Nelson Mandela’s life story documentary

http://www.nelsonmandela.org/index.php/videos/full/madiba_documentary/

 http://www.46664.com/

46664 er Nelson Mandelas tidligere fangenummer i årene 1964-1990, og er også den tittelen som benyttes for en rekke konserter til inntekt for hiv/aids-arbeidet. Veldedighetsorganisasjonen Nelson Mandela Foundation benytter nettadressen 46664.com. Den 11. juni 2005 ble en støttekonsert holdt i Tromsø i Norge og hvor Mandela selv hadde tatt den lange turen nordover for å kaste glans over anledningen

Nelson Rolihlahla Mandela (født 18. juli 1918 i landsbyen Mvezo) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de førende anti-apartheid-aktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island.

Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet ANC som kommunister og terrorister.

Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk.

Siden apartheids fall har Mandela fått bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han har mottatt mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som eldre statsmann deltok han inntil nylig fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 har han trukket seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som Madiba, et hedersnavn som brukes på aktede eldre medlemmer av hans stamme. Han fremstår mer og mer som en slags landsfader for det moderne demokratiske Sør-Afrika, og som en av de fremste politiske lederne i verden på 1900-tallet.

www.happybirthdaymandela.com/frontHome.seam

Nelson Mandela sin tale til publikum på konserten til ære for han og i anledning hans 90 årsdag 18 juli 2008. Konserten var i Hyde Park, London 27 juni.

 “Friends, 20 years ago London hosted a historic concert which called for our freedom. Your voices carried across the water to inspire us in our prison cells far away. Tonight, we are free. We are honoured to be back in London. As we celebrate, let us remind ourselves that our work is far from complete. Where there is poverty and sickness, including AIDS, where human beings are being oppressed, there is more work to be done. Our work is for freedom for all … We say tonight, after nearly 90 years of life, it is time for new hands to lift the burdens. It is in your hands now, I thank you.”

NELSON MANDELA FOUNDATION: www.nelsonmandela.org

Jamelia at Nelson Mandela Concert

Josh Groban Mandela birthday concert Weeping

GRATULERER MED DAGEN NELSON MANDELA!

Hver sommer har jeg hatt en tradisjon å arrangere sommerfest for skeive i Grenland. Jeg har en svær terrasse og en stor hage og jeg har alltid synes det har vært hyggelig å arrangere et sommerarrangement når det ellers ikke skjer så mye for homser og lesber i lille Grenland. Som regel kommer det en 30 - 40 stk på disse festene og vi har mang en morsom hendelse eller sitat å referere til fra disse festene som vi har tatt frem igjen ellers i året, og ledd av det, og hatt det gøy med. Det har alltid gått rolig for seg og har vært veldig hyggelig. Selvfølgelig har folk vært fulle - men aldri har det vært noe stort problem. Det er mye jobb med en slik fest - men det synes jeg har vært bare hyggelig. Selv det å rydde etter en slik fest har jeg gjort med glede så lenge jeg vet at folk har hatt det bra og kost seg. Heller har det aldri blitt ødelagt mye - selv om litt svinn må man jo selvfølgelig regne med.

Det er kanskje en feil dag å sitte å reflektere rundt en fest når man sitter litt halvt fyllesyk og smådeppa og med nerver, dagen etter. Det har vel skjedd før at man har sagt at: Aldri mer fest - aldri mer alkohol!

Jeg drikker ikke mye. Jeg vil vel gå inn under normalbåsen på dette feltet - kanskje dirkker jeg mindre enn det "normale" også. Det har jo noe med alder å gjøre selvfølgelig. Jeg drakk nok mer før når jeg var yngre - og før drakk jeg mer for å bli full. Nå drikker jeg mer for å komme i god stemning.

Jeg skal ikke romantisere alkoholdrikking - for veldig mange er dette et alvorlig problem, og dessverre er det for veldig mange et problem selv om de ikke selv drikker. Dette problemet er vel mest der når alkoholen er blitt en avhengighet. Jeg er av dem som har et "naturlig" forhold til alkohol. Jeg kan vel si at jeg har respekt for alkoholen. Jeg føler at jeg har alkoholdrikking under kontroll. Dvs at jeg drikker meg sjelden eller aldri sanseløs og jeg tror ikke jeg er av dem som skifter personlighet eller drikker for å glemme et problem eller for å bli mer utadvendt.

Jeg kommer fra bygda og er vant med at alkohol er en naturlig del av en fest. Jeg er også vant med at man ofte må dra langt av sted for å komme til en pub eller et diskotek. Da har det alltid vært en selvfølge å ha en sjåfør som har kjørt oss. Taxi er ikke alltid et alternativ når man bor på bygda. Jeg har også sett mang en gang at alkohol kan føre til slagsmål og uvennskap. Men jeg er ikke vant med å leve opp med at alkohol er et problem rundt meg. Heller ikke dop. Joda jeg har prøvd hasj selv. Jeg syntes til og med at det "ikke gjorde så mye" å prøve det. Det var til og med en bra rus og man slapp jo å være fyllesyk for eksempel. Allikevel tar jeg ikke hasj. For meg er det nok med alkohol. Kanskje vil mange kalle mitt forhold til alkohol for gammeldags. Man drikker - noen ganger blir det for mye - man kan gjøre dumme ting - men man har ikke gjort dummere ting enn at man saktens kan le litt av det etterpå.

Tilbake til sommerfesten som var i går.

Homser er nydelige mennesker. Jeg kjenner særlig homser som fredelige "ufarlige" mennesker som har en stor evne til å le av seg selv og som hjertelig kan le av andre. Når skrullefaktoren er stor og de særegne personlighetene - alt fra traktorlesba til lærhomsen til homsedesigneren - til homsen som synes selv han er helt "normal" og egentlig ikke er det ;-) - samles. Da storkoser jeg meg! Det er rom for alle og det er som regel kjempehøyt under taket og det er et fellesskap og en glede over å få lov å være den man er. Det er ikke bare lesber og homser som kommer på homsefestene - men de heterofile som kommer er mennesker som gleder seg sammen med oss, de er der på våre vilkår. Er du redd for å bli sjekket opp og blir lett agressiv av "innpåslitne" lesber og homser - så ikke gå på en homsefest. Det er dessverre ikke slik i dag at vi kan være oss selv i alle situasjoner. Heterogutten som bruker kvelden til å prøve seg på dame etter dame, ikke alltid like høflig og respektfullt, og som til stadighet får nei - er gjerne den som selv ikke takler å bli sjekket opp av andre. I stedet for å si nei når han blir sjekket opp av en av samme kjønn, så slår han kanskje heller. Vel, dere ser vel tegningen..

Jeg har mye på hjertet i dag kjenner jeg - jeg har enda ikke kommet helt til den berømte sommerfesten...

Dop. Rus. Piller. Alkohol. Hver for seg eller i verste fall i en blanding, er et stadig økende problem. Jeg er kanskje ikke den rette til å snakke om å ruse seg så lenge jeg selv drikker meg full på alkohol. Som sagt før så kan alkohol være like ille som mye annet man ruser seg på. Det er vel ikke helt vanlig å bruke begrepet "ruse seg" om alkohol. Å ruse seg er likesom myntet på den narkomane, tiggeren på gata, den knebøyde skikkelsen du ser i parken. Like fullt er det det er snakk om når man drikker alkohol også. Man ruser seg. Man fjerner seg fra virkeligheten. Man går inn i et rom som er annerledes enn dagligdagsrommet. Man blir en annen - gladere, tristere, voldeligere, snillere, kåt, mindre kåt, osv osv.. Rus kan forresten være så mangt. Jeg kjenner jo til - meget godt - mennesker som ruser seg på en Jesus, snakker i tungetale og som "lever i sin egen lille Gudeverden". Det er nok også en rus. Selv datamaskinen, spilleautomatene, bingoen, trening og kosthold, kroppsfiksering er moderne "ruser" som fjerner folk fra virkeligheter. Vel, man kan si at dette er ruser som er blitt nye virkeligheter, men ofte en virkelighet som blir et økende problem. Som vokser over hodet på deg og som gjør at du fungerer dårlig i den virkelighet som er den "brutale virkelighet". Det som heter jobb, økonomi, familie, venner, fritid.

I går kveld på sommerfesten ble det delt ut piller. Sobril eller noe lignende. Det ble kalt rester av et mennske - en av mine beste venner forøvrig - som tidligere "hadde" dette som et problem. Han blandet piller med alkohol - før. Men han hadde "rester" igjen. Og dette tok han med fordi han ville gi det som gave til noen han visste trengte det. En annen en som han visste hadde litt problemer. Altså gjort i en slags medlidenhet. Han lekte doktor, vil jeg kalle det. Ja, for jeg ville anta at vi alle andre ville gå til en doktor hvis vi hadde problemer så store at vi ville tro medikamenter ville løse noe av problemet vårt.

Jeg overhørte samtalen over hvor fantastisk pillene virket. Vi fikk senere se hvor fantastiske de var.

Alkohol og bilkjøring har aldri hørt sammen. Ofte når du drikker eller ruser deg så fjerner du deg fra virkeligheten, du skifter gjerne personlighet og du blir ofte verdensmester. Når du blander alkohol med piller så blir denne virkeligheten bare enda fjernere. Jeg vil gå så langt som å si at de som ser det som nødvendig å blande alkohol med piller er så tapere. De er så ynkelige. De er så redde. De er så små.

De tør bare ikke vise det. Så redde er de. De er så redde å vise hvor små de er. Når de så blander piller og alkohol så blir de kjempestore. Kanskje kjempehøye er et bedre uttrykk. De blir uovervinnelige. De er verdensmestere. Det er de du hører best stemmen til. De roper om oppmerksomhet. De er de rikeste. De har best biler. De har mest venner.

Og de kjører mye bedre bil når de har blandet piller og alkohol.

Når bilnøklene blir tatt fra de så blir de agressive. Vi tar fra dem deres eiendom. Det har vi ingen rett til. At vi egentlig hindrer dem i å ta sitt eget liv er ikke et argument. Så stort er egentlig det EGENTLIGE problemet. Grunnen til at de blander alkohol og piller. Om de selv dør så ville kanskje dette bare løse problemet? Vel, jeg kan heller ikke hindre at noen tar sitt eget liv, eller ødelegger sitt eget liv. Jeg ville vel forsøkt å hindre det - men jeg kunne neppe avverget akkurat det. Det som verre er, er at de også kan ødelegge andres liv. De kan bli mordere overfor helt ukjente mennesker som er på veien akkurat da når de kjører på veien og leker verdensmestere.

At man truer med å ringe politi hvis de førsøker å kjøre i ruspåvirket tilstand, viser hvor dårlig venn man er. Ok. Da vil jeg heller ha det ryktet på meg at jeg er en dårlig venn.

Det endte med at "en dårlig venn" ble lagt i bakken og tatt kvelertak på. Denne dårlige vennen var også en x og "bestevenn". Men blandingen piller og alkohol tar ikke slike hensyn.

Det hører med noe til historien her. Han som tok fra fyllekjøreren bilnøklene var samme person som ga bort pillene til vedkommende. Jeg har respekt for at vedkommende klarer å skille rus fra bilkjøring. Men jeg har overhode ikke respekt for pilleutdelingen. Jeg har 0-null-zero toleranse for blanding av piller og alkohol.

Jeg har stor toleranse for at alkohol og fest hører sammen. Jeg tolerer at folk blir fulle, morsomme og rare. Jeg skal med glede arrangere fester der det er rom for både å le og gråte av for mye alkohol. Jeg vet det kanskje er umulig å styre. Man kan vel egentlig bare styre det når man kjenner motivene til sine gjesters alkoholvaner.

Dette var min siste sommerfest hvor det er åpent for alle skeive å komme. Jeg vil poengtere at dette ikke har noe med homser og lesber å gjøre. Rusproblematikk er like stort overalt, enten man er homo eller hetero, rik eller fattig, norsk eller utlending.

Men jeg kan jo si til slutt at jeg blir oppriktig lei meg og bekymret over å se hva "den moderne drikkekulturen" gjør - også i det homofile miljøet. Som sagt har jeg vært vant med at homofile er fredelige mennesker. Jeg er kjent med at alkoholbruk er et større problem i homofile miljøer enn i andre miljøer. Det har vel kanskje noe med at homofile står friere, har ikke det samme familieansvaret som gjerne heterofile voksne har. Det kan jo hende at det har noe med min alder å gjøre også. Jeg er ikke vokst opp med at det er morsomt å ødelegge en hagebenk med vilje fordi man er full. Jeg er vokst opp med at alkohol skal være en medvirkning til å ha det gøy sammen - uten å ødelegge, uten å skade ting eller personer.

Dopbruken gjør ikke forskjell på heterofil eller homofil. Den skaper voldsmennesker, ufred, respektløshet og ødelegger menneskeliv.

Kall meg gjerne gammeldags. Kall meg gjerne en dårlig venn. Jeg prøvde iallefall å lage en fest som var ment å være hyggelig for alle. Det var den også - det meste av den. Det er bare så synd at den moderne drikkekulturen ødela for helhetsinntrykket, selv om den moderne drikkekulturen gjorde seg kanskje bare mest gjeldende de siste to timene. Jeg har nå lært meg hva partydop er.

artikler om partydop:

Dagbladet

NRK - PULS

Oslo Kommune - Rusmiddeletatet

Enda en av våre store komikere er død. Harald Heide Steen Jr døde i natt 3 juli etter lang tids sykdom.

Harald Heide-Steen jr. (født 18. august 1939 i Oslo, død 3. juli 2008) var en norsk skuespiller og sanger som blant annet var kjent fra rollen som «Dynamitt-Harry» i de norske Olsenbanden-filmene. Han var også kjent som improviserende komiker, gjerne i tospann med Rolv Wesenlund under navnet Wesensteen på slutten av 1960-tallet. Heide-Steen jr. var erfaren innen revy- og teatermiljøet, og i tillegg hadde han hatt flere soloopptredener hvor han var kjent for sine mange figurer, blant annet «Rikstyristsjef Ottmar Johansen», «Sylfest Strutle», «Russisk ubåtkaptein» og «Flykaptein» for flyselskapet Spantax. I 2008 utga han jazzplaten Musikalske minner på Big Box Records.

Harald Heide-Steen jr. var sønn av skuespilleren Harald Heide Steen (1911-1980).

Filmroller

• 2006 Wesensteen (Opptredener fra Wesensteen sammen med Rolv Wesenlund)
• 2004 De utrolige (orig. The Incredibles)
• 2003 Katteprinsen (orig. Neko no Ongaeshi / The Cat Returns)
• 2001 Atlantis - en forsvunnet verden (orig. Atlantis, the Lost Empire)
• 2001 Propp & Berta (orig. Prop og Berta) (stemme)
• 2000 Dinosaur
• 2000 Hundehotellet (orig. Hundhotellet)
• 1999 Olsenbandens siste stikk, «Dynamitt-Harry»
• 1998 Karl og Co, «Daniel Gasman Smestad»
• 1997 Mot i brøstet, «Pierre/Ernst»(Bare krøll)
• 1997 Og takk for det - Wesensteen
• 1995 Amalies jul Nisse pappa
• 1994 Fredrikssons fabrikk - The Movie, «Olaf»
• 1994 Svaneprinsessen (orig. The Swan Princess)
• 1992 Gulasj med Harald Heide-Steen jr.
• 1990 Herman, «Tjukken», frisøren
• 1990 Til en ukjent, «Sjåføren»
• 1989 Bryllupsfesten, «Sverre Pedersen»
• 1985 Deilig er fjorden
• 1984 Men Olsenbanden var ikke død!
• 1983 Kamera går - Norsk filmproduksjon gjennom 75 år
• 1982 Olsenbandens aller siste kupp, «Fremmedarbeider som taxisjåfør»
• 1979 Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder, «Dynamitt-Harry»
• 1978 Olsenbanden + Data Harry sprenger verdensbanken, «Data-Harry»
• 1977 Olsenbanden & Dynamitt-Harry på sporet, «Dynamitt-Harry»
• 1976 Reisen til Julestjernen, «Narren»
• 1975 Flåklypa Grand Prix (stemmen til Emanuel Desperados)
• 1975 Tut og kjør, «politimesteren»
• 1974 Bør Børson jr., «fotografen»
• 1974 Knutsen & Ludvigsen, «Knutsen»
• 1973 Fem døgn i august
• 1973 Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok, «Harry»
• 1972 Olsenbanden tar gull, «Lillegutt»
• 1971 Lucky Luke (stemme)
• 1970 Balladen om mestertyven Ole Høiland, «Jacob Tengsereid»
• 1970 Olsenbanden og Dynamitt-Harry, «Dynamitt-Harry»
• 1968 Mannen som ikke kunne le
• 1951 Storfolk og småfolk, «Ola», sønnen

TAKK HARALD FOR ALT DU HAR GLEDET OSS MED GJENNOM ÅRENE. DET ER GODT AT VI KAN TA FREM MINNENE OG LE - DET SKAL VI GJØRE MYE.

Harald Heide Steen jr - et liv med latter

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/347121

Norsk supperåd

Fartsgrense

Hos Tannlegen

Russisk ubåtkaptein med balalikaorkester

Helleristar

Karl & Co

Harald Heide Steen Jr`s beste

I dag feires det med rosa sjampagne Norge rundt. Endelig er det oppnådd full likestilling for lesber og homser. Bare Kongen kan ødelegge denne gleden og vi vet alle at det ville aldri vår kjære Konge gjøre. Jeg har gått og vært nervøs i hele dag. Endelig kan vi slippe jubelen løs - HELT! Det tok 30 år... minst...

 Vårt Land: "Sæle: Det nytter å be"

Du kan skrive dine gratulasjoner til alle stolte skeive her:

les også: Tanker dagen etter

Det er rart med det når man er over 40 og har opplevd utviklingen og alt som har skjedd i forhold til holdninger til oss homofile. Det er rart for meg - men selvfølgelig oppleves det sikkert enda tydeligere for de som eldre enn meg, og igjen så tenker jeg på Kim Friele som jo var den første her i Norge som turte å stå frem med ansikt og stolt fortelle at hun var lesbisk.

For bare 36 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. I går kunne vi feire at vi får lov å gifte oss med den vi elsker og at vi også kan få trygge gode rammer rundt en egen familie, enten denne nå består av bare to eller det er barn involvert.

Det har vært en enorm urvikling, og særlig det siste tiåret. I 1993 måtte jeg flytte fra hjembygda mi og bedriften min pga at jeg ikke lenger klarte å leve med mobbingen og sjikaneringen fra bygdefolket. I dag møter jeg de samme menneskene som mobbet og de ber om unnskyldning for oppførselen sin. Det er i slike tilfeller det er godt å kunne tilgi. For jeg tror vi som er homofile forstår at det kan være rart å forstå homofili. Mange av oss har gått i årevis og vært redde å godta oss selv. Mange har tenkt at da kan man heller ikke forvente at andre skal forstå oss over natten. Heldigvis - i dag er det mer opplyst. Jeg levde opp med homofile følelser som barn og visste ikke engang hva jeg var. Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som var “sånn”. Ja for man lærte tidlig at man ikke var “normal”, selv om man ikke visste hva man var.

Opplysning, opplysning, og atter opplysning er det som må til. I skoler og bedrifter og i organisasjoner - ikke minst innen idretten. Heretter må det jobbes med holdninger. Det MÅ BLI SLUTT PÅ MOBBINGEN! Det må bli slutt på ALL mobbing - ikke bare mobbing av homofile. Vi må lære oss å ha respekt for hverandre og opptre redelig overfor hverandre. Folk må ikke dømmes fordi man er tykk, rødhåret eller er homofil eller andre teite grunner. Dette gjelder selvfølgelig også at man ikke skal mobbes om man har en tro.

Religiøs og all fundamentalisme er og blir farlig. Det er farlig fordi det er en svart/hvitt tenking og tanker om et fasitmenneske som ikke eksisterer. Vi er alle ulike og har alle ulike forutsetninger i våre liv. Vi er skapt unike og forskjellige. Selv hårstråene er unike og forskjellige. Fundamentalister får lage så mange regler de vil for meg - MEN da må det bli regler for seg selv, sitt liv. De har ingen rett til å bestemme over meg, eller andres liv. Jeg skal ha respekt for tro - men da må de også ha respekt for at jeg ikke tror - eller tror noe annet. Deres tro er ikke mer beviselig enn noe annet. Deres liv er ikke bedre nødvendigvis enn mitt. Jeg er også født i denne verden. Jeg har også rettigheter. Og jeg har også rett til å være lykkelig og elske hvem jeg vil. Jeg skader ingen med å elske noen. Jeg skader bare når jeg tvinger noen til noe eller forgriper meg mot noe eller noen. Den forskjellen bør fundamentalister lære seg. For de fleste andre er dette elementært.

Skal man bedømme et menneske så må man se på hva mennesket gjør og ikke hva det er. Homofile er også bare mennesker. Det finnes både gode og dårlige homofile. Dette er også elementært for de fleste. Men fundamentalister har altfor lett for å dømme alle. Ikke døm folk for å elske - å elske noen kan ALDRI bli galt.

Når vi nå feirer den nye ekteskapsloven - og det skal vi virkelig gjøre - så håper jeg at vi i feiringen også husker på alle dem som fortsatt sliter og alle de som har slitt. Noen av de som har slitt lever ikke blant oss lenger og det finnes skjulte homofile i dag som sitter og planlegger å gjøre slutt på livet sitt. Det er alvorlig. Selvmord er alvorlig - uansett grunn. Leste et sted at det er flere som tar selvmord enn det er mennesker som dør i traffikken. Jeg leser ofte om trafikkdøden, faktisk hver dag - men sjelden om selvmordene. Vi må begynne å snakke sammen. Vi må begynne å bry oss om hverandre igjen. Ingen har så dårlig tid at vi ikke har tid til hverandre. Der har jeg selv masse å lære.

Jeg har ønsker om at et slikt engasjement og et slikt håp som denne ekteskapsloven har gitt så mange skal åpne øynene våre for flere ting. Denne loven handler ikke bare om homofili - men den handler om mennesker. Veldig mange mennesker.

Gi en klem til noen i dag - en rose - eller gi et kompliment. Det er småtingene i hverdagen som kan være nok til at vi kjenner oss verdsatt som mennesker.

Jeg skal ha det fokuset i dag. Smile og være glad mot alle. Det får bli min feiring i travle festivaltider ;-))

T A K K igjen til alle godord. Spre dem!

I dag er det valgt ny LLH-leder og Jon Reidar Øyan går av etter 4 år.

Jeg vil takke Jon Reidar for den enorme jobben han har gjort for alle skeive i løpet av disse 4 årene. Når jeg tenker på Jon Reidar så tenker jeg på han som uredd. For Jon Reidar har en av de viktigste tingene vært  å gjøre skeive synlige. Dette har han klart ved å selv være godt synlig, noe som nok har kostet han en del, men det er her jeg synes Jon Reidar har vært så flink. Han har ikke latt mobberne og de som truer vinne! Det er slik man må møte mobbere, de som truer, de som anser seg selv som fasitmennesker - vis at du er like god som alle andre. Vis at det ikke finnes fasitmennesker.

Jon Reidar Øyan har også vært veldig flink til å ta seg av lokallagene i LLH. Her i Telemark har han velvillig stillt opp når vi har spurt om det. Dette er viktig for oss "små". Jeg tenker at det sikkert er en fordel at Jon Reidar selv kommer opprinnelig fra "utkanten" og vet sikkert hvor viktig det er at vi også føler at vi er med i kampen - at vår stemme også blir hørt.

Jon Reidar har vært leder i 4 viktige år i homohistorien. Denne uken får vi den nye ekteskapsloven. Jeg vil gi Jon Reidar en stor del av æren for denne loven og at den kommer på plass så raskt.

Jeg vil få ønske Jon Reidar Øyan all mulig lykke til videre.

TAKK!

les også: Bank en homo og få en fjær i hatten. Kronikk skrevet av Jon Reidar Øyan før han ble leder i LLH http://test.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=9346

(Gaysir 06.06.04) Jon Reidar Øyan valgt som ny leder i LLH http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=9382

(Gaysir 26.11.07) Arven etter Jon Reidar http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12616

Homser er like forskjellige som alle andre og jeg tror det er litt myte dette at ALLE homser elsker Grand Prix. Jeg kjenner iallefall mange homser som "hater" sirkuset, glamouren og sangene. Men så er det også noe med dette uttrykket - showet alle elsker å hate... Jeg tror det finnes mange "skapseere", både av heteroer og homser.

Jeg har elsket grand prix så lenge jeg kan huske. Jeg deler året inn i de viktigste begivenheter. Det er jul, påske, grand prix, 17 mai og bursdag. ;-)

Jeg husker at når jeg var barn var det uhyre viktig å få tatt opp melodiene på kassett. Jeg satt i smug i sene nattetimer og tok opp reprisen som ble sendt på natta på radio. Slik er det iallefall jeg husker det.

Jeg vet faktisk ikke helt hva som gjorde at jeg ble så fryktelig oppslukt av dette - om det er sirkuset, glamouren eller sangene. Jeg har bare noen teorier (ikke le er dere snill... ;-))

- Når jeg var liten ville jeg bli balettdanser! Jeg elsket å danse og uttrykke alt jeg følte i dans. Når jeg trodde ingen så meg hadde jeg store dramatiske balettforestillinger for meg selv. Gardinene til mor ble omskapt til de lekreste kreasjoner. Fotsidt selvfølgelig. Heyyy! Jeg VET at balletdansere danser dårlig med fotsidt - men dette var MIN balett!!  Den dag i dag elsker jeg danseshow og cabareter og jeg kan selv i dag levende se for meg meg selv som danser i et show....... (jeg sa, ikke le..... ;-)))

- Jeg har alltid trodd at sang, dans og musikk var det som til slutt skulle redde verden fra krig og ufred. Med sang, dans og musikk møttes verden i et felles språk som alle kunne forstå. Jeg skjønte aldri som liten hvorfor vi hadde landegrenser - vi bodde jo på en jord. Jeg husker jeg tenkte om de fattige at hvorfor kan vi ikke bare lage mer penger så alle fikk likt? Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre kulturer, mennesker med annet språk og andre uttrykk. Jeg har alltid elsket filmer og dokumentarer som beskriver hvordan mennesker fjernt fra oss lever. Grand Prix handler om dette - og i grand prix vil selv det fattigste land bli presentert med glamour.

Jeg tror jeg kan si generellt om homser at vi er veldig fredelige mennesker. Kanskje en litt farlig påstand å komme med - men jeg tror det. Selvfølgelig finner man unntakene der som ellers. Jeg tror homser elsker livet fordi mange har måttet slite for å bli lykkelige i det. Grand Prix er en verden "utenfor" som vi gjerne så på som en drøm. Få uttrykke oss - få gi av oss - få leve i en "boble" hvor vi kan få være fullstendig oss selv - i samspråk med alle andre, heteroer, homoer, tyskere, tyrkere, irske og grekere, menn, damer, kjoler, kostymer, sang, musikk og dans. Som sagt, jeg kan bare snakke for meg selv.

Prøv å ring eller kontakt meg under en Grand Prix finale. Jeg svarer ikke. Jeg lever i min egen verden. Jeg lever meg fullstendig inn i det. Jeg må se detaljene. Jeg må ha det stille - men høyt. Og i mitt hode er det bare fred, glamour og sangen og dansen. EN VERDEN - sammen i fred. Og gjenforent.

Mimre litt her: http://kjellemann.wordpress.com/mgpeurovision-song-contest/

Les Grand Prix historien her: http://www.eurovision-hungary.com/ESCHistory.htm

Rapporten ligger på en side øverst på bloggsiden.

Da jeg startet dette feltarbeidet fikk jeg utdelt et nøkkelknippe til noen rom som jeg ikke kjente så godt fra før. Jeg vil takke dere for dansen, sangen og gledene dere åpnet opp for og lot meg få være en del av. 

         T a k k !

Erkebiskop og tidligere fredsprisvinner, Desmond Tutu, mottar 8. april en prestisjefull homopris. Dette får han for sitt arbeid for skeive menneskers rettigheter.

les mer på Blikk.no

Jeg synes dette er en fantastisk nyhet og en velfortjent pris for Desmond Tutu som er en av mine store helter her i verden. Han er min helt ikke bare fordi han har fordømt forfølgelse av homofile men for at han fordømmer forfølgelse.

GRATULERER DESMOND TUTU!

Jeg har også artikkel om Tutu her

My name is Georgie. I am a young and cute little Maltese that was abandoned for no reason in the street of Hong Kong. I was hungry, dirty, smelly and oh so very sad. Luckily I was found by the team of Hong Kong Dog Rescue and I was given another chance: a New Leash of Life! Watch my makeover at http://www.so-u.tv/playVideo.php?contestid=&id=493

Filosof, ateist, deprimert, optimist, seksuell, intellektuell, frigjort, feminist...

Hun var tidlig ute med å peke på forskjellen mellom personlige forhold og institusjonelle forhold, det være seg religion/trossamfunn eller familiært. Som human-etiker er hun en av de viktigste av "mine" filosofer!

Jeg skal ikke lage noen avhandling her, ta dere heller tiden til å lese litt om en av 1900-tallets viktigste kvinner selv.

”I hedninger og blindes øyne er du populær, men for oss som kjemper for Guds verk, er du en antikrist og et avskum.” (sørlandsk bibellærer i brev til Rose)

–Jeg håper jo at det jeg har gjort og sagt i forbindelse med homofili kan ha bidratt noe til å minske fordommer og begrense frykten for de som står frem som homofile. Jeg synes at vi både som kirke og enkeltpersoner bør prøve å etterleve det kjærlighetsbudskapet vi tror på. Og dermed praktisere holdninger preget av kjærlighet og likeverd.
Dette sier Rosemarie Køhn i dette intervjuet jeg fant på nettet og som jeg synes beskriver henne så godt. Når jeg tenker på henne så tenker jeg menneskevenn, alltid på de svakestes side. ”Homofilidebatten er en fillesak i forhold til fattigdom, aids og urettferdighet i verden.” Men Rose er også de homofiles venn og mottok i 2006 årest HOMOFRYDPRIS til høy jubel og trampeklapp. Hun deltok senere i homotoget.

Nå må kirken kaste ut biskop i Hamar, Rosemarie Køhn, fra kirken. Hun er åpen for at homofile par kan få adoptere barn. Hvis ikke blir det helt useriøst fra kirkens side, sa professor og partileder Ivar Kristianslund i idag.no i 2002.

Rose svarte:- Det er mange foreldreløse barn, barn som trenger omsorg. Dette gjelder både norske barn og barn fra den tredje verden. Det er klart at homofile og lesbiske kan være veldig gode omsorgspersoner i så måte, sa Köhn til P4-nyhetene.

Jeg vil ære Rosemarie. Hun har vært en viktig og elsket person for så veldig mange. Når jeg tenker på medmenneskelighet så tenker jeg på Rose. Kristenfundamentalistene rekker henne ikke til kneskålene en gang.

Hun søkte avskjed som Biskop i Hamar Bispedømme i oktober 2006 mye pga sykdom.

Vi elsker deg Rose og jeg vil få ønske deg en god og fredfull jul og et godt nytt år 2008!

 Rosemarie Køhn mener det beste nyttårsløftet vi kan gi oss selv er å huske på at vi er elsket akkurat slik vi er.
Publisert i BT Magasinet, 31.12.04

–NÅDE VÆRE MED dere og fred fra Gud vår far.
Lyset faller skrått og mykt innover de murpussede veggene i Nes Kirke. Rosemarie Køhn står på det grove steingulvet midt i kirkeskipet, med den grønne vinterjakken på. Hun løfter armene med håndflatene opp. Det er hennes måte å ønske velkommen til middelalderkirken. Biskopen fyller hele rommet med en bestemt mildhet. En omfavnende varme stråler ut av henne.
Og en boblende humring bærer langt mellom murveggene:
–Jeg må komme med en bekjennelse før vi har andaktsstunden her. Dette er den eneste kirken jeg har sovet i. En hel natt.

EN DRØY TIME tidligere kommer Rosemarie Køhns sølvgrå stasjonsvogn susende ut av dundekket. Hun parkerer på den umåkte parkeringsplassen foran ruinkirken og klyver ut i kulden.
Hamar bispedømme har fått dyne på i løpet av natten. Tung hvit snø ligger over hele Domkirkeodden. Frosttåken driver utover Mjøsa.
Biskopen er et par minutter for seint ute, men er det nærmeste man kommer solskinn i snøkavet.
–Husket jeg lysene på bilen mon tro, undrer hun halvt til seg selv før hun hilser på alle som venter på at biskopen skal ta dem med på pilegrimsreise til middelalderkirkene på Hedmarken.
Bussturen skal gå til fem av de mange middelalderkirkene i biskopens bispedømme. Det er Køhns ide.
–Det er så mange som aldri har vært i nabokirken. Og det er jo så nydelige kirker. Det er jo kjekt å være pilegrim for en dag, er det ikke, sier hun og tar steget inn i bussen.
–Velkømmmen te Per Arnes Busser, sier sjåføren romslig og litt for høyt på høyttaleranlegget.
–Jeg har piggdækk på så dekk treng itte være redde, sier han og harker en hes latter.
Rosemarie Køhn fniser. Biskoper har kanskje ikke for vane å fnise som ungjenter. Men Hamarbispen har en avslappet verdighet som gir henne lov til det.
Roses opprørske humørterapi er ikke bare bra for bispedømmet. Mange mener det kan være redningen for kirken i Norge. Andre mener det er grunn til å sende henne rett til Aetat.

DET HAR VÆRT et travelt år for Hamar Bispedømme. Rosemarie Køhn hadde sett for seg et normalår etter den omfattende feiringen av bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Men så startet hun omlegging av visitasene fra å besøke en og en menighet til å visitere hele prostiet om gangen. Og som alle bedriftsledere vet, tar omlegginger tid.
Og som alle kjerringer mot strømmen vet, koster det å stå på sin mening.
I oktober skulle biskopen besøke Hareid på Sunnmøre. En relativt uskyldig begivenhet. Rabalderet startet da kapellanen i menigheten ville nekte bispen å preke i kriken på grunn av hennes holdninger overfor homofiles rett til å virke i kriken.
Rett før gudstjenesten ble det ringt inn en trussel mot biskopen. Politiet tok ingen sjanser. Under nattverden satt en sivilkledd politimann med blikket mot menigheten. Og bispen ble snytt for kirkekaffen, av sikkerhetsmessige grunner.
–Jeg kjente det nok situasjonen som en uro i magen. Selv om jeg ikke trodde at noen ville finne på noe ubehagelig, var det godt at politiet tok situasjonen alvorlig, sier Køhn.
Hun er vant til at en del av reaksjonene hun får er negative. Etter at hun valgte å gi den lesbiske presten Siri Sunde jobben tilbake i 1999, fikk hun over 1600 brev. De fleste overstrømmende positive. Men litt over hundre av dem, var som dette, signert av en sørlandsk bibellærer:
”I hedninger og blindes øyne er du populær, men for oss som kjemper for Guds verk, er du en antikrist og et avskum.”
Det var disse brevene som ble til boken ”Gode Gud? Gudsforgiftning og gudsbilder” som hun skrev sammen med sin danske prestekollega på Hedmark sentralsykehus, Susanne Sønderbo.
Når du stikker hodet fram, må en tåle reaksjoner og ubehag, mener biskopen, selv om hun noen av dem har ført til at politiet har overvåket bispeboligen på Hamar.
Og som alltid er det utsang som har med kjønn og seksualitet som faller fundamentalister hardest for brystet.
–Jeg håper jo at det jeg har gjort og sagt i forbindelse med homofili kan ha bidratt noe til å minske fordommer og begrense frykten for de som står frem som homofile. Jeg synes at vi både som kirke og enkeltpersoner bør prøve å etterleve det kjærlighetsbudskapet vi tror på. Og dermed praktisere holdninger preget av kjærlighet og likeverd. Jeg tror det er veldig viktig å være seg bevisst og bekjempe egne fordommer, for det har vi alle, sier biskopen som likevel har sagt at ”Homofilidebatten er en fillesak i forhold til fattigdom, aids og urettferdighet i verden.”
–En har det ikke problematisk i og for seg fordi en er homofil – men den som er homofil, kan få det vanskelig på grunn av andres fordommer. Når jeg kalte det en fillesak, var det selve debatten det dreide seg om. Jeg synes den av og til har tatt helt av, og at homofili er gjort til det avgjørende etiske spørsmålet i vår kirke. Og det er det ikke!

–DETTE ER ROSINEN i pølsa, sier Morten Stige fra Riksantikvaren på Hamar. Hadde det vært sommer, ville vi sett at Nes kirke ligger midt i kornåkeren, en kort sledetur fra nærmeste storgård.
Den hvitkalkete basilikakirken har normanniske søyler og gullforgylt altertavle fra Antwerpen, levert i 1520.
–Dette er en kirke med katedralkvaliteter, sier antikvaren ivrig.
Det var her Rosemarie Køhn en gang overnattet, forteller hun etter innføringen i kirkelig byggeskikk i middelalderen.
–Jeg var på pilegrimsferd til Trondheim og vi overnattet her i kirken alle sammen. Organisten vekket oss med vakker morgenkonsert. Jeg misunner dere som jobber her, sier hun og smiler til presten.
Så løfter hun armene igjen, ser ned mot gulvet og messer:
–”Lov Herren min sjel! Stor er du Herre, min Gud! I Høyhet og herlighet har du kledd deg.
Vi femten-tjue pilegrimsturister, svarer med å lese fra programmet:
–Lyset er kappen du hyller deg i. Du har spent himmelen ut som en teltduk.
Etterpå, når vi sitter i bussen igjen, spraker det fra bussjåføren igjen:
–Er det varmt nok for dere bak i bussen.
–Ja visst, svarer en av passasjerene.
–Det er varmere i glohaugen, humrer Bispen til naboen sin.

"HELVETE ER Å anse som opphevet i Hamar bispedømme," skrev Rosemarie Køhn i ”Roses bok” som hun gav ut for to år siden. En teologisk programerklæring, men også en passende peskrivelse av et av de mest liberale bispedømmene i landet.
–Det var nok en opplevelse av at frykten for helvete ikke er det som får folk til å søke til kristendommen her, som fikk meg til å si dette. Jeg mener jo at kristendommen er så ”godt nytt” at en behøver ikke skremsler for å nå frem. Hvordan det er i resten av landet skal jeg ikke si for sikkert. Men jeg har nok av og til en opplevelse av at Hamar bispedømme er litt spesielt på flere måter, sier Køhn .
Mange mener biskopen ikke kunnet kjempe de samme slagene andre steder i landet. Selv mener hun at hun kanskje burde kjempet I helt andre verdensdeler. i boken “Plan for en bedre verden” som kom ut like før jul, sier hun:
“Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke heller burde jobbet i Afrika, der den virkelige nøden er.” I stedet sitter hun på den store bispegården i Hamar med portrettene av ti mannlige forgjengere på kontorveggen. Hun har undret på om kanskje hun gjør mer godt der enn hun kunne utrettet i Afrika. Men hun har engasjert seg i fadderorganisasjonen Plan Norge. Hun sitter i styret for organisasjonen og er fadder for 10 år gamle Elvin i Nicaragua.
–Dette ”verdslige” engasjementet er en veldig ålreit måte å hjelpe på, sier Køhn.
–Dessuten treffer jeg en helt annen type mennesker i styret for Plan enn jeg gjør på møtene med mine bispekolleger, sier hun.
“Vi lever jo nå på en måte i en egokultur, en kosekultur. Vi koser oss på kammerset med det som er godt for oss g så lar vi resten av verden seile sin egen sjø, for å si de litt grovt. Men i forhold til den tredje verden for eksempel i forhold til mye menneskelige problematikk, distansere vi oss i vår moderne tid.” Man lever som i en slags glasskule, sitter på hver sin klode og har det godt med seg selv. Det er noe som skjer både innenfor og utenfor kirken.

HVIS DU står der stort lenger med den boksen blir jeg nødt til å ta en bolle til, sier Køhn.
Ingen kirkebesøk uten kirkekaffe. Kanelbollene bugner i rosemalte trebakker. Køhn faller for fristelsen til enda en bolle.
–Vi kan hvetebakst her i bispedømmet, sier en av
–Nå må dere holde på kaffekoppen, nå blir det litt sporete veger fremover, sier bussjåføren idet vi svinger inn på en smalere bygdeveg. Vi passerer store gårder med herregårdstore våningshus, på vei inn mot Hamar igjen der Rosemarie skal åpne julegaten og tenne julegranen.
–Kan jeg få forstyrre, spør en av de andre passasjerene.
–Jeg er så forstyrra fra før, så det går bra, ler Køhn.

MEDIENE SKJÆRER ut de bitene av livet ditt som "selger best", har Rosemarie Køhn sagt om mediedekningen av hennes liv. Historien om hvordan hun kom til Norge sammen med moren som tysk flyktning julaften 1946, er ofte fortalt.
Utnevnelsen som Norges første kvinnelige biskop I 1993, har også fått mye spalteplass. Men det yrkesaktive livet imellom, har blitt oversett. Tiden på Blindern. Arbeidet med hebraisk grammatikk. Forskningsprosjektet om kirkens ledere.
Det er den kontroversielle Køhn som fenger. Det er barrikadepresten, homseforsvareren og anti-fundamentalisten folk vil ha. Det er også henne noen ikke vil ha.
“Kast Køhn ut av kirken,” sto det som overskrift i Finn Jarle Sæles avis Norge i dag.
–Hva koster det deg personlig å være så tydelig?
–Selvsagt synes jeg ikke det er behagelig, men jeg føler at jeg må være tro mot det jeg mener og tenker er riktig. Innimellom har jeg vært lei meg for at mine standpunkter har vært årsak til at mange har det vondt. Men jeg har også fått utrolig mange positive tilbakemeldinger på at folk er glad for det jeg står for. Det sitter veldig dypt i meg at en skal stå for det en tror på. Og hvis jeg tror at noe er riktig og viktig, så er jeg nok ganske sta på det.

FAKKELTOGET SIGER inn på Hamars Østre Torv. Hesteslede, julenisser og barn med nisseluer og termodresser. Røde kors venter med svarte bossekker på julegavene. Barnekoret har rigget seg til foran Peppes Pizza. De synger om ikke å mobbe ”kameraten min”.
Det er mørkt og kaldt. Et femten meter høyt juletre står midt på plassen. Det er også mørkt. Alle venter på lyset. Rosemarie Køhn venter på å gå på scenen.
–Høytidene forsterker våre vanlige liv, sier biskopen om den ekstreme tiden julen tross alt er.
–De som har det godt fra før får det veldig bra i jula, og de som har det vondt og sliter, de får forsterket de vonde følelsene. Det betyr også at det vi har av lengsler og ønsker blir sterkere i oss enn vanlig. Jeg tror kanskje at dette er noe av bakgrunnen for at folk søker til kirkene i førjulstiden, med konserter og gudstjenester. Og julen gir tid og mulighet til ettertanke
Etter to forsøk klarer kommunens mann endelig å tenne julelysene og Rose, som alle her kaller henne, går på scenen med en rød lanterne i hånden.
–Kjære alle sammen. Dette lyset skal symbolisere lyset fra Betlehem som vi har i Hamardomen. Det skal minne oss om han som ble født julenatten, sier biskopen mens frostrøyken står rundt henne. Nissekoret bak henne er musestille.
–La lyset på juletreet også være et lys for dem som gråter og dem som trøster dem, sier biskopen og ønsker dem alle en god adventstid.

EN UKE ETTERPÅ, midt i Køhns hektiske kirkekonsertturne sammen med Jan Werner, får jeg en e-post med svar på et par spørsmål vi ikke fikk tid til på Hamar. Blant annet om hvilket nyttårsløfte vi alle bør gi oss selv ved overgangen til 2005. Hun skriver:
–Det er skummelt med nyttårsløfter. Det kan fort bli moralistiske utsagn som vi dunker oss selv i hodet med og som bare øker opplevelsen av utilstrekkelighet, skriver hun.
–Men jeg synes det er viktig at vi stadig arbeider med oss selv og vår toleranse overfor mennesker som er annerledes enn oss selv. Både vi og verden har så lett for å se våre mangler og feil. Derfor er det nødvendig at vi lar Jesus minne oss om at vi er elsket og godtatt – som de mennesker vi er.
Fakta/Køhn
Født 20. Oktober 1939, i Rathenow ved Berlin
Teologiske embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1966. Universitetslektor i bibelfag, vitenskapelig assistent, universitetsstipendiat i gammeltestamentlig teologi, leder for Norsk kvinnelig teologiforening, vikarprest i Borg bispedømme. Biskop i Hamar siden 1993. I høst var hun deltaker i boken “Plan for en bedre verden” sammen med Plan Norge som hun også sitter i styret for.

Hans siste artikkel er "Martyrens makt".

 Torp sier: "Kristent martyrium handler ikke om å ta liv, men om å gi sitt liv.", "Der hvor martyrenes blod har flytt, der blir det gjennombrudd for evangeliet.", og "Kristne bør søke makt basert på idealisme, oppofrelse, selvfornektelse, tjenerskap... Størst er den som tjener mest..."

Artikkelen er illustrert med et bilde hvor Torp vasker føttene av en mann.

I dag kjenner vi mest martyrer fra den muslimske verden - hvor selvbomobere sies å få garantert enveisbillett til himmelen, ved å drepe seg selv for en sak. Dessverre skjer det at tusenvis av uskyldige blir drept samtidig.

En martyr er er en person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Det er kanskje dette bildet av Torp som vasker føttene til en annen skal illustrere. Torp viser jo på sin blogg hva som er hans hovedsaker; kjempe MOT kreftsvulstene i samfunnet, homofilien - som etter hans mening er djevelens verk, sykt og perverst. Han kjemper også for rettighetene til det ufødte liv - abortsaken. Før i tiden ble det ufødte liv eller en abort ansett som djevelens verk og fikk ikke engang bli begravet og velsignet av presten. Barnet var en bytting og djevelens verk. I dag er dette hovedsakene, eller kampsakene for mange kristne. Kristendommen innehar en historie hvor mange uskyldige har måttet lide for kampsaker, forkynnelse og misjon. Slik er det også i dag. Det har rent blod fra mang en kristen sine hender som har kjempet for sin sak og overbevisning. Mennesker som i Gudsnavnet tar saken i egne hender, dømmer og henretter, skaper lidelser og sorg - fordi andre hevder de sitter med sannheten. At de selv er syndere og at de selv synder gjennom disse gjerningene er glemt.

Bildet av Torp som vasker føttene til andre forsøker vel å vise at han synes selv han er ydmyk og bildet sammen med teksten om at martyrer bør søke makt gir meg en følelse av at - vil han selv bli oppfattet som martyr? Vel Torp, du er ikke en selvmordsbomber iallefall. Det er du for feig til. Jeg tror godt at du anser deg selv som martyr der du sitter på din høye stol i din lille speilsal og nyter alle sider ved deg selv. Der du sitter og slår rundt deg med din Bibel og dømmer i øst og vest. Du sender alle andre ut i krigen - de som må sloss for sin akksept og likeverd. De som sloss for å overleve anklagelser du gjør i Gudsnavnet. Det er ikke ydmykt. Det er hovmod.

Jeg selv tror bare på hverdagsmartyrer - hverdagsheltene. Mennesker som hver dag gjør noe godt for seg selv og andre - uten vilkår - med respekt - og med overbevisningen om at vi alle er like mye verdt. De som kjemper hverdagskampsaker. De som ikke tråkker over andre for å bli bedre selv. Mennesker som ikke søker makt.

Det har rent nok blod nå i navnet på Gud. Martyrenes tid er forbi. Mennesker vil bare ha fred. Fred uten blod.

skrevet 08.07.2007

Jag är en frisinnad herre utan fördomar. Många av mina bästa vänner är heterosexuella och jag accepterar dem i stort sett helt och hållet för vad de är. Ibland kan jag tycka att det är konstigt och lite obegripligt vad de håller på med men jag överser med detta och gillar mina heterovänner ändå. Troligen är det ju medfött, och de stackarna kan inte hjälpa att de är som de är.

Men ibland tar sig heterosexualiteten så extremt besynnerliga och rentav sjuka uttryck att man inte kan låta bli att uppröras. En av de märkligaste avvarterna av heterosexualitet måste vara ”Kärnfamilj spelar minigolf.”
Jag kommer just från en regnig söndag på en minigolfbana där pappa i keps koncentrerade sig stenhårt för att lyckas slå sin hustru på den bana som hade formen som en gigantisk tekopp och på så sätt - som han själv sa – försvara sin manliga stolthet. Allt mer irriterad slog han sin lilla boll mot den gigantiska tekoppen utan att träffa det hål det var meningen att han skulle penetrera. Bakom honom växte kön av otåligt väntande fyraåringar, och bredvid honom stod andra heterosexuella hannar och ropade triumferande och hånande kommentarer i en sån där ”vi har gjort lumpen”-gemenskap som för en utanförstående helt normal homofil är obegriplig.
Var hur heterosexuella ni vill, men måste ni verkligen ta en minigolfbana uppbyggd kring temat ”Värmdö runt” på blodigt allvar?
Gör som en glad fjolla gör: Strunta i att spela och låt fyraåringarna regera, de har i alla fall vett att ropa: ”Ja! Mååål!” när de föst bollen i hålet med händerna - eller om ni prompt måste spela: fuska när ni fyller i protokollet och lämna minigolfbanan som en vinnare.

skrevet 02.08.2007:
Genom mitt arbete får jag många brev. Härom veckan fick jag ett brev från en människa som beskrev sig själv som ”skadat gods”. Han menade att han var skadat gods och att därför borde förkastas.
Det visade sig att han var hiv-positiv och att han nu kämpade för att våga tro att Gud kunde förlåta honom det, att Guds kärlek kunde omfatta också han som var ”skadat gods”

Förbannelse över de människor som lär andra människor att de är ”skadat gods”. Förbannelse över de människor som lär andra människor att Gud är sådan.

En annan person frågade mig om det finns en andra chans om man gjort bort sig.
Jag svarade: Kära du, livet är ingen audition!

Livet är ingen audition där vi ständigt måste bevisa för Gud att vi duger.

Av någon anledning har jag flera gånger de sista veckorna också fått förtvivlade brev från unga människor som fått lära sig att Gud inte älskar dem för att de är homosexuella. Skrev just ett svar till en sådan ung förtvivlad människa. Jag skrev:

"Det sägs att det bara finns två orsaker till allt. Kärlek och rädsla. Det människan gör, gör hon antingen i kärlek eller av rädsla. Inget annat finns.
Av kärlek växer du och dem du handlar mot i kärlek.
Av rädsla krymper du och din nästa.

Detta är en tumregel du kan hålla dig till:
Kristendom handlar alltid om kärlek.
Homofobi handlar alltid om rädsla.
Att vara homofob och kristen går därför inte ihop.
Däremot går det alldeles utmärkt att vara homosexuell och kristen.

Kristendom handlar alltid om kärlek.
Kristendom handlar aldrig om rädsla.
Jesus säger: På frukten känner man trädet.
Gud är kärlek. Du är inte skadat gods! Du är skapad och älskad just såsom du är. Var inte rädd!"

Och jag vet att jag kommer att få skriva det här brevet, om och om igen, ett helt liv. För det kommer alltid finnas människor drivna av sin egen rädsla, sitt eget hat, sin egen oförmåga till kärlek, och som därför orsakar förtvivlan när de borde orsaka glädje, som kastar i fångenskap när de borde vara de som sprider det glada budskapet: du är inte fånge, du är Guds mest älskade barn!

skrevet 01.08.2007
Idag i Svenska Dagbladet skriver en kristen jurist en debattartikel och vill ta bort lagen om hatbrott, dvs den lagen som säger att det är förvärrande om en misshandel eller ett mord sker på grund av hat för att någon är muslim, bög eller zigenare eller liknande.
Det är så sorgligt. Alltid när någon försvarar rätten att hata så är det kristna. Kristendom som ju handlade om kärleken till nästan, inte hatet till henne. Att man kan gå så vilse.

För ett halvår sen meddelade Iran att man skulle återuppta seden att stena människor till döds som straff för äktenskapsbrott. Fem kvinnor och två män väntade på avrättas. Straffet som stipuleras i Guds lag verkställs så att den dömda grävs i jorden så att bara överkroppen sticker upp. Därefter kastar man sten på henne eller honom tills hon dör. Lagen stipulerar att stenarna inte får vara så stora att man dör av ett eller två kast, inte heller får de vara så små att de inte kan räknas som stenar.
Guds lag stipulerar alltså att den dömde skall plågas ihjäl. Hon eller han skall alltså lida innan hon dör.
Vad är det för Gud som ens kan tänka ut något så hemskt?
Det påminner mig om min barndoms mobbare, de som jagade mig över skolgården och trängde upp mig i ett hörn och kastade sten på mig. Vad är det för Gud som står på deras sida?
Eller den gången jag lyckades hinna fram till vaktmästaren på skolan och gömma mig bakom honom. Han sköt undan mig med orden: ”Den som ger sig in i leken får leken tåla!” och låste sin dörr, lämnade ut mig åt dem som skulle slå mig.

Jag har alltid avskytt det uttrycket. ”Den som ger sig in i leken får leken tåla.” Varför är det så givet? Hur ska man veta vad man tål och inte tål? Och för det mesta väljer man inte leken, utan leken väljer en.

Hur hittar man en Gud som inte tänker ut plågsamma straff i sin himmel, hur hittar man en Gud som inte överlämnar en till ens mobbare och stänger sin dörr?

Det var ju kärlek, inte hat, det handlade om.

Obrigado Moisés por me relembrares!