Og kom ikke her og snakk om utsikt.  Det finnes et lass av steder med fabelaktig utsikt hvor det går kabelbane eller tilsvarende så å si helt opp.  Jeg vet de har i Bergen og Rio de Janeiro.  Eventuelt Eiffeltårnet.  Det har heis.

Den første som kommer med en kommentar om at det føles godt etterpå, får et virtuelt rapp over bakhodet.  Det føles ikke god.  Det føles vondt.  Vondt i føttene, vondt i beina, vondt i korsryggen, og  - av grunner som jeg ikke kan forklare - vondt i armene.

Ble også oppringt av den barnehagen som jeg var på intervju på mandagen, de lurte på om jeg kunne ta to vakter denne uka. Intervju prosessen er ikke ferdig, men kan bruke de to dagene på å finne ut om jeg liker meg der og om dem vil ha meg der. Håper bare jeg klare å komme meg ut av skallet mitt og vise meg fram fra mitt beste. Vel uansett så må jeg opp tidlig, vakta starter halv 8.. litt tidlig det for min del, så det kan hende at jeg blir litt gretten. Men siden de er fremmede så tror jeg at jeg klarer å skjule det.

Krysser egentlig alt jeg har nå og håper på at jeg liker dem og de liker meg slik at jeg får en mer fast jobb nå.

Bare for å ha det på det rene. Jeg har lett litt på nettet, og jeg finner ingen tegn på at Paris ba faren kjøpe hotellet og sparket de ansatte. Dette var noe programlederen på Radio Norge fant på.

Da jeg kom på jobb i dag oppdaterte vi programvaren vår, og alt ble nullstillt, og jeg får feilmeldinger hver gang jeg skal lagre eller printe ut noe.  Jeg klarte å lage bakgrunnen sånn grå som jeg vil ha den, men de fine mørkeblå firkantene er nå blitt teite og lyseblå, og får meg til å tenke på smurfer, og jeg vet jeg burde like smurfer, men det føles litt sånn at hvis jeg er for smurfer, så er jeg mot Trond Viggo Torgersen, og jeg vil ikke være mot Trond Viggo Torgersen, det var han som ga oss Hjalmar og "meninger og sånn ække helt min stil", og jeg kan ikke være mot en mann som finner på sånt, så da må jeg være mot smurfer, og det irriterer meg enda mer enn smurfene i seg selv.

Men så så jeg en buss som kjørte feil vei gjennom en rundkjøring.  Og da ble jeg glad igjen.

Jeg er på vei til bensinstasjonen på andre siden av gaten for å kjøpe startkabler. I mitt stille sinn tenker jeg "dette blir det blogg av". Bilen min er tom for batteri; ikke fordi jeg glemte å skru av lysene, men fordi jeg ikke gidder å gå til jobb, og strekningen er så kort at hvis jeg kjører den med vifta og varmen på fullt (noe jeg må pga fuktproblemene), så er det mindre strøm på batteriet når jeg kommer fram, enn da jeg dro hjemmefra. Gjør man det mange nok ganger, så tappes batteriet til slutt, noe som har skjedd nå. Dessuten tror jeg niplene trenges smørt. Så nå må jeg vel begynne å gå til jobb hver dag; ufrivillig frisk luft og mosjon om morgenen. Og jeg som har sluttet å røyke og alt. Man skulle tro at det automatisk førte til at man slapp gjøre noe som helst annet sunt i minst et halvt år fram i tid. Nå tror jeg at jeg skal begynne igjen, bare for å opprettholde lastenes balanse. Jeg leste et sted at summen av alle laster er konstante, og nå som jeg har sluttet å kjøre til jobben, står jeg i fare for å begynne å knekke knoker eller noe, hvis jeg ikke begynner å røyke igjen.

Dessuten tror jeg at jeg har mistet evnen til å blogge igjen, så jeg klamrer meg altså til håpet om at startkablene skal gi meg noe å blogge om. Symaskinen jeg lånte sist uke hadde jeg samme forhåpningene til, og når jeg er kommet over sorgen over at jeg nesten helt sikkert har ødelagt de kule grå buksene mine, så kan det være at jeg kan dra nytte av det. Men ikke før. Jævla grønne metallmonster!

Dessverre viste det seg at jeg behersker startkabler rimelig bra, noe som egentlig er greit, for alternativet hadde vel vært at punchlinen på denne posten ville vært at jeg fikk 20.000 watt eller volt eller ampere (3Fy-kunnskap, hvor er det blitt av deg?) gjennom meg, og da foretrekker jeg å ha ingenting å blogge om.

Dritt.

1900:  Rask skanning av rommet, om der er noen som kan tenkes å være i dårligere form enn meg, og som jeg muligens kan prøve å ha færre pauser enn.  Bestemmer meg for at Dame, 60, ser litt skral ut

1905:  Huhei, dette går jo som en vind.  Jeg er tydeligvis blitt i mye bedre form siden sist jeg spinnet.

1910:  Jeg hater dette.  Drittungt.  Og 50 minutter igjen

1915:  Jeg tok feil av Dame, 60, hun henger fortsatt med.  Jeg er sliten i hele kroppen.  45 minutter igjen.

1920:  Nå er jeg ikke bare sliten, jeg har vondt i anklene og skuldrene (eller andre obskure steder hvor man ikke skulle tro man fikk vondt når man syklet). 40 minutter igjen

1925:  Jeg er ikke sikker på at dette er verdt det.  Jeg tror bare jeg vil hjem og spise sjokolade.  35 minutter igjen.

1930:  Halvveis.  Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette her ½ time til.

1935:  Kanskje jeg kan fake en skade av noe slag.  Da kan jeg sikkert dra hjem.  Og dessuten spise sjokolade.  Går det an å falle av en spinningsykkel?  25 minutter igjen

1940:  JEG VIL DØ!  Jeg vil ikke mer.  Jeg hater dette.  Dame, 60, ser ut som om hun sykler søndagstur.  20 minutter igjen

1945:  Nå må vi da snart slutte med sånn nedtrapping.  15 minutter igjen (inkludert 5 minutter nedtrapping og 10 minutter utstrekking, så jeg er praktisk talt ferdig!)

1950:  HAT!!!!!!! (ikke nok oksygen i hjernen til å tenke i setninger.  Fra og med nå går det i ord og overdreven bruk av utropstegn)

1955:  !!!!!! (evnen å tenke i ord er også borte)

2000:  Ferdig!  Dette var egentlig ikke så ille, jeg tror jammen meg at jeg sier at jeg kommer neste uke også.

Og dette har skjedd før. I løpet av det siste året har jeg pådratt meg steriotyp-amerikansk-sit-com-pms. Hva pokker skal være vitsen med det?

Dessuten så forfalt vel egentlig mustasjefristen i går, og jeg angrer bittert på at jeg utsatte voksetimen hos hudpleien med en uke, for å få den tettest mulig opp til julebordet.  Jeg lurer på hvor lang tid jeg kan gå uten at noen merker at jeg ser ut som en 16 år gammel gutt, som lar ansiktshårene gro, i den tro at det ser ut som en bart.  Øyenbrynene begynner også å nærme seg 80-tallstilstander.

Denne helgen skal tilbringes innelåst i leiligheten med en papirpose over hodet.

*Da jeg skrev dette kom jeg på at jeg kunne jo bare kjørt på med sminke før jeg dro hjemmefra.  Det gjorde meg litt deprimert at jeg ikke hadde tenkt tanken før, jeg prøver jo å framstå som forfengelig her.

Jeg er helt for at språket utvikler seg, og jeg innser at det er en ørliten mulighet for at noen av disse uttalelsemåtene er lov, men jeg skjønner virkelig ikke vitsen med å gjøre språket styggere. 

Så en liste over ord som jeg mener folk uttaler feil:

Pommes Frites:  Uttales Påmm Fritt.  Ikke Påmmfri.  ”s” og ”st” på slutten av franske ord er stumme, men slutter et fransk ord på ”tes”, så skal t’en uttales.

Entrekote:  Uttales Antrekått, ikke Entrekååå

Bernaise:  Uttales Bernes, ikke bærrnè. 

Energi:  Fysikklæreren min på videregående lærte oss at det uttales ”energi” og ikke ”enersji”.  Han fortalte at etter hvert stortingsvalg fikk vi ny ”olje og enersji-minister”, men det gikk ikke mange ukene før han/hun var blitt ”olje og energiminister”.  Han var en flink lærer som hadde peiling, så jeg velger å tro på ham.

Lasagne.  Ja, e’en på slutten skal uttales.  Det heter ikke lasanj.  Jeg tror jeg til nøds kan godta ”lasangna”, som er entallsformen av lasagne.

Skeptisk:  Og nå er vi ved sakens kjerne.  S’en og k’en uttales som en s og en k, som i ”skap”, ”skole” og ”skam” ikke som en sk som i ”skimmel” eller ”sky”.  

Selv uttaler jeg 16 uten t og innbiller meg at det er sjarmerende, men innser at det er mulig jeg tar feil der.

I natt drømte jeg at jeg kunne gå på skøyter. Jeg var ikke flink eller noe, men jeg falt ikke, og jeg gled bortover - ikke isen, for det ville gitt mening, og slikt driver ikke drømmer med - men linoleumen på folkehøyskolen jeg tydeligvis gikk på. Jeg kan ikke gå på skøyter - jeg mener, jeg kan ha på meg skøyter og gå bortover isen, skritt for skritt, men det er også alt. Og jeg faller mye. Jeg er ikke så mye på skøyter lenger. Ikke ski heller.

Kan vi fastforwarde til desember - stoppe litt ved julen, og så spole fram til mars?

Etter dette sendte jeg en mail til Avinor for å finne ut hva som egentlig var greia, etter forgjeves ha googlet nettet, for å prøve å finne ut hvorfor vi har disse begrensningene. Jeg mener; det gir ikke helt mening. Man får ikke ha med seg væske på flyet, fordi man muligens kan sprenge flyet i lufta med det, men man får ha med seg litt væske, som man må ha i en gjennomsiktig plastikkpose som det av en eller annen grunn må ha en åpne/lukkefunsjon. Blir ikke det litt som å si at du får ha med deg en liten kniv så lenge den ligger i en treeske med en hyssing rundt? Det er lett å tro at det er plastikkpose-med-lukkefunksjon-produsentene som har konspirert dette forbudet.

Jeg fikk langt og hyggelig svar av Avinor, men med en skummel advarsel nederst om at dette ikke skulle publiseres, så jeg tør ikke blogge den, men jeg tror det er trygt å oppsummere det som følger: "De har vurdert de reglene de har kommet fram til som det tryggeste alternativ"

Jeg har lenge tenkt å blogge om dette, men ikke gjort det, fordi jeg ikke hadde noen fornuftige argumenter mot væskeforbudet (bortsett fra at jeg synes det er tullete). Nå viser det seg at man ikke trenger fornuftige argumenter. Når samferdselministeren sier at hun synes det er teit bare for det, så kan jeg også gjøre det.

Dessuten; sjekk ut denne fantastiske artikkelen om hva som faktisk må gjøres for å sprenge et fly med brusflaska di. Det virker ikke helt enkelt det der.

Disse frossenpizzaene med "biffkjøtt". Det er ikke biffkjøtt de har på der. Det er reservekjøtt som er blitt til overs etter at de lagde all den gode maten, den middels gode maten og den billige maten som de selger på boks til fattige folk.

Av og til så brenner det sånn inne i henne at hun blåser ut flammer i alle retninger, helt uten mål og mening, og de som står i veien blir ordentlig brent. 

Hun kan se brannofrene, men hun kan ikke skjønne hva som har skjedd, for hun vet jo ikke at hun er en drage.

I dag ble jeg så sinna at jeg stod og trampet med ene foten i gulvet.  Hvem over 3 år er det som gjør sånt?

Seinfeld - George er på date med en dame, og hvisker i øret hennes at han elsker henne.  Hun svarer ingenting.  George depper, men finner senere ut at hun er døv på det ene øret.  Mot slutten av episoden lener han seg over henne og hvisker kjærlighetserklæringen inn i det andre øret, hvorpå hun svarer:  "I know, I heard you the first time" !!!  I alle dager.  Greit det er klamt når noen sier de elsker en og man ikke føler man kan si det samme tilbake men man sier da ikke "Jeg vet, jeg hørte deg forrige gang"?. Det blir liksom liggende et  slutt-og-mas-med-det-nå mellom linjene som bare er uhøflig.

Matrix - Mot slutten av filmen, dama og Neo driver og blir jaktet og skutt på, og for å komme i sikkerhet så må de ta en telefon som ringer.  Nå bestemmer dama seg for at hun vil fortelle at hun er forelsket i ham.  Hun kløner, finner ikke ordene, får ikke sagt det, og i mellomtiden blir telefonen - deres enkleste vei til sikkerhet - skutt i stykker.

Legend - Dette er straffen for å se samtlige Tom Cruise filmer.  Dama gjør alt bortsett frå løpe inn i skurkens slott og rope "kidnapp meg"

Mumien - For det første hvor usympatisk er det av heltene å stjele rivalenes utstyr?  For det andre:  "Legenden sier at hvis jeg leser denne teksten høyt, så vekker jeg mumien til live.  Det er kanskje et eventyr, men det kan være noe i det.  Ja, ja, jeg leser den høyt for det om, bare sånn for moro skuld"

Endless Love -  OK.  Jeg ombestemmer meg.  DETTE er straffen for å se samtlige Tom Cruise filmer (selv om Tom Cruise-biten er ubetalelig.  Han har på seg verdens minste shorts, ligger og ruller på plenen og ler mye, og forteller en kul historie).  Men moren, som når hun fersker sin 16 år gamle sønn og kjæresten  ha sex i stua, og bare blir stående i trappa og se på dem og smile?  *shudder*

Egentlig burde det være sånn at vi hadde bursuke. Man begynte med bursdagen, sånn som nå, og så minket oppmerksomhet gradvis, jo lenger ut i bursuken man kom, og etter en uke har man fått en glidende retur til hverdagen, og man setter seg til å vente i 51 uker til neste gang.

Jeg ser jo ulempene med dette, det kan fort bli kaotisk å holde styr på hvor mye oppmerksomhet hver enkelt fortjener, og særlig siden jeg i går lærte om bursdagsparadokset; i en gruppe med 23 personer er sansynligheten for at to stykker har bursdag samme dag 50%, ved 57 personer er sansynligheten 99%. Hva sansynligheten er for at de har overlappende bursuker må jo bli veldig høy allerede ved 8 personer, og man er jo i samme rom med 7 andre rett som det er.

Helt til slutt; den beste gaven:

Suttrekvoten hos vennene mine har jeg brukt opp for lenge siden, ikke at de har sagt noe, men det er grenser for hvor mange ganger man kan høre på den samme historien - med kun små variasjoner - og fortsatt ha ektefølt sympati.  De faker sympati nå, så godt de kan, disse fantastiske vesene, men jeg vet.  Herregud, jeg kjeder meg selv når jeg snakker om det, jeg kan ikke begynne å forestille meg hvordan de har det.

På jobben gikk det noe lenger, fordi jeg ikke snakket så mye om det, bare gikk rundt som en rødøyd, våt sokk, og glefset til alle som nærmet seg.  De har vært hyggelige mot meg hele tiden, og er det fortsatt, men etter å ha hatt nesten to uker ferie, og jeg fortsatt er "sliten" hele tiden, så tror jeg de har litt nok de også.

Så.  Nå har jeg brukt opp alle kanalene mine.  Mitt siste håp er at når jeg i lunchen stikker av og med munnen full av gjærbakst (jeg vet at sjokolade eller is ville vært mer stereotypisk korrekt, men faktum er at det som funker best som trøstemat for meg, er gjærbakst) synger showtunes med heavymetallstemme, så er det noen som avlytter bilen min og hører min smerte. 

(jeg trenger en klem)

For det første så hater jeg å invitere folk.  Det er så vidt jeg klarer å invitere mine beste venner til bursdagen min, hvor vanskelig blir det ikke da å invitere folk som jeg ikke vet om husker meg en gang til å ha meg som venn slik at hele Internett ser det?

Og så venner.  Jeg har aldri hatt særlig mange venner, og nå føler jeg det litt som på ungdomsskolen igjen.  La oss innse det; facebook er i bunn og grunn en konkurranse om å ha flest venner, og jeg driver og taper kraftig.

Dernest de jeg har vært forelsket i.  Jepp, jeg har funnet dem som er der, og stalket profilen deres en stund før jeg tar mot til meg og poker.  Ingenting skjer.  Avvist nok en gang, av en fyr som jeg ikke har tenkt på en gang (vel...) de siste tre til ti årene.

Til sist dette med å sitte fast i Internett til sent på natta, når man egentlig skal legge seg til å sove.  Men hvis jeg skal bruke det som argument, så tror jeg må hate mye mer enn bare facebook.

Men jeg blir såpass glad når det dukker opp en barndomsvenn som sender meg en melding at jeg tror jeg blir en liten stund til, jaffal.

(helt til slutt føler jeg for å presisere at jeg er et noenlunde sosialt oppgående menneske, bare med en litt liten vennekrets som sjeldent eller aldri blir invitert hjem til meg)

Mitt forhold til Falafel startet i New York i 2000. Klokka var 3 om natta, vi hadde vært på house warming i Brooklyn, og nå var vi på vei hjem og vi var sultne. Det eneste spisestedet vi fant var en falafelbule. Vi hadde aldri hørt om falafel før, og på spørsmål om hva det var, fikk vi "deep fried beans" til svar. Eh.... Vi hadde tidligere i uken fått ødelagt noe som ville vært et ellers supert meksikansk måltid ved at det var druknet i bønnestuing, så vårt forhold til bønner var heller dårlig. Samtidig hadde vi post-fest-hungeren å forholde oss til. De to andre ga opp, og bestilte seg hver sin falafel, mens jeg insisterte på å få en "falafel without the beans" Herren bak skranken mente at dette var en umulighet, og vi kranglet ganske heftig (men det var en god stemning hele tiden. Eller - i ettertid innser jeg at falafelselgeren muligens ikke syntes det var likte gøy som jeg gjorde), og det endte til slutt med at jeg fikk et pitabrød med litt peanøttdressing i. Da vi var ute på gaten igjen kom vi over noen hagestoler som sto på fortauet et stykke borte; vi satte oss på dem og lykkelig spiste vi hver vår falafel. Min "without the beans". (Det at vi var så lykkelige for hagestolene har en sammenheng med at vi gikk så inmari mye i NY. Hadde konstant vondt i føttene. Så når stoler dukker opp av intet så betydde det glede.)

Så fulgte flere år med nær-falafel-opplevelser, men av forskjellige årsaker ble det aldri til at jeg faktisk fikk smake på denne friterte bønneretten. Nyttårsaften 2004 ble det servert middelhavsbuffet, hvor jeg blandt annet spiste noen vanvittig gode kjøttboller. I ettertid er det ting som tyder på at disser kjøttbollene var falafler(?), men det tells liksom ikke helt, da jeg ikke var klar over hva jeg spiste.

På ett eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ta ansvar, og begynte å lage falafel selv. Jeg er veldig glad i denne retten, men har i praksis aldri smakt den annet enn når jeg har laget den selv, og det er jo alltid en mulighet for at jeg lager den helt feil.

Forrige avsnitt kan virke litt kort og forhastet, men det er fordi jeg har havnet helt ut på viddene. Det var jo ikke falafel jeg ville skrive om. Men hvitløk. Jeg vil klage på hvitløk. Eller de som distribuerer dem. Jeg liker hvitløk, men føler ikke jeg kan spise det så ofte, siden den får meg til å lukte som noe jeg er alt for politisk korrekt til å skrive. Det som irriterer meg er at når man kjøper hvitløk så må man kjøpe minst 3 i slengen. Jeg bruker sjeldent mer enn 2, toppen 3, båter i en matrett, og de resterende 2 og 7/10 hvitløkene blir liggende i kjøleskapet til neste gang jeg skal lage noe med hvitløk. Og ikke fordi jeg bruker dem da, men det er da jeg innser at jeg må kaste dem og kjøpe nye. De som trodde at jeg tullet da jeg påsto at jeg hadde noe som spirte og grodde i kjøleskapet, se her:

*Sånn for å sette ting i perspektiv kan vi si at hodet mitt er en atomkjerne, og jeg sitter i leiligheten min i Sandnes, så ville elektronet mitt befinne seg i Stavanger et sted. (der er en utrolig kul nettside – dersom man liker sånt – som viser et atom (hydrogen, tror jeg)i målestokk. Jeg hadde egentlig tenkt å linke til den, men jeg finner den ikke igjen. Hvis noen vet hvilken jeg mener, så blir jeg kjempeglad for link)