Det mest vanlige og enkleste er å skjule seg bak spørsmålet, og få den andres oppmerksomhet vekk fra en selv. Man svarer; jo takk, bare bra.. og signaliserer ved dette at en ikke har så lyst å gå nærmere innpå seg selv. Man trenger ikke gå i dybden på noe. Kanskje har man det faktisk rett og slett fint, da er spørsmålet verdens enkleste.

Men om man ikke har det bra, hva sier man da?

 Juger man på svaret kan det riktignok være avslørende bare ved å vise kroppsspråket eller uttrykket sitt til den andre. Det sies at 90% av kommunikasjonen er non-verbal, noe de færreste tenker på. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor folk spør meg spørsmålet; hvordan har du det? For i mange tilfeller vil de ikke høre svaret. Har ikke ord på hvor mange ganger jeg har begynt å si noen setninger om hvordan jeg har det, mens den andre ikke lytter i det hele tatt. De har kanskje allerede avbrutt meg med begynne på neste spørsmål. Eller har begynt å snakke med ungen sin som står og drar dem i buksebenet. Det er ingen god følelse. Jeg har lett for å tenke; "jeg er ikke interresant" og blir gjerne litt trist. Jeg har tenkt mange ganger at det kunne vært interresant å teste ut om folk egentlig lyttet ved å si ting som bare var tull og hinsides all fornuft, i stedet for de personlige frasene. Jeg tror desverre at mange ikke hadde oppdaget det. For straks folk har stilt spørsmålet, lukkes desverre ofte den andres ører, og jattingen tar over:

mhm...

ja..

mhm...

akkurat...

... mens blikket deres tydelig er opptatt av noe annet.

 En annen ting som også kan føles litt vanskelig er at når man er syk så ønsker gjerne "omverdnen" at en skal komme med noen gode nyheter angående formen eller fremgang av noen slag. De vet ikke hva de skal si når dette ikke er tilfelle, og blir lei seg rett og slett. Noen blir så perplekse av å høre at en annen kanskje ikke har det så godt at de stilner, blir stumme eller hakkete i ordene.

Er det egentlig en kode på at man alltid skal svare; takk bare bra? Er det en kvote man kan bruke opp? Har man sagt nei, ikke så bra 3 ganger så bør man jammen meg ha det bra 4.de gangen? Er det toleranse for at folk ikke har det bra over tid eller bør masken taes på om tingene drar ut?

 Må det være sånn at man uansett ikke kan si ting som har negativt fortegn? Det kan virke som folk i dagens samfunn blir mer og mer overfladiske og jeg-sentrerte. Og alle skal være så lykkelig, alt skal være så flott. At venner snakker om sykdom, sorg eller andre vonde ting, truer kanskje idyllen eller boblen de er inni? Det er noe med at når man har det godt selv, så vil man helst ikke at noen skal rokke ved deres verdnen, negativitet blir utrygt.

Noen mennesker legger opptil ved hele sin væremåte at det er rom for alle slags svar. Det er rom for å ha både gode og dårlige dager, og ikke minst rom for ærlighet. Det er rett og slett rom for å være seg sjøl og være menneske med alt det innebærer. Det er godt å være i nærværet til slike mennesker. Jeg synes ikke vi skal gå rundt å være negative alle mann og alltid legge ut om hvor dritt man har det, men jeg synes det skal være rom for ærlighet og rom for å kunne gå i dybden av og til. At vi er geniunt opptatt av den andre vi møter, og hvordan han/hun har det. Er ikke det et minstemål?

Tenk iallfall over om det er lurt å stille et spørsmål du ikke egentlig vil ha svaret på.

.

(Profeten Mohammad (fvmh) )

.

(Bibelen, Salomos ordspråk 11:25)