[wp_caption id="attachment_373" align="alignnone" width="300" caption="Inne i Kremlin"][/wp_caption]

Astrakhan er en by som ligger helt nede ved utløpet av Volga, eller helt presis der elven Volga går over i Volga-deltaet, før den munner ut i det kaspiske hav. Beliggenheten er meget gunstig, med handelsmuligheter ned mot de Kaukasiske områdene og det som i dag er Georgia, Armenia og Asarbadsjan, samt rundt hele kysten av det kaspiske hav og først og fremst Kazakstan, og oppover byene langs Volga. Den ble grunnlagt av mongolene, den gyldne horde, av russerne kalt tatarene, og lå da på østbredden av Volga. Siden ble den erobret av Ivan den grusomme, som bygget en Kremlin på vestbredden, hvor hovedtyngden av byen ligger nå. Forresten, å kalle det hovedtyngde er en underdrivelse, alt sammen ligger på vestbredden.

Forrige gang jeg var i Russland, i 2005, reiste jeg nedover her, og på forhånd leste jeg alt som var av reiselitteratur om Russland, alt som var å finne på biblioteket. Da ble Astrakhan gjerne beskrevet som en litt skummel og farlig by, jeg ser også Aftenbladet i dekningen sin om drapet, skriver at her er det utstrakt kriminalitet og at folk er redde for å stå frem med identiteten sin i intervju. Jeg hadde ikke noe spesielt å gjøre i Astrakhan, men reiste dit, fordi jeg var i Volgograd, og det passet fint å ta et elvecruise nedover Volga til Astrakhan. Elvecruiset var fortreffelig, men heller ikke jeg likte meg i Astrakhan. Jeg kom der helt uventet om morgenen, plutselig var jeg der bare, jeg hadde misforstått informasjonen som alt sammen var på russisk, og jeg måtte med full bagasje og på sedvanlig vis ut og finne hotell. Det ble et dårlig førsteinntrykk, altfor varmt, og fullt av sand og støv, og en befolkning som ikke hadde den usikkerheten russerne er så full av.

Jeg hadde bestemt meg for å velge et sted guideboken omtalte som "skummelt hotell med dunkel belysning", jeg skulle liksom vise for meg selv at jeg ikke var redd noe som ikke var farlig, men hotellet var virkelig elendig. Rommet var fullstendig innrøkt, og vertskapet selv etter russisk standard ugjestmild og uvennlig. Jeg ble der bare en natt. De har en Kremlin i byen, og den er jo fin nok og verd å se, men det er mange russiske byer som har slike, og restaurantstandarden var sånn at plaststolgrillkafeene langs bredden av Volga høynet snittet på kvaliteten. Det var så varmt at man var nødt til å bade, men her så nær utløpet er Volga på sitt mest ufyselige, så Astrakhan er av typer byer man helst vil forlate. Det hadde vært verdt turen om jeg hadde kommet meg ned Volgadeltaet og sett på dyre- og fuglelivet der, men jeg forstod aldri at for å få en slik billett var man pent nødt å gå gjennom et reisebyrå, så når jeg forsøkte i en vanlig billettluke, reiste båten feil vei, nordover, hvor jeg altså nettopp hadde vært på vei ned.

Dog er å si at jeg opplevde ingenting som helst negativt i Astrakhan, det var bare stemningen, varmen og støvet, og den simple grillmaten. Da jeg betalte sjåføren i Marsrjutkaen 70 rubler i stedet for 7, fordi jeg ikke i mine villeste tanker kunne tro det kostet 2 kroner å reise til flyplassen, fikk jeg det hele tilbake, ingen svindel her. Og sånn har det stort sett vært for meg hele tiden og hver gang i Russland og omegn, taxisjåførene svindler hver gang, og det har vært noen merkelige episoder, men aldri riktig skummelt, og i hvert fall ikke farlig. De gangene jeg har vært utsatt for tyveri, har hver gang vært i Italia, og der er det jo ingen som er redde.

Vi i Norge lever jo i et annerledes land når det kommer til kriminalitet. Det har kommet en Sør afrikaner inn i leiligheten nå, og han hadde vært i Norge en gang. Han syntes det var spesielt vi bare hadde ett drap i uken, og at dette blir skrevet om i avisene, han reagerte enda mer på at avisene skrev om en person som hadde AIDS i Trondheim, dette syntes han var riktig morsomt. Og han syntes det var utrolig at av Tromsøs 50 000 innbyggere, var det 12 som hadde AIDS. og alle var under full  kontroll av myndighetene. Aftenbladet skriver at Russland har flere drap enn de andre landene i vesten, men det er ikke i nærheten av hva som foregår i Sør Amerika, for eksempel, og også USA har byer som er farligere enn noen av byene i Russland.

Så det er ingen grunn til å overdrive risikoen her borte. Det er sjelden folk blir drept, og enda sjeldnere det skjer med turister. Turistene blir frastjålet verdisakene, og det vil jeg alltid ha råd til. I hvert fall nå som jeg er forsikret.

• Tidlig innsats , økte ressurser til opplæring i lesing og regning
• Bedre kartlegging og måling av resultater
• Skolelederutdanning, alle nytilsatte rektorer skal gjennomgå lederutdanning
• Kompetanseløft for alle lærere
• Mer tid til undervisning, man skal kartlegge tidsbruken og organiseringen av arbeidet blant lærere, skoleledere og skoleansvarlige i kommunene

Men hva skjedde etter at alt var tilbake til det normale? Greide elevene å holde på de gode vanene? Kom de inn på de linjene de ønsket å gå på?

Se et intervju med tre av elevene fra serien. Hele serien ligger dessuten tilgjengelig på nettstedet til SVT.

20% av grunn- og videregående skoler i Norge har kun midlertidig godkjenning av elevenes skolemiljø. 30% har unnlatt å svare på kartleggingsundersøkelsen som ministerne har tatt initiativ til. De mangler derfor godkjenning.

Saken er også omtalt på LOM, der du kan finne Veileder for skolemiljøutvalg og brosjyren Elevenes skolemiljø.

Elever og ansatte ved Brevik skole har sagt seg villige til å være skuespillere, og et professjonelt filmteam er hyret inn. I går var NRK-Telemark til stede under filminnspillingen. Velg "Filminnspilling på Brevik skole" i menyen under filmvinduet. Klippet vil kun være tilgjengelig i 2 uker.

Les også om saken:

• Porsgrunns Dagblad: Klasserommet ble filmsett.
• Varden: Skuespillere for en dag

Italia er et politisk rotete land. Det har en stolt fortid, med å ha vært sentrum i Romerriket og dominerende makt i Europa i middelalderen, og helt overlegen kulturell makt i hvert fall frem til barokken. Men i storhetstiden var ikke Italia samlet som nasjon. De var organisert i bystater og regioner, og selv om de hadde felles språk, kunne de kulturelle forskjellene være store, og den politiske rivaliseringen enda større. På denne tiden var forskjellen mellom nord og sør så store, at de knapt kan sammenliknes. Nord var de rike og frie bystatene, mens sør hadde vekslende herskere fra Byzants, Arabia og Frankrike, bare for å nevne noen få.

Samlingen av nasjonen kom på midten av 1800-tallet, med frigjøringshelten Garibaldi og kong Vittorio Emanuelle, det var så romantisk og italiensk som det blir. Den nye staten blir stiftet i 1861, det blir et konstitusjonelt kongedømme med Vittorio Emanuelle I som første konge. Dette var midt i den store nasjonsbyggingens tid, hvor alle land i Europa så på sin stolte fortid for å bygge en stor fremtid, for å si det så flott som det den gang var. Og ingen land hadde en rikere historie enn Italia.

 Dessverre stod ikke datidens situsasjon helt i stil med den stolthet og selvtillit man følte. Italia var akterutseilt, og forsøkene på å knytte gammel historie med den nye ble direkte grell, godt illustrert med det vanvittige monumentet til ære for kong Vittorio Emanuelle II i Roma, som evig eksempel. Politisk mislyktes den nye nasjonen også. Den ble ingen maktfaktor i Europa, og den klarte seg heller ikke godt som imperialistmakt i Afrika. I første verdenskrig blir italienerne sjelden nevnt. Det er med god grunn, de spilte en marginal rolle, og skiftet til og med side under krigen, uten at det fikk noen større innvirkning på krigsforløpet.

Ut i fra denne skadeskutte staten kom Benito Mussolini, som karakteristisk nok heller blåste opp det italienske selvbildet, enn å gjøre noe med den reelle situasjonen. Det var flotte uniformer og store byggeprosjekt, grandiost i form og tomt i innhold, og det var imperialistiske, militære tokt i Afrika, grandiost i form og tomt i innhold. Også i andre verdenskrig viste italienerne seg som en elendig krigsmakt. De var som kjent alliert med Tyskland, en allianse som fungerte slik at tyskerne kom og ordnet opp når italienerne kjørte seg fast, noe som kort sagt var overalt. Det endte med at tyskerne også erobret landet, og det var de allierte som jaget tyskerne ut. På ny var Italienerne statister i stormaktspolitikken.

Det var altså en skjør nasjon som kom ut av verdenskrigen. Italia hadde tapt så det suste, ødeleggelsene var enorme, og det var ingen spor av den optimisme og håp til fremtiden som man fant for eksempel i Norge etter frigjøringen, Italia hadde jo ikke noe demokrati å vende tilbake til, slik vi hadde. De hadde egentlig ikke noen statsforfatning i det hele tatt. Systemet til Mussolini var det ingen lenger som ønsket, og ikke gikk det særlig bra med kongedømmet før det heller. Derimot hadde italienerne en ikke ubetydelig mengde kommunister, som ønsket en kommunistisk stat, og en enda større mengde sosialdemokrater og tidligere fascister som for alt i verden ville unngå kommunismen. I dette klimaet her, er det den italienske republikken blir opprettet. En skjør stat, som sagt.

Den italienske republikken har blitt den mest ustabile i verdenshistorien. Årets valg kommer tre år for tidlig, etter at den skrøplige venstrekoalisjonen til Romano brøt sammen i februar i år. Etter det var det rett og slett ingen til å regjere, og velgerne ble bedt om å sette sammen et nytt parlament, kanskje går det an å danne en ny regjering ut i fra det. Det vil bli Italias 62 regjering, på 63 år. Det er klart, det er vanskelig å tenke langsiktig og planlegge fremover, når gjennomsnittlig levetid for en regjering er sånn cirka litt over ett år.

Kampen i år ser ut til å stå mellom sentrum venstre, med tidligere borgermester i Roma, Walter Veltroni, og sentrum høyre, med - ja, jeg vil rett og slett kalle ham sleipingen, det er jo bare en bloggpost - Silvio Berlusconi. Berlusconi har blitt en av Europas rikeste på å bygge opp et mektig forretningsimperium, der forsikring, forlag, film, fotball og media hører med, Berlusconi er blant Italias største innen alt dette. Særlig er mediekontrollen problematisk, når Berlusconi har gått inn i politikken. Berlusconi har også tunge beskyldninger om korrupsjon mot seg. I tidligere perioder som statsleder har han fått forandret lovene i saker han selv er siktet for, og slik - kanskje - unngått å blitt dømt. Han er også beryktet for en stil og en tone som ikke hører hjemme i toppolitikken. For eksempel er det ille når Italias statsminister foreslår for et tysk medlem i Europaparlamentet, at han ville passe utmerket i rollen som kapo i en ny film om holocaust.

Men Berlusconi bare ler det bort, "jeg bare spøkte", sier han, som han også sa, da han gjorde gesten for det mannlige kjønnsorgan like bak Spanias utenriksminister i 2002. Han er italiensk, og snakker raskt og smiler pent, for noen år siden gjorde han sågar en kosmetisk operasjon, for å fjerne rynker ved øynene. Slik er han, utseende og overflate er alt. Og det virker som bare juling, han er blant Italias aller mektigste menn og har nådd toppen innen alt han har satset på.

Årsaken til at en mann som Berlusconi kan komme og ta også den politiske makten i Italia, og ikke bare den økonomiske og mediemakten (og for den saks skyld, fotballmakten, som er viktigere enn alt, og som han med uttømmelig bankbok kunne kjøpe storklubben AC Milan, og deretter alt som var av stjernespillere i verden, slik at man på 90-tallet spøkte med at det beste laget i verden var A-laget til AC Milan, og det nest beste var B-laget), årsaken er at Berlusconi kan spille på politikerforakten, og at en riktig stor slump velgere egentlig bryr seg null nix om politikk. Italienerne diskuterer gjerne politikk, men de orker ikke sette seg ordentlig inn i sakene, klare meninger er det viktigste, og store fakter og høy lyd er viktigere enn gode argument. Berlusconi passer godt inn her, han er ikke så vanskelig, man er for eller i mot. Og han sier det folk vil høre, han er superpopulisten, han skal gjøre noe med korrupsjonen, og han skal gjøre noe med den illegale innvandringen. Begge deler er reelle problemer i Italia, og enda mer enn reelle problemer, er det en favorittforklaring til mange, mange italienere på hvorfor alt ikke står helt bra til i landet.

Da jeg var på vinterferie i Torino i 2006, fortalte Danielle som jeg bodde hos til faren, at det var sigøynere i Norge også, hvorpå faren som kjørte bil, på godt italiensk vis, slo i rattet og skrek, regelrett skrek. Over at sigøynere fantes i Norge også. Men her har vi strengt tatt ikke noe sigøynerproblem, det har de i Italia, som de også har problemer med afrikanske, illegale innvandrere, disse vi alle har sett, som står og selger solbriller og vesker. Det er nå bot på opptil 10 000 norske kroner på å kjøpe av dem, siden det er ulovlige produkt, og afrikanerne er i lommen på det italienerne uten å nøle kaller mafiaen. Her skal vel ikke jeg fyre opp under ting jeg ikke vet, men jeg spurte læreren min om hva det var med disse selgerne, som håpløst stod og solgte dette juggelet, sammen med et titalls andre på rekke og rad, og straks politiet kom, som de gjorde hele tiden, måtte de pakke sammen og løpe. Og jeg ville også ha en forklaring på hvorfor loven straffet bare kjøperen, og ikke selgeren, en ganske merkelig lov, mente jeg. Men han sa at det ikke var noen vits å straffe selgeren, de oppholdt seg ulovlig her uansett, og måtte bare komme seg ut av landet, mens de var tvunget å selge disse tingene, fordi de hadde forpliktet seg til det, for dem som fraktet dem til Europa, det han altså kalte mafiaen. Det sier litt om forholdene i Afrika, når så mange likevel vil reise. Og det sier litt om synet mange italienere har på disse immigrantene. Italia er jo også et gammelt fascistisk land, og Berlusconi kan være et minste felles multiplum for mange fascister og halvfacsister.

Uansett hvem som vinner, vil konsekvensene kanskje ikke være all verden, og vi som har problemer med Berlusconi, kan trøste oss med det, at hans regjering neppe vil vare mer enn maksimalt et par år denne gangen heller. Det er da Italia.

Kina er et land som ikke på noe tidspunkt i sin historie har vært i nærheten av å oppfylle noen menneskerettigheter. Da jeg først hørte om rapporten fra Amnesty, lurte jeg på hvordan situasjonen i Kina kan ha blitt verre etter tildelingen av OL i 2001, verre i forhold til hva og til hvilken periode, lurte jeg på. Jeg fikk vel en følelse av at her var en rapport hvor konklusjonen ble det som var mest gavnlig, og ikke det som var mest riktig. Det var jo bare 12 år etter massakren på Tianaman-plassen, som vel må være et toppunkt av overtramp mot menneskerettighetene fra kinesisk side. Det er vanskelig å forestille seg det verre, enn å skyte på egen befolkning under fredelig demonstrasjoner.  Selv om disse protestene den gang ble slått knallhardt ned på, førte de til både politiske og økonomiske reformer, og til Deng Ziappoings avgang. Det er disse økonomsike reformene som har gjort Kina til en av verdens raskest voksende og aller største økonomier, og på bakgrunn av dette, syntes jeg det var merkelig at situasjonen i Kina skulle være nå, enn før.

Jeg leste derfor rapporten til Amnesty, dere finner den her http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/6EE50E41DC6DC624C125741F001F1781, i sin helhet på engelsk, i sammendrag på norsk. Argumentet er at Kina tar sine forholdsregler mot protester under OL, og derfor arresterer potensielle initiativtakere til demonstrasjoner og markeringer allerede nå. Jeg ser også at flere eksperter som kjenner Kina langt bedre enn jeg, går god for at dette er tilfelle, statskontrollen blir strammet inn nå som OL nærmer seg, mens det fortsatt er en stund igjen.

Så kommer altså spørsmålet om boikott, og min mening om det. Jeg mener dette spørsmålet er viktigere for norsk politikk, enn for kinesisk. Norske politikere får her en nokså billig måte å markere at de tar avstand for brudd på menneskerettighetene, og kan kreve en uforpliktende boikott av åpningsseremonien eller gjøre det enda mer direkte politisk, og kreve at regjeringen sørger for en boikott av åpningsseremonien. Når regjeringen nøler eller ikke tar et klart standpunkt, kan opposisjonen si regjeringen ikke er tydelige i spørsmålet om menneskerettigheter, at det er uklart hva regjeringen mener. Og så har vi i kjent stil debatter i alle landets debattprogrammer i alle landets kanaler. Debatten blir krydret av detaljspørsmål, som om kongen skal boikotte, om regjeringen skal boikotte, eller om idrettsutøverne skal boikotte, samlet eller en og en. Jeg synes Hallo i uken, gjengen der, er best til å få frem det komiske i hvordan verden nå holder pusten, og venter på avgjørelsen om Kong Harald kommer til Bejing eller ikke, som om noen utenfor vårt land brydde seg.

Jeg hører til dem som har liten tro på boikott som virkemiddel i slike spørsmål. Jeg tror ikke på det, jeg tror det har større virkning som symboleffekt i eget land, enn i landet som blir utsatt for boikotten. I farten har jeg vanskelig for å komme på noen som helst eksempler, der et land som følge av boikott har endret politikk, men det har sikkert forekommet, og jeg vil gjerne bli opplyst av bedre opplyste enn jeg. I OL-sammenheng har i hvert fall boikott vært så lite virkningsfullt som det vel er mulig. USA og Norge og en rekke NATO-land boikottet OL i Moskva i 1980, fordi det var den kalde krigen, og Sovjetunionen året før hadde gått inn i Afghanistan. Stort mer kom ikke ut av det, enn at Sovjet og Warszawa-pakten boikottet lekene i Los Angeles 4 år senere. Ja, og så selvsagt at gullfangsten ble rekordstor for Sovjet i 1980, og for USA i 1984, og at dette ble brukt for alt det var verdt i egen propaganda.

Det mest berømte eksempel på idrettsboikott er Sør Afrika, som ble boikottet på grunn av sin aparteid-politikk fra cirka 1950-tallet og helt frem til 1990, da systemet ble oppløst, og Nelson Mandela siden kom til makten. Dette er mer enn 30 år, og boikotten var etterhvert total, det var til og med slik at New Zealand som spilte en rugbykamp mot Sør Afrika selv ble boikottet for å være med, og Paul Simon som spilte inn plate i landet, fikk platen og seg selv boikottet av radiostasjoner og litt av hvert - enda platen ble spilt inn med svarte musikere. Et annet eksempel på idrettsboikott, er Jugoslavia på 1990-tallet. Den var også total, og førte til at Jugoslavia ikke fikk delta i noen idrettsarrangement, og heller ikke fikk holde noen på egen jord, i hvert fall ikke internasjonale. Men om dette var med på å bedre forholdene i landet, vet nå ikke jeg. Sant å si tror jeg man reagerer nokså likt som vi i Norge reagerte da vi ble boikottet på grunn av vår fangst av Vågehval, uten sammenligning for øvrig, selvsagt, vi ble egentlig bare sinte og gikk på med uforminsket kraft, hva hadde verden å blande seg inn i våre saker etter, når vi uansett hadde rett. Er det ikke sånn stater flest reagerer?

Jeg tror altså ikke Kina kommer til å endre sin politikk det minste om Norge boikotter åpningseremonien i de olympiske leker. Men jeg har tatt feil mange ganger før.

Hva som ikke er noe å diskutere, er at Mugabe har vist seg som en særdeles dårlig statsleder. All ære til motkandidaten, Morgan Tsvangirai, som vet hva det vil si å utfordre Mugabe, og som likevel tør å stille opp på ny. Den norske ambassadøren i Harare sa at valget i Zimbabwe ikke var så opplagt som det pleide, og at det ikke var så lett for Mugabe å jukse som det hadde vært før. Årsaken er delvis en tredje kandidat, som kommer fra Mugabes egne rekker, og som har en viss støtte blant dem som kunne stått for jukset. Men ærlig kommer valget langt fra å bli. Ingen valgobservatører er tillatt, og heller ingen vestlige journalister.

Det er vanskelig hva man skal håpe på ved slike valg. Mugabe lover bråk hvis han ikke vinner ved første valgomgang, og allerede er det vel kommet meldinger at folk er drept, men freden til Mugabe er kanskje verre enn kortvarige opptøyer som leder til et nytt regime. Men slike spørsmål er ikke enkle, og i Afrika pleier de være verre enn noe annet sted i verden.

Slutt med den sytingen og bli heller med på å bidra til forbedring, ingen ting blir gjort av seg selv! Kanskje vi alle må gå i oss selv å se på hva er det jeg bidrar med, er det til forbedring eller bare syting og forverring. Det er kanskje ikke nok at det er bare skolen som må gjøre noe, men at vi alle må være med å bidra for at vi skal få til en forbedring i skolen.

Mye bra blir gjort i dagens skole. Det finnes tiltak, modeller og annet som er med på å bidra til forbedring, men det er jo slik i dagens samfunn at vi hører bare om det som ikke er bra. Det handler om å gjøre det som virker og slutte å gjøre det som vi vet på forhånd ikke virker, men som ofte blir iverksatt. Jeg vil utfordre lærere, skoleledelse, PPT, kompetansesentrene, foreldre, politikere og myndighetene til å se på ”Hva er vi flinke til” og ”Hva er det vi får til som er bra”. Hadde vi klart det ville vi ha kommet veldig langt.

Her ligger det mange og store utfordringer og ikke minst ansvar for alle i samfunnet for å kvalitetsutvikle undervisningen og å heve kunnskapen og kompetansen til alle som jobber med, innenfor og opp mot dagens skole.

Skrevet av Trond Sveva, masterstudent ved ISP.

Les om masterstudentene som har praksis ved Lillegården kompetansesenter februar-mars 2008.

Østli er tidsskriftets redaktør og har skrevet en reportasje med tittel Spesialpedagoger i østerled:

– Det er nødvendig med holdningsendringer og spesifikk kunnskap. Vi trenger læremidler og tilpasning av skolene, bl.a. for å gjøre skolene tilgjengelige for fysisk funksjonshemmede. De skolene som er involvert i prosjektet er modellskoler som kan vise hvordan vi best kan gå videre. Forhåpentligvis kan de bli en form for ressurssentra etter hvert. Når resultatene fra pilotprosjektet er klare, vil vi ha en bakgrunn for videre steg, fremholder hun og legger til at hun håper at det skal bli mulig å forlenge prosjektet, dvs. en implementering på nasjonalt nivå. Tatja Pachkoria legger også vekt på å skape oppmerksomhet om inkludering blant folk flest. Det er utarbeidet informasjonsmateriell, og det satses på å gjøre massemediene interessert i temaet.

Elin Kragset Vold er kommunikasjonsrådgiver ved Lillegården kompetasesenter. Hennes artikkel heter Største hindringen er holdningene:

– Jeg har lyst å reise verden rundt, sier 15 år gamle Salome. Hun snakker flere språk, elsker musikk og har lyst til å lære. Smilet viser hvor usannsynlig hun synes tanken er. Hun kan jo ikke engang komme ut av leiligheten i fjerde etasje, ikke har hun lyst heller. Jeg har ingen frihet, sier hun pragmatisk. Men, det gjelder jo ikke bare meg. Alle jeg kjenner som sitter i rullestol har det sånn.

Les artiklene:
Spesialpedagogikk nr 1 - 2008 (pdf)

"Nulltoleranse forutsetter frie mennesker som er i stand til å foreta rasjonelle og begrunnede valg. På denne måten glemmer man de sosialpsykologiske og kontekstuelle betingelser barn lever i. Uønsket atferd kan være en rasjonell handling for eleven der og da, atferd må analyseres og forstås i lys av den konteksten den viser seg i. I noen tilfeller kan det også være skolen og dens normer og regler som faktisk er problemet. De engelske skoleforskerne Charlton og David har i sin forskning funnet at det finnes skoler som ser ut til å produsere problematferd, og at dette blant annet henger sammen med skolens håndtering av regelverk."

"Med en systemrettet og analytisk tilnærming vil en langt mer effektivt kunne adressere utfordrende atferd i skolen enn hva man i dag evner. Det fins atskillige kompetente, etisk bevisste og relasjonsbyggende lærere i norsk skole. Disse bidrar til å skape en puls som nærer et positivt samspill og en god skolekultur. Samtidig trenger skoler en organisering som sikrer at det positive læringsmiljøet blir skoleomfattende og ikke henger på enkeltlærere."

Les hele debattinnlegget her: Ting bare skjer, ikke sant!?

"... resultatet fra elevundersøkelsen viser at det i hvert fall ikke er elevene det er noe galt med. Med trygge omgivelser og tilpasset opplæring fungerer elevene godt. Forskning bekrefter nettopp at elevenes omgivelser, læringsmiljøet i skolen er av stor betydning for både oppførsel og læringsutbytte. Kan det tenkes at elever med atferdsvansker i stor grad egentlig bare er elever i vansker som i stor grad skyldes mangelfulle læringsmiljøer?"

Svein Nergaard er seniorrådgiver ved Lillegården kompetansesenter.

• Skolen er en kompleks og innfløkt institusjon, endringer krever satsing på lang sikt
• Stor variasjon mellom lærere i hvordan arbeidet blir utført i skolen
• Arbeidsmåtene i klasseromma er preget av undervisningsmåter som er lite funksjonelle når det er faglig læring som er målet. Læringstrykket er lite.
• Elevene har fått større og større ansvar for sin egen læring gjennom arbeidsplaner, ukeplaner el. lignende ordninger. Eleven sitter mer for seg selv og arbeider med forskjellige ting. De kan ikke hjelpe hverandre og læreren veileder individuelt. Det blir anarki i opplæringa sier Peder Haug.

Haug går deretter videre inn på hva det betyr når en sier at læringstrykket i mange norske klasserom er lite - han nevner tisbruken, elevene venter mye i norske klasserom - enten på læreren, eller på å få hjelp, eller de venter på aktivitetsskifte eller på ro.

Det var selvsagt ikke meningen at dette skulle utvikle seg slik da denne ideologiske endringen satte inn på slutten av 1960-tallet   - men resultatene i dag, det at norske skoleelever ligger på 33. plass i fagene naturfag, lesing og matematikk, viser at "den nye pedagogikken" har slått feil ut, det tar tid før vi ser resultatene fra Reform 97. Sier Peder Haug i Klassekampen.

Media framstiller gjerne alternative skoletiltak om svært positive. Journalisten intervjuer elever og lærere som forteller hvor bra de har det. Det er få elever på hver lærer og de gjør hyggelige ting sammen. Det er ingen tvil om at disse elevene har det bra. Det journalistene ikke skriver om, er hvordan det går med elevene når de skal tilbake til videre opplæring.

Målet er å legge ut aktuelt, viktig og interessant stoff om både barnehager, grunnopplæring, høyere utdanning, forskning og voksnes læring

Nyhetsbrevet er delt inn i ulike kategorier. Brevets redaktør vil  gjerne høre fra leserne. Har en tips til saker, eller ønsker å kommentere noen av artiklene, ta kontakt med redaksjonen.

Det er grunn til å spørre seg om det sterke fokuset på vold i skole og samfunn bidrar til bedre håndtering av problemene, eller om det bare bidrar til å øke volden? Hva om vi tar i bruk forskningsbasert kunnskap om hva som virker i arbeid med forebygging og håndtering av problematferd i skolen, skriver Torunn Tinnesand.

Les kronikken i Østlandsposten 16.12 2006:
Er skolen en voldsarena?

I tillegg til en sterk reduksjon i mobbingen ble også bråk og uro i undervisningen, samt konflikter mellom elevene redusert med over 30 prosent. Relasjonen mellom elev og lærer og opplevelsen av å få ros i undervisningen ble bedret med over 50 prosent.
- Det er ikke store omveltningene som skal til. Det går på hvordan lærerne ser på og møter elevene. Det handler om strukturen i undervisningen og hvordan man møter aggresjon, sier Lundsholt. [...] Ideen bak LP-modellen er å flytte oppmerksomheten fra egenskaper hos den enkelte, til læringsmiljøet og undervisningssystemet. Relasjonsbygging mellom lærer og elev og mellom elever er sentralt.

Les mer i Varden:
Mobbingen ble halvert på to år
Kunnskapsministeren roser Heistadmodellen opp i skyene