Men hva er det måkene forsyner seg av på jordene? Hva om de spiser i jordbæråkeren din, hva finner de da? Og hvorfor skriker de så fælt? Er de bare en gjeng pøbler eller er det kompliserte familieforhold vi ser glimt av. Visste du at fiskemåke unger som kommer fra monogame, stabile parforhold ser ut til å klare seg bedre enn andre?

Nettsteder med massevis av kos og fakta
Les mer på siden til NOF i Vestfold, hvor de skriver om Årets fugl 2002: Fiskemåke (trykk på den fargede teksten). NOF står for Norsk Ornitologisk Forening. Ornitologi betyr læren om fugler.

Noen flere fakta fra Norsk Fugleatlas (merk - der kan dere lete på andre fugler også) eller på UNG UTE.

Og her er et faktaark fra Direktoratet for naturforvaltning om fiskemåkas utbredelse og trekkbevegelser i Norge (zoom inn med plusstegnet oppe i det grå feltet, så er plansjene lettere å se).

-----

Her er forresten et par koselig side for de som synes det er gøy å følge med på fuglene våre: Fuglevennen og Fugler.net

Kos dere :-)

Brandhaug ligger ca 250 moh, og litt over en mil fra kysten. Og her er det måker på sommeren nå, men de som har bodd her mye lenger enn oss sier de ikke var her før. Men nå vet vi det hvertfall når de første begynner med slått i bygden. For da - vips - er måkene her. Leter der jorden ligger mørk og gresset er bare stubber. Der landbrukets andre matfat blottlegges etter at traktorene har gjort jobben sin. Like i måkenes kjølevann kommer reven, som forsyner seg av samme matfat.

Jeg synes det er kjempetrivelig. Måker er helt utrolig vakre fugler, og de får frem mange gode følelser i meg. De roper om Tønsberg, og av en eller annen grunn minner de meg om eksamenstid på ungdomsskolen. Vi satt på Presterød ungdomsskole, i klasserom med dårlig luft og oransj maling på veggene. Og sommeren var kommet for lenge siden! Det føltes aldeles bortkastet å sitte innomhus, selv for meg som var veldig glad i skolen. Og når man satt der og verket på det verste, da var det alltid som om det fløy ekstra mange måker forbi de glohete klasseromsvinduene. De skrek om sand og strand, og sommer.

Sommerferiene på Møre var også fylt av måker. Trerobåt, vann i bunnen, og fiskesnører som hopet seg opp mellom bena på oss. Og spennende fisk. Fisk som nappet som "mye større fisk". Likevel var den alltid bra nok. Den minste, lille fisk var bra nok. Når vi hadde hengt over ripa og beundret dem en stund, manøvrert dem nervepinnende opp i båten og hadde sløyet dem med små, sleipe kniver - da kastet vi innmaten i småbiter over ripa så måkene dukke lynraskt etter dem. Etterpå duvet de fornøyd i bølgene rundt båten og øynene glinset svart mens de så på at vi fikk floket ut snøret igjen. Så snart kroken var ute, ventet vi tålmodig på neste napp. Måkene og vi.

Noen hvilte alltid på vingene like over oss og skrek glade måkeskrik, mens de hadde blikket festet ut mot horisonten. Jeg lurte alltid på hva de tittet etter. Alt jeg så var bare vann og skog, og huset vårt, huset til søskenbarna våre og posthuset, der mommo og moffa bodde. Alle vinduene der vi visste de holdt et halvt øye med oss ungene som var ute med båten alene (med svære flytevester).

Da jeg ble større skjønte jeg at måkene tittet etter bedre fiskere enn oss. Og så de det glimte i en fiskebåt langt der ute, så forsvant de på et blunk. Men mens de ventet var vi gode nok til at man kunne henge rundt en stund når man var måke. For tålmodige var vi - og noen ganger fikk vi opp stor torsk, med magesekken full av småfisk, krabbe og sjøstjerner. Og vi kastet det bitvis ut fra en gjennomdissekert magesekk så det ble litt på hver og en av våre tålmodige følgesvenner.

Måkeskrik gir meg alltid følelse av at den fullendte lykke ligger på tungespissen. Som om jeg er på spranget ut i noe helt spesielt.

Da jeg rundet hjørnet ved hønsegården så jeg at det nok var hønene som har varslet, for det var ikke en kylling å se. De hadde nok blitt jaget inn i ly for en eller annen fare. En rask titt omkring avslørte ingenting.

Men så hørte jeg en svak rasling fra oven. Og DER satt grunnen til at hønene hadde varslet. En skjærunge har blitt stor nok til å sitte på redekanten og flakse med glisne vinger.

Jeg fikk tatt et par bilder, men må innrømme at kameraet nok må gi tapt for noe så smått som henger så høyt. Men dere ser ham (eller henne) sånn nogenlunde?

Når jeg sto og så opp på fugleungen, så det til og med ut som om det lå et lite glis i nebbkroken. Det har nok vært gøy å se kyllingene bli jaget inn av forstyrrede høner hver gang den flakser med vingene. Høyst sannsynlig har ikke hønene engang fått øye på den imellom kvistene, men bare reagert på skygger og lyd siden grana står så tett ved hønsegården.

Redet ser ut som en gigantisk vugge. Det er tydelig at det er flere unger, for det småskvatrer og rører seg i dypet.

Foreldrene går i jevn skytteltrafikk med mat. De er årvåkne og vokter fra tretoppene noen strakser før de dukker ned i redet. De passer nok på å ikke invitere med seg fienden hjem.

Og nå skjønner man jo godt hvorfor Louise-nymfeparakitt fikk juling da hun freidig kom flyvende forbi (i skjæras øyne hvertfall). Redet ligger bare noen få meter fra stærkassa der Louise satt og himlet og funderte da hun stakk av her om dagen.

sitt uglene tett i lag,

lik gudar av framant slag

med borande blikk. Dei tenkjer.

.

Stille sit dei utan å kny

inntil den triste time

da sola mister regimet

og mørket råder på ny.

.

Den kloke mann kan dei lære

alltid ei redsle å nære

for alt som er ute av lag,

.

mens dei som jagar seg verma

etter ei skifte kvar dag

vil alltid kjenne seg arme.

.

(- Charles Baudelaire. Gjendiktning ved Haakon Dahlen)

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don't care for walkin' downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you're small and on a search
I've got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Nå er det stor aktivitet i trær og på bakken, Fugler flyr i alle retninger og prøver å sikre seg de beste plassene for å legge egg. Vi mennesker har skjønt at denne kampen ikke alltid er like lett og derfor bygger vi fuglekasser. Samtidig gjør jo fuglekasser at vi får bedre "kontroll" over fuglenes hektiske månder med hekking. Det er ganske fascinerende å følge et fuglepar fra de begynner å ordne til kassen og frem til noen små ustødige fugleunger hopper ut av kassen (med varierende utfall).

Dersom man har barn og eller jobber med barn i barnehage eller skole, er dette en fin aktivitet med barna for å få de interessert i naturen. Ekstra gøy blir det dersom man installerer et trådløst kamera, for å følge med i utviklingen- og da blir ikke fuglefamilien forstyrret heller!

Jeg har laget en mange fuglekasser- hovedsakelig kjøttmeiskasser og stærekasser. Men jeg har også laget en blåmeiskasse. Det morsomme er at blåmeisen kan bygge i kjøttmeiskasse, men ikke omvendt.

På bildet over er en kjøttmeismor eller far på vei til å hente mat til de nyklekkede ungene. Denne kassen er faktisk den som har vært flest fuglepar innom. Faktisk 2 par på en sesong!

Å lage fuglekasser er på den ene siden enkelt, men dersom man skal tiltrekke seg mer kresne fugler, så må en vite hva mang gjør med tanke på utforming og plassering- og ikke minst diameteren på inngangen. Blåmeis skal ha 28mm, kjøttmeis 32mm, stær 50mm og ugle 120mm for å nevne noen.

Nissemann har til og med laget flaggermuskasse!

Flere bilder av fuglekasser som jeg har laget finner du på Fuglekassesiden.

Oppdatert: I dag (etter at jeg publiserte dette innlegget) laget jeg og eldstemann denne Kjøttmeiskassen. Vi har hengt den opp i ett tre som vi ser fra kjøkkenvinduet, slik at vi kan følge med når vi spiser. Så fremover vil kikkert være en natulig del av pådekningen :). Ett-tallet har guttungen laget, som symbol på at det er den første kassen vi har her og den første han har vært med på å lage (klikk på bildet for å få det større).

på vei bort

fra den store flokken
av enbente og enøyde fugler

*

Fredrik Hossmann

På tirsdag la jeg meg i 1 tiden, og våknet, lys våken, halv syv påfølgende morgen. Det var rart, men deilig. Jeg hadde min beste morgen noensinne, og er ennå lykkelig bare jeg tenker på det.

I natt la jeg meg i halv fem tiden, og våknet, lys våken, halv syv. Det var veldig rart. Da jeg var lykkelig på onsdag, har jeg nå en følelse av at dette kommer til å få alvorlige konsekvenser for resten av dagen. Vi får håpe jeg sovner mens jeg skriver dette innlegget; det er strengt talt på tide med en middagshvil.

Nå sitter jeg og priser meg lykkelig over at følgende band har eksistert:

• Midnight Choir (Jeg har elsket dere av hele mitt hjerte siden første gang jeg hørte Long Hard Ride, og kommer aldri til å slutte med det)
• Big Country (Åh baby - jeg kommer aldri til å gå lei den ene DVD'en jeg har av disse herlige skottene - julegavetips: Big Country - Live Without the Aid of a Safety Net)
• Johnny Cash (Det er ikke så mye som trenger å bli sagt om denne karen)
• Pink Floyd (Heller ikke denne gjengen, egentlig)

Mitt liv har tatt en seriøs vending denne helgen. Som Bilbo Baggins sier det hver jul: "I need a holiday, a very long holiday - and I don't expect I shall return. In fact - I mean not to!"

Jeg (eller Bilbo) prater naturlig nok om mitt liv som student ved Fjernsyns- og multimedieproduksjons linjen på UIS. Nå er det nok. Neste steg for meg blir å reise til Brasil, og bli værende så lenge pengene strekker til. Det kan fort bli OK. Etter det er det tilbake til mitt normale liv som student og slave av rutinen. Herlig! Det ser jeg frem til. Mmm.

Det er to ting som irriterer meg i morgentimene her jeg fortsatt sitter;

• Sal 1 på Stavanger kino, som lot meg sitte gjennom halve National Treasure 2 med kun stereolyd. For en håpløs ting å gjøre mot meg.
• Jeg er ikke trett. Det er veldig slitsomt, for jeg burde vært trett nå. Det er greit for de få av dere som bare leser bloggen min (all ære til dere), men tenk på meg, som må skrive den. Det er slitsomt det. Likevel er jeg altså ikke trett. Sykt.

Vil ønske samtlige en herlig dag! La oss håpe på solskinn og fuglekvitter. Jeg liker fugler.

Nå sitter ikke fuglen på pinnen sin. Jeg tør ikke å se ned i bunnen av buret.
Én ting er at jeg ikke liker fugler, men er det noe jeg har enda mer av, så er det likfobi. Spiller ingen rolle om det er gullfisk eller hvasomhelst. Lik er lik.

Jeg har en død fugl i bur, tror jeg. Jeg tør ikke være mer på kjøkkenet. Veldig upraktisk. Og veldig ekkelt.

Her er Phillip For Alltid mens han levde. Nå er visst ikke Phillip For Alltid mer. Skulle ønske han hadde funnet et mer beleilig tidspunkt å stryke med på.

I tillegg har et stær-par slått seg ned i fuglekassen, og nå er matinga av ungene i full gang. Jeg for min del håper menneskebarn er litt mindre krevende enn stær-barn, for hvis ikke blir jeg snart å tilbringe store deler av døgnet med å løpe fram og tilbake mellom stua og hagen på vill jakt etter fluer og meitemark.

Vi kommer til et parkområde som ligner på Stavanger, og går inn. Der inne flakser måker rundt og oppfører gradvis mer og mer destruktivt: De krasjer i hverandre og mister bein (som ramler ned på parkbenkene). De bæsjer på vingene sine. De stuper ned i parkvannet med en voldsom hastighet, og de som ikke treffer bunnen med hodet først eller kanten av bassenget, flakser rett opp igjen, for å fortsette kaoset. Måkebein og -vinger regner ned over oss. En måke stuper rett ned i en parkbenk.

Trym (min yngste bror) vasser ut i vannet av medlidenhet, og begynner å skrape bæsj av vinger. Fuglene ser på ham og tilbyr vingene sine til ham.

Dette må være noe av det sykeste jeg har drømt. Besøker gjerne denne parken igjen!