Adressa melder i dag om en meget alvorlig sak . Aftenposten har også saken på forsideplass.
"En lensmannsbetjent i Sør-Trøndelag er tiltalt for å ha hjulpet sin svigerinne med ulovlig innreise til Norge. Senere skal han ha innvilget henne oppholdstillatelse."

Politimannen har altså juksa for å skaffe noen, antakeligvis venner, en au pair (barnepike).

Makan til stygg sak! Dette kriminalitet på sitt verste, noe den nye politimesteren i Sør Trøndelag vet å understreke.
Jeg siterer hans uttalelse til Aftenposten:
"Jeg ser på dette som en meget alvorlig sak som kan få betydning for hans tilsettingsforhold," sier politimester Nils Kristian Moe ved Sør-Trøndelag politidistrikt. Det er godt å vite at politiet vet å slå ned på kriminalitet og umoral i egne rekker, ikke sant?

Kineserne er rabiate i Tibet, og presterer å legge skylda på opptøyene på Dalai Lhama! Han er som kjent en voldelig kis. Jaja, faen til ufine folk disse separatistene...

CIA fortsetter sine fangetransporter med mellomlandinger på Norsk jord. "Alle" er sjokkerte og sinte. Europarådet vil granske saken. Ikke det at jeg helt kan se hva de håper å oppnå, kanskje borsett fra en økning i de politiske pressset mot Amerikanske Myndigheters behandling av fangene sine. Granske CIA? Haha!

Så til en gladnyhet! Rettsvesenet i Danmark glimter til med et anfall av gangsyn i den såkalte "knibetangssaken" i sammenheng med Demonstrasjonene mot rivning av Ungdomshuset i København sist vår.
"Knibtangsmanøvren fandt sted 1. marts 2007 kort før klokken 18, da politiet sendte en gruppe vogne frem fra en sidegade på Nørrebrogade og anholdte den forreste del af demonstrationen." (Politiken 14.mars 2008)
Anklagers ønske var 40 dagers ubetinget fengsel for hver av de tiltalte, og baserte seg blandt annet på en politirapport som hevdet at 40-50 av de anholdte unge kastet stein på politiet.
Denne rapporten viste seg i ettertid å være helt feil. Forsvarsadvokatene peker på følgende:
" i følge [forsvars]advokaterne viser blandt andet videoptagelser fra stedet, at en stor gruppe personer, der anholdes, ikke kaster med noget, men forholder sig roligt. I politirapporten fremgår det derimod, at alle de anholdte har kastet effekter mod politiet."Et annet hovedargument fra anklager side var at demonstrantene burde fjernet seg fra området, da deres tilstedeværelse kunne ses som en legitimering av de unde steinkasternes gjerninger.
Godt å vite at Politi og anklagemyndighet ønsker en begrensning av retten til å bevege seg fritt i det offentlige rom da gitt.
Retten fant det imidlertid slik at det var mer eller mindre uholdbart å arrestere og varetektsfengsle 40 personer fordi de var på feil sted til feil tid.

For øvrig skal det nevnes at jeg og noen av mine venner også ble arrestert på et herberge et par dager senere. Vi hadde dratt nedover til København for å delta i demonstrasjonene (riktignok med fredelige hensikter). Det er en ubehagelig opplevelse å bli vekket av pansret opprørspoliti og bli kasta på glattcelle sånn helt uten videre.
Dum som jeg er forsøkte jeg å diskutere saken i en litt folkelig tone med avhørslederen, og han kunne fortelle meg at "vår" arrestasjon først og fremst var av preventiv karakter, da de fryktet at vi var norske "ballademagere" som var kommet for å sloss mot politiet.
Jeg lurer på Vampus hadde klart å mobilisere et litt mer balansert syn på saken om hun hadde blitt utsatt for det samme?
Med tanke på politiets ukritiske tauing av bortimot alt og alle i dagene etter 1.mars, kan man bare konkludere med at hun hadde ordentlig flaks., kanskje mer enn hun fortjener.

Kranglingen i Primærvalget i USA truer med å ødelegge for "Demokratenes" muligheter til å vinne presidentvalget
Dagbladet kaller det "Demokratenes valgmareritt".
Men det er da ingen fare for at disse fæle demokratene kommer til å vinne likevel. Jeg tror ikke Amerikanerne har baller eller pupper nok til å stemme på en Neger eller ei Kjærring, når de har en krigshelt tilgjengelig.
Se for dere John Macains klare (fiktive) beskjed til Obama: "You'r just a rebelious youngster. While your Pa was pickin´ cotton in the south, I was killin´gooks in Nam!"

NRK alltid nyheter melder om at Statens pensjonsfond investerer i tysk porno. Dette er selfølgelig beklagelig, men nå er det jo slettes ikke noe nytt at Oljefondets etiske retningslinjer ikke er særlig vanntette.
God moral, way to go!

Ellers har jeg hatt en del å gjøre i det siste, noe som medfører ujevn posting. Blant annet har jeg jobbet en del med en semesteroppgave i et grunnfagsemne i sosiologi. Nå er det ikke slik at jeg har planer om å bli sosiolog, men jeg kan likevel trygt anbefale folk å skumme gjennom en innføringsbok i faget. Her er det nemlig mye å lære om å forholde seg kritisk til etablerte sannheter, ikke minst tror jeg folk flest kan ha godt av å lære seg å vurdere statistikk litt mer forsiktig.

Blant annet har jeg lært at klasseskillene er høye i Norge, og tendensen er stabil over tid. Jeg ble virkelig overrasket må jeg si.

I artikkelen hevdes det at mannen bør bli kvitt følgende verdier:
Individualisme, Forsørger-rolle, Styrke, Dominerende, Ikke snakke om følelser, Ta det som en mann, Kontroll, Macho.
Jeg tar en liten gjennomgang av meg selv:

Individualisme i moderne forstand har blitt mer eller mindre synonymt med egoisme og "selvrealisering" på bekostning av andre. Jeg er derfor enig i at dette kan ses som en negativ verdi. Likevel tør jeg påstå at dette ikke er en spesielt kjønnsspesifikk verdi som innehas i særlig større grad av menn enn kvinner... Les noe såkalte dameblader, og du forstå hva jeg mener. Mannspanelet mener at menn er dårligere enn kvinner på å se seg selv som deltaker i en gruppe, og jeg er enig i at dette er en svakhet man bør bli kvitt.

Forsørger-rolle. Dette er et viktig punkt. Jeg ser ikke noen grunn til at mannen bør ta noe større forsørgeransvar i et forhold/en familie. Nå vil vel de fleste av oss være selvstendige og uavhengige av en forsørger, men dette punktet kan sees fra motsatt side også. Nå er det vel ikke unaturlig å ønske å ta vare på sin kjæreste og/ellersine barn, men det burde ikke være en plikt kun for mannen, men også et ansvar som påligger kvinnen i et forhold. Vi bør forsørge hverandre når dette er nødvendig, fordi vi bryr oss om hverandre. Altså: Skill forsørgerrollen fra mannsrollen.

Styrke. Her skjønner jeg ikke hva Aftenposten mener jeg skal kvitte meg med. Skulle jeg ikke ønske å være sterk? (Jeg tar utgangspunkt i at det her er snakk om mental/psykisk styrke, da fysisk styrke er irrelevant.) Det man må huske på er at i mitt ønske om å være sterk, så ligger det for min del ikke noe ønske eller krav om å være sterkere enn dama mi. Tvert imot setter jeg stor pris på å ha en sterk kjæreste. (Hun er ei lita jente, og jeg kan sikkert kaste henne mange meter. ;)) Jeg regner med poenget til panelet dreier seg om å komme vekk fra den evinnelige spørsmålstillingen om hvem som er den "sterke" i forholdet, og det er bra.

Dominerende. Jeg er ikke dominant. Likevel er vel dette noe alle burde ha i bakhodet i sin samhandling med andre mennesker. Det er ikke så dumt å spørre seg selv en gang i blant; Lar jeg mine medmennesker komme til med sine tanker og meninger, eller er jeg en undertrykkende tosk? Men dette gjelder alle, både menn og kvinner. Man kan være dominant på mange forskjellige måter.

Ikke snakke om følelser. Denne kjenner jeg igjen, og sier meg hjertens enig. Snakk med dama di, si hva du mener. Hvis ikke kan du være rimelig sikker på at hele forholdet ramler sammen som et korthus før eller siden. Grunnen til at menn "ikke vil" snakke om følelser henger nok sammen med frykten for å syte, og dermed fremstå som svakelig. Dette er en klassisk misforståelse blandt menn, så dette punktet er viktig, kanskje det viktigste.

Ta det som en mann. Ja, dette er helt klart et avleggs utrykk.

Kontroll. Her blir det litt den samme problematikke som under punktet styrke. Selvfølgelig ønsker jeg kontroll, men det er kontroll over meg selv og mitt liv, ikke kontroll over dama mi. Det er bedre om hun har kontroll over seg selv vil jeg tro.

Macho. Jeg er ikke macho, jeg er maskulin, tøff og mann!

Panelet vil ha en endring i lovverket som omhandler familievold, og det er bra. Bare for å gjøre en ting klart: Å banke dama er ikke mandig, ikke akseptabelt, og bør slås hardt ned på.

Obligatorisk legesjekk hvert femte år er jeg litt usikker på hva jeg skal mene om. Jeg er ikke særlig fan av å innføre tvang på noe som helst område, men med tanke på klassisk mannlig vegring mot å bli oppfattet som svak skjønner jeg at mange menn kanskje ikke liker å gå til legen. Derfor kan man bare komme med en oppfordring: Stikk innom legen og sørg for at kroppen er i god stand. Det er faktisk viktig.

Kjønnsdeling av foreldrepermisjonen er et vanskelig tema. Nok en gang må jeg ta det standpunkt at jeg er mot tvang. Det beste hadde vært om dette var undvendig, men kanskje er det nødvendig enn så lenge menn ikke ikke snakker nok med damene sine.

På den andre siden kan dette være med på å sikre mannen rettigheter til å ha og utvikle et meningsfylt forhold til sitt barn. Jeg vil våge å påstå at dette er et felt hvor mannen også på en måte står svakere enn kvinnen. Vi burde stille større krav til rett på kontakt med ungene våre. Dette er en problemstilling som ofte gir seg utslag i barnefordelingssaker, hvor mannen ofte blir forbikjørt og avspist med en "gjesterolle" i sitt barns liv. Kanskje vil en slik regulering være med å bygge en kultur hvor mannen får utviklet større nærhet til ungen sin, samt å styrke idéen om at mannen (eller bedre: begge parter), har rett på og plikt til å bidre positivt til sitt barn oppdragelse og velferd.

Jeg skulle virkelig ønske dette tvangstiltaket var unødvendig, og jeg tror nok det vil bli det med tiden.

Samlet sett vil jeg si at mannspanelet peker på viktige ting, og likestillingsdebatten er viktig å holde i live. Det jeg særlig finner positivt er at man gjennom dette får menn selv til å være med å definere et likestilt samfunn. Det synes jeg er et utrolig viktig poeng. Vi som menn kan nemlig ikke sitte på sidelingjen og la "agro-feministene" definere kvinner som ofre og menn som svin og overgripere. Likestillingskampen handler om mer enn kjønnskamp, den dreier seg om frihet og likeverd mellom mennesker, uavhengig av kjønn, rikdom, sosial status og etnisitet.

Vi er folk hele gjengen, så oppfør dere deretter.

http://www.gatasp.no/

• Ateisme – et resultat av opplysningstida, en drøm om en fornuftig verden, prega av vitenskap, fornuft, rasjonalitet, opp i mot de relgiøse verdensbilder – mot troen på en gud uttafor oss sjølv.

• Hvem skapte hvem? Skapte menneskene gud, eller skapte gud menneskene? Det er selvfølgelig et grunnleggende filosofisk spørsmål som ligger til grunn for filosofiske spekulasjoner i bakgrunnen for dette.

Begge presidentkandidatene fra det demokratiske partiet snakker varmt om at deres vei er en ny vei mot forandring. Men hva skal forandres? Barack Obamas retorikk er lett å hengi seg til, men de færreste amerikanske velgere har noen anelse om hva Obama faktisk vil forandre.

REALITET: Er USA et demokrati? På papiret; ja. I virkeligheten; klart et tema for diskusjon. Kun litt over femti prosent av den voksne befolkningen har funnet veien til stemmeurnene siden 1980-tallet. Det vitner om at en betydelig del av den amerikanske befolkningen har liten tillit til det politiske institusjonen i landet.

Debatten om valget i USA er totalt blottet for diskusjoner om de reelle problemene i landet. Presidentkandidatenes personligheter blir tillangt mer interesse enn hva de faktisk ønsker å gjøre med tilstandene som regjerer. Dette gjelder også i norske medier.

CHANGE: Det er skremmende og oppsiktsvekkende hvordan snakk om det amerikanske valget blir redusert til koseprat om presidentkandidatene, fremfor å belyse ulike tilstander og hva de har tenkt å gjøre med dem. Jeg tviler på at noen som helst annen valgkamp i noe som helst annet land i verden ville sluppet så billig unna.

Barack Obama lover stadig "change". I 1980 lovet Reagon "change". I 1992 lovet Bill Clinton "change". Veldig mange av de demokratiske velgerne som faktisk bruker stemmeretten stemmer på "change", uten å i det hele tatt ane hva som skal forandres.

DEMOKRATI: Av den totale inntektsøkningen mellom 1974 og 2000 gikk 74 prosent til den mest velstående femtedelen av husstandene. Fattige 0,8 prosent gikk til den fattigste delen av befolkningen. Hver fjerde amerikaner i jobb lever under fattigdomsgrensen. Er det her vi vil se Obamas "change"? Tvilsomt.

Den norske høyresiden peker på den sterke fagbevegelsen som en trussel mot demokratiet. Ved å se på de amerikanske tilstandene kan man prise seg lykkelig over at fagbevegelsen er så sterk som den faktisk er.

De politiske partiene er totalt avhengige av store pengegaver fra storselskapene for å kunne opprettholde valgkampen sin. At den private storkapitalen har et slikt avgjørende grep om politikken er skremmende.

KAPITALEN: Både Barack Obama og Hillary Clinton er avhengig av slik privat støtte, og en slik støtte kommer ikke gratis. Hva vil gigantkorporasjonene har i bytte for sin enorme pengestøtte? I alle fall ikke "change".

Realiteten er at amerikansk politikk er regjert av det kapitalistiske fundamentet, og ingen av partiene ønsker radikal forandring; verken når det gjelder utenrikspolitikk eller den stadig økende fattigdommen og eskalerende sosiale forskjeller.

Demokrati er i USA lite annet enn tittelen på et forrykende show som blir kringkastet verden over en gang hvert fjerde år.

Forr trekker en direkte sammenheng mellom de reformene som Clemet innførte som undervisningsminister, og den norske skolens bekymringsverdige scroring på den nylig gjennomførte PISA-undersøkelsen. Dette mener Clemet er en særdeles urettferdig og feilaktig vurdering, noe jeg egentlig ikke kan annet enn å si meg enig i.

KUNNSKAPSLØFTET: Den viktigste reformen i skolen som den forrige regjeringen startet, og som ble videreført av den nåværende regjeringen, er det nye læreplanverket kalt Kunnskapsløftet (LK06). I motsetning til forrige læreplan L-97, setter Kunnskapsløftet klare mål for undervisningen som foregår rundt om i landets grunnskoler. L-97 ga snarere en beskrivelse av undervisningen og tok ikke sikte på å definere kompetansemål for elevene.

Dette medførte også, i kjølvannet av den påfølgende PISA-undersøkelsen, økt metodefrihet for lærerne. Det var ikke lenger definert i læreplanen hvilke undervisningsformer som skulle benyttes for å innfri kompentansemålene. Dette ble overlatt til den enkelte skolen og den enkelte læreren. Slik ble retningslinjene for fremgangsmåter i undervisningen desentralisert og overlatt til fagpersonene som tross alt er opplært til å planlegge og gjennomføre undervisning av ulikt slag.

DIFFERENSIERING: At denne omleggingen fremstilles som et angrep på den offentlige fellesskolen, også kjent som enhetsskolen, er en noe merkelig problemstilling. Det fundamentale i enhetsskolen er at alle elever fra alle ulike klasselag skal gå i den samme, offentlig finansierte skolen, hvor tykkelsen på foreldrenes pengebok ikke har noe å si for mulighetene til det enkelte barnet. At man overlater ansvaret for å legge opp undervisningen best mulig tilpasset den enkelte skoleklassens behov (for det er enorm forskjell på skoleklasser) til lærerne og skolene, ser jeg mer som en fordel enn som en ulempe.

Det har lenge vært et problem i skolen at differensiering har vært vanskelig fordi undervisningen er tilpasset nivået til en gjennomsnittselev som ikke eksisterer. Dette var også kjernen i kritikken mot den forrige læreplanen L-97. Det hele ble så fastlåst i et generalisert progressjonsmønster at de svakeste elvene, så vel som de sterkeste, manglet oppfølging. Kunnskapsløftet legger mer opp til at den enkelte elevens behov settes i fokus, og dermed skal undervisningen tilpasses den enkelte elevens nivå; enten det er en særdeles sterk eller en særdeles svak elev.

LÆRERTETTHET: Problemet i denne debatten føler jeg er at kritikerne fra venstresiden blendes av det faktum at det er en borgerlig regjering som har klekket ut Kunnskapsløftet. Faktum er nemlig at det er snakk om en meget god læreplan, langt bedre enn sin forgjenger L-97. SV har også innsett dette, og snakker i dag varmt om den nye læreplanen så vel som å gjennomføre den. Ved å sette klare mål for undervisningen skaper man ikke automatisk vinnere og tapere i skolen.

Det viktigste problemet man nå står ovenfor er at lærertettheten i skolen er for liten til å kunne gjennomføre den individuelle oppfølgingen som en slik ambisjon krever. Skal man opprettholde enhetsskolen må avstanden mellom læreren og eleven bli mindre. Det er ikke slik lenger at læreren står og foreleser om teller og nevner og genitivsregelen på generell basis. Man må ta hensyn til de forkjellige nivåene som elevene i den samme klassen ligger på. Man må ta hensyn til at ikke alle lærer like godt på samme måten. Dermed må læren variere undervisningen slik at elever med ulikt utgangspunkt klarer å henge med i alle svingene, både de som lærer best ved å lytte, å se, å arbeide alene, sammen med andre, etc.

En umulig oppgave? Nettopp! Så lenge én lærer skal ta hånd om 28 elever helt alene.

UTJEVNING: Så vi er tilbake til utgangspunktet: Hvordan gi alle elevene i enhetsskolen like gode muligheter uavhengig av den enkeltes utgangspunkt? Gi lærerne mer fagkompetanse? Vel, det hjelper svært lite at læreren har utrolig høy kompetanse i fagene han underviser i, så lenge han ikke har mulighet til å bruke denne kompetansen. Dermed er den viktigste prioriteringen å øke lærertettheten i skolen, ikke å heve kompetansenivået. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig å øke lærernes kompetansenivå, men man må tross alt gjøre en prioritering.

Skolen er kanskje det stedet fremfor noe annet hvor utjevning av klasseforskjeller kommer tydeligst frem. Skolen trenger flere undervisningstimer og flere lærere for å gjennomføre en slik målsetting. En tendens i den norske skolen er at den fungerer mot denne hensikten: skolen reproduserer sosiale forskjeller fremfor å utjevne dem. Ballasten som elevene har med seg hjemmefra er like viktig som ressurslikheten som ligger i den offentlige fellesskolen. Men hvordan utjevne forkjeller som er et resultat at ballast fra de ulike hjemmene som befinner seg i ulike sosiale klasser?

FOKUS: Mer tid på skolen. Mer profesjonell oppfølging av elevene og mindre læring basert på at foreldrene må slite på sine mangelfulle kunnskaper for å hjelpe barna sine med hjemmeleksene. Leksehjelp i skolens, og det offentliges regi; eventuellt med hjelp fra frivillige organisasjoner. Og ja, dette blir gjennomført. Men hvor henter man kompetansen til å gjennomføre dette fra? Jo, økt lærertetthet, atter en gang.

Det er her Høyre og også Venstres skolepolitikk bommer. De fokuserer mer på å ha svært kunnskapsrike lærere enn å ha nok lærere. Norge er kanskje et av de landene i verden med høyest lærertetthet, men vi er også et av de landene i verden som legger mest vekt på variert og inkluderende undervisning. Vi har en enhetsskole med et fantastisk utganspunkt til å bli verdens beste skole for absolutt alle. La oss heller dyrke den enn å rive den ned og privatisere.

UTOPI: Dette har alltid vært den bærende ideologien i norsk skolepolitikk gjennom den moderne æra. Skolen skal være en felles arena der alle klasselag skal møtes. Vi snakker både integrering og sosial utjevning, og Norge er, i motsetning til de fleste andre land i den vestlige verden, i den fantastiske situasjonen at denne utopien nærmest er virkelighet. Men forutsetningene for en slik utopi er langt mer enn bare prinsippet om den offentlige fellesskole. Man oppnår nemlig aldri sosial likhet uten at dette forutsetter ressurslikhet. Skolen er ikke som en arbeidsplass. Man er ikke ferdig på skolen når det ringer ut og man slenger sekken på ryggen og trasker hjemover. Skolen krever nemlig at elevene tar med seg jobben hjem.

LÆREMIDLER: Den norske skolen skal være gratis. Det ser umåtelig flott ut, men er det mulig å etterleve i praksis? Det har lenge vært debatt om ordningen med bærbare datamaskiner i den videregående skolen. At elevene selv må dekke denne utgiften bryter veldig med vedtaket om gratis læremidler i den videregående opplæringen, som ble vedtatt innført fra høsten av. Hvorvidt laptopen forsvinner fra skolepulten, eller blir ansett som et læremiddel dekket av det offentlige, gjenstår å se.

LK06: Bruk av IKT er et av flaggskipene i den nye Læreplanen for kunnskapsløftet (LK06). Datamaskinen skal inn i alle fag og elevene skal læres opp til å bruke dette utstyret. Enhver lærer som jobber i offentlig skole rynker fort på nesen når han hører dette. Svært mange kommuner sliter med å dekke behovet for oppdaterte datamaskiner i barne- og ungdomsskolen, og et krav om at alle elever skal beherske et så vidt bruksområde av datamaskinen er nærmest umulig å etterstrebe i dagens situasjon. At skoler og lærere begynner å forvente at elevene skal levere dataskrevne besvarelser, og bruke internett hjemme til å søke informasjon, blir et paradoks tatt fellesskolens prinsipper i betraktning.

KLASSESKILLE: En alenemor som er deltidsansatt hjelpepleier med tre skolebarn vil nok kanskje ikke betrakte bredbånd og oppdatert datamaskin som første prioritet når hun skal dekke barnas behov. Hvordan man enn snur og vender på det så finnes det faktisk fattigdom også i Norge, i den forstand at man faller utenfor kjøpefesten som ”den velstående nordmann” opplever. Barn som lever i fattigdom i Norge kan ikke ta del i det sosiale livet på lik linje med sine rikere medelever, fordi foreldrene slett ikke har råd til å betale prisen. Du synes kanskje en femhundrelapp er småpenger, men for enkelte kan en femhundrelapp være akkurat det som skal til for at budsjettet går i null også denne måneden.

STOLTE KVINNER OG MENN: Dette handler ikke om kommunisme. Dette handler ikke om sosialisme. Dette handler om rettferdighet og solidaritet. 1. mai er arbeiderklassens demonstrasjonsdag, men det er også arbeiderklassens store feiring. Det er i dag vi skal huske tilbake på alle de stolte kvinner og menn som kjempet frem rettigheter og rettferdighet for arbeidsfolk verden over.

MAKT: Det er i dag vi skal minnes hva Landsorganisasjonen er for og står for, og ikke undergrave dens funksjon i samfunnet. Arbeidsfolk, de som lever av å selge sin arbeidskraft, har makt. Og den makten har ikke kommet av seg selv. Den makten er et resultat av hundre års blod, svette og tårer. Det var en tid da industriherrene stod i total maktposisjon over arbeiderklassen. Slik er det ikke i dag. Makten er fordelt fordi disse stolte kvinner og menn står sammen om sine rettigheter.

KLASSEKAMP: La oss minnes de stolte kvinner og menn. La oss hedre de stolte kvinner og menn som i dag vier sin tid til å kjempe i fagforeningen for rettigheter og solidaritet for proletariatet. Ta ikke ting for gitt. Ingen ting er en selvfølge her i verden. Ingen ting er gratis. Det er en lang kamp som ikke er avsluttet. Det er en kamp mellom klasser. Stå på krava, og gratulerer med dagen.