Direkt nach der Grenze entdeckten wir einen riesigen gefrorenen See, der sofort unser Interesse weckte. Dort sind sehr viele schöne Bilder entstanden. Einige Kilometer weiter hielten wir noch an einer Tankstelle und einem "Coop Konsum". Ja, die heißen hier wirklich so! Nachdem wir uns mit einigen Dingen eingedeckt hatten, ging es weiter zu unserem vermeintlich "großen" Ziel "Branäs" auf unserer Karte.

In Branäs angekommen, staunten wir nicht schlecht. Eine zehn mal zehn Meter große Begrüßungstafel empfing uns. Vor uns waren 30 oder 40 fast identische Häuser, aber keine Menschenseele. Uns wurde schnell klar, daß es sich hierbei um einen Wintersportort handeln mußte. Demnach gab es außer der großen Tafel, vielen verlassenen Häusern und einer langsam schmelzenden Skipiste nicht viel zu entdecken.

Aber es gab einen kleinen Fluß mit echtem Sandstrand. Dort verspeisten wir unsere zuvor bei Coop erstandenen Dinge und lagen einfach mal etwas in der Sonne - Mitten in Schweden - irgendwo an einem Fluß.

Nach dieser kleinen Ruhepause fuhren wir weiter nach Torsby. Das war im Vergleich zu den Dörfchen, die wir zuvor gesehen hatten, eine echt große Stadt. Genau 12.946 Einwohnern wohnen hier, leider war nicht jeder zu Hause, so konnten wir nur einigen wenigen Hallo sagen ;) Kaum zu übersehen war die große rote Kirche von Torsby mit ihrem sehr schönen Friedhof. Wobei ich mich echt frage, wozu der Swimming Poll dient. Vielleicht hat ja jemand eine Antwort für mich.

Auf der Rückfahrt lernten wir dann echte schwedische Straßen kennen - teilweise asphaltiert, teilweise nur Schotter mit gut positionierten Bodenwellen.

Once upon a time there was a feud in the town of Hamar, Norway. The conflict was about Stream Nest in Åkersvika (the Bay of Åker). How the conflict ended is almost beyond belief. But let me tell you about all that came to pass, one thing at a time.

Read more here: stream-nest-the-tale-of-a-battle-of-art

Genug geschwärmt, Zeit für Fakten!

Tønseth gartneri i ottestad brenner. (4 april kl 18.30-) Brannårsaken er ukjent. Siden jeg var barbeint (her rykker man ut fort), ble det bilder fra bilen. Først trodde vi kanskje det var steinerskolen som brant, men det var det heldigvis ikke.

Røyken er kullsvart, og den er visst farlig ifølge text tv (nyhetskilde numero uno). Ingen mennesker er meldt skadet. Den minte meg forøvrig om den mystiske røyken i "Lost".

Tssssssssssssssssssss

Bilder fra etterpå (trykk for større)

Regjeringen la nylig frem en stortingsmelding hvor det ble ettertrykkelig fastslått at dataspill er kultur. Det årlige arrangementet The Gathering på Hamar ble der dratt frem som et positivt eksempel på spillkultur.

GIGANTREGNING: Det er dessverre ikke skattemyndighetene enige i. De velger å legge moms på billettsalget til The Gathering, også for tidligere års arrengementer. Dette betyr at den frivillige organisasjonen som står bak dette non-profitt arrangementet sitter igjen med en gigantregning.

Dette betyr at The Gathering sannsynligvis ikke lar seg gjennomføre flere ganger, med det nye momstillegget.

BRANSJETREFF: Skattemyndighetene begrunner momsen med at de ser på The Gathering som et bransjetreff, og ikke som et kulturarrangement eller opplevelsessenter.

Jeg er likevel forundret over hvordan det går an å se på en samling ungdommer som spiller Counter Strike, med en gjennomsnittsalder på 16 år, som et bransjetreff.

KULTUR: I går ble det avholdt en demonstrasjon utenfor Vikingskipet. Det skal bli spennede å se om kulturminister Trond Giske velger å gjøre alvor av sine uttalelser om at spill er kultur. I mine øyne burde man støtte dette arrangementet mer finansielt, i stedet for å legge det dødt.

Noe som også er bekymringsverdig er den effekten dette vil ha for andre arrangementer rundt om i landet. Det blir til stadighet avholdt lokale LAN-parties i distriktene. Skal disse måtte betale moms de også?

 The evening was filled with good natured insults, stories from the road and a series of toasts.  Underneath all the verbal horseplay though, was a mostly silent acknowledgment that the bonds of this sport had forged between us. Like all great friendships it was exactly as though no time had passed, and even though the group dynamic had not happened in more than 10 years, it might have been yesterday.

Joining us were Liz & Paul Marquese, Rusty Smith, and Ian Baranski. As the lone female, I suspect Liz learned a lot more about life on the road than she probably every really wanted to know.

 Back at the rink this morning and we announced our way through all of the repechage rounds - basically "second chance" opportunities for skaters eliminated yesterday to gt in some additional races and grasp at the two spots that would lead them back into the official meet this evening.

 An interesting rumour is swirling around at the meet - that they are attempting to bring in Apolo's "Dancing with the Stars" partner Julianna in to sing the national anthem tomorrow night. No idea of the validity - but it would be good for the sport.

 I'll post again tonight after the races are over - we are skating the 500 and 1500m finals tonight.

 -John

My first memories of Eric were at the first national speedskating championships I ever attended – in 1981 – in Butte Montana. I was terrible but managed to get one 4^th place in one final.

True to form, Eric wasn’t shy at all and on a touristy trip to visit the local copper mine – an expansive bowl shaped hole in the ground terraced by the digs and service roads for the heavy equipment - Eric’s snap comment was, “Now I know why they they call this Butt Montana – it’s a gigantic toilet."

This was strong humor for me - a 12 year old raised by conservative parents and I laughed long and hard until my dad reappeared. “Look – it’s a butt!” Eric pointed to a cloud, getting a rise out of all of us.

Eric is a fierce competitor and of all of those I competed with through the years, probably he is the one I was most surprised by – and I mean surprised – when I discovered (and I mean discovered) that we were friends.

Two years older than me, as teens growing up we only competed on rare intervals. Even as I failed to make the team in 1988, Eric skated a world record in the Calgary Olympics in the 1500m in what was one of the most technically perfect race ever skated. Even today you can watch the race and just be in awe of what he put together in that minute and fifty seconds. Ultimately he won a silver medal, having the gold stolen from him in one of the later pairs of skaters.

Cocky? Sure. Brash? Yes. Confident? Yep. Loud? Yes. Bold? Yes.

At first these aspects of Eric’s personality really make you want to dislike him. And for a while I held him at a distance – intrigued by his charm, pissed off by his on ice antics. In the 1994 Olympic trials, Eric and I had several run-ins leading to shouting matches with the referees. It was pretty much accepted that Eric was a favorite amongst the judges and referees – and in hindsight, who can blame them if it were true – Eric’s clearly a gutsy clutch player.

In the 1994 Olympic games, during the great race of the games – the 5000m short track relay where the USA won their 13^th and final medal (the most ever in a winter Olympics), it was Eric (with an amazing push from Andy) that put in four straightaway strokes at the end of the race to steal back silver from the Australians and match his own medal from Calgary. Another silver medal – but this time one that I share with him along with Andy Gabel and Randy Bartz…

Ok, so Eric does suck as a roommate. Seriously he’s the worst roommate you can imagine on a trip overseas. In Norway in 1995 Eric was my roommate. Prior to that I had established a great rhythm with Andy or Randy as roommates. Respect for the nap, keeping quiet when the other person was sleeping, keeping the shades closed, keeping the bathroom reasonably clean, no rap music… These had become expectations for me, and Eric proceeded to break every unwritten rule. When Eric is up – everyone’s up. If Eric wakes early with jet lag – on goes the rap music, up goes the shades and when I grumpily stumble into the shower after he was done, he’s managed to use all the towels and still leave a puddle on the floor.

But Eric – he’ll do anything for you. I’m constantly reminded of my own selfishness in the face of his selflessness. If you are traveling through Boston and you have a layover, give him a call and he’ll volunteer to come get you and take you to dinner – and then insist on paying for it. The first to buy drinks, a big tipper, always willing to drive or go out of his way for people Eric seemingly has a horde of close friends – and no wonder – he is just so engaging and one of the most generous people I’ve met.

Thank you Eric – for so many things – your friendship, your lessons in service to others, and not the least for, on February 25^th, 1994, slicing an amazing four straightaway strokes deep into your 8^th relay exchange of the final event of those Olympic games and guaranteeing all of us the silver medal we share.

-John

Nå kan jeg bare glemme å begynne på enda noe jeg vil få gjort før jeg reiser. Kommer jeg på noe jeg trenger nå er det for sent å løpe ut å kjøpe det. Med mindre det er på flyplassen. Jeg har ikke mer tid igjen. Det eneste jeg vet jeg mangler nå er å overføre musikk til mobiltelefonen min - jeg trodde jeg skulle klare meg med 2GB, men etter å ha plukket satt jeg plutselig med dobbelt så mye. Strek i regningen. Så ville ikke teknologien samarbeide. Enda en strek. På flere ulike måter. Mange, mange streker i regningen - som igjen betyr at jeg ikke var ferdig med alt 21:00, som var det jeg hadde planlagt. Jeg var sånn nogenlunde ferdig rundt 23:00, og nå er klokken halv to om natten og jeg tenker at jeg enda har igjen å skrive noen søte brev til lillesøstrene mine så de vokser litt og klarer seg fint mens jeg er borte. Mobiltelefonen tar fortsatt imot musikk. Jeg får oppdatere musikklisten min ....hos vertsfamilien kanskje?

Ymse&Lillepus skal hvertfall bo hos en dame som har leilighet med internett og fine fine saker. Og de har vaskeautomater i nærheten, sånne som man ser på film :) Jeg skal få med meg Lillepus, så skal vi vaske klærne våre og sitte på en stol og lese mens vi venter på at de blir rene <3 Og vi skal ta t-bane til skolen hvor vi skal lære spansk, og disse menneskene som skal passe på oss henter oss på flyplassen og følger oss til jobb første dagen. Jeg tror det kommer til å bli fint, etter at jeg har vendt meg til at folk syns min spansk er ustyrtelig artig og klapper meg på hodet når jeg forsøker å mime hva det er jeg ønsker å uttrykke. Språkbarrieren er for meg det mest utfordrende.

Jeg tror ikke den ferdigpakkede sekken min veier mer enn 10 kg, men den er mer full enn jeg trodde den skulle bli. Selv om det fortsatt er plass håper jeg på at innholdet synker naturlig sammen slik at når vi reiser fra Buenos Aires om 6 uker så er den mindre full :) Håndbagasjen som er 70% full av ting som barna på barnehjemmet skal få, veier ikke mer enn 8. Så dette kommer til å gå bra. Pass, penger og pilletter (3P) er i orden, attpåtil kredittkort, visakort, juksekort, passkopi, forsikringskopi, Kilroykort og litt Euro fra mamma er også i orden. Jeg tror jeg er så forberedt som jeg kan bli.

Jeg må bare huske å gaffateipe alle strammeanordningene på sekken i morgen, og pakke med meg mobilladeren, toalettmappe og en matboks.

Om 12 timer skal vi begynne å bevege oss mot sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Si hadetbra til familien mens tårer triller og ønsker om å putte dem i sekken og ta dem med melder seg. Om 14 timer er vi i lufta, på vei til en flyplass i Paris.

Tiden for å feige ut har rett og slett rent ut, og det er en fantastisk herlig tanke! Etter over et halvt år skal vi endelig ut på eventyret vårt, og jeg tror kanskje at det er derfor jeg ikke legger meg enda. Jeg vil tenke litt mer på det. Litt til <3

For hvor mange er det som kan si disse setningene i løpet av livet:
- 'Jeg skal backpacke hele Sør-Amerika'
- 'Jeg backpacker Sør-Amerika'
- 'Jeg har backpacket Sør-Amerika'

Nå begynner vi!

....Det var en gang at Ymse og Lillepus satte seg på et fly til Buenos Aires for å backpacke Sør-Amerika... :)

No doubt, I'll be writing later to let you know how it went.

En spørrerunde i Vårt Land viser at Hamar er det bispedømmerådet i Norge som har det største flertallet for å endre kirkens praksis på dette området.

Les resten på NRK.no

Det tredje landsmøtet for organisasjonen Skeiv Ungdom (SkU) ble gjennomført i på Rica Hotell Hamar. Om lag 60 medlemmer fra hele landet deltok. Organisasjonen er ung, med bare tre år bak seg. Av den grunn handlet landsmøtet i hovedsak om organisering, vedtekter og valg av styre. Audun Barstein Heidrunsson ble valgt inn som sentralstyremedlem, og slutter derfor som leder for SkU Innlandet.

Les resten på Hamar-Arbeiderblad.no