I dag hadde barna undervisningsfri, så vi jobbet med å finne husrom og jobb til de barna som står i fare for å bli kastet ut. En god nyhet er at Chris ble forsøkt kastet ut av styret i går, men han klarte å holde possisjonen sin i styret. Det er en god nyhet for barna, da det ihvertfall er en fornuftig person som kan tale deres sak mot overmakten. Det er nå så ille at det blir diskutert om noen fra barnehjemmet skal kontakte jornalister i forskjellige land for å få opplyst hvordan milionærer leker med liv, bare for sin egen vinningsskyld. Jeg har opplevd og hørt så mange historier, som er så vanskelig å kunne begripe er noe annet enn akkurat en historie, men jeg har sett og opplevd det selv så jeg vet det er sant. kyniske mennesker som presser ut folkene som har startet NFC, bare for sin egen politiksskyld. Når de så får viljen sin, så holder dem ikke løftene som har blitt gitt og ofrene er barna når det ikke er penger til mat. Brødre som bare har hverandre, blir splittet opp, uten noen begrunnelse gitt. Bare at den ene kan bli, den andre må dra. Hvordan korrupsjon gjør at folk kan leke med menneskeliv slik som dem føler kan gange sin profitt. Et sånt liv har jeg vært skjermet for og aldri opplevd i mitt trygge hjemmland. I løpet av den lille tiden jeg har vært her, så merker jeg at jeg virkelig setter pris på alt jeg tar for gitt hjemme.

I dag var forresten en av dem varmeste dagene jeg har hatt her i kambodsja. Så på vei tilbake til leiligheten satt jeg å gledet meg til aircondition og noe kaldt å drikke. Denne lille drømmen ble brutalt knust, da flere kvartal var uten strøm, vårt inkludert selvfølgelig.. Vi snakket om å dra ned til lakeside for å få oss noe å leske på.. Men det ble for mye prat og for lite handling, for uværet kom like fort på oss som jula kommer på kjerringa hvert år.. Vi fant oss da fanget i den overopphetet leiligheten med regnet piskende mot vinduet. Den varmen som var i leiligheten sammen med den latterlig høye luftfuktigheten, så ble leiligheten forvandlet inn til en badstu.. Jeg føler meg etter dette kvalifisert til det åpne finske mesterskapet i badstu!

Etter dette lynkurset i badstu, så dro vi til butikken som ligger vegg i vegg til leiligheten vår for å skaffe oss litt forskjellig til helgeturen vår. Vi kaller den for "garage sale", fordi det er nettopp bare en garasje med masse varer i.. Det er en kinesisk familie som bor og driver butikk i denne garasjen. Dem snakker ikke engelsk, så hver handletur er en liten reise gjennom tegnspråketskunst. Det er alltid like spennende å se hva vi får med oss ut av garasjen, men billig er det... ;-)

Strøm er virkelig en gode jeg har tatt for gitt hjemme. Det innså jeg etter at nok en undervisning ble avlyst på grunn av strømmens fravær.. Men som et troll i en eske dukket den opp igjen iløpet av dagen, så vi fikk ihvertfall gjort litt undervisning denne dagen.. Det er ofte små gleder som gjør at dagen går litt lettere. Et eksempel på slike små gleder er når man snyter værgudene for gleden av å gjøre deg gjennomvåt.. I dag rakk vi akkurat å komme inn i leiligheten før himmelen åpnet seg ovenfor oss. Det er en barnslig men ganske så deilig følelse å stå på verandaen, helt tørr, å peke nese til værgudene, vel viten om at dem ikke kan nå oss der vi står.. Fikk vite i dag at kongen har bursdag neste uke, og i den forbindelse har alle tre dager fri.. Lenge leve kongen sier nå jeg, dette må være noe vi kan få til hjemme når Harald har bursdag. Siden vi har fri halve neste uke, bestemmer Chris seg for å bli med meg ned til Sihanoukville for en langhelg.

Lucky kom over til oss i dag, så jeg lekte litt med den(Lucky er katten til naboen for å gjøre det klart med engang..). Denne katten har en ganske så utrolig historie bak seg. Det er et vennepar av naboene som har sørget for at denne katten lever. Paret var på tur ute i byen da dem såg en liten katteunge bli angrepet av en hund. Etter noen jungelbrøl og litt steinkasting, klarte dem å jage vekk hunden, men det såg ikke bra ut for katten. Han hadde fått magen sin revet opp av hunden, det såg rett og slett mørkt ut for den lille firbente tassen.. Men som det dyreelskende paret var, så tok dem med seg katteungen til en dyrelege og fikk den operert. Legen mente ikke det var vits, siden den var så liten og stygt skadet, men våre dyreelskere insisterte på å gi det et forsøk.. Og nå to uker senere, springer denne lille hjerteknuseren rundt på golvet og prøver å ta storetåen min, den har en liten fotfetisje tror jeg.. Resten av dagen brukte jeg på å hjelpe Chris med å fikse pcen hans og sette opp et lite nettverk for han.. Selv i kambodsja klarer jeg ikke å komme meg unna jobben min..

Når jeg først er inne på temaet kambodsja, så frykter jeg dette landet vil bli radikalt endret om noen få år. Det jeg liker best med dette landet er at det er så annerledes enn hjemme, det er en helt annen verden.. Første tegnet på endring er at den første av KFC-kjeden sine butikker vil bli åpnet her i løpet av året. Og da tar det ikke lang tid før McDonalds, Burger King, SevenEleven osv kommer sprettende opp, på hvert eneste gatehjørne.. I dag finnes det ikke noen fastfoodkjeder her i landet.. På kinoene sender dem nå kun asiatiske filmer, men det tar vel ikke lang tid før Hollywood invanderer det store lerrete her nede heller.. Det koselige området Lakeside står i fare for å bli utslettet. Japanske og andre store utlandske aktører har bestukket regjeringen her nede over lengre tid, for å kunne kjøpe dette området. Dem vil erstatte Lakeside slik den er i dag, med en stor kunstig strand og svære hotell.. Så tiden er i ferd med å renne ut om du vil oppleve annerledeslandet kambodsja..

Man hører ofte kvinner si dem er lei av menn som kun ser på dem som et sexobjekt. Vel jeg har også en ting å si.. Jeg er lei av innsekt som kun ser på meg som et gigantisk buffebord. Jeg føler meg rett og slett utnyttet.. I dagtidlig våknet jeg opp til et ukjent antall nye stikk, og ca en halv liter mindre blod i kroppen. Jeg tror det er påtide at jeg gjør alvor av truslene om å kjøpe inn myggolje..

Strømmen glimret med sitt fravær på barnehjemmet denne dagen. Så da ble det lite av undervisningen, men mer tid med barna.. En morsom situasjon oppstod når jeg skulle prøve å forklare en gutt dette med snø.. Han var veldig facinert når jeg fortalte han om snowboard, og at vi nordmenn liker å skli ned en fjellkant på ei trefjøl. Men når jeg sa at det ikke bare er moro med snø kunne han ikke forstå dette.. Så jeg havnet opp i sandkassen for å illustrere dette med å brøyte veier.. Ved hjelp av sand og noen kvister tror ikke jeg klarte å gjøre meg forstått i det hele tatt.. Det er kanskje ikke så lett å forestille seg snø når man har to årstider, wet- og dry-season og en gradestokk som aldri kryper under 20.. Men at jeg såg rimelig teit ut i sandkassen der jeg strevde med å forklare hva jeg mente, har jeg ingen porblemer med å forestille meg.. ;-) Chris dro tidlig fra barnehjemmet i dag siden han skulle i styremøte, så jeg tok moto hjem på egenhånd. Jeg klarte selvfølgelig å dra akkurat når uværet satt inn, så det tok ikke lang tid før gatene var oversvømt og uttrykket "som sild i tønne" fikk en helt ny mening for meg.. Trafikken stod helt stille, det var faktisk ikke fysisk mulig å komme seg frem noen plass.. Biler og motorsykkler fylte både vei og fortau.. Brunt vann, krydret med søppel, nådde meg opp på leggen, jeg angret litt på at jeg tok moto og ikke tok tuk tuk da ja..

Denne tirsdagen fikk en litt humpete start.. Fronthjulet bestemte seg for å punktere, midt i rushen på vei til barnehjemmet.. Det som er fint Phnom Phen, er at man har små lokale bensinstasjoner hver 50 meter langs veien. Hvor dem selger bensin på cola flasker med et lite verksted på fortauet. "Bensinstasjonen" består som regel av en krakk som vedkommende sitter på, og en hylle for bensinen. Vi trillet sykkelen til nærmeste stasjon og fikk dekket fikset. Dette til små pene 1000 riel, noe som skulle tilsvare ca en krone og 25 øre, slå den Shell og Statoil!

Skoledagen startet med nettverkstrøbbel, svitsjen var helt død.. Etter litt tradisjonell feilsøking, oppdaget vi, for meg, den litt uvanlige dødsårsaken til svitsjen. En rotte hadde vært og gnagget over strømkabelen. I lunsj pausen fikk jeg oppleve en litt annerledes form for snoping. Jeg husker med nostalgi tilbake til når vi kjøpte cola og hvetestang på Bella (alle som har gått på sulaungdomskole vet hva jeg snakker om). Vel her kjøper dem ikke godteri, her henter dem det.. 15 meter opp i et palmetre for å være nøyaktig.. Var et veldig imponerende syn, når gutten uten noen hjelpemidler nærmest sprang opp stammen.. Noen minutter senere, låg det kokosnøtter strødd på bakken nedenfor han. Barna lurte på om ikke jeg ville prøve meg, men frykten for høyder gjorde det veldig lett for meg å takke nei til det tilbudet.. Å skrelle en kokosnøtt ser lekende lett ut når dem som har gjort det noen tusen gang før gjør det.. Men det er bare en illusjon, fant jeg ut når jeg skulle prøve meg på denne kunsten. Men belønningen for å klare det var søt den, helt fersk kokos er ikke så dumt i varmen..

Noe som aldri vil være lett, er å prøve å forklare barn dette med døden. Jeg fikk denne utfordingen i dag. Barna hadde funnet en liten katteunge utenfor barnehjemmet som dem tok til seg, matet og lekte med. En av mine små beundrerinner skulle springe å hente denne katten for å vise den til meg, i det hun sprang ned trappen, mistet hun katteungen så den falt på hodet og brakk nakken.. Det var et ganske så brutalt syn. De andre barna ville kaste den i søpla, men jeg tok med meg katten og jenta til hagen. Der gravde jeg en grav til den og vi dekorerte den med blomster. Etter å ha grått litt på skulderen min og fått trøst via tegnespråk og dem små orda engelsk hun kan.. Så lekte vi og gråt ble snudd til latter, er utrolig hvordan barnesinnet fungerer...

I dagtidlig var det med ekstra spenning jeg bladde gjennom avisen til frokosten på stamplassen vår. Men cambodian daily skuffet stort, det stod ikke et ord om dramaet som utspandt seg nedenfor leiligheten vår i går. Forklaringen på dette skulle komme senere på dagen. På barnehjemmet er det en veldig trykket stemning. Jeg har merket veldig stor forskjell på barna fra før dem fikk den knusende beskjeden om at NFC vil slutte å eksistere som det gjør i dag. Det er veldig lett å forstå dem, veldig vanskelig å forstå KKV som er den nye organisasjonen som kommer med disse bestemelsene.

I dag brukte vi timen til å vise barna hvordan man setter opp budsjett. Dette for å prøve å forberede dem på tiden etter barnehjemmet, tenke på hva ting koster, i forhold til hvor mye man vil tjene osv.. Litt absurd situasjon å vite at det er ikke noe mer enn dette jeg kan gjøre for dem, det føles så alt for lite.. Strømmen gikk etter lunsj i dag, det er litt rart, men jeg har allerede blitt vant med det uvanlige her nede. Så ettermiddagsundervisningen utgikk naturlig nok. En sjel som ikke er påvirket av alt som foregår på barnehjemmet er "vakt" hunden. Dem kaller den ihvertfall vakthunden.. Det er ihvertfall den mest avslappede vakthunden jeg har møtt i hele mitt liv. Jeg har ennå ikke hørt den bjeffe til noen. 90% av tiden ligger den å sover, bare avbrudt av noen faste runder rundt gården.. Er veldig fascinerende, han går alltid den samme ruten, jeg vil tro jobben han gjør er ganske lik den gjennomsnitlige nattvakten på ikealageret..

Jeg og Chris kom en dag inn på emnet matlaging, og jeg var dum nok til å si at jeg lager litt mat engang i blandt.. Så i dag skal jeg stå for middagen. På menyen valgte jeg kurrygryte og thaisuppe. Bare for å legge til litt krydder i utfordringen så inviterte chris bort to khmer venner.. Jeg hadde ikke mer en startet med kokkeleringen før naboene kom bort, og antall middagsgjester økte til seks... Ikke noe press på mine kokekunster, nei da.. Jeg valgte å demonstrere for chris og naboene, hva man ikke skal gjøre når man har kuttet opp chilli. Klø seg i øyet.. Det var kanskje ikke helt planlagt, men alle fikk seg en god latter, bortsett fra meg da.. Jeg har tidligere klaget litt på hvordan khmerfolket forholder seg til tid og avtaler.. I dag ble et nytt vers skrevet i den klagesangen.. På sunnmøre har vi den sunnmørskehalvtimen, som vi bruker når vi er for sent ute.. Her nede kjører dem på med en god time, dem skulle komme halv åtte, og dukket ikke opp før klokken begynte å nærme seg ni.. Når det gjelder selve middagen, så tror jeg det ikke gikk så ille.. Jeg fikk høre at det var godt, og har ikke mottatt noen drapstrusler i etterkant pga matforgifting..

Etter middagen kom datteren til husverten opp. Hun er den som snakker best engelsk av dem, hun hadde nytt om dramaet som utspandt seg utenfor balkongen vår i går.. Det handlet ikke om kort i det hele tatt.. Det er en dame som eier bygget over gaten, hun leier ut lokaler til en resturant og har noen leiligheter der. Så hun tjener en del penger tydligvis, men hun stoler ikke på banken så hun har alle pengene sine hjemme, eller hadde.. For sønnen har drevet å små "lånt" fra morens kakeboks. Men en dag, hadde to kompiser av han blitt med hjem, og dem hadde tømt kakeboksen. Pengene hadde dem spilt bort, og nå forsøkte sønnen å få tilbake pengene.. Moren hadde sett dem krangle og ringt til "security police" (det er ikke politiet men en slags vektertjeneste som rikfolk bruker her nede, da politiet ikke bruker tiden på annet enn å lure dollars ut av barangs). Så den smålubne gubben med pistol som vi så i går, var altså "security police" og gutten som ble tvunget med var sønnen til moren. Under skuddvekslingen som oppstod mellom disse to guttene og security pollice, så er det sønnen hennes som blir truffet i hodet av security police mannen.. Ikke akkurat en solskinnshistorie... Vi spurte hvorfor det ikke stod noe om dette i cambodian daily, grunnen var veldig enkel sa hun. Cambodian daily er jo for turister, packpakkere og andre utlendinger, så den er strengt sensurert når det gjelder slike "episoder" i kambodsja. Når jeg tenker meg om, så er det påfallende mye nyheter om alt som er ille i verden ellers, men innenriksdelen inneholder kun solskinnshistorier.. Litt skremmende at man opplever sensur, uten å merke det...

Jeg startet denne søndagen rolig, man skal jo holde hviledagen hellig.. Kroppen plassert i en hengekøye, en god bok og noe kaldt å drikke. Kan ikke bli roligere enn det..Som jeg har skrevet tidligere så har det vært veldig mye administrativt drama på barnehjemmet. Det er nå snakk om at halvparten av barna blir tvangsflyttet til en ny plass mens, resten blir kastet på gaten. I dag fikk chris beskjed om at det nye styret ville forsøke å presse ut han også. Jeg kjenner ikke til all politiken i det som skjer, men jeg ser konsekvensene av det i øynene til barna hver dag. Jeg har problemer med å forstå hvordan folk kan være så hjerterå, at dem f.eks bryter opp et brødrepar ved å tvangsflytte ene broren til et nytt barnehjem, mens den andre blir kastet på gaten.

Siden været var så bra i dag og vi trengte litt avkobling, så bestemte vi oss for å ta en tur til riverside. Chris som stødig guide, da denne byen ikke akkurat er den letteste å navigere seg gjennom. Den er jo flat som Danmark, og nesten alle gatene ser like ut for meg. Ble en lang og fin tur opp til det kongelige tempelet. Det var lett å se at tempelet var kongelig ja, dem hadde ikke spart på gullet der i gården nei.. Som sagt ble det en lang tur i solsteken, og da passet det godt med litt mat og drikke, selv ikke denne helten klarer seg uten det. Valget falt på en thairesturant som Chris mente var bra der oppe, og det skulle vise seg å stemme veldig bra. En 6 retters middag senere til 30 kr pr pers, bestemte vi oss for at det var på tide å finne veien tilbake. Vi hadde avtalt med naboene og noen venner at vi skulle dra å se på solnedgangen over byen, fra andre siden av riverside.. Det var en avtale som var virkelig verdt å holde. Den følelsen man får når man lener seg tilbake i en deilig sofa med utsikt over elven til byen med solnedgangen i bakgrunnen langt borte fra byens støy, er ikke så lett å beskrive. Deilig er i grunn alt jeg kommer på..

Dette skulle vise seg å være kontrastenes dag. Når vi brøt opp og satte kursen hjemover gjennom den locotraffiken og over den japanske broa så skjedde det noe som har brent seg inn i minnet mitt for godt. Når vi hadde kommet oss hjem, gjennom traffikkens farer, så var det en voldsom krangling på fortauet på andre siden av gaten hvor vi bor. Vi trodde først at det var bare den vanlige kranglingen over kortspill (alle khmer folk er spilleavhengige her nede og alle jukser i kortspill, dårlig kombinasjon, litt generalisering er forresten lov på tur). Men husverten kunne fortelle at det hadde foregått i en halvtime allerede, slike krangler tar som regel noen minutter, før abstinensene tvinger dem til å spille igjen. Vi gikk opp i leiligheten, og ut på balkongen for å få et fugleperspektiv på begivenhetene nede på fortauet. Jeg vet, nyskjerrige dyr som vi er. Når onkel politi kommer i et rolig tempo på mopenden sin, så regner vi med at krangelen er over. Men så feil kan man ta. Han snakker litt med dem involverte, før han snur seg og fikler med mopeden sin med ryggen til. Da skjer det, det hele er så uvirkelig at ingen av oss virkelig skjønte hva som skjedde før det var over. To stykker drar med seg en annen til en moped, han prøver å kjempe i mot, men klarer ikke det. Etter dem kommer en smålubben fyr med en skinnende sølvsak veivende i hånden.. Går en liten stund før jeg kobler hva det er, en pistol. Vi ser mopeden med dem tre på fyke nedover gaten, han i midten prøver å hoppe av i fart, men han klarer ikke det og dem velter. Fyren med pistol er like etter dem. Følget på tre velter opp igjen sykkelen og setter avgårde på nytt, det ligger bare en støvsky etter dem i det jakten forsvinner opp en gate. Vi står å ser litt på hverandre uten å si noe, ingen vet helt hva vi skal si.. Før bastian kommenterer at midt opp i alt dette så drar vår kjære politimann rolig med mopeden sin i den andre retningen. Etter en stund går vi ned å hører med husværten om dem vet noe om hva som hadde skjedd og hva historien bak dette var. Dem viste ikke noe annet, enn at det hadde blitt en skuddveksling lengre nede i byen og en var blitt skutt i hodet. Hun sa vi fikk vite mer når folk begynte å snakke om dagens begivenhet..

Etter byvandringen min fikk jeg oppleve noe ganske spesielt. En bursdagsfest på barnehjemmet. Jeg vet, det høres ikke så veldig spennende ut, da dette er noe som skjer hvert år med folk flest hjemme.. Men som jeg har lært nå, er ikke khmerfolket som folk flest. Tradisjonelt så har dem aldri feiret bursdager her. Men dem har nå den siste tiden adoptert denne vestlige tradisjonen. Den er faktisk så fersk at chris som har bodd her i et år, ennå ikke har vært i en khmer-bursdagsfest. Uværet som hadde fanget meg i apeparken hadde nå blitt ærstattet med en stor smilende sol. Festen startet da med et stort utvalg av leker, noen som var for meg av den kjente sorten, mens andre av den heller ukjente.. Vi hadde klassikere som sekkeløp, eggløp, spisekonkurranse, en form for blindebukk og noe som lignet på slå på ringen. Til de mer ukjente som, spise eple fra en snor uten hjelp av hender(det er vanskeligere enn hva man skulle tro), fylle tomflasker med munnen(spise eple og denne leken var nok dem som fikk frem mest latter i forsamlingen) og en pinjatalignende lek. Barna hadde en idol konkurranse, jeg ble forespurt om jeg hadde lyst å synge. Jeg takket høflig nei, noe jeg tror alle sjeler, både firbente og tobente kan være glad for.. Etter sangkonkurransen ble det dansing. Når jeg rocket foten på dansegulvet så ble det veldig god stemmning, jeg misstenker at dem lo veldig mye mer av meg enn med meg. Men det var helt i orden, jeg skjønner dem veldig godt. Danseøktens høydepunkt var når jeg fikk igang en macarena-rekke, noen klassikere dør aldri.. ;-)

I dag heller hadde vi ikke undervisning, så jeg benyttet sjangsen til å være med barna. Jeg lærte noen av dem minste minesveiper og paint, dette falt virkelig i smak hos dem. Jeg fikk lære en helt ny version av stein, saks og papir. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som foregikk, men når jeg først kom inn i det var den bedre enn den tradisjonelle måten.. Jeg har forresten fått meg to små beundrere her nede, to hærlige jenter på fem år. I dag fikk jeg en blomst med den ene, og da kunne ikke hun andre være noe dårligere så da kom hun også med blomst til meg. Etter en liten stund såg jeg mer ut som en blomsteroppsats, med blomster i håret, i knappehullene på skjorta, jeg var riktig så pen der jeg satt, tror jeg selv.. ;-) Vi spilte litt basketball etter jeg var tilstrekelig dekorert med blomster. Der gjorde jeg en aldri så liten tabbe.. Jeg løftet opp hun ene jenta så hun fikk score. Jeg hadde ikke fått sluppet henne ned igjen, før neste mann ville bli løftet opp. Stekende sol, mange barn og jeg som ikke kan si nei, er en sikker oppskrift for dehydrering... Været skifter veldig fort her nede til tider, og værskiftet kom på godt og vondt denne gangen. Godt fordi jeg begynte å bli småsvimmel av å løfte barna. Vond fordi det tar ca 20 min å kjøre hjem med motorsykkelen til Chris.. Om man skal se posetivt på det, og det skal man jo alltid, så ble jo det som en lang fin dusj på vei hjem, og gatene var nesten tomme for trafikk..

Uværet kom og dro igjen som den uønskede gjesten den er i vår tilværelse her i Phnom Phen. Det er forresten en ting Khmer folket skal ha, dem er veldig praktiske av seg.. Lyden av torden hadde ikke mer enn akkurat forsvunnet opp elven, før en annen veldig høy lyd fylte rommet vårt.. Kambodisk festmusikk, det var et bryllup nede i gaten. Og når jeg sier nede i gaten, så mener jeg akkurat det.. Dem hadde slått opp et svært telt som tok halvegaten og hadde bryllupsdansen midt i traffikken. Den måten har ikke jeg sett før, men utifra festdeltakerene så funket det jo veldig bra.. Kanskje et tips til dem som går rundt med bryllupsplaner i magen?;-)

I kveld er vi invitert til en uteplass som naboene våre jobber på, "Lost and Found" skremmende passende navn til meg føler jeg, ihvertfall første delen av navnet... Vi skulle videre fra lost and found til en uteplass som heter elsewhere, tingen med elsewhere er at det er en gigantisk uteplass med svømmebasseng, hage og alt man kan tenke seg.. Jeg følte vi hadde hatt vorespielet til svømmebasseng delen allerede på turen hjem fra barnehjemmet.. Lost and found baren har forresten det mest geniale konseptet for en uteplass jeg har opplevd. Hele baren er dekket med puter og små bord, så man ligger/sitter veldig veldig behagelig.. Her fikk jeg gleden av å møte det som bare må være sveriges største mann, oscar. Han jobber i baren, men satt blandt kundene når jeg kom inn (jeg har en misstanke at lovene om skjenkebevilgning i kambodsja og norge ikke er helt dem samme). Jeg slo meg ned vedsiden av han, siden naboene(bastian og kirsten) kjenner han.. Jeg hilste på han, men la ikke merke til hvor stor han var før han reiste seg. Det var som å se et svært tre vokse opp i himmelen, jeg tror kanskje jeg stirret med åpen munn, men han er vel ikke ukjent med at idioter som meg stirrer. Håper jeg.. Jeg og oscar ble sittende å prate endel.. Er litt rart at man kan bli så glad for å møte en svenske slik at man kan snakke norsk. Så det ble en del baksnakking av klientellet på baren, jeg merket at det er endel lettere å baksnakke folk på norsk/svensk enn engelsk, når ingen forstår hva du sier..

Etter noen timer med god stemning og mye latter, så må man i tradisjonen tro ut på jakt etter nattmat.. Det ble ikke kebab denne gangen nei.. Vi ble med noen khmer folk bastian og kirsten kjenner til deres favorittplass. Denne favorittplassen bestod av et stykk plastikk bord på fortauet, med små små stoler rundt.. Stolene kunne ikke være mer 30 cm høye eller noe sånt, bare det å sette seg ned på dem ble en vanskelig/komisk/pinlig, stryk det som ikke passer, oppgave for alle i følget.. På menyen stod, snegler, gresshopper, div innsekt som jeg ikke vet navnet på og kylling involler. Det meste var faktisk ikke så ille, da det var fritert og godt dyppet i chilli saus.. Det eneste jeg ikke klarte å spise opp var kyllinginvollene, det var rett og slett for seigt.. Så er jo et naturlig å tenke seg at, det må da være bedre med kebab.. Jeg er ikke så sikker på det, jeg viste ihvertfall hva jeg spiste, men hvem vet hvor det kebabkjøttet kommer fra.. ;-)

I dag hadde ikke barna undervisning, så jeg og chris benyttet dagen til å skru på pcene. Har skrudd så mye på dem nå at jeg tror jeg kan klare det med bind forran øynene. En slags datanerd version av gutta i "full metal jacket" når dem setter sammens riflene sine. Etter å ha fått nesten alle pcene fikset, bortsett fra den som må være besatt av en eller annen sint demon, så gikk vi ut for hjelpe til med kjøkkenet. Kjøkkenet består nå av to halve oljefat som dem har kull i og steker maten på. Dette er ute blandt barna og maten blir tilberedt på bakken og på bord.. Det er ikke særlig hygenisk, men dem må bruke det dem har. Nå holder dem på å bygge et kjøkken, dvs dem murer opp noen benker og lager det som et lite skur slik at man ikke lager mat ute hvor barna springer rundt. Alle vet jo hvor handymann jeg er, så mitt bidrag var for det meste å løfte og bære ting. I dag var jo selfølgelig ekstra varmt, så det ble en veldig god treningsøkt, man må jo alltid se det posetive i ting..

På kvelden kom jo uværet som vi har blitt vant med nå. En litt kul spesialeffekt med lynet her nede er at man ser det ganske lenge.. Det henger liksom igjen og man ser "spora" eller hva man kaller det, akkurat som på tegnefilm.. I følge dem lokale så er det uvanlig med så mye dårlig vær på denne tiden av året, dette været bruker ikke å komme før i juni sier dem. Aner vi konsekvensene av denne globale oppvarmingen alle snakker så mye om?

Jeg føler kanskje det blir litt mye om trafikken her nede, det nærmer seg vel mer en trafikkrapport enn en reiseblogg. Men jeg må bare si at jeg er utrolig imponert av khmerdamene, og måten dem sitter på motos.. Mens jeg sitter og holder meg fast det jeg er mann om å klare, så har damene her nede en litt annen stil. Dem sitter helt rolig på siden, med begge beina på ene siden, slik fornemme damer ridde hester i gode gamle dager. Det er et imponerende syn i denne trafikken.

Til slutt har jeg en liten oppdatering om nattlivet med gekkolars. Vi har igrunn kommet til enighet om å dele stuen, så jeg ligger på sofaen mens han holder seg til andre delen av rommet. Men nå har han vært ute å funnet seg dame. Så nå springer dem rundt som to forelska fjortiser på veggen. Føler jeg er litt skuffet over gekkolars siden vi avtalte å ikke ha noe damer på rommet. Men det er vel med gekkoer som med mennesker. Ved kombinasjonen motsatt kjønn og følelser så gjør man ting man ikke kan forklare i ettertid og av og til ting man angrer utrolig mye man gjorde...

I dag har jeg virkelig fått skrudd pc, vi startet dagen friskt med 7 pcer... Men det tok ikke lang tid før vi innså at dette var dagen da pcene ikke ville spille på lag. I løpet av morgen undervisningen var antallet funksjonible pcer redusert til tre.. Ikke så veldig lett å lære barna mye om pc da, bortsett fra at en pc ikke kan være venner med varme og støv.. Pcene blir rett og slett grinete av slikt.. Men vi fikk mesteparten opp å gå igjen iløpet av lunsj og siesta pausen. Administrativt så er det mye som foregår med barnehjemmet, skal ikke gå inn i detalj på det, bare ta for meg konsekvensen av dette. Den sittende administrasjonen blir presset ut av en annen organisasjon ledet av en tysk forretningsmann. Så mesteparten av barna vil mest sannsynlig bli flyttet til en annen plass og mesteparten av stabben samt dem frivillige vil ikke få være med på flyttelasset. Ingen vet hva som skjer eller når det skjer, men Chris tror ikke det vil være så lenge jeg kan være der slik det er nå.. Chris kommer til å slutte i protest når overtakelsen er et faktum sier han. Jeg håper jeg får være der neste uke også, men det er umulig å si hva som vil skje.

Vel tilbake til livet som lærer. Jeg vil bare med engang si unnskyld til alle lærere jeg har hatt og vært, tja ikke akkurat behjelpelig som elev.. Alle de gangene jeg har sagt at læreryrke er oppskrytt, kan man trygt si at det var sagt mot bedre viten.. Det er virkelig krevende, for selv om barna er lærevillige og snille, så er jo dem bare barn.. Chris måtte i styremøte i dag, og nå var det ikke noe uventet stømbrudd som reddet meg. Det var da ingen bønn. Etter en litt famlende og usikker start, så gikk det faktisk ikke så ille tror jeg selv.. Vi kom oss gjennom pensum, og selv om noen av barna ville teste ut denne bleike, svette vikaren, så var barna generelt veldig snille med meg.. Jeg føler jeg slapp billig unna iforhold til hvordan vi var med vikarer på deres alder...

En ny fasinerende ting med trafikken i kambodsja som jeg lærte i dag, er hvordan reglene er med lys på bilene. Etter et par nesten torpederinger av motos uten lys, spurte jeg Chris om dem ikke hadde påbud for lys om kveldene her. Han kunne fortelle om den noe spesielle regelen her nede. Det er forbudt med lys på dagen, mens det ikke er påbudt om kvelden. Dette resulterer da i at mange kjører uten lys.. Vet ikke hvordan det er med dere, men jeg slet litt med å se logikken i det.. Logikken skulle vise seg å være ganske så enkel.. En politimann tjener ca 20 dollar pr mnd her nede, langt unna nok å leve for.. Så da bruker dem denne regelen til å stoppe turister. Dem bruker å begynne med en bot på 50 dollar, men et par sigaretter og litt pruting, så kan man slippe unna med 5-10 dollars bot..

I natt knekte jeg forresten koden bak navnet gekko, ved hjelp av min firebente venn.. Det slo meg at lyden han lager, er som vi sier gekko, bare en utrolig creepy version..

Rutiner er viktig, spesielt morgenrutiner for å få den etterlengtede myke starten på dagen. Vi har en stamplass hvor vi spiser frokosten, det er en liten kneipe ved Lakeside. Den drives av ei effektiv lita gammel vitnamesisk dame, som alltid har et stor smil på lur. Det er lett å merke forskjell om en plass drives av en khmer(kambodier) eller utlending. Det er noe som heter khmertid her nede, dvs ting tar tid, ofte laang tid. Når vi kommer til baguettsjappa, så er som regel maten ferdig før vi setter oss ned, siden vi alltid bestiller det samme. Dette er en myk start.. Men som i 1940 skulle det komme tyskere å ødelegge idyllen for normannen. Denne gang i ført rumpetaske og adidas singlet. Utstyrt med snøvlete tysk-engelsk, skulle dem absolutt fortelle alle på cafèn om bom bom dama som hadde lurt dem dagen i forveien. Strengt talt for mye informasjon til frokosten..

Vi kommer oss av sted til barnehjemmet tidligere enn planlagt, siden underholdningen til frokosten ikke var av det beste slaget. Den dårlige starten blir reddet av møte med barna, der er det smil og lek.. Den tyske invasjonen av frokosten går raskt i glemmeboka. Første del av undervisningen går overraskende bra, ingen uventede datasammenbrudd eller lumske angrep fra naturensside. Etter morgen undervisningen får jeg kaldt vann over hodet(ikke bokstavlig talt desverre). Chris må i styremøte og jeg må ta ettermiddags undervisningen alene. En liten time før undervisningen skulle starte ble undervisningsplanen radikalt endret. Pc ble byttet ut med ball. Det var faktisk ikke noe jeg bestemte, selv om jeg må innrømme at jeg ikke hadde noe i mot det, da tanken på å få ansvaret alene så fort var en smule skremmende. Staten i kambodsja sparer på strømmen, dvs dem slår den av uten forvarsel i noen heldig utvalgte steder i byen. Tror ikke det hadde funket så bra i Turistdelen av byen, men på denne siden har folk ikke så mye dem skulle ha sagt. Det ble da lek og moro med div ballaktiviteter resten av dagen, noe verken jeg eller barna hadde noe i mot..

Været her nede er forresten litt sprøtt nå i regntiden.. Om dagen så er det så varmt at jeg føler meg som den baconsurrapølsa som har ligget tre døgn på grillen hos din nærmeste shellstasjon. Men været om kvelden er som den mest grusome eksdama du kan tenke deg. Så uværet har tatt knekken på alt som heter telefonlinjer her nede, og kveldsturer ut blir det lite av.. kveldene blir da brukt til å sosialisere seg med dem andre beboerene i huset.. Et rolig liv i Phnom Phen..

Det er varmt, svetten renner, jeg har akkurat jaget en sint hær av maur på dør med en kost laget av kvister. En liten gutt napper i skjorten min, ser opp på meg og spørr, ju show me mister JD? Det er en litt absurd situasjon.. Hadde noen fortalt meg for kort tid siden at jeg skulle stå i et blikkskur, plassert i slummen i kambodsja, i rollen som lærer for noen barn. Så tror jeg jaggu jeg hadde bedt dem ta seg en pille av et slag.. Som man kan tippe seg frem til, så gikk det bra å jobbe der for en kort periode. Jeg skal være her i en uke, siden det er vanskelig å få til noe over tid nå, siden man igrunn skal sende inn xantall søknader for frivillighetsarbeid og ha spesial visa. Dette er pga man prøver å bekjempe traffiking av små barn i kambodsja, så byråkratiet er vanskelig.

Jeg og Chris har to undervisningstimer, en om morgenen og en etter lunsj å siesta om ettermiddagen. I dag lærer vi barna om hardware, jeg lærer litt selv også underveis, da pcene er så gamle at jeg ikke har fiklet med slike siden jeg gikk på ungdomskolen.. Vi skal åpne den pcen som ikke virket for å se om vi kan skifte noen komponenter for å få den til å funke. Det er barna som får i oppgave å åpne den. Jeg merker jeg er litt taknemmelig for det.. For min reaksjon ville nok være en ganske annen enn deres. Dem lo når dem fant en dødmus som årsaken for pc-sammenbruddet. Jeg ville nok ha hylt som Macaulay Culkin i Home Alone, om jeg hadde fått det synet servert uten forvarsel, ikke særlig mannlig, I know.. Etter litt vasking og skifting av noen
komponenter så funket faktisk pcen. Har jeg nevnt at det er i et blikkskur vi holder til? Jeg har vel det et par ganger, men jeg føler det er på sin plass å gjøre det igjen.. Det blir helt ulidelig varmt der inne, og pcene dør en etter en som om det var svartedøden for pcer pga varmen og skitten.. Men selv om forholdene er så dårlige, så er barna utrolig interesserte og lærevillige.. Jeg er veldig imponert, når jeg husker tilbake på hvordan jeg var på deres alder med den standaren jeg hadde, så er det rett og slett pinlig..

Etter første undervisningsøkt er over møter jeg og Chris på Sim Mon Lee. Chris vil at vi tre skal stikke ut å spise, siden Sim Mon ikke ser så bra ut.. Helt greit for meg, siden jeg ikke tror magen min takler maten som blir servert på barnehjemmet. Kjøkkenet er plassert utenfor skuret hvor vi har undervisning.. Når jeg spør hvor vi skal gå, så ler chris til meg og sier "were doing it cambodian style".. Minutter senere befinner jeg meg mellom Chris og Sim Mon på en scooter, trafikk opplevelsen i kambodsja nådde nye høyder i dag. Resten av dagen går med til mye lek og moro med barna, før vi har siste undervisning.. Som går greit uten noen flere sabotasjeforsøk fra naturens side, sett bort fra varmen..

En ting som er fascinerende med Phnom Penh er at her bor i overkant av en million mennesker i denne byen.. Men når man er her så følelse det bare ut som man er på en liten bygd som aldri tar slutt. Her er ingen skyskrapere, dem holder på å bygge to stykker hvor den høyeste er 45 etasjer høy. Men ellers er her bare gamle fransk-koloni bygninger og skur.. Når man kjører rundt i byen så ser man f.eks menn med stråhatt som drar en vogn etter seg og plukker opp flasker for resirkulering. Han har en liten skvike sak i hånden som han går å lager lyd med, for å varsle at han er der( akkurat som isbilen hjemme, bare helt annerledes). Man har nesten ikke lyskryss her, og det er geiter, høns og andre dyr i veien.. Man får kort sagt en landelig følelse av å være her, er ikke noe som tilsier at dette skal være en by som tilsvarer 1/4 av norgesbefolkning...

La meg starte med å snakke litt om den eldste kampen i menneskets historie. Menneske vs dyreriket. I denne historien, en trøtt olanordmann, mot en frekk gekko fra kambodsja. Jeg har valgt å kalle han gekko lars. Når jeg la meg til å sove i går, hørte jeg noe rasling langs veggene.. Snart etterfulgt av en skvikelyd.. Jeg slo på lyset for å se hva det var, og jepp der stod gekko lars på veggen og lo av meg.. Jeg forsøkte å fange han, men han var alt for rask for meg.. Jeg gav opp og gikk å la meg, men det er ikke så lett å sove når en slik tass driver å kryper rundt sofaen. Så jeg prøvde å fange han igjen, slik var stort sett natten for meg. En natt med lite søvn senere kunne jeg konstatere at dyreriktet vant denne kampen.

Til frokosten snakket jeg og chris mer om barnehjemmet som han jobber med. Jeg spurte pent om jeg fikk bli med en tur, det var ikke noe problem. Chris har motorsykkel her nede i kambodsja da det er det enkleste og billigste fremkomstmiddelet for dem som bor her. Så jeg hoppet skeptisk bak chris og tok et godt tak. Fult av frykt og med gårsdagen møte med trafikken friskt i minne bar det ut på veien. Det er litt pussig, men i alt kaoset så er det faktisk veldig skjelden ulykker sier Chris. Folk er vel vandt med kaoset. Da jeg satt bakpå motorsykkelen til chris, med hodet fult av frykt og fasinasjon, kom jeg til å tenke tilbake i tid. Dere hjemme i raudåna husker sikkert dette godt. En varm sommer, sinsenkrysset, stresset mor og far, tre varme barn i baksettet og en kartbok som ikke viste riktig vei.. Solbriller som gikk en annen vei.. Lurer på hvordan vi hadde klart oss på familietur her i kambodsja.. ;-)

Vi kom oss trygt frem til barnehjemmet.. Man får så utrolig mange inntrykk og følelser i et sånt møte. Man ser på fasilitetene og kan ikke tro at 78 barn kan dele på så lite.. Men samtidig så er dem så blide og taknemmelige bare for at du kommer å hilser på dem. Var et veldig sterkt møte dette. Dette er noe jeg aldri vil glemme. Etter en hilserunde så dro jeg og chris til datalabben (som er et blikkskur med 6 pcer, to vifter og en pc som ikke funker). Vi fikset litt på pcene siden chris skulle begynne med forelesning i morra. Jeg snakket med noen av barna, Sim Mon Lee en seksten år gammel gutt, jobber nattevakter som sikkerhetsvakt når han ikke er på skolen. Dette for å spare penger til bestemoren sin, og søsteren med fire barn, slik at dem kan få mat. Setter ting litt i perspektiv når jeg tenker på hva jeg jobbet for når jeg var 16 år.. En annen gutt, Kosal Dang, hadde vært vært litt heldigere, alle på barnehjemmet kalte han for movie star. Han hadde vært med i filmen Molly fra 2006, en film som handler om traffiking. Han hadde kommet seg inn på en filmskole som han skulle begynne på etter sommeren, og han var DJ på en uteplass. Når det var tid for oss å dra, så ble ikke det så lett. Var ei lita jente som hadde fulgt etter meg hele dagen og som jeg hadde bært og leket med.. Da hun skjønte at vi var i ferd med og gå, og hun nektet å slippe taket rundt halsen min, var ikke lett å dra fra henne.

På kvelden vandret jeg og Chris til packpakkerland for å spise middag. Jeg kunne ikke la være, så jeg spurte Chris om det var mulig å få jobbe på barnehjemmet som frivillig. Han kunne ikke love noe siden det er mye byråkrati her nede, men vi avtalte at jeg ble med han i morra også. Middagen var som vanlig i asia utrolig god, den var bare slått av regningen. Små pene 15 kroner for middag og drikke, jeg kjente det sunnmørskeblodet bruse igjen.. ;-) Chris har vært en hel del ute å reist, her er en link til bloggen hans hvor han faktisk har bilder. (Jeg vet, jeg skal skjerpe meg på bilder).

http://www.notlostdammit.com/

Til sist, men absolutt viktigst, linken til barnehjemmet...

http://www.newfutureforchildren.com/index.html