Når ferien begynner om få dager og ingenting er pakket, leiligheten er møkkete og hjemmehjelpen er syk - da er jeg jo nødt til å gjøre ting selv om jeg ikke orker. Og akkurat nå greier jeg ikke ta mer ansvar for noe. Orker ikke krav om noe som helst. Klarer ikke være noe for noen.

Det jeg egentlig kunne skrevet om dette, sensurerer jeg bort. Jeg skriver og sletter og prøver formulere på nytt. Men det finnes ikke ord egentlig. Det er tomt.

Og likevel vet jeg at jeg er "heldig" fordi det er andre der ute som er innmari mye dårligere enn meg. Det hjelper bare ikke akkurat nå...

I've made a cyber-friend! Now I am not friendless in this virtual world!

I yawned and stretched; and then I logged into my blog, to see something unexpected! I saw a comment! I was so excited that I almost stepped on my own tail - but then, my usually cautious mind tightened the leash on my excitement - "Is the message from a friend or a foe?"

"From a friend," I told myself...and I clicked the link! It was a sweet comment from Opy - the original gruff dog! Gruff...? I don't think so! I think he is sweet!

Thanks Opy. You've made my day. You've inspired me to plod on...I do hope that I make a lot of canine friends in this virtutopia, but you will always have a special place in my heart...my first virtual friend:)

Da vi dro videre gikk vi for halv maskin, eller noe enda saktere. Til tider føltes det som toget kjørte i gangfart og de beklaget stadig over høyttalerne at det gikk så sakte. Lokføreren hadde nesten ikke sikt og de måtte stoppe flere ganger for å feie bort is og snø fra vinduene.

Snart var vi en time forsinket i forhold til rutetida. Og det skulle bli verre. I kafeen gikk sikringa i stekovnen. Da var det ikke varm mat å få. Vi hadde heldigvis med oss en del mat, men det var jo ønskelig med en middag etter hvert.

Komfortvogna var full og i kupeen vi satt var det (selvsagt) flere småunger som hylte og hoia og løp hit og dit. Jeg var sliten, hadde innmari røykesug og ble stadig mer irritabel. Selv med ørepropper nytta det ikke å sove. Hat.

Doene ble stadig mer disgøsting. Vasken var tett, det så ut som gulvet var nedpissa og det ble tomt for dopapir. Herrrrlig.

Men det var lys i tunnelen (!), for på Lunde stasjon ble vi stående lenge nok til at jeg rakk en røyk. Vi måtte vente på kryssende tog, og da det kom ble lykken enda større; de hadde nemlig med sikringer og påfyll av mat. Dermed ble det deilig spinatpai på oss og jeg fant etter hvert tilbake litt av roen i meg selv. Poden og jeg så skumle zoombiefilmer på laptop'en og hadde det egentlig ganske ålreit.

Det er alltid deilig å komme hjem etter reise. I dag var det ekstremt godt. Ekstra koselig var det fordi min kjære venninne og fuglepasser, Chanel sto klar med herlig middag. Hun gjorde påsken vår mulig, så hun fortjener favnen full av tulipaner. Det ble også et gledesfylt gjensyn med Mayra. For ikke å snakke om sofaen..! ;)

Nuh er det slutt for i kveld, kroppen vil bare sove. Men det er deilig å være hjemme etter denne ekstra lange Langfredagen.

Håper dere alle har en god påske!

Å snakke er fine greier, det gjør jeg mye av tida. Jeg har venner, familie, naboer og nettbekjente. Jeg har gått noen år i terapi, jeg har ransaket sjela og fortida mi. Jeg vet hva som har vært av bedritne ting og har plassert det der det hører hjemme. Når jeg henvender meg til dere innen helsevesenet/det offentlige er det for å få hjelp med helt bestemte ting. Det er fint dere er opptatte av mestring, men jeg trenger ikke lenger bekreftelser på at jeg "klarer selv". Jeg har de siste 10 åra funnet ut at jeg kan bo alene, jeg kan male, tapetsere, skru sammen og henge opp hyller. Jeg har ordna opp ting med det offentlige, jeg har flydd fra legekontor til legekontor, jeg har levert inn papirer i tide, vært til utredninger, skaffet bekreftelser, sendt inn underlagsdokumenter, gått til ørten typer behandling. Og jeg har tatt vare på ungen min så å si alene.

Etter at jeg fikk diagnosen ME har jeg fått enkelte ting på plass som gjør hverdagen min lettere; jeg har fått hjelpemidler, hjemmehjelp og jeg har søkt - fått avslag - klaget på vedtak og fått innvilget parkeringstillatelse for forflytningshemmede. 2 år har det tatt meg. Hvis jeg skal fortsette i dette tempoet vil det ta meg noen tiår å få alt på plass.

"Vi må finne den røde tråden og snakke om den." Javel? Jeg har funnet og presentert den røde tråden for lenge siden. Jeg trenger ikke prate om fortida mi eller hvor vanskelig det er å være syk. Jeg trenger konkret hjelp med praktiske ting jeg ikke har kapasitet til selv. Hjalp det at jeg sa det? Nei... Hjelp med å fylle ut skjemaene i byråkratiet kan jeg ikke få, men vi kan gjerne snakke om at det er vanskelig. Så fint.

Hva med behandling for sykdommen? Det påstås at gradert trening kan hjelpe ME-syke. Okay, sett i gang da. Hent meg og ta meg med til dem som kan hjelpe meg med dette. Lag konkrete treningsopplegg for meg og følg meg underveis. DET trenger jeg hjelp til.

Det svirrer rundt meg av stønadsordninger jeg muligens har rett på. Grunnstønad, stønad til bilhold, støtte til kjøp av bil tilpasset mine behov, tt-kort så jeg kan delta på sosiale ting uten å blakke meg på taxiregninger. Kan noen sette seg ned med meg, hente fram de riktige skjemaene og hjelpe meg fylle dem ut? Jeg makter ikke mer.

Boligen må utbedres. Egentlig trenger vi en større bolig uten at sønnen min og jeg må rives opp fra et nærmiljø vi stortrives i. Jeg orker ikke finne ut av alt sammen på egenhånd. Det tapper meg så ekstremt når jeg sitter med alt ansvar selv. Stresset ved det gjør meg sykere.

Jeg ønsker meg et møte med alle som har med saken min å gjøre. Et møte der vi går gjennom behovene, der jeg kan få informasjon om hva jeg kan/bør søke om, hjelp med utfylling og kopier, bekreftelser og hva nå enn som trengs. Et møte der alt kan ordnes på en gang så jeg kan gå i gang med det jeg aller helst vil bruke kreftene mine på; å bli friskere. Er det ikke det dere ønsker også?

Egentlig burde jeg hatt et kjapt svar å komme med som stoppet kjeften på slike (forslag, anyone?), men jeg er litt for høflig og prøver heller forklare dem hvorfor ting er som de er. Det begynner jeg strengt tatt å bli lei av. Etter nærmere 9 år som syk (i de fleste av dem var jeg i jobb, eller i utdanning), har jeg hatt så mange runder hos leger og NAV at jeg ikke har særlig overskudd av tålmodighet igjen. Det er ikke enkelt å bli uføretrygdet, om noen tror det. Og om jeg kan jobbe eller ei, burde være en sak mellom NAV og meg (og ikke mellom tilfeldige bekjentskaper og meg). Jeg har blitt innvilget tidsbegrenset uføretrygd, noe som vil si at NAV har tro på at jeg skal bli i stand til å arbeide igjen på et senere tidspunkt, nærmere bestemt i 2010. Tre år, altså, med en viss ro til å finne fram til stabilitet og forhåpentligvis tilfriskning.

En viss ro, skriver jeg, for NAV drar meg inn på møter en gang i halvåret for å sjekke om jeg ikke har blitt frisk igjen. Jeg trenger altså ikke passes på av naboer og bekjentskaper, selv om det tydeligvis er en jobb flere gjerne påtar seg.

"Problemet" er at jeg ikke ser syk ut. Det er svært sjelden noen kan se på meg hvordan jeg har det. "Du ser jo så godt ut", sier folk til meg. Selvsagt veldig hyggelig å høre, men jeg forstår at dette også er uttrykk for at det er vanskelig å skjønne at jeg er syk. Newsflash: Mange sykdommer synes ikke utenpå, men de er der likevel. Tenk det.

Jeg er jo som oftest fornøyd med at jeg ikke ser ut som jeg føler meg. Da hadde jeg vel neppe turt vise meg utenfor heimen, i redsel for å skremme hjerteinfarkt på noen. Likevel hadde det mange ganger vært enklere å ha en sykdom som synes utenpå. Å slippe å forklare meg, hadde vært godt.

Det er ikke spesielt trivelig å høre Hegnar eller andre uttale seg om hvor stort problem det er at Norge har så mange trygdede. "Stå opp om morra'n" og lignende beskjeder, gir ikke akkurat følelsen av å være et verdifullt menneske lenger. Jeg står opp om morgenen - må jo det for å få sønnen min på skolen, men si meg... hvilken forskjell gjør det at jeg ikke sover til 12? Har samfunnet mer glede av meg for det? Tru'kke det, gitt.

Om den dagen kommer, at jeg faktisk kan fungere i jobb igjen, hva da? Leger har fortalt meg at jeg neppe vil bli 100 % frisk igjen, til det har jeg hatt denne sykdommen for lenge. Jeg kan ikke tenke meg det er mindre hardt i arbeidslivet nå, enn det var da jeg forsvant ut av det. På min siste arbeidsplass var jeg igjennom ikke mindre enn seks omorganiseringer i løpet av litt over tre år. Jeg gikk fra å være i en jobb jeg mestret og trivdes i, til å bli plassert i en stilling jeg ikke var kvalifisert til (noe som selvsagt ble brukt mot meg da de kasta meg ut). Jeg er altså ikke spesielt tilpasningsdyktig?

Når jeg leser om folk som mener at vi trygdeslasker må se å få oss en jobb, lurer jeg på hvor jeg eventuelt skulle henvendt meg. Det kryr sikkert av arbeidsplasser for folk som ikke tåler stress, ikke orker forholde seg til for mange mennesker i løpet av en dag, har sterkt svekket konsentrasjonsevne og helst skal legge seg ned og hvile innimellom. Eller?

Det er sjelden jeg orker gå inn i debattene som raser i media, diskusjonsforum og på blogger. Derfor gjør det så innmari godt når jeg leser hos Hjorten og Victoria, som begge presenterer tall og kommentarer på en måte som de fleste journalister ikke evner. Det er godt det ennå finnes folk som har litt i huet - og bruker det. Jeg gir begges blogger mine varmeste anbefalinger; løp og les!

...og DA tenker jeg vi sier takk til meg.

Nå kan jeg for eksempel lære meg 8500 norske banneord. Da har jeg virkelig noe nyttig å bruke juleferien til.

Men det enkleste er nok å holde seg til denne krystallklare meldingen som jeg fant hos Rockette.

Jeg er sint, nei jeg tror jeg er rasende. I hvert fall er det fullt. Helt breddfullt. Faktisk har det begynt å renne over for lengst, men jeg vil ikke ha denne sildringen, jeg vil ha det ut og opp og vekk - alt sammen på en gang. Hear me roar!

Jeg tør ikke, klarer ikke. Jeg biter tenna sammen, blir sint for småting og raser ut i helt feil situasjoner og overfor helt feil personer. Det hjelper ikke, for det er noe annet det handler om. Noe større.

Egentlig aner jeg ikke hvordan jeg skal få det ut. Ikke hvorfor heller, men det er ikke så viktig. Hvordan, er nøkkelen, men jeg har ingen erfaring med dette. Helvete heller, hvor er det plass til de store følelsene? Jeg vil jo ikke plage noen med dem...

1) ALTFOR MYE HÅRPRODUKTER I HÅRET! HÅRET SER FETT OG JÆVLIG UT SELV OM DET HELT SIKKERT ER NYVASKET OG DET HAR TATT MINST TRE KVARTER + ett kvarter med grining Å FÅ HÅRET PÅ PLASS!

gjerne kombinert med å ...

2) Lage en slags halvvegs hestehale, og la noen slags lange panneluggtjafser og sidehår henge ned på hver side etter at de har vært igjennom rettetangmishandling.

Toppes med ...

3) Perleøredobber i ørene (ok, det har ikke noe med hår å gjøre, men *urgh*)

Ungdommen nu tildags altså ...

Det verste er at dette i likhet med the return of the tights from the 80s helt sikkert er noe jeg kommer til å venne meg til, og jeg må også nevne at panneluggen som nå er spådd. Jeg har ikke hatt pannelugg på 7 år. Ok. Jeg har ikke så mye mot panneluggen da. Pannelugg kan være stilig det, MEN IKKE PÅ MEG! *grøss* Og siden jeg tar øko(logi)- og øko(nomi)-varianten av hårklippen og klipper meg selv (ja, bare le du, men jeg er god på å klippe og sparer lassevis med penger) så er det heller ingen fare for at noen skummel frisør plutselig bestemmer seg for at jeg skal ha pannelugg heller. Og når jeg nå sitter her og panneluggmimrer så kommer jeg på hvilket helvete det er å ha pannelugg når man har briller. Nei, så godt det er å slippe den panneluggen som vokste seg for lang igjen og ble liggende nedpå brillene etter 2 og en halv time. *phew* Nei, det blir lang pannelugg framover og skikkelig hestehale. Basta!

Project Whacky Britain is the blog of one William Gruff, and is featured on my sidebar. I commend the site to all Brits, especially those cynical ex-cops like me. Some of his utterances should be immortalised, and he recently had these comments to make.

I'm not sure whether he was talking about people in general, or some specific bunch when he said:- 

"People do what they can and some can only make a nuisance of themselves." Now, I wonder whom he means!

Does the following of his quotes ring a bell with you?

"Those at the top are all too often nothing more than self-serving careerists. It’s the poor buggers at the bottom who give them their successes, and suffer for their failings."

And his comment on our much vaunted new Olympic Stadium-to-be;

"A stadium in the shape of a 'sunken bowl' to symbolise a nation going down the pan."

Don't take my word for it. Read his blog.

Likevel, dagen etter trosset jeg symptomene, kledde meg opp i varmt ullundertøy, høyhalset varm genser og kåpe. Jeg skulle nemlig på et lite kaffetreff med en medblogger, og det ville jeg gjerne gjennomføre på tross av bugsa som prøvde å overta kroppen min.

Utenfor Red Goat på Røa traff jeg den godeste Frøken Skavlan, endelig - etter å ha pratet om kaffetreff i flere måneder. Det var kjempekoselig! Der satt vi på en benk i sola og småpratet og drakk kaffe og chai-te. Litt dårlig varme på sola dessverre, tror noen har skrudd ned termostaten. Da vi avsluttet vårt lille møte kjente jeg at forkjølelsen satte i for fullt igjen. Møkk også!

Jeg tror jeg har fått forkjølelsenes mor på besøk, altså. Feberen herjer og jeg har brukt minst 3 trær i snytepapir så langt. I natt sov jeg nærmere 13 timer, noe som er ekstremt for meg. Det er først nå utpå kvelden jeg har karret meg opp fra sofaen mer enn fem minutter av gangen.

Ikke annet å gjøre enn å overlate kroppen til å ta opp kampen mot invasjonen. Jeg kommer nok sterkere tilbake.

Frøken Skavlan - det var kjempetrivelig å møtes! :-) Håper på nytt bloggetreff, men gjerne på et varmere sted.

Skulle tro det var fyllenerver, men det kan det jo ikke være.

Jeg har handlet inn flott høstlyng som jeg skal plante i min svært så neglisjerte verandakasse. Kanskje det hjelper med litt jordlige aktiviteter?

Så helt galt kan det ikke være, jeg har gjort min borgerplikt i dag. Brukte en sen kveld i forrige uke til å gå gjennom programmene til 4 partier. Utfra det utvalget gjorde jeg mitt valg og sto for det i dag. Det var egentlig litt antiklimaks å gå til valglokalene. Ikke mye høytidelig stemning, gitt. Uansett, I did it... og nå er det på tide å krype under ullteppet og bli der.

Jeg vil at noen skal passe på meg. Snufs.

Selvsagt gjorde jeg ikke det, og selvsagt hadde jeg glemt det meste da jeg våknet i dag morges.

Er det ikke typisk?

Nå er novellen irriterende godt gjemt i mitt eget hode, uten at jeg aner hvordan jeg kan få den fram igjen. Ja ja, Cappelen får heller vente.

Dermed blir det muligens litt stille her en stund. Orker ikke lenge foran pc'en av gangen, derfor har jeg ikke fått utløp for alle bloggpostene som svirrer rundt i hodet mitt.

But I'll be back...

De har nemlig klart å hogge seg ned til leiligheten under; mine kjære naboer har nå et flott hull i taket, betong har rast ned og ødelagt dusjkabinett og baderom hos dem.

Spesielt.

Jammen godt det er håndverkere som gjør jobben. Tenk hva som kunne skjedd hvis de var ufaglærte...

For en skikkelig thriller, les blogpost hos Minneapolise.

Nå er det noen rett over meg som pusser opp badet sitt. Sikkert fint for dem, men ikke like gøy for meg. Jeg våkner til boring og banking hver morgen (takk skarr'u faen meg ha) og koser meg med å høre på dette resten av dagen. Ikke at det bores i ett sett. Neida, det er mer småboring. Plutselig braker det løs i noen sekunder og så er det brått stille igjen. Noen ganger går det bare minutter før det setter i gang igjen, andre ganger timer. Jeg sitter på ank og venter på at helvetet skal starte igjen. Ikke kan jeg hvile eller sove, ikke kan jeg høre radio eller se TV (boringen overdøver alt, jeg har prøvd), ikke kan jeg snakke i telefonen (skulle gjerne ha ordna litt før turen min).

Hva er det for noe med sånn fisleboring, forresten? Det høres ut som vedkommende ikke greier å holde trøkket oppe. Kanskje h*n bruker sveiv?

Det verste er at det er varslet at det skal vare i 4 uker. FIRE UKER! For å pusse opp et ørlite bad på noen få kvadratmeter? Erre mulig?

Gudskjelovogtakk at jeg snart reiser bort! Jeg må bare holde ut faenskapet i et par dager til.

Hilsen Lothiane
- med øreproppene godt trøkka inn i ørene

Post-post:
Jeg legger merke til at når jeg blir irritert/frustrert, legger jeg om til mye bredere dialekt med sterkt innslag av banning. Lurer på hva det kommer av. Noen som har forsket på dette, tro?

I kjøleskapet har jeg en flaske Cosylan som gikk ut på dato for et par år siden. Foreløpig har jeg tatt litt av den for å få sove. Så vidt meg bekjent inneholder den morfin. Tjohei... Men det hjelper en stund.

Tidligere i dag snakket jeg med en bekjent av meg som er sykepleier. Hun ble litt streng da hun hørte hosten min og sa jeg skulle snakke med legen, så nå har jeg bestilt time. Kanskje det faktisk er noe han kan gjøre denne gangen?

På toppen av en satans forkjølelse og en bil som maser om legehjelp, mottok jeg i går dommen fra Skatteetaten. Det pleier gå ganske bra, stort sett får jeg noen tusenlapper igjen og de kommer godt med. I fjor fant imidlertid noen i den etaten ut at jeg skulle betale mindre skatt. Dumme meg stolte på at de visste hva de gjorde. Eller... det gjorde jeg egentlig ikke, jeg håpet. Og hadde ikke ork til å finne ut av det heller, det var nok annet å rydde opp i av offentlige papirer og ordninger. Å være langvarig syk krever noen ganger mer av meg enn enkelte tidligere arbeidsgivere gjorde. Men nok om det... Greia er i hvert fall at jeg er skyldig såpass mange tusen at jeg kunne ha kjøpt et flott digitalt speilreflekskamera for pengene. Det har jeg ønsket meg lenge, men ikke hatt råd til. Spørsmålet blir da hvordan jeg skal få råd til å betale restskatten.

Jeg takler ikke økonomiske bekymringer særlig bra, altså. Verden raser liksom sammen med et digert brak og jeg ser ikke noe lys i tunnelen. Livet blir beksvart og løsningene jeg kommer på er rimelig selvdestruktive. Når det står mellom å hoppe fra balkongen, selge kroppen min eller eventuelt bli hjemløs, er det på tide å puste i en papirpose en stund. Det er i sånne stunder jeg mest av alt ønsker jeg hadde en rolig og trygg mann som tok over for meg mens jeg er i hysteriens verden. Men nei, ikke denne gangen heller, gitt.

Det verste er at det ikke ser ut som Skatteetaten har tatt feil. Jeg har sjekket tallene så godt jeg kan. I dag skal jeg la faren min se over faenskapet i håp om at han kan peke på en feil som redder lommeboka mi. Det er tvilsomt, selvangivelsen min er ikke spesielt avansert.

Hvordan er det mulig å spa opp nærmere 10.000 kroner på kort tid - på lovlig vis? Ikke kan jeg jobbe, så det er uaktuelt med ekstrajobb eller overtid. Jeg kunne selvsagt låne pengene, men da står jeg igjen med samme problem: Jeg må jo nødvendigvis ha noe ekstra å ta av for å betale tilbake.

Det er i sånne stunder jeg er ekstra glad i internett. Kort tid etter at jeg hadde klaget min nød på ME-forum fikk jeg svar med tips om noe som kanskje kan få skatten min ned. Etter å ha pratet med en god venn på telefonen fikk jeg et annet tips jeg skal sjekke ut. (Takk!)

Det ordner seg nok. Det pleier jo alltid det. Men min tro på The law of attraction og The Secret har dalt veldig. Faktisk tror jeg den ligger og svømmer i en sølepytt. Hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om kan jeg kort forklare: Du får det du fokuserer på i livet. Fokuser positivt; Kosmos forstår nemlig ikke ordet "ikke". Eksempel: Fokuserer du på at du IKKE vil ha mye gjeld, så får du det. Fokuserer du på at du skal få masse penger, så får du det. (ja, særlig...)

Nå er jeg straks ferdig med å beklage meg, altså. Hold ut. Jeg lurer bare på om det er noen sadister som har jobben med å sende ut skattesedler, vedtak fra Nav og lignende? De gangene jeg har mottatt negative meldinger får jeg dem nemlig i postkassa enten på en fredag eller siste dag før en ferie.

Tilfeldig? Neppe.

(Revir av Odd Nerdrum)

NOTE: You can't do gem install rmagick on windows since (as of now) rmagick gem is only for *nix systems

1) Download rmagick-win32 from http://rubyforge.org/frs/?group_id=12&release_id=15197

This also has imagemagick for 8 pixels so you don't need to do a separate download for imagemagick. If you want imagemagick for 16 pixels then download it from here http://www.imagemagick.org/script/binary-releases.php

Imagemagick site says '16 bitversion permits you to read or write 16-bit images without losing precision but requires twice as much resources as the Q8 version.'

3) Install Imagemagick

To confirm if imagemagick is installed properly go to your command prompt and type

convert logo: logo.gif
identify logo.gif
imdisplay logo.gif

this should display the imagemagick logo if everything was ok

4) Go to your command prompt and run gem update --system

5) Go the directory where you unzipped the downloaded rmagick-win32 file

6) Run gem install rmagick --local

after it is installed successfully then you should see

Successfully installed rmagick, version 1.15.9

7) Either run gem install gruff

OR

to use rails plugin. Go to your app root directory and run

ruby script/plugin install http://topfunky.net/svn/plugins/gruff

And you are done...