I dag ryddet jeg i gamle arkiver, gamle skolesaker. Det var middelmådige mattetentamner, entusiastiske naturfagsrapporter, engasjerte nyhetsartikler og såre norskstiler. Det vitnet om en ung Meter'n; en skeptisk, redd, fortvilet, ødelagt og usikker, men samtidig bestemt og bevisst psykisk syk ung dame.

Jeg lever ikke på kanten av stupet lengre. Det er gode dager, og det er dårlige dager, men nå er de en del av livet. Hver dag er ikke lengre en kamp for å overleve, og det ble mitt vendepunkt. Jeg forstår at når jeg nå arkiverer unge Metern's desperate tekster, legger jeg et kapittel i livet bak meg, og staker ut kursen videre. For ordens skyld har jeg bestemt meg for å holde stø kurs.

Nå er det jaggu på tide at Natron får sin fortjente renessanse.  Det kan virke som dette flotte produktet har helt gått i glemmeboken. Hvorfor og hvordan skjedde det egentlig? Er det kunnskap som har gått tapt med Husmorskolen?

Sånn til generell opplysning så er Natron er en av bestanddelene i bakepulver. Det blir også brukt som syrenøytraliserende middel i medisin og som brannslukkende middel.  Jeg ramlet over denne tråden på Underskog hvor jeg blant annet lærte at Natron kan brukes til å bleke tennen med, samt hele 60 andre ting. Dette er jo informasjon som er gull verdt for en vordende husmor.

Nå som Cyndi Lauper-haussen er på topp, føles det riktig å mimre litt. For de av oss som var/er wrestlingfans, og vokste opp på 80-tallet er Cyndi nemlig en sentral figur på mange måter. Ikke bare som progressiv popprinsesse, men også som forkjemper for kvinnesport. Eller "sport", om du vil. Cyndi og manager/kjæreste David Wolff skjønte tidlig at WWF var et prima promoområde. Wrestling var jo tross alt stort på 80-tallet. Dermed ble Cyndi lansert inn i WWF-sfæren med brask og bram. Det foregikk omtrent slik: Etter en opphetet krangel på WWF-badboy Roddy Pipers innslag Piper's Pit med WWF-personlighet Captain Lou Albano om hvorvidt han var Cyndis manager eller ei(ei), utfordret Cyndi ham, og "The Brawl To Settle It All" avgjorde for all ettertid at Cyndi var en bedre manager enn Lou. Men, som alt annet innen WWF kunne det jo ikke stoppe der, sagaen gikk omtrent slik:
 

Lurer du på mer om Cyndi og WWF kan du lese her.Her er forresten krangelen som startet alt:

Hva er det som foregår? Her en dag lå den invalide kvinna til sengs og leste annonsebilaget til Dagbladet, etter noen døgn i sykesengen er tross alt fokuset noe begrenset. Bortgjemt i bilaget var en annonse for Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Har du hørt om det før? Det har ikke jeg.
http://www.kvinnemuseet.no/

Kongsvinger er sikkert en flott by, men jeg vil jo gjerne påpeke at det rett og slett virker noe reaksjonært å legge et kvinnemuseum til en by ingen drar til. (Hvem kjenner du som har dratt til Kongsvinger i det siste?) Om behovet for et kvinnemuseum er prekært, om folket har et desperat behov for å få informasjon om kvinna, og vi er i nød for et kvinnemuseum for å opplyse oss - hvorfor har jeg aldri hørt om det før? Er jeg uopplyst? Er jeg trangsynt. Ingen tvil. Som seg hør og bør for et museum tilegnet kvinner, er åpningstidene vanskelige, og bør undersøkes på forhånd. Det er helt tydelig at dette ikke er et drop-in museum. Har man interesse for norsk kvinnehistorie, tar man seg visstnok tid til å planlegge.
I år er temautstillingen tilegnet homofil kjærlighet, uten at jeg helt vet hva det betyr. Men! De faste utstillingene der ser ganske lovende ut, så jeg er med på roadtrip ved forespørsel. Imens nøyer jeg meg med nettutstillingene. Snakk om å være teknologisk avansert. Kvinna på internets.

Museet er lokalisert i Dagny Juels barndomshjem. Men hvorfor hjemme hos Dagny? Dagny var kunstner, pianist, poet, og opprører.

'Dagny studerte musikk i Kristiania og i Berlin. Søstrene Juell er godt kjent fra sine opphold i Kristiania. Forfatteren Barbara Ring skrev slik om kvinnefirkløveret fra Kongsvinger:
"Forholdene var ikke større end, at vi straks blev oppmerksom, naar en fremmed pen dame viste sig paa Karl Johan i middagstiden, Juellerne fra Kongsvinger var vel kjendt, de var like vakre alle".'

... hevder Kvinnemuseet. Det var med andre ord fart i Dagny og søstrene. De tok for seg av storbylivets gleder. Lot seg ikke knekke av småbymentaliteten, lzm! Fett. Ikke nok med at hun stakk til hovedstaden titt og ofte, Dagny var tidlig ute med å flytte til Berlin for å finne seg selv og nye kunstneriske venner i gjengen til Strindberg og Munch. En polakk feks. Den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski, faktisk. Har du hørt om han før? Ikke jeg heller. Men Dagny fulgte kjærligheten til Polen, hvor den endte i tragedie:

"Dagny og hennes mann levde svært turbulent, og ekteskapet endte tragisk. En ekstrem beundrer av Dagny og Stanislaw fra kunstnerkretsen i Polen, Wladyslaw Emeryk, inviterte familien til seg i Tbilisi. Hennes mann nektet å bli med, og Dagny og sønnen Zenon reiste med Emeryk. Den 5. juni ble Dagny funnet død i et hotellrom i Tbilisi. Emeryk hadde skutt henne mens hun satt i en lenestol, og han skjøt etterpå seg selv. Det er aldri blitt klart hvorfor han drepte henne, om det var av sjalusi, eller om mannen rett og slett var sinnsforvirret. Dagny Juel ble gravlagt i Tbilisi, og graven hennes finnes fortsatt på kirkegården der."

Snakk om rævva folk. Jeg visste det var grunn til å være skeptisk til alle disse kunstnertypene som flyr i skytteltrafikk mellom New York, Berlin og heimen.

Det var ikke produksjonen som definerte Dagny for hennes samtid. Ikke musikken, poesien eller prosaen. Hun ble selvsagt oppfattet som en skjøge. Akk. Kvinnas skjebne. Som da vi overhørte kvinna si til italieneren: "Hoe, slut, whatever. Your only problem is that I do whatever I want to do, not what you want me to do." Ref.

Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen "Shattered Dreams" i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?

Du vet svaret, ja? Amerikanske ungpiker foretrekker røffe ubarberte menn, de gjorde i alle fall det i 1988. Ved å hoppe på George Michaels 1987-skjeggvekst i "Faith"-videoen, nådde Clark, Calvin og tysker-Mike faktisk opp til en 2. plass på Billboard-lista, mot en skarve 5. plass hjemme i England.

Det var ikke finalen i "So You Think You Can Dance Skandinavia" som minnet meg på dette, mer at Cyndi Lauper akkurat har sluppet en ny skive. I bokhyllen min står nemlig Girls Just Wanna Have Fun, 80-tallsfilmen med SJP og Helen Hunt, du vet den...

Det kan umulig ha vært nødvendig å lage en pitch for SYTYCD (?!) når disse klippene ligger på YouTube. Selv scenografien er jo klin lik.

Har egentlig dansen beveget seg så langt unna dette her siden den gang?

Som jeg har blitt fortalt av kvinner klarere i sin tale enn meg selv; "Det er viktig og riktig å by på seg selv."

italianboy1: you are a beautiful girl. i really like you.

Jente (ekstremfeminist) unnviker italianboy1 sitt forsøk på fysisk kontakt.

italianboy2: oohh.. she's shy.

ekstremfeminist: Hell no, i'm not shy. I'm a slut.

Italianboy1: slut..? but what does it mean?

italianboy2: i know nothing.

ekstremfeminist: slut, hoe, whatever. your only problem is that I do whatever I want to do, and not what you want.

Jeg har lyst til å skrike. Få ut alt. Gi faen. Er så lei av at dagene er de samme,
Ingen skjønner at jeg ikke alltid orker å putte på meg den masken og smile.
Fortiden innhenter fremtiden, og jeg vet ikke helt om jeg liker det.
For masken er der av en grunn. Kanskje du får vite en dag. Kanskje ikke.
Mulighetene er større enn noen gang.

Om ikke vi tar helt feil, er vi midt inne i en revival. Mainstream-messig i allefall. Technorave er tilbake. Og det i storbyen. Siden slutten av 90-tallet har trancedance-ravinga stort sett tilhørt distriktet, med unntak av den ene dagen i året hovedstaden blir invadert av neonfarger, lær og leggvarmere i pels. En og annen lojal raver har nok holdt fortet, men i det store og det hele har glowsticks vært et skjellsord. Men frykt ikke, den tid er over.

Nå som vi er forbi det verste nu-rave kjøret ser flere og flere gleden i god gammaldags rave. (Det er også mulig det bare er vi som ikke følger godt nok med. Kanskje alle andre enn oss har vært på trancedance-rave 1 gang i uka hver uke siden '93?) Med den medfølger endel partyaccesoirer. Disse kan du sjekke ut på det helt fantastiske, informative og litt forstyrrende nettforumet freakforum.nu. Rusmiddel-forumet, altså. Der finner man tripprapporter fra entusiastiske blandings(mis)brukere.

Vi likte spesielt tripprapporten om ecstasy og ketamin:
"Vi setter oss ned igjen, og jeg finner fram en pose som ligger på gulvet. Da jeg utvidet og presset den sammen var det som den forandret seg helt. Det kunne liksom stikke ut deler av posen som hang i løse luften. Akkurat som bobler rundt posen. Jeg tenker shit, dette er ikke helt normalt. Naturlovene for rom er forandret. Vi sender posen rundt så alle får tatt en skikkelig titt. Fonzey begynner å prate om at han får dårlige vibber av posen og da går det opp for oss at dette ikke er en normal pose, men derimot en ond og unaturlig pose. Vi får omsider kastet den bort. Det neste vi gjør er å studere hendene våre. Vi finner ut at de ikke er normale heller. Å ta på hverandres hender var ubehagelig og ekkelt. Føltes kaldt og unaturlig ut. Hendene våre så fremmede ut og vi lurer på hva som er galt med dem. De så klumpete, rare og fremmede ut. Nesten som klør. Affa tror vi egentlig skal ha seks fingre og vi har en diskusjon om hvorvidt det stemmer eller ikke. Det er først nå det går opp for meg at vi ikke er i den samme verden som vi forlot. Jeg fant ut at vi hadde beveget oss inn i den 5.dimensjon."

Ungdommen nåtildags. Jævla hippier. Spørsmålet blir om rave-revivalen kan foregå uten utvidet misbruk av hallusinogener.

Heia! 

Mitt beste kjøp ifjor var The Best of She-Ra. No doubt. Det var samlekort i pakka. Tenk!

Ved siden av å lære språk, lærte man vitterlig mange andre ting av Masters of the Univers-universet. Moral og etikk og sånn, du vet. Den oppbyggelige tegneseriens tid er kanskje forbi men She-Ra gir alltid tilbake ting hun låner. Og hun hjelper alltid vennene sine, selvom de har driti seg ut...igjen.I tillegg er She-Ra en veldig aseksuell serie, spesielt med tanke på antrekket til krigerprinsessen. Men som i alle andre serier fra Super Channel-eraen synes trusa aldri. Og hei, saklig at hun er tvillingsøstera til He-Man. Husker du forresten hvor veik og flau He-Man er når han ikke har på seg den stripperustningen sin? Tsk tsk. Adora er det hvertfall litt tak i!Men kanskje det mest imponerende med She-Ra er puppene. Det er utrolig hva litt puppeteip kan gjøre, Xena har jo faktisk stropper på sin warrior-outfit...men hun var kanskje ikke tegnefilm, hun? Nei, nettopp...

Nei, ikke buljongterningene til suppa.
Her om dagen kom jeg nemlig til å huske på skiva til Margaret Berger, du vet, Idol-Margaret.
Bare ikke den dølle Idol-skiva, men den som kom etterpå. Pretty Scary Silver Fairy, syns jeg å huske at den heter. Den er jo veldig bra. Det skal vel sies at jeg var utenlands på dette tidspunktet og kun fikk høre om skiva fra diverse venner som ikke kunne styre sin begeistring. Hun fikk hvertfall litt mere props enn Flirt gjorde i sin tid. Men når et nesten samlet anmelderkorps ble enige om at hun aller helst ville være Bertine Zetlitz, kunne jeg ikke annet å gremme meg. Har alvekvinnen noensinne produsert tekstlinjer av dette kaliberet, kanskje:

You're the only one who makes me feel a thing
I'm in love with a robot

????
Jeg bare spør. jeg føler også at jeg er forelsket i en robot noen ganger, Margaret. Og det er litt kjipt at en potensiell popprinsesse blir avspist med å være Bertine-wannabe. Fuck henne. You go, girl! Og jeg liker ikke trøndere, engang!

Det er februar. I den anledning har TV3 tydeligvis bestemt seg for å feire Black History Month. Det er realt gjort, syns jeg. (Egentlig burde de jo feiret i oktober, de sender fra Storbritannia, gjør de ikke?) To netter på rad har nattfilmen vært i sjangeren african-american comedy, du vet, den sjangeren som spytter ut B-film etter B-film som aldri kommer på kino i Norge.

En av de bedre i denne sjangeren er nok Brown Sugar, men så heldige har ikke natteravner vært til nå. I stedet har TV3 (for å vise sin støtte til svarte amerikanere???) vist Two Can Play That Game, en herlig drittfilm med Vanessa Williams-kloning Vivica Fox i hovedrollen, og klassikeren Waiting to Exhale. Det som er interessant med denne typen film, som retter seg eksklusivt mot en svart målgruppe, er at de dreier seg om den vellykkede svarte middelklassen. Alle har masse penger, alle er pene, alle har høy utdannelse og toppjobber. Det er en afroamerikansk drømmeverden hvor omtrent alle har nådd et fiktivt mål om vellykkethet. Det er jo sånn det skal være, at alle kan nå opp til toppen. Og at på toppen, der er problemene som møter en kun av forholdsmessig art. Kvinner blir lurt av ressursterke svarte menn som ikke klarer å være tro mot dama si, eller (gud forby!) dumper henne for en hvit dame! Så legger kvinnene en slagplan på skjønnhetssalongen. HEVN! Brenn bilen, kast klærne på gata, bitchslap han på kontoret etc etc. Men, når mannen din skritter ut (stepping out!) på deg (kanskje er han on the downlow og puler på bestevennen din??), og du har fått mettet hevnlysten din, tar du mannen tilbake. For han er jo en god mann, han er jo vellykket og slikt. Og ikke minst kjekk. Enten det, eller du, som sterk afroamerikansk kvinne har så dårlig dømmekraft at du kroker opp med taper etter taper. Slitsomme greier.

Noe sier meg at det fins verre ting i verden enn å være rik, populær, velutdannet, ressursterk, og dumpa. Men kanskje ikke. Strengt tatt er populære afroamerikanske komedier oftest en gjenspeiling av hvite romatiske komedier, der det er maksimalt én svart birollekarakter. Sex & Singelliv i svart Amerika. Ikke at film om svarte amerikanere bare skal kunne handle om fattigdom, narkodealing og horer. Neida, for all del. Men hva faen, her er det BLACK HISTORY MONTH! Kan vi ikke få et Roots-maraton istedet? Kunta Kinte er mye heitere enn Taye Diggs. Eller i det minste Angela Bassett som Tina Turner. Mest fordi Ike er så utrolig kjip.

Det råder tydeligvis en viss usikkerhet knyttet til etterpåklokskap når det kommer til fyll. Det er sikkert mange som ikke vet hva de føler når de våkner en fredag, eller lørdag, eller søndag, eller kanskje tilogmed mandag morgen med en veldig dårlig følelse i magen. Den følelsen som kommer i tillegg til den eventuelt bankende hodepinen, svimmelheten, kvalmen og/eller sulten du kjenner idet du åpner øynene.

To begreper dekker de varierende typene etterpåklokskap godt:

Fylleangst. Du har gjort noe dumt. Det være seg en dum kommentar, et håpløst framstøt mot en du liker (som ikke har blitt gjengjeldt), en litt for ærlig krangel, tap av penger og/eller bankkort, hybris i forhold til din status i klubbmiljøet, du har klina med en svært upassende person (feks. hun bestekompisen din er forelsket i). Kanskje har du kastet opp på en venn, kanskje byttet du han du likte med en annen på nachspiel. Kanskje har du tryna oppi dass. Du ser skrubbsårene og blåmerkene, men husker bare vagt hvordan de ble til. Ta det helt med ro, det går over. Alt går over.

Bondeanger. Du har hatt seksuelt samkvem med feil person. En venns make, en kollega, en helt tilfeldig person du traff på i dokøen. Akkurat. Du dreit deg ut. Fordi da du gikk med feil person, så helt sikkert den ”riktige” personen det. Du mista sjangsen din. Nå er du a) iferd med å gjennomgå et samlivsbrudd, b) singel for alltid. Neida, ta det helt med ro, det går over. Alt går over.

Men kanskje en milkshake på McDonald’s hjelper?

For laaaang tid siden blev jeg inviteret til at joine det dér famøse LinkedIn, som skulle være så lækkert til opbygning af ens netværk. Fint nok, jeg joinede og fik tilføjet nogle kontakter, og har overhovedet ikke brugt det siden. Forleden fik jeg den idé at gå derind for at se, hvem der egentlig var mine kontakter, og så fik jeg at vide, at LinkedIn havde fundet nogle mulige kontakter fra min gamle arbejdsplads.

Det skulle jeg da lige lure på. Det skal siges, at min tidligere arbejdsplads på det tidspunkt beskæftigede omkring 1,500 mennesker i København alene og det er steget siden da, men globalt beskæftiger de sindssygt mange. Nå, men jeg kendte sgu så én af de mange kontakter, som LinkedIn havde fundet. Jeg skrev til ham og spurgte om han kunne huske mig, og det kunne han godt.

Hvis du ikke kender det fungerer det således, at når én du har inviteret tilføjer dig som sin kontakt, så kan I se hinandens kontakter og dermed se, om I har nogen tilfælles eller om den anden kender nogen, som du gerne vil have kontakt med osv.

Jeg kiggede så i ham hers kontakter og fandt en anden, som jeg arbejdede sammen med samme sted. Han arbejdede så ikke dér mere, men hos et lille IT-firma. Jeg skulle selvfølgelig lige ind at se på deres website hvad de helt præcist lavede. De havde så en side med deres ansatte med billeder og hele lortet, og hvem kigger ud fra siden?

Det gør min gamle 3.g-kemi-mellemniveau-lærer sgu! Han er så direktør i det her firma. Jeg skrev til min gamle kollega, at det var da simpelthen for spøjst. Jaja, men ham direktøren kunne godt huske hvem jeg var. Fedt nok, jeg havde ham i ét år, det er 13 år siden og han kan huske mig? Det er sgu da for flippet. Okay, jeg var også lidt en spasmager i hans timer, så måske er det derfor. Det var nok ikke pga. mine outstanding academic skills, selvom jeg faktisk var lidt af en haj til kemi :o)

Jeg synes det er fantastisk — som jeg også sagde til ham her min tidligere kollega, så synes jeg det er imponerende når jeg møder min gamle folkeskoleklasselærer oppe i Køge og hun hilser og ved hvad jeg laver osv. Og hvor mange elever har hun haft siden? Hmmmm...

Jeg har sagt det før og gentager det gerne: Nogle gange består verden bare kun af 1.000 mennesker.

Efter et års tid gik min daværende kæreste og jeg fra hinanden, og jeg opsagde halvparten fordi jeg flyttede tilbage til Køge. Det var trist, men jeg synes det var lidt langt at køre derfra til Hørsholm for at ride. Siden da har jeg så ikke redet.

Hende, som ejede Claudius havde en veninde, som også havde en hest opstaldet samme sted i Hørsholm. Hun havde ingen part på sin hest, så hun var der ofte for at ride samtidig med mig, og vi snakkede en del sammen. Efter jeg stoppede med at ride Claudius har jeg ikke haft kontakt med nogen af dem.

Igår fik jeg så en sms fra et nummer, jeg ikke havde i telefonbogen. Om jeg var den pige, der engang havde haft part på Claudius? Så var det sgu fra Claudius' ejers veninde. Vi sms'ede lidt frem og tilbage, og det viste sig så, at hende og hendes kæreste havde købt et fedt landsted i Ll. Salby (det ligger et spytkast fra hvor jeg bor) og at nu blev vi sgu snart naboer!

Jeg spurgte om hun stadig havde den hest, som hun havde dengang, men den havde hun givet til en veninde i 2004, så den (eller veninden?) var pensioneret nu. Hun fortalte at hun nu havde den mest fantastiske hest, en 7-årig vallak, og at hun ville få hest nr. 2, når hendes nuværende blev flyttet hjem. Derudover var hun var gravid i 3. måned og de var ved at sætte i stand.

Jeg skrev tilbage, at det lød sgu da for fedt altsammen og spurgte om en masse ting. Åbenbart er der 13 tønder land til landstedet, og hun får to lækre udebokse til hestene i næste uge samt en del spring. Hun skal bygge en 20x60 bane, men regnede ikke med at hestefaciliteterne ville blive klar før til oktober.

Og så skrev hun, "P.S. Vi har en amerikansk bulldog. Den er bare skidesød." Det er jo sådan en hund, som jeg gerne vil ha'. Vi aftalte, at vi skulle ses og at hun skulle give lyd fra sig, når de var i nærheden. Det er sgu da fantastisk! Hun sagde også, at jeg skulle ride nede hos hende, hehe :o)

Nogle gange består verden bare kun af 1.000 mennesker.