Shit. Rare oppgaver? Min eksamen slår dem alle. Jeg skreiv ei og ei halv side, og det føles utrolig lite, tatt i betrakting at det er eksamen og jeg allerede står i fare for å ikke bli vurdert i spansk. Hva er verre enn å ikke få vurdert? Stryk. Jeg blei nesten på gråten da jeg så oppgavene - bare spansk, spansk og atter spansk. Slå opp hver eneste ord, unntatt "yo soy" og "tengo". Det tok sin tid, kan du si. Og blikk rundt i den svette og etterhvert så innestengte gymsalen, beroliga meg. Jeg var på langt nær den eneste som måtte gjøre det på den måten. Det eneste jeg kan på spansk, etter nærmere to år med faget, er å introdusere meg selv, spørre om hasj og si at Emma es mas rubio que Stein, y Stein es el màs alto. Det er liksom eksemplene lærern alltid gjentar. Unntatt det med hasjen, det har jeg lært meg selv. Og ja, jeg kan si at me gusta vino tinto, cervezas y café, yo soy una puta! Imponerende, hva? Jeg håper sensor tror det er kødd og belønner meg for originalitet.
Hvor var jeg? Jo, de rare oppgavene.

•  Enern var å svare på hva som skjer når spanjoler stryker til våreksamen, og hvorfor María mener det er teit. Oversette MYE tekst for LITE.
• Toern var å finne riktig overskrift til fire korte avsnitt. Der feila jeg hardt, siden halvparten av orda ikke stod i ordboka.
• Etter ei kort røykepause, tre'ern. Det var å lese en tabell med forskjellige interesser, og hvor mange % jenter og gutter som likte det og det. Blabla, jeg skreiv at vi nordmenn elsker å gå på langrennskia våre uansett kjønn og alder. Og at vi i påska leser masse bøker, kanskje jentene litt flere enn guttene.
• Firern: FAIL. Her kommer de selvlærte setningene inn. Å skrive et dagbokinnlegg (jeg HATER å skrive dagbokinnlegg for en sensor, hvem fanden skriver dagbok korrekt?) om én eller flere dager i Spania. Jeg er naturligvis student og betaler studiene med horing, og resten av pengene bruker jeg på vino tinto y cervezas. Nå skulle jeg virkelig ønske jeg lærte meg mer enn fniseglosene.

 På vei ut igjen møtte jeg Gro Dahle, hu satt i bilen sin og sa "Hei Marie, gikk det bra?" og jeg blei glad fordi hu huska navnet mitt. Jeg prata litt med henne og smilte en hel del, og da jeg gikk kom jeg på at jeg skulle sagt hvor godt jeg likte den nye diktsamlinga hennes.

Si at det går bra. RO MEG NED. Gi meg boller og brus, etellerannet. Mamma og pappa kommer til å ta drepen på meg om jeg ikke består!

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.