Det er så mange som legger ved koselige dikt nå i førjulstiden. Jeg er så skammelig dårlig på slikt, men i dag har jeg lest et dikt av Herman Wildenvey. Det gjør noe med julestemningen, og nå tror jeg at jeg har den. Dette er Drammens lille dikt, det finnes skrevet i nydelig kalligrafi i glass og ramme. Jeg husker ikke helt hvor, og jeg vet sannelig ikke om det kan kalles et dikt heller. Snarere enn regel, kanskje. Det blir fortalt at Wildenvey skrev diktet på en tur sammen med Røkkum og noen andre til en av Sølvverkets skogstuer på Meheia, men det bryr du deg fint lite om vil jeg tro.

Forstmester Røkkum gikk tur over fjellet
med vennen Herr Wiegand. De startet ved gry
og vandret til dagen begynte å helle.
Da fant de en hytte til nattely.

"Det er regel", sa Røkkum, "en hytte skal være
slik når en går, som den var da en kom".
"Ja, det er det første en skogsmann bør lære",
sa Wiegand og så seg bekreftende om.

Nu hadde de tenkt å la maten smake
og ta seg en klunkom av livets vann.
Så ruslet de inn. Men se der! Under taket
hang en stille og stendau mann.

Tja - de var sultne og hugne på drammen,
og blås i en dauing. De skar ham ned
og satte ham stille og pent på trammen
utenfor - hvorpå de spiste i fred.

Etterpå fant de hver sin køye
og sovnet som de mødige gjør.
Da morgenen kom vilde begge nøye
påse at alt var fullstendig som før.

De slukket på grua og lukket og stengte
efterat frokost var inntatt med dram.
Men ute på trammen satt ennu den hengte,
og hva skulde guttene gjøre med ham?

"Hør", hvisket Wiegand - "hjelp meg å bære,
vi henger ham opigjen - her er tom!"
"Ja", svarte Røkkum, "for hytta skal være
slik når vi går, som den var da vi kom".

♥   God jul!   ♥

Luke tjueen. Det er så fortvilendes, jeg har ingen styrke. Ingen karakter, selvbeherskelse eller disiplin. Jeg leste Avils dikt om sjokoladekake, og da var det gjort.

Gratulerer med dagen, kjære Avil!

Til slut vi råber højt i kor.
Hurra! Hurra! Hurra!
Gid Avil længe leve må
og sine ønsker opfyldt få -
og dejlig chokolade med kage til.

Jeg husker ikke hva jeg skulle skrive, det kom en katt og ville ha and. I alle fall, jeg var i Asker nå nettopp. Jeg blir lykkelig av tapas. Skulle møte et par venninner og var ute i god tid som vanlig. To timer før avtalt parkerte jeg, for jeg skulle ta bilder. Dette hadde jeg planlagt, julebelysningen i Asker er så fin. Jeg skulle lage en veldig fin bloggpost, en som gjorde at de som ikke gledet seg til jul skulle glede seg til jul. Så hadde jeg ikke batteri. Lukk øynene og se det for deg, du.

Gjøre selv;

To timer å bruke på helt andre ting. Jeg blir som sagt lykkelig av god mat. Sushi, tapas, syltelabber og nå rant badevannet mitt over. Derfor slutter jeg nå. Eller om bittelitt. Lykke fører meg rett over på morgendagen som ikke er lykke. Jeg skal i en dum begravelse i forbindelse med jobb. Jeg ringte jobben for å høre hvem jeg skulle dra med. Knut. Det er ikke lett å sovne når man skal kjøre veldig mange mil med en Knut man ikke vet hvem er.

Det er så pinlig, på vei hjem nå hørte jeg en hel CD med James Blunt. På full guffe, men det fine med blogg er jo at jeg kan være to. Det har jeg sagt før. Jeg ble lykkelig av James Blunt. Skjønner du eller? Rart hvordan han kan klemme livsskiten ut av meg den ene dagen og gi meg gåsehud den andre. Hvorfor blir alle postene mine så fordømt pinlige? Og språket?

Det blir mye jobben min, maten min og meg. Sånn får det bli. Det skulle tatt seg lurt ut å plutselig ytre meninger nå, jeg er trettitre. Enten har man begynt eller så har man ikke begynt. Jeg kjøpte enda en svart høyhalset genser i dag, så syns jeg ikke. For en gangs skyld har jeg litt å blogge om, men så er jeg så skravlesjuk at jeg ikke kommer i gang. Kan ta det i morgen kanskje. Nå skal jeg vri opp håndklær.

Dere vet mora mi, hun som ville ha meg med på Karl Johan? I går ble jeg med til Sandvika storsenter. Hun var fra seg av begeistring. I alle butikkene sa hun til ekspeditørene; Åh, dere har så mye fint! Vi må forte oss videre, men vi kommer tilbake etterpå! Hun tar på alle tingene de har og løper i en helt vilkårlig retning. Jeg blir stående til hun har løpt noen meter, og så snur hun seg og hviner stolt av sin datter jeg skjønner ikke hvordan du finner frem! Jeg finner ikke frem, jeg bare fortsetter i samme retning.

I seks timer gikk jeg i samme retning på Sandvika storsenter, med en hyperaktiv og stolt mor i hælene. Klokken ni stengte senteret. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at vi hadde gått der fremdeles, i samme retning, om det ikke var for at det stengte. Nå skal jeg heller ikke overdrive; 190 butikker, 180 av dem selger såpe.

Etter en liten sveip innom E18 er det som å tisse på strømgjerde; NÆMMEN HAR DU SETT? SMART CLUB ER OPPE TIL TI!! Og så fikk hun lov til å ta på varene på Smart Club. Røde kuler, røde nisser, røde servietter og lys. Jeg hater gult. Det er to ting jeg kommer på i farta som ikke er helt etter min smak, det er fargen gul og marsipan. Når man flytter inn i nytt bo, pusser man opp. Det man ikke rekker å pusse opp før man flytter inn, skal man ta så fort man kommer i hus. Jeg må le.

For å redde mitt gule bad, har jeg holdt meg til gult. Stil, vet du. Jeg vil påstå det ikke har hjulpet en døyt. Det kreves dokumentasjon. Det fine med å ha blitt en kjent blogger, er at en stor del av bebloggningen har lyst til å se hvordan det ser ut hjemme hos meg. Dårlige tider kan fylles med reportasjer fra egen stue. Eller bad. Moskva-Marit, Solfrid Rørlien Saue og meg; jeg skal gi dere bad!

Dette var usedvanlig lurt, jeg har nyvasket bad på en helt alminnelig onsdag.

Ha en fin torsdag alle raringer som leser!

Jeg har en gammel bestemor, hun er så gammel at alt garnet hun har er pill råttent. Det lå på låven i tyve år, før hun bestemte seg for å strikke det opp. Det ble tusen raggsokker, kanskje to tusen raggsokker. Tre tusen raggsokker så råtne at man ikke kan tre dem på foten. Helst ikke brette dem heller. God jul hilsen b.mor 1997. God jul hilsen b.mor 1998. God jul hilsen b.mor 1999. Og så videre.

Jeg har selvfølgelig en gammel tante også. Servietter og stearinlys. Det er alltid fullt på Lysgården før jul og det er ingen tanter hjemme. Stearinlys altså, i de sprekeste farger. Oransje, gull, fersken. God jul 1997 og så videre. De fleste har en gammel tante, eller en bestemor med gammelt garn.

Det jeg tror de fleste ikke har fått, er en gave som den jeg fikk i dag. Hils på min nye venn; USB exercising mouse - > The faster you type, the faster he pedals. Det er den slitsomste lille mus. Den spiller funky music, tråkker og teller. Leser bestemødre blogger? Jeg overdrev litt, bestemor. Trengte en innledning. Jeg har et par av sokkene dine på meg. Om de ikke er ment som et par, er i alle fall begge strikket av deg. Jeg har funnet to hele sokker. Den ene liten og lyseblå, den andre stor og sort. Jeg har så varme gode føtter, bestemor!

Jeg er som et barn når det gjelder julegaver. Eller, jeg er som et barn når det gjelder julegaver også. Alle tilgjengelige presanger blir åpnet og pakket inn igjen. Jeg er ikke typen som gidder gå rundt og bære på nysgjerrighet. Hvilken type er jeg da egentlig, som sitter her og rocker til en mus som bedriver spinning? Jeg undres til og med selv.  

Koser meg faktisk. Det er episode fire av berlinerpoplene i dag og jeg har kake. Ute er det surt, akkurat som jeg liker det. Livet smiler, måtte din dag også bli fin! Og fortell gjerne om din tante! Eller bestemor, dersom du er så heldig.

Men jeg er flink til å lage kaker. Det blir ingen flere kaker før desember. Når man ikke kan løpe, kan man ikke spise kaker heller. Det skjønner jeg nå. Det er høst, det er elg og jeg står til heving.

Jeg skal bli flinkere til å sette kattegrenser. Er ikke glad i trådgardiner, og ikke engang jeg sitter i de hvite stolene. Katten er rabiat i perioder. Alle lydene hun lager høres dyre ut. Nå sitter hun i toppen av monsteraen.

Det skjer for lite. Jeg vil jobbe, snakke med mennesker og glede meg til helgen. Det skjer så lite at jeg har det moro med å putte Sushi i en raggsokk. Jeg er som en svamp som har ligget på tavlehyllen siden siste dag før skoleferien.

Jeg fant sylte i butikken! Sylte, fersk lefse, sjokolade og Pondus. Jeg pleier ikke å kjøpe Pondus, men i dag skal jeg boblebade, skifte på sengen, spise sjokolade og se andre episode av Berlinerpoplene.

Hydra har gått amok i bloggen min, solen skinner, luften er frisk, ungene lager middag og her sitter jeg. Hvis ikke dette er en feelgoodpost, så vet ikke jeg!

Det er godt å være mentalt forberedt på julemarsipanen. Ingen jul skal komme som jula på kjerringa på meg. Det er enkelte setninger som ikke burde se dagens lys. Helt i smug planlegger jeg juledekorasjoner, hvor røkelsen skal stå, hva ungene skal få. Hvordan blir klementinene i år? Får jeg lurt Jon til å tegne enda større pepperkakehus?

Jeg stønner litt halvhøyt til kolleger og bekjente; stakkars meg som må pakke inn syttito små gaver til julekalenderen. Inni meg står jubelen i taket. Tenk å kunne pakke inn syttito små gaver! Ungene skal samles, de skal bestikkes. Hvis dere er tålmodige og smiler i ti minutter til, hvis jeg bare får ett perfekt bilde, så skal dere få..

Julesylta er en av grunnene til at jeg er så glad i julen tror jeg. Mormor lagde syltebusser til meg. Hjemmelaget lefse med meierismør, mormors sylte og grov sennep. En annen grunn er mormor, jeg var alltid hos mormor og morfar i julen. Det var bare å gape som en trostunge, så hadde jeg syltebuss i kjeften før jeg visste ordet av det.

Pause