Loven som sprang ut fra den vesle danske byen Jante er kreditert Aksel Sandemose, og sjelden har vel en forfatter etterlatt seg en så markert debatt posthumt. Kanskje fordi Janteloven var så simpel og utvetydig; 'Du skal ikke tro du er noe'. Enkelt og greit kanskje, men også noe som er blitt beskrevet som et utrykk for en nasjonal mentalitet. Noe vi må legge bak oss, ettersom det hindrer utvikling både samfunnsmessig og personlig. Et oppgjør med den pietistiske protestantismen som rådet i århundrer.

Debatten har lenge vært et tegn på at folk ikke føler seg helt vel i verdens likeste land. Ihvertfall ikke intellektuelt. Andre igjen forsøker å intellektualisere sin hedonisme eller fremferd, som under janteloven ville blitt fordømt på det skarpeste, og enda flere ønsker å legitimere dette gjennom debatt omkring Sandemoses tankeforestilling. Jeg tør påstå at vi forlengst har passert punktet hvor Janteloven med saklighet kan trekkes frem i debatten omkring moderne verdigrunnlag.

Uten å bli for bastant, mener jeg å spore en betydelig reduksjon i den mentaliteten som forbindes med Janteloven så tidlig som de senere sekstiårene, da ungdommen ble seksuelt frigjort. For ikke å glemme inntoget av rocken enda tidligere. Da denne generasjonen hadde rast fra seg, var forventningene til den kommende generasjonen kraftig justert. Resultatet var myriader av subkulturer, alle med ulike verdisett og preferanser. Men det var altså det store, offentlige rommet som måtte overvinnes til slutt. Og det er nettopp her mange mener å spore overdrevent nøkterne holdninger. Fremdeles skaper det overskrifter at den sittende statsminister velger å møte Bono, men uten at det dermed fordømmes. Det meste av fenomener og motkultur har da allerede fått søkelyset grundig kastet over seg, og selv ulovlige handlinger har vunnet en viss aksept og forståelse fra tid til annen.

Dem som er raskest med å gripe offerrollen etter en omgang med kritikk, er også gjerne troendes til å referere til dette tankesettet. Nettopp fordi det er en enkel utvei, ettersom Janteloven alltid vil ha sine mange kritikere. Til enhver tid er det mange mennesker som mener seg undertrykt og underkastet en særnorsk mentalitet, mens andre gjerne tenker på det samme som en særnorsk anstendighet. Begge syn er nok like skivebom.

Når vi nå etterhvert har etablert oss i et nytt årtusen, opplever jeg livet enda mer mediestyrt enn noensinne før. Enkelte lever hele sine liv i mediene, og har forlengst visket ut skillet mellom jobb og privatliv. Andre igjen starter sin kjendistilværelse gjennom plagsom intimitet. Mediene på sin side, gjør sitt ytterste for at dett skal gå sin gang. Jo mere privat og mindre jobb, jo bedre. Man kan hevde at 'human interest' er aspektet som selger, men dette er et direkte produkt av medienes bevisste strategi. Og kjendiser såvel som vanlige borgere er villige til gå stadig lengre for å havne i spaltene.

Man kan merke at det dirrer av forventning i kulturredaksjonene. En ny kjendis fødes og hypen øker og antar form av et jordskred. Vi blir begravet i massene, og kan ikke annet enn å resignere. Vi har fått en ny kjendis, og de bakenforliggende årsakene er med ett uvesentlig. Dette skaper en mentalitet, altså en ny tidsånd. Og den er diametralt motsatt av Jante, som er blitt redusert til et skremsel man vifter med i selvforsvar. Den nye mentaliteten over det ganske land lyder 'Du trenger ikke være noe for å være bedre enn alle andre'. Talent? Bragder? Du behøver da ikke gjøre annet enn å kle deg finurlig, og være på riktig sted til riktig tid!

Det nye tankesettet antar form av en massepsykose. Om du slumper til å bli mediefjomp i disse dager, forventes det stadig mer for å opprettholde denne statusen. Og om du opplever kritikk, da vet du at du har et særdeles utslitt ess i ermet.

Det har fått meg til å tenke her jeg sitter og nisvetter i det litt for gode været. Ikke over fellesnevnere eller dødsårsaker, men hvem som gjør seg fortjent til the Hall of Fame, også omtalt som 'Hele Norges'. Altså hele norges ..... (stryk det som ikke passer). Selvsagt; man trenger ikke være avgått med døden for å fortjene denne utmerkelsen - på ingen måte. Vi har da fremdeles hele norges Wenche Foss, eller Wenche Myhre om du vil. Er det et krav å hete Wenche? Heller tvilsomt.

Så hva er det egentlig? Holder det å begeistre store folkemengder? Få dem til å le, engasjere seg, røre dem til tårer? Være et velkjent tv-hode på statskanalen? By på seg selv? Eller en kunngjøring på forsiden av Se&Hør? Antakelig en hel del. Hvor gammel må du være for å bli en del av arvesølvet? Jeg mener å spore en trend rundt de femti, men enkelte kan gjerne bli nitti uten denne anerkjennelsen.  Har politikere, forskere, journalister, næringslivstopper og rikssynsere blitt denne gylne tittel forunt? Ikke som jeg vet om, om vi ser bort fra unntakene Thor Heyerdahl og Arne Næss Sr. - som knapt blir dette forunt de heller.

Hvorfor ligger Jan Werner langt bedre an i konkurransen om Hele Norges enn Burås? Dette er ikke noe jeg vet, men heller noe jeg kjenner på gikten. Det føles liksom riktigere. Joachim Nielsen ble voldsomt anerkjent etter sin død i 2000, men har vitterlig til gode å se ham omtalt som 'hele norges'. I samme åndedrag vil jeg påstå at kjendiser som Thomas Hylland-Eriksen, Pia haraldsen og Ari Behn neppe blir dette til del heller. Det føles bare ikke riktig.

Mekanismene bak hedersbevisningen er meg et mysterium. Du trenger ikke være innen showbiz, men det hjelper tilsynelatende veldig. Forslag mottas i kommentarfeltet!

Setter egne blogg-grenser

Klare eksempler på to ulike fremgangsmåter for kjendisblogging er representert ved Tshawe Baqwa og Jorunn Stiansen. Tshawe blogget fra sykehussengen, da han ble innlagt pga en hissig mageinfluensa. På den måten slipper Tshawe sine lesere innenfor sitt privatliv, på grensen inn til intimsfæren. Han innrømmer selv at han bruker bloggen som et verktøy til å dyrke sitt eget ego, samtidig som han ønsker å pirre sine leseres "kikker-mentalitet".

Jorunn på sin side, ønsker ikke å dele altfor mye av sitt privatliv med omverden. Hun drar frem bloggen som et effektivt og nyttig verktøy til å avkrefte rykter rundt sin artistkarriere, og samtidig markedsføre seg selv.

Mediene følger med på bloggene

Da Aleksander With og Vivian Sørmeland slo opp tidligere i år, tok det bare timer før nettavisene plukket opp nyheten. Om dette var fra tips fra leserne, eller på eget initiativ vites ikke, men antakeligvis var det en kombinasjon.

Er slike private nyheter sømmelig å blogge om? Colt mener at det må være opp til hver enkelt blogger. Det viktige er å sette egne grenser for hva man vil dele med andre. Alle som blogger, bør blogge bevisst, uavhengig om du er kjendis eller ikke.

Da Aleksander og Vivian presenterte nyheten om bruddet, kom de sladderpressen i forkjøpet. De sa det de ville si, og henviste til bloggen ved andre henvendelser. Dette var etter min mening en god taktikk, for å fjerne alle spekulasjoner.

Blogger er et verdifullt verktøy. Bloggere bør sette sine egne grenser, og ha en bevisst filosofi rundt bloggingen sin, og være tro mot den. Blogging kan brukes som en markedsføringskanal, og kan samtidig være med å bygge opp bloggerens identitet og omdømme. Det er relasjonene med ens lesere som er viktigst når man blogger. Det betyr at man bør lytte til sine lesere, svare på kommentarer, kommentere på og linke til andres blogger og skrive interessant. Generelt sett er de kjendisene som blogger altfor dårlige til dette.

Jeg håper vi vil se enda flere norske bloggere i fremtiden. Kanskje spesielt ønsker jeg at flere bedriftsledere og politikere bør blogge.

Interessert i kjendisblogger? Her er noen flere: Maria Mena, Venke Knutson, Tone Damli Aaberge, Elisabeth Andreassen, Helene Rask, Linni Meister, Lene Alexandra Øien, Elisabeth Carew, Triana Iglesias, Gaute Ormåsen, Karpe Diem, Erik og Kriss og for spesielt interesserte; følg med på P.Diddys YouTube-kanal BadBoyRecords.

Vet dere om andre kjendisbloggere? Legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet :)

Hvilke kuler som eventuelt befant seg i luften under det hele sier artikkelen ikke noe om, men det er en masse tvetydighet som trolig er ment å være underholdende eller morsomt, men som i mine øye blir forferdelig platt. La oss ta et par eksempler:

Journalisten "anklages" for å ha "forført to menn mens hun var i Bagdhad" samt et rasert ekteskapet. Var disse mennene som uskyldige ofre å regne da, siden hun anklages for å ha forført dem - antagelig mot sin vilje? Stakkars viljeløse menn som falt som ofre for denne seksuelt agressive og amasonen. Og nei, den dårlige setningen er det den som skrev artikkelen som står for.

Journalisten var i Irak som "embedded", altså innrullert - men dette henspiller her åpenbart på det engelske ordet bed, der embedded implisitt bety å bli lagt i seng. selv om dette ikke blir helt riktig engelsk. Eh, den var vel bløt, eller hva?

..hatt et front-forhold til den 37-årige gifte kvinnen, som tabloidavisa hevder «be-dekket» Irak-krigen. Akkurat når du trodde at det ikke kunne bli verre, kommer denne.

Paret tok ut skilsmisse i januar, og kriger nå om foreldreretten til sitt felles barn. Igjen en tåpelig krigshenvisning.

Entreprenørens ekteskap var ødelagt et halvt år før han iverksatte et kjærlighetsforhold til stjernereporteren. Iverksatte et forhold? Klar, ferdig - iverksett forhold!

Dette var dårlige greier, og dersom man leser New York Post, er det ikke så mange morsomheter og åpenbar kjønnsdiskriminering, så jeg antar at man ved redaksjonsmøtet hos kjendis.no - hvis dette i det hele tatt finnes - sammen har tenkt ut disse festlige ordspillene. Hvor mange menn blir "anklaget" for å ha forført noen på jobbtur eller blir beskylt for "front-sex" mens man "be-dekker" Irak-krigen?

Dette er nok et eksempel på slett journalistikk, ikke var det morsomt og det er nesten pinlig å lese. Jeg håper at fremtidige artikler vil ha et noe høyere journalistisk innhold, ellers kan dere heller gi det ut i russeavisa.

Jeg har drodlet litt om tabloidenes bruk av interessante og oppsiktsvekkende ord i overskrifter og artikler tidligere, og dette kan leses her.

TOP MAN: Philip Green er en hardkokt forretningsmann, som også er kjent for å kunne slå ut håret med sine jettsett-venner.

Topshop sin adm. dir. Sir Philip Green (56), har annonsert at Topshop vil lansere sin første USA-filial 10. oktober i år. Superbutikken på 14 000 kvadratmeter skal ligge på 478 Broadway. Den britiske forretningsmannen har ingen planer om å amerikanisere butikken for å tilpasse seg markedet:

CHEAP'N'CHIC: Amerikanerne er glad i alt som er billig. Nå slipper SJP å dra helt til London etter Topshop.

«Dette skal bli Topshop i all sin prakt, identisk. Den skal ikke amerikaniseres. Det kommer til å bli London forflyttet til New York,» sier mannen som eier over 2300 butikker bare i England. 

Topshop er allerede en hit blant en rekke amerikanske damer, blant annet skuespiller Sarah Jessica Parker, som ofte er blitt sett med digre Topshop-bagger på besøk i London. Nå får hun sin egen, lokale filial. Sketsjer av butikken har allerede blitt offentliggjort (t.v.)

Det planlegges ti nye, amerikanske filialer i første omgang. Forrige gang Sir Philip Green gjorde seg bemerket var da han dukket opp tett omslynget med Kate Moss på en motevisning i fjor. Han stilte også sitt privatfly til disposisjon da familen McCann lette etter Madeleine. Innimellom slagene får han dessuten tid til å cruise rundt på Maldivene med lekekamerater som Ricky Martin, George Michael, Prins Albert (ooh, is this a pattern I see? ;), samt diverse fluff som Lindsay Lohan og Simon Cowell.

<< DON'T MESS WITH THE MOSS: Kate og Philip skapte rykter da de tilsynelatende flørtet på en visning i fjor vår/sommer.

JUHU!

Cyndi Lauper, som fyller 55 år denne måneden, kommer til Sentrum Scene Fredag 24. Oktober. Den eksentriske fargeklatten fikk gjennombrudd med låta «Girls Just Wanna Have Fun»  i 1983, en låt som forlengst har blitt en floor-filler på karaokebuler, Danskebåten, sydendiskoteker og transebarer verden over. Året etter kom evergeenen «Time After Time». Lauper har gitt ut 11 album, over 40 singler, og har solgt mer enn 25 millioner album på verdensbasis. Hun har også vært et moteikon – for anti-moten …

TRENDSETTER

Dama kommer selvfølgelig fra Brooklyn i New York, noe som kanskje kan være med på å forklare de fargerike, stripete tightsene, røde og gule hårfargene og vaudeville-makeupen. I dag er mange av Cyndis klesvalg fra 80-tallet blitt resirkulert til retro 80-tallsmoter. Du finner nyversjoner av både leggingsene, tighsene, plasttilbehøret, neonfargene, second hand-kjolene, tyllskjørtene, metallsmykkene og leken med førti- og femtitallet, som Cyndi fremelsket i sin glansperiode.

SÆREGEN STEMME

«Den særegne stemmen, det søte men rampete utseendet og det sjarmerende vesenet som vant verden over på 80-tallet er langt i fra gått ut på dato, og er like vital og frisk den dag i dag som i hårsprayens glansdager», skriver konsertarrangøren Atomic Agency i en pressemelding.

Mon det. Jeg har hørt henne på et par TV-konserter, og det har ikke vært 100 prosent overbevisende. Men man skal aldri si aldri. For meg er Cyndi uansett like mye et moteikon som en artist, av sin tid. Sjekk bildevisningen under, for noen av hennes mest inspirerte øyeblikk.

!!!

Med skyggelua på Solsiden – USMINKET sjekker tre aldrende herrers valg av cap

I'M NOT LOVING IT!

Det går rykter i Hollywood om at den gamle ringreven Paul Newman (83) har fått lungekreft, skriver EOnline, uten at dette bekreftes av management eller den gamle helten selv. Men en ting som i alle fall er sikkert er at det finnes mange måter å se cool ut i cap, selv om du begynner å dra litt på åra. Dette er ikke en av dem. McDonalds gikk for alvor ut av moten med Super Size Me i 2004. Men selv med oppskårne eplebiter og minigulrøtter som friske mottiltak, er Mækkærn fremdeles ikke helt stuerein. Nedbrenning av regnskoger, helseskadelig frityrolje, masseproduksjon av emballasje, og skyhøye klimagassutslipp, er ting som har lett for å sette seg litt i håret. «Old Blue Eyes», gå heller for noe som er litt mer «age appropriate».

BRITISH ECCENTRIC

Den prisbelønte skuespilleren Peter O'Toole (77) er alltid den perfekte britiske gentlemann, her med en cricket cap for noen år tilbake. Det er morsommere å se eldre mennesker med personlige klær, enn utstyrt i reklamecaps og kjedelige collegensere, Men ikke alle kan være eksentrikere, som O'Toole, right?

THE APPRENTICE

Donald Trump (62) har latt seg imponere av hip hop-folkas box-freshe, hvite klær og sko, og satser på full matchings, med hvitt og lyseblått fra topp til tå. Paradoksalt er dette kanskje et antrekk som du, med en litt strikt sjef, faktisk kunne ha blitt sparka for å komme på jobben med. Men det er kanskje ikke Trumps største problem her i verden. 

Man kan si mye om stilen til ekteparet Blake Fielder-Civil (26) og Amy Winehouse (25) de siste par årene. Skitne, oppspiste negler, blodflekkede bandasjer, tanntrøbbel og i luftige antrekk for nattlige spaserturer, har bare vært noen av bunnpunktene fra «Amy Winehouse Stylingguide».

Men en sjelden gang tar hun seg en kattevask og hiver på noen nye «rags», før hun kommer krypende ut fra under en mørk kommode og myser mot sollyset. Musikalsk låner Amy mye fra 60-tallets soul og blues. Men hvem har de rappa stilen fra, her?

 HVOR TAR HAN DET FRA? «USMINKET» TIPPER VILT …

!!!

HVOR TAR AMY DET FRA? «USMINKET» TIPPER VILT …

Amy Winehouse har ved to anledninger stilt i høringa mot Blake Civil-Fielder, for å vise sin støtte til ektemannen, skriver Dagbladet. Ved slike anledninger skjerper hun seg alltid litt i klesveien, og gidder til og med å dra en hundebørste gjennom høysåta. Men selv om hun for det meste er ganske trashy i stilen, så hender det hun glimter til. Og hun har noen kule stilikoner. Eller?

!!!

Kjolevalget er også klart: «Jeg kommer til å ha på meg en vakker hvit kjole, antakeligvis en Dolce & Gabbana.»

Så da vet dere det, boys & girls ;)

<< DOLCE & GABBANA-FAN: Paris Hilton er en stor tilhenger av klærne fra den italienske designerduoen Dolce & Gabbana. Her er hun i ført Dolce & Gabbana-kjole og sølvsko fra Christian Louboutin på MTV Video Music Award i Las Vegas i fjor høst.

EKSENTRISK

YSL var i hele sin levetid en eksentriker, som helst omga seg med kunstnere, forfattere, modeller og bohemer, og flere av hans kolleksjoner var inspirert av kjente kunstnere og deres verk – blant annet hans legendariske «Mondrian»-kjole, oppdelt i fargeblokker lik billedkunsten til den hollandske maleren Piet Mondrian (1872-1944). 

TIDLIG UTE

På 60- og 70-tallet var han tidlig ute med å presentere luksuriøse versjoner av flower power-trendene. Det var også på denne tiden at han for alvor slo igjennom i resten av verden, blant annet i Japan, Sør-Korea og Taiwan. Han har også med jevne mellomrom hatt stor suksess med sine klassiske «It»-bagger; blant annet vesken Mombasa, skuldervesken Black Bow og ikke minst Muse-baggen. Men alle gode historier har sin ende, også denne.

Yves Saint Laurent sammen med Catherine Deneuve i 1966

I 2002 lanserte han sin siste kolleksjon, og trakk seg deretter fra rampelyset. Hans etterlater seg en arv i motehistorien, som vanskelig lar seg duplisere. Han vil for alltid bli stående igjen i bøkene som en av de mest talentfulle og innovative designere verden noensinne har sett, og holdt seg på toppen i 40 år.

Les også denne saken om YSL i USMINKET sin designerguide.

Dagbladet har også en sak om dette.

Herreklærne var en miks mellom armymoter & tradisjonell homseestetikk, med elementer hentet fra blant annet seilerkostymer, russiske militæreffekter, industriell goth og Muhammed-bukser. Dameklærne var dekonstruerte selskapskjoler med mye glitz & glæm, som hadde fått en omgang med heavy patinering. Nesten litt Melodi Grand Prix dagen derpå.

Klikk deg inn på denne lenken for klipp fra visningen, samt intervjuer med undertegnede, Pia Haraldsen og Mariann fra Surferosa. 

Sistnevnte er alltid et greit startsted hvis man vil ha tak i det som alle snakker om men ikke tør å snakke om i etablerte medier. Man bør ta sannhetgehalten i endel som diskuteres og opplyses der med en klype salt.

Uansett, hvis man gidder å søke litt - finner man ofte det man leter etter. Det vil nesten alltid oppstå diskusjoner rundt omkring om emnet, mye på grunn av all informasjonen som slippes rundt vedkommende som omtales. Jeg brukte ikke så mange minutter på finne steder der etpar av disse saken ble omtalt, men jeg går ikke god for innholdet på dem. Eksemplene er ment å være, vel, eksempler. Når det er sagt, kan man konstatere at Google er din venn og kan hjelpe deg å finne både dette og dette.

Poenget mitt er at jeg ikke forstår motivasjonen for slik "nestenidentifisering", annet enn å ytterligere øke interessen omkring hvem dette er. Slik jeg ser det, bør man enten velge fullverdig anonymisering eller gå ut med fullstendige opplysninger - og la det stå til. Slik tusking rundt grøten fører ofte til at en rekke andre personer urettmessig blir hengt ut som både det ene og det andre, og dette er svært uheldig. Hvor mange artister er det vel ikke som har blitt mistenkt for å ha bedrevet rask lufting av laksen i Bergen?

Bildet under er illustrasjonsbildet som VG benyttet i en sak om ovennevnte skuespiller, og er ganske typisk for bildene som benyttes til slike saker. Man holder seg trolig innenfor det som dekkes av begrepet anonymisering i pressesammenheng, men bildet er likevel klart nok til at man raskt kan inkludere eller ekskludere endel personer man mistenker at dette er.

Bildet er skamløst stjålet fra vg.no

Skuespilleren Shu Qui guider deg rundt på markeder, caféer og handlestrøk i Hong Kong

Louis Vuitton ble grunnlagt i 1854 som en spesialist innen kofferter og reiseutstyr, og 154 år senere er det fremdeles reiseglade mennesker med lopper i bloder de gjerne henvender seg til.

Det er derfor morsomt å se at LV stadig viderutvikler sitt konsept! For ti år siden lanserte Louis Vuitton sin første storbyguide i papirformat. Nå tar LV skrittet inn i den digitale verden med lanseringen av SoundWalk for MP3-spillere og mobiltelefon. 16. juni kan du klikke deg inn på nettsiden til LV å laste ned herligheten! Først ute er Beijing, Shanghai og Hong Kong. De tre kinesiske storbyene blir presentert av tre skuespillerinnene Shu Qi, Joan Chen og Gong Li, som er lommekjente i hver sin by.

Smart thinkin', LV!

SÅ TEKOPPEN PASSER:

 Mette-Marit sliter stadig med å velge hatter for sin årlige  opptreden på slottsbalkongen 17. mai. Hattemakeri / modisme (eller «Millinery», som det heter på engelsk) er et helt eget fag, og min teori går ut på at M&M sine stylister rett og slett ikke «kan» hatter. Det er for klassisk! Det er lettere å orientere seg om de siste trendene, enn tidløse og kledelige hattefasonger. Tidligere år har M&M forsøkt seg på alt fra Philip Treacy's crazy fjærpynt og blomsterpotter til bøtter. I år hadde M&M på seg en tekopp (med hank og alt!) – ikke ulikt tekopphatten til Mad Hatter i Alice in Wonderland! Mon tro om hun ikke av og til føler seg like utilpass i sin eventyrverden, som Alice gjorde i sin …

Men flinke til å vinke er de – begge to ;)

BRA ROLLEMODELL: Stella McCartney har fått både Kate og Victoria på kundelisten. I juni 2008 lanserer hun sin nye «eco-friendly» kolleksjon. Et velkomment bidrag til den «grønne bølgen».

Det er fint å registrere at den «grønne bølgen» ikke ble en forbigående trend, slik mange trodde. I dag har de fleste av oss innsett at vi er nødt til å skru ned forbruk og forurensing, om vi ønsker å bevare livsgrunnlaget på jorden. En gang i blant dukker det opp nyvinninger innen klesindustrien og motebildet, som ikke lar seg påvirke av forbigående trender, og er forbausende seiglivede. Som korsett, jeans, trench, MC-jakka med mere.

NYTT FOKUS

Men nå som alt er oppfunnet før, skjer de store revolusjonene i de minste detaljene og ytterste leddene. Det nye store er å gå tilbake til røttene, bokstavelig talt. Fra omstillingen til miljøvennlige dyrkemetoder og nyvinninger innen tekstilteknologien, til etisk og lokal handel. I dag er ikke lenger «grønne produkter» for formingslærere i fortformsko. Brorparten av oss forventer å finne slike produkter.

DEN LILLE SORTE: Cocktailkjole i organisk bomullspoplin fra Passenger Pigeon

MILJØVERN MED BABE-CUT

«Alle» er etter hvert kommet på banen med miljøvennlige produkter, og tendensen brer om seg. Det fører også til et stadig større utvalg av stiler, tilpasset ulike markedsgrupper. Før var det nesten bare miljø- og dyrevernsorganisasjoner som trykket motivene sine på store, formløse unisex T-skjorter. I dag finnes selv T-skjortene hos miljøvernorganisasjonene med babe-cut. 

BRA UTVALG: Fra fjorårets kolleksjon fra FIN, som kun bruker økologisk fair trade bomull i sine klær. Øko-hood fra Loomstate.

I dag er Nike på banen med foxy økologiske treningsklær, mens Levi's leverer kule baggy jeans, Bik Bok har sommerklær, Gina Tricot og H&M ungdomsmoter, og på Thegreenloop.com selger de alt fra hoods fra Loomstate til selskapskjoler av økologisk bambus. Allerede på 90-tallet begynte den norske designeren Leila Hafzi å jobbe med naturlige fiber, miljøvennlige farger og fair trade i sine kolleksjoner, og gjør det fortsatt. I dag vil alle på banen. «To go green» er blitt et pluss i markedsførings- og konkurranseøyemed, og brukes aktivt i kampen om forbrukernes gunst – deg og meg. Og undersøkelser viser at vi er villige til å betale for det. 

Så jeg sier som Nike: Just do it! Det handler ikke lengre om at beige, grått, brunt eller svart er «den nye svarte». Organic is the new black.

JUST DO IT: Semiøkologisk treningstopp (litt stretch!) fra Nike, hos LaRedoute til kr. 349.

Det er sikkert mange der ute som allerede vet hvem som vinner! Ofte hører man rykter om hvem som vinner Top Model, Frøken Norge og ungkarer og ungkvinner i god tid i forveien. I all fall har jeg visst hvem som ble Top Model i forkant de to siste gangene. Det er seffærn litt trist, og tar bort en del av spenningen. Men når det gjelder Ungkaren Stig Kjos er jeg helt blank. Men jeg har en magefølelse …

Magefølelse nr. 1: Beate Tislavoll Haga. Når Ungkaren trekker frem superlativer som «helt fantastisk utstråling» og «utrolig sjarmerende», er han hypp.

Magefølelse nr. 2: Emma Andrea Raanæs. Nok en dame som som er  «utrolig sjarmerende», i henhold til Stig Kjos. Er det flere enn meg som tror det er et Kjos'k synonym for «sexy»?

Tvilsomt, men kanskje nr. 3: Natalia Davadi. Hun var den vakreste dama Ungkaren hadde sett sittende halvnaken i en jacuzzi. Men badestampen er kanskje ikke nok i det lange løp?

Wild card nr. 4: Bianca Schmidt. Den eneste av de eldre damene som har en sjanse. Ikke for det at jeg egentlig tror Stig vil velge Bianca. Men hun er kanskje den som kommer nærmest i utseende og personlighet.

Hva tror dere? ;)

Hvem tror du vinner Ungkaren?
( surveys) 

I 8. klasse var jeg på en slags barnefestival. Den het iallefall "Barnefestivalen". Det var noe kor-saker. Iallefall var jeg på det med koret mitt. Jess, jeg har sunget i kristent kor i litt over sju år! Solstrålene het vi, og hadde blå t-skjorter med ei stygg sol på. Hvem skulle trodd det? Men, for å komme til saken. På denne barnefestivalen, nå tenker jeg at hele greia egentlig var svært mystisk, men anyway... På denne barnefestivalen, uavhengig av hvor skummel den var, møtte jeg Jan-Erik Larsen. Jeg møtte Rune Larsen også, men han gidder vi ikke bry oss noe om. Iallefall ikke før han kommer tilbake til en eventuell julekonsert i Imanuelkirken. Ja, jeg er bitter for at de ditcha Halden før jul. Det har vært en tradisjon å dra på den med bestemor i flere år. Anyway! Denne Jan-Erik Larsen er nå bedre kjent som Jan-Erik "Autofil" Larsen. Og her jeg sitter, med NRK på, siden det fortsatt er de eneste kanalene jeg får inn (HUSK Å RINGE KUNDESERVICE!). Jadda, iallefall.. Nå som klokka er mye, går Jukeboks Autofil. Jeg har det pent på i bakgrunnen. I grunn ikke sikker på hvorfor jeg ikke har satt på musikk istede. Mest sannsyneligvis er grunnen ren latskap. Innimellom letter øynene mine opp mot tv-skjermen. Andre ganger hører jeg bare veldig til motorlyder. Tredje ganger, selv om det ikke heter det, kommer den syke latteren til Mr. Autofil. Er det noen andre enn meg som har lagt merke til at han høres ut som en duracell-kanin på speed? Om ikke, kan du gå inn på den vedlagte linken å se hvordan han ville sett ut som en. (Teite wordpress ville ikke legge inn bilde idag)

Disaya har allerede tiltrukket seg trendsetternes øyne, og klærne har blitt observert på Amy Winehouse, Paris Hilton og Mischa Barton.

Se mer av kolleksjonen her: http://www.asos.com/Woman/Premium-Brands/Disaya/Cat/pgecategory.aspx?cid=4529  

Hver epoke sine helter og heltinner. Agyness Deyn hylles som «det nye store» innen modellverden, med en look som kombinerer klassisk skjønnhet med androgyn styling.

Født Laura Hollins 16. feb. 1979, Agyness er i dag kjent for sitt korte, gutteaktig hår og maskuline klær, i god 80-talls ånd. På 80-tallet hadde alle småslemme piker kort, platinablondt, spiky hår og et unisex-hjørne i garderoben fullt av fiskebeinsfrakker, DocMartins, mohairgensere med abstrakte geometriske figurer, long-Johns og herredressjakker. Slik er det også i vår, selv om plaggene og tilbehørene har gått gjennom en grundig oppussing siden sist. 

THE NEXT BIG THING IS NOW …

For et år siden,  mai 2007, var hun på forsiden av amerikanske Vogue, sammen med modellene Doutzen Kroes, Caroline Trentini, Raquel Zimmermann, Sasha Pivovarova, Jessica Stam, Coco Rocha, Hilary Rhoda, Chanel Iman og Lily Donaldson, som de nye stjerneskuddene innen modellverden – og hun er blitt kalt «Den nye Kate Moss›, til tross for at vi fremdeles sliter med den gamle. Hun har vært tilknyttet Models 1 siden hun var 18, og har gjort kampanjer for Burberry, Mulberry, Vivienne Westwood, Giles Deacon og Armani, og har vært på coveret til magasiner verden rundt. Hun har vært sammen Josh Hubbard fra rockebandet The Paddingtons siden 2004.

MOTE OG MUSIKK

Musikk og mote går igjen hånd i hånd i 2008, med butikkene fulle av new-wave-inspirerte trender, blant annet ovesized slagord-T-skjorter, kraftige boots, rocka leggings, PLO- og frynseskjerf, herrehatter, herredresser, bukseseler og crispy, hvite skjorter.  Miks det opp med én del punk og én del ny-rave, og du har en potent oppskrift for sommermoten.

ANDROGYNE DAMER GJENNOM TIDENE

Men Agyness er ikke den første som har satset på en androgyn, eller kjønnsnøytral, stil for å skille seg ut fra massene (med stor suksess). Under, er flere eksempler på kjente navn som har har fulgt samme oppskrift. Mange av dem hadde, ikke overraskende, sin storhetstid på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Samme epoke som både motebildet og Agyness henter sine referanser fra. Et par av dem oppdaget den androgyne stilen allerede på 50-60-tallet ...

Twiggy (født Lesley Hornby, 19. sept. 1949) veide bare 41 kilo da hun ble «oppdaget» som 16-åring, derav kallenavnet. Hennes formløse figur og androgyne look har blitt kopiert av generasjoner etter henne.   

Også hjemlige artister og stilikoner har satset på en skarp og kort, blond frisyre og en kjølig, androgyn stil. Bertine Zetlitz (født 9. april 1975) fikk mye medieoppmerksomhet på slutten av 90-tallet og første halvdel av dette tiåret, for sine spesial-designede scenekostymer og stilsikre covere.

Debbie Harry (født 1. juli 1945) har alltid vært en trendsetter, både innen mote og musikk. Det startet med en folk-rock gruppe i 1968 og utviklet seg til punk og new-wave på 70- og 80-tallet.  

David Bowie (født 8. jan. 1947) har alltid lekt med kjønnsroller, spesielt i sin androgyne Ziggy Stardust-periode. David Bowie er blant de få mannlige artister som har holdt seg populær gjennom mer enn 40 år, ved å stadig redesigne seg selv. Den catchy plata «Modern Love» kom ut i 1983. Plutselig skulle alle ha kort hår og Bowie-dresser.

Madonna (født 16. aug. 1958) var 27 år gammel i 1985. Like a Virgin gikk til topps på hitlistene, og hun spilte inn filmen «Jakten på Susan», som fikk stor innvirkning på motebildet. Madonna har satset beinhardt på jernvilje og store muskler gjennom en lang karriere, og har i likhet med Bowie hatt mange hamskifter underveis – og ofte eksperimentert med det maskuline. 

Britiske Kajagoogoo med frontfiguren Limahl slo igjennom med hit-singelen «Too Shy» i 1983, med en unisex-look, som var like grei å kopiere for gutter som jenter. Spiky hår og fårete jentesmil var hovedingredienser.  

Britiske Kim Wilde (født Kim Smith, 18. nov. 1960) entret musikkverden i 1981 med new-wave klassikeren «Kids in America». Nok en jente som ble kjent for sin rocka guttejente-look, som igjen er på moten i sommer. De røde leppene og den klassiske motor-sykkeljakka er igjen i plass i motebildet.

Annie Lennox fra Eurythmics hadde looken. Kort, blondt hår, knallblå øyne og en supermodellfigur med bein herifra til himmelen. Et av hennes favorittantrekk var herredressen. Duoen var stor på 80-tallet, men denne samleskiva kom i 1991.

Tank Girl, tegnet av Jamie Hewlett, ble først lansert på midten av 80-tallet, og fikk sin faste serie i tegneseriebladet Deadline i 1988. Tank Girl er fremdeles en jente med store cojones.

Jamie Lee Curtis (født 22. nov. 1958) er en guttejente i ordets rette forstand, siden hun er født hermafroditt. Hun debuterte i 1978 med skrekkfilmen «Halloween». Siden ble hun stilikon og hard-body i filmen «Perfect» med John Travolta (1985).

Sharon Vonne Stone (født 10. mars 1958) fikk braksuksess med «Basic Instinct» i 1992. Hennes kjølige rollefigurer har ofte et maskulint preg. Hun er mange femtiårige kvinners store beauty-forbilde, men motemessig er hun i utakt med samtiden.

Eminem (født Marshall Bruce Mathers III, 17. okt. 1972) er manges favorittblondine, og inspirerer både musikalsk og stilmessig. Men Eminem spiller ikke bare på machismo, han har også en myk og følsom side ... purr ... 

Blues, jazz- og soulsangerinnen Etta James (født 25. jan. 1938) høynet temperaturen på dansegulvene gjennom hele 50- og 60-tallet, med klassiske hits som «At Last» og «Good Rockin' Daddy». Det blonde håret og herreklærne var hennes signatur-look.  

Victoria Beckham, (født Adams, 17. april 1974) relanserte seg som moteikon og blondine, etter at sagaen om Spice Girls tok slutt rundt tusenårsskiftet. Damene fascineres av henne, gutta synes hun er blant klodens mest usexy. Maskulin? Yessurrie.

Kommer du på flere stilikoner med kort, blondt hår og en androgyn look? Skriv dem inn! :)  

Hvem har den beste, androgyne looken?
( polls)

Det tidligere sexsymbolet Brigitte Bardot er i mediene igjen. Denne gangen for å ha ertet på seg fransk presse, myndigheter og muslimske folkegrupper med sine fremmedfiendlige utsagn.

«Fire ganger er 73-åringen ilagt bøter for å ha kommet med rasistiske uttalelser, og nå er en domstol i Frankrike i gang med en ny sak mot henne etter at hun påsto at muslimene i Frankrike 'ødelegger oss, ødelegger landet og påtvinger oss sine handlinger'», rapporterer Dagbladet/Kjendis.no

Tidligere har hun kommet med liknende utspill mot homofile, og selvfølgelig mot dyreplageri av enhver art. Brigitte ble født 28. september 1934 i Paris, og var særlig hot på 50- og 60-tallet. Hun har flere ganger havnet på listene over tidenes vakreste kvinner, senest i fjor – da hun ble inkludert i Empire's «100 Sexiest Film Stars».

Brigitte var danser og modell, før hun ble skuespiller, popstjerne og moteikon. Hun landet sitt første moteshow i 1949, prydet coveret av franske ELLE året etter, og ble oppdaget av en lovende, ung filmregissør, Roger Vadim. Det fikk selvsagt fart på filmkarrieren. Mellom 1952 og 1956 dukket hun opp i hele 17 filmer!

FØR: Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd, etter å ha vist seg frem på Cannes filmfestival i 1953. Da skrev filmkritiker Ivon Addams: «She is every man's idea of the girl he'd like to meet in Paris.»

 

ETTER: I dag ville man kanskje ikke skrevet det samme...

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

Og kanskje særlig ikke i et trangt smug, etter mørkets frembrudd ...

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

Og i hvert fall ikke om om man er muslim ...

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

↓

eller er i ferd med å slakte et dyr ... ?

Og med tanke på hvor glad hun er i katter, er det kanskje ikke så rart at Brigitte har valgt å eldes naturlig i stedet for å legge seg under kniven for å likne dem, og dermed se ut ... ehrm, som en slakta katt. Ladies & Gentlemen, I bring you – Jocelyn «The Cat Woman» Wildenstein! The craziest cat alive.

En sjeldent fleksibel bikini på Nicole Richie, før og under graviditet.

«One Size-plagg er designet for å få deg til å tro at tilværelsen er enkel og lettvint, når den egentlig er mangslungen og komplisert»

Av Hilde Marstrander (04.07.2006)

For alle oss «magasinomaner» er sommeren en årstid da det er tett mellom gratisgavene. I fjor fikk jeg både en rød bikini med hvite prikker og en hvit med røde prikker, en knøttliten singlet og opptil flere saronger, plastret sammen med motebladene.

«One Size Fits All» sto det på pakkene, og det stemte godt i forhold til samtlige saronger - som lettest kan beskrives som et stort, firkantet stykke stoff. Verre var det imidlertid med toppen som bare såvidt dekket kroppen, og polkadottene, som knapt dekket dotten.
Singleten, som kom i et mystisk syntetisk materiale, omsluttet hver eneste lille kurve, som om den aspirerte til å bli en latekshanske på Gastrokirurgisk avdeling på Haukeland. 

Stryk i Geometri

Og når det gjelder bikinitoppene: Kan noen forklare meg en gang for alle hvorfor to trekanter blir sett på som det ultimale designet til å dekke et par runde jentepupper? Altså 2D-TREKANTER til å dekke RUNDE 3D-objekter? 
Er det slik at samtlige badetøydesignere strøk i geometri, før de hoppet ut av videregående og tok fatt på designutdannelsen? Eller er det betydelig morsommere å klippe ut tusenvis av små trekanter fra stoffrullene på bikinifabrikken, enn tusenvis av runde? Jeg bare spør.

Etter mange sommere med uvitenskapelige undersøkelser av gratisgaver i One Size Fits All-størrelser, har jeg kommet frem til at bikiniene på magasincoverne først og fremst er designet for å se pene ut - og ta minst mulig plass - under plasten. For at det skal kunne skje, må de naturligvis være paddeflate - i motsetning til de fleste kvinner som kjøper bladene.

«Today's Modern Homes – One Size Fits All»

Nær-presang-opplevelse

One Size-plagg fikk sitt store gjennombrudd på 80-tallet, mest fordi figurløse unisexklær var en stor greie på den tida. Også den gangen var de magiske universalklærne laget i ufyselige stretchmaterialer, som var så kjemiske at du risikerte at Frederic Hauge hoppet på deg bakfra med en diger hakapik, om du turte å lufte faenskapet rundt kvartalet. Det fantes nylonstrømper som stoppet midt på låret og hatter som strammet slik at det gjorde vondt langt inne i hjernen. En T-skjorte som satt som spytta på Samatha Fox, ble festivaltelt for andre. På 90-tallet ble tubeskjørt og tubekjoler den store One Size-hypen. Men selv med 90-tallets strålende teknologi var passformen fremdeles begredelig. Og den er det fremdeles. One Size-plagg er faktisk designet for å få deg til å tro at tilværelsen er enkel og lettvint, når den egentlig er mangslungen og komplisert.
Nå tenker sikkert mange at dette er en typisk jentegreie. At det bare er vi jenter som sliter med å finne universalstørrelser som er lange og store nok. 
Men det er det slett ikke. 

Aldri stort nok

Menn sliter med mye av det samme. Et slips som er passe langt til Vince Vaughan for eksempel, må jo nærmest subbe i bakken for Tom Cruise. Gutta har antakelig også det samme problemet med stramme luer som gjør vondt i hjernen, eller uformelige standarduniformer i offentlige etater. Band-T-skjorter i «Large» kan da umulig heller passe alle. Men det verste for karer må likevel være kondomene. 
Her har RFSU & co alltid kjørt steinhardt på One Size-konseptet, uansett hvilket market de har henvendt seg til. Gul, hvit, blå eller grønn - det spiller ingen rolle om de er foret opp med proteinshakes eller sammalt reinsdyrhorn - alle menn i alle aldre får servert One Size-kondomer som det naturlige valget. 
Dette til tross for at nesten alle menn sier de ikke finner kondomer som er store nok ...

Størrelsen (på kondomet) teller! ;)

Jada, blond og blondere følger hverandre hakk i hæl... Hvorfor er de ikke BF's?? Uansett... Paris Hilton har også lansert sin egen produktlinje med Hair Extensions. Her har både Jessica og Paris god kredibilitet. Begge bruker hair extensions på alle mulige måter - til alle mulige anledninger.  Når kommer Eva Longoria med sine produkter? Hun er også fan.

Mer om Paris sine produkter, Dream Catchers kan du lese om her: http://www.dreamcatchers.com/