De er opptatt av at bibliotekene ikke gjør nok for å fornye tjenestene sine, og frykter at litteraturen vil bli fullt ut digitalisert i framtiden. Hvem trenger vel biblioteket når de kan sitte hjemme å ha tilgang til verdenslitteraturen, spør de.

Jeg setter pris på omsorgen for biblioteket, men jeg deler ikke bekymringen. De blåser av alt snakket om biblioteket som sosialt rom. Det gir meg følelsen av at de ikke er særlig aktive biblioteksbrukere. Det er faktisk ganske store grupper som av forskjellige grunner har behov for, eller ønske om, det personlig møtet.

De anklager bibliotekene for å ikke være forberedt på hva livet vil bringe om 15-20 år. Det stemmer sikkert. På den annen side: Er det noen bransje som kan si den er det? Det jeg vet om bibliotekene, er at de er befolket av personer som alltid er raskt ute med å ta i bruk ny teknologi, og som brenner for arbeidsstedet sitt. Jeg er derfor ikke spesielt bekymret på bibliotekets vegne.

Så hva vil de to herrene egentlig oppnå med kronikken sin? Er de ærlig opptatt av bibliotekets framtid, eller taler de rettighetshavernes sak med tanke på digitaliseringen? Jeg spørger kun....