Stardust er noe så sjeldent som en oppriktig morsom eventyr-film (ja, ok, jeg har ikke sett veldig mye eventyrfilm, men hva sier man ikke for retoriske poeng). Den er ikke bare litt morsom, den får inn fulltreffer etter fulltreffer, og leker seg uhøytidelig gjennom handlingen, aldri usikker på hvor den skal.

Nå har jeg nok for de mest innbitte film- og/eller tegneseriefans der ute avslørt meg som amatør, for hadde jeg vært litt mer inn i det, hadde jeg selvfølgelig visst at romanen Stardust var skrevet av Sandman-skaper Neil Gaiman, noe som om ikke annet burde fortalt meg at jeg ikke hadde å gjøre med en hvilken som helst forfatter.

Selv har jeg ikke lest veldig mye Gaiman, men det lille jeg vet ville nok likevel ikke forberedt meg på hvor enkelt, lyst og trivelig Stardust-universet er. Uhyggelige ting skjer der også, fra kongsdøtre som holdes fange hos onde hekser, brødre som dreper hverandre i kamp om tronen, og hjerter som skjæres ut, men alt fremstilles så rett-frem, så selvfølgelig, og lite grafisk, med en evig humoristisk undertone, noe som gjør at latteren sitter lett gjennom hele filmen. Men jeg bør kanskje starte med begynnelsen.

Tristan Thorn bor i grensebyen Wall, hvor en lang steinmur skiller menneskenes England fra det magiske landet Stormhold. I kampen om sin utkårede, Victorias, hånd, lover Tristan å forsere veggen for å hente en stjerne de ser falle fra himmelen. Stjernen viser seg å være ung kvinne, Yvaine, som jaktes på av hekser som ønsker seg hjertet hennes for å få evig liv, og kongssønner som kjemper om tronen. Tristan og Yvaine legger ut på flukt tilbake til Wall, og kommer på veien ut for det ene hinderet etter det andre.

Selv om plottet er helt greit, er det alt det andre som presser denne filmen helt i toppsjiktet innen eventyr-sjangeren. Karakterene er fantastiske, fra den sosiopatiske kongen som oppfordrer sønnene til å drepe hverandre for tronen slik han selv gjorde, via den sjarmerende kapteinen med sans for pomp og prakt, til det fantastiske mini-gjensynet med britiske offices' Ricky Gervais, her som shady skraphandler. Clare Danes skinner bokstavelig talt som den falne stjernen Yvaine, og Michelle Pfiffer spiller den mektige, stadig mer desperate, men slu, heksa Lamia.

Dialogene er morsomme, handlingen gjør stadige vendinger, samtidig som vi hele tiden vet hvor vi skal. Kjemien kunne sikkert vært sterkere mellom Tristan og Yvaine, og de kunne sikkert brukt mer tid på å utdype hvor fint de hadde det sammen, men man tar seg i å bli oppriktig grepet av vendingene i forholdet dem i mellom.

Det at så mange roller, også små, fylles av kjente skuespillere, gir filmen et inntrykk av å være en slags forening over et godt manus, samtidig som det bare er en fordel at rollen som Tristan spilles av forholdsvis ukjente Charlie Cox.

Alt i alt var filmen svært bra, og jeg tror jeg kommer til å like den bedre hver gang jeg ser den (det er nemlig den type film man med fordel kan se om igjen, siden den var morsom også). Jeg har selvsagt sett bedre filmer, og det er mulig den fikk et stort fortrinn ved at jeg hadde såpass lave forventninger til den i utgangspunktet. På en skala fra 1-20, vil jeg likevel plassere den blant den beste fjerdedelen, på en foreløpig 16.

Men er det noe jeg kommer til å skrive ofte på denne bloggen merker jeg - så er det at alt må vurderes ut i fra sine egne vilkår, og sine egne konsept. Sesong 1 kan ikke måles mot sesong 5 - og sesong 5 kan ikke måles mot sesong 1. Fordi de eksisterer på forskjellige grunnlag og vilkår.

Buffy the Vampire Slayer hadde premiere i USA i mars 1997, og har etterhvert oppnådd kultstatus, med buffy-kongresser, fanprodukter, bøker, tegneserier, og spin-off-serien "Angel". Serien var forøvrig basert på filmen med samme navn fra 1992, som fikk blandet mottakelse da den kom ut. Konseptet er imidlertid det samme: Den populære tenåringsjenta Buffy Summers får vite at hun er det nyeste tilskuddet i en lang rekke vampyrdrepere, og at hun ved hjelp av sin vokter må kjempe mot ondskapen. Når serien begynner er allerede grunnlaget lagt, og Buffy og moren har flyttet til Sunnydale hvor Buffy raskt konfronteres med skjebnen sin igjen. Buffy kastes inn i vampyrdreping, kampsport og kirkegårdhenging, samtidig som hun står overfor vanlige tenårsingsproblemer som skolen, forelskelser, vennskap, og forsøk på å aksepteres av de populære. Det hjelper selvsagt ikke at skolen er lokalisert like over selve helvetesgapet - noe som fører til ekstra mye unormal aktivitet på skolen.

Etter andre gjennomseing av Buffy - Sesong 1, har jeg forelsket meg i serien på nytt igjen. Mens jeg første gang jeg så den syntes at det var alt for få vampyrer i denne første sesongen, har jeg nå begynt å sette pris på hver episode som en slags dårlig High School-TV-film av typen "noe mystisk foregår på skolen", "kun hovedpersonen og kanskje vennene hennes skjønner at noe er galt", "klimaks der det holder på å gå galt fordi ingen tror dem" - "alt går bra til slutt". Bare at dette selvsagt er mye bedre enn slike filmer.

For det første setter jeg umåtelig pris på at serien er så lys og munter til tross for at dette ikke er en selvfølge med et såpass alvorlig konsept. Buffy risikerer livet sitt hver dag, hun kommer sannsynligvis til å dø svært ung, det fins vannvittige mengder av ren ondskap som jakter på henne, hun kontrollerer ikke sitt eget liv og egen skjebne, noe hun selvfølgelig også reflekterer mye over i løpet av serien. Likevel er ikke dette tungt. Fargene er lyse, dialogene spretne og muntre, fulle av selvironi, egenkonstruerte ord og gramatiske krumspring, klærne og frisyrene er herlig 90-talls-moderne, og svært mye av handlingen finner sted i det etterhvert så utbrukte, men akk så spennende high school-miljøet. Blandingen av high school-problemer av typen "hvem kommer med i heiagjengen", "den populære jenta syns jeg er teit", og forelskelser blandes med overnaturlige fenomener av typen forvokste insekter og snakkende dukker. Serien blander det beste av to verdener og kan dermed by på dobbelt så mye handling og spenning som for eksempel Charmed og One Tree Hill. Det er også spennende å følge med på hva neste overnaturlighet skal vise seg å være, og facinerende å følge med på hvordan de blander sagn, mytologi, og oppdiktede fenomener forkledd som begge. Og nå har jeg ikke en gang nevnt hvor herlig det er å se en ung jente være lederen, være den sterke, den som tar avgjørelser, den som kjemper, den som ikke er redd, den som er sterk og alltid vinner. På originalitet og det lille ekstra skårer derfor serien maks pott: 5.

Som nevnt er enkeltepisodene som små TV-filmer, eller bøker av den typen vi fikk i jentebokklubber da jeg var yngre. Herlig nostalgisk, uanstrengende og enkelt, samtidig som det følger en grei spenningskurve og noen ganger til og med byr på en twist til slutt. Hvis jeg skal være streng, kunne det nok vært mer gjennomarbeidet, det kunne vært flere uventede vendinger og flere deler av virkeligheten som sakte ble avdekket slik at man virkelig fikk en grunn til å følge med. Likevel er dette en serie der du mates med kos fra alle kanter: Hver episode har en egen historie, en egen sak som skal løses, samtidig som de har de lengre linjene som forholdet mellom karakterene, og typiske high school-problemer. Dialogene, humoren og de fantastiske karakterene gjør hvert sekund til en sann fryd. Likevel oppsummeres episodene veldig greit i slutten, så du får kanskje ikke den umiddelbare abstinensen etter en ny episode så snart du er ferdig med en av dem. Den kunne vært mer perfekt, men det er bare så vidt jeg vil innrømme det. Den får karakter 4,5.

Første sesong er relativt treg til å gi oss et engasjerende plott som varer gjennom hele sesongen, noe den blir mye flinkere til i senere sesonger. Likevel merker vi at det er noe som ulmer der nede i grottene under jorda. Buffy stifter bekjentskap med en spesielt ond og mektig vampyr i de første episodene av serien, og med jevne mellomrom spionerer vi som seere på ham og merker at han pønsker på noe. I tillegg kommer evig gloomye Angel fra tid til annen og spår død og fordervelse, så vi aner kanskje at noe vil skje. Likevel kunne dette kanskje vært litt mer utbrodert, og kanskje litt mer preget av sensasjonelle oppdagelser (jeg er en sucker for sånt). Dessuten syns jeg kanskje erkevampyren egentlig er litt lite skummel, selv om dette kanskje er bare meg. Likevel kompenseres dette med andre varige linjer gjennom serien. Vennskapet mellom Buffy, Xander og Willow blir dypere og mer robust, vi blir bedre kjent med Cordelia og Angel, Buffy og Angel er en historie for seg selv (som jeg forøvrig ikke har særlig sansen for), og high school-livet går sin gang. Sesong 1 får 4 som karakter på sammenhengen mellom episodene. Den er nært, men ikke helt der.

Karakterene og kjemien dem i mellom er kanskje seriens største styrke. Som seer blir du oppriktig glad i dem, i personligheten deres, i tankene deres, i varmen dem i mellom, i alt de gjør riktig og galt og forskjellig fra hverandre. Likevel kunne de gjerne spart seg både Cordelia og Angel for min del, men det er mulig dette er sesong 5-elskeren i meg som snakker. Karakteren blir en 4,5.

Til sammen blir dette en soleklar 18 av 20 mulige. Buffy er en skatt, og hvis du ikke har sett serien før, har du mange, mange timer med fantastisk TV foran deg. Heldiggris.

PS: Sesong 1 koster i skrivende stund ca. 92 kroner på play.com. Heldiggris.