For åtte år siden kom jeg til å huske på noe jeg hadde glemt, eller lagt bort eller trodd jeg ikke kom til å få bruk for mer. Mitt fokus hadde ganske ensidig vært på min nye familie. Men den kunnskapen jeg hadde slukt rått i min ungdom kom til sin rett, da jeg som nybakt alenemor igjen hadde verden for mine føtter.

Yey. Jeg kastet ikke bort tiden. Ut med det innadvendte, inn med det utadvendte. Det var til og med sommer. Mitt årlige cocktailparty sørget for å feie tre femme fatals over min dørstokk. Den femte i flokken kom flytende på årets sommerfest. Det var ikke Tupac, Star Trek eller Marc Jacobs vesker som førte oss sammen. Det var snarere et felles hat til ukas verste dag: Mandager. Løsningen var like genial som enkel: Hver mandag møttes alle fem til middag, et par glass vin, dessert og de ungene som ikke var hos sine fedre den spesifikke dagen. Det var mandager fulle av røverhistorier, skandaler, fadeser, suksesser, triumfer, karriere, graviditeter, ja alt, sa jeg skandaler? Ja. Men jeg glemte noe viktig igjen: Feminisme.

Igjen ble feminismen diskutert, snudd på hodet, ristet på, luktet på, spurt til råds, pyntet på, plukket fra hverandre og forsøkt satt sammen igjen. Noen av oss var flinke til å eksponere dette budskapet til utenforstående. Min heltinne Siv er den flinkeste! Her er mine favoritter:

Monomor

"(...) Begrepet «alenemor» er en selvmotsigelse som burde nappes ut av det norske språket umiddelbart. Ordet er ukorrekt fordi den dagen du blir mor så er du ikke lenger alene. Her spankulerer jeg på trygg grunn, vi er til alle tider minst to. Jeg vil bruke et nytt ord som er frigjort for feiltolkninger og moralsk etterslep. Monomor er mitt forslag.Tenk deg at du ser på lysbilder av samfunnet. Jeg er det bildet som er satt feil inn i apparatet og flyr over lerretet speilvendt eller opp ned. Det stemmer ikke med gjengs virkelighetsoppfatning, noe skurrer. Du blar fort videre for å finne et beroligende eksempel, kanskje en flott kjernefamilie på fire. Problemet er bare at vi som befinner oss i statistikkenes skyggedal er så innmari mange. Vi skaper moralsk panikk, er levende beviser på døende samfunnsinstitusjoner. I et siste desperat forsøk på å unngå å normalisere utskuddene, livredde for at bildet av meg i dag er bildet av dem selv i morgen, settes vi i bås og får noen merkelapper klistra på oss. Ikke alle er like flatterende. Prekener om bastarder og løsunger er likevel ikke lenger gangbar retorikk. Ungene våre får gå i vanlige barnehager og skoler, på dette området er integreringspolitikken overraskende liberal, hvis man sammenligner med behandlingen av andre minoritetsgrupper. Så var det fordommene. Promiskuøs og uansvarlig? Det blir for enkelt, noen blir gravide etter en one-night stand, andre er fraskilte, noen er kanskje forlatt. Atter andre har valgt å forlate, det er en mosaikk av livshistorier vi snakker om og den eneste sikre fellesnevneren er at disse mødrene ikke er sammen med sitt eller sine barns far. Denne kammen er altfor taggete til at alle monomødre kan skjæres over den. Barn blir som regel til på samme måte men settingen, tør jeg påstå, er alltid forskjellig. Velferdsparasitt? Å få barn for overgangsstøtta er som å pisse i buksa for å holde varmen! For min del er fordommene likevel fånyttes; jeg er stolt og lykkelig som monomor.Mange som har eneansvar anstrenger seg for at barna skal vokse opp med flere og gode omsorgspersoner, for å kompensere for situasjonen de befinner seg i. Vi er frittstående mødre, ikke frittgående høner. Å være mono krever som regel mer, ikke mindre. Familien som institusjon ligger kanskje på sotteseng og en del føler seg sikkert skuffet og truet. Det er ok, men ikke prosjekter skuffelsen over døende familiestrukturer over på dem som bærer konsekvensene av dem. Seriemonogamiet er for lengst oppfunnet, men moralske føringer fra tiden før, da måneskinnsprinsippet rådet, sitter i det norske husets vegger og tak. Tankene om og utrykkene for hvordan den private sfære bør se ut henger igjen som møll i gamle klær. Monomor er min møllkule, bruk det om du tør, catch me if you can!"

Rundkjøring

"(...)Vi suser av gårde, men vuups - hva er nå dette? Fartshumper og enveiskjøring? Ustanselig må det bremses ned for høye humper midt i motorveien. For dårlig lønn, for lite makt, for mye omsorgsansvar. Hump, hump, hump. Istedenfor å brenne gummi på livets landevei, ligger vi i tretti i åttisonen. Kvinner skal helst kjøre i anvist retning, kvinner som konjunkturbuffere.Samtidig har vi en del hjelpemidler som skal få fart på sakene. Trimmer motoren med likestillingsloven og girer til tredje. «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling» (§ 1). Hu hei hvor det går! Vind i håret, sus i serken. Men, foten på bremsen, hva er det denne gangen? Det kommer en bil inn fra høyre, det står «indre forhold i trossamfunn» på sidedøra. Og da må hun sannelig bare stanse, for likestillinga har vikeplikt. Så kommer høytlønna arbeid kjørende og hu har vikeplikt igjen. Retten til likelønn, i retten til rettferdig deling av husarbeid, omsorg for barn. Vik, vik, vik. På livsveiene i patriarkatet Norge, har kvinners rett til likestilling vikeplikt et bankandes kjør.(...)"

Feministisk ordbok

"Alenemor Uheldig ord med negative konnotasjoner og uriktig betydning. Forslag: Monomor.Alle mann Brukes litt for ofte når man mener alle kvinner og menn. Forslag: Alle folk.Allmenn Om det som gjelder alle, men «alle» er faktisk ikke menn. Forslag: Allfolk (eks: allfolkgyldig).Altmuligmann Om en som fikser det meste, og det er det en fin del kvinner som også gjør. Forslag: Altmuligmadam.Avholdsmann Både kvinner og menn er avholdne. Forslag: Avholdskvinne.Baller Av en underlig grunn har testiklene blitt et symbol på styrke. Brukes om mot. Eks: «å ha baller til...» Forslag: Eggstokker Som: Har du eggstokker til det? Evt.; har du egg til det? Fattigmanns trøst Kvinner er i gjennomsnitt fattigere enn menn (grunnet pinlige lønnsforskjeller!), og trenger også trøst. Forslag: Fattigkvinnes trøst. Forfedre Ingen fedre uten mødre. Forslag: Formødre.Formann Som om menn er selvskrevne ledere, det er jo hakkanes gale! Forslag: Forkvinne.Fylkesmann Ingen grunn til å kline på `mann` på slutten her, det gir inntrykk av at kjønn kvalifiserer til jobben (og slikt tøv kan vi vel ikke være kjent med?). Forslag: RegionskvinneFørstemann Gir et uriktig inntrykk av at det alltid er en mann som kommer først. Forslag: Førstemadam. Gud og hvermann Hvorfor er det sånn at kvinner som regel ekskluderes med en gang Gud kommer inn i bildet? Forslag: Gud og røkk (evt. resten). Hanekamp Brukes om heftig disputt mellom menn. Forslag: Kattekamp.Herre for sin hatt Mannen som er herre for sin hatt er noe til kar. Men hvordan forklare at hun er noe til kvinnfolk? Forslag: Dame for sin drakt.(...)"

Jeg ønsker å påpeke mangfoldet blandt mine heroinner. Sangere, politikere, idealister, forfattere, businesskvinner og tegneserieskikkelser soler seg i glansen av hverandre på denne siden. Det er på tide å løfte frem venninnen.

Hva er en kvinne uten sin venninne?

TV-serien Sex og singleliv (1998-2004) skildret fire kvinner i en uløselig allianse. Dette brøt med den tradisjonelle framstillingen av kvinner i tospann. Innenfor tospannets fire ører har vi utviklet vårt brede vokabular, vår fortrolighet med våre følelser, fått utløp for vårt endeløse intimitetsbehov, samt betrodd vår aller nærmeste venninne den kjensgjerning at vi slett ikke er feilfrie.

Våre mannlige motparter utviklet derimot store grupper av menn knyttet til hverandre av formelle reglementer og uformelle adferdskodekser. Disse reglene og kodeksene produserer forutsigbar adferd og en lojalitet som kan overprøve enhver form for humanisme (jmf. hæren). Vi kvinns ble ikke inkludert, takk og lov.

Vi holdt oss til tospannet vårt helt til denne serien, Sex in the City, skisserte kvinneallianser på en ny og forsterket måte. I sluttscenen av Sex in the Cityfilmen trekkes Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha ut av fokus. Samtidig blir vi forespeilet quartettens overførbarhet og paradigmatiske status ved hjelp av at flere kvinnelige quartetter trakterer den samme meatpack'ed New York lokasjonen.

Disse kvartettene gir en ny mulighet for individualisering innenfor gruppens rammer, et krav til at man gjennom den styrken gruppen genererer fremstår som en sterk og selvstendig kvinne, samt en forsikring om lojal backing nesten uansett hva kvinnekvartettens medlem roter seg opp i av trøbbel.

Kvinnekvartettenes favorittbedrifter

1. Samtalen (Kvinner søker konsensus gjennom verbal saumfaring av fortløpende personlige hendelser og erfaringer.)

2. Flanør (Fransk verb flâner, betyr omtrent å sprade litt struttende. En litt selvbevisst spankulering. Flanør handler om hvordan en person tar del i byens omgivelser. Å flanere er en måte å beskrive hvordan folk erfarer byen og "gjør" byen. Se og bli sett fenomenet er tett knyttet til flanør. (les mer hos bl. a. Charles Baudelaire)

Det som ikke ser ut til å ha forandret seg i måten kvinner sosialiseres med hverandre, er språket og samtalen som den sentrale meningsdannende bedrift. Kvinnekonger søker konsensus gjennom saumfaring. Samtalen er på samme måte som flanøren en selvbekreftende bedrift. Flanør er heller ikke noe nytt fenomen. Både samtalen og flanøren konstituerer fortløpende kvinnekvartettens kultur.

When push comes to shove

Når bestevenninnene eller kvinnekvartettene driver med samtaler og flanør, da er de i sitt ess. Da flyr de høyt høyt, og tar en loop over cloud nine. De gløder og vet at de har et samhold som ikke er truet av noe. De andre timene i døgnet ruller de samme grupperingene opp ermene og er hverandres klipper i tykt og tynt. Til konfirmasjon bakes det kaker, til bryllup gjøres det reint, ved hjertesorg dukker de sågar opp med facial scrubs, en ny kjole fra H&M, to flasker Coronas, prøver på ny parfyme, luktelys, selftanning og den orginale Dirty Dancingfilmen. En venninne skyr ikke stormens øye.

Jeg innrømmer at jeg gikk med baggy camobukser og hvite stiletter i tilnærmet et år etter at jeg så dette bildet i 2004. OK, ikke så lenge. Men jeg dro det litt langt. Jean Grae er datter av min favoritt jazzist (jepp, jeg har en) Ibrahim Abdul. Introdusert for meg av en eks som smykket seg med sine jazzkunnskaper på samme måte som andre ville smykket seg med Prada. Jean Grae har vært rundt omkring en stund. Tidligere gikk hun under navnet What? What? og gjestet blandt annet hos The Roots i tillegg til å gjøre en veldig bra figur på Ninja Tunes sammen med Herbalizer. Hun skiller seg fra sine kvinnelige medrappere ved at hun konsekvent utforsker sin rolle som kvinne i samtiden ut i fra hennes eget ståsted, selvfølgelig. Shes keepin' it real, for real. Jean Grae vrir seg ikke unna ubehagelige temaer for å si det sånn. Incest, abort, voldtekt og jenters tilkortkommenhet når det gjelder å forhandle sin egen seksualitet kan skremme vannet av den mest hardnakka gangsterrapper. Noen ganger blir det rett og slett kleint. Men det har vi plass til.

Don't Rush me, This Week. (2004)

Take me. 12" (2003) "Take me" er et klassisk sample fra ingen ringere enn Lyn Collins.

Yes We Can Can (1973):

June, Anita, Ruth og Bonnie Pointer holdt piffen i tre tiår med The Pointer Sisters. De hadde massevis av hits og streifet innom mange ulike musikksjangre.

Mine favoritter:

• Don't it make you crazy (Hotter! Denne fant veien inn i lukkede dansearenaer av naturlige årsaker)
• Black coffee (Fantasktisk. Handler om hvor mye kaffe og sigg en kvinne må fortære mens hun er oppe og venter på sin mann hele natten)
• How long (Betcha got a chick on the side) (Veldig kvinnelig)
• I'm so excited (en skikkelig sviske)
• Jump (søt som sirup)
• Baby come and get it

Cyndi Lauper er kvinnekongelig! Skulle jeg brukt alle døgnets timer på stylen min (ca 48 timer i et kvinnedøgn), så skulle jeg valgt bort skinheadlooken, hip hop shortyfaktene, bohemelegansen, hjemmefrøkencomforten, clubthrashen og whatever. Jeg skulle vært alt på en gang, ved å se til ms. Lauper. Ikke alle kan takle denne eklektismen, men jeg drister meg til å blande rødt og rosa på grunn av denne dama. 

Cyndi er New York. Uten Cyndi Lauper, ingen Carry Bradshaw, for å si det sånn. Cyndi Laupers låt 'Girls just want to have fun' (1984) var jo også filmmusikk til den fabelaktige filmen ved samme navn, starring ingen ringere enn Sarah Jessica Parker som også spiller Carrie Bradshaw. Antakelig ikke en tilfeldighet. Om ikke Patricia Field var puppetmaster da filmen og sangen 'Girls just want to have fun' slo an i 1983-85, kan stylistikonet ikke ha klart å la denne storhetstiden være glemt da hun steppet inn på teppet som stylist for Sex og singleliv.

Låta 'Girls just want to have fun' er blitt karakterisert som en feministanthem og 'She bop' er en hymne til kvinnelig masturbasjon! True colorsvidjoen er så kul at jeg holder ut små glimt av lyrisk dans. Alle musikkvideoene er verdt gjensyn, så klikk på lenkene.

Cyndi Laupers nye album 'Bring ya to the Brink' ble sluppet i mai (2008). Flere av låtene har en nice flow. Sommerlig er ordet, jeg har hørt det fra DJ Norge. Dette albumet skal spilles hver gang kjærra fiser i retning Hvervenbukta eller Ingjerstrand. Her er noen snikere:

 http://www.mtv.com/music/artist/lauper_cyndi/albums.jhtml?albumId=2276092

1. "High&Mighty" 04:43 (The Scumfrog/Cyndi Lauper)
2. "Into The Night Life" 04:00 (Astrom/Cyndi Lauper)
3. "Rocking Chair" 03:39 (Basement Jaxx/Cyndi Lauper)
4. "Echo" 03:55 (Astrom/Cyndi Lauper)
5. "Lyfe" 03:38 (Cyndi Lauper)
6. "Same Ol' Story" 05:54 (Richard Morel/Cyndi Lauper)
7. "Raging Storm" 05:23 (Richard Morel/Cyndi Lauper)
8. "Lay Me Down" 03:28 (Kleerup/Cyndi Lauper)
9. "Give It Up" 03:23 (Digital Dog/Cyndi Lauper)
10. "Set Your Heart" 03:42 Victor (Richard Morel/Cyndi Lauper)
11. "Grab A Hold" 03:27 (Dragonette/Cyndi Lauper) 12 "Rain On Me" 04:24 (Axwell//Cyndi Lauper)

Les, se og hør enda mer:

• www.cyndilauper.com
• http://www.mtv.com/music/artist/lauper_cyndi/artist.jhtml#bio
• http://www.discogs.com/artist/Cyndi+Lauper

Jack Johnson er høy, mørk, kjekk, miljøaktivist, Hawaiisk, musiker, filmskaper, sjokoladestemme, romantisk, ydmyk, poet, surfer, prosjekt: naiivisme.. Dette er stats som gjør seg godt overfor kvinnekongeriets panel. Vel.. glemte...gift i elleve år. Jack Johnson er helt perfekt. Jeg har en drøm om å emigrere til Hawaii. En beskjeden drøm. Jeg tar med meg Mr. Jensen min eks. som kjæreste. Han blir med som skalkeskjul. Han har bodd et par år på Hawaii selv og har mye til felles med Jack Johnson: Høy, mørk, kjekk, sjokoladestemme, musiker, surfer, kunstner. De kommer til å komme godt overens. Etter et par måneder er planen at Jeg og mr. Jensen er i dus med Jack Johnson og konen Kim. Vi blir til stadighet invitert over til Johnsons aristokratiske del av øya. Der leker mine barn med Johnsons barn og vi diskuterer jordas tilstand og hva vi må gjøre for å redde verden. Alt er bedagelig og fint, helt til mr. Johnson og jeg finner ut at vi ikke klarer å være to centimeter fra hverandre når vi er på tomannshånd...

NEI.. Hva i himmelens navn.. Dette er ikke Kvinnekongeriets prosjekt. Helt avsindig og håpløst hetero!!!

Jack Johnson, dagens kvinnekonge: Johnson synger mye om sin kjærlighet til konen Kim. Sammen har de opprettet Kakoafondet med tilhørende festival. Her trommer Johnsonparret sammen alle gode miljøvennlige krefter på Hawaii for å stimulere til positive synergieffekter. Når Johnson turnerer kan man søke om å få bli med på hans All At Once Volunteer Team. Det innebærer spesifikke privilegier og plikter. Man møter 90 min før konserten, gratis inngang, T-skjorte, og andre miljøvennlige artifacter. Plikter innebærer å sørve resirkuleringsstasjonene, gi ut informasjon om miljøarbeid, betjene vannstasjoner og The green area.

I disse dager sporter han albumet til Mason Jennings på sine nettsider. Han bidrar på sporet I love you (and Buddha too). Jeg skal sjekke dette ut, merker jeg. Elsker tittelen.

"Angel". Digg inn, kjære venn(inne):

• http://www.jackjohnsonmusic.com/home/
• http://www.kokuahawaiifoundation.org/home

Albums

• Brushfire Fairytales (2001)
• On and On (2003)
• In Between Dreams (2005)
• Sleep Through the Static (2008)

Soundtracks and EPs

• 2000 Thicker than Water
• 2001 Out Cold
• 2002 September Sessions Pirate Looks At 40 and F-Stop Blues
• 2005 Some Live Songs EP
• 2005 Sprout
• 2006 Sing-A-Longs and Lullabies for the Film Curious George
• 2006 A Brokedown Melody Let It Be Sung Home

Hvordan kan K. D. Lang, en kvinne, tilsynelatende leke seg med mannlig sensualitet slik hun gjør når hun synger Hallelujah? Min far gjentok et par ganger for meg at det eneste en kvinne aldri kunne gjøre var å synge Cohens sanger. Min teori er at Cohens prosjekt er å kommunisere bildet av den sensuelle mannen som uttrykker sin lengsel etter kvinnen. Cohen synger om sin søken og beundring av det essensielle ved kvinnen og det estetiske ved kvinnen. Samtidig kommuniserer han at bildet av 'mannen og kvinnen' er et bilde som er revet i stykker av historiens gang. Jeg forstår det også slik at Cohen ønsker seg en forsonelse med kvinnen. Han lukker ikke øynene for kjønnssystemets hendelsesforløp, men kommuniserer et kjærlig forhold til kvinnen som en sensuell martyr. Med sangen Hallelujah setter Cohen orgasmen inn i en religiøs kontekst. Konteksten er ren, sannferdig, krydret med tapte illusjoner. At en kvinne vanskelig kan klare å formidle disse følelsene fra denne synsvinkelen, kan jeg være tilbøyelig til å si meg enig i. Men om en kvinne skal synge troverdig om lengselen etter kvinnen, forsoning med den sensuelle og kampklare martyren, og samtidig mane fram den stereotypiske kvinnelige skjønnhet. (pust) Så må det være K.D. Lang.

Breirem nektet å kontere en faktura på 1,5 mill til Tore Tønne for rådgivning han skulle ha gjort til Kjell Inge Røkke, mens Tønne samtidig fikk etterlønn for sin ministerpost. En uetisk utbetaling som luktet grådighet, skittenhet, lysskye forbindelser, hemmelige avtaler og korrupsjon. Økokrim kom på banen for å etterforske både BA-HR og Tore Tønne. Midt oppe i dette forsvant Tore Tønne og det ble etter et par dager rapportert at han hadde tatt sitt eget liv. I tiden etter fikk media massiv kritikk for å ha drevet Tønne til selvmord og borte var offentlighetens gransking av skitten og ulovlig politikk/business. Og hvor i løypa befant Røkke seg? Mannen som bare ville kjøpe innpass i Kværner og la BA-HR ta skittentøyet for han. Jo, frekk som flatlusa fremmer han Dagblad-boikott for Dagbladets uetiske dekking av saken. Nice.

Tore Tønne var tidligere statsråd i AP-regjeringen og ville helt opplagt ha store problemer med å forklare seg hvis det ble kjent at han mottok noen millioner fra Røkke i forbindelse med overtakelsen av Kværner, kanskje den største industriovertakelsen i Norge i etterkrigstiden. NHO-sjef Jens Ulltveit-Moe mente Dagbladet drepte Tønne. Ingen snudde seg mot Røkke, den skitne overtakelsesprosessen og korrupsjonsdebatten var lagt død. Breirem var derimot ikke utenfor skuddlinjen.

Kari Breirem kommenterer magefølelse: "Jeg tenkte på hans tid som statsråd og fikk assosiasjoner til korrupsjon, men det viktigste var at det ikke var noe grunnlag for fakturaen. Derfor ba jeg om det og fikk da vite at vi allerede hadde fakturert for samme beløp i forbindelse med en annen faktura. Dette kunne jeg ikke signere på. Dessuten mente jeg det ville skade firmaet på sikt hvis revisor eller andre fikk vite om det. Jeg kunne rett og slett ikke innestå for slik fakturering verken som person, som ansvarlig direktør eller av hensyn til BA-HRs framtid.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/01/18/359024.html

Breirem ble først forsøkt tiet ved å påpeke at firmaet allerede hadde hennes underskrift på det samme lovbruddet tidligere. Hun ble truet i sitt hjem, datteren som jobbet i samme firma fikk sparken og mennesker i maktposisjoner gjorde sitt til at Breirem skulle mistenkeliggjøres i media. Hun fryktet for sin sikkerhet og framtid kontinuerlig gjennom hele prosessen.

– Da jeg sa fra om fakturauregelmessighetene jeg hadde oppdaget, visste jeg ikke at jeg var en varsler. Varslere har jo alltid funnes, fra Martin Luther til Enron-skandalen i USA. Her i Norge har vi vært spesielt sene med å forstå hvordan vi skal forholde oss til folk som sier fra. I organisasjoner som er ryddige og åpne, er det sjelden noe problem, men i organisasjoner som har noe å skjule, går det som regel ut over varsleren, slik det gjorde det for meg. Man tar personen i stedet for problemet.

Kari Breirem ble utsatt for press, trusler og ydmykelser, før hun – i full offentlighet – fikk sparken fra BA-HR. Også hun har fått skylda for å ha «drept» Tore Tønne.

– Tror du at maktmennene behandlet deg ekstra hardt fordi du er kvinne?

– Jeg er så involvert i saken at jeg syns det er vanskelig å svare på. Men en ting jeg har grunnet mye på, er at kvinner er overrepresentert blant varslerne, både i Norge og i utlandet. Kanskje har kvinner lettere for å stille spørsmål ved ting enn menn, som heller vil bli fort ferdige og komme seg videre? Jeg tror kanskje det, basert på egne yrkeserfaringer.

(...)Time Magazine kåret nylig tre kvinner til årets personer i USA fordi de risikerte jobb og karriere ved å avsløre uholdbare forhold i FBI, Enron og WorldCom. I aviskommentarer her i Norge er Kari Breirem sammenliknet med disse kvinnene

http://www.dagsavisen.no/kultur/article312555.ece

Kari Breirem var medlem i regjeringens referanseutvalg for vurdering av bestemmelser om varsling i Arbeidsmiljøloven. Disse endringene trådte i kraft 1. januar 2007.

 Se videointervju med Kari Breirem her: http://www.dn.no/dntv/nyheter/article1183153.ece

Kilder:

• http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/12/22/356924.html
• http://www.kampanje.com/medier/article110119.ece
• http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article1183032.ece

 

Erykah Badu hun er en kvinne. Jeg kjenner meg igjen i denne historien. Gjør du?

Dette til tross for at jenter hele livet forklares det motsatte. Det er ingen som kan si hvor vår psykologi slutter og hvor vår fysiologi starter eller omvendt. Men at disse konseptualiserte motpolene determinerer hverandre gjensidig er ganske tydelig. På tide med litt adrenalin og melkesyre. Kan noen forresten ta på seg ansvaret og fremme forslag om hinderløype for voksne i Sofienbergsparken? Kanskje Sorrentoskråningen hadde vært et passende sted?!

Jeg kan ikke forestille meg noe annet enn at filmen om Bernadette Devlin må være i en eller annen godhjerta og sannhetssøkende regissørs tanker. Inntil videre finnes det et knakende godt substitutt: Legally Blonde, med Reese Witherspoon som Elle Woods. På Devlinsk vis gir hun beng i konvensjoner og hierarki.

Gud er gavmild: 7. Juni er det premiere på en garantert underholdende sak. Realityshow på MTV om kampen om rollen som Elle Woods i Broadwaymusikalen Legally Blonde :-) .

Og er du av den modige sorten og kan takle de følelsene som en musikal gir (gåsehud, skam, flauhet) så kan du klikke på vidjoen under, og faktisk sjekke ut klipp fra musikalen. Jeg må nøye meg med reality, krangling, frekkheter, følelsesmessige sammenbrudd og konkurranseinstinkt i realityserien.

• http://legallyblondethemusical.com/legallyblonde_home.php
• http://fanclub.elleslounge.com/login#content

I Devlins kropp ligger fortsatt en av kulene fra hennes attentatmenn. En liten for-glem-meg-ei fra tre britiske paramilitære som brøt seg inn i huset hennes 16. januar, 1981. Devlins hus var på den tiden under tung overvåkning. Likevel klarte tre personer fra Ulster Freedom Fighters å bryte seg inn og plassere en kule i brystet hennes, en i armen og en i låret.

I 1969 var Devlin en vakker, ung studentinne. I april vant hun et sete i det britiske parlamentet på slagordet "I will take my seat and fight for your rights”. Dermed brøt hun med den nasjonalistiske irske tradisjonen kallt abstentionism, å ikke annerkjenne det britiske parlamentets tilstedeværelse i Nord-Irland ved å ikke innta posisjoner i parlamentet. Devlin var bare 22 år gammel og fikk derfor den flatterende tittelen ’Baby of the house’. Men denne babyen visste å sparke fra seg, og det i korte sjokkrosa miniskjørt. Alle nye MPs holder en såkalt 'Maiden speech'. Til denne jomfrutalen knytter det seg mange uskrevne regler, som for eksempel at den skal være generell, vidløftig, hyllende til ditt setes forgjenger og aldri særlig spydig eller sakspesifikk. La oss bare si at det kunne ikke Devlin gitt mer beng i.

 I 1971 fødte Devlin datteren Róisín McAliskey utenfor ekteskapet. Det kostet henne mye politisk støtte.

To og et halvt år i inn i embete, i april 1972, gir hun Reginald Maudling, representanten for Secretary of State for the Home Department en real karamell. Devlin mente Maudling fortjente en på trynet fordi:

19. april, 1972 var Devlin i Derry for å delta i en demonstrasjon mot den britiske okkupasjonen av Nord-Irland. Demonstrasjonen endte i en massaker, hendelsen er kjent som Bloody Sunday. Bloody Sunday refererer til at 13 sivile ble drept som følge av at det britiske militære brukte vold på demonstrantene. Når en MP (member of parlament) er vitne til en slik hendelse er det vanlig at MP får taletid i parlamentet om hendelsen, noe Devlin ble nektet. Da Maudlin i tillegg ytret at det britiske militæret skjøt i selvforsvar, fikk han seg rett og slett en på tygga!

Kilder:

• the price of my soul
  by Bernadette Devlin (1969)
• http://en.wikipedia.org/wiki/Bernadette_Devlin
• http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/april/17/newsid_2524000/2524881.stm
• http://www.guardian.co.uk/uk/1981/jan/17/northernireland.davidberesford
• http://cain.ulst.ac.uk/events/crights/devlin69.htm

Sally Mann er dagens kvinne.

Med sine utvalgte fotografier i "Immediate Family" utgitt i 1992, presenterer hun barna sine på en intim og utfordrende måte. Min fotografvenninne introduserte Manns bilder for meg for endel år siden. Jeg innrømmer at jeg trengte stødig coaching fra en feministfotograf som henne, for se hvordan bildene er provoserende, uhåndterlige og utleverende på en sofistikert, men ærlig måte.

Sally Mann har måttet tåle massiv kritikk fra folk som ikke har hatt en feministcoach som meg selv. Nå, to tiår senere, er arbeidet hennes så anerkjent og belønnet at kritikken ikke er preget av moralsk panikk i samme grad lenger. Men bildene hennes stimulerer fortsatt til kritisk refleksjon og analyse. Bildene rører ved emner som et overseksualisert samfunn, barns tabubelagte seksualitet, barnemakt, barns avmakt, motstand, trass, barnas nakne lek i omgivelsene rundt hjemmet, pubertet, visuelle kontraster og paradokser o.s.v. Her er et lite utdrag fra et Noelle Oxenthalers essay (1998) om Sally Manns bilder:

In fact, looking through the black-and-white photographs of these children, I get the same feeling I've had looking at certain long-ago photographs of Native Americans, portraits that managed to preserve that fleeting moment when a conquered people still rest so deeply in their own dignity that they can stare back into the eye of the conquering people with a look that says, There is something about me that will never be yours.

Sally Mann selv er ikke videre glad i akademisk bullshit, men Oxenthalers essay har hun kommentert. Les Sallys svar til Oxenthaler her.

I forbindelse med Sally Manns utstilling på Stenersenmuseet i 2007 kommenterte hun i Oslopuls at bildenes innhold har endret seg med tiden. Som følge av at tiden endrer konteksten bildene betraktes i, endres også innholdet i bildene. Mann sier i dette intervjuet at hun i retrospekt anser seg selv som naiv i forholdet til sin kunst, spesielt med tanke på hva den kunne representere for andre. Jeg vil kanskje tilføye at hennes kompromissløshet kanskje var naiv, men hennes kunst er langt fra naiv. Uansett hvor tilfeldig og uanstrengt den tilsynelatende er, er den likevel tydelig fokusert, avmålt og nøyaktig. 

Flere klikk:

• http://www.pbs.org/art21/artists/mann/index.html
• http://www.smithsonianmag.com/arts-culture/Model_Family.html
• http://art.childrenincinema.com/person.php?id=4&page=2

Før Thelma and Louise, før Lyn Collins, før Nora, før all y'all......så var der Lilith.

"The angels who are in charge of medicine: Snvi, Snsvi, and Smnglof. After God created Adam, who was alone, He said, 'It is not good for man to be alone' (Genesis 2:18). He then created a woman for Adam, from the earth, as He had created Adam himself, and called her Lilith. Adam and Lilith immediately began to fight. She said, 'I will not lie below,' and he said, 'I will not lie beneath you, but only on top. For you are fit only to be in the bottom position, while I am to be the superior one.' Lilith responded, 'We are equal to each other inasmuch as we were both created from the earth.' But they would not listen to one another. When Lilith saw this, she pronounced the Ineffable Name and flew away into the air. Adam stood in prayer before his Creator: 'Sovereign of the universe!' he said, 'the woman you gave me has run away.' At once, the Holy One, blessed be He, sent these three angels to bring her back."

På bunnlinjen: Historien om Adam og Eva er bildet patriarker har pekt på for å forsvare at menn skal styre alt fra meta til mikro, alt fra hvordan veiene skal bygges til når middagen skal være på bordet. Men det finnes altså en eldgammel preferanse på at kjønnskampen kjempes kontinuerlig. Lilith så seg selv som Adams likeverdige. Ikke nok med det, hun anså seg selv som så aktverdig at hun ikke under noen omstendighet ville ligge underst. Ikke så rart at feminister trykker Lilith til sitt bryst?

Kilde:

• Marilyn Stone: The Paradise Papers. 1979
• http://ccat.sas.upenn.edu/~humm/Topics/Lilith/
• http://en.wikipedia.org/wiki/Lilith
• http://feminism.eserver.org/theory/papers/lilith

Josephine Baker har vel gjort oss alle en liten tjeneste med dette legendariske banandans-nummeret. Kostymet ble først sett ved Folies Bergère: La Folie du Jour, 1926-27. Det går opp og ned med pietismen her i verden. Fortjener hun kongekvinnetittelen? Jeg lover deg! Josephine Baker er ikke din ordinære banandanser.

Josephine Baker opplevde opptøyene i East St. Louis, Illinois. Tretten år gammel rømte hun hjemmefra. 15 år gammel giftet hun seg. Hun var gift fire ganger. I 1925 dro hun til Paris og ble raskt en høyt aktet artist i Europa. Ikke tittelholder enda? Under 2. verdenskrig jobbet hun for Røde Kors, samtidig som hun smuglet informasjon til den franske etterretningen. Hun er den eneste amerikaner som har mottatt det franske militærets høyeste orden. Etter krigen dro hun tilbake til USA, hvor hun markerte sin motstand mot rasistisk praksis som fortsatt foregikk offentlig. Hun nektet blandt annet å opptre i teatere som segregerte sitt publikum. Hun lagde oppstandelse da hun ikke fikk servering på The Stork Club i New York og gikk i strupen på prosegregeringsspaltisten Walter Winchell. She is all that and a piece of pie. Men det jeg vil si gjør Josephine Baker til en ekte livskunstner er hennes visjon om en multietnisk familie. Hun adopterte 12 barn fra forskjellige deler av verden. 

• Akio (koreansk sønn),
• Janot (japansk sønn),
• Luis (colombiansk sønn),
• Jarry (finsk sønn),
• Jean-Claude (canadisk sønn),
• Moïse (fransk jødisk sønn),
• Brahim (algerisk sønn),
• Marianne (fransk datter),
• Koffi (côte d'Ivoirean sønn),
• Mara (venezuelansk sønn),
• Noël (fransk sønn),
• Stellina (marrokansk datter).

Hun kalte familien sin for The Rainbow Tribe. Alle barna fikk opplæring i sitt opprinnelige morsmål. Det visuelle uttrykket familien ville representere var tenkt som et antirasistisk budskap om at vi alle er brødre og søstre på tross av etnisk tilhørighet. En familiemodell Angelina Jolie og Brad Pitt også ser ut til å ha sansen for.

Kilde: en.wikipedia.org/wiki/Josephine_Baker#Rise_to_fame

[googlevideo=http://video.google.com/videoplay?docid=-5820797504478488&q=&hl=no]

Har du noensinne spurt deg selv hva deler av bin Ladenfamilien gjorde på Bush sitt kontor 9. september, 2001? Lurer du på hvorfor Israel får lov til å opprettholde sitt atomvåpenprogram? Eller har du en murrende følelse i mellomgulvet av at den dystre matkrisen vi nå står overfor kan være styrt av OECD land? I spørsmål om maktspill har kvinnen-på-kjøkkenet ofte bare brokete forklaringsmodeller å klynge seg til. Men kan vi bare avskrive konspirasjonsteorier slik vi ofte avskriver overtro og myter? En av mine herlige eksmenn sa en gang til meg: ”Selv om jeg er paranoid, betyr ikke det at de ikke er ute etter meg.” 

Konspirasjon Matkrise, bakenforliggende årsaker

Den globale miljøkrisen preger den politiske dagsorden og har resultert at de mektige OECD land i sine superhemmelige toppmøter har klekket ut en plan for legitimering av fortsatt økt oljeproduksjon.

Mål: Et mediebilde som bedyrer at ”Produksjon av bioenergi har ført til matkrise og at minst 32 land er utsatt for politisk og farlig uro på grunn av matkrise. Olje redder dagen”

Resutat: Millioner av barn, kvinner og menn som sulter.

Det finnes kvinner som har lagt to og to sammen før meg. Det finnes kvinner som påpeker en sammenheng mellom ødeleggelsene av naturen og undertrykkingen av kvinner. De er antakeligvis inne på noe. De kaller seg økofeminister.

Her er en liten økofeministisk historie.

I følge en gammel indisk legende stoppet en liten indisk jente ved navn Amitra Devi den lokale Maharajah’ens trekuttere ved å omfavne trærne. Maharajahen trengte materiale til sitt nye palass. En annen versjon vil ha det til at Amitra Devi ledet  300 landsbybeboere ut i skogen. De klynget seg til trærne for å stoppe trehuggerne, men alle ble drept. Historien forteller om en gammel og fremtredende bevissthet om trærnes avgjørende rolle for kvinnenes og familienes overlevelse i denne regionen. I 1970 gjentar historien seg. Denne gangen ble den dokumentert. 

I Chamoli ledet en gammel kvinne 27 landsbykvinner ut i skogen hvor de konfronterte trehuggere som hadde kontrakt fra føderale myndigheter om felling av 3000 trær. Skogen var allerede i ubalanse. Kvinnene ble truet på livet, men trehuggerne dro til slutt. Metodene til Chipkokvinnene spredde seg og bevegelsen ble en global suksess for ikke å snakke om at bevegelsen fostret verdens fremste økofeminist. Følg gjerne med... 

Single? Føler du at din sivile status er tom og innholdsløs? Du er i godt selskap. Det er verken lett for den single eller den som skal tolke din sivile status å forholde seg til at du er singel. Det er en endimensjonal og samtidig en lite konkret betegnelse. La oss ikke dvele ved begrepets tilkortkommenhet.

Fra nå av er du enten makeløs eller makeledig.

Dersom du sjeldent vurderer omverdenen for potensielle maker, du er deg selv nok, framtiden består av egne prosjekter og nettverket ditt består av kongekvinnevenninner av det motsatte kjønn enn det du foretrekker som maker. Dessuten, ingen kan matche deg. Da er du makeløs.

Dersom du heller har et par skuffer ledig i kommoden din, lar blikket dvele litt for lenge ved Blomsterhandler Andersen og drømmer om din tilkomnes fantastiske gule hytte på Sørlandet. Ja, da er du makeledig.

Makestøs.. flere egg i kurven - stor kurv.

Makesnedig.. ikke helt commited...

Hun la fra seg gaffelen. 'Hør her. Fattige kvinner og arbeiderkvinner er kanskje villige til å si høyt til en journalist at de er bekymret for barna sine eller økonomien, og middelklassekvinner er kanskje villige til å si at de har vanskeligheter med å klare både jobb og familie (...) Men ingen av disse kvinnene kommer til å snakke om den virkelige årsaken til kvinners samhold, ingen kommer til å si at det som plager dem mest, er menn (...) (s.750)

French, M. Sin mors datter. Aschehoug. 1987.

Det er alltid noen som redder verden i siste liten. Dersom det er gynoider eller fembots man står opp i mot, er det Sommers man skal ringe. Kara Thrace, Sharon Valerii, Xena er alle heltinner som i mer eller mindre grad er genderbenders. Kan man si det? De lukter da litt på det androgyne? Man kan i allefall hevde dette med bakgrunn i en nærmere observasjon av Lindsay Wagners innsats som The Bionic Woman. For i denne produksjonen er det mye løping og høye hopp. Mye feminin løping og feminine hopp. Erkefeminint. Produsentene tenkte kanskje: 'Vel, vi skal lage en kvinnelig superhelt. Vi kan ikke gå på akkord med det feminine. Vi må ta med oss det feminine inn i den überfysiske verden som superhelter befinner seg i.' Og det gjorde de.

The Bionic Woman 1976-1978 Lindsay Wagner vant Golden Globe for 'Outstanding Lead Actress in a Drama Series' i 1977.

 Bionic Woman 2007 Still running, running, running... "Bionic Woman" is produced by Universal Media Studios and executive-produced by David Eick ("Battlestar Galactica") and Jason Smilovic ("Lucky Number Slevin")'

Hey, fellas
I'm talking to you, you and you too
Do you guys know who I'm talking to?

Those of you who go out and stay
Out all night and half the next day
And expect us to be home
When you get there

But let me tell you something
The sisters aren't going for that no more
Cause we realize two things
That you aren't doing anything for us
That we can't better do for ourselves

So from now on, we gonna use
What we got to get what we want

So, you'd better think!!!

Her er en liten liste over Lyn Collins feministiske funk:

• Rock me again & again & again
• You can't love me if you don't respect me
• Mama feelgood
• Take me just as I am
• Things got to get better

Disse låtene har forresten et rent og moderne lydbilde. Du kan fint nyte musikken som om den ble laget i dag. Eller klippe og lime over beats'a til din lokale Tiestoprotegé.

Ahh.. fortsatt får dette konseptet meg til å ønske at jeg var tjue år, og dundrende fyllesjuk. Eventyrlig søndag var TV3s fantastiske evne til å få fire møkkapønks helskinna gjennom dagen derpå hver søndag i en laang periode. Formiddagens høydepunkt var selvsagt Xena. Det tok noen vantro uker før hele konseptet sank inn og festet seg. Vi var som antydet alltid i ganske dårlig form. Siden den gang har hun vært den udiskutable dronningen. En kvinnekonge som har vaska seg. Kvinnekonga! Kristne folk fra sørlandet satt dessverre til slutt en stopper for denne symbiosen. Og det lenge før noen av oss fikk barn og fast jobb. Det var som å få en neve i magen. Det ble ikke bedre av at kristenfolket skylte på voldelig innhold, mens vi ante at her var det hellig moralsk panikk i de ulike himmelske saler. Årsaken var antakelig Xenas utforskende og grenseløse seksualitet. Jeg er for så vidt enig i at det var grunn til å ’hoilde brillan’. Hvordan kunne Xena falle for enerverende Gabrielle, sidekicken! Det byr meg imot. Dersom det hadde vært sparks mellom Xena og Calisto, erkefienden, derimot! Hot damn. Men kjærligheten faller like ofte på en lort som på en lilje.

De Kristne fra Sørlandet fikk det som de ville. Med argumentet om at barn kunne bli eksponert for vold, ble Xena&co tatt av lufta. Argumentet var som sagt en bløff. Med stor sikkerhet kan jeg nemlig påstå at den kristne kjernefamilien ikke lar sine barn sitte inne og se på tv hjemme på søndager. Enten er de i kirka eller i Guds frie natur. Uansett vær.

Gal you a lead. Sånn er det bare med Xena. Og jeg har rammet henne inn og satt henne lett synlig i min vinduskarm. Hver gang jeg får en samboer skjer imidlertid det samme. Tidspunktet kommer når samboer sier: ”Det her er helt forj*vl*g, det må vekk.' Og nyforelska og ettergivende gjør jeg som fortalt. Jeg legger bildet av Xena pent ned i skuffen, med en herlig trøst av at et samboerskap bare holder et år eller to.

Indulge yourself in your right hemisphere... because you deserve it.