke hadde lov til dette. Jeg gruet meg til skuespillet i morgen. Dette stod jeg og tenkte på samtidig som jeg fisket opp den lille jaktkniven fra veska, og la den i lomma på ytterjakka. Det var ingen som visste at jeg hadde den med. Like greit, så slapp jeg å forklare meg. Jeg var nødt til å gå alene fra t-banestasjonen på Tøyen og hjem til kjellerleiligheten i Lommedalen. Jeg hadde ikke råd til taxi, og bussene sluttet å gå før klokka tolv. Lommedalen er en mørk dump midt i Oslogryta, og det tar minst 20 minutter å gå hjem fra Tøyen via Galgeberg.. Jeg kjente jeg angret litt da jeg gikk på t-banen på Jernbanetorget. Det var ikke så mange mennesker ute på denne tiden av døgnet, og de fleste var menn.

Idet jeg gikk av t-banen på Tøyen hadde jeg grepet godt festet rundt kniven nede i lomma. Jeg konsentrerte meg om å se våken og målsikker ut. Hvilket jeg jo også var. Det var novemberkaldt, og jeg var redd. Den første etappen var egentlig ikke så ille, for det kom til å være gatelys hele veien, med boligblokker på hver side. Den siste biten på ca. en kilometer var helt mørk, og det var bare enkelte hus på venstre side av veien, resten bestod av mørke kratt og falleferdige små skur.. På den andre siden var det bare et kratt som skilte veien og den mørklagte store dumpa der alle togene stod som spøkelser i natten mens de ventet på den rutinemessige servicen. Jeg var livredd for den siste kilometeren. Jeg benyttet meg av den nattlige stillheten til å tenke igjennom hva jeg ville gjøre om jeg ble overfalt av en mann.

Jeg gikk og knuget på kniven i lommen, da jeg plutselig fikk øye på en, ca. 150 meter foran meg. Han stod på høyre side av fortauet, altså på samme side som meg. Det var ellers ikke en sjel å se. Jeg begynte å gå litt saktere, det var noe med denne mannen som gjorde meg veldig usikker. Han stod bare der liksom, helt stille, uten ytterklær, og stirret stivt fremfor seg. Hva i all verden var det han holdt på med? Jeg beveget meg sakte i retning mannen, med håp om at han skulle begynne å gå, eller flytte seg. Hva som helst, bare ikke han ble stående slik. Han rørte seg ikke av flekken. Jeg begynte for alvor å bli redd, og tenkte kjapt ut en plan. På den andre siden av gaten, rett ovenfor der han stod, gikk det en vei inn til venstre. Jeg bestemte meg for å late som om jeg bodde i den blokka lengre opp der. Hva jeg skulle gjøre når jeg befant meg utenfor en blokk med låste dører, ante jeg ikke, men jeg kom rett og slett ikke på en bedre plan der og da.

Som tenkt, så gjort. Med en hamrende puls og en kniv i hånden nærmet jeg meg mannen på fortauet, og rett før jeg støtte på ham krysset jeg raskt gaten, og brukte omtrent alle kreftene jeg hadde på å ikke løpe. Ikke løp. Ikke avslør at du er redd! Jeg kom meg over på den andre siden av veien, og forsøkte samtidig å kontrollere pusten slik at frostrøyken ikke skulle bli for tydelig i lyset av gatelyktene. Trangen til å snu meg for å se etter ham var nå så sterk at jeg kjente kroppen ufrivillig vri seg i hans retning, igjen og igjen, og jeg tvang den tilbake i fremoverposisjon hver gang. Plutselig gjorde jeg et brått byks til høyre igjen. Uten at hjernen egentlig hadde oppfattet det, så hadde øynene mine registret en diger busk ved veikanten, det var et perfekt sted å gjemme seg for å se om han fulgte etter. Han fulgte ikke etter. Takk og lov, han stod fremdeles der på den andre siden av veien, stirrende stivt fremfor seg, som om han aldri hadde lagt merke til meg i det hele tatt.

Nå gjenstod bare den siste kilometeren i det stummende mørket. Jeg tror all min rasjonalitet var oppbrukt på det tidspunktet, for det neste jeg gjør er å snu meg i retning hjem, og før jeg får tenkt meg om, begynner jeg å løpe alt jeg klarer. Jeg slipper taket rundt kniven, tar hånda ut av lomma, og omsetter de siste minuttenes adrenalinproduksjon til ren energi. Herregud så lykkelig jeg er idet nøkkelen min vris om i dørlåsen hjemme!

-         Jasså, så du benytter sjansen til å fly ute om nettene så fort jeg er ute av huset?

Den iskalde tonen fikk alt til å stoppe opp. Som i en surrealistisk Murakamiroman innså jeg at han var hjemme. Jeg var fanget i en sakte film uten avknapp. Nå var jeg ikke lengre redd for at det skulle skje meg noe, nå visste jeg at jeg hadde trøbbel i vente.

Det er min fødselsdag i dag! Og jeg er endda ikke ramt af min ellers sædvanligvis hvert tiår tilbagevendende nedtur over at blive ældre. Da jeg fyldte 20 år, blev jeg helt deprimeret over, at jeg ikke var teenager mere, og da jeg fyldte 30 år, blev jeg endnu mere deprimeret over, at jeg ikke længere kunne kalde mig ”ung”, så jeg havde egentlig ventet en rigtig grim nedtur nu, hvor jeg fylder 40 år, men den er helt udeblevet. En stor del af æren for det kan ganske givet tillægges, at jeg ikke er ”fyrre, fed og færdig”, men ”fyrre, forelsket og frugtsommelig”. Men måske ligger der mere i det. Jeg håber i hvert fald, at jeg er kommet overens med naturens gang, selv om jeg selvfølgelig ikke kan udelukke eventuelle fremtidige nedture over alderdommens indtræden.
Apropos alderdommens indtræden skrev jeg for et par år siden (da jeg fandt mit første grå hår) nedenstående tekst, som jeg selv synes, er en ret sjov ironisering over alle de tanker, man kan få, når naturens gang går op for en kvinde i sin bedste alder.

Gråsprængning

Hvad gør man, når man lige har opdaget sit første grå hår, der oveni købet er 60 cm langt og følgeligt må have været til stede meget længe uden, at man har set det?
Skal man, godt inspireret af diverse tv-reklamer, gå til optiker og få vurderet sine øjnes duelighed?
Eller skal man for en sikkerheds skyld lige tjekke med sine forældre om årstallet på dåbsattesten er helt rigtigt? Eller skal man hellere tjekke sit teenagebarns dåbsattest?
Måske skulle man skifte spejlet på badeværelset ud, for i princippet kunne det vel godt være ridset og dermed give et forvrænget billede af virkeligheden?
Eller måske er det pæren i lampen, der skal skiftes, for man kan ikke vide, om lyset er helt forkert, og enhver ved jo, at lys består af farver, og farver består af lys, og måske er håret slet ikke gråt, måske er det bare lysets bølgelængde, der gør, at det ser gråt ud, og hårets tykke og stive fremtoning kan måske tillægges lyskildens vinkel kontra refleksion af førnævnte ridser?
Eller skal man hellere gå til psykolog og få vurderet sin evne til selverkendelse?

Når erkendelsen af gråhårstilstedeværelsen foreligger, hvad gør man så?
Går man i mentalt koma og lægger sig til sengs, som en anden Maud, deprimeret og degraderet til uattråværdig, utroværdig ca. sidst i 30’erne-agtigt afdanket kvinde uden q?
Eller river man hvert enkelte grå hår ud? Eller begynder man at farve håret med alskens giftige kemikalier, der om føje år vil få al håret til at falde helt af - men det er man p.t. ligeglad med, på samme måde som man er ligeglad med, at skrigende magnoliarød ikke ser naturligt smukt ud til ca. sidst i 30’erne-agtigt antirynkecremebehandlet alligevel harvefuret-udseende blegfed begyndende hormonforstyrret hud?
Eller sætter man sig til at strikke fodformede uldne sutsko til hele familien inkl. fremtidigt kommende børnebørn?
Eller køber man en gyngestol på det lokale loppede antikmarked, som man i øvrigt næsten ikke tør besøge af frygt for at få klistret et ”nedsat”-skilt i panden og blive placeret i førnævnte selvindkøbte gyngestol med et hæklet sjal om skuldrene lige ved siden af stablen af blå porcelænsplatter, kassen med Keld og Hilda LP’er og ikke mindst stativet med næsten ubrugte engangslightere?

Eller begynder man at overveje at betale til efterlønsordningen, at melde sig ind i Ældresagen og Sygeforsikringen Danmark samt at få en fast PBS-aftale med et dertil indrettet nyerhvervet pensionsselskab?  
Eller erkender man omsider … at man er blevet … voksen?
 

dæmpede skridt
fra montre til montre
papiret er tavst

Med kroppen halvveis ut døra var den der igjen. Trangen til å spytte ut hjertet. Svelging. Det verste med å forlate huset om morgenen, var vissheten om at jeg skulle tilbake. Det verste med å forlate huset om morgenen, var å ikke ha kontroll.Hver eneste dag var jeg helt desperat etter å komme hjem. Jeg grua meg så mye, at jeg kunne nesten ikke vente. Akkurat det visste jeg ikke da. Den gangen var jeg jo helt normal. Pen. Smart. Rappkjefta. Ikke noen man kødda med. Jeg hadde berømte foreldre, men det var det ingen om visste. Vel, jeg trodde de visste det, men jeg tok feil. Det var i grunnen veldig dumt. De burde visst det. Kanskje hadde ting blitt annerledes.

Det var mye hat. Alle veier. Men mest fra meg. Jeg hatet han jeg klina med første gang. Jeg synes han var kjekk, derfor fortjente han ikke bedre. Jeg følte meg utvalgt, og klarte ikke la være å skryte av det. Han jeg egentlig var forelska i ble sikkert lei seg, men han måtte da forstå at jeg ikke ville ha ham? En forelskelse er da ingen grunn til å komme nær.

250 kroner på kjøkkenbordet. De skulle vare i en uke stod det på lappen. En spagetti på boks hver dag, og litt til brød og fersk melk. Ingenting til røyk selvsagt. Men det fiksa jeg selv. I jakkelommene som hang i entreen lå det nok mynter til en tipakning. Det fikk duge. En uke varte imidlertid så kort at det var ingen vits i å senke skuldrene. Like greit å holde intensitetsnivået på det jevne, så slapp man overraskelser.

Jeg hatet dem når de kom hjem. Skulle jeg klappe av begeistring liksom? Ja, det skulle jeg. Det var tryggest sånn. Så jeg klappet, og hatet. Hatet, og klappet. Selvforakten hadde gode dager, så hatet ble vendt innover også. Ingen grunn til å gjøre unntak, hatet man så hatet man. Det kunne jo vært fristende å grine istedenfor, men ikke uten et betydelig tap av kontroll. Så da utgikk det alternativet.

Jeg vet jeg kunne drept ham. Jeg vet det, fordi hatet er ektefølt. Jeg skulle gjerne kjørt ham ned en mørk høstkveld. Et lite dunk fra støtfangeren, og verden ville vært lettet for ondskapens kilde. Selvsagt skulle han se hvem det var som meiet ham ned. Takk for terroren, takk for blåmerkene, takk for våkenettene, takk for skrikene du påførte oss. Jeg har kommet over frykten for kniver forresten. Jeg så aldri at han tok i en bortsett fra når han lagde mat, men jeg visste at han like å vifte med dem. En nattlig telefonoppringning fra en telefonboks i nabolaget fortalte meg det. Hun stod der i mørket naken, bønnfallende. Selvsagt hentet vi henne så fort vi kunne.

Det var jo ikke siste gangen telefonen ringte om natten på den måten, med det var siste gangen jeg følte ansvar. Æh. Nå lyver jeg. Men det var deilig med avstanden som fulgte med flyttingen. Nå kunne jeg ha drapsfantasiene mine i fred uten å være bekymret for at han skulle gjennomskue meg. Som skuespiller kunne man ikke drømt om en bedre skole selvsagt, men nå var læretiden over, jeg var klar for å jobbe.

Jeg kommer aldri til å vende det andre kinnet til. Når bidraget var et hav av tapte horisonter, så finnes det ingen tilgivelse. Uten horisonter gir tilgivelse ingen mening

En gang var du til å leve med. Du var en gang så liten at jeg kunne kjærtegne deg. Nå er du blitt så stor at jeg av og til tror du er meg.
 
Du bruker øynene mine som vindu, og refleksjonen av ditt ansikt henger igjen i pupillene mine akkurat lenge nok for noen å se. Jeg er ikke alene, men tror alikevel ikke det er noen som ser. Det er ingen som vil se ditt ansikt, eller kjenne din identitet. Du vet jeg holder på dine hemmeligheter. Du vet så inderlig godt at jeg aldri vil avsløre deg, og at jeg villig vil la deg livnære deg på livskraften min. Jeg har mer å tape enn deg på å slippe deg fri. Mye godt har kommet til liv takket være deg. Jeg hater deg.

Og jeg ber om nåde. Jeg ber deg; kan du ikke til helvete bare forsvinne?
Kneskålene mine kan du ta med deg, de har alikevel ikke mer å gi.

høje pinjer
jeg ser på dig gennem
en hullet skulptur

heldagstorden
- altid lidt åndeløs
efter hvert lyn

fra Hvedekorn 2/07

bogen i solen
en lille plet orange
insektblod

***

Bragt første gang på poesi.dk
(haibun - definition)

Upupa epops
Hærfuglen synger sit navn
uupupu uupupu