luke

Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av - Sotsji.

*

Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her - men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.

Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten "Krasnaja" går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med "Krasnaja" noen kvartaler unna.

Krasnodar

Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten - som betyr "den vakre" - er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.

Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.

Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke.

Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.

I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.

På andre siden av elven var en tradisjonell russisk park. Den er sikkert livlig på andre tider av døgnet enn da jeg var der. Da jeg var der, var jeg omtrent alene der. Parken, som ligger på en øy ute i elven, har brolagte og gruslagte gangstier, benker, kafeer med plaststoler (selvsagt), krigsminnesmerker (selvsagt) og en liten fornøyelsespark med tivoli (selvsagt). Noen utstoppede militærkjøretøy er der også, helikoptere, artielleri og en ubåt. Selvsagt.

Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne "selvsagt") og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte "Pivnoj restaran", eller "ølrestaurant", og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.

Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.

På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.

Zenit - Real Madrid 1 - 2

Alle - eller de aller, aller fleste - russiske togstasjoner har et såkalt "Service senter", der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) - Real Madrid.

"Den kan jeg jo se på," tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, "Nei!" ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.

Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 - 0 for Spania, var det liksom helt greit.

Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, "nei og nei, at det gikk an å bomme på den", og "jaja, det var jo et skikkelig flott angrep". Og "jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep". Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.

Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 - 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.

Toget til Sotsji

Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.

Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som - som det skulle vise seg - gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.

Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på "service senter" på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.

Morgen i Sotsji

Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen - Gorkovo (Gorkijs) - var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.

Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.

Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.

Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.

... og en liten hilsen fra Park hotell

Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.

Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.

Ikke at det er så mye å melde. Bloggen begynner å få satt seg nå. Det er ikke lenger noe jeg ønsker, men ikke får til. Fortsatt er det en del gamle poster som ikke er utstyrt med bildene de skal ha, og som jeg arbeider litt med når jeg har tid, men stort sett er det meste som det skal være, nå. Jeg har lagt til en ny kategori, Norge, under reiser, og har tenkt å bruke den for reiser i Norge. Men både tagger og kategorier er brukt litt usystematisk. Jeg bruker sjelden - svært sjelden - tid på å gå tilbake til gamle poster og sette rett kategori og tags på dem, det jeg liker, er å skrive.

Om det ikke er så mye å melde på oppdateringsfronten, så er det litt på statistikken. Etter forrige statistikk, i august, tok besøkene seg kraftig opp, med godt over 50 treff daglig. 100 er neste mål, og jeg tror vel strengt tatt, det kommer til å gå. Det er på raskt stigende i alle fall.

10 på topp listen begynner også å få satt seg. 7 av de 10 har nå 100 treff eller mer, 3 har over 200 og 1 over 300. Listen har 2 nykommere, begge kommet for å bli, mens de som måtte ut, Kiev (så sent som i går var den inne) og På tur til Brekko nok aldri vil komme inn igjen. Selv om det er fine poster. Postene som får mest treff, handler om bursdager og familiehøytider, særlig hvis det er laget en eller annen sang eller et dikt, har en toastmaster eller en tale, eller på annen måte er interessant for dem som selv skal arrangere noe lignende. Så det er jo egentlig litt dumt, det er jo ikke det mine poster handler om. Ja, andre poster som får treff, er reiseposter mellom Oslo og Bergen, Bergen og Stavanger, det er tydeligvis mange som vil gjøre samme reisen. Og siste kategori er fagposter, som Russland og Polen, og som Kiev var. Disse blir godt besøkt i skoletiden. Rett i vannskorpen til topplisten er også andre slike skoleposter. Reisepostene - som jeg selv liker godt - er på vei opp og inn, særlig de som handler om den transsibirske jernbanen. Men de har ikke ligget ute lenge nok til å få nok treff ennå. Dikt og tekster - som jeg liker veldig godt, og som i utgangspunktet var hensikten med hele bloggen - får ikke mange treff, for det skal noe til å treffe søkeord som treffer dem.

Alright, her er listen:

Polen	328
Jennys konfirmasjon	243
Tone Sivertsen - 30 år	201
Kjøretur Bergen - Stavanger	134
Buss Bergen - Stavanger	110
REM - Konsertbilletter	102
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	100
Språkskole i Hviterussland	95
Marte og Hernans bryllupsfest!	76
Russland	74

Den begynner å se fin ut. Det må jeg bare si. Dette er fine poster alle i hop. Men den kan bli enda finere, og da kunne for eksempel posten om Irkutsk være med. Det er en flott beskrivelse av byen og min opplevelse av den, med bilder og det hele, for dem som selv vil reise dit, eller ha utbytte av den uten å gjøre det. For dem som synes Irkutsk-posten blir litt nøytral, skulle Der har jeg reist Den transsibirske jern være subjektiv nok. Den handler om jernbaneturen fra Irkutsk til Vladivostok, der alt bare skjedde, og hvor et umulig punktum ble satt for en reise for livet tvers over Russland. Sist gang reklamerte jeg en del for filmene jeg har fått lagt ut, men jeg liker egentlig å være bedre å skrive enn å opptre, og jeg mener bestemt at en tekst som Edderkopp godt kan stå på egne ben. Keep on rockin', Neil! handler om konserten Neil Young hadde på Koengen i Bergen, og er skandaløst dårlig besøkt, mens Vassilij Ivantsjuk (1969- ) omhandler en person jeg gjerne skulle sett var verdensberømt. De to siste der er noe av det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Nå framover vil bloggingen kanskje halte litt, etter hvordan jeg kommer meg på internett når jeg reiser til Russland på lørdag. Men poster vil bli skrevet og lagt ut og etterarbeidet slik at det vil bli en post for hver dag gjennom hele 2008. Og reisepostene vil ikke være de verste.

Thema der Ausstellung sind die Spuren des gesellschaftlichen Umbruchs in einigen Staaten der ehemaligen Sowjetunion. Nach 1991 haben sich dort Machthaber etabliert, die Presse- und Meinungsfreiheit wenig achten.

Zehn Fotografinnen und Fotografen, darunter Simon Roberts und Boris Mikhailov, blicken nach Weißrussland, Kasachstan, Abchasien, Tschetschenien, Russland und in die Ukraine. Die Aufnahmen zeigen weder Aggression noch Kriegselend, sie schildern vielmehr, wie sich Neues mit Altem verbindet oder nebeneinander stehen bleibt. Und sie lenken die Aufmerksamkeit auf die Menschen – auf mangelnde Gerechtigkeit und unterdrückte Hoffnungen, auf Zuversicht und Träume.

Alle Fotografinnen und Fotografen stellen ihre Bilder unentgeltlich zur Verfügung und unterstützen so Reporter ohne Grenzen. Mit den Erlösen aus dem Verkauf des gleichnamigen Bildbandes finanzieren wir Anwaltskosten und medizinische Hilfe für verfolgte Journalistinnen und Journalisten und schaffen Öffentlichkeit für Verstöße gegen die Pressefreiheit.

Dank für die Förderung der Ausstellung geht an: BMW Group, Der Spiegel, Deutscher Presse Verband e.V., die tageszeitung, Fujicolor Central Europe Photofinishing, GEO, Koelnmesse, news aktuell, Olympus Deutschland GmbH, Photoindustrie-Verband e.V., Photokina, Stern, Versorgungswerk der Presse GmbH, vhs - Volkshochschule im Norden des Landkreises München e.V., VOX Film- u. Fernseh-GmbH & Co., WAZ Mediengruppe, WDR.

Ab Oktober kann „Nahtstellen“ ausgeliehen werden. Die neue Webseite www.fotos-fuer-die-pressefreiheit.de stellt die Idee, die Bildserien und Fotografen, die Ausleihkonditionen sowie die Arbeit von ROG vor.

Fester Link auf den Termin:
» „Nahtstellen: Fotos für die Pressefreiheit 2008“

Ich finde die Strategie gut, die Pro Köln und ihre Neonazi-Freunde quer durch Köln lächerlich zu machen. Die Flucht auf Moby Dick ist das beste Beispiel. Wenn dann nach dem An-Land-Gehen der eine oder andere von den Rechten dezent "verduftet": umso besser.

Auch aus den hier eingestellten alten Dokumenten und ihrem Kontext geht hervor, wie Menschen unter repressiven Systemen zu leiden haben: willkürliche Behandlung, Erniedrigung, Gefängnis. Waren es damals die Hugenottenverfolgung, dann die Schergen der Französischen Revolution, dann - im Saarland - das Hin und Her zwischen Sieger und Verlierer, der Würgegriff der Nazis (von dem die Großeltern immer noch erzählen) und schliesslich die erschütternden Reaktionen auf 9/11 gegen meine damalige persische Freundin - Dogmatismus und Haß gibt es immer.

Leider auch in Köln, aber dennoch wundert es, warum die internationalen Radikalen sich ausgerechnet Köln ausgesucht haben. So überzeugend ist doch Uckermann auch wieder nicht, nie gewesen. Überzeugend ist Köln als weltoffene Stadt für alle Kulturen - außer die braune!

Dagens post går med til Vladivostok, en by som jeg var i, men som jeg ikke rakk å skrive noe ordentlig om mens jeg var der.

Byen skulle være noenlunde kjent nok for de fleste. Det er endestasjonen på den transsibirske jernbanen, dette er så langt man kommer østover. Noen vet kanskje også at "Vladi" er russisk for "hersker", og at "Vostok" betyr "øst", slik at "Vladivostok" blir "hersker over østen". Det er en forholdsvis ny by, grunnlagt så sent som i 1860, i tsar Alexander IIs regjeringstid, og året før livegenskapet ble opphevet, for øvrig. Det ble imidlertid ikke noe særlig fart på byen før den transsibirske jernbanen ble lagt hit i 1903, og når byen siden ble havn for den russiske og senere Sovjetrussiske stillehavsflåten. Fra 1958 til 1992 var den en lukket by.

Jeg vil gjerne også få bort noen små og store misforståelser her i starten. Den er for det første ikke Russlands østligste by, langt derifra, den ligger ikke engang i den østligste tidssonen. Derimot er den en av Russlands sydligste byer, omtrent nøyaktig på samme breddegrad som navneslektningen "Vladikavkaz" i Kaukasus, 43 grader nord er også det samme som nordspissen av Georgia, og sydspissen av Frankrike. 131 grader øst er riktignok øst for Kina, men ikke noe å snakke om i et land som går så langt øst at det passerer datolinjen (eller strengt tatt antimeridianen, siden datolinjen er flyttet litt i nord for å komme utenom Russland) på 180 grader, og begynner å bli vest igjen. Vladivostok ligger heller ikke i Sibir, verken geografisk eller administrativt, om noen skulle tro det. Vladivostok tilhører Russlands fjerne østen, og har verken dyrelivet, vegetasjonen eller landskapet som kjennetegner den Sibirske taiga. Og sist, men ikke minst, og en skuffelse til og med for meg, som trodde jeg var godt forberedt på Vladivostoks geografi og beliggenhet - man ser ikke Stillehavet derfra.

Man får altså ingen følelse av å reise tvers over det Eurasiske kontinent, for så å dyppe seg i bølgene fra storhavet og vite man har Amerika på andre siden. I Vladivostok ligger sjøen tro det eller ei i vest, og er den ganske så beskjedne Amurbukta. Også om man anstrenger seg for å gå langt og se mot øst, så har man bare en liten vik med mer land på andre siden, og selv etter en kraftg reise på 18 mil, er det bare vesle Japan-havet, og ikke noe Stillehav.

Historien til Vladivostok er som nevnt kort, den får sitt 150 års jubileum i 2010, men det har likevel rukket å få skjedd litt. På 1800-tallet var den vel så mye verdensmetropol som russisk by, med sjøfolk og handelsreisende fra hele vide verden på besøk og som fastboende, om enn i et begrenset antall, de aller største rikdommene var jo ikke her å hente. I den russisk-Japanske krig i 1904-05, lå jo byen tett ved krigsskueplassen, og ble også angrepet av den Japanske flåten, uten at den vel skal sies å få skylden for det russiske nederlaget. I den russiske borgerkrigen som fulgte revolusjonen i 1917, var byen havn for internasjonale forsyninger til de hvite, og den var også den siste byen de røde bolsjevikene overtok, 25 oktober 1922. Betegnende er kanskje at det mest sentrale minnesmerket i byen, ikke er fra andre verdenskrig, men nettopp fra partisankrigene mellom de røde og de hvite under borgerkrigen.

Med Sovjetmakten ble plutselig Stillehavsflåten ena viktigere enn den hittil hadde vært, særlig når Sovjetunionen ble superstormakt med erklært vilje til verdensdominans over hele kloden. Krigsskip av alle typer ble stasjonert her for å manøvrere i stillehavet, og byen ble som nevnt lukket i 1958. Frem til 1992 var det ingen utlendinger som fikk besøke byen, og det fikk forresten ikke særlig mange russere heller.

I dag er imidlertid byen åpen og vennlig. Det vil si, den har fortsatt sine problemer, og det til og med i russisk målestokk. Den er beryktet for sin dårlige energitilførsel, noe som kan resultere i mangel på varmtvann sommer som vinter, og noen ganger også vann i det hele tatt. Her går også historiene sterkere enn i andre russiske byer, om et administrativt vanstyre, og banditter i den offentlige forvaltningen.

Dette så imidlertid ikke jeg noe til. Da jeg var der, var det festival for den russike krigsflåten. Det betydde at marinepersonell var flydd inn fra hele Russland og sikkert fra tidligere Sovjetunionen også, for eksempel fra Krim, i tillegg til at hele flåten var satt på sjøen. I gatene gikk folk og koste seg i finværet, det sjeldne finværet, etter som jeg forstår, stort sett skal det være tåke og kaldt her. Alt dette så imidlertid ikke jeg noe til. Jeg så en by verdt å like.

Før jeg gjennomførte reisen min, kom jeg i snakk med en fyr på en bar i Moskva. Jeg fortalte ham så godt som min stotrende russisk tillot, at jeg tidligere hadde reist litt i Russland, og nå skulle til Vladivostok. Jeg fortalte ham at jeg likte alle byene jeg hadde vært i, utenom Astrakhan, som jeg følte ikke var Russland. Der var min kortvarige venn uenig, i følge ham var Astrakhan Russland, mens Vladivostok ikke var det, det var altfor langt unna. Og han hadde så absolutt et poeng, Astrakhan har jo både Kreml og russiske kirker, og det ble tidlig innlemmet i riket. Vladivostok er jo en slags hybrid av en by, med altfor kort historie, og altfor liten tid til å sette seg en ordentlig identitet. Det har jo heller ikke hjulpet den at den har vært lukket, og at den både er en grenseby og havneby. Men jeg følte nå at jeg fortsatt var i Russland når jeg var der, jeg så de samme russiske synene, de samme kontrastene og den samme uvirkeligheten. Det var en by jeg kunne like, men tiden tillot meg ikke å være der lenger enn bare et par dager.

Posten vil bli utstyrt med bilder...

Samtidig hadde jeg som alltid fullt av sideprosjekt og ting jeg følte at jeg egentlig drev med. For eksempel ville jeg - også som alltid - skrive en kronikk, denne gangen i tilknytning til hovedfaget mitt. Jeg hadde skrevet om martyren i kristen og jødisk tradisjon, basert på "Jødenes historie", av Josefus, og "Kirkehistorien", til Eusebius. Jeg tenkte jeg ville ha god sjanse til å få en kronikk trykket, om jeg trakk martyrteoriene frem til våre dager, og skrev om palestinske selvmordsbombere Denne drev jeg og skrev på, samtidig som jeg i kjent stil skrev på tusen andre ting også, og prøvde å søke jobb.

Å være arbeidsledig var pyton. Selv om det var i ganske kort tid, ble jeg helt krakilsk og holdt ikke ut. Siden jeg knapt nok i mitt liv hadde jobbet tilstrekkelig til å betale skatt, var det ikke snakk om noe ledighetstrygd, så jeg måtte tære på reservene. Og jeg følte meg i likhet med alle nyutdannede full av ressurser og kompetanse, og fant det helt uutholdelig at ingen ville ansette meg.

Men det varte altså bare et par uker. Jeg hadde straks første dag skrevet søknad til alle videregående skoler i Hordaland i rimelig bussavstand fra Bergen sentrum, i tillegg til at jeg daglig sjekket lærerstillinger på Aetat, og søkte på alle som var. Så tok jeg for meg listen av videregående skoler, alfabetisk, og ringte til tre stykker hver dag, for å presentere meg. Jobben jeg til slutt fikk, fikk jeg ikke på den måten, men ved at Stend jordbruksskole ringte meg. Jeg fikk en liten stilling der, to timer om tirsdagen, og to timer om torsdagen, var det vel, norsk for grunnkurs og VK1, som det het den gangen. Jeg hadde fått en fot innenfor.

Og første dag på jobb var altså 11. september i 2001. Jeg tok bussen ut til skolen ved Rådalen ute på Stend, ble hilset av høner og kalkuner på vei over skolegården, og ble godt tatt i mot på skolen som skulle bli min arbeidsplass de neste fem årene. Jeg husker jeg overvar de to norsktimene jeg skulle ha, det var de to andre norsklærerene jeg skulle i team med, som holdt dem, og det var gjennomgang av en novelle, og alle klassene på trinnet satt og fulgte mer eller mindre med, når lærerne gjennomgikk dem. Det var Luster-modellen som gjaldt på Stend det året, og elevene var ennå ikke delt inn i de gruppene de skulle arbeide i.

På vei hjem satt jeg og tenkte på at jeg nå var blitt lærer, og at jeg hadde jobb. Dette skulle bli en del av min hverdag fremover. Og jeg gikk fra bussholdeplassen ved høyskolen i Bergen, og opp til hybelen fra studentsamskipnaden i Hans tanks gate 18, der jeg bodde i 9 gode år, temmelig sikkert lenger enn noen annen. På kjøkkenet skrudde jeg på radioen og forberedte middagen, det måtte bli fiskepinner siden det var tirsdag, og klokken var litt over tre, så radioprogrammet var "Her og nå" på NRK P1. Der sa de at et fly hadde styrtet inn i World trade center, og at bygningen nå stod i brann. Ja, det andre tvillingtårnet stod også i brann, for et fly hadde styrtet inn i det også. Eller så var det samme fly som hadde styrtet inn i begge, det var litt uklart ennå det hele. Og uvirkelig. I tillegg var minst fem andre fly savnet.

Jeg hadde mange andre nyheter jeg ventet på, og kunne ikke skjønne hva dette var for noe. Hadde virkelig et fly styrtet? Det må jo resultere i mange dødsfall? Og hvordan i alle verden kan et fly finne på styrte rett inn i en by, enn mer rett i en verdenskjent bygning stappfull av mennesker? Jeg kunne ikke forstå det. Og det kunne ikke den stakkars programlederen i Her og nå heller. - Der raser det ene tårnet ned i bakken, sier han. - Der raser det andre tårnet også. Det må jo dø tusenvis av mennesker, tenkte jeg, jeg kunne ikke forstå det.

Samme kveld var det øving med teatersportgruppen til Studentteateret immaturus på Det akademiske kvarter. Vi skulle til Norgesmesterskapet på Lillehammer, og skulle øve og samkjøres. På kvarteret var det naturlig nok det som skjedde i USA det handlet om. Det stod en TV inne i speilsalen. Og studenter skal jo være så opplyste, kule og ironiske, fulle av teori og kritisk distanse, og fulle av hormoner og en ikke helt ferdigutviklet personlighet. De strevde med hvordan de skulle forholde seg til dette. En prøvde seg med om dette var så mye å bråke for, det var jo bare snakk om et par fly og to bygninger, mens en annen prøvde seg i en annen retning og sa at "50 000 er døde no! Det er derfor vi er opptatt av dette". Et godt råd til studenter og andre er at det av og til lønner seg å ikke snakke så mye. Det er ikke alt som lar seg treffe av en kommentar.

Jeg må bare innrømme at jeg var ordentlig rystet av det som der skjedde. Da vi etterpå skulle øve teatersport, greide jeg det ikke, og det greide ikke de andre heller. Norgesmesterskapet skulle være kommende helg, så øvingen trengtes virkelig, men det tok seg bare ikke ut å drive med ablegøyer en sånn dag. Jeg gikk hjem og tenkte på det hele kvelden. Jeg tok til og med et par telefoner for å snakke med folk. Eller det er vel riktigere å si at et par folk ringte til meg, jeg ringer jo aldri noen. Men jeg husker noen av disse samtalene, for eksempel med Marte, som så på TV mens hun snakket med meg, og sa "det er helt vilt, flyet flyr rett inn i bygningen". Og det er helt sant, det er helt vilt.

Siden dette er verden forandret. På så godt som alle måter er verden blitt bedre, tryggere og rikere etter murens fall i 1989, det går rette vei, det er helt feil å si at det bare blir verre og verre år for år. Men siden år 2001 har verden - og særlig den vestlige verden - vært vettskremt. Siden den gang har det kommet gjerder på kaien i Bergen, siden den gang har mel på gaten på Danmarksplass ført til sotralarm og Anthrax-fare, siden den gang er det blitt forbudt å ta med vann inn på fly, vi er til og med redde for tannkrem, og ufattelige mengder med penger og ufattelige mengder av folks tid, blir brukt til å ta forholdsregler mot nye terrorangrep.

Siden den dagen har jeg også vært ansatt i norsk skole. Jeg begynte på skolen, og da jeg kom hjem raste World trade center sammen, som jeg av og til har sagt. Det var en forandring begge deler, det ble aldri det samme etter dette. Kronikken jeg holdt på å skrive, ble bare dum etter at et sånt selvmordsangrep var gjennomført, jeg gav den opp. Men alt det andre fortsatte. Stillingen min i skolen ble raskt utvidet, både på Stend og i Åsane hvor jeg også fikk en liten stilling, og den høsten fikk teaterstykkene mine fart på seg. Og vi vant NM i teatersport. Det er 7 år siden nå.

For eksempel hver eneste gang jeg skal laste opp et bilde her på bloggen. Da bryter min kjære datamaskin inn, og spør meg "om jeg er sikker på at jeg vil gjøre dette", og at det innebærer en sikkerhetsrisiko. Meldingsvinduet har en avkrysningsboks for om jeg ikke vil se denne meldingen flere ganger, eller om jeg alltid vil godta at kataloger åpner fra dette dataområdet, men karakteristisk nok er ikke denne avkrysningsboksen nylig å nå for meg. Den er i lysegrå, utilgjengelig. Det samme er det hver gang jeg skal starte mitt kjære sjakkprogram for å følge med på sjakken i verden, og kanskje spille litt selv, en sjelden gang, Blits in, heter det, ICC leverer det, og datamaskinen min vil aldri la meg starte det, uten å spørre meg om jeg er helt sikker på at jeg vil dette. Det innebærer en sikkerhetsrisiko.

I tillegg til alle sikkerhetsrisikoene vista vil advare meg mot og beskytte meg mot og skremme meg med, kommer stadig vekk Norton inn med alle slags meldinger. Der har jo frekkheten tatt helt overhånd, med et program med på kjøpet, men der lisensen går ut etter tre måneder, og jeg etter det hver gang jeg starter maskinen, får spørsmålet: "Vil jeg oppdatere lisensen nå, eller bli spurt på nytt senere". Det er ingen valgmulighet for "spør meg aldri igjen, jeg er ikke interessert i dette tullet".

Jeg har ikke så aller verst peiling på data, ikke så aller verst. Jeg vet i hvert fall nok til ikke å bli skremt av meldinger som "Dette området innebærer en betydelig sikkerhetsrisisko", eller "Vil du gå videre (anbefales ikke)" og alt dette andre det fra sikkerhetsprogrammene bilr meg servert. Dette er jo som om det paranoide overvåkningspolitiet skulle overvåke hele vårt virkelige liv, "er du sikker på at du vil gå inn denne døren", "er du sikker på at du vil spise denne osten?", "er du sikker på at du vil ta telefonen (anbefales ikke)". Jeg tenker på hvor hjelpeløse og skremte de må føle seg, som ikke bruker for mye tid på data, og er litt halvengstelige i utgangspunktet. Man må jo få inntrykk av at hele fæle internettet er en samling virus på jakt etter akkurat deg og din datamaskin, og alt i den. Slik er det ikke.

Den eneste gangen jeg har hatt virus på en datamaskin, var den gangen jeg nettopp hadde kjøpt den stasjonære, og utålmodig ville ha den i gang. Det dukket opp fullt av popup vinduer, med meldinger som fortalte meg at maskinen var infisert, og at jeg ble anbefalt å ta en sjekk, og så bare lastet jeg ned programmet og gjorde det, og det var viruset. Man får ikke virus uten aktivt å gå inn for det. Det er ikke sånn at datavirus lever sitt eget liv, alltid klare til å snike seg inn på deg i et ubevoktet øyeblikk, og ta over datamaskinen din, sånn er det bare ikke. Et viurs er alltid programmert, og det må alltid være programmert i et annet program, og dette programmet må du starte, ellers vil viruset aldri virke. Men har du først startet det, derimot, kan viruset selv starte nye program og laste ned flere virus, det er sant, det er litt skummelt, og det skjer ofte har du først fått et virus. Det skjedde i alle fall meg.

Nåvel, på den gamle stasjonære, innstallerte jeg Norton etter at viruset var på plass. Det sier sitt om min utålmodighet, at jeg heller lastet ned virusprogram fra nettet, enn å innstallere Norton som fulgte med, det var bare dumt. Men da Norton gikk ut på dato, det vil si, lisensen gikk ut, og jeg begynte å få de der spørsmålene om betaling, avinnstallerte jeg det bare, og lastet ned et virusprogram jeg visste hva var, Kasparsky fra Russland. Det fikk jeg heller ikke ha gratis så lenge, og så bare droppet jeg hele virusprogrammet. I stedet holdt jeg Adaware og Spybot, ingen problemer har jeg hatt, og problemene jeg nesten har hatt, har i hvert fall ikke hatt noe med virus å gjøre.

I dag startet altså Norton sin ukentlige, fullstendige gjennomgang av hele systemet. Og mens den holder på, går maskinen langsommere. Det er jo den eneste grunnen til å være forsiktig med cookies og overvåkning fra internett, maskinen kan gå langsommere av det, derfor er adaware og spybot bra. Men når beskyttelsen selv reduserer ytelsen, er det ikke da noe galt? Og for liksom selv å svare på spørsmålet, kræsjet - med æ - hele maskinen midt mens gjennomgangen holdt på. Det har kanskje litt å gjøre med at jeg smalt igjen lokket en stund, jeg ønsket ikke susingen og sumingen mens jeg skulle lese en bok, kanskje likte ikke systemkontrollen å bli avbrutt. I hvert fall ble hele systemet frossent litt senere, da jeg på ny var begynt å arbeide. Og det er jo så irriterende som det blir, jeg hadde mange vinduer oppe, mange med arbeid i gang, deriblant en mail som jeg skrev på, og midt mens jeg skrev - stopp.

Akkurat sånne krasj er det virusbeskyttelsen skal beskytte meg mot. Og når kontrollen selv fører til krasjet, hva er da poenget med beskyttelsn? Norton er snart avinstallert hos meg.

Auch der andere thematische Schwerpunkt, Die Großstadt als Arbeitsplatz und Heimat für Familien, verspricht interessant zu werden (Referent u.a. Zukunftsforscher Matthias Horx und Dr. Fritz Schaumann, u.a. Präsident des Kuratoriums der Kunststiftung NRW).

Die Einladung dazu finden Sie hier: einladung_reform_internet

Det er morsomt å følge med. De samme avisene som var tøylesløse i sin begeistring i fjor, som lanserte føljetonger og kampanjer månedsvis før gullet var sikret, og satte et gigantisk banner over hele Fløyen, da Brann skulle spille den siste avgjørende kampen, og sikre gullet, men i kjent stil tapte 2 - 1. Og gullbussen som var klar til å frakte spillerne fra Flesland ble bare komisk, og byen våknet neste morgen til forsøpling i gatene og tjukt av folk i fyllearresten. Men den sesongen var jo alle lag så elendige, at det skulle svært mye til for ikke å vinne. Så Brann greide det jo til slutt allikevel.

Da skulle man ikke være store spåmannen for å tippe årets sesong ville bli en fiasko. En klubb og en by som lar selv manglende suksess gå til hodet på seg, som om det var en suksess, vil aldri kunne bære det å være seriemester. Det er en naturlov. Og særlig BT har jo vært etter Mjelde siden han ble ansatt, til tross for at han har vunnet både cupgull og seriegull i en klubb som stort sett ikke vinner noen ting. Det er jo ikke vanskelig da å gjette at Brann vil tape noen kamper, og kravet om trenerens avgang vil vokse frem på ny, og man vil morsomt og offentlig diskutere hva som går galt, i stedet for å konsentrere seg om oppgaven, som er å vinne fotballkamper.

Og nå kom altså kravet for fullt i begge Bergensavisene etter en kamp Brann etter rapportene spilte ganske bra, Mons må gå, med fornavn og det hele. Det er jo direkte komisk. I mai fikk Mjelde forlenget kontrakten, med klausul om skikkelig kompensasjon om han må gå før tiden, altså får sparken. Dette er jo god saft for aviser på trenerjakt, så kan de sparke klubbledelsen i samme slengen. Det er jo talentløst å love en trener en million kroner for å sparke ham, et par måneder før de gjør det. Selv ikke fotballklubber kan sløse millioner på den måten. Eller forresten, nå lyver jeg, det kan de.

Dermed er vi med det eneste jeg synes er litt alvorlig med norske fotballklubber og sånn det nå er blitt. Så vidt jeg vet er Brann støttet av Bergen kommune, som også flere andre er støttet av kommunene sine. Dette er lette penger for kommunene å bevilge, for de fleste klubbene er så populære (upopulære klubber får selvsagt ikke penger), at folk flest synes det er helt greit, og kan godt stemme på partier som gir offentlige penger til rike og velstående fotballklubber - eller fotballsluk. Jeg synes ikke våre skattepenger skal gå til trenere får sparken. Og jeg synes ikke kommunale midler som kunne vært brukt til skoler, helse og miljø (kunne jeg ikke blitt en glimrende politiker? det er veldig lett), blir brukt til å kjøpe spillere for 10 millioner kroner, i stedet for 5.

Ellers er det hele bare morsomt. Og i Branns tilfelle, er det mye gøyere og følge med på underholdningen rundt , enn det som skjer ute på banen. Der er det stort sett begredelig tippeligafotball som foregår. Alle må gå.

www.ole-b.de/terminator.wmv

På oppdateringene har det skjedd en rekke med ting. I juli greide jeg å legge ut bilder igjen, og poster som skal ha  bilder blir utstyrt med det, forløpende og kaos, med solid forakt for ethvert system. Noen ganger velger jeg en post jeg liker godt, noen ganger velger jeg en post som blir godt besøkt, noen ganger velger jeg en nyere post, noen ganger en eldre, og noen øyeblikk velger jeg å ta det systematisk forfra eller bakfra. Smått om senn får postene de bildene de skal ha, og fremstår med nytt liv. Interesserte kan bla seg gjennom ferien langs den transsibirske jernbanen, og nå se hvordan det ser ut der.

Jeg hadde allerede i juli kjøpt meg en ny datamaskin, en HP pavilion tx2010, liten og hendig, og full av triks. Med den er det enda lettere å laste opp filmer til youtube, noe som har gjort at flere poster nå er utstyrt med en liten videosnutt. Disse har youtube i tagen. Dere kan også skrive youtube i søkefeltet for å se youtubefilmene mine. For eksempel er nå alle diktene i den fine, men alltid uutgitte diktsamlingen "Dikt som rett og slett sier ja! til livet" nå utstyrt med videoopplesning, fra min leilighet i Spania. Jeg har også bestemt at tekstopplesningen skal ha videosnutt samme dag som teksten blir postet, og ikke to forskjellige dager, som jeg opprinnelig hadde tenkt. Første tekst som har det, og som det virker med, er fra 2. juli. Det er ikke den beste teksten, og heller ikke den beste opplesningen, men noen av dem er riktig fine. Og de er filmet av min søster Tonje, takk, takk.

Det er også en oppdatering i gang, men ikke offisiell. Den får vente.

På statistikken begynner det å bli vanskelig å trenge seg inn på ti på topp listen, etter hvert, i hvert fall for poster som bare har vært aktive et par måneder. Det virker som om Google prioriterer poster som får mange treff, så når de først får fart på seg, kommer de raskt oppover. Vodka-posten er et eksempel på det, som de to postene om bil- og bussreise fra Bergen til Stavanger gjør det. Bussreisen er forresten månedens eneste nykommer, på bekostning av Skoletur 2008.

Her er altså listen:

Polen	227
Tone Sivertsen - 30 år	178
Jennys konfirmasjon	163
Kjøretur Bergen - Stavanger	115
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	91
Språkskole i Hviterussland	88
Buss Bergen - Stavanger	75
REM - Konsertbilletter	74
På tur til Brekko	62
Kiev	59

Polen er fortsatt på topp, men nå blir den presset. Jennys konfirmasjon imponerer, med fortsatt å få omtrent daglige treff, og gjerne flere treff til dagen, til tross for at konfirmasjonstiden er månedsvis unna. Polen er også en typisk skolepost, som også flere poster nedover på listen er det. De vil nok få opp treffprosenten igjen, nå som ferien er slutt. Det er også noen nykommere like i vannskorpa på 58, 57 og 54 treff, noen som aldri har vært inne på listen før, og som ikke er akkurat dem man skulle vente å se der. Jeg kan forresten generøst anbefale den ene, Dreyer på stubben, om slaget ved Trangen i 1808, og kaptein Nikolai Peder Drangen som stiller seg opp på en stubbe for å skyte på svenskene. En inspirasjon for nordmennene eller en god blink for svenskene? Historien forandrer seg, selv om den forblir den samme, kan man si, og det er kjekt en post som går så tatt til hovedfaget mitt og er såpass for spesielt interesserte, også blir såpass godt besøkt.

Men nå får det være nok historie og alvorsprat, det er jo tjukt av poster fra Sibir å anbefale, og jeg begynner med den største og beste, Mine første dager i Sibir, en post med flere bilder, enn det var plass til i en god gammeldags filmrull. Den handler om de tre dagene jeg var i Tobolsk, og er både en fin reiseguide for dem som selv vil vurdere å reise dit (og det bør jo alle gjøre), og en fin beskrivelse av hvordan jeg hadde det der og hva jeg gjorde. Jeg må også anbefale Badetur, den første teksten med opplesning til. Omrokkeringer i diktrekkefølgen min, førte til at Livet er godt, måtte det vare, ble postet i februar, lenge etter at februar var over. Det er et fint dikt med linjer som "og aldri tar det slutt/at jeg skal holde ut", og det har selvfølgelig en film til.

Til slutt vil jeg anbefale det trivelige postkortet i Et postkort fra Spania, med et alle tiders forsidebilde, tenk at jeg har fylt den personen som sitter i midten der med tanker og følelser, jaja-ja, og noen av dem finner dere ved å trykke på lenken under dette bildet. Dette er postkortet. Les det gjerne, for det er jo akkurat til dere!

Dann stehe ich schon an der Bushaltestelle. Der Bus kommt, das Gedrängel. Irgendwann habe ich es geschafft und sitze. Die Schultasche auf meinen Beinen. Ich schalte meine Musik an, ignoriere das Gelaber um mich herum.
-----------------

Ungefähr so beginnt bei mir jeder Schultag. Welch eine Freude, wenn man dann noch bedenkt, dass man gleich drei Tage hintereinander 8 Stunden hat. Ok, die Leute aus der Stadt wird's weniger stören, wer aber wie ich mit dem Bus fahren muss, kommt eine weitere Stunde später zu Hause an.
Um 16:30 Uhr ist der Tag dann natürlich gelaufen, erst recht wenn man bedenkt, dass man ja noch Hausaufgaben machen soll oder sich evtl. sogar auf eine Klausur vorbereiten muss.
Klasse! Ein weiteres mal stelle ich mir die Frage: Wieso lebe ich in Deutschland?

Egal, man wird's schon überstehen (oder auch nicht).

Vielleicht den Bundestag in die Luft sprengen? Sicher, eine tolle Idee. Und den Kultusminister gleich dazu. Aber dann wären die Killerspiele ja wieder schuld (obwohl's doch eigentlich das Vaterland ist).
Egal, das interessiert dann niemanden, da der Staat ja kein schlechtes Bild bekommen darf.

Schweine.
Deutschland.

luke

Men det er en utøver jeg har fulgt litt med på de siste par årene, en jeg har lagt merke til i en idrett der jeg ikke la merke til noen som helst i min ivrige periode. Kappgang. 50 kilometer kappgang. I denne lite publikumsvennlige og også lite deltakervennlige sporten har vi i Bergen en utøver like oppunder det øverste toppsjiktet. Han heter Trond Nymark. Mange ganger har jeg tenkt at om jeg noen gang skulle måtte velge en favorittbergenser, så måtte jeg velge ham eller Per Ove Ludvigsen.

I en alder av snart 32 år har Trond Nymark sviktet i hvert eneste større mesterskap han har deltatt i. På godt Bergensk vis går han alltid offensivt ut og skal ta medalje, men ender på 7, 8 og 13'de plass, og sånt noe. Likevel mister han aldri troen, og lover hver gang at neste gang er det hans tur.

Det er ikke mange idrettsutøvere som trener så mye og så hardt som Trond Nymark. Jeg har mange ganger lurt på hvordan han klarer å motivere seg til sånt blodslit i en idrett som kappgang, for bestandig å ende utenfor pallen i mesterskapen. Og han blir kolossalt skuffet. Hver gang. Under forrige OL i Athen fløy han høyt før start, denne gangen skulle det skje, men så endte han på 13'de plass. I intervjuet etterpå haddde han allerede bestemt seg for å kutte ferien, og trene enda hardere i stedet for.

Hver gang er grundige analyser og gjennomgang av hva som gikk galt, med forsikringer om at samme feil aldri skal gjøres igjen. I Athen gikk han for hardt ut, og sprakk, siden har han gått på pulsklokke. Men det hjelper ikke stort, når pulsen ikke tillater farten man må ha for å lykkes. I VM i Japan i fjor, ble han nummer 8, enda han gikk så disiplinert som noen kunne forlange av ham.

Men det var noe galt med oppkjøringen til Japan, og jeg lurer på om det ikke også var der det var for varmt, eller så var det et annet sted det var for varmt, eller for høyt. Ikke at det er noe problem for Trond Nymark, han liker det når det blir tøft, men han måtte også hatt hardreningen forut for konkurransen på tilsvarende varmt, eller høyt sted.

Så nå før Bejing, har han blant annet vært i Afrika, i Sør Afrika, tror jeg det var, og har der hatt besøk av Bergens tidende, som har kunnet raportere om et optimistisk team Nymark. Denne gangen var alt i rute. Denne gangen i Bejing, skulle det skje. På hjemmesiden hans www.Trondnymark.no, rapporteres det om toppform like opp til konkurransestart.

Dessverre for alle fans av Trond Nymark ble skuffelsen denne gangen enda større enn den pleier å være. For første gang i karrieren brøt Trond Nymark et viktig løp uten å være syk eller skadet. Han kom ikke engang i mål, fikk ingen plassering. Han som daglig går flere mil, klarte ikke å gå fem av dem når det gjaldt.

Men som vanlig lover han seg selv og andre at nå skal treningsmengdene økes, og at han neste gang skal slå til og få vist hva han er god for. Vi får vente og se. Neste sjanse er verdensmesterskapet i Berlin til neste år.

Her er innslag fra Bergens tidendes WebTV: http://www.bt.no/webtv/?id=12883.

Legg merke til taktikken: "Det blir som det pleier, gå fornuftig første 35, og så er det å kline til". Han brøt etter 33.

Gabriel bringt Ypsilanti in den Fahrstuhl und sie fahren in die Hölle.

Ypsilanti geht hinein und sieht alle Ihre Freundinnen und Freunde, diese begrüßen sie, spielen Golf, sitzen am Schwimmbad, im Restaurant, die Leute essen, trinken, hören Musik, spielen Karten und auch der Satan sitzt dabei und lacht mit ihnen. Abends Tanz, man amüsiert sich.

Am nächsten Tag kommt Gabriel und sie gehen wieder hinauf ins Paradies. Dort sieht sie die Leute, wie sie auf weißen Wolken sitzen, sie hören Musik, alles ist ruhig und gemütlich.

Einen Tag später kommt Gabriel und fragt: "Hast Du Dich entschieden?"

Ypsilanti sagt: "Ja. Obwohl es im Paradies angenehm ist, will ich in die Hölle, dort tut sich was." Gabriel nimmt sie wieder mit nach unten, klopft an die Tür und sofort ziehen zwei Türsteher Ypsilanti hinein.

Sie sieht eine Wüste, sehr heiß, Ihre Freundinnen und Freunde tragen zerrissene Kleidung und sammeln Mist. Der Satan kommt, gibt ihr eine Tüte und sagt ihr, sie solle ebenfalls Mist sammeln. "Was ist mit dem Schwimmbad, mit dem Restaurant, mit der Musik passiert?" fragt Ypsilanti.

Darauf antwortet Satan: "Andrea, altes Haus. Gestern war vor der Wahl - heute ist nach der Wahl."

P.S.: Danke an CCD ;-)

Disse postene er skrevet fra puben Celtic inn, Celtic bar eller Celtic drop (den har litt forskjellige navn) i det vi kaller kvadraturen (men som er Playa Flamenca), Torrevieja. Det er fire minutter å gå fra leiligheten i Casa Salen, enkel gangavstand, og gratis internett. Dette er fremtiden, og det er en fremtid jeg liker godt.

Alle som bruker internett nok til å finne frem til denne bloggen, vet det sikke på forhånd, WiFi-systemet er godt utbygget i de fleste EU-land. Og enda bedre enn det er utbygget, er oversikten for å finne hvor det finnes. Det er enkelt søk på Google: WiFi, og navnet på byen du er i eller skal til. Du får nok av treff med oversikter, og også med diskusjonsforum over hvordan de forskjellige stedene fungerer, der du selv kan legge inn kommentarer om du er misfornøyd med et sted. Og alle bør legge inn kommentarer hvis det koster penger, utestedene bør se at det nytter ikke, det gir sure kunder som heller velger et annet sted. Man burde også kunne legge inn kommentarer om steder som ikke har, men som burde hatt. I fremtiden bør jo WiFi på utesteder være like vanlig som TV, noe man bare kan ta for gitt.

Og det skriver jeg, som på slutten av 90-tallet på Kreta var godt fornøyd med en restaurant på Kreta, som skriftlig oppfordret sine kunder til å skru av mobilen når de spiste, siden ingenting var viktigere enn "your meal". Jeg var hjertens enig, og er det strengt tatt fortsatt, et måltid bør alltid spille hovedrollen. Men det er så greit når man er på reise, å skaffe seg oversikt over verden, og få gjøre det på sin egen maskin, med sine egne innstillinger, alle passord og sertifikat innstalert, akkurat som hjemme. I selskap med andre er det selvsagt uhørt, men for seg selv gjør det et trivelig barbesøk enda triveligere. Man kan jo alltid bruke øl og internett som unnskyldning for hverandre, det er jo viktige ting begge deler.

For folk som dumper inn her på jakt etter WiFi rundt Torrevieja, Alliante eller Costa Blanca, så var det ennå ikke så altfor mange steder å velge mellom. I Spania har man nok med solen, og det skulle jo også bare mangle, men det fantes nok til at man alltid vil være i gangavstand fra et såkalt "Hotspot", og om man ikke har med seg den bærbare, så har sjømannskirken billig, stasjonært internett for alle som vil. Det var der vi fant frem til Celtic drop. 

Og på Celtic drop ble de så overrasket da noen kom og skulle bruke nettet, de hadde monert det på taket for noen stasjonære datamaskiner de har plassert ut i puben. De de var like spente som oss på om det virket for medbrakte, bærbare. Det gjør det altså. Denne posten skulle være bevis godt nok.

Og på hotellet har de WiFi, som stort sett fungerer. Det vil si at jeg kan bruke siste kvelden til å gjøre hva jeg vil på internett. Tja, jeg skal ikke skrive på meg noe her, for jeg ville jo egentlig ha lastet opp forskjellige ting, og ordnet litt opp i bloggpostene mine fra turen gjennom Russland. Men akkurat det kan jeg ikke gjøre helt som jeg vil, for opplastningshastigheten er så treg, at den av og til nekter meg å gjøre det. Selv om det bare dreier seg om vanlige, små bilder.

Denne posten skal ikke dreie seg om vanlige, små bilder. Den skal handle om hvordan det er å reise nå i disse internettider, som jeg så velvalgt kalte det i overskriften. Jeg har jo siste sju år brukt hver eneste sommer til å være borte i utlandet i hvert fall en måned, ofte mer, og det har gått fort fra den gang man av og til gikk til nettkafeer for å sjekke mail og sende, til sånn det er nå, da an rett og slett kan fortsette planleggingen og ordne opp og sjekke alt mulig, mens man er underveis.

For eksempel bussturen i dag, fra Latvias hovedstad, Riga, til Litauens' Vilnius, det var nettforbindelse langs hele ruten. Med det kunne jeg bruke de fire timene og ett kvarter turen varte, til å sjekke severdigheter og informasjon om Vilnius, til å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det med å komme meg til flyplassen, og til og med sjekke hvilke hoteller som var ledig, og med et trykk få frem hvor de lå. Jeg kunne bestilt også, det viste seg at det ville blitt billigere.

Jeg tenkte først å ta et hotell nær flyplassen, men siden den bare er en halv mil utenfor sentrum, er det ikke mye søvn å spare på å bare være i sentrum. Da sparer man også bagasjeoppbevaring på stasjonen, og klattet med å transportere seg først til hotellet, så til flyplassen. Jeg fant på nettet et hotell, Panoroma, det lå rett ved stasjonen, var billig, og i det bussen var fremme, kunne jeg bare spasere like inn dit, og vite at det var ledige rom.

Dette med kart og flyreiser og hotell er helt førsteklasses, det gjør det svært mye enklere, i hvert fall når man reiser på egenhånd, sånn som jeg, denne gangen. Men jeg kunne også gjøre andre ting, sjekke nyheter både lokale og innenfor mine særinteresser, som for eksempel er sjakk, der jeg kan følge med akkurat som jeg var hjemme i Norge. Jeg kan holde kontrollen over finansene, gjennom nettbanken, og jeg kan til og med spe på litt med aksjekjøp, gambling eller pokerspill, hvis jeg var av den typen, akkurat som var jeg hjemme i Norge. Man trenger rett og slett ikke være avkoblet fra verden lenger, når man er på reise. Og det synes jeg er veldig, veldig bra.

I Sibir var det riktignok annerledes. Det har sin sjarm det også, jeg ville jo ikke reist dit, hvis ikke, men alt det der maset og stresset med å komme frem til en ny by, uten å vite hvor man skal bo, eller hvordan man skal få billett videre, det slipper man når man kan ordne alt sammen på internett. Og gjøre det underveis.

Her i Vilnius har jeg for øvrig hatt en rolig dag. Det er mandag, og dermed er alle museene stengt, deriblant KGB-museet, som jeg vil kalle det, museet i det gamle KGB-hovedkvarteret, som også ble brukt av Gestapo, forresten. Det handler om overgrepene som der har skjedd, og er berømt og beryktet, jeg skulle gjerne brukt hele dagen i dag, der, det er jo en av hovedgrunnene til å reise til Litauen. Men det var altså stengt. I stedet vandret jeg rundt og tok bilder av kirker og statuer, spankulerte rundt og småfilosoferte og ventet. Da kvelden kom, gikk jeg tilbake til hotellet og koblet meg opp på nettet.

Betegnende nok ser det ut som jeg har mistet det nå. Jaja, jeg har liksom en følelse av at jeg skulle være litt ambivalent til all denne nettbruken, jeg er jo en bøkenes mann og har alltid likt det skrevne ord - på papir. Og det er ikke lenger siden enn i fjor oktober jeg i mitt stille sinn fremviste for meg selv litt forakt mot noen svensker, som på et hostell i Odessa, ikke kunne være med ut øyeblikkelig, for de skulle bare sjekke noe på facebook først. Nettet må jo ikke ta over for livet.

Akkurat her - dog - er ambivalensen litt anstrengt. Jeg synes det er skikkelig bra.

Og i morgen reiser jeg til Torrevieja, og Spania. God tur - takk skal jeg ha!

I juli har så godt som alle postene handlet om den fantastiske togreisen over den transsibirske jernbanen. De er de fleste skrevet på den bærbare datamaskinen, for så å bli postet som de er, der det har vært mulg med internettforbindelse. Sånn cirka midtveis, temmelig nøyaktig i Tomsk, mistet jeg for sikkerhetsskyld minnnepennen, slik at dette ble umulig. Og en serie uferdige poster, ble til en serie med enda mer uferdige poster. Men nå kommer de, nå kommer de, jeg tar dem for meg hulter til bulter, legger ut bilder og renskriver dem, etterhvert som jeg får tid og WiFi.

De viktigste oppdateringene er at jeg får til bilder igjen. Det vil bli lagt ut i alle poster som skal ha, også dem fra før Russlandsreisen, det var jo i månedsvis jeg hadde dette problemet. Jeg har også fått meg nytt kamera, med stor minnebrikke og plass til filmer jeg kan legge enkelt ut på youtube. Noene av postene har allerede fått slike filmer, flere vil komme. Jeg går også med planer om en avlastningsblogg (eller enda en, lektor Salen er jo strengt tatt min, selv om jeg ikke bruker den så mye), på engelsk, for reiser og andre spesielle ting. Slik får jeg nådd ut til flere (blant annet dem jeg treffer på reisene mine).

På bloggstatistikken er det lite forandringer i teten. Nykommere er "Kjøretur Bergen - Stavanger", om en gjeng komikere på tur, nå også utstyrt med bilder (og om Thomas Skavhellen legger ut filmene han tok på youtube, også med film). Posten har også ganske detaljert informasjon om ferger og fergekaier, samt stedene og områder vi passerer på reisen, noe som gir mange treff på Google. Den andre er "På tur til Brekko", som også tidligere har gjort det skarpt. Den handler om en familietur vi gjorde til Brekko (ved Sandnes) denne tidlige påsken, og Brekko er det rett og slett mange som søker på. Ut av listen har "OL-boikott" og "Tidlig påske" gått. Den første blir sikkert en utfordrer igjen neste gang, nå som OL begynner, den andre fikk treffene sine rundt påsketider, og vil nok neppe komme inn igjen.

Polen	214
Tone Sivertsen - 30 år	146
Jennys konfirmasjon	118
Språkskole i Hviterussland	80
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	79
Kjøretur Bergen - Stavanger	78
REM - Konsertbilletter	57
På tur til Brekko	55
Skoletur 2008	54
Kiev	53

Som vi ser er "Polen" fortsatt suverent på topp, men nå ikke med like mange som de to neste til sammen, som det har pleid å være. Denne posten får mesteparten av treffene sine i skoletider, av elever som skal skrive historieoppgave, i sommerferien har det vært dødt. De to neste får mange treff av folk på jakt etter andre ting, dikt og sanger til bursdag og konfirmasjon, som altså ikke er hovedsaken i de postene der.

Og nå til utfordrene, forhåpentligvis vil reisepostene fra i sommer suse inn på listen nå fremover. Foreløpig kan jeg bare anbefale de to av dem som er ferdige, Russiske panoramamuseum, som handler om Borodino-museet i Moskva, og andre panorama-museum i Russland, og Moskva - Jekaterinburg, om aller første etappe på den transsibirske togreisen. Denne hadde også en trykkfeil i tittelen, som gjorde den enda mindre besøkt enn den ellers ville vært. Utenom disse, vil jeg igjen anbefale Russland, som er en uten sammenligning bedre post enn "Polen". Kortteksten Et postkort, ble postet i etterkant, og gikk dermed glipp av ethvert treff, men er sår og fin synes jeg, fortjener lesere. Og så vil jeg ta med Skitur til Tveitakvitingen, om en førsteklasses skitur, og en post som også mistet lesere som følge av en feilstaving i tittelen - og nå har noen førsteklasses (igjen) bilder fra norsk vinternatur senviters. Så kan man sammenligne med den Sibirske sommernaturen.

That's it, nå sjekker jeg ut av hotellet og tar meg av Estland.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje. Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. De har alle sammen karakteristiske gitartriller fra Peter Buck, karakteristisk koring fra Mike Mills, og Michael Stipes skarpe og karatkteristiske stemme.

Tekstene er langt mer konkrete enn de foregående platene, og Life's rich pageant er kjent for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen "I'm so young/I'm so young/I'm so god damn young"). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere. Teksten går noe som dette: "Birdie in you hand/Like life's rich demand/The insurgency began/and you missed it" og "I searched for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me"

Sangen har fullt av referanser for internettungdommen. "Philanders tie", som det blir sagt så meningsfylt i refrenget, er ikke bare en tullesetning. Philander er en morder, og oppfølgingen med "A murders shoe" setter det på plass. På samme måte kan den som vil søke på "Miles standish proud", og finne at her er meningen også noe ganske så konkret. "Like Martin Luther stand" kan jo referere til to personer med det navnet, meningen vil jo blitt forskjellig, og slik kan den virkelig hardcore fansen fordype seg i en tekst jeg egentlig ikke tror betyr så mye. Dette her gjorde Michael Stipe meget bra på de tidlige platene, det er fra Monster det begynte å butte i mot, mener jeg. Det er ikke samme spenning over denne Kenneth, i "What's the freequency, Kenneth?", selv om referansen også her er noe konkret. Men det begynner liksom å nærme seg å være et triks, det blir litt anstrengt, og fra Monster og utover snakket Michael Stipe stadig mer om at han hadde skrivesperre, når han skulle lage tekstene til sangene.

Det var liksom enklere da det ikke var så nøye. Og Michael Stipe kunne skrive tekster uten å tro noen ville få dem med seg, langt mindre studere dem og fylle dem med mening. Begin the begin er et fyrverkeri av et åpningsspor, både i tekst og melodi, det sitter som støpt og er stemning mer enn innhold - som det skal være i skikkelig rockemusikk. Og tenk å åpne en plate med en sang som heter "Begin the begin". Dette er en plate som mener det.

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete, at det aldri blir påtrengende (som det nok ofte blir for nyere REM)

"We have many things in common, name three"

"We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times" er jo en ting som kan sies riktig tøft og høres flott ut, men i motsetning til nyere REM, er det ikke så plagsomt meningsfylt. Vi har hele tiden følelsen av at de bare tuller.

Med Begin the begin og "These days" har platen fått en kjempestart.

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern. Og det er virkelig et kunstverk av en sang. Den begynner med en liten trille med to gitarer, før verset i D-moll og A-moll kommer i gang, og det søvnige, avslappende, trillende gitarspillet til Peter Buck. Den har også et aldeles nydelig mellomspill, der Stipe holder på i-en i "meeee", og koringen til Mike Mills rett og slett overtar. "Well I can keep it above/but then it wouldn't be sky anymore/I got a message to you, you got to promise to take it home" og en Dm, Dsus4 kombinasjon, før refrenget begynner på ny i nesten salige omgivelser.

Oppbygningen til refrenget går slik: "Buy the sky and sell the sky, and tell the sky, and tell the sky", og koringen er sånn: "What is it up in the air for/faalll on/if it's there/it's over, it's over me". I tillegg har en ekstra korstemme med "It's gonna fall/it's gonna fall" fra ingen ringere enn Bill Berry.

Den egentlig enkle sangen har mange finesser som løfter den opp til en fortjent plass blant det beste REM har laget.

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em - G - Em - D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen "Cuyahoga" sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som - som vanlig - utgjør magien. Michael Stipe synge "Hyena", mens Mills (utydelig) synger "I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you're doing this, don't you"

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, "A beautiful young lady".

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord. Sammen med triangler og lette trommeslag, og en forsiktig koring fra Mike Mills, gir det en nesten i overkant vakker stemning, før refrenget kommer inn med full instrumentasjon og tekstlinjene "Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything". Det er liksom som om også instrumentene og refrenget "Covers everything". Verset har tekstlinjer som "Took a picture that I had to sell/People here are friendly and content", og Mike Mills komme inn med koring aaaah-ahah-aaah, på siste ordet, som han liksom overtar.

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene "Don't look into the sun", som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er den store optimistiske sangen på platen, og i IRS-årene og hele REMs karriere. Glem kunstige falskspill som "Stand" og "Shiny happy people", det er slett ikke optimistiske sanger, REM tuller jo bare, og særlig sistnevnte, er jo ikke særlig ofte spilt på konserter, selv om den ble en hit. REM likte den aldri, og på 90-tallet gikk vi rundt og snakket om Robert Smith i The cure og Michael Stipe i REM som tok avstand fra sine egne mest populære sanger, "Friday I'm in love" og "Shiny happy people". De ble liksom mest populære når de løy. Resten av sangene var som de var. I believe går ikke i noen slik felle, det er en gladsang som passer flott inn i et hvilket som helst kult image, og som ikke skulle være noe problem for noen oppvakte mennesker å stå for.

Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel "ooooo", og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe kan believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier "What if we give it away", mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes "What in the world/Woman in black/Don't you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last"

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb "What's the prize of heroes?" og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm - G - E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet "Hurrah! We're all free now". Og han fortsetter "What noisy cats are we?" og "Stone and bone, he bore his cross". Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

"A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What's the prize of heroes?"

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av "The Clique", og med tekst som handler om at "jeg er Superman", så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se "right through you" at hun ikke "love that man you're making with now, do yoi?", i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, "if you go a million miles away I'll track you down, girl", og "trust me when I say I know the pathway to your heart". Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

**

En svoren fan vil jo si at REM er på sitt beste jo nærmere man er Fables of the reconstruction, og dette er platen som kommer rett etterpå. Det er altså en meget bra plate. Den er også mer tilgjengelig enn de andre platene fra IRS-årene, og vil være et utmerket valg for dem som likere nye REM, og vil sjekke ut det gamle.

ES2007