DEL 5

I dypet av Coopa Obs Hypermarked lå det mørke hemmeligheter begravet. Hvis man åpnet en liten skjult luke under grønnsaksdisken, kom man til et hemmelig og lite rom. I dette hemmelige og lille rommet kunne man finne en hemmelig og liten bryter for å avsløre en hemmelig dør bak de små hemmelige bildene av monsterskilpadder med hemmelighetsfulle glimt i øyet. Denne lille døren var det nesten ingen andre enn selveste Coopa som hadde kjennskap til. Den var så hemmelig at til og med Coopa, som hadde kjennskap til døren, var usikker på om den i det hele tatt eksisterte. Ned denne døren, gjennom en dypsindig hulegang og forbi noen malplasserte badekar…

… der finnes stummende mørke. Og hvis man tar seg tid til å resonnere, kan man skru på lysbryteren. Da vil det åpenbare seg et hav med sølvskimrende fluesopp av ukonkurrert kvalitet, pakket inn i delikate gavebånd merket ”Happy Happy Days.” I de stundene Coopa følte seg sikker på at dette hemmelige rommet eksisterte, følte han også en viss sikkerhet rundt det faktum at disse fluesoppene ble smuglet på plass av Mr. Goomba Ja Malore; hans personlige assistent og bedrevitende kamuflasjeekspert (og tilfeldigvis den eneste og andre personen som hadde kjennskap til rommet). Hvis man banket seg gjennom det tykke (og særdeles bortgjemte) gruvetaket, ville man gjenoppstå midt i Coopa Obs sjefskontor, der en heftig, erotisk novelle var i ferd med å bli avbrutt:

”Sir Coopa, kan jeg få be om et par ord?” Coopa kikket opp fra tastaturet sitt og klappet igjen datamaskinen. ”SELVFØLGELIG, JA MALORE, SPYTT UT” Goomba Ja Malore harket litt og spyttet mot Coopa med vekslende presisjon. ”FOR HELVETE, JA MALORE, SNAKK, SI DET DU SKAL SI!”, korrigerte Coopa høflig og tørket seg omhyggelig. Goomba Ja Malore var en Goomba som tok ting bokstavelig, og denne feilen hadde Coopa gjort før. Det var en episode som involverte formell gjestfrihet i skikkelse av velkomstfrasen ”slå deg ned”, og i politiavhøret senere skal Ja Malore visstnok hatt null problemer med å identifisere gjerningsmannen. Allikevel, han var en alvorlig kar. En dyp tenker og listig svindler. Og akkurat nå hadde han bedt Sir Coopa om et par ord.

”Jeg har på syndefritt vis smuglet enda et dusin syrlig sopp fra prinsessens nå belastningspregede generasjonsplantasje, og ber derfor om en, muligens, oppløftende audiens med deg, Sir Coopa” Coopa, som alltid hadde hatt behov for litt tid til å bearbeide Goomba Ja Malores konsise utsagn, tok seg en liten tenkepause. Det var som om ordene måtte kvernes ned til enklere og mer primitive versjoner av seg selv, før omsider Coopa fattet budskapet. ”VELDIG BRA JOBBET, JA MALORE” Ja Malore rikket seg ikke og viste tydelig at han bevisst ignorerte den intetsigende responsen. Coopa kjente at han begynte å bli sint, men visste langt inne i seg at denne karen var verdt å beholde. ”EHHH… ” Coopa rotet febrilsk i kontorskuffen sin, ”EHHH…” Han fant med usynlig triumf en liten ordbok. ”DU HAR BESKJEFTIGET DEG PÅ ET YTTERST UPÅKLAGELIG VIS, JEG”, Coopa bladde stresset gjennom noen gulnede sider, ”JEG MER ENN ANERKJENNER DIN NÅVÆRENDE STATUS SOM… SOM” Ja Malore tok noen opphissede skritt fremover, og fremskyndet en så vidt synlig svetteperle på den skjellete pannen til Coopa. ”DIN NÅVÆRENDE STATUS SOM BESKJEDEN SUKSESSINNEHAVER!”

”Min pureste og mest ydmyke takknemlighet utvises på dette tidspunkt, Sir Coopa”, avslørte Goomba Ja Malore, før han fikk en morsk flamme i blikket. Den brunkledde herren strøk følsomt over snurrebarten sin, og la til ”jeg tror forresten at porten står på gløtt for problemer…” Coopa lyttet konsentrert til observasjonene Ja Malore hadde gjort når han var kamuflert som parkett i Peech-residensen, og gispet slik kun unge menn kan gjøre når deres litt yngre kjærester er gravide. ”KORT NATTKJOLE!?”, tordnet han noen sekunder senere.
”Øh, poenget Sir, er at hun har ansatt en medhjelper, en medhjelper som bærer navnet Mario” Coopa tok seg sammen, før han igjen brølet av sjokk:

”MARIO!?”

Litt lenger oppe i åsen bak dem foregikk det biter og bruddstykker av en ellers så fin verandadør. Peech hostet ømt, og skjermet øynene for rusk. Idet solen skar gjennom svevestøvet reiste det seg ingen. Mario tok noen ridderlige skritt frem mot ruinene og betraktet den bevisstløse skikkelsen som sakte begynte å bli mindre bevisstløs. Idet begge to hadde innsett nok til å ytre seg, ble det stille. Og så fant begge to ut at de allerede hadde innsett nok til å ytre seg, og skrek, helt samtidig:

”LUGI!?”

(Hvorfor Lugi skrek sitt eget navn ved synet av Mario kan på det enkleste forklares med ordene ”egosentrisitet” og ”hjernerystelse” )

Hun har vært med meg lenge, så lenge jeg kan huske faktisk. Hun har alltid fulgt meg som en skygge. Hvis jeg går, går hun sammen med meg. Hvis jeg stopper, stopper hun også. Og hvis jeg gråter, ler hun.

For Angst er ingen hyggelig jente. Hun er ond. Hun sier ting til meg som sårer meg. Sånn som:

”Hvem tror du at du er?

Tror du at du betyr noe?

Du er ingenting, vet du.

Du er ingenting!”

Og hun gjør de samme tingene som jeg gjør, bare det at hun gjør dem bedre enn meg. Jeg prøver å snakke med noen, men tungen min blir nummen og jeg mumler. Så hører jeg henne si akkurat det samme som jeg prøvde å si, men ordene hennes er helt perfekte. Og da ler hun – igjen.

Jeg ser henne i speilet. Jeg ser meg selv der også og tenker: “Hvorfor ble jeg skapt sånn?

Så ser jeg Angst, og hun er så vakker, så perfekt. Hun har mine øyne, men de stråler. Hun har mitt hår, men det skinner. Hun har til og med ansiktet og kroppen min, men på henne er det perfekt. Og det er det ikke på meg.

Jeg misunner henne. Jeg skulle ønske jeg kunne knuse speilet så jeg ikke trengte å se henne lenger. Så ikke jeg lenger trenger å se denne perfekte jenta som står ved siden av meg og ler og forteller meg hvor håpløs jeg er, hvor motbydelig jeg er. Hvorfor kan hun ikke bare holde kjeft? Hvorfor kan hun ikke la meg være i fred? Jeg spurte henne om det en gang, og hun sa:

”Jeg er jo her for å minne deg på hvor håpløs du er, for å unngå at du tror det annerledes. Det er til ditt eget beste. Av den gode grunn må jeg rett og slett bare bli her.”

Hun er med meg om natten også. Hun kryper inn i veggene mine som en skygge. Hele natten hvisker hun, mens hun strekker ut de perfekte armene sine for å berøre meg. Hun er til og med i drømmene mine, men hun er ikke lenger den perfekte skapningen i drømmene mine. Der er hun mer som en djevel. En liten djevel som danser rundt meg, hopper opp og ned sammen med sine små djevel-venner, skriker med sin djevel-stemme og prøver å ta på meg med sine djevel-hender. Da våkner jeg, våt av svette, bare for å se at hun er der fremdeles, i veggene. Leende. Hviskende.

Hun er på sitt verste når vi er ute og går. Før vi går ut døren sier hun:

”Hvordan kan du gjøre dette mot folk, vise dem ditt stygge ansikt, og snakke til dem? Du mumler jo bare uforståelige ord som ingen gidder å høre på!”

Og når vi først er ute, hvisker hun:

”Se! De ser på deg. De blir kvalme av å se på deg. De vil at jeg skal dekke ansiktet ditt så de slipper å se på deg.”

Jeg sier:

“Gå din vei. Vær så snill… Det er ikke sant, de ser ikke på meg!”

”Gjør de vel! Alltid. Hvordan kan de unngå det? Hvordan kan de unngå å legge merke til at du går forbi dem?”

Og så ler hun igjen. Lenge og høyt.

Men jeg har begynt å tenke at kanskje… Hva om hun tar feil? Hvem sier at hun bestandig har rett? Kanskje er jeg ikke så ille likevel…? Hun lever jo gjennom meg, ikke sant? Så hvis jeg ber henne om å dra et viss sted, så…

”Angst, forsvinn!”

”Nei.”

”Neivel, så bli da! Bli her, jeg bryr meg ikke lenger! Du kan bare fortsette å kommandere og le, for jeg stikker bare fingrene i ørene og synger ”Lalalalalalalal, hører ikke hva du sier! Er du her enda? Hører deg ikke!”

Og da…. Da er det min tur til å le!

Utenfor lå hagen under den samme stillheten som huset. Sorgens usynlige teppe dekket overflaten av din verden. For ikke så lenge siden hadde blomstrene ved det røde huset vaiet i sommervinden, mens fulgene sang fra tre til tre i oppkjørselen. En trillebår stod klar på gresset, full av høy og ugress. Senere ville jeg sitte på den, og du ville trille meg nedover åkeren til det ytterste hjørnet av eiendommen. Du og jeg - sammen.

Du pleide å sitte ved kjøkkenbordet med den blå kaffekoppen din og en håndfull søte kjeks, mens du bøyde deg ned for å titte under kjøkkengardinen. Slik kunne du sitte i timesvis og se på fulgene utenfor, mens du plystret på gamle viser og smilte hver gang fulgene spredte vingene og fløy opp mot skyene. Jeg pleide å sitte der sammen med deg, mens jeg studerte deg og hendene dine. Innimellom strøk de gjennom det beksvarte håret ditt, som ikke hadde antydning til gråtoner. Jeg beundret hver bevegelse du gjorde, og jeg memorerte bildet og lukten av deg. Alt var så trygt den gangen, og jeg var intetanende lykkelig. Aldri slo det meg at dette en dag ville være et minne, at du ville være et annet sted og at jeg ville sitte igjen her alene.

Når kaffekoppen var tom og kjeksene bare smuler igjen på bordet, gikk vi mot døra. Du satte hatten din på hodet, tok hånden min og sa: "Gå aldri ut døra uten hatten din, jente. La den være et trofast følge på veien."

Du forlot oss en klar vinternatt i desember. Månen og stjernene lyste så varmt, det var som om himmelen hadde åpnet seg for å ønske deg velkommen. Jeg gråt ikke den natten, der jeg tuslet opp mot huset ditt og lagde små spor i snøen. Men jeg skalv av kulde da jeg strakte armene opp mot nattehimmelen og hvisket: "Men... du glemte jo hatten din, Bestefar."

Denne fortellingen her skrev jeg in 6. klasse. Vi skulle skrive om en liten reise langs den kinesiske mur, og hva vi opplevde der. Og siden jeg var så glad i å skrive kjærlightes fortellinger, så, gjorde jeg det da :P .
Håper du likern' :D

Det var nyttårsaften, i året 1313, og Chiq våknet fra den lange dype søvnen sin. Hun satt halvveis på den ikke så behagelige senga (det var ikke ei seng en gang, hun sov selvsagt på gulvet). Hun hadde ikke åpnet øynene enda, de lange buete øyevippene hennes var fortsatt nede. Og det lange mørke silke håret hennes var klossete. Hun gnidde seg på øynene og åpnet dem, og så seg rundt. Og fikk øye på broren sin som er 21 år gammel, og het Kob. Hun så at han drev og snorket, til og med mer enn faren hennes som het Kublai Khan som var keiseren. Chiq var stolt over å være i keiser familien. Hun følte seg som en prinsesse, noe som hun selvsagt var.

Hun hadde gledet seg til ”i dag”, det var nemlig hennes bursdag, og hun skulle fylle 18 år. Da hun plutselig kom på det åpnet hun øynene helt og slengte seg fra teppet(senga).

Hun løp bort til Kob, som nettopp hadde stoppet med å snorke.

- Kob! Sa hun. – Stå opp!

Han var halvveis våken, men snudde seg fra Chiq. –nei, sa han svakt.

Men hun ga seg ikke. – Kob, gjett hvilken dag det er i dag? Spurte hun.

Kob pustet ut, snudde seg til henne og åpnet øynene. Chiq gledet seg til å høre ” gratulere med dagen” fra han. Og håpet på at hun skulle få en eller annen presang fra han, en han hadde nevnt hun skulle få for lenge siden, som et bursdags gave. –Nei! Sa han høyt. –jeg vet ikke hvilken spesiell dag det er i dag. Se og kom deg vekk nå, jeg vil sove! Han snudde seg tilbake, og tok teppet sitt over hodet. Chiq holdt på å si noe men lot det være. Hun ble lei seg og sto opp fra gulvet, meget skuffet.

Hun gikk bort til skuffen sin som innholdt hennes klær, og tok ut et skjørt som moren hennes, keiserinnen, hadde sydd til henne. Og den søte, lille genseren som faren hennes hadde hentet til henne fra Mongolia. Hun gikk til rommet ved siden av og skiftet. Da hun kom ut igjen så hun seg selv i speilet. Skjørtet var laget av bøffelskinn, og hadde rødt og blått dekor på toppen av. Den rakk helt ned til føttene hennes. Genseren var av samme stoff som skjørtet. Armene var lange, og hadde den samme pynten som på skjørtet, som om de tilhørte hverandre. Akkurat som mor og far. Chiq så bort fra speilet og gikk ut til verandaen.

Hun fant en kam, ved blomstene, og hun begynte å gre det fine håret sitt med den. Da hun ble ferdig la hun den ned igjen og plukket en velduftende blomst og satte den på øret sitt.

Hun så opp og oppdaget at sola var halvveis oppe, himmelen var nesten helt rosa. Hun kjente en svak bris som nesten fikk håret hennes til å sveve i lufta. Så hørte hun et fløytespill. En herlig morgen tenkte hun, bortsett fra det med Kob. Hun kunne fortsatt høre fløyten, og hun merket at hun kjente til den musikken som ble spilt. Chiq så ned fra verandaen, der satt Chong og spilte fløyte (som hun allerede visste). Chong var ”hovedtjeneren” deres. Han hadde tynt(men mye) mørkt hår.

Chiq pleiede å tilbringe mye tid sammen med han. Hun syntes han var veldig kreativ og klok. Men han tenkte mye, han tenkte alt som det går an å tenke på. Og hun likte å høre på alt han sa. Men det aller beste hun likte ved han var at han var så moden. Og han var like gammel som henne.

Det var mange gutter hun kjente til på hennes egen alder som var umodne. Fløytespillet. Det var den han spilte for henne for noen dager siden. Chiq nøt musikken til den stoppet. – det er da ikke sånn den slutter. Tenker hun. Hun så ned, og oppdaget at faren hennes hadde tatt fløyta fra han. Han mislikte at Chong spilte fløyte om morgen. Hun så at faren hennes kjeftet på han. Og ba han om å gå. Chiq løp ned, og stoppet plutselig da hun så faren sin i veien, hun så at han hadde fløyta hans i hånda. Det var det hun mislykket ved faren sin at han var så streng mot Chong. Pluss at han hadde stor bart.

- God morgen far, sa hun. Han svarte ikke først, men så: - jeg tipper du vil at jeg skal gi han fløyta tilbake til Chong, hm? Sa han spørrende. Hun nikket.

- Siden det er bursdagen din i dag, så kan jeg ikke si noe imot. Han rakte henne fløyten og hun tok den imot med et smil på fjeset, og holdt på å løpe til Chong men så: – også var det en ting til, sa han. – Chong spurte om han kunne få fri i dag. Si til han at jeg sier ja til det, vil du? Chiq ga faren en klem og løp bort til Chong. Han satt nede ved elven, med føttene i vannet.

Hun gikk bort til han. Da hun sto bak han merket hun at han var helt stille. Gjorde ingenting, hadde bare øynene stirrende på vannet. Hun løftet opp skjørtet og satte seg ned ved siden av han. Han rørte seg ikke. Da hun ga han fløyta, så han opp fra vannet og bort på henne. Han tok den imot.

- Takk, sa han. - Men hvordan fikk du tak i den?

- Tja. Jeg smisket litt med far. På en måte da.

- Mhm. Takk.

Han ga henne et lite smil og så tilbake på vannet.

- Du Chong? Sa Chiq.

- Ja? Sa han og så tilbake på henne.

- Hvor glad er du egentlig i den fløyta?

Chiq hadde lurt på det veldig lenge.

- Vel, som du vet er jo jeg, foreldreløs. Og denne fløyta her lagde far til meg og moren min dekorerte den. Og jeg vil ikke glemme dem heller, så jeg tar vare på den så godt jeg kan.

Han pustet dypt etter å ha sagt det.

Begge satt stille en stund, til Chong avbrøt stillheten.

- Hm, det føles ut som at jeg har glemt noe.

- Lurer på hva det er, sa Chiq.

Hun så stirret på han til han fant ut av det.

- Gratulere med dagen, sa han lavt.

Hun kom med et stort smil på munnen.

- Takk, sa hun. - Og forresten, far sa du kan få fri i dag. Men hvorfor spurte du om fri da?

- Vel, etter min erfaring har du alltid ønsket å gå langs den kinesiske mur, ikke sant?

- Ja…? Sa hun forventningsfullt.

- Og derfor har jeg lånt to hester av vennen min. Og der har du gaven fra meg.

Chiq strålte av glede. – Tusen takk. Men jeg må snakke med far først. Vent her.

Så kom hun seg på bena og løp tilbake til huset.

Moren, faren og Kob satt der og spiste frokost. Da hun kom, reiste Kob seg opp og gikk ut. Men Chiq overså han. Øynene hennes var rettet mot faren.

Men før hun fikk sagt et ord, sa faren: - La meg se. Chong har invitert deg ut et sted, som gave. Men du må spørre meg om tillatelse først. Eller hva?

Chiq nikket: - Ja, en liten tur på den kinesiske mur. Kan jeg gå, vær så snill?

Faren så henne inn i øynene et øyeblikk, så: - Greit. Du kan gå.

Hun ga han en klem og snudde seg. - Men hver hjemme før klokka fem, sa han.

- Greit, sa hun da hun løp tilbake til Chong.

- - -

Sola var nesten midt på himmelen og det var ganske varmt. Rundt den kinesiske mur var det for det meste mye busker.

Chiq og Chong satt på hver sin hest. De red i full galopp. Chiq fikk vann i øynene da hun følte vinden svosje forbi.

Det føltes ut som at de hadde ridd i tre timer, men egentlig bare en og en halv time.

De ble slitne og bestemte seg for å ta en pause. De gikk av hestene sine. Chiq tørket bort vannet fra øynene sine, og gikk bort til kanten av muren. Den var ikke så behagelig, men det brydde hun seg ikke om. Chong kom og sto ved siden av henne. - Vil du ri hele muren, eller bare en tur? Spurte han.

- Bare en tur, svarte hun. – Far sier at jeg må komme hjem før klokka 5.

- Hvor langt vil du vi skal ri da? Spurte han.

- Hmm. Vi kan ri en og en halv time til. Også tilbake, sa hun. - Greit?

- Greit, svarte han. - Forresten, har du lyst på litt mat. Jeg har et par epler i sekken.

- Ja, helst. Jeg har ikke spist noe i dag.

Chong gikk bort til hesten, der han hadde eplene. Han tok ut to epler fra sekken, og gikk tilbake til henne. Han ga henne det ene eplet. Det var yndlingseplet hennes, fuji. Den var knall rosa og veldig saftig.

Mens Chiq spiste eplet, så hun en skikkelse nærme seg. Det var en person, en person som løp. Chiq så bort til Chong, han så samme vei.

Da personen kom nærmere så Chiq at det var ei jente, på omtrent 16 år. Hun hadde på seg en tradisjonell bryllupsdrakt. Den hadde fine farger og forskjellig pynt spredd utover. Håret hennes var kullsvart og satt opp med tradisjonell hårpynt.

Jenta sto nå foran dem. Hun prøvde å få igjen pusten, også: - Dere må hjelpe meg, sa hun. - Vær så snill.

Chiq ble helt forvirret. Men det ble kanskje ikke Chong. - Hva er det, hvem er etter deg? Spurte han.

- Det er faren min, begynte hun. - Han lovte meg at jeg skulle få gifte meg med en gutt jeg likte. Men så...

Jenta stoppet å snakke, men de skjønte hva hun mente.

- Jeg rømte med hesten, men falt av da den galopperte for raskt. Nå er de etter meg, jenta begynte å gråte. Chiq kom p på at hun så en hest galoppere forbi dem da de red veldig fort.

De så på hverandre. De visste ikke hva de skulle gjøre. Plutselig hørte de trampende hester nærme seg. Jenta så opp med et bekymret blikk. Chiq så at Chong stresset for å finne en løsning.

- Gjem deg bak hestene der borte, sa han og pekte bort på hestene.

Jenta løp bort til den og skjulte seg bak den. Chiq og Chong snudde seg og fortsatte å spise eplene sine. De latet som om ingenting hadde skjedd.

Så kom hestene de hørte tidligere. Det var en stor, rund mann i spissen, med to-tre par andre soldater bak seg. Den runde mannen så ut til å være faren til jenta.

- Har dere sett en jente i bryllupsdrakt løpende forbi? Spurte han.

Chong latet som om han ikke visste noe. – Nei, vi har ikke sett noen folk gå forbi her, sa han. Mennene på hestene ridde, tilbake der de kom fra.

Da de var ute av sikte kom jenta fram fra bak hesten.

- Ta hesten min og ri tilbake, sa Chong til henne. - Men ikke tilbake til din far. Gå til han du vet du burde gå til.

Jenta tok hesten og travet med den tilbake.

Chiq så på Chong og smilte til han. - Du kan dette du, sa hun.

- Vel, hun var jo i krise, sa han. - Skal vi gå videre?

- Greit, svarte hun. - Jeg ble nettopp ferdig med eplet.

- - -

Da Chiq våknet, lå hun i et rom. Da hun så nærmere etter oppdaget hun at hun var hjemme igjen. Hun lå i rommet sitt. Sannsynligvis hadde Chong ridd henne hjem. Hun gnidde i øynene sine for å våkne ordentlig. Det var ikke solnedgang enda, men nesten. Det blåste litt kraftig. Hun så trærne vifte frem og tilbake.

Chiq hørte komme inn i rommet, det var Kob. Hva skulle han her, legge seg og sove? Men det var visst ikke det han hadde tenkt å gjøre.

Han kom bortover og satte seg foran henne. Han så på henne, og Chiq ventet spent. - Chong har fortalt meg alt, begynte han. - Han har fortalt at du kanskje vil tilbringe mer tid sammen med deg.

- Vel han har et godt poeng, sa Chiq.

- Og beklager at jeg glemte bursdagen din. Jeg var muligens veldig trøtt.

Chiq tilga han og ga han en klem. De gikk ned der alle de andre var.

Nede stod foreldrene hennes. Hun løp bort til dem, og ga dem en klem.

- Å fylle atten er noe stort, begynte faren. - Derfor skal du få et ønske oppfylt, uansett hvor stort det er.

- Vel, mitt ønske er at Chong skal få et ønske, sa Chiq.

- Men… Greit, som du vil. Kilch, kall inn Chong.

Chong kom inn, og han hadde mest sannsynlig overhørt det de sa.

- Greit, Chong. Du skal få oppfylt et ønske, sa keiseren til han.

Chong så sakte bort på Chiq. De begge visste hva de ville.

- Min keiser, Kublai Khan, begynte han. - Jeg vil mer enn gjerne… gifte meg med din datter, Chiq.

Det ble helt stille. Spesielt keiseren, han var forskrekket.

- Chong, det var et stort ønske, mer enn jeg forventet faktisk. Så lenge du holder henne lykkelig, kan du få hennes hånd.

Både Chiq og Chong strålte av lykke. Chiq løp bort til Chong, og nesten hoppet på han. De så på hverandre, og hva som skjedde videre, kan du bare forestile deg…

The End

Mannen begynte å snakke. Det ene ordet grep det andre, og ordene ble til mennesker og dyr, til fortellinger og eventyr. Alt som han fortalte, glemte han i samme øyeblikk, men kvinnen beholdt historiene i sitt hjerte.

Hver kveld satt de sammen. Han fortalte og hun lyttet, og kroppene deres vokste sammen med ordene.

Etter hvert ble som barna deres ble født fortalte hun dem historiene videre. I hennes munn ble bildene rikere, menneskene og dyrene mer levende – et hav av ord og fortellinger fikk de å vokse opp i.

En gang, mens moren fortalte barna et eventyr, kom mannen forbi. Han stoppet og lyttet til eventyret – og det neste – og det neste.

Senere når mannen og kvinnen satt sammen – slik de engang hadde gjort – og mannen spurte om hun ikke kunne fortelle mer for ham. Så hun fortalte. Historie etter historie. Noen korte, noen lange – noen morsomme og noen triste.

Da hun endelig var ferdig, tiet mannen lenge mens de så opp i stjernehimmelen sammen.

– Hvordan, spurte han henne endelig, – hvordan er det at du kjenner alle disse historiene?

*

Fredrik Hossmann

I løpet av de siste dagene har jeg fått helt haiku-dilla igjen. Det er fantastisk hvilken ro et par skrevne linjer kan bringe. Bare ved å sette bilder og tanker i sving. Ganske fantastisk, i grunn.

Speil i vinduet,
varmen slikker rommet.
Middagen kommer snart.

Slik holdt den på, gang på gang. Jeg la først nemmelig ikke merke til den, midt i "våkne-opp-må-ha-kaffe"-tåka som omga meg. Men så da, etter å ha det på en liten bannende sak, ca 0.5cm i diameter, synes jeg i grunn litt synd på den. Og dessuten, edderkopper er nyttedyr. De dreper fluer, og andre unyttige småkrek som man ikke vil ha for mye av i huset.
Så, jeg tok en skje. Lurte på om den ville gå opp i den i det hele tatt, små koppeddere kan være ganske skeptiske til nye omgivelser. Spesielt om de r stressa og redde. Alle som noen gang har forsøkt å få en edderkopp til å gå opp på et papir, for å kaste den ut vinduet (edderkoppen, ikke papiret), har nok erfart dette.
Men i all forvilelsen, og trettheten (kan edderkopper bli slitne, som oss andre?), gorde at den gikk rett opp i teskjeen jeg bydde frem mot den. Derimot ble den mer skeptisk da den oppdagen at skjeen flyttet på seg, og krøp sammen til en liten ball. Som Hutula, Shelob i Ringenes Herre, bare en litt mer behagelig størrelse. Vel, så var den oppe. Liggende i en gul skje, på kjøkkenbenken, og lettende tvilende til tilværelsen. Der var den da, i en liten evighet i en edderkops liv, før den forsøkte å sette et av sine åtte ben utenfor kanten. Jeg tror ikke den helt trodde sine egne øyne, og det er veldig mange øyne å ikke tro på, eller ben, for det som møtte de nå var jo ikke vask. - men treverk!

Litt nølende, og rimelig undrende turslet den nå ut av sin nye heis. Jeg kunne nesten høre seiersjublet da den konstanterte at den var trykt oppe i dagen. Litt for mye lys, for dens personlige smak, så etter å ha danset og hoppet ferdig av glede sprang den inn i skyggen av noen kopper som stod ved oppvaskmaskinen. Den å forøvrig tømmes, men det gjør jeg senere.
Rimelig fornøyd var den i hvertfall. Og kanskje hadde den fått nok av eventyr og farer for resten av måneden, for alt vi vet.

Vi fikk ved hjelp av velvillige naboers traktor og 16 år gamle sønn hvitevarene ned til huset denne vinterdagen.

Kjøleskapet, vaskemaskinen og oppvaskmaskinen som kom senere er byttet ut - om ikke flere ganger så i hvert fall en gang. Men komfyren har holdt stand i 22 år.

Husqvarna Gourmet medvarmluftsovn og vanlig stekovn i ett, pluss en ekstra stekeovn der varmeskapet normalt er, har holdt i en evighet; i hvert fall da vi ønsket stålkomfyr for 10 år siden :). Den har bragt oss mangt et måltid. Mange ganger har begge ovnene vært i bruk samtidig. For eksempel lammestek, fløtegratinerte poteter og dessertkake i ovnenen samtidig. Mange minner, mange sammenkomster rundt et veldekket bord med gode venner og masse rødvin er resultatet av komfyren og dens kokker.

Kaker er blitt bakt i store mengder. Sjokolademuffins for eksempel; ungenes favorittkake. De kunne nå å bake en porsjon i reklamepausen i Robinson for eksempel.

At vi valgte Husquarna den gang var ikke tilfeldig. Det var det merket vårt første komfyr hadde. Den vi fikk fra en tømrermester i DK i 1982. Den stod på verkstedet og ble nesten ikke brukt til noe som helst. Vi fikk kjøpt den for 200 kr. Vi var så fornøyd med at vi valgte samme merket en gang til.

Den gikk i stykker i dag. Da jeg kom hjem kom mine to håpefulle nesten fullvoksne løpende mot meg. De fortalte den utrolige fortellingen om rare lyder og et gnistrende, fargesprakende spetakkel i ovnen da de skulle steke Pizza Ristorante. Tenk å bukke under for ferdigpizza!

Vel, ovnen er kaputt. Den fungerer ikke mer. Kanskje på vanlig stekefunksjon og ovene som er der hvor varmeskapet normalt er fungerer nok rimelig godt. Men så var det ønsket om stållooket da................Nå er muligheten der :). Jeg tror jeg griper den, for hva er vitsen med en komfyr som kun fungerer 50 %?

Skal jeg ha en så avansert komfyr igjen med like mange muligheter vil den koste opp mot 20.000. Det er en Elektrolux og har alt det den gamle hadde pluss moderniseringen som har skjedd på 22 år. Jeg tror jeg nøyer meg med det halve. Jeg har ikke behov for de store mulighetene til de store måltidene; den tid er forbi. Superkokken har reist, jeg står alene
tilbake med hverdagsmaten. Den er god nok.

Den dyre til 20.000 er utelukket . Valget ligger da mellom Groenje eller Elektrolux. Det avgjørende er hvem av dem som kan leveres med de gode gamledagse stekeplatene. For det er de jeg vil ha. Keramisk topp sier jeg nei takk til. Det blir spennende å se hva jeg ender opp med. Det syns i hvert fall jeg.

Når jeg nå søker på Husqvarna finner jeg ikke en eneste komfyr produsert i dag. Det dukker kun opp motorsager, skogsmaskiner og symaskiner. Husqvarnas komfyr er visst nok en saga blott.

Jeg var barn den gang det var utenkelig at en søskenflokk på 3-4 og etter hvert 5 skulle ha hver sin sykkel. Vi tre, fire første lærte oss nok å sykle på eksemplarer som dette, men lånte. Jeg mener å huske at vi til og med eide en av arten; selvfølgelig en brukt, gammel en. Vi lærte oss alle å sykle likevel. Yngstemann og gutten fikk alt hjertet begjerte da det ble hans tur :)

Min mor kunne fortelle om den gang vi og en annen familie; tilsammen 4 voksne og 6 barn dro på tur i marka. Vi hadde to sykler av denne typen, men uten gir. Mennene tok hvert sitt barn på bagasjebrettet og syklet dem langt innover skogsveien hvor de ble satt av. De snudde og hentet to til og syklet dem til samme sted. Slik fortsatte de. På den måten ble 6 barn forflyttet mye lengre enn de ville gjort på benene. De var løsningsorienterte den gangen også.

Min første sykkel ble en Raleigh. Det var viktig for meg. Jeg elsker formen, og nostalgien. Min eldste kaller den "Brelett-sykkelen" etter reklamen for Brelett. Den er blitt brukt meget opp gjennom årene. Framkomstmiddel i forhold til jobb, i perioder har det vært daglige mosjonsturer, men kun en gang har den vært ute på en virkelig langtur.

Sommeren 1998 var praktfull. Da kom den ut på en 6 dagers tur. Andøya og Senja. Tenk det var vindstille på yttersida av Andøya og opp mot 25 varme. Hele familien var med. Den eldste hadde fått ny "voksen"sykkel; hun var 10. Den yngste syklet på sin noe mindre sykkel med dukkelise og bamse foran i kurven. Hun var 8.

X'en hadde lånt en 18 girs sykkel av en arbeidskollega; den var lett og ny. Mens jeg syklet på min Raleigh; gammel og med kun 3 gir. Vi hadde praktfulle, langsomme og innholdsrike dager. Vi var slitne da vi kom hjem og den yngste som nå er 17 påpekte at hun aldri skulle ut på sykkeltur mer. Langtur har hun ikke vært på, men 16 km tur/retur klarer hun godt.

Jeg må heller få lappet dekket :)

Jeg arbeidet en gang på gård i DK. Hos en eldre dame opprinnelig fra Sveits. Jeg gjorde forefallende arbeid; renset ut hos høns, forsøkte meg på melking, kjørte halm inn sammens med store, sterke menn og ble sendt ut på marken for å hente Herefordtyren som stod like ved siden av en parringsklar ku. En Hereford okse er enorm i mine øyne; " ta den i neseringen" sa den gamle dame. Så langt kom jeg ikke. Oksen jeg skulle hente sto og freste mens den sparket med benet i marken. Jeg gikk tilbake med uforrettet sak hvorpå den gamle nesten freste og haltet seg ut med stokk til oksen, tok tak i ringen, snakket mildt til den og den fulgte etter snillt som et lam.