Vi var busser, han og jeg. Du og jeg, Alfred! sa han og lo høyt. Jeg skjønte aldri hvorfor han lo, men skjønte det var noe bra. Han var så fin, snill og god mot alle. Jeg husker han gråt da Pelle døde, enda Pelle bare var en fjærløs undulat. Til gjengjeld var han ganske kort. Altså, han var lang, men ikke den skarpeste kniven. Han kunne ikke svømme, turte ikke kjøre bil, visste ikke foran og bak på en hammer, og stakk fingeren inni steder der man garantert får strøm både titt og ofte. Hans eneste interesse var sport, men han var som sagt snill.

Som om denne posten handler om Muffins. Å nei da. I morgen skal jeg til mormor. Den tyngste jobben er å overbevise om at glatte veier ikke er ensbetydende med den sikre død. I natt må mormor ta sovemedisin. Dessuten skal ting avklares. Det er for eksempel ikke Sylvia Brustad sin skyld at jeg ikke skal operere før i februar, vi skal ikke snakke om Bush og Carl Ivar, ikke om politikk og i alle fall ikke om religion. Jeg orker ikke å sitte i trettifem varmegrader med fjernsynsapparatet på veldig høy lydstyrke og høre mormor gråte fordi jeg ikke skjønner noen ting. Det kommer til å skje, send meg noen tanker. Vi kommer til å krangle om Bush, jeg må høre om tarmkonsistensen til Dennis, og hvis jeg ikke spiser sytten måltider i døgnet er jeg i streik.

I dag fortalte jeg at jeg var i begravelse, og hun fortalte at nevøen til kusinen til onkelen til kollegaen til frisøren til naboen også var død. Det var så trist, for som hun sa og så de pene menneskene! Likevel, jeg sitter her og gleder meg. Mormor har et stort hjerte for dyr, barn og nordmenn. Særlig de pene. Hvis det kommer en mørkhudet og banker på døren, sitter hun skrekkslagen i den røde velurstolen og rister så tennene klaprer. Hun er oppriktig redd, stakkar. Når han går igjen, sier hun fysj! påfulgt av strofer jeg skal spare dere for. Tennene klaprer når hun spiser karamell også.

Jeg tror det har en sammenheng med at hun ikke har vært nord for Lillehammer og ikke sør for Oslo. Ja, ikke det med karamellene selvfølgelig, men redselen for mørkhudede, og Sylvia Brustad for så vidt. Gratulerer med dagen, mormor! I morgen kommer jeg og spiser meg god og fet!

Oppskrift på karameller som ikke fester seg i tennene

1 dl lys sirup
2 dl sukker
3 dl fløte

Bland det hele i en kjele. Klok opp og la det boble en time. Eller litt mer. Kanskje litt mindre. Vet du hvordan man tester om karamellene er ferdige? Jo, man drypper noen dråper karamell i kaldt vann. Sjekk dråpene! Hvis det etter testing er karamellmasse igjen, heller du den i en smurt form. Bli kald! Skjær opp! God jul! Ps; denne posten er en hyllest til mormor!

Og nå glemte jeg helt hva jeg skulle skrive, for mormor ringte. Hun lurte på hvordan det har gått i dag, og så fortalte hun at hun hadde hatt besøk. Hun fortalte hva de hadde spist, hva de hadde snakket om, at Dennis er hard i magen og at det blåser voldsomt i Brumunddal.

Etter å ha parkert i Holmestrand sentrum, kom jeg på at det var til Sandefjord jeg skulle. Jeg ringte Morten, en rar venn, og han hjalp meg videre. En time senere lå jeg med kneet i et rør uten å skulle bevege meg. Det er ikke lett å ikke bevege seg når man ikke skal bevege seg, og jeg måtte konsentrere meg så hardt at jeg sovnet.

Det var en merkelig dame der, jeg vil nesten si hun var litt dum. Før jeg la meg i røret, bad hun om å få klokken min. Jeg ga henne klokken min. Hun sa det ville komme til å ta førti minutter. Etter en god stund kom hun inn til meg og spurte "Hvor lang tid har det gått nå?". "Er du helt dust i huet ditt?" Jeg sa ikke det. Jeg sa "Beklager, jeg har ikke klokke på meg!". "Å nei!", sa hun.

Jeg fikk med meg en cd. På den var det et veldig fint program og syttito bilder. Jeg skjønner ingen ting, men på to av bildene syns jeg kneet mitt ligner på Skrik.

Jeg skulle så gjerne ha forstått mer. Er det en lege her? Hvis det er en lege her, kan jeg legge alle bildene et sted så han ser dem, og så kan han trøste meg og si "Jeg skjønner at du har det vondt, lille venn!". Peke og forklare litt.

Tander har jeg aldri vært, men er det noe jeg syns er skikkelig kvalmt, er det folk som sitter og sutter på drikkeflasker. Ikke vanlige vannflasker, men slike man fester på sykkelen for eksempel. Med tut full av bitemerker. Jeg vet det smaker plast av det de drikker, og de sutter og sutter. I dag var det en slik sutter på venterommet. Jeg brakk meg. Jeg måtte ta krykkene, hvetebolla (uten rosiner) og sekken med meg og sette meg et annet sted.

Det er virkelig artig dette programmet som fulgte med alle bildene. Det er så mange små gleder rundt omkring. Nå som jeg må gå med skinne, må jeg bytte bort alle skjørtene til fordel for bukser. Jeg har kjøpt meg den fineste olabuksa i dag. Trodde ikke jeg kunne bruke olabukser, jeg. Kjøp en størrelse mindre, sa damen. Musikk i mine ører, selv om jeg nesten ikke får puste her jeg sitter. Derfor avslutter jeg nå så brått.

morten sier:
For at det bildet/rare vennen skal stå, må det komme en positiv kommentar om "denne rare vennen" og du skylder meg et stoooort glass rødvin.

Morten er veldig snill! Han er flink til å lage mat, kjekk å se til og er akkurat passe høy. Lukter godt gjør han også.