Hva skal vi gjøre med mennesker som utfører grusomme handlinger? Hvordan skal vi tenke om dem?

Temaet har vært høyaktuelt etter at historien om Josef Fritzl og hans grufulle handlinger mot sine barn ble kjent for kort tid siden.

I Redaksjon 1 06.05.08 sa barnevernspedagog Jan Storø noe som jeg bet meg godt merke i og har tenkt mye på i etterkant. Storø tar til orde for at vi ikke bør kalle Josef Fritzl monster. Maktsyk despot, pervers plageånd, og psykopat er beskrivelser som kan benyttes. Men monster vil han advare mot. Det blir å gjøre handlingene utenfor det vi kan forstå, sier Storø. Uhyrer kan vi ikke ha moralske krav til. Om vi i stedet gjør ham til et menneske kan vi anklage ham for handlingene hans. Han er tilregnelig ift handlingene sine.

I programmet snakkes det også om ondskap. Fritzl er ond. Han ser bort fra menneskeverdet til datteren sin. Hun blir en ting - hans eiendom. Onde angrer ikke.

Gjør vi Fritzl til et monster trenger vi ikke å ta ondskapen et menneske kan utøve inn over oss tror jeg. Vi er ikke monster eller ulver. Vi er mennesker. Fritzl også. Og vi må behandle ham som et menneske. Et menneske som har gjort noe vi vanskelig kan fatte. Noe vi tar sterk avstand fra. Vi er ansvarlige for våre reaksjoner på handlingene hans. Vi skal ikke ta hans menneskeverd ved å gjøre ham til en ting, et monster eller en ulv. Selv om han kan se ut som et monster, og det på et vis hadde vært godt å kunne kalle ham det. Men han er ikke et monster eller en ulv som instinktivt drives mot ondsskap. Vi skal ikke ta fra ham ansvaret for det han har gjort. 

Hva skjer med menneskeverdet om vi gjør det?

Jeg har møtt mange som har levd litt på siden av det vanlige livet. Historiene til mange av dem har blitt med meg, men det er noe spesielt med denne historien. Jeg tenker ofte på ham. Hvor overveldende det ble da han skulle forsøke å leve sammen med oss andre igjen. Alt han ikke forsto, og alt han ikke klarte å forholde seg til. Det ble umulig for ham der ute. Han kunne komme med de mest innlysende forklaringer på valgene han tok - men de måtte forklares - og ikke alle tok seg tid til å lytte til forklaringene.

I dag var det Tornerose som fikk meg til å tenke på ham. Jasså, er løvetanna kommet så langt allerede?

Det er ikke vanskelig å flytte seg til siden for det vanlige. Jeg har gjort det selv nå. Det tar ikke lang tid før det er kommet mange nye ting der ute. Når ble t-banen hvit? Hvor kom høyhuset nede ved operan fra? Når begynte syrinene å blomstre? Og når ble løvetanna sånn? Merker de det der ute - hvor fort det går? Har jeg levd i sånn fart?

Når det kommer til trenering er jeg mer enn nokså god. Der er jeg mester!

Tenk så flott det hadde vært om det gikk an å trenere ting helt vekk!
Jeg skulle ønske jeg kunne trenere vekk alle skjemaene som ligger her ved siden av meg. Skjønner ikke at det skal være så vanskelig å få satt noen kryss og noen ringer på de arkene?!
Jeg skulle ønske jeg kunne trenere vekk strykingen. Rart ingen kan finne opp ett eller annet som gjør klær strøkne av seg selv. Fint om de kunne brette seg og legge seg i kofferten selv også.
Kan man trenere bort telefonsamtaler, regningsbetaling, frokostlaging, pilletaking, hviling, tenking, beslutningstaking, qigongtrening og flyturer?

Det skulle jeg ønske, så kunne jeg trenert meg på ferie så lett som bare det.
Jeg vil på feire NÅ!

Rastløs følelse i kroppen. Har jeg glemt noe - er det noe jeg skal rekke? Lett kvalme. Det kribler i bena. Kroppen vil ikke roe seg. Spenner alle muskler. Biter tenna sammen. Tenker så det knaker, men tankene fyker så fort at jeg ikke kan gripe dem. Puste rolig så roer jeg meg nok snart. Virrvar og kaos. Æsj jeg vil ha ro.
 

Uro - ikke for ubetalte regninger
Uro - ikke for det en skulle gjort og sagt
Men uro for at livet tikker i samme takt

A.G. Preus

 
Lengselen mot noe. Trippende uro. Glede seg uro. Kan nesten ikke vente uro. Nå er jeg vel snart frisk uro. Jeg har masse jeg skulle gjort uro. Higen, planer, mål, fremdrift, ønsker og opplevelser. Uro i sjel.

Jeg holder ditt hode
Stein Mehren

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes dit gåte holder gåte i sin hånd

Da jeg hentet frem den føste boka tenkte jeg at jeg sikkert ville legge godt merke til hvilken tidsepoke bøkene ble skrevet i. Det fremheves ofte at  dette er samfunnskritikk i en turbulent tid. Noen av hendelsene kunne nok ikke funnet sted på samme måte i dag. Becks oppdrag i øst-europa ville med sikkerhet vært svært anderledes på 2000-tallet. I det store og hele tenker jeg allikevel sjelden på at bøkene nå er omlag 40 år gamle. Med ett unntak: Spaningen.

Hvordan spane alene uten mobiltelefon?

Jeg er så heldig at jeg kjenner noen som jeg møtte før de var ett døgn gamle. Jeg er en av de som har kjent de lengst. Det føles som en stor ære, og et privilegie. Det er en gave å følge noen helt fra begynnelsen, og å få være med på deres "første ganger". Føste skritt, første sang, første dans, første ord, første gråt og første latter. Å se en ny niese kjenne på gress for første gang er noe jeg aldri kommer til å glemme. Eller første gang hun sang en sang om meg som hun dikta sjøl på vei hjem fra barnehagen.

Jeg har tenkt på talen til Tanten min i dag. For i dag var en av mine første ganger. Og jeg måtte klare det uten en av de som har kjent meg aller lengst. Pappa var ikke der, og jeg hadde min første bursdag uten ham. Eller, han var der med meg allikevel. Mange ganger i løpet av dagen.  Men jeg savner klemmen, latteren, sangen, og cabareten med hjerteformede eggeskiver i. Dette var en av de første gangene jeg gjerne skulle ha sluppet. Det gjør vondt å gjøre noe for første gang uten en av de som har kjent meg aller lengst.