Hvordan kan K. D. Lang, en kvinne, tilsynelatende leke seg med mannlig sensualitet slik hun gjør når hun synger Hallelujah? Min far gjentok et par ganger for meg at det eneste en kvinne aldri kunne gjøre var å synge Cohens sanger. Min teori er at Cohens prosjekt er å kommunisere bildet av den sensuelle mannen som uttrykker sin lengsel etter kvinnen. Cohen synger om sin søken og beundring av det essensielle ved kvinnen og det estetiske ved kvinnen. Samtidig kommuniserer han at bildet av 'mannen og kvinnen' er et bilde som er revet i stykker av historiens gang. Jeg forstår det også slik at Cohen ønsker seg en forsonelse med kvinnen. Han lukker ikke øynene for kjønnssystemets hendelsesforløp, men kommuniserer et kjærlig forhold til kvinnen som en sensuell martyr. Med sangen Hallelujah setter Cohen orgasmen inn i en religiøs kontekst. Konteksten er ren, sannferdig, krydret med tapte illusjoner. At en kvinne vanskelig kan klare å formidle disse følelsene fra denne synsvinkelen, kan jeg være tilbøyelig til å si meg enig i. Men om en kvinne skal synge troverdig om lengselen etter kvinnen, forsoning med den sensuelle og kampklare martyren, og samtidig mane fram den stereotypiske kvinnelige skjønnhet. (pust) Så må det være K.D. Lang.

Breirem nektet å kontere en faktura på 1,5 mill til Tore Tønne for rådgivning han skulle ha gjort til Kjell Inge Røkke, mens Tønne samtidig fikk etterlønn for sin ministerpost. En uetisk utbetaling som luktet grådighet, skittenhet, lysskye forbindelser, hemmelige avtaler og korrupsjon. Økokrim kom på banen for å etterforske både BA-HR og Tore Tønne. Midt oppe i dette forsvant Tore Tønne og det ble etter et par dager rapportert at han hadde tatt sitt eget liv. I tiden etter fikk media massiv kritikk for å ha drevet Tønne til selvmord og borte var offentlighetens gransking av skitten og ulovlig politikk/business. Og hvor i løypa befant Røkke seg? Mannen som bare ville kjøpe innpass i Kværner og la BA-HR ta skittentøyet for han. Jo, frekk som flatlusa fremmer han Dagblad-boikott for Dagbladets uetiske dekking av saken. Nice.

Tore Tønne var tidligere statsråd i AP-regjeringen og ville helt opplagt ha store problemer med å forklare seg hvis det ble kjent at han mottok noen millioner fra Røkke i forbindelse med overtakelsen av Kværner, kanskje den største industriovertakelsen i Norge i etterkrigstiden. NHO-sjef Jens Ulltveit-Moe mente Dagbladet drepte Tønne. Ingen snudde seg mot Røkke, den skitne overtakelsesprosessen og korrupsjonsdebatten var lagt død. Breirem var derimot ikke utenfor skuddlinjen.

Kari Breirem kommenterer magefølelse: "Jeg tenkte på hans tid som statsråd og fikk assosiasjoner til korrupsjon, men det viktigste var at det ikke var noe grunnlag for fakturaen. Derfor ba jeg om det og fikk da vite at vi allerede hadde fakturert for samme beløp i forbindelse med en annen faktura. Dette kunne jeg ikke signere på. Dessuten mente jeg det ville skade firmaet på sikt hvis revisor eller andre fikk vite om det. Jeg kunne rett og slett ikke innestå for slik fakturering verken som person, som ansvarlig direktør eller av hensyn til BA-HRs framtid.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/01/18/359024.html

Breirem ble først forsøkt tiet ved å påpeke at firmaet allerede hadde hennes underskrift på det samme lovbruddet tidligere. Hun ble truet i sitt hjem, datteren som jobbet i samme firma fikk sparken og mennesker i maktposisjoner gjorde sitt til at Breirem skulle mistenkeliggjøres i media. Hun fryktet for sin sikkerhet og framtid kontinuerlig gjennom hele prosessen.

– Da jeg sa fra om fakturauregelmessighetene jeg hadde oppdaget, visste jeg ikke at jeg var en varsler. Varslere har jo alltid funnes, fra Martin Luther til Enron-skandalen i USA. Her i Norge har vi vært spesielt sene med å forstå hvordan vi skal forholde oss til folk som sier fra. I organisasjoner som er ryddige og åpne, er det sjelden noe problem, men i organisasjoner som har noe å skjule, går det som regel ut over varsleren, slik det gjorde det for meg. Man tar personen i stedet for problemet.

Kari Breirem ble utsatt for press, trusler og ydmykelser, før hun – i full offentlighet – fikk sparken fra BA-HR. Også hun har fått skylda for å ha «drept» Tore Tønne.

– Tror du at maktmennene behandlet deg ekstra hardt fordi du er kvinne?

– Jeg er så involvert i saken at jeg syns det er vanskelig å svare på. Men en ting jeg har grunnet mye på, er at kvinner er overrepresentert blant varslerne, både i Norge og i utlandet. Kanskje har kvinner lettere for å stille spørsmål ved ting enn menn, som heller vil bli fort ferdige og komme seg videre? Jeg tror kanskje det, basert på egne yrkeserfaringer.

(...)Time Magazine kåret nylig tre kvinner til årets personer i USA fordi de risikerte jobb og karriere ved å avsløre uholdbare forhold i FBI, Enron og WorldCom. I aviskommentarer her i Norge er Kari Breirem sammenliknet med disse kvinnene

http://www.dagsavisen.no/kultur/article312555.ece

Kari Breirem var medlem i regjeringens referanseutvalg for vurdering av bestemmelser om varsling i Arbeidsmiljøloven. Disse endringene trådte i kraft 1. januar 2007.

Se videointervju med Kari Breirem her: http://www.dn.no/dntv/nyheter/article1183153.ece

Lenker:

• www.kampanje.com
• www.dagbladet.no
• www.dn.no/forsiden/naringsliv/

Erykah Badu hun er en kvinne. Jeg kjenner meg igjen i denne historien. Gjør du?

Josephine Baker har vel gjort oss alle en liten tjeneste med dette legendariske banandans-nummeret. Kostymet ble først sett ved Folies Bergère: La Folie du Jour, 1926-27. Det går opp og ned med pietismen her i verden. Fortjener hun kongekvinnetittelen? Jeg lover deg! Josephine Baker er ikke din ordinære banandanser.

Josephine Baker opplevde opptøyene i East St. Louis, Illinois. Tretten år gammel rømte hun hjemmefra. 15 år gammel giftet hun seg. Hun var gift fire ganger. I 1925 dro hun til Paris og ble raskt en høyt aktet artist i Europa. Ikke tittelholder enda? Under 2. verdenskrig jobbet hun for Røde Kors, samtidig som hun smuglet informasjon til den franske etterretningen. Hun er den eneste amerikaner som har mottatt det franske militærets høyeste orden. Etter krigen dro hun tilbake til USA, hvor hun markerte sin motstand mot rasistisk praksis som fortsatt foregikk offentlig. Hun nektet blandt annet å opptre i teatere som segregerte sitt publikum. Hun lagde oppstandelse da hun ikke fikk servering på The Stork Club i New York og gikk i strupen på prosegregeringsspaltisten Walter Winchell. She is all that and a piece of pie. Men det jeg vil si gjør Josephine Baker til en ekte livskunstner er hennes visjon om en multietnisk familie. Hun adopterte 12 barn fra forskjellige deler av verden. 

• Akio (koreansk sønn),
• Janot (japansk sønn),
• Luis (colombiansk sønn),
• Jarry (finsk sønn),
• Jean-Claude (canadisk sønn),
• Moïse (fransk jødisk sønn),
• Brahim (algerisk sønn),
• Marianne (fransk datter),
• Koffi (côte d'Ivoirean sønn),
• Mara (venezuelansk sønn),
• Noël (fransk sønn),
• Stellina (marrokansk datter).

Hun kalte familien sin for The Rainbow Tribe. Alle barna fikk opplæring i sitt opprinnelige morsmål. Det visuelle uttrykket familien ville representere var tenkt som et antirasistisk budskap om at vi alle er brødre og søstre på tross av etnisk tilhørighet. En familiemodell Angelina Jolie og Brad Pitt også ser ut til å ha sansen for.

Kilde: en.wikipedia.org/wiki/Josephine_Baker#Rise_to_fame

Har du noensinne spurt deg selv hva deler av bin Ladenfamilien gjorde på Bush sitt kontor 9. september, 2001? Lurer du på hvorfor Israel får lov til å opprettholde sitt atomvåpenprogram? Eller har du en murrende følelse i mellomgulvet av at den dystre matkrisen vi nå står overfor kan være styrt av OECD land? I spørsmål om maktspill har kvinnen-på-kjøkkenet ofte bare brokete forklaringsmodeller å klynge seg til. Men kan vi bare avskrive konspirasjonsteorier slik vi ofte avskriver overtro og myter? En av mine herlige eksmenn sa en gang til meg: ”Selv om jeg er paranoid, betyr ikke det at de ikke er ute etter meg.” 

Konspirasjon Matkrise, bakenforliggende årsaker

Den globale miljøkrisen preger den politiske dagsorden og har resultert at de mektige OECD land i sine superhemmelige toppmøter har klekket ut en plan for legitimering av fortsatt økt oljeproduksjon.

Mål: Et mediebilde som bedyrer at ”Produksjon av bioenergi har ført til matkrise og at minst 32 land er utsatt for politisk og farlig uro på grunn av matkrise. Olje redder dagen”

Resutat: Millioner av barn, kvinner og menn som sulter.

Det finnes kvinner som har lagt to og to sammen før meg. Det finnes kvinner som påpeker en sammenheng mellom ødeleggelsene av naturen og undertrykkingen av kvinner. De er antakeligvis inne på noe. De kaller seg økofeminister.

Her er en liten økofeministisk historie.

I følge en gammel indisk legende stoppet en liten indisk jente ved navn Amitra Devi den lokale Maharajah’ens trekuttere ved å omfavne trærne. Maharajahen trengte materiale til sitt nye palass. En annen versjon vil ha det til at Amitra Devi ledet  300 landsbybeboere ut i skogen. De klynget seg til trærne for å stoppe trehuggerne, men alle ble drept. Historien forteller om en gammel og fremtredende bevissthet om trærnes avgjørende rolle for kvinnenes og familienes overlevelse i denne regionen. I 1970 gjentar historien seg. Denne gangen ble den dokumentert. 

I Chamoli ledet en gammel kvinne 27 landsbykvinner ut i skogen hvor de konfronterte trehuggere som hadde kontrakt fra føderale myndigheter om felling av 3000 trær. Skogen var allerede i ubalanse. Kvinnene ble truet på livet, men trehuggerne dro til slutt. Metodene til Chipkokvinnene spredde seg og bevegelsen ble en global suksess for ikke å snakke om at bevegelsen fostret verdens fremste økofeminist. Følg gjerne med... 

Hun la fra seg gaffelen. 'Hør her. Fattige kvinner og arbeiderkvinner er kanskje villige til å si høyt til en journalist at de er bekymret for barna sine eller økonomien, og middelklassekvinner er kanskje villige til å si at de har vanskeligheter med å klare både jobb og familie (...) Men ingen av disse kvinnene kommer til å snakke om den virkelige årsaken til kvinners samhold, ingen kommer til å si at det som plager dem mest, er menn (...) (s.750)

French, M. Sin mors datter. Aschehoug. 1987.

Gynoid (from Greek γυνη, gynē - woman) is a term used to describe a robot designed to look like a human female, as compared to an android modeled after a male. The term is not common, however, with android often being used to refer to both "sexe" of robot.

Marilyn French (am. forfatter og feminist) fremmet påstanden om at Indira Gandhi og Margaret Thatcher var politiske fulltreffere fordi de løftet fram maskuline verdier opp til et nærmest satirisk nivå. (1992, The war against woman.) Men kan de ha vært fembots eller Gynoider? I en perfekt verden ville de vært det. Og jeg vet hvem som skulle ha reddet verden i siste liten :-) ...fortsettelse følger...