Simone de Beauvoir stilte faktisk ikke disse spørsmålene da hun la ut på sin ferd mot å bli verdens kvinnelige pionér innenfor det intellektuelle feltet, filosofi. Hun holdt fakkelen høyt mens hun vandret gjennom en verden som hverken var skapt eller skrevet for slike som henne. Store deler av patriarkatets skyggeverdener og blindsoner lå likevel åpne, - for Simone:

Jeg hadde aldri følt meg mindreverdig, ingen hadde noen gang sagt til meg: "De tenker slik fordi de er en kvinne"; min kvinnelighet hadde aldri plaget meg på noen måte. " For meg," sa jeg til Satre, "har det rett og slett aldri hatt noen stor betydning."

(Simone de Beavoir i La Force des choses i En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi. 1995)

Du kjenner deg igjen i dette, gjør du ikke? Det er ingen som har hindret deg i å briljere villig vekk under en muntlig eksamen. Mastergraden er din, ærlig fortjent. Du har registrert at kompisen din sliter like mye når det er på tide å legge om til vinterdekk. Du har et klesskap som kan trylle ditt kjønn fram eller bort, alt etter hva som er passende og alt etter hva som skal oppnåes. Du føler deg ikke diskriminert.

Ikke Simone heller. Hun så ikke på seg selv som endel av en større ekskludert gruppe. Simone karret seg vei gjennom intellektuelle utfordringer og strukturelle smutthull. Simone var et omnipotent unikum og hun skal ha bunnløs ære for sine prestasjoner. Jeg anbefaler å gå Simones livshistorie nærmere i sømmene ved å lese Toril Mois bok 'Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til'. Boken gir en mektig oversikt over de deterministiske knutepunktene som forklarer Simones verden og gir derfor mange svar på spørsmål som: Hvorfor kom Simone de Beauvoir så langt? Hvorfor kom hun ikke lenger?

Første ting først: Simone skulle bli filosof og hun beskriver sin motivasjon på denne måten:

"Det var slett ikke vanlig for kvinner å velge dette faget, og Beauvoir visste godt at filosofiske kvinner var en uhyre sjelden forteelse: "Jeg ville være blandt disse pionerene", skriver hun. Når hun forteller oss om hvordan hun kom til å velge filosofi, understreker hun at hun var dypt inspirert av Léontine Zanta, den første kvinnelige doktor i filosofi i Frankrike:

"Jeg hadde lest i et blad en artikkel om en kvinnelig filosof som het frøken Zanta: hun hadde tatt doktorgraden og var fotografert sittende ved skrivebordet med alvorlig og fredfylt ansikt. Hun bodde sammen med en niese som hun hadde adoptert, og hadde dermed klart å forene sitt intellektuelle liv med sin kvinnelige sensibilitet. Jeg ville så gjerne at man en dag skulle skrive like rosende ting om meg!"" (Moi, T. Gyldendal Norsk Forlag. 1995:32.)

Men Beauvoirs filosofiske prosjekt ble lenge liggende på alteret til hennes store kjærlighet: Satre. For når en kvinne møter sin store kjærlighet, møter hun alltid noe større enn seg selv. Dette viste seg å være gjeldende også for Simone. I lang tid ble derfor Simone i stedet forfatter og Satres disippel.

Våren 1929 ble Simone de Beauvoir invitert av sine mannlige medstudenter Maheu, Nizan og selveste Satre til å forberede den muntlige delen av agréationseksamen, ved Sorbonne. Simone var forskremt da hun åpnet døren til Satres rom. Hennes oppgave var å hjelpe det elitistiske trekløveret gjennom filosofen Leibniz og Simone har avslørt at hun var stiv av sjenerthet mens hun kommenterte Leibniz' metafysiske tale hele den dagen. Torill Moi påpeker at selv om dette minner om intellektuell tortur, var det begynnelsen på et erotiko-teoretisk forførelsesspill: Noen få dager senere satt de to hovedpersonene, Jean-Paul og Simone, og diskuterte filosofi i Luxembourgparken. Simone var på dette tidspunktet 21 år, Jean Paul var nettopp fyllt 24. Denne sommerdagen hadde hun bestemt seg for at hun skulle bevege samtalen fra diskusjonen rundt relevante eksamensspørsmål mot hennes eget forsiktig spirende og sårbare prosjekt.

En morgen i Luxembourg-parken, nær Medici-fontenen, beskrev jeg for ham hovedtrekkene i den pluralistiske etikken jeg hadde snekret sammen for å rettferdiggjøre mennesker jeg var glad i, men som jeg ikke ønsket å ligne: han rev den i stykker. Jeg klamret meg til systemet mitt, fordi det ga meg fullmakt til å se på mitt hjerte som den instans som drømte om godt og vondt: Jeg kjempet i tre timer. Til slutt måtte jeg innrømme at jeg var slått: dessuten hadde jeg i løpet av diskusjonen innsett at mange av meningene mine bare var baset på fordommer, vond tro eller dårlige gjennomtenkte begreper, at jeg var på logisk villspor og at tankene mine var et virvar. " Jeg er ikke lenger sikker på hva jeg tenker, eller om jeg i det hele tatt kan sies å tenke", bemerket jeg fortumlet. Min forfengelighet var ikke såret: jeg var atskillig mer vitebegjærlig, enn herskesyk; jeg ville heller lære enn briljere. Men allikevel, etter så mange års arrogant ensomhet var det ille nok å oppdage at jeg ikke var den eneste og den unike, men en blant mange - på ingen måte først - og plutselig usikker på mine egentlige evner. (Mémoires d'une jeune fille rangée i Moi 1995:30)

Dette var jo ikke lett å hanskes med. Men ta innover deg scenarioet Simone tok del i. En vakker sommerdag, Simone og Jean-Paul, den nær forestående eksamen gir en jevn strøm av adrenalin og spenning og de to har intellektuell stålkontroll. De scenene som mer eller mindre spontant spilles ut gjennom intellektuelle øvelser og verbale plasseringer er ikke annet enn et overført bilde av den klassiske mannlige seksuelle nedleggelse av en kvinne. Jeg lurer på om Simones blikk fallt bort på hjertet av Medici fontenen, da hun som en tydelig forvandlet kvinne aksepterte Satres intellektuelle forføreriske posisjon.

Torill Moi skriver i alle fall at Beauvoir ved å se på seg selv som Satres disippel ikke tildeler seg selv en betydningsløs rolle. Nederlaget ved Medicifontenen, mener Moi, bør heller sees på som et kompromiss mellom ønsket å fascinere som kvinne og ønsket om å fascinere som intellektuell.

Kjenner du deg igjen i denne dramaturgien? Er du en linedanser som ballanserer på linjen hvor du forsøker å kommunisere intellektuell underlegenhet til mannlige kollegaer, så du ikke skal framstå som truende? Eller, har du noensinne kjent det romantiske kravet om å gi deg hen og dyrke din elskers fantasier og drømmer? Det er åpenlyst patriarkalsk ideologi om "kvinnelighet" som i utgangspunktet fører til et slikt dilemma for den intellektuelle kvinnen.

"I romanene vender Beauvoir stadig tilbake til den intellektuelle kvinnens begjær etter og investering i akkurat slike erotiko-teoretiske forhold. Her skal det bare bemerkes at Satres filosofiske deflorering av hennes tanker får Beauvoir til å tvile på alle aspekter av sitt tidligere liv. Ønsket om å utvikle en etikk med grunnlag i hjertets følelser forkastes som logisk mangelfullt, og beholdes ikke som utgangspunkt for en ny og mer overbevisende bearbeidelse. Hun kommer til og med til å tvile på om hun i det hele tatt tenker: for en stund er hennes tro på seg selv som et tenkende vesen nesten ødelagt." (Moi, T. Gyldendal Norsk Forlag. 1995:32.)

Beauvoir ble innstilt som nummer to, mens Satre ble tildelt førsteplassen for hans prestasjon ved agréationseksamen. I følge Deirdre Bairs biografi om Beauvoir, 1990, var juryen svært usikker på hvem av de to kandidatene som fortjente førsteplassen. Beauvoirs resultat er spesielt fremragende dersom man tar i betraktning at Satre hadde skolering fra den anerkjente skolen ENS. ENS hadde en helt overlegen status som utdanningsinstitusjon i Frankrike på den tiden og de drillet studentene på en måte som gjorde dem mekanisk godt forberedt til Sorbonne's diskursive tradisjoner. Satre kom også fra en mer velstående familie, han var eldre en Beauvoir, og når sant skal sies strøk kjære Satre på den samme eksamen året i forveien. Dette var hans andre forsøk, men nå leverte han tross alt eksamen som en halvgud tilbedt av skolens kvinnelige unikum. Førsteplassen gikk til Jean-Paul. Jeg kan formelig se for meg Simones lettelse.

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og tilhører den gruppen kvinner som ble voksne på 1920-tallet og 1930- tallet. Disse kvinnene opplevde på mange måter noen luker i det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Du har et bilde av de urbane ressurssterke kvinnene på denne tiden, har du ikke? Noen av dem på fest, med et langt elegant munnstykke smykket med en farlig glødende sigarett ytterst. Ikke i tospann. Solo. Kvinners sosiale roller utvidet seg på alle områder og dette ga distinkte utslag, ikke minst visuelt gjennom mediasamfunnets mange representasjoner. For første gang på mange tiår, kunne kvinnene kle seg i korte skjørt og vise frem sine bare legger. I 1927 knytter Josephine Baker et belte med smilende og antydende bananer rundt livet og går på scenen på Folies Bérgere. I 1920 får kvinner stemmerett i USA og 1. verdenskrig åpner fabrikkdørene for kvinner fra arbeiderklassen. Kvinner ble en viktig målgruppe for kommersiell markedsføring. Dette representerte også en kanal for eksponering av 'den moderne kvinnen'. Den moderne kvinnen ble avbildet og illustrert i reklamer som tok sikte på å selge alt fra ansiktskrem til biler. Og bilene var faktisk ment for kvinnene. Det var ikke bare i Frankrike disse endringene ga seg uttrykk. Slik opplevde Belle sin situasjon på Manhatten:

To kvelder i uken gikk Bella på Woods. Selv om det var hardt, og selv om hun følte seg dum, var hun fast bestemt på å lære seg stenografi og maskinskriving, for hun var klar over at hun måtte komme seg vekk fra fabrikkarbeidet. For Bella var det himmelvid forskjell mellom fabrikkarbeid og kontorarbeid. De unge kvinnene hun så i byen, kunne lett deles i to kategorier: de som liknet på henne selv, som hadde langt hår, ikke brukte sminke, og som gikk i halvlange loslitte skjørt (det siste gjaldt ikke Bella), og de andre som hadde kort hår, kortere skjørt, brukte leppestift, og så smarte og moderne ut. Hun forestilte seg at folk hadde forskjellige oppfatninger av de to kategoriene, men hun kjente ikke ordet klasse, og heller ikke oppdelingen av samfunnet i lavere, midtre og øvre lag. Hun forsto imidlertid det hun selv så.

Det var på Woods at hun møtte Sue Corry. Sue arbeidet også på fabrikk. Hun laget maskinstrikkede gensere, og forsøkte å utvide sine kunnskaper. Hun var presis like høy som Bella og hadde blondt hår som hun, men hun hadde en smart bobbet frisyre og brukte lys leppestift. Bella var begeistret for henne. Hun var klar over at hun aldri kunne be henne med hjem til seg, for Momma ville bli sjokkert over hennes utseende, men hun pleide jo heller ikke å be noen hjem. Sue var atten, et år eldre enn Bella. Hun hadde fregner i fjeset og et bredt, åpent smil. Bella skjønte ikke hvorfor Sue likte henne, men var ikke i tvil om at hun hadde vært heldig som hadde funnet en slik venninne. En dag spurte Sue om de skulle gå i butikker sammen.

Gå i butikker? Hva mente hun med det? Men Bella ville ikke avsløre sin uvitenhet, så hun spurte ikke. (...) lørdagen etterpå møttes de etter arbeidstid. Først gikk de rundt på Union Square og så på vinduer: S. Klein og Mays og noen mindre butikker. De gikk ikke inn noen sted før de kom til Woolsworth og der foreslo Sue at de skulle spise lunsj.

De satte seg ved baren, og en serveringsdame ga dem to fettete kort med liste over rettene. Belle studerte nøye kortet sitt. Det var ikke mange retter hun kjente. Men hun dekket over sin uvitenhet ved å spille kresen, og da Sue etter en stund bestilte bacon, salat og tomat på ristet loff, sa Bella: "Det lyder godt. Jeg tror jeg tar det samme." Så kom serveringsdamen inn med smørbrød og kaffe og satte det foran dem. Bella så omkring seg for å se om det var noen som kikket på dem, noen som syntes de var noen smarte og flotte unge damer. Hun følte seg raus og lett om hjertet og hadde medlidenhet med alle de krumbøyde kvinnene som gikk i sorte kåper og som bar på tunge innkjøpsvesker. Hun selv var en moderne ung kvinne som spiste på restaurant.

(French. Sin mors datter.1987. Aschehoug.)

Belles bevegelsesrom eksploderte da hun fikk jobb i fabrikken og jobben fungerte som et springbrett ut i en verden hvor hun kunne betrakte seg selv som noe kraftfullt og potent. Belle iscenesetter seg selv som selvstendig, smart, empatisk, raus og velsituert. Manhattens konsumkultur tilbyr Belle en flatterende rolle hvor det å disponere sine egne penger også gir henne innpass i en helt ny verden. Hun betyr noe når hun analyserer varer og tilbud. Hun har makt når hun bestemmer hva hun skal bruke sine ettertraktede penger på. Måten Belle reflekterer over alt dette på, hvordan hennes valg manifisteres i noe større, hvilke varer hun velger, frisyren hun ønsker seg og for hver butikk hun tør å gå inn i, omtolkes verden til å handle om henne. Belle maler sin horisont så bred og vid som hun bare makter.

På samme tid som Belle tydelig ser sin egen omnipotente situasjon i et smørbrød og en kaffe servert henne gjennom Manhattens kommersielle og håndgripelige symbolikk, leverer Simone de Beauvoir, som den niende franske kvinne og hittil den yngste kandidaten, sin eksamen agregé uten å reflektere særlig mye over sin kjønnede situering. Av og til skimtes kommentarer som at Satres yrkesliv etter avlagt eksamen er et pliktløp på mange måter, men for Simone representerer hvert aspekt av yrkeslivet frigjøring og selvrealisering. Dette er to eksistensielle ytterpunkter som er svært interessante for hva som motiverer karrierene til Frankrikes etterhvert høyest ansette intellektuelle par. Simones observasjoner av kjønnenes ulike praksis og mottakelse forbeholdes ofte det personlige planet. Det gjør ikke utsagnene mindre politisk i min mening, ei heller mindre sentrale når målet er å belyse menn og kvinners ulike samfunnsmessige stilling. Men veldig lenge ser ikke Simone, på tross av at hun identifiserer seg med det franske intellektuell feltets habitus, i hvor stor grad menn favoriseres. Ikke før Simone er nærmere 45 år blir denne erkjennelsen viktig for Simone, og til dels berømmer hun sin venn og elsker for sin sjebnesvangre oppdagelse. Her siteres den angivelige innsiktsforløsende samtalen mellom Satre og Beauvoir:

Simone: "Jeg hadde aldri følt meg mindreverdig, ingen hadde noen gang sagt til meg: "De tenker slik fordi de er en kvinne"; min kvinnelighet hadde aldri plaget meg på noen måte. " For meg," sa jeg til Satre, "har det rett og slett aldri hatt noen stor betydning.""

Satre: "Men likevel er De ikke blitt oppdratt på samme måte som en gutt: De burde kikke nærmere på saken"

Simone: "Jeg kikket, og det var en åpenbaring: denne verden var en maskulin verden, min barndom var full av myter skapt av menn, og jeg hadde slett ikke reagert på samme måte som en gutt ville gjort. Jeg ble så interessert at jeg ga opp prosjektet mitt om å skrive en personlig bekjennelse for heller å arbeide med kvinnens stilling i sin allminnelighet. Jeg gikk og leste på Nasjonalbiblioteket og studerte mytene om kvinneligheten."

(Simonede de Beauvoir i La Force des choses i En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi. 1995)

I 1949 gir Simone de Beauvoir ut 'Det annet kjønn'. Boken er rangert som en av de ti viktigste bøkene i det 20. århundret og den danner det ideologiske grunnlaget for feminismen. Lenge var boken oppført på Vatikanets indeks over forbudt bøker og den skapte oppstandelse i Frankrike. Toril Moi skriver i innledningen av boken 'Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til' at Beauvoir og andre intellektuelle kvinner av hennes generasjon selvsagt ikke befinner seg i samme situasjon som kvinner i vår tid. Men i tiårene etter at disse kvinnene tjente som gode eksempler på at kvinner fortjente en plass i akademia, gikk ikke utviklingen i en egaliterende retning og alt i alt forandret forholdene seg lite. Den virkelige økningen av antall kvinnelige studenter kom ikke før 1960-tallet og 1970-tallet. Takket være den tidens kvinnekamp tar vi frie utdanningsvalg- og yrkesvalg for gitt. Paradoksalt nok bemerker Torill Moi at dette har ført til en egalitær mystikk: akkurat som den unge Simone de Beauvoir tror mange unge kvinner i dag at de faktisk får samme behandling som menn på skoler og universiteter, for ikke og snakke om i næringslivet. Selv i dag står kvinner som har som mål å bli intellektuelle overfor personlige, samfunnsmessige og ideologiske hindringer som generelt ikke rammer de håpefulle mannlige konkurrentene.

De fleste av oss opererer langs de linjene som strekes opp av kjønnssystemene i våre samfunn. Kjønnssystemene er snarveier hvor vi kjapt kommuniserer hvem vi er og hvor vi mest sannsynlig er tilbøyelige til å bidra i samfunnsproduksjonen og ikke minst hvordan vi spiller ut sosiale relasjonelle dramaturgier. På denne måten stakes opp effektive og strømlinjeformede skjebnelinjer. Dette er en god livsdesign og du har all grunn til å være fornøyd dersom du befinner deg i en slik. Det er ikke alltid hensiktsmessig å finne opp dynamitten på nytt. Simone valgte å finne opp dynamitten på nytt. Hun er dagens kvinnekonge!

Feminisme er sexistisk blant annet fordi den har menns undertrykking av kvinner som hovedtema og ikke undertrykking generelt som hovedtema. Det regnes som diskriminering om ikke feminister selv har mest fordeler. Norske rødstrømper tror de er umåtelig attraktive og at menn sikler etter dem hele tiden.

Ideologi
I Norge er feminisme opphøyet til statsreligion med Likestillingsombudet som yppersteprest. Feminister har gjerne stor intoleranse overfor ulikheter som påfallende ofte som regnes som urett og skal bekjempes for enhver pris. Tankeløsheten og fanatismen er nær grenseløs. For tilhengerne av feminisme er det viktigere hva man har mellom beina enn mellom ørene.

Frigjøring
Skifte fra ekteskapets gyldne tid til samboerskapets fremvekst - menn mister langt på vei farsrett ved samboerskap. Resultat:
* Skifte fra preventiv barnebegrensning til selvoppfyllende tilpasning;
* Skifte fra kjernefamilier til fragmenterte familier og husholdninger.
* Statlige velferdsordninger overtar ansvar mye for ofre av familieoppløsninger og gir dermed større risiko for familieoppløsning.

Familie
Feminister ser ikke på seg selv som virkelig ulike menn, og med egenskaper som kan utfylle hverandre til felles beste. Dermed er grunnlaget lagt for forvitring av forhold og destruktiv atferd. Feminister ser gjerne med nedlatenhet på kvinner som prioriterer hjem og egne barns oppvekst, gjerne følger menns initiativ, blir forsørget av ektemann eller la være å etterape menns atferd i ett og alt.

Ellers har det tradisjonelt ligget til menn å sikre familien, alt annet har fått lavere prioritet. For de fleste er det slik fortsatt. Dermed blir det å pleie og videreutvikle vennskap med andre menn nedprioritert - det er viktigere å holde kone og barn fornøyd. Mens kvinner har hatt en mye større fokus på å dyrke (realisere som de gjerne kaller det) seg selv, og har gjerne sørget for at de har et solid nettverk å rømme til, dersom de skulle bli misfornøyd.

Seksualitet
Feminisme ser ofte heterofil seksualitet som en ulempe, spesielt hvis menn har glede av den. I de siste årene har den tatt opp i seg enda flere elementer som kan få kvinner til å skyve sex med menn enda mer unna seg. Bruk av sædbanker, homofil seksualitet og andre uvanlige seksuelle varianter bidrar til dette.

Rødstrømper fremstiller norske menn som svake, perverse idioter. Hvis en mann ikke kaster seg over en kvinne så mistenker politisk korrekte og rødstrømper ham for å være homse. Mange rødstrømper tror at menn kun tenker sex hele tiden. Og tenker en mann ikke på kvinner, ja da tror de han tenker må han tenke på menn. Rødstrømper og media har klart å mistenkeliggjøre menns seksualitet til det ytterste. Satt litt på spissen: Det virker som de tror at normale menn ikke finnes.

Mistenkeliggjøringen av menns seksualitet går så langt at mange feminister vil ha omvendt bevisbyrde i voldtektssaker - påstått overgriper må bevise sin uskyld for å unngå å bli dømt.

Forakt
Forakten for menn følger ofte nært som et understatement. Tross dette virker det som noen feminister legger vekt på å tenke og handle som menn. Om noen viser sånne fordommer, burde menn flest ta det som et alvorlig faresignal og trekke seg unna. Norske rødstrømper er hovedsaklig egosentriske, uintelligente, hensynsløse, stilløse og ufeminine. Det eneste som ser ut til å glede dem, er når menn havner under 2 meter jord.

Diskriminering
Menn er den eneste gruppen mennesker som det er sosialt akseptert å diskriminere.

For tiden er det populært å påstå at det ikke finnes noen forskjell mellom menn og kvinner - bortsett fra at menn er voldtektsforbrytere, har perverst sexbehov, er drapsmenn, og ellers står bak denne verdens uhyrligheter. Politisk korrekte har det med å bevæpne seg med ordene "kjønnsrollemønster" og "kjønnsdiskriminering". Da er de sikret suksess fra de feministiske klakører.

Yrke
Kvinner er vanligvis dårlige ledere. Nokså få av dem går inn i lederstillinger næringslivet. Feminister påstår gjerne menn og mannskultur er årsaken til at ikke flere kvinner blir ledere. Feministene tror ikke årsaken er egne kvalifikasjoner er for svake eller at mange kvinner faktiske velger å prioritere annerledes.

Kjønnskvotering
Kjønnskvotering er regelstyrt diskriminering uten hensyn til faglige kvalifikasjoner og øvrige egenskaper. Kjønnskvotering brukes til å få kvinner inn i bedre betalte stillinger på menns bekostning. Noen ganger brukes kjønnskvotering til å få menn inn dårlige betale stillinger til deres ulempe. For feministenes misunnelse til menns inntekter gjør at de ikke ønsker menn skal tjene mer enn dem selv. I begge tilfeller får arbeidsgiver ulempe med dårligere kvalifisert arbeidskraft. Slik prioriteres feministreligionen foran hensynet til arbeidsgivers mulighet til optimalisering av ressurser og best mulig drift av foretaket.

De mest opplagte forandringene var jo selvsagt kunnskapsminister Øystein Djupedal og Miljøvernminister Helen Bjørnøy. Jeg er på ingen måte i tvil om at begge har gjort en formidabel innsats i sine departementer, men det er ikke alle forundt å bære en bør på denne størrelsen.

OVERRASKELSE: At Karita Bekkemellem sier takk for seg i barne- og likestillingsdepartementet var noe mer overraskende. Til nå har Bekkemellem gjort en formidabel innsats for likestilling, og er definitivt en både sterk og dyktig politiker på alle måter.

Karita Bekkemellem har tatt kraftig til orde for økt bruk av kjønnskvotering på mange samfunnsområder og satt mannens posisjon oppi likestillingsspørsmålet på dagsorden. Feminisme handler tross alt ikke bare om kvinnen.

Jeg er likevel ikke det minste i tvil om at Manuela Ramin-Osmundsen, som tar over ministerposisjonen, kommer til å gjøre en god innsats. Men det er det nok flere på den ytterliggående høyrefløy som vil være uenige i.

RINGREV: Veteran Erik Solheim utvider sitt ansvarsområde til å også omslutte miljøspørsmål. Han tar over miljøverndepartementet etter Helen Bjørnøy og beholder sitt ansvar for utviklingsarbeid.

Den tidligere partilederen er et kjærkomment gjensyns i norsk rikspolitikk og jeg håper det nå virkelig kan bli litt sving på miljøvern både nasjonalt og internasjonalt.

OPPDELING: Etter kunnskapsminister Øystein Djupedals avgang blir ministerposten for kunnskap delt i to ansvarsområder; et for skole og barnehage, og et for høyere utdanning og forskning. Regjeringen har innsett at det totale ansvaret i denne sektoren blir for mye for en minister.

Ansvaret deles mellom SVs nestleder Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland, hvor Solhjell tar seg av skole og barnehagesektoren og Aasland tar seg av forskning og høyere utdanning.

SMEKK PÅ PUNGEN: Miljø, forskning og utdanning er de viktigste områdene for SV, og har vært nettopp den politikken som SV har vunnet velgere på til alle tider. At SV-velgerne føler at partiet svikter i hjertesakene er forståelig. Jeg håper de nye omrokkeringene kan hjelpe til å snu tendensen og heve det synkende skipet.

SV har utvilsomt fått seg en smekk på pungen etter det elendige resultatet etter årets kommunevalg. Det er viktig nå at partiet setter inn alle krefter de kan og de beste politikerne de kan oppdrive for å snu den negative utviklingen. Det meste som er ødelagt kan repareres, men jeg håper at SV nå utfordrer Arbeiderpartiet noe mer og radikaliserer politikken sin igjen. Noe som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet ikke kommer til å gjøre det for dem.

Norge har en av Europas desidert mest radikale regjeringer, men alt kan bli bedre.

Det er enda ikke tatt noen beslutning, men Haga er klar på at det er høyst aktuelt å bruke dette sterke virkemiddelet for å få inn flere kvinner i kommunestyrene. Bare 17 prosent av landets ordførere er kvinner.

PARADOKS: Det er paradoksalt at det er krav om 40 prosent av begge kjønne i styrene i allmennaksjeselskaper, mens politiske organer ikke er underlagt noe slikt krav. De folkevalgte bør så langt som det lar seg gjøre, speile befolkningen.

Senterpartiet skal drøfte forslaget, og det skal etterpå drøftes med regjeringssamarbeidspartnerne Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

IKKE NOK: Det er imidlertid ikke nok å bare stille krav om kjønnskvotering i kommunestyrene. Det er også viktig av forholdene legges mer til rette slik at kvinner har mer anledning til å delta i lokalpolitikken. Forhåpentligvis ligger reglene om kjønnskvotering klare ved neste lokalvalg i 2011.

Det nytter lite å håpe på at dette skal gå seg til av seg selv over tid. Hvis likestillingen fortsetter med samme veksten som den gjør nå har vi ikke like mange kvinner som menn i kommunestyrene før om 80 år. Det er helt uakseptabelt lenge. Jeg håper Haga får grønt lys fra partiet sitt og regjeringspartnerne i denne saken.