Hvorfor?

"De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største felles utfordring." - Jens Stoltenberg

Det sier han ja, men han kan jo ikke mene det. Han kan jo ikke tro på det selv, og det samme må jo gjelde de andre i regjeringen. Og det er forsåvidt en lettelse, fordi det betyr at jeg kan puste litt lettere. Klimakatastrofen er jo avlyst.

Hvis Stoltenberg & Co. virkelig trodde på de dystre spådommene måtte de jo rett og slett vært onde for ikke å gjøre mer for å snu utviklingen. Det tror jeg ikke de er.

Jeg tipper Stoltenberg bare er litt slem.

Det er bare noen måneder siden Manuela Ramin-Osmundsen ble drevet fra skanse til skanse i medienes jakt på hva som var sannheten i forholdet hennes til Ida Hjort Kraby, en sak min kollega Marius Eriksen skrev om her. Det endte til slutt med at barne- og likestillingsministeren måtte gå av. Det som i utgangspunktet var en liten sak om å tilhøre samme vennegjeng ble blåst så til de grader opp at Ramin-Osmundsens omdømme er skadet i flere år. Hadde hun derimot fortalt hele historien første gang, ville den antagligvis vært ferdig før den hadde begynt, men med et annet utfall.

En skulle tro medlemmene i den samme regjeringen lærte av den typen feil, men den gang ei. Nå er det olje- og energiminister Åslaug Hagas tur. Først var det rot i forhold til bruk av konsulenter, så var det en ulovlig oppsatt brygge, og nå har hun visstnok brukt stabburet sitt til noe annet enn å tørke kjøtt. Alt dette er selvfølgelig mat for medier som er sultne på forsommeragurker. Jeg tror heller ikke noen av disse sakene i seg selv ville vært nok til å svekke Hagas tillit vesentlig, men slik utviklingen går nå, så tviler jeg på at Haga sitter i regjering når fellesferien begynner og jordbærprisen sniker seg ned mot en tier.

Omdømme og tillit er noe det tar lang tid å opparbeide, men som kan rives ned i løpet av noen sekunder. Det er derfor vi rådgir alle våre kunder om å fortelle sannheten. For uansett hvor tvilsom den er, så er det å bli tatt på fersken i å lyve enda verre.

Oppdatering: 20. juni offentliggjorde Haga at hun går av som minister og partileder.

I programmet snakker programlederen blant annet med journalist Bente Kalsnes, som spesialiserer seg innen teknologi og digital kultur, vår egen kollega Marius Eriksen her i GCI Communique, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen.

Den gjennomgående tonene er at ekspertene synes norske politikere er for lite flinke til å ta i bruk de mulighetene som nettet gir til å treffe velgerne på en ny, bedre og mer personlig måte.  Blant eksempler på godt digitalt arbeid hører vi om den svenske utenriksministeren Carl Bildt som har sin egen blogg og ikke minst Barack Obama som virkelig har skjønt hvordan man skal fenge unge velgere.

Programmet i sin helhet kan du høre her eller laste den som podcast her. Debatten kan du ta videre på denne bloggen, selvfølgelig.

Tidligere har Dagbladet oppfordret politikere til nettengasjement i artikkelen "Kast deg inn i nettsamtalen, Jens!" den 21. april i år.  Marius har også tatt opp saken her på bloggen i innlegget "Staten, ikke helt på nett" den 10. mars, etter at Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skrev saken “Må vise ansikt på Facebook” samme dag.

Det er en spennende debatt som nå er i gang og som vi mener er utrolig viktig for alle som ønsker å oppnå suksess i stortingsvalget neste år.

Jeg skulle til Midjord Bydelshus på Storhaug. Der tilberedte jeg og et par SVere frokost til omtrent 60 gjester. Så spiste vi frokost; jeg, Hedgard Hugaas, Vegard Thise, Caroline Ordaz og politisk rådgiver Audun Herning. Så kom den nervepirrende delen: min 1. mai-tale.

Den handlet om valget i 2009. Kort oppsummert: vi må tro på politikken vår, vi må kjempe videre og gi Stoltenberg III en sjanse. Argumentasjonen: Stoltenberg I vs. Stoltenberg II. Jeg synes talen gikk ganske greit.

Så dro den lystige frokostgjengen til sentrum, mer spesifikt Folkets Hus, for å innta mer frokost. Der var det god stemning og gode mennesker.

Etter altfor lang tid kom dagens høydepunkt: toget! Jeg ble kastet litt frem og tilbake mellom hvor jeg skulle gå, men endte opp under "Støtt Palestina - Riv murene". Det passet meg ypperlig. Toget endte i byparken, hvor Jens Stoltenberg, Lasse Endresen og Labiba Abu Nima holdt appeller. Alle tre var veldig flinke og inspirerende.

Det som var spesielt i år var at Domkirken hadde bestemt seg for å spille "Internasjonalen" med klokkespillet. Kunne godt vært stemt... ikke nydelig, men et godt forsøk.

Sulten og sliten inntok jeg, Caroline, Torstein, Daniel og Vinecke Moon House, for litt mat. Det var høyst nødvendig. Etterpå var jeg så utslitt at jeg gikk hjem for å få to timers søvn.

Etter to timer var det på-an igjen! Ned til Consensus, hvor flotte mennesker var samlet for å feire kvelden videre. Til å begynne med var jeg der i to timer, så gikk Caroline og jeg opp på Sting og så åpningen av Maijazz08. Stor suksess!

Gratulerer med dagen - og for alle som feiret den med meg: takk for at dere gjorde det til en strålende festdag!

I helgen er jeg i Oslo, på SVs framtidskonferanse - Verden til venstre. Nok en helg betyr det: ingen nye blogginnlegg. Men når jeg er tilbake for fullt forventer jeg å ha passert 10.000 besøk!

God helg, kamerater!

Ettersom OL i Beijing nærmer seg, blir menneskerettighetssituasjonen i Kina stadig verre. Da Kina søkte om OL, lovte den kinesiske søkerkomiteen at OL i Kina ville bedre menneskerettighetssituasjonen i landet. Så langt har det motsatte skjedd. Kineserne benytter anledninga til å "rydde i huset før de mottar gjester" som den kinesiske ambassadøren i Norge uttrykte det. I praksis vil det si at alle som tør å si sin ærlige mening om det kinesiske regimet fengsles eller ryddes av veien på annen måte i god tid før OL.

Mens både IOC og norske politikere nekter å protestere mot de kinesiske myndighetenes regelmessige menneskerettighetsbrudd, har OL-håpene Gro Hammerseng, Jørre Kjemperud¹, Guro Knutsen og Susanne Wigene gått sammen med Amnesty og krever løslatelse av fire kinesiske menneskerettighetsaktivister.

De fire små

At den norske regjeringa ikke går ut med klare krav til kinesiske myndigheter i forbindelse med Beijing-OL er flaut. At IOC ikke åpent går ut og krever en merkbar bedring av menneskerettighetssituasjonen i landet er direkte uforståelig - og dermed på grensa til utilgivelig.  Gigantorganisasjonen er sannsynligvis det organet i verden som for øyeblikket har minst å tape og mest å vinne på å kritisere kinesiske myndigheter. Likevel tier de. Det gjør ikke det kinesiske folk. Amnestys OL-kampanje setter søkelyset på fire modige enkeltpersoner som har kjempa utrettelig mot kinesiske myndigheter og for den lille mann - og betalt med sin frihet.

Wang Ling organiserte fredelige protester mot tvangsutkastelse etter at eiendommen hennes blei revet i forbindelse med OL-utbygginga. For dette har hun flere ganger blitt banka opp av politiet og i oktober 2007 blei hun sendt til 15 måneders omskoleringsleir der tortur er rutine.

Den blinde advokaten Chen Guangcheng forsøkte å hjelpe kvinner som ble utsatt for tvangsaborter og tvangssterilisering fordi de hadde fått flere enn ett barn. Chen blei arrestert og dømt til fire år og tre måneders fengsel for å ha ”ødelagt offentlig eiendom” og ”hindra trafikken”. Ifølge Amnesty blir han regelmessig torturert.

Journalisten Shi Tao blei dømt til 10 års fengsel for å ha "ulovlig videreformidla statshemmeligheter til utenlandske aktører" etter å ha sendt en e-post til en bekjent i USA med et sammendrag av et direktiv om mediedekninga av årsdagen for massakren på Den himmelske freds plass. Internettselskapet Yahoo! ga kinesiske myndigheter opplysninger som førte til fengslinga av Shi Tao, og det har nylig blitt kjent at Yahoo! også kan ha gitt videre informasjon som kan ha ført til arrestasjonen av en annen kinesisk aktivist, Li Zhin.

Menneskerettighetsaktivisten Hu Jia har kritisert Kinas brudd på løftene om bedring av menneskerettighetssituasjonen i forbindelse med OL i Beijing. 3. april blei Hu Jia dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha "hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet". Hus kone og spedbarn er i husarrest, og holdes totalt avskjermet fra omverdenen.

Din stemme teller!

- Vi kan ikke lukke øynene for og akseptere de menneskerettighetsbruddene som skjer i Kina. Nå har vi en historisk sjanse til å påvirke kinesiske myndigheter. Dersom min stemme kan telle, vil jeg bruke den, sier Hammerseng til Amnestys nettsider.

Det er gledelig at norske idrettsutøver viser ansvar der både den olympiske komiteen og norske myndigheter svikter. Jeg deler også Hammersengs håp om at hennes stemme teller. Når OL-klare idrettsutøvere låner stemme og ansikt til en av verdens viktigste menneskerettighetsorganisasjoner og krever løslatelse av kinesiske samvittighetsfanger, er det et klart signal til Kina om at OL-deltakelse ikke betyr godkjenning av kinesiske menneskerettighetsbrudd. Enda sterkere blir dette signalet om de fire toppidrettsutøverne får støtte fra det norske folk. Den kinesiske ambassadøren i Norge har tidligere sagt til Dagbladet at de kinesiske myndighetene har det norske folks støtte. Hun tar feil. Det norske folk støtter kanskje det kinesiske folk, men ikke det brutale kinesiske regimet. Vis kinesiske myndigheter hvem du støtter; skriv under på Amnestys opprop for løslatelse av de fire menneskerettsaktivistene her!

¹ Etter at Amnesty ved en inkurie brukte et bilde av Kjemperuds makker Tarjei Skarlund i sitt kampanjemateriale, har også Skarlund gått ut med støtte til kampanjen og den kinesiske aktivisten Hu Jia.

Flere ganger siden vi startet denne bloggen har vi etterlyst større engasjement på nett fra staten, kommuner og politikere. Det er nettopp dette Dagbladet tar opp i sin sak i dag også, og nevner Sveriges utenriksminister og ivrig blogger Carl Bildt og den britiske statsministeren Gordon Brown, som nylig opprettet sin egen Twitter-konto.

Marius legger ikke overraskende vekt på hvordan bedrifter og offentlige institusjoner bør gå frem for å få oversikt over hva som skrives om dem i nettsfæren. Å lytte er første skritt i GCI Communiques strategi, noe også Marius fokuserer på. Det er ikke sagt at alle selskaper eller politikere bør blogge, men alle bør vite hvem som skriver om dem, og hva de skriver. Først deretter kan de bestemme seg for hva de skal gjøre videre. Dette er temaer vi både har snakket om med mange kunder og skrevet om her på bloggen, og noe vi kommer til å fortsette med.

Gratulerer, Jens Stoltenberg, du har faktisk vunnet litt respekt hos meg. Ikke fordi du er statsminister (den jobben kan diskuteres, men ikke her), men fordi du viser ansvar.

Du viser hele verden at lille Norge ikke lar seg pille på nesa. Selv om Oslo-avtalen i sin tid ikke fungerte slik vi ville, er det viktig å ikke gi opp håpet på at en mann eller kvinne – med så å si hele nasjonen bak seg – kan overtale en annen nasjon at regjeringen ikke spiller på fine strenger. Jeg sikter selvfølgelig til møtet ditt i Zimbabwe, og med utenriksminister Simbarashe Mumbengegwi.
Ta imot et personlig råd, og tenk på denne historien når du møter stormen som verst – selv om jeg bare skriver den ned i kort version og ut ifra hukommelse:

Det var den to musene som datt i et melkespann. Den ene musa visste han ikke vil klare det, og druknet kjapt. Den andre musa spant rundt i melka. Slik kjernet han melka til smør og kunne komme seg ut.

(noen som kan denne historien ordentlig?)

Takk Jens!

Dagbladets artikkel om saken

Angela Merkel und der norwegische Regierungschef Jens Stoltenberg.

(© AFP)

Ved kommunevalget i 2007 prøvde samtlige partier seg blant annet med videoer som ble spredd via YouTube, uten at noen av disse ble noen virale klassikere. Knut Rostad og Guri Ofstad Varpe i GCI Communiques moderselskap Burson-Marsteller hjalp TV2 Nettavisen med å bedømme fjorårets valgvideoer, og var stort sett imponert over nivået.

Amerikansk valgkamp har foreløpig vært i en annen divisjon, og kandidatene bruker da også betydelig større summer på å markedsføre seg selv. Ved forrige presidentvalg var kandidatenes blogger viktige kanaler, og for eksempel Howard Dean ble kjent for å være langt fremme på digitale medier, uten at det hjalp han nevneverdig. Ved årets presidentvalg har kandidatene også tatt i bruk blant annet Twitter og sine egne kanaler på YouTube.

Min kollega Martin Lindvall i GCI Stockholm har skrevet et blogginnlegg om den siste videoen til Barack Obama, en video som i aller høyeste grad er inspirerende. Den er foreløpig sett av nesten 9 millioner mennesker på YouTube, i tillegg til alle som har klikket seg inn på www.dipdive.com for å se den i bedre kvalitet.

Jeg er ikke sikker på om vi vil se Siv Jensen, Jens Stoltenberg eller Erna Solberg med en haug kjendiser i sort-hvitt som proklamerer Byggmester Bobs slagord i 2009, og det vet jeg ikke om norske velgere er klare for heller. Men vi er klare for en mer kreativ valgkamp, som blir ført der velgerne er, nemlig i de digitale kanalene.

2009 blir en spennende valgkamp som vi i GCI Communique allerede nå har begynt å glede oss til.

Og Anne Lise Ryel må jo ha gått rundt med verden største klump i magen, om enn ikke så stor klump som Osmundsen? Og jeg finner det litt merkelig at Manuela ikke har sagt dette til Stoltenberg ved en tidligere anledning, hun er jo tross alt en velutdannet kvinne. Er kanskje hele grunnen, dvs samtalen mellom Ryel og Osmundsen 3.januar, er fabrikert for å redde Stoltenbergs ære?

Dette blir veeeldig banana republic in potato-country.

Lars Sponheim går så langt som til å kreve regjeringens avgang, men så har han det da også med å ta litt hårdt i, den staute sauebonden. Derimot får nok pressen Ramin-Osmundsens hode på et fat, og jeg skal være den siste til å protestere – skjønt Sponheim nok har et poeng når han mener at statsministeren selv har opptrådt klanderverdig i denne saken.

Det slår meg imidlertid hvor beleilig det må være for svært mektige aktører at denne bomben springer, bare halvannen måned før en annen eksplosjon etter planen skulle gå av. Så spørs det da, om de rekker å spa opp noe om Dag Terje Andersen også — i tide.

Tilføyelse etter Stoltenberg/Ramin-Osmundsen-pressekonferansen

Barne- og likestillingsministeren blir sittdende! Hvem hadde trodd det?

Bakgrunnen skal være at Justisdepartementets lovavdeling, etter en temmelig firkantet vurdering, har konkludert med at Ramin-Osmundsen ikke var inhabil i barneombudstilsettingen. Lovens definisjon av inhabilitet omfatter utelukkende økonomisk gevinst og nære familierelasjoner.

Det skal bli interessant å se om Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité trekker samme slutning. Selv kan jeg vanskelig forestille meg at siste ord er sagt i saken.

Foto: Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap). Fotograf: Guri Dahl

Følg med i neste episode av Forviklingar.

Den siste tiden så har det vært mye snakk om Norges månelanding. Det var vår egen Jens Stoltenberg som lanserte uttrykket i forbindelse med Norges mål om CO²-rensing på Mongstad. Men nå er månelandingen utsatt - igjen.

Når regjeringen i 2006, mot SVs vilje, gikk inn for å utsette CO²-rensingen på Mongstad var det mange som reagerte. Blant andre SU og NU gikk til sivil ulydighet. Men Buzz Aldrin "beroliget" oss med at vi til slutt skulle få all den CO²-rensinga vi ville ha. Men som mange forventet, deriblant jeg, så blir det ikke slik.

I 1969 dro et amerikansk romfartøy ut i verdensrommet. Kursen var innstilt mot månen. Apollo 11 skulle revolusjonere vår teknologi og kunnskap på mange områder. Det var en mandag, 21. juli og klokken var 03.56 norsk tid. I dette øyeblikk satte Neil Armstrong sin venstre fot ned på månen, og sa ordene som vi alle har hørt: "Et lite skritt for et menneske, men et stort for menneskeheten."

Neil Armstrong var det første mennesket på månen. Og etter ham kom Buzz Aldrin.

Når Norges månelanding kommer er sannelig ikke godt å vite. Men det ser ut til at Jens Stoltenberg kan ende opp som Buzz Aldrin; han blir andremann på månen. Norge må ta rollen som et foregangsland hva miljøet gjelder. Vi har kunnskapen, pengene, men vi mangler viljen! For Jens "Aldrin" Stoltenberg er det et lite skritt for menneske, og så to tilbake.

 Kjære statsminister Stoltenberg!

Jeg syns du er feig! Først reiser du på klimakonferanse på Bali. Der snakker du varmt om hva vi her oppe i kalde Norge skal bidra med. Så kommer du hjem, og forteller oss dette! Det er ingenting annet enn nettopp feighet! Du må tørre å se verden i øynene og si: "I am sorry, but I do not give a damn."

Vi har alle penger vi trenger til å utvikle den teknologien vi mangler på dette område. Hva er det da statsministeren mangler? Når vil du innse at Norge vil ha en statsminister som holder det han lover?

Nå kommer ikke miljøbevegelsen til å tåle mer tull fra de rød-grønne, med Buzz Aldrin i spissen. Jeg skjems og gruer meg til hver gang jeg må "forsvare" Stoltenbergs handlinger.

 Kjære statsminister Stoltenberg!

Ta et lite skritt for Norge, men et stort skritt for miljøet!

Det som ikke beroligger meg i denne saken er at målet som det til slutt ble enighet om var at det skal tas "store kutt i de globale utslippene" av klimagasser. Men det er ikke satt noen eksakte tall over hvor mange prosent man skal kutte. Heldigvis ser det ut til at de rikeste landene etter hvert skal tallfeste hvor store kuttene skal bli, men foreløpig kan vi bare krysse fingrene for det. Det som gjør avtalen ansvarlig er at utviklingslandene, som ofte ikke har "råd" til å kutte utslipp, istedetfor skal begrense sine utslipp så langt som det går. Dersom U-land bygger opp en bærekraftig økonomi kan dette føre til at de etter hvert utvikler langt mer miljøvennlige metoder for å tjene penger. Men slik som det er i dag må verdens rikeste land ta ansvar for de største kuttene.

Et FN-fond skal gi fattige land økonomisk støtte som skal brukes til å takle økte vannstander, tørke og andre konsekvenser som kommer som følger av klimaendringene som mange allerede begynner å merke på kroppen.

Et annet viktig moment for å minske utslippene av klimagasser er å bevare regnskogen, og ikke hugge den ned. I dag står nedhugging av regnskogen for 20 % av utslippene i verden. Og det er et faktum at trær "gjenvinner" CO2 til oksygen. I den nye klimaavtalen kan U-land få betalt for ikke å hugge ned regnskogen sin.

Alt-i-alt ser avtalen ut til å være en god, foreløpig mal for hvordan det skal tas internasjonalt ansvar for å begrense klimaendringene så godt som mulig. Norge greide ikke å få gjennom at CO2-fangst skal være en del av de fremtidige metodene for å begrense utslipp, men det skal tas opp på et av de fire klimaforhandlingsmøtene som er planlagt neste år. Det er en fornøyelse å se at klima står så høyt på agendaen. Kan vi takke Al Gore?

Også flere av presidentkandidatene ønsker å ta et kraftig klimaoppgjør. Særlig Hillary Clinton. Blir hun valgt til president blir hun USAs første kvinnelige president - OG den aller første presidenten som annerkjenner klimaendringene.

Til slutt vil jeg bare komme med en liten digresjon:

(Foto:  Lars M. Hjorthol / SCANPIX)

Er det andre som kan være enig i at statsminister Jens Stoltenbergs skjorte var helt grusom? Ved alle anledninger hvor han stilte til bilde eller et TV-intervju greide jeg ikke få med meg budskapet, nettopp pga. denne skjorten. Føler ikke det er svært relevant for saken, men det måtte bare ut!

Dette er simpelt hen så klisjémessig at jeg har problemer med å ikke trekke på smilebåndet. Landet får sin første minister med innvandrerbakgrunn, og med det samme er Frp i fyr og flamme. Jeg lurer på om Frp forstår hvor latterlige de fremstår.

USKIKKET: Bakgrunnen for kritikken er UDI-skandalen hvor Osmundsen måtte gå av. Det finnes imidlertid ingenting avdekket i den påfølgende granskningen som tilsier at den nye statsråden ikke er skikket til sin nye rolle i rikspolitikken.

Fremskrittspartiets formann (!) Siv Jensen og innvandringspolitiske talsmann Per Willy Amundsen var raskt på pletten og erklærte Osmundsen uskikket til å være minister. Dette er strengt tatt ikke riktig og er kun basert på rasistisk synsing fra Frps toppolitikere.

USAKLIG: Videre går kritikken på at Osmundsen fikk innvilget statsborgerskap to uker før den nye ministerposisjonen ble offentliggjort i går. Derfor mener Frp at Osmundsen har fått posessert et statsborgerskap i ekspressfart kun fordi hun vil ha regjeringsmakt.

Det som imidlertid er saken er at statsminister Jens Stoltenberg selv ønsket Osmundsen som ny barne- likestillings- og diskrimineringsminister og rådførte seg hos arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen om en mulig utnevnelse.

Osmundsen er derfor utnevnt til statsråd dels fordi Jens Stoltenberg lenge har ønsket seg en statsråd med innvandrerbakgrunn, og dels fordi Bjarne Håkon Hanssen, som lenge har arbeidet med Manuela Ramin-Osmundsen, har anbefalt henne som en svært dyktig politiker.

STØTTE: Manuela Ramin-Osmundsen har full støtte fra Regjeringen, og får også støtte av Høyres tidligere finansminister Per Kristian Foss som tar statsråden i forsvar. Han mener at en minister i denne posisjonen med innvandrerbakgrunn er en styrke for Regjeringen.

Men for Frp er det nå en gang slik at en innvandrer med makt representerer en trussel, samme hvem hun måtte være.

Jeg er irritert fordi han prata så mye selv, slik at mange ikke fikk stilt spørsmål. Jeg er irritert for at AUFere (som sikkert kunne ha spurt han sine spørsmål i andre sammenhenger) brukte tida til elevene med Solhaugen og litt irritert for at sykehus-saken kuppa tida (selv om jeg selvfølgelig mener dette er viktig å ta opp). Det var kun en elev ved skola vår som fikk stilt spørsmål, det var flere på talelista, men vi falt ut for at "vår kjære" statsminister hadde det travelt. Det ble rett og slett ikke slik jeg hadde ønska. Jeg tror både vi elever og statsministeren hadde fått mer igjen på å skape mer dialog. Eller kanskje Jens bare ville unngå ubehagelig spørsmål.

Irritasjonsmoment nummer 2: Jeg liker ikke high class-stemninga som var rundt Stoltenberg med følge.

Irritasjonsmoment nummer 3: Hvorfor kunne ikke en statsråd fra SV komme i steden for? Og hvorfor kunne ikke Kirsti Bergstø ha vært med i stedet for Martin Henriksen? Jeg liker Kirsti, SV og SU bedre enn Martin, AP og AUF.

Irritasjonsmoment nummer 4: AUF og AP vant antakeligvis manges hjerter og mange meldte seg inn i AUF. Har mine tvil om hvor mange av medlemmene i AUF som aner hva de står for, men det er nå så.