På engelsk er vilje ikke bare et substantiv, det er også et verb. Roger Federer viljet seg til sett nummer tre og fire i den allerede klassiske finalen mot Nadal. Federers spill var langt under hans beste, men han nektet å gi fra seg Wimbledon-tronen til tross for en dårlig dag på kontoret. Nadal returnerte bedre, spilte bedre fra grunnlinjen og slo fantastiske passeringssslag fra alle kanter. Det var Federers vilje og serving som holdt ham inne i kampen. Seieren var fullt fortjent.

Det merkelige og, for meg som Federer-fan, triste, med kampene mellom Federer og Nadal, er hvor forutsigbare de er blitt. I dagens finale var Federer stiv som en stokk, spent som en kontrabass-streng, kall det hva du vil, men i de tre første settene var taktikken å duellere med Nadal fra grunnlinjen. Det er et spill Federer er dømt til å tape. Nadal spiller med større margin over nettet, holder bedre lengde på slagene, er bedre på både forehand og backhand for øyeblikket og har større tålmodighet enn Federer.

Så hvorfor må Federer spille tre sett med "grus"-tennis mot Nadal før han våkner? Federer havnet igjen og igjen på defensiven og slo grunnslagene sine mens han var på vei bakover i banen. Ingen vinner tenniskamper på den måten. Dette var Wimbledon, centercourten hvor Federer hadde regjert i årevis. Og likevel var det Nadal som styrte. Måten Federer tapte andre sett etter å ha ledet 4-1, minnet mye om gruskampene mot Nadal i vår, hvor han kastet vekk tilsvarende ledelser stadig vekk.

I tre sett servet Nadal til Federers backhand, og Federer klarte ikke å gjøre noe med servene. I stedet slicet han dem tilbake, eller slo svake overskrudde baller som Nadal kunne ta hånd om. Begge disse løsningene er ting som Nadal elsker, for da får han begynt å male med spillet sitt. I rettferdighetens navn må det sies at gresset på Wimbledon nå er så treigt at det ligner en treg hardcourt-bane, og det styrker Nadals massive overskru. Dersom Nadal hadde møtt Federer på gresset som var for ti år siden (vi er inne i hypotese-avdelingen), ville Federer blåst ham av banen. Mener nå jeg.

Pete Sampras har sju Wimbledon-titler, som er to mer enn Federer. Et kjennetegn ved Sampras var at han ofte ga fullstendig beng i mange av motstanderens servegame, både i Wimbledon og US Open. Han sjanset på returene. Ofte gikk de i nettet og utenfor, slik at motstanderen holdt serven ganske greit. Men fikk Sampras snusen på et break, var han helt tent. Jeg lurer på hvorfor Federer lar Nadal gjøre Wimbledon-finalen om til en "grus"kamp. Federer klarer ikke å knekke Nadal-koden ved å prøve seg på finslige returer på backhanden. Først i tie-breaket i tredje sett begynte han å gå rundt Nadals andreserve, og slo dem diagonalt tilbake.

Men så gikk han resten av kampen tilbake til å prøve å returnere Nadals enormt overskrudde server med sin egen backhand. Det var dømt til å mislykkes, men stae Roger fortsatte og fortsatte. De to eneste gode backhandene Federer spilte, var på matchballen i fjerde setts tiebreak, og en matchball i femte sett. Federer brøt Nadal én gang i dag. Hvis jeg var Federer, ville jeg da i slutten av fjerde og begynnelsen av femte tenkt at det var på tide å prøve noe nytt. Hamre løs på hver serveretur, samme hvor ballen havner. Gå på nettet etter hver retur. Hva som helst for å bryte opp Nadals rytme. Det verste som kunne skjedd, var at Federer tapte gamet, og det gjorde han jo uansett med oppskriften han fulgte.

Det skrives mye om rivaliseringen mellom Federer og Nadal. Nadals vinneroppskrift koker ned til dette: Slå mot Federers backhand. Nadal trenger ingen plan B, C eller D, for plan A funker alltid. Dessuten var Federer svak i de avgjørende øyeblikkene i dag, og bommet masse med forehanden. Nadal spilte en perfekt spillemessig kamp, mens Federer imponerte med å dra seg opp etter hårene på en dag hvor han var langt fra sitt beste.

Dette var Nadals femte Grand Slam-tittel. Nå har han vunnet French Open og Wimbledon, som er de to mest ekstreme dekkene. Med andre ord: Gode sjanser for å ta de to hardcourt-slamene også (Australian og US Open). Stay tuned.

Lenker: Tennis-x.com, Sports Illustrated, The Guardian, ja, du finner mer selv.

Alle franske spillere mangler et eller annet. Gasquet er for svak mentalt. Tsonga er for mye skadet. Grosjean og Clement er for små. Mauresmo er for mentalt ustabil. Pierce (fransk statsborger) er for ustabil og mye skadet. Pioline manglet det siste ekstra i hodet og kroppen for å slå de beste. Leconte var elegant, men ukonsentrert. Jeg kunne fortsatt.

Natalie Dechy har lite av den franske elegansen. Hun spiller en ganske mekanisk tennis, se for eksempel på serven hennes, som er en stilstudie verdt. Helt fint utført, men ganske uten personlighet. Men Dechy er, i motsetning til mange andre franske spillere, ei jente som har fått maksimalt ut av karrieren. I dag hadde hun fortjent å slå ut verdensener Ana Ivanovic, som så rådvill og rusten ut på banen. Jeg kom inn i kampen i begynnelsen av tredje sett, og Ivanovic vant gamene bare på viljen. I andre sett hadde hun reddet matchball mot seg med en forehand som traff nettkanten og datt ned to centimeter inne på Dechys banehalvdel.

Ivanovic ser absolut ikke ut som en Wimbledon-vinner. Hun kan i alle fall ikke klage på trekningen. Hvis hun kommer opp mot normal standard i de neste kampene, tipper jeg hun kommer til semifinale mot Serena Williams i neste uke.

Ah, vidunderlige tekniske verden. Mens Vennene på Solflekken var sterkt etterspurt hos husets yngste, kunne jeg se på NRKs Wimbledon-stream på nettet. Ikke like bra som tv-bilder, men mye bedre enn ingenting. Jeg fikk sett de to første settene av Roddicks møte med Schwank.

Roddick var veldig lite framme på nettet. I stedet ble han stående og slå grunnslag med argentineren. Roddick vant de viktige poengene, og brøt Schwank i slutten av de to første settene. Settsifrene ser mer dramatiske ut enn kampen var. Schwank hadde ikke en eneste breaksjanse mot Roddicks serve. Men spillet til Roddick signaliserte ikke at han er en vinnerkandidat i år. Jeg synes han mangler råskapen på forehanden som han hadde før.

Dagens statistikk: Roddicks gjennomsnittlige førsteserve var nesten like hard som Schwank sin hardeste førsteserve.

Jeg var så heldig at jeg ble sittende og vente på flyet fra Oslo til Stavanger i ettermiddag. Jeg kom inn i begynnelsen av kampen mellom Nadal og Djokovic. Nadal brøt til 3-1 og cruiset gjennom de neste gamene. Djokovic måtte spille fire-fem ekstremt gode slag for å vinne poengene. Det er tingen med Nadal: Han bommer ikke. Aldri. Han går ikke inn i mentale bølgedaler på grus. Aldri. Okei, han tapte 2-6, 0-6 mot Federer i de to siste settene i Hamburg i fjor, men da var han så trøtt at han knapt kunne stå på beina.

Djokovic hadde en liten sjanse på 5-4 til Nadal. Spanjolen kom under 15-30, og Djokovic fikk overtaket i duellen. Det gjorde han stadig vekk, uten å avgjøre til sin fordel. På 15-30 slo Nadal en kort ball som Djokovic hamret mot Nadals backhand. Litt dårlig plassert, men ikke verre enn at Nadals ball tilbake var ganske dårlig. Djokovic hadde løpt til nettet, og slo en halvgod stoppvolley. Nadal kom sprintende og pirket inn en diagonal vinner. Like etter var settet hans.

Nadal brøt i begynnelsen av andre sett, og Djokovic tok en mental pause. Han fikk en liten åpning igjen på 2-1 til Nadal, mens spanjolen servet. Nadal fikk en breakball mot seg, 30-40 (Djokovic fikk ingen i første sett!). Tre kanonserver, og han holdt serven sin. Så brøt han Djokovic blankt igjen, og holdt blankt selv. Andre sett, og selvsagt også kampen, var avgjort.

Djokovic er tøff i trynet og en mann for framtiden, men det lyste respekt og underdanighet i kampen mot Nadal. Allerede etter 3-4 games klappet han for Nadals slag, og hodet hang mer nedover enn vanlig for Djokovic.

Federers kamp var en annen skål. Han var ustabil fra grunnlinjen, servet ganske dårlig og klarte ikke å holde nervene i sjakk.

Hvordan kan Federer vinne på søndag? Han kan ikke det. Så enkelt er det. Med mindre Nadal har en skade, sykdom eller plutselig bestemmer seg for å spille med høyre hånd, ser jeg ingen sjanse for Federer. Han må håper at Nadal en gang i livet spiller en dårlig kamp mot ham på grus, og at denne gangen er på søndag. Husk: Nadal har ikke tapt ett sett i denne turneringen. Han tapte ett i fjor, mot Federer i finalen. Han har aldri blitt tatt til fem sett i Paris. Mannen er på god vei til å bli tidenes grusspiller, og finalen på søndag blir hans fjerde Grand Slam-tittel. Jeg gir Federer en 20 prosents sjanse til å vinne.

Kveldsnytt: "Nadal må heve seg hvis han skal ha en sjanse mot Federer på søndag". Eh, nei. Det er så definitivt omvendt.

BBC: Djokovic - Nadal as it happened
BBC: Federer - Monfils as it happened
Peter Bodo: The (Un)Conventional Wisdom

Endelig har teknogudene (og Lyses helpdesk) kommet meg i møte, og det resulterte i den første timen med levende tennis fra French Open for i år. Jeg har fått Eurosport 2 også! Halleluja!

Jeg kom inn på slutten av kampen Ferrer-Stepanek. Ferrer spilte stort i slutten av det fjerde settet, og brøt til 4-0 i det siste. Stepanek hadde krefter til en siste innsats, og kom tilbake til 3-4, samtidig som han pumpet seg kraftig opp. Da kunne han servet seg til 4-4, men i stedet brøt Ferrer, før han ristet av seg nervene fra midten av settet og tok siste sett hjem 6-3.

Kampen varte i underkant av tre timer, og det er ikke så lenge for en gruskamp som varer i tre timer. Både Ferrer og Stepanek spilte positiv tennis, hvor de prøvde å avgjøre poengene selv i stedet for å vente på feil. Med andre ord ikke den typiske "vent på en feil"-tennisen som blant andre (sorry, Tor Morten) Alex Corretja perfeksjonerte. Selv om han er spanjol, spiller Ferrer med relativt lite overskru. Det samme gjør Stepanek, som spiller på ganske små marginer.

Ferrer måtte spille fem sett i dag. Hans neste motstander er Mofils, som slo en sliten Ljubicic i fire. Vinneren av Ferrer-Monfils møter vinneren av Gonzalez-Federer. Kampen mellom Federer og Gonzalez blir en god pekepinn på hvor god Federer er akkurat nå. Gonzalez har vunnet to små grusturneringer i år. Jeg har likevel vanskelig for å se at han skal ta tre sett mot Federer i Paris.

Dette er også lykke: Å lage seg tre knekkebrød og skru på tv-en etter leggetid, og oppdage at det er tennis der. Jeg kom inn i tredje sett, og det var en konstant kamp for å gi fra seg overtaket. Robredo tok de tre første gamene, før russeren overtok showet og tok de tre neste. På 3-3 vant Robredo et fantastisk poeng i begynnelsen, så fulgte to feil fra Davydenko og en nydelig forehandpassering fra Robredo, og et nytt break var et faktum.

Sånn fortsatte det, med stadige skifter. Robredo servet for kampen på 5-4, men klarte ikke den oppgaven. Så hadde Davydenko matchball på 6-5, som Robredo avverget med et serveess som Davydenko raust nok anerkjente selv om det var tvilsomt. Tiebreaket var mer av det samme, og sluttet typisk nok med en smash i nettet og ut fra Davydenko.

Ingen stor kamp, men grei underholdning. Romerne var tydligvis ikke så pirret over muligheten til å se verdens beste russer og den tredje beste spanjolen spille i deres egen by. Et par hundre på tribunen på kveldskampen. De satt med jakker og skjerf. Det var vel neppe mer enn 18-19 hutrende grader, regner jeg med.

Davydenko og Robredo er to spillere som kommer til å være glemt ca. 17 sekunder etter at de legger opp. Det er ingenting spennende med noen av dem, bortsett fra at kampfiksingmistanken mot Davydenko. Robredo er oppkalt etter rockmusikalen Tommy av The Who, men spillet hans er veldig lite rock´n´roll. Spanjolen ser alltid ut til å være litt seint ute, og jeg synes han mangler mye punch i slagene sine. Ingen har en så kjedelig enhåndsbackhand som Robredo.

Ny Masters-turnering på grus, og det er klart for et nytt oppgjør mellom Rafael Nadal og Roger Federer. Til å være erklært nærmest karrieremessig død for noen uker siden, er Federer absolutt i live nå. Jeg fikk bare sett de siste fem gamene, hvor Federer hadde overtaket i grunnlinjeduellene mot Djokovic.

Serberen prøvde å male i stykker Federers backhand, men det klarte han på ingen måte. BBC melder at Djokovic ga seg "after complaining of feeling dizzy", andre steder står det at han hadde et pusteproblem. Det rimer ikke helt for meg, og det er ikke første gang at noe slikt skjer. Det rimer ikke for skribenten på tennis-x.com heller.

Federer har spilt ca 43 ganger mot Nadal nå, og vet vel hva som funker og hva som er snarveien til tap. Den sikreste veien til nederlag for Federer er hvis han blir stående og dunke grunnslag mot Nadal. Spanjolen bommer nesten aldri, og hvis han får tid til å lade kanonen, spesielt på forehandsiden, vil Federer bli presset lengre og lengre bak i banen. Sånn er det bare.

Kanskje så Federer litt på David Ferrers kamp mot Nadal. I andre sett fikk Ferrer overtaket fordi han tok kommandoen over hver duell. Han måtte ofre litt på sikkerheten, men ingen har noengang slått Nadal på grus ved å spille sikrere enn Nadal. Federer må gå for de litt risikable løsningene, og nekte Nadal den rytmen som han elsker. Det er bedre at Federer taper på egne feil, enn at han lar finalen bli en kamp på Nadals premisser. Uansett har Nadal en enorm fordel med sine overskrudde server mot Federers backhand.

Og ansettelsen av Jose Higueras ser mer og mer ut som en genistrek av Federer.

Jeg synes alltid det er ubehagelig, på grensen til smertefullt, å se tennisspillere falle sammen slik David Ferrer gjorde i det andre settet. Nadal vant det første på grunn av sitt gode spill. Han vant det andre på grunn av sitt gode navn.

Kampen begynte med en dobbeltfeil fra Ferrer. Så tok Nadal de ni (eller var det ti?) første poengene, og settet var i realiteten avgjort før det hadde begynt skikkelig.

Så bestemte Ferrer seg for å satse litt mer og risikere litt mer, og det ga umiddelbare resultater. Nadal er den spilleren som er vanskeligst å knocke ut, uansett underlag, og aller verst er det på grus. Nadal kan ikke slås ut med ett slag, det trengs flere harde, presise og flate slag i samme ballveksling for å få Nadal på etterskudd. David Ferrer i andre sett var som å se en bokser i ringen, han ga Nadal mange kroppsslag før han dro til med et knockoutslag til slutt. Jeg liker Ferrer. Han er en sliter, uten at det blir kjedelig å se på likevel. Han minner meg litt om svensken Magnus Norman, hvis noen husker ham.

Ferrer ledet 3-0, og selv om Nadal klarte å henge sånn delvis med, ledet Ferrer 5-4 da han skulle serve hjem andre sett. Nadal virket defensiv og litt motløs mot Ferrers endeløse rekke kvalitetsslag. Ferrer nådde 40-0 i egen serve, og det betyr som kjent tre settballer. I egen serve. Det er det som kalles en brukbar mulighet i underdrivelsenes land. Først kom en dobbeltfeil, og så to enkle feil, og det var deuce.

Nadal brøt tilbake til 5-5, og så gikk det fort: Ferrer spilte seg til en del fine muligheter som han kastet bort, blant annet en høy lompe som han smashet med en gang (langt ut) i stedet for å la den sprette først. Forehandene som gikk inn tidligere i settet, havnet nesten nederst i nettet. Ferrer hadde alle symptomene på en stresset mann: Han lo og smilte panisk, gestikulerte og kastet til slutt racketen.

Nadal holdt til 6-5, og brøt så han Ferrer igjen og kampen var slutt. Dette må svi for Ferrer.

Litt høyere hårfeste. Litt mer kinnskjegg. Et par lite stilige solbriller. Ellers var Alex Corretja akkurat som da han forlot tennisen for noen år siden. I dag var han tilbake i Estoril som trener for Britain´s number one, Andy Murray.

Før jeg skriver noe om kampen, må jeg si noe om banedekket. Monte Carlo-turneringen sendes i 16:9-format, perfekt til mitt fortsatt ganske nye fjernsyn. Rødbrun grus, Middelhavet i bakgrunnen og tennis på mitt favorittunderlag. Jo, det var en fin kveld.

Corretja har tydeligvis sagt til Murray at han må spille mye stoppballer, og det gjorde briten så det holdt. Mange av dem var direkte mislykket. Andre fungerte bedre. Jeg husker ikke hvem som sa så treffende at stoppballer er tennisens svar på boksingens slag i magen: Ikke drepende i seg selv, men veldig utmattende når det blir gjentatt og gjentatt.

Jeg kom inn i kampen på 4-2 til Murray i første sett. Så brøt Volandri (han som slo Federer i Roma i fjor) tilbake, og det sto 4-4. Murray holdt igjen til 5-4. Så hadde Volandri 40-15 i egen serve, da Murray gjorde et overraskende nettangrep som ga gevinst. Deretter måtte Murray rygge langt tilbake i egen forehandside, og slo en nydelig passering ned langs linjen. Noen poeng senere tok han settet, og i andre sett var Volandri helt elendig.

Murray får en skikkelig test i neste runde: Novak Djokovic.

BBC: Murray-Volandri as it happened

Jeg var på nippet til å legge meg da Andy Murray begynte kampen mot Mario Ancic etter midnatt på SportN, men gjorde heldigvis ikke det.

Murray-Ancic er et godt utgangspunkt for underholdende tennis. Begge spiller allsidig tennis og er såpass ustabile at kampen sannsynligvis vil ha store svingninger. De har noenlunde samme karrierekurve: De er for gamle til å bli kalt unge og lovende, de venter på et stort gjennombrudd og de mener sannsynligvis at de er bedre enn rankingen deres viser. Jeg synes begge spillerne mangler et våpen som kan hjelpe dem ut av trøbbel i vanskelige situasjoner.

Det begynte med et kjapt sett for Ancic, før skotten Murray tok neste sett like lett. Ancic brøt i begynnelsen av tredje, men Murray brøt rett tilbake. Hele settet ble en herlig blanding av enkle feil, kjappe dueller ved nettet, gledesutbrudd, klaging og lekre vinnerslag.

Ancic gikk opp til 4-1 i tiebreaket, men Murray tok seg sammen og hadde to matchballer 6-4. Ancic reddet dem, og tok tiebreaket 9-7. That´s entertainment! Herlig å se en spiller som virkelig brenner for seieren. Ancic pumpet seg opp gjennom hele kampen, uten at det virket arrogant mot Murray.

Murray slet med forehanden i hele kampen og kjeftet mye på seg selv. Ancic er en farlig spiller for alle, men jeg synes ikke han får full uttelling for høyden sin. Det ser ut som Ancic slår med veldig mye klaring over nettet spesielt på backhanden. Det er rart at han ikke velger å slå flatere.

For meg så det ut som Murray snakket med teamet sitt hver gang han spilte foran dem. Ingen reagerte på det. Murray utenfor banen virker som en intelligent fyr, bare les intervjuet med ham etter kampen.

BBC: Murray hands Ancic win in Miami
Daily Telegraph: Andy Murray loses to Mario Ancic in Miami - anbefales!!!

Kampen ble en solid nedtur. Begge spilte mye dårligere enn i semifinalene. Mest skuffende var Djokovic sine høye skuldre. Han slappet aldri av, og når han skulle gi ekstra gass, endte det som regel med feilslag. Taktikken hans så ut til å være noe som dette: Hold ballen i spill, for Fish kommer til å bomme før eller senere. Det funket sånn passe. Spesielt backhanden var radikalt dårligere enn mot f.eks Canas. Djokovic prøvde sikkert å være lur, men jeg synes det er rart at han ikke prøvde tydeligere å vise hvem som er sjefen.

Djokovic brøt til 4-2 i andre sett, og Fish brøt tilbake like etter. Rart å se Djokovic gi fra seg initiativet i en kamp mot en så mye dårligere spiller. Tredje sett ble en programmessig seier for Djokovic, som må finne seg i å være favoritt i de fleste kampene han spiller framover. Tegn på storhet viste Djokovic først i det første gamet av siste sett. Fra 0-40 tok han fem strake poeng og holdt serve.

På andre siden av nettet sto Mardy Fish, som fortsatte der han slapp i kampen mot Nalbandian: Høy risiko, høy avkastning, frisk satsing på alle ballvekslinger og god serving. Det virket som Federers taktikk var å la Fish slå seg vekk, men det skjedde aldri.

Federer gjorde aldri noe som helst for å få amerikaneren ut av fatning. Fish er 26 år, og kommer ganske sikkert aldri til å spille en like god turnering som denne. Så hvorfor prøver ikke Federer å la Fish tenke litt på det? Jeg snakker ikke om unfair play og skitne triks. Men hvorfor prøver ikke Federer å vise litt følelser, vise hvem som er verdensener og hvem som er 98 i verden? I alle fall late som? Eller prøve å bruke mest mulig tid, for å la Fish kjenne på anledningen og sin egen situasjon? Det mest skuffende er at Federer døser seg gjennom en kamp. Det er en del av gamet å vinne på elendige dager, og Federer var ikke interessert i det.

Det er ikke lenger noe spørsmål om Federer er på en nedtur. Spørsmålet er hvor langvarig og brutal den blir. Etter at han vant Wimbledon første gang i 2003, har Federer kun hatt mindre fartshumper på veien. Virkelige vinnere klarer å reise seg igjen, og jeg lurer på hvordan Federer reagerer nå. I går var han bare sur og likegyldig.

En mini-klassiker! Det er ikke overraskende at amerikanerne har en mann i semifinalene, men det er en bombe at mannen er Mardy Fish. Han er ranket 98 i verden, og slo Hewitt i kampen før denne.

Dersom Fish hadde vært et aksjefond, ville profilen vært Høy risiko - høy avkastning. Han spiller på små marginer. Grunnslagene hans er blant de flateste jeg har sett i dagens tennis. Flate slag (liten klaring over nettet, lite overskru) betyr at ballen har en større risiko for å gå for langt, eller i nettet. I denne kampen traff Fish med det meste. Flere ganger var han i lange grunlinjedueller med Nalbandian, og bestemte seg for å satse alt på en vinner. Og det funket. Fish klarte å vinne mange av de lange duellene, ofte med spektakulære, nærmest desperate forsøk.

Nalbandian spilte som vanlig ganske solid, men mer blodfattig enn ellers. Peter Bodo sier som vanlig alt mye bedre enn meg.

Jeg trodde Nalbandian skulle vinne etter å ha brutt til 5-4 i siste sett, etter at Fish hadde flere breaksjanser tidligere i settet. Men Fish brøt enkelt tilbake, og selv med krampe i tiebreaket vant han siste sett. Han takket hele stadion hjertelig etterpå. Det hadde han ikke trengt. For en latterlig gjeng. Her spiller en amerikansk underdog kvartfinale mot vinneren av de to siste Masters-turneringene, og de kunne ikke brydd seg mindre. Skikkelig dau stemning.

Semifinaler: Nadal-Djokovic, Fish-Federer.

En liten ting: Hvorfor kaller SportNs kommentator denne turneringen for Indian Wales? Er det problematisk å si Wells?

SportN sin ellers gode kommentator lanserte Tsonga som en mulig verdensener i kveldens kamp mot Nadal. Jeg er villig til å sette mye penger på at han ikke kommer til å bli det. Tsonga har etter min mening et ganske begrenset arsenal. Han er en spiller av typen Safin/Gonzalez, hardtslående men ustabil.

Tsonga slår hardt når han er i posisjon, spesielt fra forehandsiden. Det virker ikke som det er så mye plan bak slagene, de er bare harde. Tsonga sitt fotarbeid er den store svakheten hans. Flere ganger mot Nadal måtte han ty til nødløsninger fra grunnlinjen fordi han ikke var i posisjon.

Da Tsonga knuste Nadal i Australia Open, var det ingen som forventet noe av ham. Nå er han et navn, og da han skulle hente seieren i land fra 5-3 i siste sett, hadde han masse nerver. Nadal konsentrerte seg om å holde ballen i gang, og Tsonga gjorde akkurat slik Nadal ville: Slo masse feil, til dels grove.

Peter Bodo: The lions sleeps tonight

Overskriften er atskillig tørrere enn denne kampen var. Roddick er seinvinterens store spiller, med to titler og store skalper i beltet etter Australian Open. Mot Haas virket han trøtt og lei.

Slutten av første sett viser noe av det jeg liker ved tennis: Selv om Roddick hadde spilt best og holdt serven sin lettest, betydde det ingenting, for Haas holdt seg inne i kampen med god serving. Så fikk Haas en breaksjanse - én sjanse i hele settet! - og tok den. Så servet han ut settet og spilte et solid sett nummer to.

Det er en stund siden jeg så Haas spille sist. Jeg husker ham som en mekanisk slagmaskin. I dag var han mye mer enn det. Haas hadde en enkel taktikk: Få Roddicks serve tilbake i spill og mal på backhanden hans. Haas ga Roddick null fart i slagene han sendte til amerikanerens backhand, så Roddick måtte gjøre noe kreativt med dem. Det endte ofte med feil. På 5-4, 15-0 i første sett spilte Haas en noe heldig løpende backhand-stoppball som Federer ville vært stolt av. Da han brøt til 4-3 i andre sett, gjorde han det med to fine backhand-passeringer ned langs linjen. Tyskeren ertet Roddicks backhand gjennom hele kampen.

Roddick kjeftet mye på seg selv, og har nok godt av en pause før Miami-turneringen. Gøy å se Haas gjøre det bra igjen. Han har kvittet seg med det lange håret og den bakvendte capsen, og mer trengs ikke for å sanke noen sympatipoeng hos meg.

37 tommers tv, enehersker over fjernkontrollen og Masters-turnering på SportN. Ai-ai-ai!

Da jeg begynte å se, servet Ferrer ut første sett. Han fikk sitt store gjennombrudd i fjor, og det må være et mareritt å spille mot ham. Ferrer gjør alt ganske bra, og har en enorm vilje. Selv når Rochus praktisk talt hadde gitt opp kampen, gikk Ferrer rundt og småkjeftet på seg selv i spillepausene. Overraskende mye nettspill fra begge to. Ferrer er god til å passerer i pressede situasjoner, spesielt fra backhanden. Den slo han kort, diagonalt mange ganger.

Ferrer-Rochus setter selv ikke et tennisnerdhjerte i brann , så jeg ventet på noe mer. Og ventet. Og ventet. Ingen ny kamp kom, så jeg zappet litt rundt på andre kanaler. Tilbake til SportN: Ingen kamp, selv om de skulle sende i ytterligere halvannen time. Mer zapping, tilbake til SportN, ingen kamp. Så kom noen høydepunkter fra Djokovic sin seier. Så begynte omsider forberedelsene til Nadals kamp (han vant 6-3, 6-3) før de begynte å vise den.

I et uoppmerksomt øyeblikk zappet jeg igjen, og hva hadde skjedd på SportN da? Jo, de viste golf, minst en halvtime før den grufulle sporten var oppsatt i sendeskjemaet. Hva er det som skjer?

10.oktober 2007 av Åsmund Ådnøy product

DVD Wimbledon Classic Matches: Federer-Sampras 2001
Roger Federer - Pete Sampras 7-6, 5-7, 6-4, 6-7, 7-5
Åttendelsfinale, Wimbledon 2001
★★★★★

Mytene om noen idrettsoppgjør vokser og vokser i årene etter. Tennisen har en håndfull slike: Finalen i WCT i 1972 mellom Rod Laver og Ken Rosewall. French Open-finalen i 1999 mellom Steffi Graf og Martina Hingis. Wimbledon-finalen i 1980 mellom Borg og McEnroe ble en liten nedtur da jeg så den på DVD. Spillet var langsomt, spillerne tok en evighet mellom hver serve, banen så ut som en potetåker og begge bommet på slag som så veldig overkommelige ut. Men også fantastiske ting, som tie-breaket i fjerde sett.

Fra de siste årene er det få oppgjør som er mer mytifisert enn Wimbledon-kampen mellom Federer og Sampras i 2001. Det var det eneste oppgjøret mellom de to mens de begge spilte profesjonelt. (De møtes til oppvisningskamp i november.) Nå har de til sammen 12 Wimbledon-titler.

På nettets tennisgrupper er det en evig debatt om hvem av spillerne som var lengst unna sin tennismessige topp da de møttes. Jeg mener det er liten tvil om at Sampras var mye nærmere sin topp enn Federer. Sampras hadde vunnet sju Wimbledon-turneringer av de åtte siste da han møtte Federer. Han var tittelforsvarer, og vant også US Open året etter. Federer var 19 år og hadde ikke vunnet noe stort, men hadde enorme forventninger på seg fra en hel tennisverden.

Etter at jeg kjøpte DVD-en på nettet, har den stått i hylla (oppussing av hus er en tidstyv av de store). I forrige uke så jeg første sett, og her kommer beretningen om det. Jeg kommer til å oppdatere denne artikkelen etter hvert som jeg ser mer av kampen.

Første sett: Begge spillerne holder serve greit i begynnelsen. Det er knapt noen ballvekslinger, det meste avgjøres av serve. Så, på 3-2 til Federer, får sveitseren tre breakballer i Sampras sin serve. Den første og den tredje avgjør Sampras med gode server. Men den andre breakballen viser at Federer er preget av nerver. Sampras server en ganske dårlig andreserve rett til Federers forehand, hvor Federer står og venter - og slår en løs retur rett i nettet.

Spillerne holder serve helt til tie-breaket. Få dueller fra grunnlinjen. En myte blant mange Federer-fans er at han var bedre på nett før, og at han var mer en volley-spiller i Wimbledon tidligere. Det siste er nok rett. I denne kampen går Federer mye på nett. Men jeg synes han gjør det ganske hodeløst, ofte på andreserver. Volleyene til Federer har lite sting sammenlignet med Sampras. De spretter høyt nok til at Sampras får siktet seg inn med passeringsslagene.

En annen myte om Federer er at han slo flatere før, altså med mindre overskru enn i dag. Det er ikke lett å se i denne kampen.

Sampras fikk mye tyn for backhanden sin mot slutten av karrieren, men i dette første settet slår han to nydelige backhandpasseringer ned langs linjen mot Federer. Likevel er det nettopp en slik passering som koster Sampras settet. Amerikaneren kan serve for settet på 5-4 i tie-breaket, men Federer redder seg ut, blant annet med en backhandpassering på et dårlig angrep fra Sampras. På settpoeng for Federer prøver Sampras å passere ned langs linjen med backhanden, men treffer toppen av nettkanten. Ballen detter ned på amerikanerens side - og Federer tar første sett.

Andre sett:

Sampras holder til 1-0, men Federer leser Sampras sin serve godt nå og kommer til 30 i gamet.

Selv holder Federer enkelt, uten å tape poeng, så det blir 1-1.

Sampras har ingen problemer i sitt andre servegame, og tar det blankt, 2-1. Sampras var fortsatt en meget god volleyspiller på dette tidspunktet. Federer får mange server tilbake, men Sampras graver returene opp og får volleyene ut i hjørnene.

Federer får en andreserve knallet tilbake i neste game, og går ned 0-15. Deretter setter Sampras en overkommelig forehandpassering like utenfor - Federer sine volleyer er ikke spesielt gode. Federer slår en dobbeltfeil på 30-30, og Sampras har breakball. Men Federer slår tre førsteserver etter det, og holder til 2-2.

Sampras havner i trøbbel igjen i neste game, hvor Federer slår to nydelige backhander som Sampras ikke klarer å sette bort ved nettet. Federer får to breakballer etter nok en fantastisk diagonal backhand, men Sampras redder seg ut når Federer bommer på en backhand-retur ned langs linjen. Sampras holder til 3-2, og Federer holder igjen enkelt til 3-3.

Sampras havner igjen under i neste game, og får 0-30 når Federer slår en ekkel underskrudd backhand som Sampras setter i nettet. Federer får tre nye breakballer etter at han setter en reaksjons-forehand ned langs linjen etter en dårlig smash av Sampras. Sampras svarer med to ess og en volley som såvidt treffer linjen, og er tilbake på deuce. Federer får en ny breakball - hans fjerde i gamet - når han lurer Sampras med en inside-out-passering med forehanden. Sampras redder seg ut av det med en god andreserve og tilsvarende effektiv volley. Nytt ess fra Sampras og en smash og et brøl fra amerikaneren - 4-3 for Sampras. Men Federer hadde mange sjanser til å bryte - til nå i kampen har han hatt ni breakballer og ikke klart å omsette noen av dem.

Federer holder problemfritt til 4-4, og Sampras server godt til 5-4.

Federer holder igjen uten problemer til 5-5, og har ikke vist noen svakheter i egne servegames så langt. Federer leser Sampras sin serve godt igjen i neste game, og Sampras ser noen ganger litt treg ut ved nettet. Men det blir 6-5 til Sampras - alt ligger an til et nytt tiebreak.

Men så: Federer slår to dobbeltfeil, og Sampras lukter blod. En velkjent diagonal forehand fra Sampras er mer enn Federer klarer å returnere, og det gir tre breakballer for Sampras. Den første blir dømt ut, den neste setter Sampras utenfor med backhanden, og den tredje avverger Federer med et ess ned langs linjen - imponerende. Sampras får en ny settball når Federer setter en løs backhand fra Sampras utenfor med en diagonal forehand. Sampras tar settet når Federer slår en enkel volley langt utenfor - og amerikaneren jubler. Men dette var et sett Federer skulle tatt.

Tredje sett: Begge spillerne klarer å rive til seg poeng i motstanderens servegame i begynnelsen. Federer slår en nydelig løpende forehand-passering (sin sjuende passeringsvinner i kampen) på 1-1, og får 30-30 i Sampras sin serve, og like etter får Federer sin tiende breakball - og nok en gang bommer han. Sampras slår nok en dobbeltfeil, og gir Federer en tiende breakball. En dårlig andreserve mot Federer sin backhand gir sveitseren en enkel oppgave, og han dytter den enkelt ned langs linjen. Breaket er et faktum, og det står 2-1 til Federer.

I neste game er Federer litt sløv, og på 15-30 får Sampras en enkel ball på backhandsiden mot en feilplassert Federer, men slår den i nettet. Sampras får en breakball da han vrir en forehand-passering ned langs linjen forbi Federer på nettet. Federer sine volleyer mangler mye i forhold til Sampras. De er for korte, og de spretter for høyt. Sampras bryter etter at Federer slår en backhand langt ut - 2-2.

Sampras holder lett i neste game til 3-2, og Federer igjen til 3-3.

Sampras dominerer igjen i sitt neste game, til 4-3, og er utilnærmelig i egne server nå. Kampens beste ballveksling kommer i neste game. Federer kommer til nettet og slår en vanskelig volley til Sampras sin backhand, og Sampras lobber mot Federer sin backhand. Federer slår en backhand-smash som ikke er hard nok mot Sampras sin backhand, og Sampras slår en backhand diagonalt forbi Federer. Sampras kommer til 30-30 i Federer, og får en god mulighet til å passere med forehanden, men bommer.

Federer holder til 4-4. I neste game cruiser Sampras til 40-15. Federer får en serve tilbake igjen, og Sampras bommer ved nettet. Så lurer Federer igjen Sampras ved nettet, og det er plutselig 40-40. Sampras slår en god førsteserve mot Federer sin backhand, men får den i retur og bommer ved nettet. Det gir Federer en tolvte breakball, og jeg tror nok Sampras fortsatt tenker på den: Sampras slår en kanongod førsteserve rett i kroppen, og får en lompe tilbake. Han har god tid på nettet til å dunke vekk smashen, men bommer med timingen og slår den to meter ut.

Det står 5-4 til Federer, som kan serve hjem settet. Det gjør han uten problemer, og brøler av glede. Uten tvil det mest underholdende settet så langt.

Fjerde sett: Sampras holder enkelt til 1-0. Federer har litt mer problemer, men holder også serven sin til 1-1.

I neste game server Sampras tre gode server til 40-0, og slipper bare ett poeng i settet. Federer holder igjen blankt. Sampras sin backhand er lite effektiv på returene. Merkbart hvordan Federer også har endret taktikk på backhand-returene siden 2001. Nå slicer han de aller fleste av dem, det gjør han ikke i denne kampen.

På 2-2 og 0-15 slår Sampras en imponerende forehand fra en dårlig posisjon midt på banen. Han må rygge rett før slaget, men hamrer den likevel utagbart til Federers forehandside.

På 40-15 i gamet kommer et realt frampek på ting som skal komme: Federer slår en nydelig forehandpassering ned langs linjen på en god andreserve. Sampras holder likevel til 3-2. Federer er uangripelig i sitt neste servegame, og holder til 3-3. Ingen av dem er i nærheten av et break.

Sampras får 15-30 i neste game med en vakker backhandpassering, og får breakball på en god retur. Federer avverger breakballen med en god serve mot Sampras´ backhand og setter volleyen i den åpne banen. Sampras får en ny breakball da Federer treffer med rammen av racketen, men Federer setter en god førsteserve og deretter et ess - hans 16. i kampen. Sampras setter en retur like utenfor, og Federer holder til 4-4.

Sampras slipper bare ett poeng i sitt neste game til 5-4, og han har definitivt vært den beste i dette settet. Sampras er to poeng unna å ta settet i neste game, da han setter først en lekker lobb, og deretter bommer Federer på grunnlinjen. Federer svarer med to ess og en sterk førsteserve til 40-30, og et nytt ess til å ta gamet - 5-5. Roger Federer var ingen mental gigant på dette stadiet av karrieren, men dette var hint om hvordan han senere i karrieren skulle spille best i trengte situasjoner.

Sampras tar et nytt servegame uten problemer (6-5), og Federer må igjen serve for å holde seg i settet. Publikummerne er ganske avmålte, selv etter Wimbledon-standard. Så, på 30-15 til Federer i neste game, setter Sampras en fantastisk løpende forehand som Federer ikke får tilbake. Men Federer holder til tie-break.

Slik går det: 1-0 Sampras: Federer bommer med en backhandpassering. 1-1: Federer setter en fin backhandvolley ved nettet. 2-1 Sampras: Sampras setter en dårlig retur og gir opp poenget, men Federer setter sitt slag midt i nettet. Tabbe. 3-1 Sampras: Ess ut av banen. 4-1 Sampras: Hard serve ned langs linjen, som Federer ikke klarer å returnere. 5-1 Sampras: Federer slår nervøst en enkel backhand langt ut. 5-2 Sampras: Federer slår en fin volley mot backhandhjørnet til Sampras, hvor det er tomt. 6-2 Sampras: Hardt press fra Sampras, og Federer slår en lobb altfor langt. 7-2 Sampras: Førsteserve av Sampras, og han setter Federer ut av spill med en kort volley. Kanonsterkt tie-break av den regjerende mesteren, og fullt fortjent sett. Kampen har vart i tre timer nøyaktig, og Sampras tar en do-pause.

Femte sett: Federer begynner å serve. Han virker konsentrert, ikke oppgitt, etter forrige sett, og holder blankt til 1-0.

Federer slår en Sampras-aktig, løpende forehandpassering i neste game, men Sampras tar gamet enkelt. Når Sampras i dag blir spurt om hvordan han ville spilt mot Federer dersom han var aktiv, er svaret at han ville tatt vekk tiden fra Federer, altså å stresse ham. Jeg tror det er en riktig taktikk. I denne kampen slår Federer mange feil når han får dårlig tid og Sampras angriper nettet.

Federer holder uten problemer til 2-1. Han slår to lekre forehandpasseringer i neste game, men Sampras redder seg ut med en god førsteserve og påfølgende drepende volley ut av banen. Nytt enkelt game for Federer, og det står 3-2. Kamera fikserer stadig på noen sveitsere jeg aldri har sett senere.

Begge spillerne fortsetter å dominere i sine servegame, og Sampras holder til 3-3, og Federer blankt til 4-3. Det er ikke tie-break i femte sett i Wimbledon, det spilles til en av spillerne bryter. Sampras slår sitt 25.ess for kampen i neste game, og utligner dermed Federers antall. En god retur og en dobbeltfeil av Sampras (hans niende) gir 30-30 og en liten sjanse for Federer, som Sampras redder med en god førsteserve og deretter en følsom volley.

Det står 4-4. Dette siste settet er mest nerve og få åpninger, men så får plutselig Sampras også 30-30 i Federers serve, og mulighet på en andreserve, og plutselig sitter en backhandretur ned langs linjen. Federer avverger breakballen med et dristig nettangrep, der han redder seg ut med en refleksvolley mot Sampras´ backhandhjørne. Sampras får en ny breaksjanse da han slår en kontrollert forehandretur ned langs linjen. Federer redder seg ut med en overskrudd andreserve og påfølgende forehand som Sampras ikke klarer å returnere.

Federer holder til 5-4 da Sampras slår en forehand i nettet, og amerikaneren skal serve for å holde seg i kampen. Hadde Sampras tatt noen av de to breakballene i forrige game, ville han servet for kampen. Tennis er herlig to-egget.

Sampras får inn to gode førsteserver til 30-0, og holder blankt. Det står 5-5. Kampens stiligste poeng kommer på 15-15, da Federer putter en kort volley etter at ballen fra Sampras spretter på nettkanten. Federer holder greit til 6-5, og Sampras skal igjen serve for å holde seg i kampen.

Kampens siste game går slik: Federer setter en retur på andreserve forbi Sampras med backhanden til 0-15. Sampras setter en ganske enkel forehand-volley langt ut, og Federer er to poeng unna kampen. Sampras slår en god førsteserve som Federer ikke får tilbake, 15-30. Federer slår en god retur som Sampras setter i nettet, 15-40. To matchballer, og Federer setter den første: Sampras slår en førsteserve ut av banen mot Federer sin forehand, men serven er ikke spesielt vanskelig, og Federer slår den ned lags linjen, langt utenfor Sampras´rekkevidde.

Denne kampen var Sampras´ første tap i en femsetter i Wimbledon. Spillerne går av banen til enorm jubel, og kommentatorene sier at en stjerne er født. Kampen må ha tappet Federer for mye energi, for han tapte i neste runde for Tim Henman.

En klassiker? Ja, udiskutabelt. På dette tidspunktet i karrieren hadde de ganske like spillestiler. Federer var bedre fra grunnlinjen og Sampras bedre ved nettet. Sampras servet litt bedre, men Federer returnerte best. Samtidig synes jeg Federer leste Sampras-serven godt. Dersom kampen hadde blitt spilt på dagens trege Wimbledon-gras, tror jeg Federer ville vunnet klarere.
0.3

This hReview brought to you by the hReview Creator.

Det er bare løgn å plassere denne artikkelen under "Tennis på tv"-kategorien. To ting hindret meg i å se noe særlig av den: Middagsgjester, og deretter min egen nervøsitet. Jeg eier ikke nerver. Jeg fulgte med på det siste settet via nettet, før jeg så fra 4-2 og resten på tv.

To ganger hadde Nadal 15-40 i Federers serve i siste sett. Hadde han tatt en av de fire breakballene, ville han tatt pokalen. I stedet var det Federer som brøt en gang, servet hjem et game, og brøt en gang til. Ferdig. Det er det som kalles mental styrke. Federer viste at han kan slå Nadal i en femsetter, og han revansjerte tapet i French Open. Som NRKs kommentatorer sa: Dersom Nadal forbedrer seg like mye til neste år som han gjorde fra 2006 til i år, kommer han til å vinne.

Wimbledon-turneringen trengte denne finalen, som overskygger alle dagene med regn. Om fem år er det Federer-Nadal folk kommer til å snakke om, ikke hvor mange millimeter det regnet på den andre tirsdagen av turneringen.

Nadal har blitt mye bedre i volleyspill. Han server godt, og det virker som han har flatet ut slagene sine litt på raskere dekker. Nadal har alle muligheter til å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene i løpet av karrieren. Han har tre titler i French Open og to finaler i Wimbledon. Australian og US Open er mindre ekstreme underlag. Nadal er 21 år. Det virker utenkelig at han ikke skulle klare å vinne hver av de turneringene minst en gang hver. Han er mye, mye bedre enn Novak Djokovic, Richard Gasquet og Andy Murray akkurat nå.

Federer har nå vunnet minst to Grand Slam-titler fire år på rad (2004-2007). Ingen har klart det før, så vidt jeg kunne se i farten. Her er et tankeeksperiment: La oss si at Federer vinner US Open, som han har gjort de tre siste årene. Og at han vinner i Australia til vinteren. Da vil han ha 13 Grand Slam-titler. Dersom han vinner French Open neste mai, vil det bli hans 14. store tittel, like mange som Sampras. Og det vil være første gang han vinner i Paris, noe Sampras aldri klarte. Og Federer vil da sitte på alle de fire store pokalene samtidig. Klarer han det, kan han legge opp og kalle seg den største av dem alle.

Kommer Nadal til å vinne Wimbledon noen gang? Ja, jeg tror det. Han er verdens soleklart nest beste spiller, og er fem år yngre enn Federer. Kanskje kommer det en helt ukjent kanonspiller om et par år, men jeg tviler på det. Jeg blir ikke overrasket om Nadal får like mange Grand Slam-titler som McEnroe (7) eller Agassi (8).

Siden jeg ikke så spesielt mye av finalen, her er noen som gjorde det:
BBC: Federer - Nadal as it happened
The Guardian: Federer matches Borg record

Richard Gasquet - Andy Roddick 4-6, 4-6, 7-6, 7-6, 8-6
Kvartfinale Wimbledon

De største gledene kommer ofte når man ikke er forberedt. Da jeg skrev ferdig inntrykkene fra Federer-Ferrero (en temmelig kjedelig kamp), ledet Roddick 2-0 i sett, og hadde et break i tredje. Med andre ord: Straka vegen til semifinale.

Jeg kom inn i Bartoli sin kamp midtveis i andre sett. Henin så ut til å vente på at den franske jenta skulle knekke sammen under presset, men i stedet skjedde det motsatte. Bartoli minner meg om Monica Seles: Lavt tyngdepunkt, noen kilo for mye, to hender på forehand og backhand. Harde, flate og godt kamuflerte slag som Henin aldri klarte å stanse.

Jeg ventet på at Henin skulle finne på noe for å få Bartoli ut av rytmen, et toalettbesøk eller et skifte i taktikk. Men Henin virker like sjokkert som resten av stadion. Har Bartoli en sjanse mot Venus Williams? Neppe. Men det er bra at andre enn Amelie Mauresmo bærer fanen for franskmennene.

Og så, etter den ene franske oppturen, svitsjet de tilbake til Roddick-Gasquet, og jeg klødde meg i det lille jeg har igjen av hår. Spilte de fortsatt? De gjorde det. Det sto 2-2 i sett, og Gasquet var den klart sprekeste i tredje sett. Gasquets enhåndsbackhand er et helt utrolig slag. Settballene i tredje og fjerde sett ble vist i NRKs kveldssending, to drepende flate backhander. Gasquet møter en uthvilt Roger Federer i morgen. Dersom de hadde stilt med likt fysisk utgangspunkt, tror jeg Gasquet kunne vunnet, men fem sett seint på dagen må ha tappet ham for krefter.

A-magasinet hadde en fin artikkel om Wimbledon i dag. Hovedfokuset var på Roger Federers evner. Jeg tror de som leste artikkelen og deretter skrudde på tv-en for å se hva Federer-hypen dreier seg om, må ha blitt litt skuffet.

Seieren over Juan Carlos Ferrero var ingen Federer-kamp for evigheten. Jeg kampen da den begynte i går, hvor Federer tok en tidlig ledelse som han soste vekk. Så siste sett da jeg kom hjem fra jobb i dag. Federer fikk det nødvendige breaket i fjerde sett, og holdt, med litt problemer, serven sin resten av kampen.

Grastennis kan være den vakreste disiplinen i tennis. Det kan også være den verste. I dette oppgjøret var det om å gjøre å holde ballen i spill. Banen var så oppharvet ved grunnlinjen at begge spillerne fikk masse feiltreff. Dessuten blåste det kraftig. Jeg har ikke sett Federer så gretten i kamp på flere år.

Akkurat nå holder Andy Roddick på å blåse Richard Gasquet av banen. Hvis ikke Federer skjerper seg, kan han ha en sjanse i semifinalen. Men det har jeg sagt før også, og tatt skikkelig feil.

Venus Williams - Maria Sharapova 6-1, 6-3
Åttendelsfinale, Wimbledon

Det var dette turneringen trengte. Etter halvannen uke marinert i britisk regn, kom to kanonkamper med Serena og Venus Williams i hovedrollene.

Jeg så bare deler av oppgjørene, men ofte er det nok til å få puls av en Williams-kamp. Som kampen mellom Sharapova og Venus. Venus viste Sharapova sine begresninger for all verden, og viste hvem av dem som har størst kapasitet. Venus var best i alt, og fikk Sharapova til å framstå som ekstremt endimensjonal.

Sharapova viste mye knytteneve og sendte bestemte blikk i begynnelsen av andre sett, men var stadig bakpå i sine egne game, og det var liten tvil om hvem som ville vinne.

Serena og Henin har en lang historie med kontroversielle kamper, mest berømt er semifinalen i French Open 2003. Serena tok andre sett, og i siste brøt Henin til ledelse 5-1. Første gang hun skulle serve ut kampen, var hun stø som en løvetann i stiv kuling. Så holdt Serena, før Henin servet det hjem.

Veien videre: Henin har praktisk talt gratisbillett til finalen (møter Marion Bartoli i semifinalen). Venus møter Kuznetsova i kvartfinale, og deretter Ivanovic eller Vaidisova i finalen.

På 1-5 i tredje sett satte Mauresmo en enkel volley i nettet, plukket den opp og måkte den opp på tribunen. Det var omtrent det eneste tegnet til engasjement fra henne i kampen.

Når du er verdensstjerne og tittelforsvarer, bør du forsvare pokalen med litt mer entusiasme enn Mauresmo gjorde. Hun spilte ikke mot Justine Henin, Serena Williams eller Maria Sharapova, hvor resignasjon kan forstås når tredje sett forsvinner mellom nevene. Mauresmo spilte mot Nicole Vaidisova, som i likhet med Mauresmo har hatt problemer med å avslutte kamper.

Mot Mauresmo spilte Vaidisova på seg mer og mer selvtillit. Vaidisova slår hardt, men beveger seg ganske dårlig og er dårlig til å returnere lave baller. Mauresmo klarte ikke å utnytte noen av delene, men ruslet frustrert rundt på banen.

Og 14 dobbeltfeil er aldri noen vinneroppskrift. Peter Bodo så kampen live.

Vaidisova mot Ivanovic i kvartfinalen bør bli bra.

Jeg har aldri fått noe særlig varmt forhold til Amelie Mauresmo, selv om jeg har sett henne jevnlig siden gjennombruddet i Australien Open for åtte år siden. Hun virker sympatisk og smart, og veldig menneskelig med sine mange mentale svingninger (særlig på hjemmebane i French Open). Men Mauresmo sin tennis får meg ikke til å lene meg framover i stolen, selv når hun vinner.

Det er noe litt nølende og tillært over Mauresmo, synes jeg. I den grad en enhåndsbackhand kan være stygg, synes jeg Mauresmo sin er det. Serven er ganske effektiv, men det er ikke noen visuell snert i den, hun bare legger seg innover og slår sånn passe overbevisende. Jeg synes hun virker i overkant passiv ved nettet.

Men hun er blant verdens beste til tross for mine smaksmessige innvendinger. Mot Santangelo trengte hun ikke være i nærheten av sin beste form. Det var nok å følge Björn Borgs oppskrift: Gi motstanderen en sjanse til å bomme. Det gjorde Santangelo så snart hun hadde muligheten.

Kampens høydepunkt kom på breakball til Santangelo på stillingen 2-5 i andre sett. Santangelo slo en ekkel lav, kort volley, og Mauresmo sprintet diagonalt og flikket den på skrått over nettet for en ren vinner. Like etter var det slutt.

Selv i sine beste øyeblikk så Mardy Fish ut til å være fast bestemt på at han ikke hadde en sjanse. Fish server godt og er brukbar på gras, men klarte ikke å spille opp mot sitt beste i de avgjørende øyeblikkene.

For eksempel i det andre settets tie-break, hvor han fikk et tidlig mini-break. Nadal gjorde ingenting spesielt, han holdt ballen i gang og lot Fish slå seg vekk. Det klarte han greit: Fire enkle forehand-feil ga Nadal settet. Og i realiteten også kampen.

Nadal spilte solid og greit. Få feil og mye press fra forehand-siden. Fish hadde mest suksess de gangene det var opp til Nadal å finne på noe, de gangene Fish slo djupt ned midt i banen. Men når de avgjørende øyeblikkene kom, ble det veldig tydelig hvem av de to som er verdenstoer, og hvem som ikke er det.

På graset får Federer virkelig bruk for den underskrudde backhanden sin. Den smyger seg over nettet og holder seg lavt som en marinesoldat på snikoppdrag etter spretten. Federer får mindre kudos for servereturene sine enn mange andre. Han har en stor rekkevidde på begge sider, og særlig på backhanden klarer han å nøytralisere motstanderens serve ved å sende den tilbake som en lav slice.

Teimuraz Geibashvili kommer neppe til å spille på Centercourten igjen, og var til tider nervøs. Jeg synes det tidvis virket som Federer for en stor grad ventet på at russeren skulle slå seg bort eller bli lammet av anledningen. Federer var som Sampras i Wimbledon: Han gjorde akkurat nok til å vinne. NRK sine kommentatorer var en smule skuffet. Ja, ja, Federer kan ikke gå på vannet hver gang han spiller. 33 vinnere og 13 upressede feil er en god statistikk.