Igår var jeg tilstede på en UNESCO-konferanse med tittelen "Dilemmaer i dialogen", hvor flere tankevekkende innlegg på dette temaet ble servert. Hadia Tajik (pol. rådgiver SMK) startet konferansen med å sette ord på et tema som Elefanten tidligere har vært opptatt av, nemlig om det sivile samfunnets rolle i integrering av folk som er annerledes enn majoriteten (eks debattanter på dagbladet.no sin folkelige fordømming av befolkningen på "Bakkebygrenda"). Mens "dialogen" det som regel snakkes om ofte går mellom myndigheter på den ene siden og talspersoner for innvandrermiljøer på den andre, bør vi ikke glemme at den viktigste dialogen er den som foregår (eller IKKE foregår) mellom vanlige folk, innvandrere eller ikke, direkte i møter på skole og gate, eller indirekte som uttalelser på online diskusjonsforum eller internt i familien.

Tajik's poeng var at sivilsamfunnet havnet utenfor den nevnte offisielle dialogen mellom myndigheter og talspersoner for innvandrere, og at den parallelle dialogen som foregår mellom grupper av "vanlige" folk er vel så viktig å gripe fatt i. Jeg vil si at den er viktigere. Jeg skal gå litt dypere inn i hva jeg mener med betydningen av hverdagsdialogen i integreringssammenheng.

Integrering er en grunnleggende sosial prosess. Jeg tror på at vi blir et fellesskap først når vi oppfører oss som et felleskap. Problemet er selvfølgelig at vi ikke gjør det. Og da sikter jeg ikke bare til nordmenn som stemmer FrP, eller innvandrere som isolerer seg selv fra samfunnet og ikke vil lære norsk - det handler om resten av oss. Jeg tror at veldig mange, innvandrere som innfødte, bærer på tanker og følelser vi ikke vil vedkjenne oss som skaper problemer med integreringen. Tajik omtalte dette som en form for "uro" som gjør at for eksempel høyt utdannede og velmenende norske borgere helst unngår å besøke (eller bosette seg i) nabolag med en høy andel fremmedspråklige. Men dette sier vi ikke høyt. Det er ikke politisk korrekt. Denne uroen vil likevel komme til uttrykk, selv om vi fornekter den. Språket er særlig avgjørende i denne prosessen. Når vi bruker begrepet "innvandrer" definerer vi en gruppe, og det er ekstremt mye kraft i sosiale konstruksjoner som "dem" og "oss".

Jeg tror ikke løsningen er å unngå slike ord, for de har også en deskriptiv funksjon. Heller ikke er løsningen å lete etter de mest ukontroversielle beskrivelsene istedet, som norske byråkrater har verdensrekord i å gjøre. Snarere må vi våge å gi uttrykk for den uroen vi måtte føle og slutte å være redde for at vi skal fornærme noen eller sette oss selv i dårlig lys.

Jeg kan begynne med meg selv som eksempel: Jeg liker å gå i innvandrerstrøk på dag og kveldstid og kjenne lukten av eksotisk krydder og se eldre utenlandske menn som kan stå i timesvis og snakke med hverandre på gata. Men går jeg nokså alene på en mørk gate og ser en gjeng mørkhudede eldre ungdommer vil jeg helt sikkert bli nervøs og kanskje se etter en annen vei rundt. Jeg synes det er kjipt at jeg føler det sånn, men slik er det. Skulle jeg leid ut leiligheten min, ville jeg sikkert blitt nervøs for at det hadde luktet sterk kroppslukt i leiligehten etterpå hvis en familie fra midtøsten eller India hadde bodd der.

Jeg tror ikke poenget om å være ærlig og konfrontere indre uro bare gjelder i spørsmålet om integrering av innvandrere. Det er et generelt fenomen som kan gjelde forholdet mellom alle minoriteter og majoriteter på andre områder, om hvordan vi oppfører oss overfor mennesker som er annerledes enn majoriteten. Det være seg hippier som foretrekker å bo i campingvogn, mennesker med psykiske lidelser, handikappede osv.

Det er lettere å takle FrP, for man vet hva de står for. Det er verre med resten av oss.

81 % av 13841 stemmer støtter altså Frps innvandringspolitikk.

Noen av grunnene til at jeg reagerer:

Sitat Per Willy Amundsen: "Vi ønsker å unngå analfabeter og andre ressurssvake grupper som vi ser ike greier å tilpasse seg i Norge"

"Vi vil begrense familiegjenforening kratig. Vi foreslår å si nei til at foreldre skal få komme gjennom familiegjenforening..."

"Amundsen legger til at familieinnvandring ikke er like store for alle og mener det er uproblematisk å unnta personer fra EØS, og land som USA, Canada, Japan, Australia fra skjerpede krav. De er snarere tvert imot ønsket."

"Vi vil fjerne muligheten til å bli på humanitære grunner, helseproblemer eller at man har vært for lenge i Norge, på grunn av for lang saksbehandlingstid"

(Hentet fra vg.no)

Jeg spørr meg selv, hvor er vi på vei om stemninga er så positiv for Frps innnvandringspolitikk, og det er de de stiller med til valget i 2009? Er det bare jeg som syns dette er sykt?

Jeg kan heldigvis trøste og more meg med denne videosnutten.

Les mere i Dagsavisen

Vi har tidligere blitt fortalt at når menn fra muslimske land dreper sine døtre og søstre, så er det fordi familien har bestemt det. Slik er det ikke med norske konedrap. Og forskjellen på æresdrap og affektdrap er at den tapte ære ikke ut på dato, mens norske menns forsmådde følelser stilner av. Menn fra muslimske land dreper søstre og døtre, mens norske menn dreper sine koner og kjærester (eller eks'er). Mord er den eneste måten muslimske familier kan gjennomrette sin tapte ære på, mens for norske menn vil drap medføre vanære for seg selv og sorg for familien. Denne visdommen er nå gått ut på dato, hvis vi skal tro Wik og andre medløpere til denne kampanjen. Æresdrapstradisjonen fra Midtøsten og Asia er visst ikke så forskjellig fra norske konedrap, det vil våre politikere at vi skal mene nå.

Neste trinn i kampanjen er ikke vanskelig å foregripe: Æresdrap i innvandrermiljøer skal kategoriseres som affektdrap og årsaksforklares som psykisk sykdom. Wik har uttalt seg noe som går i denne retningen dette i VG NETT

Idiotpolitikken i denne saken er ikke vanskelig å få øye på. Hensikten med kampanjen er høyst sannsynlig å normalisere den muslimske innvandrerbefolkningens integreringsproblemer i det norske samfunnet, ved å påstå at etnisk norske menn er "like ille".

Men et slikt perspektiv kan få mange uheldige konsekvenser. Affektdrap på kvinner (som etnisk norske menn begår) er i likhet med æresdrap et politisk anliggende. Offentlige myndigheter bør så langt det er praktisk mulig forebygge at slike tragedier skjer. En konstruktiv og problemløsende tilnærming innebærer å forebygge affektdrap som affektdrap, og ikke som æresdrap. Politikerne, media, og medløpere i diverse fagmiljøer, er alle medkyldige i den begrepsforvirringen som nå skapes. Resultatet kan i verste fall bli at det begås flere æresdrap og affektdrap enn før. I beste fall har en slik begrepsforvirring ingen effekt.

Det burde være elementært at en etnisk norsk mann som dreper sin kone, kjæreste eller eks, ikke er psykisk frisk. Det er betenkelig at en representant for psykiatrien gir inntrykk av noe annet, og blander sammen disse to helt ulike drapsmotivene.

Psykisk sykdom bør ikke være en formildende omstendighet i en straffeutmåling. Men det bør så avgjort få betydning for hvordan fengselsvesenet og psykiatrien følger opp disse drapsmennene under soning og etter soning. Og ikke minst vil forståelsen av drapsmotiv få betydning for hvordan det øvrige offentlige tjenestetilbudet skal forholde seg til de berørte familiene.

Vi kan regne med at det vandrer en god del "tikkende bomber" blant oss - folk som er potensielle drapsmenn og kan drepe dersom vedkommende havner i en krenkende stress-situasjon som han/hun ikke takler. Det å bli bedratt eller forlatt av den man elsker vil av de fleste mennesker oppleves som en svært krenkende stress-situasjon, det gjelder såvel psykisk syke som psykisk friske. Skal man kunne forebygge at psykisk syke dreper under slike situasjoner er det av største betydning å ikke blande sammen disse to drapsmotivene.

På tilsvarende vis er det med æresdrap. Måten samfunnets myndigheter håndterer tradisjonen med æresdrap er helt avgjørende for om man vil lykkes å forebygge slike grusomheter. Æresdrap er nemlig nøye planlagt i familiens felleskap, og vedkommende som utfører drapshandlingen gjør dette ut i fra plikter pålagt av hans familie. Hans egne følelser og behov er ikke det utslagsgivende for om en slik grusom handling blir begått. Derfor er psykiatrien ikke en relevant instans når det gjelder æresdrap. Hvis neste trinn i kampanjen gjennomføres kan æresdrapsmenn feilaktig bli prioritert av psykiatrien, med gode muligheter for å lure systemet. I så fall kan man ikke forebygge effektivt at kvinner æresdrepes i innvandrermiljøene i Norge.

Fengselsvesenet bør heller ikke anta den forutsetning at æresdrapenes årsak er psykisk sykdom. Fengselsvesenets utgangspunkt må være at drapsmannen utførte ugjerningen fordi det var en familieplikt, og drapsmannens soningsplan må legges opp etter det.

Politifolk som skal etterforske drap bør ikke tro at psykisk sykdom er årsaken til æresdrap, eller at tapt ære er årsak til affektdrap. Da får de aldri gjort et godt etterforskningsarbeid. Det samme gjelder dommerne som skal dømme drapsmannen og hans medhjelpere.

Å benevne affektdrap som æresdrap, og vice versa, i den hensikt å normalisere deler av innvandrerbefolkningens integreringsproblemer i det norske samfunnet, er for å si det kort og enkelt: IDIOTPOLITIKK!